RG-1968-232

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1967-10-19
Publisert:	RG-1968-232
Stikkord:	Eiendomsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. oktober 1967 i ankesak nr. 147/1966
Parter:	Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo av Drangedal v/arvinger (høyesterettsadvokat Thorstein Vale) mot Mina Rabo (advokat Yngvar Christophersen).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Haslev, Kaare Westad, sorenskriver Paul Johnsrud
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §56

Gunder Ellingsen Tørnes's dødsbo - arvingene i privat skifte - har ved stevning av 9. januar 1965 anlagt sak mot fru Mina Rabo. Saken gjaldt grensen mellom boets eiendom Søvand eller Søvannsmarken gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal og fru Rabos eiendommer Vøllestad m.fl. gnr. 43 bnr. 1 m.fl. i Drangedal. Videre gjaldt saken arten av partenes rettigheter i det omtvistede område.

Etterat fru Rabo hadde tatt til gjenmæle i søksmålet, avsa Kragerø herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - enstemmig dom i saken den 27. august 1966 med slik domsslutning:

1. Grensen mellom gnr. 43 bnr. 10, en sætermark (Søvann) i Drangedal av skyld 41 øre tilhørende Gunder Ellingsen Tørnes's dødsbo, og Mina Rabos eiendommer gnr. 43 bnr. 1, Vøllestad m.fl. i Drangedal, kjennes å gå fra midten av det gamle fjøs på sætervollen i rett linje i en lengde av ca. 210 m. mot vest til Søvann, følger så Søvann mot syd i en lengde av 125 m., går så mot øst i en linje parallell med nordgrensen i en lengde av ca. 210 m. og går deretter mot nord i en lengde av 125 m. til utgangspunktet i fjøsveggen.

2. Eieren av gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal har rett til myrslått i et skogstykke som tar sin begynnelse i Teinelag ved Galtevannsbekkens utløp i Søvannsbekken, går mot syd langs Søvannselven og Søvann - unntatt det stykke av Søvannsjordet som tilhører gnr. 43 bnr. 1 - til dit hvor Otertjernbekken går ut i Holmevann, går så mot sydøst langs den østre del av Nedre Otertjern og til Kamperhaug, går så mot nordøst til Mutdals kirke og derfra videre i samme retning til en myr ved den søndre ende av Galtevann, går så mot vest langs Galtevann og Galtevannsbekken til utgangspunktet Teinelag.

3. Eieren av gnr. 43 bnr. 10 har rett til buhavn (febeite) i den søndre del av det under nr. 2 beskrevne grunnstykke forsåvidt angår den del av dette stykke som ligger syd for en

Side:233

linje fra midten av det gamle fjøs på Søvann-sætervollen til Mutdals kirke.

4. Eierne av gnr. 43 bnr. 10 har for øvrig ingen annen rett enn til brenneved og husfang for sæteren i gnr. 43 bnr. 1 utenfor det under 1 nevnte grunnstykke.

5. For øvrig frifinnes Mina Rabo.

6. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Om saksforholdet og partenes fremstillinger og påstander for herredsretten henvises til herredsrettens dom. Det bemerkes at herredsretten i sin dom har anført at fru Rabo har reist motsøksmål, uten at dette kan sees å fremgå av herredsrettssakens dokumenter eller rettsboken og de nedlagte påstander. Lagmannsretten må gå ut fra at herredsretten har funnet at den form som fru Rabos påstand har fått, må sies å innebære at motsøksmål er reist, jfr. tvistemålslovens §56. - Herredsretten anfører forøvrig at den av praktiske grunner behandler hovedsøksmål og motsøksmål under ett.

Som arvinger i Gunder Ellingsen Tørnes$'s dødsbo har for lagmannsretten opptrått de samme personer som for herredsretten, nevnt i dommen. Dødsboet har rettidig påanket dommen til lagmannsrett. Anken gjelder dommen i sin helhet, idet så vel bevisvurderingen som rettsanvendelsen angripes.

Dødsboets angrep på dommen hviler i alt vesentlig på det samme grunnlag som ble anført for herredsretten. Dødsboet hevder således at grensene for eiendommen Søvannsmarken, nå gnr. 43 bnr. 10, da den i 1811 ble utskilt fra eiendommen Vøllestad, ikke var slik som fastlagt av herredsretten, men var slik som gjengitt på et av dødsboet for lagmannsretten fremlagt kart over området. Denne grenselinje fremgår av dødsboets nedenfor gjengitte påstand under dens prinsipale del punkt 1.

Dødsboet hevder videre at der, etterat bnr. 10 Søvannsmarken i 1865 ble delt, har foregått et makeskifte, slik at dødsboets rettsforgjenger igjen fikk på sin hånd hele det areal som var fraskylddelt i 1811, bortsett fra to parseller, slik som grensen er beskrevet i påstandens prinsipale del punkt 1.

Herredsretten har tatt feil, hevdes det, når dødsboet ikke er tilkjent eiendomsretten til grunnen i Søvannsmarken, men bare er tilkjent begrensede bruksrettigheter i eiendommen.

Subsidiært hevder dødsboet at det er sameier av grunnen for en halvdel sammen med fru Rabo. Det henvises til læren om kløyvd eigedomsrett.

For tilfelle av at anførselen om det foregåtte makeskifte ikke fører frem, hevder dødsboet atter subsidiært at det har eiendomsrett til halvdelen av grunnen i eiendommen, og atter subsidiært at det er sameier av denne halve grunn for en halvdel sammen med fru Rabo i kraft av læren om kløyvd eigedomsrett.

Når herredsretten har tilkjent boet begrensede bruksrettigheter i en halvdel av eiendommen, har herredsretten feilaktig forbyttet den nordre og søndre - eller rettere østre og vestre - del av eiendommen, hevdes det.

Side:234

Som grunnlag for sine påstander om grenser og om eiendomsrett bygger dødsboet for det første på dokumenter som er fremlagt i saken. Dernest bygger det på hevd og alders tids bruk.

Dødsboet hevder at det har rett til fiske til husbehov uansett at fiske ved fraskylddelingen og skjøtet i 1811 ble forbeholdt selgeren. Det henvises til at fiske til husbehov for den kjøpte seter var en selvfølge, og det bygges videre på hevd og alders tids bruk.

Enkelthetene i dødsboets fremstilling kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor i den utstrekning det er nødvendig for lagmannsrettens avgjørelse.

Dødsboet har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Grensen mellom Søvand gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal, tilh. Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo og Mina Rabos eiendommer gnr. 43 bnr. 1 Vøllestad m.fl. i Drangedal, kjennes å gå fra utgangspunkt Torshøl utenfor Galtevann og sydover langs Jysereiddelet over Øksa og Reven etter gamle røyser til midten av Det blå vann. Herfra går grensen sydvest gjennom den sydvestre arm av vannet til en røys ca. 50 m fra strandkanten. Fra denne røys går grensen i rett linje til Legdesteinen, dog slik at Haglåsslåtten som ligger innenfor denne linje og som strekker seg fra Legdesteinen og videre om Haglåsslåtten og den særskilt beliggende Venemyr, alt naturlig begrenset som beskrevet i skylddelingsforretning av 24/1-1850, tilhører gnr. 43 bnr. 1 m.fl. Fra Legdesteinen går grensen videre til Kothøl og derfra i rett linje til det punkt der elven fra Otertjærnene renner ut i Holmevannslona, følger Holmevannslona til Søvand og videre gjennom Søvand, dog slik at hele søvassjordet på ialt 51 dekar slik det er kartlagt av fourer Wefald i 1879 og som tilhører det tidligere gnr. 43 bnr. 16, nå gnr. 43 bnr. 1 fragår i det her beskrevne areale. Fra Søvand følger grensen elven til Teinelag - et sted i elven der Galtevannbekken renner ut i Søvandsbekken. Fra Teinelag går grensen i rett linje tilbake til utgangspunktet Torshøl, midt gjennom hølen.

2. Eieren av Søvand gnr. 43 bnr. 10 har alle eiendomsbeføyelser, herunder grunneiendomsretten og jaktretten, til det under pkt. 1 beskrevne område, unntatt skogen og fiskeriet som tilhører gnr. 43 bnr. 1 m.fl. Eieren av Søvand har dog rett til brenneved og husfang fra skogen samt husbehovsfiske i Søvand.

Subsidiært til pkt. 2:

Eieren av Søvand gnr. 43 bnr. 10 og eieren av Vøllestad gnr. 43 bnr. 1 m.fl. har felleseie i grunn, herunder i all jakt i det under pkt. 1 beskrevne område fordelt etter skyldsetningen i 1811. Forøvrig er eieren av Søvand eneberettiget til beite og slått i området samt berettiget til brendsel og husfang i gnr. 43 bnr. 1 m.fl. for eiendommens bruk. Eieren av Vøllestad gnr. 43 bnr. 1 m.fl. er eneberettiget til skogen innen det under pkt. 1

Side:235

beskrevne område samt berettiget til fiskeriet. Gnr. 43 bnr. 10 har dog rett til husbehovsfiske i Søvand.

Subsidiært:

Parsell 1. Grensen mellom Søvand gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal, tilh. Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo og Mina Rabos eiendommer gnr. 43 bnr. 1 Vøllestad m.fl. i Drangedal, kjennes å gå fra utgangspunkt Torshøl utenfor Galtevann og sydover langs Jysereiddelet over øksa og Reven etter gamle røyser til midten av Det blå vann. Herfra går grensen sydvest gjennom den sydvestre arm av vannet til en røys ca. 50 m fra strandkanten. Fra denne røys går grensen i rett linje til Legdesteinen, dog slik at Haglåsslåtten som ligger innenfor denne linje og som strekker seg fra Legdesteinen og videre om Haglåsslåtten og den særskilt beliggende Venemyr, alt naturlig begrenset som beskrevet i skylddelingsforretning av 24/1 1850 tilhører gnr. 43 bnr. 1 m.fl. Fra Legdesteinen går grensen til Kothøl der linjen vinkler og går i rett linje like til Mutdals kirke (en stor sten på toppen av Mutdalsheia). Fra Mutdals kirke går linjen videre til søndre ende av Galtevann og videre gjennom vannet til linjen treffer en rett linje fra Teinelag til Torshøl, regnet midt gjennom hølen. Grensen følger så denne rette linje tilbake til utgangspunktet ved Torshøl.

Parsell 2. Fra del ved Søvand over del på seterjordet til deleveggen i fjøset på Søvandsseteren i en lengde av 210 m. Herfra går grensen omtrent sydover i 125 m. lengde til hjørnedeil der grensen vinkler og går igjen mot Søvand i en lengde av 210 m. Herfra går grensen langs vannet i en lengde av 125 m tilbake til utgangspunktet.

For begge parseller:

3. Eieren av Søvand gnr. 43 bnr. 10 har alle eiendomsbeføyelser, herunder grunneiendomsretten og jaktretten, til de under pkt. 1 og 2 beskrevne parseller, unntatt skogen og fiskeriet i parsell 1 og fiskeriet i parsell 2. Dog har eieren av gnr. 43 bnr. 10 rett til husbehovsfiske i Søvand.

Subsidiært til pkt. 3:

Eieren av Søvand gnr. 43 bnr. 10 og eieren av Vøllestad gnr. 43 bnr. 1 m.fl. har felleseie i grunn, herunder i all jakt i de under pkt. 1 og 2 beskrevne områder, fordelt etter skyldsetningen i 1811. Forøvrig er eieren av Søvand eneberettiget til beite og slått i området under pkt. 1, berettiget til brendsel og husfang i gnr. 43 bnr. 1, m.fl. for eiendommens bruk, samt har all bruksrett, herunder også skogen i parsell 2. Eieren av Vøllestad gnr. 43 bnr. 1 m.fl. er eneberettiget til skogen innen det under pkt. 1 beskrevne område, samt berettiget til fiskeriet. Gnr. 43 bnr. 10 har dog rett til husbehovsfiske i Søvand.

For alle alternativ er:

Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo tilkjennes saksomkostninger hos fru Mina Rabo for herredsrett og lagmannsrett.»

Mina Rabo har tatt til gjenmæle i ankesaken. Hun henholder

Side:236

seg til herredsrettens dom som hun hevder er riktig. Hun fremstiller sin sak for lagmannsretten i alt vesentlig på samme måte som for herredsretten, til hvis gjengivelse herav lagmannsretten henviser.

Mot herredsrettens dom innvender hun bare at hun skulle ha vært tilkjent saksomkostninger, og krever for lagmannsretten tilkjent saksomkostninger så vel for herredsrett som for lagmannsrett.

Fru Rabo har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«Kragerø herredsretts dom av 27. august 1966 i sak mellom Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo v/arvingene og Mina Rabo stadfestes.

Mina Rabo tilkjennes saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten har mottatt partsforklaringer av tre av arvingene i Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo og av sønn til en fjerde arving som partsrepresentant. Videre er mottatt forklaring av fru Rabos ektefelle som partsrepresentant. Det er avhørt 4 vitner, hvorav de to er nye for lagmannsretten. Dokumentasjon er foretatt som rettsboken viser. Det er fremlagt en del nye dokumenter for lagmannsretten. Disse og de tidligere fremlagte dokumenter vil bli nevnt nedenfor i fornøden utstrekning. Det er foretatt åstedsbefaring av Søvannsmarken sammen med parter og delvis vitner.

Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Hvilke grenser fikk eiendommen Søvannsmarken i 1811?

Ved det skjøte som ble utferdiget 25. januar 1811, og ved den skylddelingsforretning som ble holdt samme år den 8. februar, ble eiendommen Søvannsmarken utskilt fra eiendommen Vøllestad. Vøllestads matrikkelnummer er nå gnr. 43 bnr. 1, Søvannsmarkens er gnr. 43 bnr. 10. Lagmannsretten tar først standpunkt til de grenser Søvannsmarken fikk i 1811.

Fru Rabo fremholder at den linje hun hevder, stemmer best med grensebeskrivelsen i skylddelingsforretning av 1811. Særlig henviser hun til retningsangivelsene som hun mener umuliggjør dødsboets standpunkt. Hun påberoper seg også et kart som er utarbeidet i 1879 av fourer Wefald, og som er forevist for lagmannsretten.

Lagmannsretten er enig i at retningsangivelsene i skylddelingsforretningen av 1811 stemmer bedre med fru Rabos grenselinje enn med dødsboets. Det er imidlertid en avgjort svakhet ved hennes linje at det ikke har kunnet påvises noen «legdesteen» i feltets grenselinje i øst mot naboeiendommen Aase mellom punktene «Torshøl» og «Reven». Den under åstedsbefaringen påviste sten kunne bare med dårlig berettigelse påberopes som en sten i en grenselinje hvor grensen vinkler henimot 900, og det kunne ikke påvises noe forhold som berettiget den til

Side:237

betegnelsen «legdesteen». Om betydningen av ordet legde henvises til herredsrettens domsgrunner.

Eieren av det senere bnr. 10 Søvannsmarken leiet i 1827 bort Haglåsslåtten i «min eiende Anpart av Søvand, kaldet Hagleaasen», og i 1850 fraskylddelte og solgte han Haglåsslåtten og Venemyr. Disse disposisjoner er i avgjort strid med fru Rabos grenselinje. Etter skylddelingsforretningen ligger den solgte parsell nord for «en Mærkesteen, Lægdestenen kaldet». Denne merkesten er uomtvistet og påviselig i marken og ligger i en klar senkning - legde - under en topp kalt Legdeknuten. Det er visstnok så at sprogbruken i skylddelingsforretningen kan virke forvirrende slik som herredsretten anfører. Etter forholdene på stedet er det imidlertid ganske klart at «Legdesteenen» ligger syd for Haglåsslåtten.

I 1865 ble det senere bnr. 10 «Sætermarken Søvand» delt i to like deler. Grensen mellom de to deler av beitet ble beskrevet å gå til Kothøl. Dette er et uomtvistet sted på herredsgrensen noe i vest for «Legdesteenen» og er avgjort i strid med fru Rabos grenselinje.

De her nevnte forhold gir så sterkt grunnlag for dødsboets grenselinje av 1811 at lagmannsretten finner å måtte godta den som den riktige.

Når grensen er påstått å skulle gå til midten av Det blå vann og til en røys 50 meter fra denne - et forhold som har vært lite berørt under prosedyren - er å si at dette er uten påviselig holdepunkt i ordlyden i skylddelingsforretningen av 1811. Men noe annet vinkelpunkt på den nokså rette linje fra Torshøl til Det blå vann er ikke påvist, og Det blå vann, den påviste røys 50 meter derfra og rettlinjen derfra over svabergene frem til «Legdesteenen» fremtrer som ikke unaturlig avgrensning for et beitefelt. Det kan også nevnes at beiting med hest i årene 1916-18 foregikk frem til Det blå vann. Da det heller ikke er kommet noen innvending fra fru Rabos side mot selve grensebeskrivelsen, finner lagmannsretten å måtte godta grenselinjen også på denne strekning.

I skylddelingsforretningen av 1811 er grensen fra Legdestenen beskrevet slik: «...derfra i vest til Oterkjennane...». Dette stemmer dårlig med dødsboets grenselinje, medmindre man istedenfor til Oterkjennane går til utløpet av bekken fra Oterkjennane, der hvor bekken faller ut i Holmevannslona. Og selv isåfall går linjen ikke i vest, men i nord-nordvestlig retning og dertil om Kodthøl uten at dette punkt har vært nevnt. Imidlertid var nok grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen svært lite detaljert, og forretningen ble holdt den 8. februar, åpenbart uten at laugrettesmennene foretok befaring av åstedet. Man finner derfor ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på en upresis angivelse av retningene.

Er det foregått noe makeskifte?

Ved den skylddelingsforretning av 4. oktober 1865 som er nevnt foran, ble blandt annet «sætermarken Søvand» delt i to

Side:238

like deler. Delingen gjaldt så vel jordet på seteren som utmarken. Den siste er i forretningen delt opp i buhavn og myrslått.

Disse to deler fikk senere som matrikkeinumre henholdsvis bnr. 10 og 16 under Vøllestads gnr. 43. Den nordre del av så vel jorde som utmark fikk bnr. 16 og er ved senere overdragelser nå tilhørende fru Rabo. Den søndre del fikk bnr. 10 og tilhører nå dødsboet.

Dødsboet hevder at det senere må være foretatt et makeskifte vedrørende de to eiendommer. Ved dette makeskifte hevdes seterjordet på bnr. 10 å være makeskiftet mot utmarken på bnr. 16 bortsett fra skogen og fisket. Derved skulle da hele utmarksstrekningen innen de grenser som er beskrevet i skylddelingsforretningen av 1811, være kommet på boets hånd, bortsett fra skogen og fisket, mens fru Rabo skal være eier av hele seterjordet med ubegrenset eiendomsrett. Utmarkstrekningen i sin helhet er anslått til omtrent 10 000 mål, det samlede seterjorde til omtrent 51 mål.

Noe nærmere tidspunkt for dette makeskifte har ikke kunnet antydes, men dødsboet hevder at det må være foregått en gang mellom 1898 og 1910.

Det finnes ikke noe dokument som hjemler denne påstand, og heller ikke er det på annen måte gitt skriftlig uttrykk for en slik transaksjon. Dødsboet hevder imidlertid at ifølge tradisjonen i bygden skal et slikt makeskifte ha funnet sted. Det hevder videre at begge parter har utøvet en bruk som stemmer med de rettsforhold som makeskiftet etablerte. Eieren av bnr. 10 leide ut hele utmarken til hesteavlsseter ved en kontrakt av 14. november 1910 med Bratsberg Amts Landhusholdningsselskap og har forøvrig drevet jakt på hele området. Gunder Ellingsen Tørnes$ har i slutten av 1890 årene oppført en jakthytte på et sted som tidligere lå under bnr. 16. Noen bruk av det halve seterjorde hevdes dødsboets rettsforgjengere ikke å ha utøvet etter tiden for makeskiftet. På den annen side hevdes eieren av bnr. 16, den gang Drangedal Kommune som også var eier av Vøllestad gnr. 43 bnr. 1, å ha foretatt hugst over hele eiendommen under den første verdenskrig, hvilken hugst også foregikk innpå bnr. 10's tidligere halvdel av seterjordet, som nå var delvis tilvokset med skog.

Lagmannsretten finner ikke bevis ført for at det har foregått et makeskifte som påstått hvorved - riktignok full eiendomsrett til 26 mål sæterjord skulle være makeskiftet mot omtrent 5.000 mål utmark, riktignok påstående skog og fiske unntatt. Noen tradisjon for makeskiftet har ikke kunnet legitimeres, og de opplysninger om bruken som foreligger, er heller ikke slike at de kan godtas som bevis for det påståtte makeskifte.

Det beite av hest som var hjemlet i kontrakten av 1910, foregikk i årene 1916, 1917 og 1918 ifølge gjeteren Olav Hovdes opplysninger stort sett innen de grenser som ble opptrukket ved skylddelingen i 1811. Imidlertid var Drangedal kommune eier av bnr. 16 siden 1910, og Olav Sannes som hadde inngått kontrakten

Side:239

på vegne av landhusholdningsselskapet, var bygdens ordfører i årene 1914-1920. At det ikke ble lagt noen vesentlig vekt på hvilke arealer som ble avbeitet, er under disse omstendigheter ikke unaturlig. Dette fremgår også av en opplysning av Elling Tørnes$ om at hestefølget ble sluppet på seterjordet, det areal som ifølge makeskiftet skulle tilhøre kommunen fra 1910. Videre har beitet ifølge gjeterens opplysning om grensene for beitingen foregått også på Haglåsslåtten, gnr. 43 bnr. 14, som hverken Tørnes$ eller kommunen var eier av. - Det kan også nevnes at utøvelse av beite med et hestefølge også på den del av feltet som ubestridt tilhørte bnr. 10, antagelig ville være i strid med skogeierens rettigheter, uten at dette har medført noen innsigelse fra skogeierens, Drangedal kommunes, side.

De opplysninger som foreligger om jakt, er for usikre og tvetydige til at de kan danne noe bevis for dødsboets eiendomsrett til det omstridte område i det hele tatt. Disse opplysninger taler nærmest imot dødsboet. Lagmannsretten kommer i et senere avsnitt noe tilbake til jakten.

Den hytte som ble oppført i 1890 årene av Gunder Ellingsen Tørnes$, ligger et ganske kort stykke fra tomtene for seterhusene. Den kan for det første ikke avgi noe bevis for utøvelse av jakt - hytten kan tjene også andre formål. Den omstendighet at hytten er oppført av Tørnes$ på grunn som fru Rabo hevder er hennes, kan lagmannsretten heller ikke legge noen vekt på. Det er opplyst at Tørnes$ oppførte hytten fordi det var trangt med plass i seterens våningshus, slik at han gjerne ville ha noe for seg selv. Det er på det rene at også de egentlige seterhus lå utenfor seterjordet, på samme måte som Tørnes's hytte. Plasseringen av hytten må derfor antas å være skjedd i overensstemmelse med gamle, festnede rettsforhold.

Den ikke-bruk av det halve seterjorde som er anført, kan ikke tillegges noen vekt. Ikke-bruk er ikke det samme som ikkeeiendomsrett. Det foreligger forøvrig forklaring for lagmannsretten som nærmest tyder på at seterjordet ble slått av Gunder Ellingsen Tørnes' folk så sent som i 1913, og i udatert brev av 1942 meddeler Halvor Holte advokat Christophersen at Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo er eier av setervollen langs Søvand og «har beiterett i Mutdalsheia, Hagleaasen og Oterkjernliene.»

Om hugst fra Drangedal kommunes side på seterjordet i den 1. verdenskrigs år er opplyst at Gunder Tørnes$ ble varslet av en nabo om at kommunen hugget «innpå» hans seterjord. I den anledning foretok Tørnes$ seg intet. Men det er uopplyst om det var fordi han mente at seterjordet ikke tilhørte ham, men kommunen, eller om det var fordi han mente at overskridelsen var så liten at det ikke betydde noe. Naboens varsling tyder på at han mente at Tørnes$ var eier av noe av seterjordet, og taler således imot påstanden om makeskifte. Under enhver omstendighet kan lagmannsretten ikke tillegge forholdet vekt som bevis for makeskifte.

Mot dødsboets påstand taler også det forhold som Gustav

Side:240

Rabo forklarte seg om for lagmannsretten at han i 1952-53 skrev til Elling Tørnes$ og ba om å få legge bilvei over seterjordet. Det godtok Elling Tørnes$ skriftlig, idet han forbeholdt seg adgang til vederlagsfritt å få bruke veien til seteren.

Er eiendomsrett til grunnen overført ved skjøte og skylddelingsforretning av 1811?

Idet lagmannsretten efter det foran anførte antar at dødsboets rettigheter begrenser seg til det halve seterjorde og det halve beite med slått, skal man behandle spørsmålet om hvorvidt den overdragelse som fant sted i 1811, bare gjaldt beite og slått, eller om også eiendomsretten til grunnen ble overdratt.

Når det gjelder seterjordet, er det på det rene mellom partene at dødsboet har full eiendomsrett til dette - etter hva lagmannsretten er kommet til: dets halve del. Tvisten om eiendomsretten til grunnen gjelder således bare utmarken.

Når det gjelder dette spørsmål, har begge parter i saken påberopt seg ordlyden i fremlagte dokumenter, så vel i skjøtet og skylddelingsforretningen av 1811 som i en del andre senere dokumenter. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på disse anførsler, idet den ikke kan finne ordlyden i dokumentene av avgjørende betydning. Tolkningen av dem gir ikke noe sikkert resultat. Heller ikke bruken av eiendommen har vært slik at det kan trekkes sikre slutninger om eiendomsretten til grunnen. Lagmannsretten må anta at forholdet har vært - slik som det også ble antatt i dom i Rt-1961-854 - at partene ikke har hatt i tankene noe annet enn slik bruk som var kjent i 1811. Det var utnyttelse av skogen, det var beite og slått, og det var fiske.

Også jakt var kjent, og det er påfallende at jakt ikke er nevnt i dokumentene av 1811. Men da den senere utøvde jakt efter de foreliggende opplysninger ikke gir anledning til noen sikker slutning om hvem som skulle ha jaktretten, gir heller ikke dette moment avgjørende veiledning.

Dødsboet har anført at ved skylddelingen i 1811 fikk det senere bnr. 10 en skyld på 2 3/4 settinger, mens den gjenværende del av Søvannsmarken, det senere bnr. 16, beholdt den gjenværende skyld 1/4 setting. Herav trekker dødsboet den slutning at eiendomsretten til grunnen må ha vært med ved overdragelsen. Lagmannsretten kan ikke være enig heri. Fordelingen av skylden viser at den utskilte beiterett og slåtterett ble ansett som det avgjort verdifulleste, mens skogen og fisket ble antatt å ha en langt mindre verdi. Men noen slutning til at eiendomsretten til grunnen er gatt over, finner ikke lagmannsretten at dette forhold gir anledning til.

Dødsboet har også anført at man ved fraskylddelingen av beite og slått i 1811 uttrykkelig unntok fisket. Dette viser at eiendomsretten til grunnen ble overdratt sammen med beite og slått, hevdes det, idet det i motsatt fall ikke var noen grunn til å nevne fisket. Hvis nemlig eiendomsretten til grunnen var i behold, ville retten til fiske uten videre være det samme, idet den måtte følge eiendomsretten når intet annet særskilt var nevnt.

Side:241

Lagmannsretten kan ikke finne denne anførsel avgjørende. Det samme kunne også ha vært anført forsåvidt angår skogen. Lagmannsretten oppfatter dokumentene fra 1811 derhen at de presiserer hvilke beføyelser som skal overdras, og hvilke som skal være i behold, og at man ikke har hatt i tankene spørsmålet om eiendomsretten til grunnen og derfor ikke tok standpunkt til den. Den hadde den gang ingen verdi utover de beføyelser som dokumentene fordelte - bortsett fra jaktretten, fra hvilken det heller ikke kan trekkes sikre slutninger som tidligere nevnt.

En bruk av eiendommene som kan belyse tvisten om eiendomsretten til grunnen, finner ikke lagmannsretten at det foreligger opplysninger om. Når det gjelder den foretatte utleie til beite av hest, henviser man til det som er anført foran under avsnittet om makeskifte. Det samme gjelder den hytte som Gunder Ellingsen Tørnes$ oppførte i 1890 årene.

Om jakten foreligger det opplysninger av noe forskjellig art, delvis motstridende. Drangedal kommune kjøpte Vøllestad gnr. 43 bnr. 1, gnr. 43 bnr. 16 og flere andre eiendommer i 1910 av Jenny Juel, enke efter Joh. Fr. Juel. I Juels tid i de siste årtier av forrige århundre er det opplyst at han jaktet meget i området, og at Gunder Ellingsen Tørnes$ gjerne var med som anerkjent dyktig skytter og eier av gode jakthunder. Det er omstridt mellom partene om Tørnes$ var med som Juels gjest, eller om han var med som innehaver av jaktretten på bnr. 10. En opplysning om at Juel i en periode da han og Tørnes$ var uvenner, fortsatte jakten også på bnr. 10, mens Tørnes$ da ikke jaktet, kan tyde på at det første var riktig. I samme retning trekker en opplysning fra Halvor Holte om at Fr. Juel varslet Tørnes$ når han ville jakte på elg, slik at Tørnes$ kunne bli med. På den annen side har det vært forklart av arvingene i dødsboet at bestefaren Gunder Tørnes$ mente seg i aktberettiget og også jaktet på egen hånd. Men samtidig har det fra arvingenes side vært gitt uttrykk for at dødsboet hadde rett til fiske og hadde utøvet fiske i alle år, dette til tross for at det er utvilsomt efter dokumentene av 1811 at boet ikke har fiskerett. Det kan her nevnes Halvor Holtes brev av 1942 til advokat Christophersen med påstand om utøvelse av fiske i 200 år. Dette gir et sterkt inntrykk av at det ikke har vært noen velbegrunnet rettsoppfatning på Tørnessiden hverken når det gjelder retten til fiske eller jakt.

I 1897 er foretatt efterforskning i anledning av en anonym anmeldelse av ulovlig jakt på eiendommen Aase. Det ble innhentet vidneforklaringer til belysning av spørsmålet om hvorvidt eiendommen Søvann Sætermark hadde jaktrett. Efterforskningen munnet ut i en uttalelse fra lensmannen i Drangedal om at både Juel og Tørnes$ var av den mening at Søvann Sætermark «giver jagtrett.» På grunnlag herav hevder dødsboet at Juel derved har avgitt erkjennelse for at eiendomsretten til grunnen i bnr. 10 tillå Tørnes$. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at dette er et tilstrekkelig bevis for dødsboets påstand. Det foreligger ikke noen forklaring fra Juel, men bare lensmannens

Side:242

gjengivelse av Juels mening, idet lensmannen anfører: «Saavidt jeg har kunnet forstaa er det Herr Juels og Herr G. Tørnes's mening at Søvand Sætermark giver Jagtret.» Lensmannens uttalelse foreligger i anledning av en straffesak, og da den gjengitte mening strider mot de opplysninger som forøvrig foreligger om Juels oppfatning, finner lagmannsretten ikke at forholdet avgir et slikt bevis som dødsboet påstår.

For den tid da Drangedal kommune var eier av Vøllestad m.fl. eiendommer, nemlig 1910 til 1941, foreligger det opplysninger om utøvelsen av jakt i disse eiendommer som tyder på at bygdefolket har betraktet kommunens heromhandlede eiendommer nærmest som almenning hva jakt angår. Alle og enhver har jaktet. Dette er skjedd uten protest fra kommunens side, og heller ikke foreligger det opplysninger om noen protest fra dødsboets side. Når dødsboet i denne periode har jaktet på bnr. 10, kan det ikke tjene som godt grunnlag for en påstand om utøvelse av eierens jaktrett. Og det kan tilføyes at et brev av 21/8 1938 fra Elling Tørnes$ til Bj. Holm tyder på at dødsboets vedkommende ikke mente å ha noen jaktrett.

Efter 1941 har det vært jaktet delvis fra begge sider, men det er på det rene at det har vært protestert fra fru Rabos side om enn protesten ikke har vært fulgt opp effektivt, mens det ikke har vært protestert fra dødsboets side mot fru Rabos jakt, og lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen særlig vekt på jakten i denne periode.

Avsluttende i forbindelse med spørsmålet om utøvelsen av jakt vil lagmannsretten bemerke: Efter de opplysninger som foreligger i saken, antar man at formålet med skjøte og skylddeling i 1811 var å skaffe eieren av Tørnes$ en sterkt tiltrengt seter med beite og slått. Tenker man seg derfor at jakten hadde vært nevnt i 1811, finner man det naturlig at resultatet ville blitt at selgeren hadde beholdt denne på samme måte som fiskeriet sammen med skogen.

Bedømmer man samlet de opplysninger som foreligger om bruken, finner lagmannsretten at de ikke kan tjene som noe sikkert grunnlag for å avgjøre spørsmålet om eiendomsretten til grunnen.

Sluttelig kan nevnes at da Drangedal kommune i 1941 overdro Vøllestad til Rabo, ble nevnt i kjøpekontrakten at «kjøperen er gjort bekjent med seterretten på Søvannssetra tilhørende Tørnes$.» Det synes på det rene at hverken kommunen eller fru Rabo har kunnet tenke seg eiendomsrett for Tørnes$ til noen del av arealet utenom selve seterjordet. Tidligere ordfører Lundtveit leide elgjakten av fru Rabo i 1947, omfattende Søvannsmarken.

Lagmannsretten er kommet til at den rimeligste løsning må være at man tar som utgangspunkt at det i 1811 dreide seg om en utskillelse av visse bruksbeføyelser fra en bestående eneeiendom. Det var med andre ord ikke tale om oppløsning av et sameie. Når dødsboet hevder at eiendomsretten til grunnen og dermed jaktretten fulgte med uten at dette var nevnt, antar

Side:243

lagmannsretten at dødsboet må ha bevisbyrden herfor. Denne bevisbyrde finner lagmannsretten at dødsboet ikke har oppfylt, dertil er de foreliggende bevisligheter for ufullstendige og svake. Eiendomsretten til grunnen blir efter dette å tillegg fru Rabo.

Hevd og alders tids bruk.

Dødsboet har påberopt seg hevd og alders tids bruk. Dette gjelder for påstanden om eiendomsrett både til det område som er angitt i den prinsipale påstand, og til det halve område.

Det vil fremgå av det foran anførte at det for lagmannsretten er irettelagt forholdsvis ufullstendige opplysninger om bruken av eiendommene, som iallfall ikke gir anledning til sikre slutninger om eiendomsretten, og lagmannsretten kan ikke finne at den bruk som er påvist, på noen måte kan danne grunnlag for antagelsen av hevd av eiendomsrett, hverken til det hele eller det halve område.

Heller ikke er det påvist at det i alders tid har eksistert en tilstand eller foregått en bruk som svarer til eiendomsrett for dødsboet og dets rettsforgjengere til det hele eller halve område.

Fiske til husbehov.

For lagmannsretten foreligger i det hele tatt ingen opplysninger om at slikt fiske for seterens behov har vært utøvet. Hevd og alders tids bruk kan derfor ikke komme til anvendelse.

Når dødsboet hevder at slik rett til fiske er en selvfølge for en seter, kan lagmannsretten ikke medgi berettigelsen av en slik påstand. Når dertil kommer at man overhodet ikke har opplysninger om utøvelse av slikt fiske, finner lagmannsretten at påstanden må bli å forkaste.

Kløyvd eigedomsrett.

Som anført i et annet avsnitt foran antar lagmannsretten at man i 1811 fordelte de beføyelser som den angjeldende eiendom ga anledning til, uten at man hadde i tankene eiendomsretten til grunnen.

Kjøperen fikk rett til beite og slått, selgeren til skogen og fisket - jaktretten ble som foran anført ikke omtalt. Derved fremkom en ordning med såkalt kløyvd eigedomsrett. Man henviser herom til professor Robberstads utredning i «Lov og Rett» 1963 162 følgende.

Dødsboet har subsidiært hevdet at når det forelå slik kløyvd eigedomsrett uten at det var klart hvorledes det skulle være med grunneiendomsretten - restretten - må resultatet være at grunneiendomsretten, restretten, må ansees som sameie. Dette er den løsning som Robberstad anbefaler som den beste, når dokumenter og andre bevismidler ikke er sikre, idet han anbefaler at «ein ikkje bør pressa si kjelde for hardt», en fremgangsmåte som lagmannsretten nettopp har villet avstå fra, jfr. foran i avsnitt om overføring av eiendomsrett til grunnen. Men Robberstad tilføyer riktignok at hans løsning ofte er den beste «iallfall der det har vore sameige før», og det er nettopp det som ikke har vært tilfelle i den foreliggende sak, i motsetning til forholdet i en påberopt dom i Rt-1963-154.

Side:244

Lagmannsretten må anta at Robberstads utredning om kløyvd eigedomsrett må ansees som et hjelpemiddel til å komme frem til en naturlig og praktisk løsning særlig i tilfelle hvor det tidligere har foreligget sameie som derefter er delt opp. Lagmannsretten kan ikke anta at det i norsk rett ubetinget foreligger noen regel om eller presumpsjon for at det foreligger sameie når det er uklart om den ene eller annen part har grunneiendomsretten, og som anført i det foregående avsnitt om overføringen av eiendomsrett til grunnen i 1811 antar lagmannsretten at den rimeligste løsning i det foreliggende tilfelle under hensyntagen til det bevismateriale som foreligger, er at eiendomsretten til grunnen må ansees ikke å være utskilt fra den selgende eiendom i 1811.

Til hvilken eiendomsdel er dødsboets rettigheter knyttet?

Som foran omhandlet ble eiendommen Søvannsmarken delt i to like deler i 1865 ved en delingsforretning den 4. oktober. Ifølge forretningen fikk kjøperen Peder S. Halvorsen den nordre del, mens selgeren Jørgen Jørgensen Tørnes$ beholdt den søndre part.

Jørgen Jørgensen Tørnes$, hvis beholdne eiendomsdel senere fikk bnr. 10, er dødsboets rettsforgjenger, og det er efter forholdene i marken helt på det rene at hans del av utmarken er den del som er beskrevet i dødsboets subsidjære påstand punkt 1. Herredsrettens avgjørelse på dette punkt synes å bero på en ren misforståelse eller forbytning.

Oppdeling av dødsboets rettigheter?

I skjøtet av 1811 er det anført at kjøperen overlates «Fæbetten og Slaatten», og i skylddelingsforretningen av samme år anføres at «alle de under dette Skovstykke værende Slaatter, tilligemed den østre 1/3de Part av Søevasjordet tilhører Peder Halvorsen ligesom og Fæebedte, Brændeveed og Huusfang».

Det synes her klart at retten til så vel beite som slått har knyttet seg til det hele utskilte område. I motsetning til dette er det i delingsforretningen av 1865 foretatt en oppdeling mellom buhavn og myrslått. Denne oppdeling er fulgt i herredsrettens dom.

Det her nevnte forhold er berørt meget sparsomt under prosedyren for lagmannsretten, og lagmannsretten har forstått det slik at det har en helt underordnet betydning for fru Rabo om man har den ene eller den annen ordning av bruken. Den enkleste ordning er den at beite- og slåtterett begge gjelder hele eiendommen, slik som fastsatt i dokumentene av 1811, og det vil bli avsagt dom i overensstemmelse hermed.

Saksomkostninger.

Efter det resultat som lagmannsretten er kommet til, er saken dels vunnet, dels tapt for hver av partene.

Hver part vil derfor bære sine omkostninger for begge retter i medhold av bestemmelsene i tvistemålslovens §174 første ledd, og §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd.

Lagmannsretten unnlater forøvrig ikke å tilføye at avgjørelsen

Side:245

av de viktigste tvistespørsmål i saken har vært så tvilsom at saksomkostninger ikke under noen omstendighet ville ha blitt tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Grensen mellom Søvand gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal av skyld 41 øre tilhørende Gunder Ellingsen Tørnes' dødsbo og Mina Rabos eiendommer Vøllestad m.fl. gnr. 43 bnr. 1 m.fl. I Drangedal kjennes å gå fra midten av det gamle fjøs på setervollen i rett linje i en lengde av ca. 210 meter mot vest til Søvann, følger så Søvann mot syd i en lengde av 125 meter, går så mot øst i en linje parallell med nordgrensen i en lengde av ca. 210 meter og går deretter mot nord i en lengde av 125 meter til utgangspunktet i fjøsveggen.

2. Eieren av Søvand gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal har rett til beite og slått i Mina Rabos under punkt 1 nevnte eiendommer i Drangedal innenfor følgende grenser:

Fra utgangspunkt Torshøl utenfor Galtevann sydover langs Jysereiddelet over Øksa og Reven etter gamle røyser til midten av Det Blå Vann. Herfra sydvest gjennom den sydvestre arm av vannet til en røys ca. 50 meter fra strandkanten. Fra denne røys i rett linje til Legdesteinen, dog slik at Haglåsslåtten som ligger innenfor denne linje, og som strekker seg fra Legdesteinen og videre om Haglåsslåtten og den særskilt beliggende Venemyr, alt naturlig begrenset som beskrevet i skylddelingsforretning av 24/1 1850, er unntatt. Fra legdesteinen til Kothøl, hvor linjen vinkler og går i rett linje til Mutdals Kirke (en stor sten på toppen av Mutdalsheia). Derfra videre i rett linje til søndre ende av Galtevann og videre i samme rette linje gjennom vannet til linjen treffer en rett linje fra Teinelag til Torshøl, regnet midt gjennom hølen. Så langs denne rette linje tilbake til utgangspunktet ved Torshøl.

3. Gunder Ellingsen Tørnes's dødsbo har som eier av Søvand grn. 43 bnr. 10 i Drangedal alle en eiers beføyelser i sin under punkt 1 beskrevne eiendom unntatt fiskeriet.

4. Eieren av Søvand gnr. 43 bnr. 10 i Drangedal har forøvrig ingen annen rett i Mina Rabos under punkt 1 nevnte eiendommer enn rett til brenneved og husfang til seteren.

5. Forøvrig frifinnes Mina Rabo.

6. Hver part bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Hall. Langeland med domsmenn):

Etter forgjeves prøvet forliksmegling har Gunnar Ellingsen Tørnes's dødsbo av Drangedal gått til søksmål mot fru Mina Rabo, Lier, for å få fastslått arten og utstrekningen i terrenget av de rettigheter boet har i Søvandsmarken i Drangedat og som i sin tid er utskilt fra saksøktes

Side:246

eiendom Vøllestad og har gnr. 43 bnr. 10 og bruksnavn «En sætermark». Under saken opptrer arvingene Anne Tørnes$ ved mann Elling Tørnes$, Jørgen Voje, Tor Holte, Gunnar Holte og Gunnar Dyrud på boets vegne.

Saksforholdet er, kort fortalt, dette:

Det område saken gjelder ligger inne i heiene ikke langt fra fylkesgrensen og det hjørne der Drangedal, Nissedal og Gjerstad kommuner møtes. Det er på alle kanter omgitt av eiendommer som tilhører saksøkte. Området tilhørte i begynnelsen av forrige århundrede gården Vøllestad i Drangedal, en eiendom som nå har gnr. 43 bnr. 1 og tilhører saksøkte. Den 25. januar 1811 utstedte gården Vøllestads daværende eier Erik Evensen Vøllestad et sålydende skjøte:

«Underskrevne Erik Evensen Vøllestad tilstaaer herved og vitterliggjør at have solgt og afhændet, ligesom jeg herved til Peder Halvorsen Tørnæs$, sælger skjøder og afhænder min følgelig skjøde af gaards Dato ejende 3 Sættinger i Gaarden Wøllestad nr. 47 i Drangedal, dog at jeg deraf forbeholder mig Skoven og Fiskeriet men Fæbetten og Slaatten overlates Kjøberen alt saaledes som den afholdende Skyldsætningsforretning vil udviise og da den omforenede Kjøbesumm 1 400 rd. - siger Fjorden hundrede Rigsdaler riktig er worden mig betalt, saa kjendes jeg for mig og Arvinger ingen widere Ret at giwe til eller udi forbemeldte Andel af Wøllestad gaard Alt saaledes som den afholdende Skyldsætningsforretning vil udwise, men samme der bærer navnet av Søvandsmarken at Følge og tilhøre eftermeidte Peder Halvorsen og Arvinger som deres sande Eiendom, uanket af mig og Arvinger som for Salget er Hjemmels efter Loven.»

Skylddeling ble holdt 8. februar 1811, Av denne hitsettes:

«Reqvirenten Erik Evensen var nærværende og anviste et af ham under 25de f.m. til Peder Halvorsen Tørnes$ utstedt Skiøde paa 3 Sættinger i Wøllestad Gaard, der indeholder at han har forbeholdt sig et Stykke Skov og Fiskerie, hvilket han nu udbad beskrevet og ansadt i Skyld. - Kiøberen Peder Halvorsen var og tilstæde. - Laugretten befandt Strækningen om benævnte Skovstykke at begynde i sydost ved Thorshøl, derfra søer efter til en Lægdesteen, derfra i vest til Otterkiennane, derfra nordost til Søevasdammen, derfra følger Elven til Teinelag, og endelig derfra i søer til Thorshøl igjen, dog bemærkes: at alle de inden dette Skovstykke værende Slaatter, tilligemed den østre 1/3de Part af Søevasjordet som er uddeelt med Paaler tilhører Peder Halvorsen ligesom og Fæebedte, Brændeveed og Huusfang, men derimod følger Skoven de vestre 2/3de Parter af Søevasjordet og Fiskeriet, og som saaledes bliver Erik Evensens Ejendom. - Saa bleve og Parterne eenige om at Peder Halvorsen intet maae opprydde i Skoven, men dette forbeholdes allene Erik Evensen, dog allene saavidt ved Sætterjordet betræffer. - Og saaledes betragtet ansaae Laugrettet bemeldte Skovstykke, med de 2/4 Parter i Søvasjordet og Fiskeriet at bør skatte og skylde for 1/4 Sætting siger en Fierdedeel Sætting som fragaar de benævnte til Peder Halvorsen sagte 3 Sættinger i Wøllestad Gaard, og hvoraf de Kongl. Skatter og Afgivter bør svares. -»

Det neste kjente dokument som har interesse i denne saken er en kontrakt hvorved Peder Halvorsen Tørnes$ 9. april 1827 bortleier noen

Side:247

slåtter, som saksøkerne mener har ligget i det område som er delt ved de to foran refererte dokumenter. Her heter det:

«Jeg undertegnede Peder Halvorsen Tørnæs, Drangedal, har overladet til Einert Andersen Lund i Giærestad Sogn et Stykke Slotter tilliggende min eiende Anpart i Søvand, kaldet Hagleaasen, hvilket Stykke er udmerket og overlates ham på følgende vilkaar. - - -»

Disse slåttene ble solgt til festeren i 1850. I skyldsetningsforretningen heter det:

«Angaaende Haglaasslaatten beliggende paa søndre Kant af en Mærkesteen, Lægdestenen kaldet, og derfra gaar Strækningen i Nord mod Haglaasen samt Slaattens østre og vestre Side omringes af Skov og Fjeldknatte, derfra paa østre Side særskilt beliggende en Myhr kaldet Venemyhr, som er omringet af Bjerg-Fjeld-knatte. - -»

I skjøtet på det fraskilte bruk heter det:

«Underskrevne Jørgen Jørgensen Tørnæs, erkjender at have solgt, ligesom jeg herved til Knud Larsen Lunden af Gjerrestad, skjøder og eiendommelig overdrager en Anpart af mine eiende 2 Ort 18 Skilling af Gaarden Wøllestad gl. Mat No 47, Løbe No 100 og 101 b samt 100 og 101 c i Drangedals Thinglaug Tørdals Annex Annex Haglaasslaatten kaldet, saaledes som samme er beskrevet ved Skyldsætningsforretning - -».

Denne parsellen fikk løpenr. 100 g, 101 g og har nå bruksnr. 14 under gnr. 43. Den tilhører saksøkte.

Ved skylddelingsforretning av 4. oktober 1865, tinglyst 18. januar 1866 ble det område saken gjelder og som da i matrikkelen hadde løpenr. 100/101 b og c, delt. Av skylddelingsforretningen som også omfatter gården Tørnes$ hitsettes:

«Sæteren Søvand blev delt i to lige dele saaledes:

1. Jordet paa sæteren: Delelinien tager sin begyndelse i en opsat røs ved vandet Søvand og gaaer i ret linie omtrent i sydøst til en opsat røs i jordet og derfra i ret linie til skillevæggen i kofjøset.

2. Buhavnens delelinie tager sin begyndelse i øvre kant paa fjøset i samme skillevæg, som for linien af jordet og gaar derfra i sydost til en stor steen kaldet Mudtdalskirke og derfra omtrent i syd til Kodthøl.

3. Myhrslaatten blev deelt med en ret linie fra Mudtdalskirke til den søndre ende av Galtevand.

Kjøberen tilfalder den østre part av Tørnes og den nordre del af Søvand, hvorimed sælgeren beholder den søndre part af Tørnæs og den søndre deel af Søvand. - - -»

Kjøperens part fikk løpenr. 100/101 i. Den er senere sammenføyet med saksøktes eiendom gnr. 43 bnr. 1.

Som det fremgår av saksøkernes påstand hevder de at deres eiendom gnr. 43 bnr. 10 med unntagelse av slåttene Haglåsslåtta og Venemyr omfatter området som i nord og syd begrenses henholdsvis av linjene Teinelag-Torshøl og Kothøl-Legdesteinen, - subsidiært med fradrag av området sør for en linje MutdalskirkeSøvannsæter og vest for linjen Mutdalskirke-Kothøl, og videre med fradrag av de myrslåtter som ligger i et område som begrenses av linjen Søvannssæter, Teinelag, Galtevann og Mutdalskirke, og endelig med fradrag av halvparten av

Side:248

sæterjordet. Saksøkerne hevder videre at deres rettigheter i gnr. 43 bnr. 10 er alle de rettigheter som ikke ble holdt tilbake av selgeren i 1811, således eiendomsrett til grunnen, jaktrett og rett til brenneved og husfang fra skogen og husbehovsfiske for sæteren.

Saksøkte erkjenner at saksøkerne har full eiendomsrett til halvparten av sæterjordet, men for øvrig bare beite og slått, - og dette bare i en del av det område saksøkerne hevder deres rettigheter omfatter. - - -

Retten skal bemerke:

Saken inneholder mange uklare punkter. Det er tvist både om utstrekningen av tvistegjenstanden og arten av partenes rettigheter i den. De dokumenter - og opplysninger for øvrig - som foreligger i saken, er i stor utstrekning lite eksakte. Saksøkte har i lengere tid arbeidet med å få klarlagt forholdene. Også saksøkerne har flere ganger gjort henvendelser til sakførere for å forsøke å få fastslått hver parts rettigheter i området. Men det har ikke lykkedes å komme til bunds i det flokede forhold, og saken er derfor innbrakt for retten til avgjørelse.

Retten vil begynne med å ta standpunkt til et par påstander der de foreliggende opplysninger gir grunnlag for en temmelig sikker avgjørelse. Det gjelder for det første de saksøktes anførsel om at det i sin tid skal være foregått et makeskifte hvorved en av saksøktes rettsforgjengere fikk rett til all skogen - dette skulle ha skjedd etter at man hadde sluttet å slå sæterløkkene og det var vokst opp skog der -, mot at han frafalt alle andre rettigheter i området. Det viser seg at anførselen bygger på et utsagn fra en eneste mann som ikke har vært ført som vitne i saken. Grunnlaget er så tynt at retten ikke kan bygge noe på det. Dernest vil man fastslå at det heller ikke kan sees å være noe grunnlag for at det ved hevd eller alders tids bruk er foregått noen forandring i partenes rettsstilling. Det er ikke godtgjort at partene eller deres rettsforgjengere har utøvet en slik konsekvent og eksklusiv bruk av omtvistede rettigheter at det har noen betydning i denne saken. Det er på det rene at ved jakt i området har både skogeierne og beiteeierne deltatt i jaktselskapene. De har stått på en vennskapelig fot, og hvis den ene eller den annen har overskredet rammen for sine rettigheter så har det vært en tålt bruk som ikke har hatt noen betydning for rettsforholdet. Dette gjelder også husbehovsfiske til Sætrene. Skogen har nå i nesten 100 år tilhørt byfolk, mens beitet og slåttene har tilhørt bygdefolk, og å dømme etter det som er opplyst i saken synes det ikke fra noen av sidene å være manifestert noen klar holdning til spørsmålet om hvilken av partene var rette innehaver av rettigheter som ikke uttrykkelig var tildelt dem ved de hjemmelsdokumenter som er nevnt foran.

Det retten har å bygge på blir da de nevnte dokumenter, - først og fremst dokumentene fra 1811. Her må imidlertid innskytes at retten forstår skjøtet slik at det som avhendes er rettigheter som selgeren hadde fått seg tilskjøtet dagen før ved skjøte på 3 settinger i gården Vøllestad utgjørende en eiendom som ble kalt Søvannsmarken. Hvis dette er riktig, kan man ikke være sikker på at de tre settinger innbefattet grunneiendomsrett til området. Det er også andre uklare punkter i saken som ikke er berørt av partene, således om det har foregått noen sammenføyning av eiendommer i det omtvistede område mellom 1811

Side:249

og 1865. Retten må imidlertid bygge sin avgjørelse i saken på det materiale som er fremskaffet og påberopt av partene og forutsetter da at de omtalte tre settinger innbefattet alle en eiers rettigheter og beføyelser i vedkommende eiendom. Det blir ved en fortolkning av hjemmelsdokumentene av 1811 man må avgjøre hvem som fikk eiendomsretten til grunnen. Man vil først nevne at det her gjelder en heistrekning der det i sin tid skal ha ligget en gård, men denne var i alle fall nedlagt lenge før 1811. Strekningen ligger temmelig langt fra fast bebyggelse og det som nå utgjør gnr. 43 bnr. 10, altså saksøkernes del av det som ble delt i 1811, er i den gamle matrikkelen og fremdeles i de nye grunnbøkene bare benevnt «En sætermark». Det som selgeren har forbeholdt seg, er i skylddelingen omtalt som «et Skovstykke». I skylddelingen av 1865 er det »sætermarken Søvand» som blir delt. Det er vel mest sannsynlig at partene i 1811 overhodet ikke tenkte på eiendomsretten til grunnen. Det er nevnt bestemte beføyelser som overdras og andre beføyelser som forbeholdes. Retten er kommet til at det er sæterrettigheter som er solgt og i tilknytning hertil rett til myrslått. Det vanlige innhold av en sæterrett i utmark som ikke er eneeiendom er at sæteren med sætervoll eies med full eiendomsrett, mens rettighetene i utmarken er bruksrettigheter. At forholdet er så her også, synes å ha en viss støtte i at kjøperens del av «Søevasjordet» - altså sætervollen - ifølge skylddelingsforretningen var «uddeelt med Paaler», noe som kanskje kan forståes slik at innenfor dette gjerdet var det en sterkere rett han skulle ha. Dessuten synes det å være bestemt at, mens kjøperen intet måtte opprydde i skogen forbeholdt selgeren seg rett til det.

Retten er, om enn under noen tvil, kommet til at det var en begrenset sæterrett som i 1811 ble solgt til saksøkernes rettsforgjengere og at eiendomsretten forble hos selgeren. Man mener nemlig at det forsåvidt ikke kan legges noen vekt hverken på den måten skylden ble fordelt på eller på prisen. Med hensyn til prisen, må man være oppmerksom på at kjøpet foregikk på en tid da pengeverdien var meget lav, og forøvrig på at hverken skogen eller fisket eller eiendomsretten til grunnen på den tid hadde særlig verdi. Det var retten til å ha dyr på beite og retten til å slå på myrene som betydde noe. Slåtteretten kunne naturlig utøves sammen med sæterretten. Høyet ble slått mens det var folk og dyr på sæteren og ble lagret i løe der til det kunne hentes på vinterføre. Heller ikke legges noen vekt på vendingen i skjøtet: «saa kjendes for mig og Arvinger ingen widere Ret at giwe til eller udi forbemeldte Andel af Wøllestad Gaard -», idet andelen som man da tenkte på likesågodt kunne være sæterrettighetene som en videre eiendomsrett. - - -