RG-1969-12

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1968-06-13
Publisert:	RG-1969-12
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. juni 1968 i ankesak nr. 116/1967
Parter:	Knut T. Knutsen (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø v/advokat Jørgen Fürst) mot Gerhard Andersen (høyesterettsadvokat Per Kjær v/advokat Bjørn Moldenes).
Forfatter:	Lagdommerne Markus Endresen, Kaare Westad, Sorenskriver Reidar Borge
Lovhenvisninger:	Odelsfrigjøringsloven (1907), Odelsloven (1821) §1, §2, Odelsloven (1821), Odelsfrigjøringsloven (1907) §5, LOV-1907-07-16, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §66, Midl strandplanlov (1965) §2, §4, Midl strandplanlov (1965)

I sak om odelsløsning av en parsell, gr. nr. 26 bnr. 9, Østerstrand i Søgne, avsa Kristiansand byrett, byrettsdommer Aug. Nissen Breder med 3 domsmenn - skjønnsmennene ved odelstaksten - den 3. juli 1967 enstemmig dom med sådan domsslutning:

«I. Knut T. Knutsen, Kristiansand 5, dømmes til å utstede skjøte til Gerhard Andersen, Søgne, på eiendommen gnr. 26 bnr. 9 Østerstrand i Søgne, og å ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1968 mot betaling av takstsummen således:

1. kr. 4 700,- dersom dispensasjon fra strandlovens bestemmelser om byggeforbud blir gitt.

2. kr. 3 000,- dersom dispensasjon fra strandlovens bestemmelser ikke blir gitt.

II. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler og påstander for byretten vises til domsgrunnene.

Side:13

Knut T. Knutsen har i rett tid med h.r.advokat Jørgen Øslebø v/fullmektig advokat Jørgen Fürst som prosessfullmektig påanket dommen til Agder lagmannsrett.

Anken gjelder dommens. innhold, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.»

Gerhard Andersen har med h.r.advokat Per Kjær v/fullmektig, advokat Bjørn Moldenes som prosessfullmektig tatt til gjenmæle for lagmannsretten og har nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes, dog slik at lagmannsretten fastsetter ny frist. Gerhard Andersen tilkjennes saksomkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett.»

Lagmannsretten finner grunn til å gi følgende supplerende opplysninger:

I odelstakst, avgitt 11. juli 1966, har byretten anført at det syntes å være enighet om at parsellen har sin høyeste verdi som hyttetomt men at saksøkeren - Gerhard Andersen - viste til bestemmelsene i strandloven av 25/6-1965. Skjønnet var enig i at strandloven måtte tas i betraktning ved vurderingen av parsellens verdi, men fant å måtte legge til grunn at parsellen har sin høyeste verdi som ledd i fiskerinæring (opplagsplass, sjøbodtomt eller lignende). Dette fordi saksøkte - Knut T. Knutsen - etter det opplyste ikke hadde søkt om dispensasjon fra strandlovens byggeforbud. Odelstaksten nevnte også at den ikke kunne ta i betraktning hvorvidt dispensasjon fra byggeforbudet eventuelt ville bli gitt. Ved odelsovertakst 22/9 - 1966, begjært av saksøkte som fant at odelstaksten var satt altfor lavt, ble opplyst at saksøkte nå hadde søkt om dispensasjon som nevnt men at søknaden ennu ikke var avgjort. Odelsovertaksten ga i sine merknader uttrykk for at parsellen hadde sin største verdi som hyttetomt selv om den ikke kunne sies å være ideell for hyttebebyggelse. I samsvar med saksøkers og saksøktes påstander ble det ved odelsovertaksten avgitt alternativ tak st basert på at dispensasjonssøknaden ble henholdsvis innvilget eller nektet.

Under ankeforhandlingen har partene vært enige om at hovedeiendommen, bnr. 5, ble solgt før skylddelingen av den omtvistede parsell, bnr. 9, i august 1962. Skjøte på bnr. 5, ble imidlertid først tinglyst 10/4- 1964, antakelig på grunn av konsesjonsspørsmålet.

Knutsen har gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den er kommet til at betingelsene for odelsløsning er til stede. Som for byretten er nevnt at odelsløsning ikke kan finne sted for utskilt parsell av odelseiendom når parsellen ikke etter odelslovens bestemmelse kan betegnes som «jord på landet». For løsningen hevdes det også å være en forutsetning at den skjer for fremme av jordbruksmessige interesser, d.v.s. at løsningen er i samsvar med det formål som odelslovgivningen tar sikte på. Det er ikke omtvistet mellom partene at parsellen ikke er «jord på landet» og det formål som Andersen hevder å ha med parsellen kan ikke sies å være av jordbruksmessig betydning. Parsellen gir således

Side:14

ikke muligheter for sauehold idet den hevdes ikke ha tilstrekkelig fôrtilgang, og at det mangler vann. Når det gjelder Andersens anførsel om at han trenger parsellen som støtte for sitt fiske er dette et formål som ikke går inn under odelslovens område selv om fisket måtte ha et omfang som gir det karakter av næring. Dette hevdes forøvrig ikke å være tilfelle for Andersens vedkommende. Han er i fast stilling og anføres ikke å kunne utøve fiske på annen måte enn andre innen distriktet som har mindre motorbåt. Andersens fiskeredskaper må sies å ha et meget beskjedent omfang og gir ikke grunnlag for hans anførsel om at han har behov for en særskilt sjøbod. Han må som folk flest kunne oppbevare redskapen i uthuset på hjemstedet. Knutsen gjør gjeldende at parsellen isolert sett ikke på noen måte gir grunnlag for løsningskravet innenfor rammen av odelslovens formål og at det samme gjelder om man ser parsellen i sammenheng med Andersens eiendom i Søgne hvor han har ca. 1,5 da. jord for engbruk og annen dyrkning av for. Det uthus Andersen har, må etter Knutsens mening nærmest betraktes som en vanlig garasje uegnet for forsvarlig dyrehold og for oppbevaring av vinterfôr.

Knutsen har videre vist til at Andersen hadde muligheter for å løse sin fars småbruk - odelsgodset - samtidig med parsellen. Dette var han imidlertid ikke interessert i og lot fristen for innløsning av hovedeiendommen løpe ut. Han hevdes ved dette å ha gitt klart uttrykk for at hans motiv for å løse parsellen ikke som forutsatt i odelsloven var å holde odelsgodset samlet som et hele og innen odelsslekten. Hans hensikt med å løse parsellen kan bare være å sikre seg en passende og rimelig hyttetomt. Det vil, anføres det, ikke være riktig å tilstede odelsløsning under slike omstendigheter som må betraktes som en form for misbruk av odelsretten. Byretten anføres å ha tatt feil når den har lagt til grunn at bestemmelsene i loven av 16/7-1907 gir en uttømmende oppregning. Denne lov må med støtte i domspraksis forståes slik at odelsløsning må ha et formål som tar sikte på å fremme jordbruksmessige interesser.

Det kan ikke være riktig som anført av Andersen at han var imot at faren solgte parsellen fordi faren hadde lovet å overdra parsellen til ham. Knutsen hevder at Andersens far under forhandlingene om kjøp på hans forespørsel uttrykkelig sa at barna ikke var interessert i å overta parsellen, og det samme utsagn ga han på lensmannsbetjentens spørsmål ved undertegnelsen av skjøtet. Det hevdes at der i den forbindelse er av interesse at Andersen først fremmet løsningskravet nærmere 3 år etter at Knutsen hadde fått tinglyst skjøte på parsellen.

Som ny anførsel for lagmannsretten er gjort gjeldende at det på løsningsmøtet 5/12 - 1966 ikke forelå lovlig løsningstilbud. Det anføres at det etter loven ikke er adgang til å avgi alternativ takst på det foreliggende grunnlag og at Knutsen hadde krav på at overtaksten kom frem til et bestemt takstbeløp hvor det var tatt hensyn ikke bare til den verdireduksjon som strandlovens klausulering medfører for parsellen, men også til de muligheter

Side:15

som en kjøper regner med for oppnåelse av dispensasjon fra lovens bestemmelser, herunder mulighetene for en endret praksis når den midlertidige strandlov blir erstattet av ny lov på området. Det taksten skal ta sikte på anføres å være den verdi som parsellen har etter gangbar pris for tilsvarende eiendommer innen distriktet. At partene under overtaksten var enige om alternativ takst kan ikke tillegges betydning sålenge fremgangsmåten ikke er lovlig. Om dette er vist til dom i Rt-1949-551 hvoretter skjønnsretten ikke kan avgi alternativ tak st i spørsmål som den har myndighet til å løse. Slik takstgrunnlaget var, kunne lovlig løsningstilbud, slik Knutsen ser det, ikke avgis på løsningsmøtet og han har i denne forbindelse vist til at det etter hva som er protokollert under løsningsmøtet ikke fremgår at Andersen har fremsatt løsningstilbud i samsvar med skjønnslovens §66. Når svar på dispensasjonssøknaden ikke forelå på dette aktuelle tidspunkt kunne bare det høyeste alternativ komme på tale. Det protokollerte under løsningsmøtet sier intet om at løsning er tilbudt ubetinget og på dette grunnlag. Knutsen har under ankeforhandlingen ikke opprettholdt sin anførsel i ankeerklæringen om at løsningstilbudet heller ikke var lovlig fordi bankens garantierklæring bare ble forevist og ikke fremlagt under løsningsmøtet.

Knutsen har ellers i det alt vesentlige anført det samme som for byretten.

Andersen har anført at byrettens dom er riktig i resultatet og i begrunnelsen, og han har i realitetsspørsmålet i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og fremholdt de samme synspunkter som for byretten. Som for byretten er særlig fremholdt at det er sikker rettspraksis for at parsell utgått av odelsgods kan løses på odel uavhengig av hovedeiendommen selv om parsellen ikke er «jord på landet» etter bestemmelsene i odelslovens §1. Knutsens ankeerklæring må, anføres det, forståes slik at han var enig i dette, men under ankeforhandlingen har han gått tilbake til det standpunkt som han hevdet for byretten. Under ankeforhandlingen har Andersen bestridt Knutsens påstand om at løsning av parsellen må være betinget av at løsningen har et jordbruksmessig formål. Det foreligger ikke misbruk av løsningsrett. Andersen hevder å ha et aktverdig formål med sitt løsningskrav.

Til Knutsens nye anførsler for lagmannsretten er anført at partene under overtaksten var enige om at alternativ takst skulle nyttes og at de la ned felles påstander om dette. Da Knutsen ikke har påanket overtaksten hevdes denne å være blitt endelig, og han er da avskåret fra å nytte som ankegrunn at anvendelse av alternativ takst i et tilfelle som dette ikke var lovlig. Subsidiært er i denne forbindelse nevnt at det var adgang for overtaksten til å avgi alternativ takst. Løsningstilbudet avgitt på løsningsmøtet 5/12 - 1966 anføres å være lovlig og noe annet ble ikke anført av Knutsen eller hans prosessfullmektig under møtet. Knutsen kan da, hevdes det, ikke nå gjøre gjeldende innsigelser mot løsningsbudet. For å dekke den situasjon at dispensasjonssøknaden

Side:16

ikke er avgjort på det tidspunkt Knutsen etter dom i Andersens favør måtte bli pålagt å fraflytte eiendommen, har Andersen under ankeforhandlingen uttalt at han uten hensyn til utfallet av dispensasjonssøknaden vil betale etter høyeste alternativ.

Begge parters prosessfullmektiger har under prosedyren vist til en rekke høyesterettsdommer og underrettsdommer i odelsmaterien til støtte for sine påstander. Disse dommer vil i den utstrekning de får betydning for lagmannsrettens resultat, bli nevnt i lagmannsrettens merknader nedenfor.

Lagmannsretten har mottatt partsforklaringer av Knut T. Knutsen og Gerhard Andersen. Vitner ble ikke ført for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Befaring ble foretatt av parsellen på Oksøy og av Andersens eiendom i Søgne.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter rettsboken for overtaksten 13/9.- 1966 nedla Knutsens prosesssfullmektig påstand om at «full erstatning» skulle tilkjennes etter alternativ takst under henvisning til at Knutsen etter undertakstens avholdelse hadde søkt om dispensasjon fra strandlovens bestemmelser. Det er først for lagmannsretten at Knutsen har tatt opp spørsmålet om lovligheten av å avgi alternativ takst etter forholdene i saken. Lagmannsretten finner at Knutsen må være avskåret fra å nytte som ankegrunn for lagmannsretten det forhold alene at alternativ tak st etter loven ikke skulle vært nyttet ved overtaksten. Det er som nevnt etter krav fra ham at alternativ takst ble anvendt og han har ikke påanket overtaksten. Man kan imidlertid ikke se bort fra at fastsettelsen av løsningssummen på dette grunnlag kunne medføre vansker for oppgjøret om dispensasjonssøknaden ikke måtte være avgjort innen den tid eiendommen skal overtas. Dette forhold er imidlertid blitt avklart under ankesaken idet Andersen har erklært at han vil, om han vinner saken, betale etter det høyeste alternativ i overtaksten uten hensyn til utfallet av dispensasjonssøknaden.

Knutsen har under ankeforhandlingen frafalt innsigelsen om at løsningstilbudet på løsningsmøtet 5/12 - 1966 bl.a. var ulovlig fordi bankens erklæring ikke som påbudt i loven ble fremlagt, men bare forevist under møtet. Det fremgår ikke av det protokollerte i løsningsmøtet at Knutsen, som møtte sammen med sin prosessfullmektig, nedla innsigelse om at løsningstilbud ikke var lovlig fremsatt. Som nevnt har Knutsen først tatt spørsmålet opp for lagmannsretten. Lagmannsretten må forstå det protokollerte slik at dommeren har funnet at lovlig løsningstilbud forelå. Også lagmannsretten legger til grunn at lovlig løsningstilbud har foreligget.

Det er ikke omtvistet mellom partene at omhandlede parsell er utskilt fra et odelsgods og det hvilte da etter lagmannsrettens mening odel på parsellen ved utskillelsen. Lagmannsretten er enig med byretten i at parsellen ikke ble odelsfri etter loven av 1907 og viser til byrettens begrunnelse herfor. Det forhold at parsellen ikke kan betegnes som «jord på landet» etter odelslovens §1 finnes ikke å være til hinder for at parsellen kan løses

Side:17

på odel. Dette er etter lagmannsrettens mening i samsvar med sikker rettspraksis og man viser til dommer i Rt-1949-967 og Rt-1951-1/2.

Lagmannsretten finner som byretten at odelsløseren ikke har et ubetinget krav på å løse eiendommen. Slik lagmannsretten ser det må odelsløseren kunne angi en fornuftig og beskyttelsesverdig interesse for sitt løsningskrav, en interesse som må være i samsvar med det formål som odelsloven tar sikte på. Lagmannsretten kan ikke gi Knutsen medhold i at denne interesse må være knyttet til jordbruksmessige forhold. Det vil være avhengig av forholdene i den enkelte sak hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurderingen av om interessen i å løse er i samsvar med odelsinstituttets formål. Lagmannsretten er etter bevislighetene i saken kommet til at Andersen ikke har en slik interesse i å løse parsellen på odel at hans krav om løsning bør imøtekommes. Om dette skal lagmannsretten bemerke:

Andersen, som er født xxxxxx - 1906, har i 28 år vært ansatt i stilling som innredningssnekker ved Kristiansands Mekaniske Verksted. For å nå frem til arbeidet må han reise fra sitt hjem på Søgne ca. kl. 6,20 og er tilbake fra arbeidet mellom kl. 16,30 og kl. 17,00. Hans hjem på Søgne er en enmannsbolig med tilhørende tomt som er angitt å være på ca. 2 1/2 da. Av dette areal er ca. 1 da. avsatt til gressplen rundt huset, mens det resterende nyttes dels til potetdyrking dels til engbruk. På eiendommen er oppført et ikke isolert uthus på ca. 23-25 m2, som nærmest har karakteren av en garasje. Andersen har i tidligere år ved flere anledninger - senest for 4-5 år siden - hatt sauer, men ikke mer enn et par. Disse dyr ble om vinteren plasert i en avgjerdet krok i uthuset. Det høy han har kunnet produsere på eiendommen har ikke vært tilstrekkelig og han har vært henvist til å skaffe tilleggsfôr. Andersen har en motorsnekke på 19", bygget i 1932 og utstyrt med en 3 1/2 HK. Marnamotor. Båten bruker han til fiske. Han har oppgitt at han har 15 hummerteiner, 5 krabbeteiner og noen åleruser, men ikke fiskegarn. Denne redskap oppbevarer han på grunn av plassmangel hjemme på en holme i skjærgården i friluft året rundt. Etter langmannsrettens mening går Andersens bruk av eiendommen på Søgne og det fiske han utøver på sin fritid og i sine ferier i hvert fall ikke nevneverdig utover hva som er vanlig i dette kyststrøk for folk som har en forholdsvis rommelig tomt til sin bolig og som eier en mindre motorbåt. Det sauehold som han fra tid til annen har hatt kan ikke betegnes som ledd i jordbruksdrift, og det fiske han utøver ikke som fiskerinæring. Lagmannsretten kan etter en vurdering av de foreliggende forhold ikke finne at parsellen på Oksøy kan være av noen praktisk betydning for Andersen. Etter hans forklaring må man legge til grunn at han ikke vil nytte parsellen til annet enn oppføring av en enkel bod for oppbevaring av nevnte teiner m.v. og at han - om han går til anskaffelse av sauer - vil kunne slippe disse på beite på parsellen. Det var tidligere 3 gårdsbruk på øya som nå bare anvendes som feriesteder. Det

Side:18

er uklart om Andersen vil kunne få tillatelse til å la sauene gresse utenfor parsellen, som har sparsomme muligheter for dyrenes beite. Etter det opplyste er det ikke vannforekomst på parsellen.

Etter lagmannsrettens mening vil ervervelsen av parsellen, som ligger ca. 1/2 time med motorbåt fra Andersens hjem i Søgne, ikke gi Andersen fordeler av betydning for et eventuelt sauehold eller for det fiske han utøver.

Knut T. Knutsen blir etter foranstående å frifinne.

Lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at Andersen har hatt fyldestgjørende grunn til å bringe den inn for byretten og til, etter å ha fått medhold der, å ta til gjenmæle for lagmannsretten. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent for noen av rettene. Man viser til tvistemålslovens §172 annet ledd og §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Knut T. Knutsen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Aug. Nissen Breder med domsmenn).

Saksøkerens far, Johannes Andersen, kjøpte eiendommen gnr. 26 Oksøy, bnr. 5 i Søgne ved skjøte datert 12/9 - 1911, tinglyst 14/10 - 1911.

Ved skjøte, tinglyst 10/4- 1964, solgte Johannes Andersen eiendommen gnr. 26 bnr. 5 til Solveig Coward. Det var imidlertid ikke den hele opprinnelige eiendom som ble solgt idet bl.a. et mindre areal på ca. 6 da. ved skylddelingsforretning av 1/8 - 1962 tinglyst 17/9 - 1962 var framålt bnr. 5 og gitt benevnelsen gnr. 26 Oksøy, bnr. 9 Østerstrand. Den har en skyld på 1 øre. Ved skjøte tinglyst 13/2 - 1963 ble sistnevnte eiendom, bnr. 9, solgt til Knut Thorvald Knutsen, som altså nå står som hjemmelsinnehaver til denne eiendom.

Saksøkeren, Gerhard Andersen, som er sønn av ovennevnte Johannes Andersen, uttok v/h.r.advokat Per Kjær den 25/11 - 1965 forliksklage til Søgne forliksråd mot Knut T. Knutsen. I forliksklagen ble anført at klageren har odelsrett til eiendommen gnr. 26 bnr. 9, og at han ville gjøre odelsretten gjeldende. Saken ble behandlet i forliksrådet den 3/1 - 1966 der saken ble henvist til retten.

Den 22/1 - 1966 ble begjæring om odelstakst fremsatt for Kr.sand byrett. Odelstaksten ble holdt og avhjemlet 11/7 - 1966. Verdien av eiendommen ble - under henvisning til strandlovens bestemmelser - satt til kr. 3.000,-.

Saksøkte Knut T. Knutsen begjærte deretter overodelstakst. Overodelstakst ble holdt av Kr.sand byrett den 13/9- 1966 og avhjemlet den 22/9 - 1966. Fra overodelstaksten hitsettes følgende:

«Tomten er på ca. 6 da. Den er uten noen bebyggelse, er fjellent og kupert, tildels bratt. Den har ingen dyrkbar mark og en vesentlig del av tomten er dekket av verdiløs krattskog. Tomten ligger på sydøstre del av Oksøy. Dens største dybde er iflg. skylddelingsforretningen 105 meter fra strandkant. Det er opplyst at det ikke er noen heftelser på eiendommen.

Side:19

Det er opplyst at eieren Knut Knutsen har søkt om dispensasjon fra byggeforbudet i strandlovens §2, men at søknaden ikke er avgjort. Det er begjært avsagt alternative takster, hvorefter verdien fastsettes dersom dispensasjon blir gitt eller ikke gitt.

Tomten har sin største verdi som hyttetomt. Full verdi som sådan fastsettes efter gangbar pris i egnen til kr. 4.700,-. Dette er taksten efter det alternativ at dispensasjon blir gitt efter strandlovens §4. Ved fastsettelsen av beløpet er tatt i betraktning at tomten ikke er ideell til hyttebebyggelse.

Dersom dispensasjon i henhold til strandlovens §4 ikke blir gitt, har eiendommen sin høyeste verdi som ledd i fiskerinæring (opplagsplass, sjøbodtomt eller lignende). Full verdi av eiendommen efter gangbar pris i egnen dersom dispensasjon som nevnt ikke blir gitt, fastsettes til kr. 3.000,-.»

Overodelstakstens slutning var da at full verdi etter gangbar pris i egnen for eiendommen Oksøy, gnr. 26 bnr. 9, Østerstrand i Søgne fastsettes slik:

1. kr. 4.700,- dersom dispensasjon fra strandlovens bestemmelser om byggeforbud blir gitt.

2. kr. 3.000,- dersom dispensasjon fra strandlovens bestemmelser ikke blir gitt.

Den 14/11 - 1966 uttok Gerhard Andersen v/h.r.advokat Per Kjær løsningsstevning til Kristiansand byrett. Rettsmøte til saksforberedelse, jfr. skjønnslovens §66, ble holdt den 5/12 - 1966. Saksøkeren foreviste herunder erklæring fra Søgne og Greipstad Sparebank om at løsningssummen garantertes betalt innen 4 uker etterat skjøte var utstedt, med tillegg av 5 % årlig rente. Saksøkte nektet å avstå eiendommen for de tilbudte alternative løsningssummer. Saken gikk deretter over til behandling etter de alminnelige regler for tvistemål. - - -

Det er enighet mellom partene om at saksøkerens far Johannes Andersen hevdet odel på hovedbruket gnr. 26 bnr. 5. Det er videre enighet om at den utskilte parsell gnr. 26 bnr. 9 Østerstrand ikke nå kan betegnes som «jord på landet» og at den således ikke er gjenstand for særskilt odelshevd. Det spørsmål som her foreligger til avgjørelse er om saksøkeren har en avledet odelsrett til eiendommen som gir ham rett til å løse den inn, eller om eiendommen overhode kan kreves innløst når den ikke er «jord på landet» og således ikke kan odles selvstendig, subsidiært om innløsningskravet i dette tilfelle er misbruk av odelsrett.

- - -

Retten skal bemerke:

Partene er enige om, og også retten legger dette til grunn, at saksøkerens far hadde hevdet odelsrett til eiendommen gnr. 26 bnr. 5 i 1941. Saksøkeren ble således også odelsberettiget til hovedbruket i 1941, jfr. odelsl. §2. Den senere utskilte parsel bnr. 9 var da som en del av eiendommen også odelsjord. Spørsmålet er for det første om denne del av hovedbruket ble odelsfri da den i 1962 ble utskilt som bnr. 9 og solgt til saksøkte i 1963. Det bemerkes at saksøkte ikke har benyttet seg av adgangen til etter §5 i loven av 1907 å få avgjort ved skjønn om parsellen kunne bli odelsfri.

Retten er enig i den beskrivelse av parsellen som er gitt i

Side:20

overodelstaksten og som er sitert foran. Det er innlysende at parsellen nå ikke lenger er «jord på landet» og at den derfor ikke kan være gjenstand for særskilt odelshevd. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Den odel som heftet på hovedbruket, bnr. 5, heftet - etter utskillelsen av parsellen bnr. 9 - fortsatt på denne parsell, selv om parsellen ikke kunne være gjenstand for særskilt odelshevd. «Selv den minste fraskilte del kan løses på odel hvis man ikke har positiv lovhjemmel for at odelsløsning er utelukket», se Lov og Rett 1963 152 og de der nevnte Høyesterettsavgjørelser.

Lovhjemmel for at odelsløsning er utelukket har man i lov av 16/7 - 1907, men nærværende eiendom kommer ikke inn under de tilfeller som der er nevnt. Retten antar at loven av 1907 er uttømmende slik at odelsretten fremdeles heftet på parsellen da saksøkeren den 25/11 - 1965 uttok forliksklage mot saksøkte for å fremme odelsløsningskrav.

Det neste spørsmål som skal drøftes er om odelsløsningskravet allikevel må avvises fordi det foreligger misbruk av odelsretten, slik det hevdes av saksøkte. Partene har her kommet inn på hva som er odelsinstituttets formål. Saksøkte mener, såvidt skjønnes, at såfremt løsningskravet ikke er jordbruksmessig begrunnet, så fremmer det ikke noe odelsrettslig beskyttelsesverdig formål. Det er da et misbruk av odelsretten å gjøre kravet gjeldende, mener han. Retten kan ikke være enig heri. Retten kan ikke finne noen holdepunkter hverken i odelsloven eller Høyesterettsavgjørelser for den oppfatning at løsningskravet skal være jordbruksmessig begrunnet, at eiendommen skal gi et vesentlig tilskudd til husholdningen for odelsløseren eller at en fraskilt parsell bare kan innløses sammen med hovedbruket. Det er i odelsloven ikke oppstillet noe krav til hva odelsløseren akter å bruke odelseiendommen til. Men dermed er ikke sagt at odelsløseren har et ubetinget krav på å innløse eiendommen. Odelsløsningssaken må under enhver omstendighet ha en fornuftig hensikt, jfr. Voss: Odels- og åsetesretten, utg. 1966 38, og de der nevnte rettsavgjørelser. Løsningskravet må f. eks. ikke være reist av sjikane, uten hensyn til om odelsløseren selv har tenkt å nyttiggjøre seg eiendommen. I et slikt tilfelle fremmer ikke odelsløsningssaken noe odelsrettslig beskyttelsesverdig formål. Men en slik bakgrunn har ikke løsningskravet i nærværende tilfelle, og dette er forsåvidt heller ikke påstått av saksøkte. Saksøkeren, som er tømmermann i fast arbeid ved Kristiansands Mek. Verksted der han har en inntekt på ca. kr. 22.000,- pr. år, bor på Eik i Søgne, hvor han har ca. 2 1/2 da. dyrket mark. I uthuset har han tidligere i flere år hatt et par sauer i vinterhalvåret. Om sommeren har han fått leie beite til sauene på noen holmer i nærheten av Oksøy, der parsellen ligger som nærværende sak dreier seg om. Han har også en motorsnekke og driver i fritiden litt fiske til husbruk. Motorsnekken har han liggende ved elven i nærheten av boligen, men han har ingen opplagsplass hverken for båten eller fiskeredskapene. Redskapene har han derfor fått lov til å legge ute på en holme. Det er for å avhjelpe ovennevnte mangler han nå ønsker innløse parsellen på Oksøy, der han i tilfelle akter å sette opp en sjøbu, samt ha et par sauer gående på beite i sommermånedene. Fiske og saueholdet betyr ikke noe vesentlig for ham økonomisk, men det gir allikevel et tilskudd til husholdningen for hans familie som består av 4 personer, forklarte

Side:21

saksøkeren, om videre uttalte at han ihvertfall foreløpig ikke har planer om å sette opp noen hytte på parsellen. Retten finner ikke grunn til å dra i tvil at saksøkeren har til hensikt selv å bruke parsellen slik som anført. Retten ser det også slik at dette med fiske og sauehold representerer litt mer enn en hobby for saksøkeren. Riktignok vil et par sauer neppe kunne få tilstrekkelig beite på parsellen fra mai til august/september uten tilskudd av høy, men med slikt tilskudd vil det kunne gå. Mer tvilsomt er det med vann til sauene. M.h.t sjøbu, vil saksøkeren utvilsomt ha nytte av å kunne sette opp en slik. Når saksøkte hevder at hensynet til fiske ikke er en odelsrettslig beskyttelsesverdig interesse, antar retten at dette ikke er relevant i relasjon til en odelsløsningssak. Retten kan som tidligere nevnt ikke finne grunnlag for den oppfatning at løsningskravet må være jordbruksmessig begrunnet Heller ikke finner man det relevant om saksøkeren akter å bygge hytte på parsellen, og altså bruke den omtrent til samme formål som saksøkte hadde tenkt å bruke den. Det avgjørende må være om parsellen aktes brukt av saksøkeren selv og til et fornuftig eller aktverdig formål, hvilket her finnes å være tilfelle, uansett om saksøkerens utnyttelse av parsellen betyr noe vesentlig for ham økonomisk. Noe misbruk av odelsrett som kunne begrunne avvisning av løsningskravet, står man etter rettens oppfatning ikke overfor i dette tilfelle. Retten er enig med saksøkeren i at de dommer som er nevnt i Rt-1944-22 flg., RG-1953-26 flg. og RG-1955-14 flg. ikke er av avgjørende betydning for nærværende tilfelle. En annen sak er at det kan være delte meninger om det burde være adgang til å gå til odelsløsningssak i et tilfelle som dette. Dette er imidlertid et lovgivningsspørsmål, jfr. T.f.R. 1951 575 flg., og Lov og Rett 1963 153. - - -