RG-1968-180

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1967-09-18
Publisert:	RG-1968-180
Stikkord:	Beiterett
Sammendrag:
Saksgang:	Voldgiftsdom 18. september 1967 i ankesak nr. 37/1966
Parter:	A/S Helge-Rein-By Brug (høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdahl jr.) mot Magne Helland og Arne Helland (advokat Per Kr. Rygh).
Forfatter:	Voldgiftsrettens medlemmer: Lagdommerne Otte Huitfeldt, Kr.Fr. Myrdahl,, fylkesskogmester Thor Nareid. Mindretall: Dommer Rolf Theisen, fylkesagronom Helge Syrstad
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §17, Skogloven (1863), Tvistemålsloven (1915) §105, Jordskifteloven (1950)

I oktober 1911 ble det holdt skylddelingsforretning over gården Rein med Helge og By, gnr. 2 bnr. 1 av skyld mark 127,45 i Egge herred. Foranledningen var at eieren av gården, A/S

Side:181

Helge-Rein-By Brug (heretter kaldt By Brug), hadde solgt 3 parseller av eiendommen til herrene Peter Bruem og Chr. Sæther. Disse parseller ble ved forretningen gitt betegnelsene By gård, bnr. 3 med skyld mark 50,18, Elektrisitetsverkstomten, bnr. 8 med skyld mark 0,35 og Byaseteren, bnr. 6 av skyld mark 0,70. Samtidig ble det fraskilt 2 parseller som eierne ønsket særskilt skyldsatt. Den ene av disse parseller fikk betegnelsen By skog, bnr. 4 og skyld mark 4,00.

Etter at Egge herred nå er slått sammen med Steinkjer, er gårdsnummeret forandret til 195 i Steinkjer.

Parsellen Byaseteren utgjorde et areal på ca. 800 m2 rundt selve seterhuset og seterens fjøsbygning. Parsellen lå inne i By skog og grenset således til denne eiendom på alle kanter. Det ble videre bestemt:

«Med sæteren følger ret til sommerbeite i By skog for indtil 30 storfæ og 30 sauer av By gårds besætning samt ret til oplagsplads på tilstøtende grunn av den på sæteren fallen gjødsel. Beiteret tilfalder ikke parceller som senere fraskilles By gaard.»

Under parsellen By skog er det bl.a. anført: «I denne parcel har By gaard ret til sommerbeite for indtil 30 storfæ og 30 sauer av gårdens besætning.»

Under parsellen By gård står det intet om at den er tillagt noen beiterett, idet beiteretten som nevnt var tillagt seteren. Den relativt høye skyld som setereiendommen fikk, forklares på denne måte.

I 1930 kjøpte brødrene Magne og Arne Helland By gård, Byaseteren og Elektrisitetsverkstomten. Med i overtakelsen var bl.a. 10-12 sauer, men de nye eiere sluttet med sau og beitet har senere bare vært benyttet til storfe, bortsett fra et kortere tidsrom i de senere år, hvor det også har vært beitet med 3-4 sauer. Frem til 1946 ble det setret på Byaseteren med melkekyr. Senere har bl.a. vanskelighetene med å få arbeidshjelp ført med seg at seterdriften ikke har vært gjenopptatt. Idag er husene på seteren atskillig forfalt. Fra 1946 har beitet vært nyttet til ungdyr bortsett fra en ukes tid hver vår, da melkekyrne slippes ut på vollene nedenfor Byahalla.

Ved kart opptatt i 1923 ble By skog arealberegnet til 3.312 mål. Herav var 416 mål myr, 40 mål vann, 2.716 mål skogland og 140 mål innmark og voll. Innmarken og noe av vollen, tilsammen ca. 40 mål ligger nedenfor den bratte Byahalla. Innmarken brukes av eiendommen Halla og er særskilt inngjerdet. Vollen nedenfor Byahalla kalles i daglig tale for «Gjeilen». Storparten av vollene, ca. 100 mål, lå tildels rundt selve Byaseteren, dels strakte de seg som et smalt felt ca. 1 1/2 km. nordøstover til den tidligere nedlagte Reinseter. På disse vollene var det meget godt beite, og vollene utgjorde det verdifulleste beiteområde.

Etter at seterdriften opphørte i 1946, er setervollene betydelig redusert i omfang på grunn av naturlig tilvekst av gran og lauvskog. I tillegg hertil har By Brug i årene fra 1948 og fremover til 1956 plantet gran på ca. 25 mål åpen setervoll. Herav er ca. 5 mål

Side:182

oppe ved Reinseter, men den vesentlige del er på vollene ved Byaseter. Det har også vært plantet på et mindre areal ved Gjeilen, foruten at det flere steder er plantet «under olderskjerm». Plantingene har ikke vært inngjerdet bortsett fra området ved Gjeilen. Etter protest fra brødrene Helland ble gjerdet fjernet, og plantingene er her stort sett ødelagt av beitedyrene. På setervollene er plantingene ikke blitt skadet.

I mai 1957 gikk eierne av By gård til saksanlegg mot By Brug for å få dom for at bruket var uberettiget til å tilplante beitevollene, både oppe ved Byasetra og også ved Gjeilen. Under hovedforhandlingen for herredsretten den 10.7.1959 ble saken for disse punkts vedkommende utsatt, idet partene ble enige om å søke beiteretten avløst etter jordskifteloven. Partene avtalte å stanse saken i 2 år etter tvistemålslovens §105, og da ingen av dem forlangte å få saken igang igjen innen fristen, har Inderøy herredsrett hevet saken ved kjennelse 26/8 1967.

Begjæring om avløsning av beiteretten i henhold til kap. 13 i jordskifteloven av 22.12.1950 ble innsendt til Innherad jordskifterett av eierne av By gård og senere tiltrådt av By Brug. Jordskifterettens avgjørelse i avløsningssaken ble forkynt for partene den 21.12.1965. Denne avgjørelse ble av By Brug påanket til Frostating lagmannsrett med påstand om at jordskifterettens avgjørelse skulle oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen og hjemvises til fortsatt behandling ved jordskifteretten.

For jordskifteretten var det tvist mellom partene om flere forhold som influerte på beiterettens verdi for By gård og for den byrde beiteretten var for By Brug. Det gjaldt således bl.a. spørsmålet om hvorvidt beiteretten var til hinder for at By Brug kunne tilplante de åpne beitevoller. Jordskifteretten tok imidlertid ikke standpunkt til dette spørsmål. Da partene ønsket å få en endelig avgjørelse av de punkter hvor det var meningsforskjell, ble de under ankeforhandlingen for lagmannsretten den 26.8.1967 enige om slik voldgiftsavtale:

«For det tilfelle at lagmannsretten finner at jordskifterettens avgjørelse blir å oppheve, er partene enige om at følgende spørsmål avgjøres med endelig virkning av Frostating lagmannsrett med dens nåværende sammensetning som voldgiftsrett etter åstedsbefaring:

1. Spørsmålet om A/S Helge-Rein-By Brug har rett til å tilplante vollene ved Byasetra og/eller området under Byahalla.

2. Spørsmålet om beiteretten for 30 sauer omfatter 30 sauer med lam.

3. Om beiteretten gir eierne av By gård rett til å la storfe beite istedenfor sauene og i tilfelle i hvilket antall.

4. Hvem av partene skal bære de ekstraomkostninger som ikke kan belastes staten i saken.»

Ved Frostating lagmannsretts kjennelse av idag ble jordskifterettens avgjørelse opphevet og forutsetningen for å avsi voldgiftsdom foreligger således.

Side:183

Magne og Arne Helland har anført:

1. Når Byaseteren fikk så stor skyld som 0,70 mark, kommer det av at det til seteren var tillagt verdifull beiterett. Selv om denne rett refererte seg til hele By skog, var det aktuelle beiteområde vesentlig mindre. Da brødrene Helland overtok eiendommen i 1930, var det således inngjerdet ca. 460 mål, som et naturlig beiteområde rundt seteren, og herav var det beitevollene nærmest seteren som var av særlig verdi. Da beiteretten ble stiftet i 1911 må det ha vært partenes forutsetning at disse voller skulle være et særområde. Når betydelige områder av setervollene er blitt tilplantet, er dette et så vesentlig inngrep i selve beiteretten at det ikke kan være tillatt.

Det samme synspunkt gjøres gjeldende for området under Byahalla.

2. Det er adgang til å beite med «indtil... 30 sauer». Overensstemmende med alminnelig praksis må dette forståes slik at det er 30 sauer med lam, idet lammene alltid følger sauene på beite.

3. På grunn av endrede driftsmetoder er det nå ikke aktuelt for By gård å holde sauer, og gården må da kunne utnytte retten til sauebeite for 30 sauer (uten lam) til beite for storfe. En slik endring vil ikke medføre noen særlig større byrde for By Brug og må da være tillatt.

Magne og Arne Helland har nedlagt slik påstand i voldgiftssaken:

«I. Saksøkte kjennes uberettiget til å begrense den havningsrett som tilligger saksøkernes eiendom By gård, gnr. 195, bnr. 3 i saksøktes eiendom By skog, gnr. 195, bnr. 4 ved

a) å beplante - og da også under olderskjerm - de områder ved Byasætra som etter det av saksøkte i 1923 opptatte kart av By skog - forevist under de nå avholdte skjønn - før var åpne beitevoller,

b) å beplante - og da også under olderskjerm - det for By gårds besetning aktuelle havningsområde under Byahalla fra og med området ved Gjeilen vestover til veien i skoggrensen mot eiendommen Elverheim.

II. Saksøkte tilpliktes innen en av lagmannsretten fastsatt frist å fjerne de av saksøkte etter 1945 nedsatte granplanter - inklusive beplantningene under olderskjerm på de under pkt. I a) og b) nevnte områder.

III. By gård har under utnyttelsen av sin havningsrett i By skog utenom beiting av 30 sauer rett til å beite med disses lam, og istedenfor sau å beite med et tilsvarende antall storfe.

IV. Magne og Arne Helland tilkjennes saksomkostninger.»

By Brug har anført:

1. Beiteretten refererer seg til hele By skog og gir ingen særrett til utnyttelse av setervollene eller de andre åpne voller i skogen. Beiteretten er stiftet etter at skogloven av 1863 trådte ikraft og det er således bare lovens §17 som setter noen grense for skogeierens adgang til å plante i skogen. Så lenge

Side:184

plantningene foregår på områder som ikke er særskilt inngjerdet må de være fullt tillatt.

2. Beiteretten er begrenset til 30 storfe og 30 sauer. Det er ingen tvil om at en kalv eller en kvige i denne forbindelse må regnes som et storfe, og på samme måte må et lam regnes likt med en sau. Det kan derfor ikke beites med mere enn 30 dyr, hva enten dette er fullvoksne sauer eller lam.

3. Beiteretten er her knyttet til et bestemt antall storfe og et bestemt antall sauer. Det kan da ikke være adgang til å gå ut over dette antall, hva enten det gjelder storfe eller sau. Storfe eller ungdyr av fe, kan også volde større skade på skogen enn sauer. Også av den grunn kan det ikke være adgang til å ombytte sau med et rimelig antall storfe.

By Brug har i voldgiftssaken nedlagt slik påstand:

«I. By Brug kjennes berettiget til uhindret av By gårds beiterett i By skog - å plante skog både på vollene rundt Byasætra og i områdene under Byahalla, med den begrensning som følger av skoglovens §17.

II. By Brug frifinnes for kravet om å fjerne granplantningene.

III. By Brug tilkjennes saksomkostninger.»

Voldgiftsretten har sammen med partene foretatt befaring i By skog og fått påvist hvorledes setervollene har strukket seg fra Byaseteren og nordøstover til Reinseter. Det er også foretatt befaring av vollene ved Gjeilen og vestover innunder Byahalla.

Voldgiftsretten skal bemerke:

By gård er på ca. 600 mål innmark. Hertil kommer 2 skogteiger, hver på ca. 500 mål. Den ene skogteig, Reinsmarka, har meget verdifull granskog, men antas uten særlig interesse som beite. Den andre teig ligger sydost for og inntil Byasetra, men denne teig er meget brattlendt og steinet og er ikke egnet til havning.

Foruten kornproduksjon drives det idag med storfe, særlig til kjøttproduksjon, men også for melkeproduksjon. Besetningen er på ca. 100 storfe, hvorav ca. 35 melkekyr.

Den beiterett som i 1911 ble tillagt Byaseteren, refererer seg til By gårds besetning, og må så lenge det ble drevet ordinært seterbruk på Byasætra, ha vært av meget stor betydning for gården. Nå brukes som tidligere nevnt området til beite for gårdens ungdyr, og også denne utnyttelse antas å representere stor økonomisk verdi for By gård.

I en erklæring innhentet av By Brug i 1958 fra bonde Fr. Rannem og disponent Bartnes sies det bl.a.: «De verdifulleste beiteområder er sætervollen og utmarken mellom gårdens innmark og Byahalla. Beitet forøvrig er i det vesentligste alminnelig dårlig skogsbeite.» Og i en utredning gitt av daværende førsteamanuensis Øvstedal i 1964 - også innhentet av By Brug - sies det bl.a.: «Beitet er ujevnt på grunn av skiftende jorddekke, skog og topografi, og det er særlig de nærmeste arealer til Byasætra og restene av de åpne vollene som har beiteverdier. Beiteavkastningen er mange plasser så liten at det neppe er mulig å sanke

Side:185

den, og en har derfor anslått det totale areal som har interesse som beite til 500 dekar utenom vollene.»

Etter avtale mellom partene og til veiledning for herredsretten i den tidligere nevnte sak, ble det i 1959 holdt en overskjønnsforretning hvor det bl.a. ble uttalt:

«Skjønnsretten finner det åpenbart at de åpne felter, særlig setervollene utgjorde den overveiende del av den totale beitetilgang i By skog.»

Voldgiftsretten, som ikke selv har besiktiget og vurdert hele det aktuelle beiteområde, bygger på de ovenfor refererte vurderinger.

Når det gjelder vollene oppe på Byahalla er voldgiftsrettens mandat begrenset til vollene ved Byasetra. Retten finner det naturlig å begrense dette område nordøstover til å gå til Merkesmyra, mellom Byaheia og Reinsheia.

Når det gjelder spørsmålet om By Brug har adgang til å tilplante de åpne voller, så vel på seteren som under Byahalla, er det uenighet innen voldgiftsretten.

Lagdommer Huitfeldt og fylkesskogmester Nareid peker på at beitet knytter seg til By skog. Innen dette område er det intet grunnlag for å sette vollene i noen særstilling. De er å anse som åpne felter i skogen, hvor det er adgang til å plante, jfr. skoglovens §17. Så lenge planteområdet ikke er fredet ved inngjerding, er det ikke hjemmel for noen begrensning av det areal som kan tilplantes. Lagdommer Huitfeldt og fylkesskogmester Nareid mener derfor at de foretatte plantninger har vært lovlige og at det således heller ikke er noen hjemmel for å kreve plantene fjernet.

Hjelpedommer Theisen og tidligere fylkesagronom Syrstad fremhever at utmarksbeitet i 1911 var av betydelig verdi for By gård. Dette beite konsentrerte seg om de åpne voller, særlig setervollene rundt Byaseteren. På disse setervoller hadde By gård også rett til å kultivere beitet ved utspredning av gjødsel. Da beiteretten ble stiftet, må det ha vært en forutsetning hos så vel eierne av By gård som hos By Brug at vollene skulle brukes til beite og ikke tilplantes med skog. At vollene skulle nyttes eksklusivt til beite må ha vært en forutsetning som har vært tillagt betydning bl.a. ved fastsettelsen av den skyld som ble lagt på Byaseteren. Tilplantningen av vollene var derfor ulovlig, men da det først synes å være protestert mot disse plantninger i 1954, finner disse 2 dommere at de plantninger som har vært foretatt tidligere (i 1948 og før), ikke kan kreves fjernet. Plantningene ved Reinsetra i 1953 vedkommer ikke saken. Hjelpedommer Theisen og fylkesagronom Syrstad er således kommet til at By gård kan kreve fjernet de plantninger som er foretatt i 1954 eller senere. Dette gjelder imidlertid bare plantninger på åpen voll, idet de er enige i at plantning under olderskjerm må være tillatt.

Lagdommer Myrdahl antar at vollene rettslig sett ikke kan sees som noe særområde innen By skog. Når det gjelder en

Side:186

beiteberettiget i annen manns skog, antar han at det kan oppstilles som et alminnelig prinsipp at den beiteberettigede må finne seg i disposisjoner fra skogeierens side, så lenge disse disposisjoner ikke i vesentlig grad forringer verdien av hans beiterett, jfr. bl.a. Rt-1883-391 flg. og Rt-1954-411 flg. Forarbeidene til skoglovens §17 viser at man anså fredning av nyplantninger for nødvendig for å sikre gjenveksten i skogen, slik at ikke beitet skulle lede til forminskelse av de områder hvor det vokste skog. «Skoven og Beitet bør bestaae ved Siden af hinanden, uden at den ene Rettighed formindsker den anden.», jfr. Storthingsforhandlinger 1859-60, 4. del O. Nr. 33 side 85. Etter lagdommer Myrdahls oppfatning er det galt å fortolke §17 antitetisk, slik at en hver tilplantning er lovlig så lenge området ikke inngjerdes. Men §17 tillegges betydning som veiledning ved bedømmelsen av om beiteretten i vesentlig grad er forringet ved de foretatte beplantninger.

Da det etter stemmegivningen vil bli lagdommer Myrdahls votum som vil bli avgjørende for så vidt angår spørsmålet om plantningene er ulovlige og hvorvidt noen del av disse skal kunne kreves fjernet, vil han ytterligere bemerke:

Allerede før setringen opphørte i 1946 var arealet av åpne voller innskrenket ved selvplanting, og denne naturlige tilvekst av såvel gran som løvtrær har senere øket sterkt på vollene. Dette skyldes at beitet etter opphøret av setringen, bare har vært nyttet av ca. 20 ungdyr og at disse sprer seg naturlig over et langt større område enn den gang det ble setret. Medvirkende til det er også at det før omtalte gjerde etter 1946 ikke er vedlikeholdt, slik at ungdyrene nå kan streife over hele By skog. Det er dette faktiske forhold, at ungdyrene ikke volder skade på nyplantningene på setervollene, som har medført at By Brug uten å behøve å gå til fredning av plantefeltene siden 1946 har kunnet tilplante ca. 25 mål av vollene, (arealet hentet fra overskjønnet av 1959). Under Byahalla har det bare vært plantet på et mål åpen voll, men her har dyrene voldt atskillig skade. I dette område er det dessuten plantet meget under olderskjerm, og disse plantninger har stort sett fått stå i fred.

Ved bedømmelsen av om beitet i vesentlig grad er innskrenket ved de foretatte plantninger, ser jeg bort fra plantningene under olderskjerm, fordi det her er lite eller intet beite. Jeg tar videre i betraktning at de tilplantede arealer ligger slik til at de delvis ville ha vært bevokset ved naturlig fornyelse.

Etter en samlet vurdering er jeg tilbøyelig til å mene at de foretatte beplantninger har forringet beitet ut over hva som kan antas berettiget, men da jeg ikke har befart hele det aktuelle beiteområde, finner jeg spørsmålet såpass tvilsomt at jeg ikke kan stemme for at noen del av beplantningene skal fjernes.

Etter voteringen blir da voldgiftsrettens resultat at By Brug ikke antas forpliktet til å fjerne noen del av de foretatte beplantninger. Resultatet blir videre at jordskifteretten i avløsningssaken ved vurderingen av beitets verdi for By gård og ved

Side:187

vurderingen av den byrde beiteretten representerer for By Brug, skal legge til grunn beitearealet slik det nå presenterer seg.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt beiteretten gir adgang til å beite med 30 voksne sauer og i tillegg hertil sauenes lam og videre spørsmålet om det er adgang til å benytte sauebeitet til et forholdsmessig antall storfe, bemerkes:

I det foreliggende tilfelle gjelder ikke beiteretten den besetning som By gård kan vinterfø, men beiteretten er begrenset til «indtil 30 storfæ og 30 sauer». Det må antas at By gård på den tid beiteretten ble stiftet kunne vinterfø en betydelig større besetning enn dette. Beiteretten antas da ikke å burde strekkes lenger enn hva det er sikker hjemmel for. Etter voldgiftsrettens oppfatning er det ingen fast kutyme som går ut på at beiterett for et bestemt antall sauer gir adgang til å beite med fullt tall voksne sauer og i tillegg hertil sauenes lam. Voldgiftsretten har derfor ikke funnet å burde gi beiteretten den utstrekning at det er adgang til å beite med 30 voksne sauer og i tillegg hertil de lam sauene har. Det antas heller ikke å være adgang til å ombytte beitet for 30 sauer med et mindre antall storfe, så meget mere som storfe ansees for å gjøre større skade enn sau ved sommerbeite i skog.

Utgiftene til voldgiftsretten blir å bære av partene med en halvdel hver.

Saksomkostninger er ikke påløpet idet samtlige omkostninger er medregnet i ankesaken.

Domsslutning:

1. A/S Helge-Rein-By Brug har ikke rett til ytterligere tilplantning av de nå åpne voller ved Byasetra og på Geilen under Byahalla. Plantning under olderskjerm tillates.

2. A/S Helge-Rein-By Brug frifinnes for kravet om å fjerne de av bruket etter 1945 nedsatte granplanter.

3. Under utnyttelsen av sin beiterett for «indtil 30 storfæ og 30 sauer» har By gård bare anledning til å beite med inntil 30 sauer, i dette tall sauenes lam medregnet, og By gård har ikke anledning til å utnytte retten til sauebeite ved i stedet å beite med et forholdsmessig antall storfe.

4. Saksomkostninger i voldgiftssaken tilkjennes ikke.