RG-1967-289

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1966-10-11
Publisert:	RG-1967-289
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. oktober 1966 i ankesak nr. 122/1964
Parter:	1. Andreas Topphol, 2. Mari-Ann Topphol v/verge Andreas Topphol (advokat Trygve Gjørtz) mot A/S Forsikringsselskabet Viking (høyesterettsadvokat Anton J. Rønneberg).
Forfatter:	Lagdommerne E. Midelfart, Kr. Fr. Myrdahl, kst. lagdommer, byfogd A. B. Aslaksrud
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §20, §21, Tvistemålsloven (1915) §174, Tvistemålsloven (1915), Motorvognloven (1926) §17, §29, Bilansvarslova (1961) §4, §7, §9, LOV-1963-04-26-2-§1, LOV-1963-04-26-2-§25

Den 37-årige husmor Målfrid Topphol, Hareid, ble om kvelden den 12. november 1962 påkjørt av en bil da hun kom syklende nordover riksvei 600 på vei til sitt hjem. Hun ble ved kollisjonen påført så store skader at hun døde på legekontoret i Hareid samme kveld. Målfrid Topphol var gift med Andreas Topphol, som på egne vegne og på vegne av deres dengang 2 år gamle adoptivdatter Mari-Ann, reiste søksmål mot bilens ansvarsforsikrer, A/S Forsikringsselskabet Viking med krav om erstatning av begravelsesutgifter, ødelagte klær m. m. tilsammen kr. 2 750, samt erstatning for tapt forsørger, sistnevnte krav begrenset oppad til kr. 150 000. Med hensyn til det nærmere saksforhold, vises til den utførlige saksfremstilling i Søre Sunnmøre herredsretts dom av 27. juni 1964 med slik slutning:

«1. A/S Forsikringsselskapet Viking, Tollbugt. 27, Oslo, betalar innan 2 - to veker frå tilseiinga om domen til Andreas Topphol og Mari-Ann Topphol v/verje Andreas Topphol ein for begge og begge for ein 21 375,- tjueeittusentrehundreogsyttifem - kroner med 4 % årleg rente frå idag til betalinga.

2. Partane ber kvar sine kostnader med saka.»

Andreas og Mari-Ann Topphol har i rett tid påanket denne dom til Frostating lagmannsrett, idet de gjør gjeldende at herredsretten for det første har tatt feil når den er kommet til at fru

Side:290

Topphol hadde medvirket til skadene og tapet ved egen uaktsomhet. Etter deres mening er det i dette tilfelle ingen anvendelse for regelen i bilansvarslovens §7 første ledd, idet ulykken helt ut har sin årsak i bilens uforsvarlige fart. Herredsretten har lagt til grunn at bilen hadde en fart på minst 95 km/t da bilføreren ble oppmerksom på at fru Topphol svinget til venstre over veien. Med en slik fart var det helt umulig å få stoppet bilen i rett tid. I betraktning av at det på dette veistykke er en sammenhengende rekke av innkjørsler til privateiendommer på begge sider av riksveien, slik at en bilkjører langs riksveien når som helst må regne med at trafikerende langs veien vil svinge av riksveien til disse eiendommer må bilens fart ansees helt uforsvarlig, så meget mer som den lå langt over lovens tillatte maksimalhastighet den gang, 70 km/t. De ankende parter hevder også at med den fart bilen hadde, burde bilføreren ved lys- eller lydsignaler markert sin tilstedeværelse på veien da bilen påbegynte svingningen over til venstre side av veien for forbikjørsel.

Det bestrides at det er vist noen uaktsomhet fra fru Topphols side. Det må ansees på det rene at hun før kollisjonen rakte ut sin venstre hånd for å markere svingningen til venstre. På hvilket tidspunkt dette skjedde, vet man ikke, men i betraktning av at fru Topphol var kjent som en forsiktig dame med godt kjennskap til den hurtige trafikk på denne rettlinjede og brede asfaltvei, er det grunn til å anta at hun har sett seg tilbake før hun påbegynte svingningen over til venstre og at hun har gitt tegn i god tid.

Under enhver omstendighet har herredsretten tatt feil når den har fordelt skylden likt på bilføreren og den forulykkede. Bilførerens uforsvarlige kjøring bør betinge at en overveiende del av ansvaret for ulykken bør legges på ham.

De ankende parter gjør videre gjeldende at herredsrettens ansettelse av erstatningen for tapt forsørger, kr. 40 000, er altfor lav. Retten har tatt for lite hensyn til fru Topphols muligheter for å skaffe seg fremtidige inntekter ved arbeide utenfor hjemmet, og er ikke kommet nærmere inn på de opplysninger som forelå for herredsretten og Topphols utgifter til husholderske i tiden etter ulykken. Under ankeforhandlingen har Topphol fremholdt at han i tiden etter ulykken og frem til 14/5 1963 bodde hos en søster hvor de bare betalte for maten. I tiden 14/5 1963 til 19/7 s. å. hadde han en hushjelp som han betalte kr. 300 pr. måned. I tillegg hertil måtte han betale hennes skatt og trygdeavgift med tilsammen kr. 176 pr. måned, samtidig som hun hadde fri kost og losji. Fra 19/7 1963 har hans søster, Anna Topphol, flyttet hjem til ham og har stelt huset for ham og datteren i tillegg til sitt arbeide som håndarbeidslærerinne. For sitt arbeide i hjemmet har hun inntil 1/1 1966 mottatt kr. 320, senere kr. 340 pr. måned, samt fri kost og losji, som av likningsvesenet ansettes til kr. 210 pr. måned.

Det antas også å være en feil fra herredsrettens side når den ikke tilkjente saksøkerne saksomkostninger for herredsretten. Det er i denne forbindelse vist til bilansvarslovens §9, siste ledd, som etter de ankende parters mening pålegger retten å tilkjenne

Side:291

skadelidte saksomkostninger i et tilfelle som dette. De ankende parter, som ved Justisdepartementets bevilling av 20/10.1964 har fått fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer for lagmannsrett, har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«1. A/S Forsikringsselskapet Viking dømmes til å betale Andreas Topphol og Mari-Ann Topphol v/ verge Andreas Topphol en samlet skadeserstatning begrenset oppad til kr. 152 750 med 4 % renter fra 30/5.1963 til betaling skjer.

2. A/S Forsikringsselskapet Viking dømmes til å betale de ankende parter saksomkostninger for herredsretten.

«3. A/S Forsikringselskapet Viking dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett.»

A/S Forsikringsselskabet Viking har tatt til gjenmæle. Selskapet er av den oppfatning at den fart som bilføreren hadde satt opp under forbikjøringen og som må antas å ha ligget over 90 km/t, ikke kan ansees uforsvarlig, hensett til den brede, oversiktlige riksvei som det her er tale om og at det ikke var antydning til noen møtende trafikk. Fru Topphols svinging over til venstre side av veien kom helt overraskende på bilføreren, og den ble ikke tilkjennegitt i tide ved noe tegn fra hennes side. Selv om hun har sett seg tilbake før hun påbegynte svingningen til venstre, hva det etter selskapets mening er liten grunn til å anta, så måtte hun da oppdaget bilens lys, og da det for henne måtte være helt umulig å konstatere hvor langt borte bilen var, burde forsiktighet tilsi henne å vente med svingingen til bilen var passert.

Selskapet fastholder at den alt overveiende del av ansvaret for ulykken må falle på fru Topphol selv, men selskapet har funnet å kunne akkviescere ved herredsrettens dom, idet det tilkjente beløp for tapt forsørger, kr. 20 000, må sies å være en passende erstatning, selv om lagmannsretten skulle komme til at ansettelsen av forsørgertapet har vært for lav. Den part som faller på selskapet ved en skyldfordeling, bør under enhver omstendighet ikke overstige det tilkjente beløp. Ved ansettelsen av forsørgertapet bør det for øvrig tas i betraktning at Topphol er en mann i sin beste alder med god arbeidsinntekt. Man må regne med at han kan gifte seg igjen. Det må også tas i betraktning at barnet, etter morens død, oppebærer en forsørgertrygd, idag kr. 100 pr. måned, jfr. lov av 26/4. 1963 nr. 2 §1, og det er i denne forbindelse vist til et brev av 16/10.1963 fra Viking til Hareid trygdekasse hvor Viking erklærer seg innforstått med at dommen i nærværende sak legges til grunn ved ansvarsspørsmålet mellom Trygdekassen og Viking.

Viking har for lagmannsretten påstått stadfestelse av herredsrettens dom samt tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten.

Under ankeforhandlingen er det gitt partsforklaring av Andreas Topphol og forklaring av 4 vitner, hvorav 2 er nye for lagmannsretten. Partene har ansett det unødvendig med åstedsbefaring. Som nye dokumenter er fremlagt et par likningsattester visende Andreas Topphols formue og inntekt i årene 1960-1965.

Side:292

Med partenes samtykke er politiets etterforskningsdokumenter i saken mot bilføreren, Elias E. Hareide, benyttet under ankeforhandlingen.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Retten legger til grunn at Målfrid Topphol, da hun syklet nordover riksveien mot sitt hjem, passerte fru Liv Brekkes bil som sto stille ved avkjørselen til Harald Bjåstads hus på høyre side (Østre side) av veien knappe 100 meter fra oppkjørselen til fru Topphols hjem. Det er på det rene at fru Brekke startet sin bil og fortsatte nordover veien like etter at fru Topphol hadde syklet forbi, og at bilen passerte fru Topphol før denne var kommet frem til sin avkjørsel. Dette har ført til at fru Topphols sykkel i noen sekunder har vært dekket av fru Brekkes bil for trafikk som befant seg på veien lenger syd, på vei mot Hareid. Videre kan man ikke se bort fra den mulighet at fru Topphol, før hun skulle svinge til venstre over veien mot sin oppkjørsel, har sett seg tilbake, at hun i det øyeblikk kun har sett fru Brekkes bil, som kan ha skjult kommende bil lenger syd på veien, og at hun derfor har innrettet seg i den tro at hun ikke har hatt andre biler enn fru Brekkes bak seg. Det er derfor sannsynlig at fru Topphol, etter at fru Brekkes bil har passert henne, har svinget over til venstre uten pånytt å se etter mulig trafikk bakfra, og at hun først har strukket ut hånden etter at hun har påbegynt svingen og under dette blitt oppmerksom på Hareides bil. Det var da for sent, idet bilens store fart gjorde det umulig å avverge ulykken.

Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke vært tvilsomt at bilføreren har holdt en helt uforsvarlig fart. Etter de foretatte bremseprøver må det antas at farten har vært opp i omkring 95 km/t i det øyeblikk bilføreren ble oppmerksom på at sykkelen svinget inn i veien, og en må anta at bilen også hadde denne fart da den begynte å kjøre over til venstre side av veien for å foreta forbikjøring. Etter rettens oppfatning hadde bilføreren, når han kom i en slik fart, all oppfordring til å gi et lydsignal for å varsle sitt komme i det øyeblikk han begynte å kjøre over mot venstre side. I det sterke måneskinn som hersket ved anledningen, burde han forstå at bilens lys var lite effektive til å varsle hans komme, og det er etter rettens oppfatning uaktsomt av bilføreren ikke å bruke hornet i en slik situasjon som denne, spesielt hensett til den fart bilen holdt.

Bilføreren, Elias Hareide, som er yrkessjåfør, og var ansatt ved et rutebilselskap på Hareid, og vel kjent med den veistrekning det her er tale om, måtte være forberedt på at trafikkerende skulle opp i en av de mange avkjørsler som går fra riksveien, og det må under disse omstendigheter ansees helt uforsvarlig å holde en hastighet langt utover den av loven tillatte, selv om det ikke var noe tegn til møtende trafikk. Med den fart bilen holdt, og tatt i betraktning en rimelig reaksjonstid, ville bilen ikke kunne stanse på en strekning mindre enn ca. 70 m.

Etter rettens oppfatning har imidlertid også fru Topphol vist en slik mangel på aktsomhet at det ikke kan sies at hun «kan

Side:293

leggjast berre lite til last». En må legge til grunn at hun ikke har sett seg tilbake, etter at fru Brekkes bil passerte henne og før hun begynte å svinge, og dette må betraktes som en alvorlig feil, særlig av henne som hadde sin bopel ved veien og kjente til hvor hurtig bilene kjørte på denne strekning.

Etter en nærmere vurdering av de feil som er begått fra begge sider, er dog retten kommet til at bilføreren er mer å klandre enn fru Topphol, og er kommet til at skylden bør fordeles med 2/3 på bilføreren og 1/3 på fru Topphol.

Når det gjelder størrelsen av det tap og de utgifter som de ankende parter er blitt påført, er Viking enig i det oppførte beløp kr. 2 750 vedrørende begravelsesomkostninger, ødelagt sykkel og ødelagte klær.

Med hensyn til forsørgertapet, finner lagmannsretten det mest hensiktsmessig og riktig å fastsette tapet særskilt for hver av de to ankeparter, slik som det vanligvis er gjort ved tidligere rettspraksis. Fastsettelsen av barnets tap vil til dels bygge på betraktninger som gjør det naturlig at denne del av erstatningen fastsettes for seg og blir behandlet som umyndiges midler.

Ved fastsettelsen av Andreas Topphols tap, må tas i betraktning at Topphol i dag er en mann i sin beste alder. Han er fullt arbeidsfør, og han er i årene 1963, 1964 og 1965 liknet etter en antatt inntekt av henholdsvis kr. 10 000, kr. 12 500 og kr. 14 700. Han har oppgitt at han for tiden arbeider som kommunearbeider, med en timelønn kr. 7,25 inntil 1/5 1966, da han etter lønnsjusteringene vil få et tillegg. I forannevnte år har han vært liknet etter en formue på henholdsvis kr. 14 000, 14 000 og 19 000.

Det må antas at Topphol vil være istand til å forsørge seg selv og sin datter, men på den annen side er det neppe tvilsomt at hustruens død har påført ham økonomiske tap ettersom verdien av hennes ytelser til det felles underhold må antas å ha ligget over det hun har mottatt i form av kost, husrom, klær og annet som er anskaffet for penger fra mannen. En viser i denne forbindelse til Høyesterettsdommer inntatt i Rt-1951-687 og Rt-1964-881.

Etter rettens oppfatning vil det i dette tilfelle være naturlig å basere beregningen av tapet på vanlig kontantlønn til en husholderske, idet retten antar at fru Topphol, om hun hadde levet, ved eget arbeid utenfor hjemmet ville ha kunnet skaffe seg klær og andre fornødenheter utover det daglige underhold. Det er på det rene at hun i tidligere år i ekteskapet har hatt lønnet arbeid utenfor hjemmet, og at hun på ulykkestiden hadde planer om å ta hjemmearbeide for konfeksjonsfabrikk. På den annen side må det tas hensyn til den mulighet at Topphol vil gifte seg igjen. Han har selv gitt uttrykk for at kunne tenke seg den mulighet, men at noe ekteskap ikke for tiden er aktuelt. Etter en samlet vurdering er retten kommet til at tapet for Andreas Topphols vedkommende kan settes til kr. 33 000, et beløp som inkluderer de forannevnte kr. 2 750. Viking vil etter dette måtte erstatte Topphol 2/3 av dette beløp, eller kr. 22 000. Fra dette beløp går kr. 1 000, som

Side:294

ifølge opplysninger under ankeforhandlingen er innbetalt av Viking som forskudd på erstatningen.

Datteren Mari-Anns tap ansettes til kr. 24 000, idet retten regner med at hun i alle fall etter sitt 18. år vil være i stand til å forsørge seg selv. Det er også tatt hensyn til den mulige fremtidige uheldige stilling hun kan komme i ved at hun allerede har mistet sin mor, hvis også faren skulle komme bort, og det er også tatt hensyn til at muligheten for en bedre utdannelse ville ha vært større om moren hadde levet og hadde kunnet bidra til denne. På den annen side er det tatt hensyn til at Mari-Ann får utbetalt fra forsørgertrygden kr. 1 200 pr. år. Retten går da ut fra at det fra trygdens side ikke vil bli fremmet noe regresskrav i den tilkjente erstatning, jfr. forsørgertrygdelovens §25, men at trygdens ytelser vil bli gjenstand for et særskilt oppgjør mellom trygden og Viking, slik som nevnt i Vikings brev av 16/10.1963. Vikings prosessfullmektig har under ankeforhandlingen erklært at selskapet ikke har noe å bemerke til en slik ordning.

Viking må etter dette betale Mari-Ann v/verge Andreas Topphol 2/3 av kr. 24 000 eller kr. 16 000.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Bestemmelsen i bilansvarslovens §9, siste ledd, griper ikke inn i tvistemålslovens regler om saksomkostninger i 13. kapitel, men fastslår kun at en ansvarsforsikrer kan pålegges å betale renter og saksomkostninger i tillegg til det maksimumsansvar som den skadede kan avkreve forsikreren.

Med hensyn til saksomkostninger for lagmannsretten, er retten kommet til at Viking må erstatte det offentlige disse omkostninger. Disse vil for det første utgjøre sportelgebyr, forkynnelsesgebyrer og vitnegodtgjørelse med kr. 851. Hertil kommer så den oppnevnte prosessfullmektig, advokat Trygve Gjørtz' salær.

Advokat Gjørtz har opplyst at det til hans forarbeide med saken er medgått 13 timer, og at han har hatt utlegg til telefoner, porto, utferdigelse av kopier av dokumenter m.m. på i alt kr. 72. Han har videre møtt under ankeforhandlingen i Ålesund den 10. oktober 1966, som varte fra kl. 10.00 til kl. 16.30.

Advokat Gjørtz har utført sitt arbeid forsvarlig. Retten har intet å bemerke til den oppførte tid.

Under henvisning til foranstående, fastsettes advokat Gjørtz' salær til kr. 920.

Mot rentepåstanden er det ikke fremsatt noen innsigelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A/S Forsikringsselskabet Viking, Oslo, dømmes til å betale til Andreas Topphol 21 000 - tjueettusen - kroner og til Mari-Ann Topphol v/verge Andreas Topphol 16 000 - sekstentusen - kroner, begge beløp med 4 - fire - prosent rente fra 30/5 1963 til betaling skjer.

Side:295

2. A/S Forsikringsselskabet Viking, Oslo, dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett med 1 771 - ettusensjuhundreogsyttien - kroner.

3. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Per Longva med domsmenn):

Målfrid Topphol, Hareid, som var født xx.xx.1925, vart den 12. november 1962, omlag kl. 2215, då ho var på heimveg frå Bigset bedehus på sykkel, påkøyrd av personbil T-41492 og påførd så store skader at ho døydde på legekontoret i Hareid same kvelden. - - -

Etter del prov som ligg føre legg retten til grunn:

Om kvelden den 12. november 1962 var det klår himmel, måneskin (fullmåne dagen før) ca. 0° Celsius og vindstille. Der ulukka hende på riksveg 600 i «Grimstad-geilane» er det 7 m breid asfaltveg som, etter det ein kunne sjå etter ulukka, var turr. Vegen er omlag horisontal, bein og oversiktleg i fleire hundre meters lengde. Der er ikkje så få hus med avkøyrsler frå riksvegen, men det kan ikkje karakteriserast som tettbygd. Vegen er merkt med kvite strek langs kantane, men køyrebana er ikkje oppdelt med strek. Han er ny frå 1961 og har ein ca. 25 cm. brei gruskant (kalkgrus) på kvar side. På øvre sida av vegen (mot nordvest) er det ei 1 m djup og 3 m brei opa grøft.

Straks ulukka var hendt vart lensmannen varsla og både han og betjentane hans, Håkon Teigene og Arne Garshol, var komne til åstaden 20-25 min. etter ulukka. Betjent Teigene teikna ei situasjonskisse og betjent Garshol tok nokre fotografi.

Då lensmannens folk kom, låg fru Topphol medvitlaus på grusplassen på eigedomen til Kristian Grimstad. Ho var flytt ca. 2 m opp frå grøfta der ho låg etter ulukka.

Både fru Topphol på sykkel og T-41492 var på veg i retning nedover (nordaustover) mot Hareid sentrum. T-41492 var i ferd med å køyre forbi fru Topphol og ein personbil framfor henne då ulukka hende. Etter ulukka sto bilen utfor vegen på si venstre side til bak om framhjulet på høgre side og mest bak til bakhjulet på venstre sida av bilen. I rapporten som er skriven av lensmannsbetjent Teigene heiter det vidare:

«Doktor var alt bodsendt, og han kom like etter at eg var komen. Føraren av ulukkesbilen og dei 2 passasjerane som sat i denne var tilstades.

Det vart ikkje tilkalla sakkyndig den kvelden (natta), men dagen etter kom Statens Bilsakkyndige frå Ålesund etter ordre og konferanse med politifullmektig Koteng ved Sunnmøre politikammer, for å ta bremseprøve med ulukkesbilen på åstaden m.v.

Framhjula på T-41492 sto dreid heilt over til høgre.

Betjent Garshol tok 3 bilete med blitz frå ulukkesstaden, og oppmåling av bremsespor og andre synlege spor var utført av lensmannen, betj. Garshol og rapp.skr. i fellesskap. Bremsespora vart målt til 54,5 m - derav dei 9 første meterane svake medan resten var sterke bremsespor. Spora låg i vinstre køyrebane. Vinstre spor byrja 1,6 m frå vinstre vegkant, 7,5 m bak bilen slik den sto etter ulukka, synte spor der

Side:296

vinstre framhjul var gått utfor vegen. Bilen sto med framhjula utfor vegbana (asfalten), mens båe bakhjula sto innpå asfalten - vinstre bakhjul 5 cm frå kanten.

Etter å ha målt dei første 32 m av bremsespora, var der eit kraftig strek etter ein skarp gjenstand i asfalten, ca. 30 cm langt og 40 cm frå vinstre bremsesporet - rett utfor avkøyrsla til Andrs. Topphol - sjå skissa. Dette må vere et merke etter sykkelen første gangen han har tatt ned i asfalten etter påkøyrsla. Ca. 2-3 m lenger burte - i retning mot bilen, var der 2 lignande slike strek i asfalten millom bremsespora. Dei siste 22 m av bremsespora syner 4 spor, både etter bak- og framhjula som har delt seg her. Siste 15 m av br.spora etter høgre framhjul er breidare enn vanleg. Dette kjem truleg avdi bilen her har køyrt med hart ror til høgre og låste hjul. Dessutan syner dei siste 10 m av br.spora å vere noko lysare enn dei andre. Det kunne sjå ut for meg som om eit belegg av sand eller støv som hadde lagt seg millom asfalten og dekka på bilen - kanskje var det skitt og sand som ved risting hadde losna frå underkant av skjermane.

Etter at turvande mål var tatt, vart bilen dels ved handekraft og dels ved eigen kraft, dratt innpå vegen att. Det var rapp.skrivaren som sat ved rattet avdi føraren ikkje var god til å gjere det sjølv, for nett då kom der melding frå doktorkontoret om at syklisten var død.

Der var ingen synlege manglar ved bilen. Alt fungerte fint.

Rappskr. tok no sin eigen bil T-41387, Hillman Minx 1960 mod. og prøvde bremseeffekta på ulukkesstaden. I bilen hadde eg dei 2 passasjerane som sat i ulukkesbilen. Med 60 km/t bremsa eg bilen ned til stopp. Bremsespora var synleg 17 m.

Deretter prøvde eg bremsene på ulukkesbilen med dei same passasjerane i. Ved 45 km/t stoppa eg med 10 m synlege bremsespor. Deretter prøvde lærevognsjåfør Svein Riise. Med 60 km/t stoppa han ulukkesbilen på 15 m synlege bremsespor. (Herr Riise har sjølv ei same sort vogn som ulukkesvogna.) Bilen bremsa heilt likt på alle 4 hjula. Bremseprøvene vart gjort ca. kl. 2400 same dag.

Etter opplysningar frå passasjerane og føraren av ulukkesbilen skjedde ulukka då bilen skulle køyre framom syklisten og ein annan bil som køyrde framafor syklisten - alle i same køyreretning. Ulukkesbilen hadde lagt seg over i vinstre køyrebane for å foreta forbikøyring. Men like før dei skulle fare framom, svinga syklisten over vegen framfor bilen utan å gi noko slags teign på førehand. Ulukkesbilen hadde hatt bra fart, sa dei, men dei kunne ikkje seie farta i km/t då ingen av dei hadde sett på fartsmålaren. Føraren av ulukkesbilen hadde bremsa med ein gong, med greidde ikkje å stoppe seg, og rende på syklisten med fronten. Syklisten var då på skrå framfor bilen. Dei fortalde at dei hadde sett at syklisten hadde slått ut med vinstre handa, men det gjorde ho ikkje før etter at ho hadde byrja svinge over vegen. Føraren fortalde at han sat og heldt på bremsene heilt til bilen stogga. Frontruta vart knust under samanstøyten.

Syklisten bur der som ulukka hende, og skulle heim. Ho hadde vore på songøving på Bigset bedehus. Ho måtte såleis krysse vegen for å kome opp i avkøyrsla si (Andreas Topphol) dersom ho sykla på si rette side av vegen - sjå skissa.

Side:297

Sykkelen til syklisten er teken vare på. Eg tok nokre kontrollmål av denne. Setet ragar 1 m. over vegbana og bagasjeberaren 70 cm. Det er ein Real damesykkel forholdsvis ny med lykt, og elles i forskriftsmessig stand. På bagasjeberaren var det montert eit barnesete. Dette hadde fare av under samanstøyten, og vart attfunne ca. 25 m frå der bilen sto (ved avkøyrsla til Sigurd Røyset).

P.s. For ordens skuld vil eg ikkje unnlata å gjere merksam på at det hadde regna før på dagen, men klarna opp mot kvelden. Som oppl. tidl. i rapporten virka asfalten tørr etter ulukka. Kor stor fukt der eventuelt kunne vere att i asfalten av dette regnet, eller i kor stor mun dette kunne ha betydning for bremseeffekta, er eg ikkje kompetent til å døme. Asfalten virka i alle fall tørr. M.a. kan eg nemna at det vart skreve i asfalten med ein kvit kalkstein, og skrifta var godt synleg. Likeeins la eg teiknepappet mitt ned på asfalten utan at eg kunne merke fukt på dette. Det er nemnleg vore sagt i bygda etterpå av sume personar at asfalten var fuktig på den tida ulukka hende i alle fall like før, men så er det også andre bilistar som meiner det motsatte.

Når det gjeld bremseprøvene som Statens Bilsakkyndige i Ålesund gjorde dagen etter den 13/11.1962, viser eg til serskilt rapport frå han om dette.

Det var ingen ting som kunne tyde på at føraren av ulukkesbilen hadde nytt alkohol. Heller ikkje dei 2 passasjerane.»

Rapporten frå Statens Bilsakkunnige i Ålesund, Kåre Sandbakk, lyder slik:

«Etter telefonisk anmodning fra Sunnmøre politikammer foretok statens bilsakkyndige v/undertegnede den 13/11 1962 reise til Hareid for å ta bremseprøve med personbil T-41492 som mandag 12/11 1962 ca. kl. 22.15 hadde kjørt på fru Målfrid Topphol, Hareid, med den følge at hun døde av skadene hun fikk ved påkjørselen. Med bremseprøvene ville en forsøke å klarlegge hvilken fart T-41492 må ha hatt i det øyeblikk bilens fører oppdaget syklisten foran bilen.

Bilens data: Fabrikat Hillman Super Minx. Årsmodell 1962. Chassinummer B 1213147/H/LSO. Eier Leif E. Hareide, Hareid.

Synlige skader på bilen etter påkjørselen:

Støtfanger litt skadet. Panseret skadet i front og bulket på midten. Frontruten knust. I overkant av fronruten v/førerplassen er taket nedtrykt.

Bremseprøvene med bilen ble foretatt på ulykkesstedet og ifølge opplysning av lensmannsfullmektig Håkon Teigene var vær og føreforhold som på ulykkesdagen. Bilen var under prøvene belastet med 2 personer i førersetet og 1 person i baksetet. Bilen har hydrauliske bremser på alle 4 hjul. Det ble foretatt 3 bremseprøver med kraftig oppbremsing ved følgende hastigheter: 80, 90 og 100 km i timen. Dette gav bremselengder på henholdsvis 24,5, 39,2 og 44,3 meter. Under prøvene var oppbremsingen så kraftig at alle hjul var låst og ovennevnte metertall er målt etter de merker som de låste hjulene satte i asfaltdekket. Det er derfor ikke regnet med reaksjonstid under prøvene. Da prøvene ble tatt satt lensmannsbetjent Garshol ved siden av den bilsakkyndige og kontrollerte hvor stor hastighet bilens speedometer viste.

Ulykken skjedde i vegens venstre kjørebane og det viste merker

Side:298

i denne banen etter oppbremsingen av bilen. De første ca. 10 meter bremsespor var svake, men videre har hjulene vært låst inntil bilen stanset med begge forhjulene utfor asfaltkanten på venstre side. Derimot var bakhjulene ikke utenfor asfalten. De siste ca. 20 meter av bremsesporene viser at bilen må ha vridd seg til venstre og fortsatt fremover i fra 0 grader til den stoppet i ca. 45 graders vinkel. Sporene viste også at bilen har glidd de siste 15 meterene med hjulene innstilt på full sving til høyre uten at bilen av den grunn har rettet seg opp igjen. Grunnen til dette er antakelig at hjulene var låst og at venstre forhjul har gått utfor og fulgt den løse kalkgrusfyllingen utenfor asfaltkanten de siste ca. 10 meter. Ved å vurdere og beregne bilens bevegelser og sammenholde bremsesporene med de foretatte bremseprøvene er en kommet til at bilen må ha kjørt med en hastighet på 95 km i timen i det øyeblikk bilens fører oppdager den syklende fru Målfrid Topphol foran bilen.

Speedometeret på T-41492 ble kontrollert ved å samkjøre bilen med lensmannsfullmektig Teigenes personbil T-21783 som er av samme fabrikat og type som T-41492. Speedometerene på de 2 bilene viste likt ved prøve med 40 km i timen.»

Politimeisteren i Sunnmøre har den 18. januar 1963 skrive ut førelegg mot Elias Hareide for misferd mot motorvognl. §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt. og trafikkreglane §36, jfr. §23 nr. 2 «derved at han mandag den 12. november 1962 omlag kl. 2215 under kjøring av personvogn T-41492 på riksveg 600 i «Grimstadgeilane» i Hareid ikke var tilbørlig forsiktig eller mest mulig aktpågivende, idet han derunder kjørte med en fart som betydlig overskred 70 km i timen og derved øket faren for at alvorlige uhell kunne inntreffe å vedta en bot av kr. 400 - firehundre - kroner til statskassa eller hvis boten ikke erlegges, en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.» - - -

Retten ser saka slik:

I §4 i bilansvarslova frå 3. februar 1961 heiter det: «Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapitel IV, endå om ingen er skuld i skaden.»

§7, 1. leden i same lova lyder slik: «Har skadelidaren medverka til skaden med vilje eller i aktløyse kan retten minka skadebotkravet eller lata det falle heilt bort, så nær som når skadelidaren kan leggjast berre lite til last. Avgjerda skal rette seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles.»

Ved dødsfall, som her, skal det svarast vederlag for utgiftene til gravferd, sjå iverksettingslova til straffel. §20. Dessuten skal det etter §21 i same lova ytast slikt vederlag for tap som dei etterlatte i tilfelle lider ved å ha mist forsytaren sin, «som Retten under Hensyn til den udviste Skyld og Omstændighederne forøvrigt finder billig.»

Retten er komen til at fru Topphol har medverka til skadene og tapet ved aktløyse som har hatt mykje å seie som årsak til ulukka. Ho var ei kvinne i sine beste år, hadde røynsle i trafikken og visste at bilane nytta stor fart på denne vegstrekninga. Etter dei forklaringane som ligg føre er det ikkje truleg at ho i god tid sykla inn mot midten av vegen frå høgre og ga teikn som trafikken bak vart merksam på, om at ho ville svinge over til venstre, slik som ho hadde plikt til etter trafikkreglane.

Side:299

Enten ho såg seg attende og vart merksam på bilen som kom og vurderte feil når det gjaldt avstand og fart eller ho ikkje var merksam på at det kom ein bil bak henne var det, meiner retten, i båe tilfelle aktlaust av henne og det auka sterkt fåren for kollisjon.

På den andre sia er det på det reine at T-41492 hadde ein fart på minst 95 km/t då bilføraren vart merksam på at fru Topphol svinga til venstre over vegen. Dette er etter tilhøva i seg sjølv eit moment som sterkt aukar fåren for kollisjon, og retten ser det slik at det har vore ei medverkande årsak til ulukka. Dette uten omsyn til om bilføraren i god tid slo på retningslyset til venstre, og i tilfelle ga støyt i fløyta, då han såg at fru Topphol svinga til venstre, slik som eit vitne har forklart.

Etter ei samla vurdering er retten komen til at fru Topphol og bilføraren kvar må bere halvparten av ansvaret for ulukka.

Det er semje mellom partane om at retten skal legge til grunn at den direkte, materielle skade og gravferdskostnaden + tilskot er på tilsaman kr. 2750,-.

Målfrid Topphol hadde inga teoretisk utdaning utover folkeskulen. Før ho gifte seg var ho først 1/2 år i sylære hos systra si, Oddlaug Sunde, som dreiv systove. Etter det dreiv ho systove for eiga rekning på Emleim i 4 år før ho kom tilbake til heimbygda si Hareid. Der fekk ho arbeid i Einar Sporstøls damekonfeksjon. Ved sia av dette sydde ho noko heime til vener og grannar, til seg sjølv og seinare barnet og litt underty til mannen. I 1958 bygde dei hus og flytta inn i februar-mars 1959. Ho hjelpte til med arbeidet med å sette huset i stand..

Det er lagt fram likningsoppgåve som viser at Andreas Topphol i 1960 er likna etter eige kr. 13 000,- og inntekt kr. 11 400,-, i 1961 etter eige kr. 13 000,- og inntekt kr. 10 600,- og i 1962 etter eige kr. 13 000,og inntekt kr. 11 100,-. Dessuten er det lagt fram fråsegn frå likningskontoret som viser at Andreas og Målfrid Topphol for inntektsåret 1957 hadde slik brutto inntekt:

Målfrid Topphol kr. 6 073,-

Andreas Topphol » 13 966,-

I alt kr. 20 039,-

Det same for året 1958:

Målfrid Topphol kr. 5 899,-

Andreas Topphol » 14 360,-

I alt kr. 20 259,-

I året 1959 hadde ikkje Målfrid Topphol skattlagd inntekt.

For 1960:

Målfrid Topphol kr. 1 429,-

Andreas Topphol » 12 846,-

I alt kr. 14 275,-

Det er noko uklårt kvifor ho ikkje hadde inntekt utanfor heimen i 1959 og uvesentleg inntekt i 1960, men det kan, etter det opplyste, vere at det var lite arbeid å få nett då og dessuten kan det ha si årsak i at ho arbeidde mykje med å få heimen deira i stand i nybygget.

Andreas Topphol har opplyst at det var tanken at kona etter kvart

Side:300

skulle ta arbeid att, serleg heimearbeid, og Einar Sporstøl har forklart at han nå driv med leigesaum hos andre fabrikkar og hos private og at Målfrid Topphol også hadde fått litt heimearbeid i det aller siste før ho døydde. Kva ho kunne tene på dette er noko uvisst, men Einar Sporstøl peikar på at enkelte veker kunne dei som tok heimearbeid tene opp til kr. 140,-, men det var ujamnt. Det er truleg ved heimesaum fru Topphol ville kunne skaffe den største nettoinntekt, i alle fall til Mari-Ann kom i skulealderen.

Målfrid Topphol må reknast som forsytar i den mun ho ytte eit tilskot til det felles opphald, som representerte større verde enn det ho tok imot i form av kost, husrom, klær og anna, og retten mener at så var tilfelle.

Retten er etter ei samla vurdering komen til at vederlaget for tap av forsytar i alt bør settast til kr. 40 000,-, inklusive renter til i dag. Det er då tatt omsyn til at Andreas Topphol får barnetrygd for Mari-Ann og ei ekstra klasse i skattelikninga som fylgje av ulukka. Derimot er det ikkje som fradrag tatt omsyn til at at får forsytartrygd, jfr. lov om forsørgertrygd for barn av 26. april 1963, §25.

Til det kjem så dei kr. 2750,- som er nemnde ovanfor med tilsvarande renter.

A/S Forsikringsselskapet Viking må då svare skadebot til sakssøkjaren med kr. 21 375,-.

Då kvar av partane har tapt saka i sumt og vunne ho i sumt, må dei bere kvar sine kostnader med saka, jfr. rettargangsl. §174, 1. leden.

Slutning:

1. A/S Forsikringsselskapet Viking, Tollbugt. 27, Oslo, betalar innan 2 - to - veker frå tilseiinga om domen til Andreas Topphol og Mari-Ann Topphol v/verje Andreas Topphol ein for begge og begge for ein 21 375,- tjueeittusentrehundreogsyttifemkroner med 4 % årleg rente frå i dag til betalinga.

2. Partane ber kvar sine kostnader med saka.