RG-1965-599

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1965-04-03
Publisert:	RG-1965-599
Stikkord:	Arverett, Gjensidig testament
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 3. april 1965 i ankesak nr. 21/1964
Parter:	A (advokat Alf Wesseltoft) mot B m.fl. (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten).
Forfatter:	Lagdommerne Kaare Westad, Markus Endresen, sorenskriver Kaare Hageler
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §22

Ektefellene Gustav A. Limi og Marie A. Limi opprettet 9. desember 1950 gjensidig testament og bestemte der at lengstlevende «skal være den førstavdødes enearving og som saadan overta det hele bo med alt hva dertil hører av løst og fast gods til eiendom med rett til aa disponere formuen saavel i levende live som ved testament».

Gustav A. Limi døde 10. februar 1963. Hustruen skrev under på et seg tilsendt skjema for melding til skifteretten om at hun ønsket å sitte i uskiftet bo. Hun fikk uskifteerklæring.

Marie A. Limi døde 14. september 1963. Hun hadde ikke opprettet testament etter mannens død.

Etter begjæring av Gustav Limis bror Anders A. Limi tok Gjerpen skifterett boet under offentlig skiftebehandling. Under registreringsforretningen ble testamentet av 1950 fremlagt. I skiftesamling 29. oktober 1963, hvortil på grunn av dette

Side:600

testament bare Marie Limis slektsarvinger var innkalt, ble disse gjort kjent med at Anders Limi mente testamentet måtte forstås slik at midlene etter lengsilevendes død skulle deles mellom begge ektefellers slektninger. Hustruens slektsarvinger ville ikke anerkjenne mannens slektninger som arvinger i boet. De nektet videre å anerkjenne et av Anders Limi mot boet fremsatt krav på kr. 500,- som vederlag for utført arbeid m.v.

Skiftetvist ble reist av Anders Limi, forsåvidt angår arvekravet også for «sine søsken eller deres barn» - søsknene Lauritz Limi og Sofie Gusland, barn og barnebarn - i alt 9 - etter søsteren Anna Limi og 3 barn etter broren Thomas Limi.

Marie Limis slektsarvinger er disse 9: Hennes bror Johan Thorkildsen, brorbarna Åge og Bodil Thorkildsen, søstersønnene Bjørn Jacobsen og Trygve Lundegaard, samt halvsøsknene Martha, Anna, Maren og Thorkild Thorkildsen.

I anledning av tvisten ble ny skiftesamling holdt 14. desember 1963, og Gjerpen skifterett - dommerfullmektigen - avsa kjennelse i tvisten 6. januar 1964. Kjennelsen har denne slutning:

«Marie Limi's slektsarvinger frifinnes for begge krav. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet for øvrig, anførslene og påstandene for skifteretten vises det til kjennelsesgrunnene. Man bemerker at det såvel av dem som rettsboken for sistnevnte skiftesamling fremgår at Marie Limis slektsarvinger ikke påsto seg tilkjent saksomkostninger.

Anders A. Limi har med advokat Alf Wesseltoft som prosessfullmektig i rett tid innanket skifterettens kjennelse for lagmannsretten. Han er av Justisdepartementet meddelt bevilling til fritak for rettsgebyrer. Bevillingen er gitt 29. april 1964 (jnr. 4113/64 A-B).

Kjennelsen er påanket både forsåvidt angår avgjørelsen av arvekravet og av det i boet anmeldte krav på kr. 500, dog slik at det er erklært at sistnevnte krav frafalles hvis Gustav A. Limis slektsarvinger kjennes arveberettiget i boet. Kravet er således for lagmannsretten subsidiært til arvekravet.

Anders Limi har såvel vedkommende det prinsipale som det nå subsidiære krav i alt vesentlig gjort gjeldende det samme som for skifteretten.

Skifteretten har, hevdes det, tatt feil når den er kommet til at motpartene som lengstlevendes slektsarvinger arver det hele og har gitt dom for frifinnelse. Denne del av avgjørelsen hviler på en uriktig tolking av testamentet. Det bestrides ikke at selve ordlyden i testamentet vil utelukke Gustav Limis slekt fra arv. Skifteretten har imidlertid lagt for stor vekt på testamentets ordlyd. De brukte uttrykk «enearving» og «til eiendom» kan ikke, slik skifteretten har funnet, være avgjørende i dette tilfelle. Det gjelder nemlig å finne fram til ektefellenes vilje da testamentet ble opprettet. Deres vilje var en annen enn det som står i testamentet. Skifteretten har vurdert opplysningene i saken feil når den ikke har funnet dette bevist. Den synes å ha gått ut fra og

Side:601

ved sin vurdering å ha lagt til grunn at det for gjensidige testamenter foreligger en presumpsjon for at lengstlevendes slekt skal arve det hele. Dette er i tilfelle et synspunkt fra skifterettens side som er feil. Det er heller så at en ved tolking av slike testamenter kan oppstille en presumpsjon for at boet ved lengstlevendes død skal deles mellom begge ektefellers slekter. En slik ordning er nemlig generelt sett den naturlige og rimelige.

For lagmannsretten har Limi trukket fram en rekke forhold som etter hans mening taler sterkt for at Gustav og Marie Limi mente å stille slektene likt, at det skulle være uten betydning hvem av dem som døde først. Det er slik det her lå an, utenkelig at de med åpne øyne kan ha truffet en disposisjon som kunne føre til at midlene i sin helhet tilfalt hustruens slektninger bare av den grunn at det ble hun som levde lengst. Både den faste eiendom og det ektefellene ellers eide, stammet fra mannens familie. Dette og det at det i det store og hele var mannens familie ektefellene hadde forbindelse med og tilknytning til, kunne - om en ser hen til rimelighetshensyn - tilsagt at mannens slekt var kommet i forgrunnen.

Videre er uttalelser av Marie Limi, både mens hennes mann levde og etter at han var død, påberopt for at ektefellene ikke mente å ville utelukke slektningene på noen side fra arv. Også forhold ellers etter mannens død hevdes å tyde på at det ikke var meningen at førstavdødes slektninger skulle utelukkes. Uskiftesøknaden viser i hvert fall den ting at Marie ikke hadde rede på at hun var eier av hele boet som mannens enearving. Hadde hun trodd at hun var det og at mannens slektninger ikke tilkom arv når hun falt bort, ville hun ikke latt dem ha besværet med å stelle for henne.

Det var Gustav som hadde bedt Anders om å ta seg av Marie. Hvis Gustav hadde vært klar over at hun ved hans død ville bli enearving og at hans søsken dermed ville utelukkes fra arv, ville han trolig ha henvendt seg til hennes slekt om å hjelpe henne når hun ble alene.

Ektefellene har ved opprettelsen av testamentet ment noe annet enn dets ordlyd, objektivt tolket, gir uttrykk for. Det de hadde for øye, var å sikre enhver av dem mot utarvingene. Testamentet tok ikke sikte på annet enn dette. Ektefellene tenkte ikke på hva som skulle skje med formuen hvis lengstlevende døde uten å ha opprettet testament. Dette spørsmål har i det hele tatt ikke vært fremme under opprettelsen av det gjensidige testamentet. Det ble ikke forklart ektefellene noe om den betydning uttrykksmåten i testamentet ville kunne ha for formuens skjebne når begge var døde. Ingen av dem har bygget på hva som står i testamentet.

Vedkommende det subsidiære krav har Anders Limi fremholdt at han da han - forespurt av Gustav - påtok seg å hjelpe svigerinnen trodde han var arving etter sin bror. Det er ingen grunn til at han ikke skal ha betaling for sitt arbeid. Vel ble det ikke snakket om betaling, men Gustav måtte jo regne med at han

Side:602

(Anders) skulle ha noe å leve av. Han var mye opptatt med å stelle for Marie, og et krav på 500 kroner er rimelig.

Limi har lagt ned denne endelige påstand:

«1. Prinsipalt: Gustav A. Limis slektsarvinger kjennes berettiget til arv i boet etter Marie A. Limi og Gustav A. Limi.

Subsidiært: Ankemotpartene dømmes til å betale Anders A. Limi kr. 500,-.

2. Ankemotpartene dømmes til å betale saksomkostninger til Anders A. Limi for skifteretten og lagmannsretten og til det offentlige forsåvidt angår rettsgebyrer for lagmannsretten.»

Marie Limis slektsarvinger har ved høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten tatt til gjenmæle mot anken.

Ankemotpartene mener at skifterettens avgjørelse er riktig for begge kravs vedkommende. De har i alt vesentlig henholdt seg til skifterettens begrunnelse for avgjørelsene og for øvrig stort sett gjort gjeldende det samme som for skifteretten.

Under ankeforhandlingen har deres prosessfullmektig gjort bemerkninger til det anken fra Anders Limi over avgjørelsen av arvekravet bygger på i faktisk og rettslig henseende. Det er herunder særlig fremholdt:

Dette gjensidige testamentet har en formulering som ikke er vanlig. Det er brukt en klar formulering for at lengstlevende skal være eneste arving etter førstavdøde. Med en slik formulering kan testamentets ordlyd ikke fravikes uten at en har sikre holdepunkter for at ektefellene har ment annet enn det ordene gir uttrykk for. Det må føres et særdeles sterkt bevis for at meningen har vært en annen. I dette tilfelle foreligger det ikke noe holdbart bevis for at ektefellene har ment noe annet enn hva det står i testamentet, at lengstlevende skal være den annens enearving.

Har man skrevet under på at lengstlevende skal være «enearving», må det være berettiget å regne med at man har forstått hva dette innebærer. Uttrykket er så sterkt og entydig at det skal uhyre mye til at vanlige voksne mennesker ikke skjønner hva det ligger i det. En må for øvrig ha lov til å regne med at det i forbindelse med opprettelsen av testamentet ble redegjort for ektefellene om konsekvensene av bestemmelsen og at disse var drøftet.

At ektefellene mente å sette inn lengstlevende som enearving og å utelukke førstavdødes slektninger fra arv, støttes av flere uttalelser av Marie - før og etter mannens død. Hun var etter hans død på det rene med at hun eide boets midler. Hun ga klart uttrykk for dette til noen av sine halvsøstre. Hennes uskiftesøknad kan, slik den er blitt til, ikke tillegges noen som helst betydning i saken.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Gjerpen skifteretts kjennelse av 6. januar 1964 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har Anders A. Limi, ankemotpartene Martha Thorkildsen og Anna Thorkildsen samt Aksel Limi

Side:603

- sønn av Anders Limis avdøde søster Anna Limi - gitt forklaringer. Aksel Limi ga forklaring også for skifteretten. Det er avhørt ett vitne, Olaf Nilsen, som også ble ført for skifteretten. Dokumentasjon er foretatt som rettsboken viser.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Under prosedyren for lagmannsretten har begge prosessfullmektiger påberopt en rekke dommer, særlig høyesterettsdommer, om tolking av gjensidige testamenter. Således er det fra ankemotpartenes side vist til bl.a. en del dommer av Høyesterett i 1930-årene hvor førstavdødes slektninger ble utelukket fra arv ved lengstlevendes død både der uttrykket enearving var brukt i testamentene ( Rt-1936-174 og Rt-1936-657) og der dette uttrykk ikke var med i teksten. Av dommer fra den senere tid er spesielt fremhevet dom i Rt-1956-584, hvor avgjørelsen ble den samme selv om ordet enearving ikke var benyttet i testamentets tekst, en dom hvis premisser ankemotpartene oppfatter derhen at dersom dette ord er brukt, skal det meget sterke grunner til for å gå mot testamentets ordlyd og anerkjenne førstavdødes slektninger som medarvinger etter lengstlevendes død. På sin side har den ankende part vist til Høyesteretts dom i Rt-1963-1219, dom av Høyesterett 14. januar 1965 i sak: Berit Hvidsten m. fl. - Kristian Ivarsen m. fl., og Eidsivating lagmannsretts dom i RG-1965-30, der slektsarvingene etter førstavdøde ble anerkjent som medarvinger. Om det er et visst avvik mellom ordlyden i det foreliggende testament og i testamentene i de to sakene for Høyesterett, dreier det seg etter ankepartens mening ikke om noen vesensforskjell i uttrykkene. Forskjellen er den at mens ordet enearving ikke var anvendt i testamentene som Høyesterett hadde til bedømmelse, er det her kommet med «skal være den førstavdødes enearving», en forskjell som - anføres det - imidlertid ikke kan tillegges noen vesentlig betydning. Det er fremholdt at de siterte ord må sees sammen med ordene som følger etter, og at en da har å gjøre med et testament hvis formulering i virkeligheten ligger nær opp til teksten i testamentene i sakene som Høyesterett pådømte i 1963 og i år.

Det er sikker rettspraksis for at løsningen av en tvist som den foreliggende, om hvor formuen skal gå når begge ektefeller er døde, beror på en konkret vurdering på grunnlag av såvel ordlyden i det gjensidige testament som de øvrige faktiske omstendigheter. Dette er fremhevet i de påberopte høyesterettsdommer, senest i dommen av 14. januar 1965, hvor førstvoterende uttaler at «man i hvert enkelt tilfelle må søke å finne frem til det som må antas å ha vært ektefellenes mening og vilje og at avgjørelsen må bygges på en tolking av testamentets ordlyd i forbindelse med andre relevante opplysninger i den enkelte sak».

Ordlyden i testamentet opprettet av ektefellene Limi er mer vidtgående i favør av lengstlevende enn hva forholdet var i testamentene som er behandlet i de nevnte høyesterettsdommer fra den senere tid. I det foreliggende testament er nemlig direkte

Side:604

sagt det mer i forhold til tilfellene der at «den lengstlevende av oss skal være den førstavdødes enearving» ord som isolert sett og etter en objektiv tolking er klare for at lengstlevende arver den som dør først, hvorav skulle følge at nå bare lengstlevendes slektninger hadde arverett. Lagmannsretten er i og for seg enig med den ankende part i at en bedømmelse av disse ordene må skje ved å se dem i sammenheng med de etterfølgende, jfr. overgangsordene «og som saadan». De uttrykk som der er brukt, «overta det hele bo - - - til eiendom med rett til aa disponere formuen saavel i levende live som ved testament», er i hovedtrekkene de samme som i testamentene i sakene som Høyesterett pådømte 30. november 1963 ( Rt-1963-1219) og 14. januar i år. Det er i disse dommene uttalt at testamentsteksten pekte - i dommen fra 1965: sterkt i retning av full arverett for lengstlevende og derfor for utelukkelse av førstavdødes slektninger fra arv ved lengstlevendes død. Enn mer ligger da uttrykksmåten i det foreliggende testament an for dette når det her uttrykkelig er tatt med at lengstlevende skal være førstavdødes enearving.

Spørsmålet blir så om det ellers i saken er opplysninger som viser at det ved opprettelsen av testamentet likevel var ektefellenes mening og vilje at begges slektninger skulle ha rett til arv etter dem hvis lengstlevende ikke opprettet noe testament.

Gustav Limi var født i 1887, hans hustru i 1891. Det er opplyst at de giftet seg i 1917 eller 1918. Alt fra først av bodde de på gården Limi i Gjerpen, som Gustavs far eide og som Gustav som eldste sønn senere overtok. Faren som bodde på gården også etter at han hadde overlatt den til Gustav, døde i 1935. På gården bodde en del år videre bl.a. Gustavs søstersønn Aksel Limi, født 1906. Han var kommet dit da han var 3 år, og bodde der til i 1924/25.

Etter det som er kommet fram holdt Gustav og Marie seg i eldre år hjemme hos seg selv - vanket lite hos andre, i hvert fall hos andre enn omkringboende. Særlig gjaldt dette Marie, om hvem det er opplyst at hun så å si ikke var ute annet enn på møter i «Tabernaklet». Man må således gå ut fra at omkring tiden for opprettelsen av testamentet var ektefellenes omgang med familiene stort sett den som fant sted i deres hjem eller ved besøk hos Gustavs nærboende brødre Anders og Lauritz. Det er ikke grunn til å tro annet enn at ektefellene sto i et godt forhold såvel til mannens som hustruens slektsarvinger. Flere av både hans og hennes slektninger var på besøk på Limi fra tid til annen. Olaf Nilsen, som var leieboer hos Gustav og Marie fra 1937 til 1953, var inne hos dem nesten daglig og står som testamentsvitne, har for lagmannsretten forklart at ektefellene hovedsakelig omgikkes Limi-folket. Ifølge Nilsen hadde de en særlig tilknytning til Gustavs søster fru Sofie Gusland, som sto svært høyt hos begge, og Nilsen har uttalt at han er helt sikker på at Gustav ikke på noen måte ville gjort Sofie arveløs, dertil satte han henne for høyt.

Side:605

Da testamentet ble opprettet, hadde ektefellene ikke lenger noen livsarving. De hadde da vært gift i et par og tredve år. Han var 63 år, hun 59.

Bakgrunnen for testamentsopprettelsen er at ektefellene hadde mistet sitt eneste barn, sønnen Andreas. Han døde i desember 1949, vel 30 år gammel. Han var ikke gift og hadde ikke barn.

Lagmannsretten mener å kunne gå ut fra at ektefellene har trodd at det når de nå var uten livsarving, var påkrevd for dem å ha gjensidig testament hvis lengstlevende skulle være sikret å kunne bli sittende med fellesboet og få full rådighet over boet, både i levende live og ved testament. Det er, slik lagmannsretten ser det, ut fra dette syn og med dette formål for øye at ektefellene gjorde henvendelse til Halvor Lyngaas og ba ham sette opp et dokument.

Testamentet er formet av Halvor Lyngaas og er skrevet på maskin. Det er opplyst at Lyngaas ikke var jurist. Han hadde vært lensmann i mange år, fram til like etter frigjøringen.

Ankemotpartenes prosessfullmektig har fremholdt at dommen i Rt-1963-1219 og Høyesteretts dom av 14. januar 1965 gjelder testamenter fra tiden før det hadde festnet seg en rettspraksis for utelukkelse av førstavdødes slektninger fra arv ved lengstlevendes død. Det er anført at det foreliggende testament, opprettet i 1950, er fra en tid da i hvert fall en mann som Lyngaas var klar over hvordan gjensidige testamenter var blitt bedømt av domstolene hva angår spørsmålet om hvor midlene skulle gå når lengstlevende var død. Det er ikke fremkommet noe om hvilket kjennskap Lyngaas hadde til rettspraksis på området, og lagmannsretten finner ikke å kunne regne med at han var orientert om og fortrolig med rettssituasjonen etter domstolspraksis.

Ektefellene har neppe selv hatt forutsetninger for å bedømme rekkevidden av de rettslige konsekvenser av de ord som ble brukt i testamentet, og det er ikke i saken fremkommet noe som tyder på at den har vært forklart dem ved opprettelsen. Tvert om foreligger det en uttalelse fra testamentsvitnet Olaf Nilsen som kan tyde på at dette ikke ble gjort. Han har for lagmannsretten forklart at han ble bedt av Marie om å komme ned og skrive på et papir. Det var skrevet ferdig da han kom tilstede, og Lyngans sa til ham: «De behøver ikke å bli nervøs, det er ikke farlig, det er et testament som gjelder kun ektefellene seg imellom.» Lyngans sa ut over dette ikke noe mens Nilsen var tilstede, således ikke om hva som skulle skje med formuen når ektefellene var døde.

Hverken overfor Nilsen eller noen av de parter som har gitt forklaring under ankeforhandlingen, har Gustav Limi noen gang sagt noe om hvordan det skulle forholdes med midlene etter at begge ektefeller var borte. Av partene er det etter de gitte forklaringer bare ankemotparten Martha Thorkildsen som i det hele tatt har hørt av ham at testament var opprettet. Hun sier

Side:606

at han en gang, hun tror det var i 1951, fortalte at Marie og han hadde satt opp testament hvori de gjorde det «akkurat på samme måten som Bergljot (en kusine av Marie) og Teim». Det ble imidlertid ikke snakket om hverken hva dette eller Gustav og Maries testament nærmere gikk ut på, og det er ikke for lagmannsretten gitt noen opplysning om innholdet av det omtalte annet testament.

Både den ankende part og ankemotparten har påberopt uttalelser til dem av Marie Limi etter mannens død.

Til Martha Thorkildsen skal Marie da ha sagt flere ganger, en gang hvor også Anna Thorkildsen var tilstede: «Det er mitt det som er her.» Ingen av dem reflekterte den gang over uttalelsen. Etter begges forklaringer nevnte Marie ikke noe om testament, og lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på at det i uttalelsen har ligget noe om hva som skulle skje med eiendelene etter at hun falt bort.

Ifølge Anders Limi ble han bedt av Marie om å se etter om Gustav skulle ha et testament gjemt. Etter at han hadde funnet det testamentet som saken gjelder, skal Marie ha svart på hans spørsmål om «hva dette her er for noe»: «Det er bare et papir oss imellom. Det ble kalt testament, men er ikke noe testament. Det gjelder så lenge vi lever; etter at vi er borte, har det ingen betydning. Jeg håper det ikke blir uvennskap eller noe galt ved dette der.» Etter Maries anmodning undersøkte han så hvorvidt det forelå noe annet papir (testament).

At Marie kan ha kommet med en slik uttalelse om meningen med testamentet som angitt av Anders Limi, støttes av Olaf Nilsens vitneprov for lagmannsretten. Nilsen har nemlig forklart at Marie uttalte til ham forholdsvis kort tid etter at testamentet var opprettet: «Jeg er så glad at vi har skrivd så det ikke skal bli noe spetakkel når det skal deles etter oss, for Lauritz (bror av Gustav) er nokså stri.» Marie var siden ofte inne på det samme da han snakket med henne, både i den tiden han bodde på Limi og senere, også etter at Gustav var død. Etter hva som ble sagt under testamentsopprettelsen mens han var tilstede forsto han det slik at midlene ved lengstlevendes død skulle deles likt mellom de to slekter, og han er blitt bestyrket i denne oppfatning ved Maries senere uttalelser til ham.

Nilsen som ikke tilhører hverken Maries eller Gustavs slekt, må antas å ha kjent ektefellene Limi godt, også forut for opprettelsen av testamentet, og å ha et godt kjennskap til hvordan forholdet var mellom dem og slektningene på begge sider. Man finner å kunne holde seg fullt ut til hans forklaring, således opplysningen om Maries uttalelser til ham om deling av midlene. Disse uttalelser gir etter lagmannsrettens mening klar støtte for at det ved opprettelsen av testamentet var ektefellenes mening at boet ved lengstlevendes død skulle deles mellom begges slektninger. Også det som for øvrig foreligger, av forhold og av opplysninger, menes å vise at det er denne ordning av arveforholdet ektefellene har tenkt seg. Bortsett fra selve ordlyden i

Side:607

testamentet er det ikke noe i saken som tyder på at ektefellene har villet utelukke noen av slektsgruppene fra arv.

Spørsmålet om midlene skulle tilfalle begge slekter eller bare lengstlevendes dersom lengstlevende døde uten å ha opprettet testament, kan etter det fremkomne ikke ha vært ektefellene likegyldig. Man mener som sagt å kunne gå ut fra at de sto i et godt forhold både til hans og hennes slektninger, noe som i seg selv skulle tale for at ektefellene ønsket likedeling. Det var liten forskjell i alder mellom dem, bare 4 år, og det er ikke opplyst noe som kan tyde på at ikke begge hadde samme utsikt til å leve enda i mange år. Det kunne således like godt bli den ene som den annen av dem som døde først. De måtte regne med at det ville være helt tilfeldig hvem som ville komme til å arve dem, hvis bare lengstlevendes slekt skulle tilgodesees. Det er særlig vanskelig å tro at Gustav kan ha hatt en slik innstilling i forhold til sine slektsarvinger. Etter det opplyste var det alt vesentlige av det ektefellene eide, innbrakt i boet av Gustav og skrev seg fra arv fra hans foreldre. (Den faste eiendom ble solgt i 1955 til hans brorsønn Thorleif Limi.) Ellers viser man til hva som foran er sagt om Gustavs - for øvrig også Maries - følelser for hans søster Sofie. Det viser også Gustavs innstilling til sin slekt og hans syn på forholdet mellom Marie og hans slektninger at han kort før han døde ba sin bror Anders om å hjelpe Marie. Anders tok seg meget av henne, og også hans søster Sofie - bosatt i Horten - var fra tid til annen på Limi og stelte for henne. Det er opplyst at Marie måtte ha hjelp i storparten av de 7 månedene hun overlevde sin mann. Hun har utvilsomt vært positivt innstilt til å bli hjulpet av svogeren og svigerinnen noe som vitner om at forholdet mellom henne og Gustavs slektninger må ha vært godt også etter hans død.

Etter det som foran er sagt finner lagmannsretten ført fyldestgjørende bevis for at Gustav og Marie Limi - tross uttrykksmåten i testamentet - har ment og villet at begges slektninger skulle ha rett til arv etter dem hvis lengstlevende ikke opprettet testament. Man vil ha uttalt at man ikke har tillagt Maries uskiftesøknad noen betydning.

Anders Limis prinsipale påstand under punkt i vil etter dette bli tatt til følge.

Lagmannsretten finner at saken har budt på slik tvil at Marie Limis slektsarvinger ikke bør ilegges saksomkostninger for noen av rettene. Man viser til tvistemålslovens §172 annet ledd, jfr. skiftelovens §22, og tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172, 2. ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gustav A. Limis slektsarvinger kjennes berettiget til arv i boet etter Marie A. Limi og Gustav A. Limi.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:608

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Øystein Grotmoe):

- - -

Gustav A. Limi var født xx.xx.1887 og døde 10.2.1963. Hans hustru, Marie Limi, var født xx.xx.1891 og døde 14. 9. 1963. Da Marie døde begjærte Gustavs bror, Anders A. Limi, offentlig skiftebehandling av boet. Marie hadde etter Gustavs død søkt om, og fått, uskiftebevilling. Under registreringsforretning i boet ble det funnet sålydende testament:

«Gjensidig testament.

Undertegnede gaardbruker Gustav A. Limi, født xx.xx.1887, og hustru Marie Limi f. Thorkildsen, født xx.xx.1891, boende på Limi i Gjerpen, bestemmer og fastsetter herved som vaar siste vilje at den lengstlevende av oss skal være den førstavdødes enearving og som saadan overta det hele bo med alt hva dertil hører av løst og fast gods til eiendom med rett til aa disponere formuen saavel i levende live som ved testament.

Etter at vaart eneste barn, sønnen Andreas, er død ugift og barnløs, har vi ingen livsarvinger.

Limi, den 9. decbr. 1950.

Gustav A. Limi Marie A. Limi.»

Testamentet var undertegnet av Halvor Lyngaas og Olaf Nilsen som vitner: - - -