Rt-1964-881

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-09-12
Publisert:	Rt-1964-881
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 107
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Samvirke (overrettssakfører Johannes Meyer - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam).
Forfatter:	Rode, Bendiksby, Eckhoff, Helgesen, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Motorvognloven (1926), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Motorvognloven (1926) §17, Ektefelleloven (1927), Bilansvarslova (1961) §1, §6

Dommer Rode: Den 16. august 1961 ble den 64 år gamle fru A påkjørt og drept av en personbil som var ansvarsforsikret i Forsikringsaktieselskapet Samvirke. Selskapet erkjente seg ansvarlig for begravelsesutgiftene, kr. 1 860. Uten dermed å erkjenne noe videregående ansvar var det dog av kulansehensyn villig til å betale den gjenlevende ektefelle, A, i alt kr. 7 000. A godtok ikke tilbudet og anla 28. november 1962 sak mot selskapet ved Oslo byrett med krav om erstatning etter straffelovens ikrafttredelseslovs §21 første ledd. Byretten avsa 20. juni 1963 dom med slik domsslutning:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til A 15 000 kroner med 4 prosent rente fra 3. februar 1962 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Forsikringsaktieselskapet Samvirke påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, og A motanket. Lagmannsrettens dom ble avsagt 9. desember 1963. Lagmannsretten fant som byretten at selskapet var erstatningspliktig, men forhøyet erstatningen til kr. 20 000. Ved utformingen av lagmannsrettens domsslutning er det gjort fradrag for de tidligere tilbudte kr. 7 000, idet selskapet hadde utbetalt dette beløp til A etter at byrettens dom var avsagt. Domsslutningen lyder:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke betaler til A 13 000 kroner med 4 av hundre i årlig rente av kr. 20 000 fra 3. februar 1962 til 24. september 1963 og av kr. 13 000 fra denne dag til betaling skjer samt i saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige 400 kroner og det beløp hvortil salæret for den beskikkede prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam, blir endelig fastsatt.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.»

A har så vel for byretten som for lagmannsretten hatt bevilling til fri sakførsel.

Angående saksforholdet, derunder ektefellenes arbeidsevne, arbeidsytelser, inntekter og formuesforhold viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:882

Forsikringsaktieselskapet Samvirke har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og A har motanket.

Selskapets anke gjelder dommen i dens helhet og grunnes på feil i lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at A var delvis forsørget av sin hustru da hun ble drept ved bilulykken 16. august 1961. Selskapet gjør ikke innvending mot lagmannsrettens beregning, hvoretter fru A etter skattetrekk m.v. og fradrag for nødvendige utgifter «hadde igjen som ren vinning iallfall kr. 300 pr mnd. av sitt arbeid utenfor hjemmet». Men selskapet hevder at denne lønnsinntekt tillagt verdien av hennes arbeid i hjemmet ikke oversteg hva hun har mottatt i forsørgelse av mannen. Det husarbeid som den beskjedne leilighet og husholdning krevet, har ikke hatt slikt omfang at det kompenserer de kr. 150 pr uke som mannen betalte til bestridelse av husholdningsutgifter og husleie. Med en lønnsinntekt på kr. 300 pr mnd. må det legges til grunn at hun har mottatt ikke ubetydelige beløp i forsørgelse fra mannen, hvis inntekt var vesentlig høyere. Og skulle det være så at hustruens bidrag til det felles underhold - i arbeid og kontanter - oversteg det som medgikk til hennes underhold, så vil det i hvert fall dreie seg om en så ubetydelig differanse at den ikke kan betegnes som «forsørgelse».

Videre hevdes det at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det A «kan kreve erstattet, er den nedgang i hans levestandard som var en følge av hustruens død, når man ser bort fra hans senere inntrådte sykdom». Det han kan kreve erstattet - utenom begravelsesomkostningene - er i tilfelle begrenset til det forsørgertap han har lidt ved hennes død.

Subsidiært gjør selskapet gjeldende at erstatningen er satt for høyt. I denne forbindelse er fremholdt at det ikke kan regnes med at hustruen kunne ha fortsatt sitt rengjøringsarbeid i mange årene fremover, og spesielt kan det ikke regnes med at hun kunne påtatt seg øket arbeid av denne art.

Forsikringsaktieselskapet Samvirke har nedlagt slik påstand:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes.»

A har, når det gjelder det faktiske og rettslige grunnlag for å anse ham som delvis forsørget av hustruen, henholdt seg til lagmannsrettens dom. Men han mener at lagmannsretten har tatt feil i sitt skjønn med hensyn til hvor lenge hustruen ville kunne ha fortsatt sitt arbeid utenfor hjemmet og muligheten for en utvidelse og dermed en øket inntekt av dette arbeid. Det erstatningsbeløp lagmannsretten er kommet frem til, er derfor blitt for lavt.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Den ankende part dømmes til å betale ankemotparten kr. 33 000 med 4 % rente p.a. av kr. 40 000 fra 3. februar 1962 til 24. september 1963, og av kr. 33 000 fra denne dag til betaling skjer.

Side:883

2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om A overhodet kan kreve erstatning for forsørgertap, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Høyesterett har i en rekke dommer dels uttalt, dels klart forutsatt at også delvis forsørgelse gir rett til å kreve erstatning for tap av forsørger etter straffelovens ikraftredelseslovs §21 første ledd. Jeg er enig med lagmannsretten - og byretten - i at A i denne lovbestemmelses forstand var delvis forsørget av hustruen da ulykken inntraff. Jeg bygger da på den oppfatning som jeg mener ligger til grunn for høyesterettsdommene i Rt-1951-687 og Rt-1962-931: Når hustruen gjennom ytelse i penger, virksomhet i hjemmet eller på annen måte oppfyller den plikt til etter evne å bidra til familiens underhold som etter lov om ektefellers formuesforhold påhviler dem begge, så er dette oppfyllelse av forsørgelsesplikt, og hustruen er - i ethvert fall når verdien av hennes ytelse overstiger det som medgår til hennes underhold - å anse som aktiv medforsørger av familien - in casu mannen - i relasjon til ikrafttredelseslovens §21.

Som byretten og lagmannsretten finner jeg å måtte anta at verdien av det fru A gjennom arbeid i og utenfor hjemmet ytet til det felles underhold oversteg verdien av det som medgikk til hennes underhold. Selv om denne differanse - som hevdet av selskapet - skulle være liten, kan dette etter min mening ikke endre ytelsens karakter av forsørgelse. Derimot vil det selvsagt ha betydning for tapsberegningen.

Når det gjelder erstatningsberegningen, er det fra selskapets side hevdet at det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at det er As nedgang i levestandard som skal erstattes. Erstatningen er begrenset til den økonomiske skade ved tap av forsørger. Jeg er enig i at etter det innhold som vanlig legges i betegnelsen «levestandard», er denne ikke dekkende for det som her er gjenstand for erstatning. Etter det domsgrunnene uttaler om tapet og dets beregning antar jeg imidlertid at lagmannsretten med uttrykket «nedgang i hans levestandard» nettopp sikter til forsørgertapet, dvs. det økonomiske tap som opphøret av hustruens bidrag til underholdsomkostningene netto representerer.

Med hensyn til dette tap har selskapet subsidiært hevdet at det beløp lagmannsretten er kommet til er for høyt. På dette punkt er jeg enig med selskapet. Det kan etter min mening ikke regnes med at den 64 år gamle fru A - selv om hun var frisk og arbeidsvillig - ved rengjørings- eller annet lønnet arbeid som sto åpent for henne, gjennom noe lengre tid kunne skaffet seg en inntekt som nevneverdig oversteg det som nødvendig måtte medgå til hennes eget underhold. Hennes netto bidrag

Side:884

til det felles underhold ville derfor i det vesentlige bestå i arbeidet i hennes og mannens lille og enkle husholdning. Dette mener jeg må gjelde også når det tas hensyn til den spore til øket arbeidsinnsats og den nødvendighet for streng økonomi som følger av at A fra 21. august 1962 har vært arbeidsufør og ikke hatt annen inntekt enn trygdeytelsene. Jeg blir stående ved det erstatningsbeløp som byretten har fastsatt, kr. 15 000. Herav har selskapet, som før nevnt, allerede betalt kr. 7 000.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse mener jeg bør bli stående.

Selv om selskapet har fått delvis medhold i hovedanken, mener jeg at det etter regelen i tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174, må betale saksomkostninger for Høyesterett, og det til tross for at As motanke ikke har ført frem. Denne er aksessorisk og kan ikke antas å ha påført selskapet særskilte omkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Saksomkostningene blir selvsagt fastsatt uten hensyn til gebyr og mulige andre utgifter som A har hatt i anledning av motanken.

Jeg stemmer for slik

dom:

Forsikringsaktieselskapet Samvirke betaler til A 8 000 - åtte tusen - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente av kr. 15 000 fra 3. februar 1962 til 24. september 1963 og av kr. 8 000 fra denne dag til betaling skjer.

I saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige betaler Forsikringsaktieselskapet Samvirke 400 - fire hundre - kroner og det beløp hvortil salæret for den beskikkede prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam, er fastsatt.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Forsikringsaktieselskapet Samvirke til A 1 000 - ett tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Helgesen og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer F. A. Zimmer):

Saken gjelder krav om erstatning for tap av forsørger. Det nærmere saksforhold er i korthet følgende:

Den 16. august 1961 ble fru A påkjørt av en personbil og drept på stedet. Påkjørselen foregikk da fru A skulle krysse krysset Rolf Wickstrøms vei/Betzy Kjeldsbergs vei. Bilføreren vedtok senere et forelegg for overtredelsen av motorvognlovens §17 første ledd, 2. pkt. og trafikkreglenes §15 nr. 1 og 2.

Fru A som var født xx.xx.1896, var gift med A, født xx.xx.1897. De hadde en voksen datter som da ulykken fant sted hadde vært gift noen år. Fru A hadde i en del år hatt

Side:885

arbeid som rengjøringshjelp ved siden av at hun stelte sitt hjem. Ved sin død var hun ansatt i Oslo Rengjøringsbyrå A/S og arbeidet som rengjøringsassistent fra ca. kl. 06.00-09.00 («tre-timersområde»). For 1959 var hun lignet etter inntekt kr. 4 000 og for 1960 etter kr. 4 600. Bruttoinntekten i 1961 utgjorde ifølge lønns- og trekkoppgave s. å. kr. 3 275,58, hvorav var trukket i syketrygd kr. 338,85 og i forskottsskatt kr. 532. Mannen har i vel 40 år vært ansatt i Kristiania Viserguttkontor som sjåfør og sjauer. Han har vært sykmeldt siden 21. august 1962 og regner ikke med å kunne gjenoppta sitt arbeid igjen. Han søker nå om uføretrygd. I årene 1959/61 var han lignet etter inntekt henholdsvis kr. 13 000, kr. 13 300 og kr. 15 100. Siden han ble sykmeldt har han oppebåret sykepenger med kr. 150 pr uke. Fra 21. august redusertes sykepengene til kr. 90 pr. uke, idet tilleggstrygden kr. 10 pr. virkedag bortfaller etter 1 års sykefravær. Det er opplyst at han har høyt blodtrykk og at musklene i benet hovner opp på grunn av tilstopping av blodårene. Han blir lett svimmel og kan ikke utføre noe tungt arbeid. - - -

Rettens bemerkninger:

Det er ikke av saksøkte bestridt at det er et visst ansvarsbetingende forhold fra føreren av bilen som drepte fru A og at forholdet således går inn under bilansvarsloven, jfr. §1, og at erstatningen i tilfelle skal fastsettes etter reglene i lovens §6, jfr. straffelovens ikrafttredelseslovs §21. Det er ikke påberopt forhold som i tilfelle kan redusere ansvaret etter lovens §7.

I tilslutning til det som tidligere er anført om ektefellene As personlige forhold skal nevnes, at de hadde en felles leilighet på 2 værelser og kjøkken hvor de hadde bodd i ca. 30 år. Leien er oppgitt til kr. 111 pr. måned hvortil kommer brensel med ca. kr. 200. Mannen har beholdt leiligheten. Han har gitt uttrykk for at det kan bli aktuelt å leie bort 1 rom og regner da med en fremleie på ca. kr. 75 pr. måned. Han har forklart at datteren som bor i nærheten hjelper ham 2 ganger i uken med vask og rengjøring, gjennomsnittlig ca. 4 timer pr uke. Det er ikke avtalt noen godtgjørelse, men han gir henne ca. kr. 15 pr uke. Han regner det som helt usannsynlig at han vil kunne gjenoppta sitt arbeid som sjåfør og sjauer (flyttemann). Han ser heller ikke noen mulighet for å skaffe seg annet lønnet arbeid. Dersom han får uførhetspensjon, utgjør den for tiden kr. 3 348 + kr. 300 i grunnstønad, tilsammen kr. 3 948 pr år. Den syketrygd som han vil få fra 16. august d. å. tilsvarer en årsinntekt på kr. 4 680 skattefritt. Han vil således gå ytterligere ned i inntekt, når han går over på uførhetstrygd.

Saksøkeren har ingen formue. Ektefellene klarte ikke å legge seg opp noen reserver. Hustruen hadde en liten livspolise som er utbetalt mannen med kr. 1 077 like etter hustruens død. Beløpet er så vidt forstått brukt opp. Når han fyller 70 år den 22. januar 1967, vil mannen få alderstrygd. Satsen for enslig er for tiden i Oslo kr. 3 348 pr år med kommunalt tillegg på kr. 1 200, tilsammen kr. 4 548. Det tilsvarer beløpet han vil få av trygdekassen fra august fk. Det er sannsynlig at han ved fylte 70 år, vil få en pensjon på ca. kr. 10 pr mnd. av en kollektiv forsikring tegnet av det firma som han var ansatt i. Dette beløp kommer antagelig i tillegg til alderstrygden.

Det er gjennom rettspraksis fastslått at også delvis forsørgelse går

Side:886

inn under begrepet «forsørger» i straffelovens ikrafttredelseslovs §21. Det er tilstrekkelig at avdøde ved sin arbeidsytelse i og utenfor hjemmet har bidradd til den gjenlevendes underhold. Det vises her til det som er anført i dom i Rt-1951-687 ff., spesielt side 691, 2. avsnitt. Denne grunnleggende dom fastslo også at en hustrus bidrag til det felles underhold gjennom sitt arbeid i hjemmet som husmor, fyller kravet til forsørgelse når hennes bidrag på denne måte «representerte en større verdi enn det hun har mottatt i form av kost, husrom, klær og annet som er anskaffet for penger fra mannen», jfr. 1.c. side 691, nest siste avsnitt. Avgjørelsen herav vil måtte bero på en rent skjønnsmessig vurdering. Når hustruen som i det foreliggende tilfelle også hadde lønnet arbeid utenfor hjemmet, skal det selvsagt mindre til å fastslå at hun ved sitt samlede bidrag i og utenfor hjemmet ansees som delvis forsørger. Her kompliseres forholdet ved mannens senere sykdom og arbeidsudyktighet. Det må være grunn til å anta at den samme situasjon ville oppstått selv om hustruen ikke var blitt revet bort på en så tragisk måte som her. Det kan i høyden ha fremskyndet tidspunktet noe. Han har opplyst at han allerede ca. 14 dager etter hustruens død måtte sykemeldes en tid.

Det må etter rettens mening ansees som mest sannsynlig at hustruen, hvis helbred og arbeidskraft synes å ha vært meget god, ville kunne øket sin arbeidsinnsats utenfor hjemmet. Det er her spørsmål om usikre momenter som unndrar seg en nøyaktig vurdering. Når mannen kunne overta en del av husarbeidet - innkjøp og matstell - ville hustruen fått tid til å ta mer lønnet arbeid.

Retten må etter det opplyste legge til grunn at hustruen måtte betraktes som delvis forsørger av mannen, selv om hans lønnsinntekt dengang var betydelig større enn hennes. Han må da ha krav på erstatning for det tap som han er påført ved hustruens død. Dette tap må bli å fastsette skjønnsmessig på grunnlag av de foreliggende omstendigheter i saken. Mannen som må antas en del redusert på grunn av sin alder og helse, har antagelig beskjedne krav og har hittil klart seg med de sykepenger som han har oppebåret og det beskjedne forsikringsbeløp som han fikk utbetalt etter hustruens død. Han vil nå gå noe ned i inntekt, men vil delvis kunne kompensere dette ved bortleie av et rom, eventuelt mot noe hjelp i huset.

Retten er blitt stående ved en samlet erstatning på kr. 15 000 heri inkludert beløpet kr. 1 860 for begravelsesutgifter. Det er ikke reist innsigelse mot sistnevnte beløp. I tillegg kommer renter med 4 % fra forliksklagens forkynnelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Arnold Hazeland og tilkalt dommer, sorenskriver Fr. F. Kaltenborn):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Som det fremgår av byrettens dom har A i over 40 år vært ansatt som sjåfør og sjauer i Kristiania Viserguttkontor. Ifølge fremlagt ligningsattest hadde han i 1960 en inntekt på kr. 13 300 og i 1961 på kr. 15 100.

Fru A var ved dødsfallet ansatt som rengjøringsassistent i

Side:887

Oslo Rengjøringsbyrå A/S. Ifølge samme ligningsattest var hennes inntekt i 1960 kr. 4 600. De var begge oppført med 0 i formue. Etter innhentet uttalelse fra rengjøringsbyrået utgjorde hennes bruttoinntekt i 1961 inntil dødsdagen kr. 3 275,58. Herav ble hun trukket for sykepremie, kr. 338,85 og forskottsskatt kr. 532, tilsammen kr. 870,85. Hun har således oppebåret netto for 7 1/2 måned i 1961 kr. 2 404,73, eller ca. kr. 320 pr. måned. Heri må det antagelig gjøres et ytterligere skjønnsmessig fradrag for reisepenger til og fra arbeidsstedet og for utgifter til arbeidstøy. Retten må gå ut fra at hun hadde igjen som ren vinning iallfall kr. 300 pr. måned av sitt arbeid utenfor hjemmet.

A har opplyst at fruen sto opp hver dag ca. kl. 4.30-5.00 og dro på arbeidet, som varte fra kl. 6.00 til kl. 9.00. Hun var hjemme igjen ca. kl. 9.30 og la seg da ned for å hvile litt. Deretter gjorde hun unna arbeidet i huset og hadde middagen ferdig til ham når han kom hjem fra sitt arbeid. Han sto selv opp ca. kl. 7.00, laget seg frokost selv og gikk så på arbeidet. Vanligvis var han hjemme igjen ca. kl. 17.00; men det kunne hende at han først kom hjem senere på aftenen eller ut på natten når han hadde kjøring utenbys.

Ektefellene bodde i en leilighet på 2 værelser og kjøkken i Nordlandsgaten 6 i Oslo. De hadde der vedfyring. Husleien var kr. 111 pr. måned. Etter det opplyste må retten gå ut fra at hustruen hadde alt det vesentlige av arbeidet i huset, selv om A av og til har hjulpet til med oppvasken og også leilighetsvis vasket over gulvene.

A ga sin hustru kr. 150 pr uke. Disse penger gikk til husholdningen og til husleien. Noe tilskudd utover dette har han ikke gitt henne. Retten må gå ut fra at hver av ektefellene selv har disponert fritt over hva de for øvrig tjente.

Som det er redegjort for i byrettens dom, er A nå syk, og det er liten sannsynlighet for at han igjen kan begynne i sitt tidligere arbeid. Han har meddelt at han nå regelmessig må ta piller og få massasjebehandling for sine smerter i benene. Pillene koster ham kr. 20-25 pr. måned og massasjebehandlingen kr. 54 for 6 uker. Disse utlegg får han ikke refundert av trygdekassen.

Han fikk utbetalt lønn av sitt firma til 21. august 1962. Siden da oppebar han sykepenger med kr. 150 pr uke i 1 år. Det ga ham altså en årsinntekt på kr. 7 800. Fra 21. august 1963 ble ytelsene fra trygdekassen nedsatt til kr. 90 pr. uke, og denne ytelsen vil han oppebære til 21. august 1964. Det gir altså i 1 år kr. 4 680. Fra sistnevnte dag bortfaller enhver ytelse fra trygdekassen; men han vil fra da av kunne regne med å få uførepensjon, kr. 3 348 i grunnpensjon og et kommunalt tillegg på kr. 1 200 altså tilsammen i et år kr. 4 548. For fullstendighets skyld skal nevnes at han etter søknad vil kunne påregne å få en mindre kommunal husleiestønad samt fra sitt fylte 70. år den pensjon på kr. 10 pr. måned fra en kollektiv forsikring som byretten nevner.

I det første år etter hustruens død var han til dels i arbeid. Han måtte da se å greie seg som best han kunne. Til dels kjøpte han inn mat i pauser i arbeidstiden og laget seg middag selv når han kom hjem om ettermiddagen eller aftenen. Men for det meste måtte han spise ute. Hans gifte datter har den hele tid hjulpet ham med den nødvendigste vask og rengjøring, og han har betalt henne kr. 15 pr uke for det.

Side:888

I juli 1963 flyttet han fra Nordlandsgaten 6 til en leilighet på et værelse og kjøkken i Nordlandsgaten 3. Her er husleien kr. 83 pr. måned. Leiligheten har elektrisk oppfyring.

Lagmannsretten finner det klart at As levestandard er betraktelig nedsatt etter hustruens død. Dette skyldes delvis hans sykdom som har ført til at han har måttet slutte i sitt arbeid og nå bare har inntekter i form av sosiale ytelser. Dertil kommer at han har fått utgifter til medisiner og medisinsk behandling som han ikke tidligere har hatt. Det er ikke påstått fra hans side at sykdommen er en følge av det sjokk som hustruens plutselig død var for ham, og retten kan heller ikke finne dette godtgjort. Den reduksjon av hans levestandard som er en følge av hans sykdom, kan derfor ikke tas i betraktning ved vurderingen av hans krav mot Samvirke.

Men lagmannsretten finner det også klart at hustruens død er en annen selvstendig årsak til at hans økonomiske stilling er forverret. Hustruen oppebar inntekter av sitt arbeid utenfor hjemmet, og hun har åpenbart - som alt nevnt - utført det aller vesentligste av husarbeidet. Selv om hennes egen inntekt for en del er gått med til å dekke hennes personlige behov, betød hennes inntekt en lettelse i mannens økonomi. Ved at hun tok husarbeidet behøvet ikke ektefellene å leie hjelp til dette og unngikk således denne utgift. Det viste seg jo også snart etter hennes død at A måtte få hjelp av sin datter. Hun er selv gift og har eget hjem. Det er vel bare et tidsspørsmål hvor lenge hun makter å hjelpe sin far på samme måte som hittil. Da vil han være henvist til å søke leiet daghjelp og betale dagens priser for dette. Det vil bety en ytterligere alvorlig belastning av hans økonomi.

Lagmannsretten ser det således at det A kan kreve erstattet, er den nedgang i hans levestandard som var en følge av hustruens død når man ser bort fra hans senere inntrådte sykdom. At ektefellene tidligere hadde en høyere levestandard, skyldtes begges innsats. Hun har ved sin innsats, dels med husarbeidet og dels med å sette inn i den felles husholdning inntektene fra sitt arbeid utenfor hjemmet, ytet et bidrag som etter lagmannsrettens mening overstiger det hun har mottatt fra ham. Hun har således delvis forsørget sin mann.

Det er opplyst at hun da døden innhentet henne, var frisk og sterk og arbeidsvillig. Det må derfor være berettiget å regne med at hun fremdeles i en rekke år ville kunnet arbeide i og utenfor hjemmet på samme måte som hittil.

Etter en skjønnsmessig vurdering av de mange usikre faktorer som her spiller inn, er lagmannsretten blitt stående ved at byrettens ansettelse av forsørgertapet til kr. 15 000 bør forhøyes til kr. 20 000, dog således at heri inkluderes begravelsesutgiftene med kr. 1 860. Da Samvirke allerede har utbetalt A kr. 7 000 vil selskapet bli dømt til å betale ham ytterligere kr. 13 000.

Renter vil bli å beregne med 4 av 100 årlig av kr. 20 000 fra 3. februar 1962 til 24. september 1963 og av kr. 13 000 fra denne dag til betaling skjer. - - -

Side:889