RG-1966-595
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1966-05-26 |
| Publisert: | RG-1966-595 |
| Stikkord: | Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. mai 1966 i ankesak nr. 33/1966 A |
| Parter: | A mot B og hennes barn (advokat Fridtjof H. Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommerne E. Wessel Holst, Maurits Andersen, hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §195, §329, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§19, Lov om born i ekteskap (1956), §307, §308, §309, §345, §383, §384, §385, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§12, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§17, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0 |
Hammerfest byrett - sorenskriveren - avsa den 27. desember 1965 dom med denne domsslutning:
«A kjennes å være far til det pikebarn B fødte den xx.xx.1964.»
Angående saksforholdet vises til byrettens premisser.
Lagmannsretten har av eget tiltak tatt opp spørsmålet om oppheving av dommen i medhold av tvistemålslovens §384, og skal bemerke:
B, som er født xx.xx.1947, møtte 25. november 1964 med sin mor og ga forklaring for dommerfullmektigen. Den 4. februar 1965 møtte A for samme dommerfullmektig og ga forklaring, i overvær av B som fastholdt sin tidligere forklaring. Først den 24. februar 1965 ble det så satt opp stevning i samsvar med §17 i lov om born utanom ekteskap. Den 4. mai 1965 møtte A alene og forklarte seg for en annen dommerfullmektig. Den 26. s. md., den 4. juni og den 15. juli s. å. foretok denne avhøring av 3 vitner, hvis forklaringer ble bekreftet med ed og protokollert.
Den 6. desember 1965 innkalte retten partene til hovedforhandling den 27. desember s. å. i Hammerfest. Innkallingen ble forkynt for B og hennes foreldre den 9. desember, og for A den 23. s. md.
Ifølge premissene for byrettens dom møtte ingen av de innkalte til hovedforhandlingen. A telefonerte kort før til retten at
Side:596
han var forhindret fra å møte på grunn av dårlig vær. Videre anføres det av retten: «Han erklærte imidlertid at han intet hadde å tilføye til sine rettslige forklaringer under saksforberedelsen, og at han intet hadde å innvende mot at saken ble fremmet i hans fravær. Retten har funnet partenes nærvær unødvendig for sakens opplysning og fremmer derfor saken til doms i henhold til §19 første ledd i lov om barn utenfor ekteskap.»
Retten har således uten hovedforhandling avsagt dom på grunnlag av de protokollerte forklaringer fra partene og de 3 vitner. Ingen av dem har forklart seg for dommeren i saken, som således helt ut har bygget sin dom på skriftlig grunnlag, nemlig de nevnte forklaringer og en sakkyndig erklæring om at det etter blodprøvene ikke var noe til hinder for A's farskap.
Lagmannsretten kan ikke anta at §19 i loven om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 hjemler en slik fravikelse fra tvistemålslovens bestemmelser om muntlig hovedforhandling (§329) og bevisumiddelbarhet (§195).
Det heter i Innstilling II fra Barnevernkomiteen om utkastets §17, som svarer til lovens §19:
«Første ledd er nytt. Om partene uteblir under saken, skal denne etter tvml. §309 stanses. Uteblir den ene part, kan det bli tale om å avsi uteblivelsesdom, eventuelt å stanse eller avvise saken (tvml. §307 og §308). Disse regler er det ikke rimelig å gjøre gjeldende i farskapssaker. I praksis gjøres det heller ikke. Derfor foreslår komiteen at uteblivelse ikke skal ha til følge at saken stanser. Det vil da ligge til retten å avgjøre om saken i tilfelle skal utsettes, jfr. tvml. §345 annet punktum.
Annet ledd svarer til någjeldende §12, tredje ledd, siste punktum.
Tredje ledd er nytt. Det hender ofte at en part møter under saksforberedelsen - enten for den dømmende rett eller ved bevisopptak for en annen rett - og avgir forklaring som blir tilført rettsboka.
Når nå parten ikke møter under hovedforhandlingen - noe som hender meget ofte -, kan retten ikke bruke hans forklaring. Saken må utsettes til en har fått fatt i ham til et nytt rettsmøte. Dette er meget uheldig, og komiteen foreslår derfor en bestemmelse om at retten kan bruke forklaringen under hovedforhandlingen - dette selvfølgelig under forutsetning av at retten finner at forklaringen ikke trenger supplerende opplysninger. Det er også tilføyd at retten ikke skal bruke denne adgangen, når det er opplyst eller sannsynlig at vedkommende part har gyldig forfall.»
Det fremgår klart av tredje ledd i lovens §19, at en protokollert partsforklaring ikke kan leses opp under hovedforhandlingen medmindre parten er lovlig innkalt til hovedforhandling og uteblir uten at det er opplyst eller sannsynlig at han har gyldig forfall.
Det fremgår ikke om barnemoren og hennes verger hadde gyldig forfall, men det er på det rene at A hadde gyldig forfall.
Side:597
Verken etter ordlyden eller motivene gir §19 rom for en så vidtgående tolking, at retten med part enes samtykke kan fravike de fundamentale regler om muntlig hovedforhandling og bevisumiddelbarhet. I nærværende tilfelle var hovedforhandling berammet og partene lovlig innkalt, men det forelå gyldig forfall. Lagmannsretten antar at det ikke er adgang til å undlate muntlig hovedforhandling fordi om partene samtykker i dette. Bestemmelsene i §19 innebærer at en parts lovlige forfall vil være til hinder for å fremme rettsmøte med opplesning av part ens forklaring fra saksforberedelsen.
Noen særregel om videre adgang til opplesning av protokollerte vitneforklaringer i barnefarsaker har loven ikke. Det fremgår ikke at det i nærværende tilfelle ville ha vært adgang til opplesning om hovedforhandlingsmøte hadde vært holdt. Det er imidlertid unødvendig for avgjørelsen å gå mer inn på dette forhold.
Tilsidesettelse av regelen om muntlig hovedforhandling, tvistemålslovens §329, må sidestilles med de saksbehandlingsfeil som ubetinget skal tillegges virkning etter §383, annet ledd, jfr. §384, annet ledd, selv om feilen ikke er spesielt nevnt under oppregningen i sistnevnte bestemmelse. Det vises til Rt-1933-255 (bemerkningen 257 siste avsnitt). Det kan også vises til Rt-1934-983 og Rt-1938-79. Det er forøvrig sannsynlig at feilen i nærværende tilfelle kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Retten har ikke funnet grunn til å gi partene anledning til uttalelse om rettergangsfeilene eller deres virkning.
Byrettens dom blir etter dette opphevet i medhold av tvistemålslovens §385. Av dette følger at saken må hjemvises til fortsatt behandling ved byretten, jfr. Rt-1958-574.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling av byretten.
Av byrettens dom (sorenskriver Ingvald Falch):
B, som er født xx.xx.1947 og bor i X, nedkom den 8/9 1964 med et pikebarn utenfor ekteskap. Barnet var fullbåret, veiet 3420 gram og var 50 cm langt.
I fødselsmeldingen fra overlege Chr. Nikolalsen ved Hammerfest sykehus er det oppgitt at svangerskapet trolig hadde vart i 40 uker.
B oppga som barnets far A, som er født xx.xx.1941 og bor i Y. Mot ham utferdiget fylkesmannen i Finnmark farskapsforelegg den 8/9 1964. Forelegget ble forkynt for ham 3/10 1964. Ved brev innkommet til retten 19/10 1964 begjærte han farskapsspørsmålet prøvet av retten, idet han ikke erkjente farskapet. Sak ble deretter reist på vanlig måte etter reglene om barn utenfor ekteskap.
Hovedforhandling har vært berammet til foretagelse i Hammerfest
Side:598
27/12 1965. Partene og B's verger var alle lovlig stevnet til hovedforhandlingen, men ingen av dem møtte. A telefonerte til retten kort før den fastsatte tid og meddelte at han var hindret på grunn av dårlig vær. Han erklærte imidlertid at han intet hadde å tilføye til sine rettslige forklaringer under saksforberedelsen, og at han intet hadde å innvende mot at saken ble fremmet i hans fravær. Retten har funnet partenes nærvær unødvendig for sakens opplysning og fremmer derfor saken til doms i henhold til §19 første ledd i lov om barn utenfor ekteskap.
Foruten rettslige forklaringer fra begge parter foreligger edfestede rettslige forklaringer fra vitnene C, D og E, alle avhørt under saksforberedelsen. Det er tatt blodprøver fra B, A og barnet, og etter disse er det i og for seg intet i veien for at A kan være barnets far.
B har forklart at hun hadde samleie med A på sin hybel 3/12 1963, at han da var noe beruset og uforsiktig, og at hun mener seg besvangret ved denne anledning.
A har forklart at han hadde flere samleier med B i november og desember 1963, og at han hadde samleie med henne i hennes hjem. Han benekter å ha vært beruset. Etter hans forklaring ble det riktignok ikke brukt preventiver, men han hevder å ha vært forsiktig og trukket seg tilbake for sedavgang.
Etter disse forklaringer legger retten til grunn at partene hadde samleie på den antatte besvangringstid. Vilkårene for å avsi dom for at A er faren er således tilstede, forutsatt B ikke har hatt samleie med noen annen mann i den tid besvangringen kan ha skjedd.
B har benektet å ha hatt samleie med noen annen, iallfall i oktober, november og desember 1963.
Det er i saken på det rene at B fra juletider 1963 og noen måneder utover holdt seg meget ombord i en båt «Senjafjord» mens denne lå ved kai i Hammerfest. Hun festet med mannskapet utover natten, og iallfall ved en anledning var hun beruset. Etter de foreliggende opplysninger, således vitneforklaring fra C, kom hun imidlertid alltid sammen med venninner, og det var alltid flere tilstede under festingen. Retten finner da ikke at forholdet gir grunnlag for å anta at B hadde samleie med andre.
A har spesielt trukket frem to mann som var forhyret på «Senjafjord», nemlig E og F. B har benektet å ha hatt samleie med noen av disse, og E har også benektet at han har hatt seksuell forbindelse med henne.
F er i utenriks fart og retten har funnet det unødvendig å innhente forklaring fra ham.
Retten finner ikke grunn til å tro at B har hatt samleie med nevnte to personer. - - -