RG-1969-627

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1969-04-17
Publisert:	RG-1969-627
Stikkord:	Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. april 1969 i ankesak nr. 129/1968
Parter:	O. Anhanger & Co.s konkursbo (advokat Reidar Selmer) mot Rissa og Stadsbygds Kraftlag (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad).
Forfatter:	Lagdommerne E. Midelfart, Harald Sund, Harald Diesen med sakkyndige domsmenn murmester Gunnar Joh. Adde, elektriker Trygve Nilssen
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §116, §44, §45, Panteloven (1895) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935) §20, §21

Under firma O. Anhanger & Co. drev Oscar Anhanger en fabrikk for maskiner til fremstilling av fiskematprodukter. Fabrikken hadde lokaler i Trondheim, men ble i 1963/64 utvidet ved oppførelse av et nytt anlegg på Kvithyll i Rissa, hvor Anhanger hadde ervervet en eiendom «Fabrikknesset», gnr. 56 bnr. 191 og 192. Finansieringen av anlegget skjedde ved garanti av Rissa kommune og Ditriktenes Utbygningsfond og ble formidlet av A/S Forretningsbanken i Trondheim, som var firmaets gamle bankforbindelse. Forretningsbanken bevilget såvel et byggelån som en særskilt driftskredit, som ble sikret ved 2 pantobligasjoner i Fabrikknesset, henholdsvis på kr. 900.000 og kr. 600.000. Pantobligasjonene ble utstedt den 10. september 1963, og samtidig

Side:628

underskrev Anhanger en pantsettelseserklæring til Forretningsbanken, ifølge hvilken obligasjonene skulle tjene som sikkerhet for ethvert økonomisk mellomværende med banken. Pantobligasjonene ble tinglyst henholdsvis 11. og 12. september 1963.

Fabrikken kom i drift i oktober 1964 og i desember samme år meldte Anhanger fra til banken om at byggelånet kunne konverteres. Konverteringen skjedde ved at A/S Den norske Industribank overtok et første prioritets pantelån på kr. 500.000,-, tinglyst 22. juli og 23. september 1965, og finansieringsselskapet A/S Næringskreditt, Trondheim, 2 pantelån på henholdsvis kr. 250.000 og kr. 350.000, begge tinglyst 6. januar 1965 og med prioritet etter Industribanken. A/S Forretningsbanken vek prioritet for de nevnte obligasjoner, men beholdt sine to obligasjoner til sikkerhet for sitt reduserte engasjement.

De elektriske installasjoner på fabrikken var foretatt av Rissa og Stadsbygd kraftlag. Kraftlaget ga først et anbud basert på en utført beskrivelse, og på grunnlag av dette ble det opprettet en kontrakt som forutsatte at det også kunne bli tale om arbeider utenfor anbudet. Slike arbeider skulle godtgjøres særskilt i samsvar med bestemmelser i elektroinstallatørenes standardiserte leveringsbetingelser. I samsvar med de samme betingelsers punkt 12 forbeholdt Kraftlaget seg videre eiendomsretten til det leverte inntil anleggssummen var fullt betalt. Kontrakten ble opprettet 15. januar 1964. Den 7. oktober 1965 skrev Anhanger under en særskilt erklæring om eiendomsforbeholdet, som ble tinglyst samme dag.

Det viste seg at Anhanger ikke maktet de betydelige forpliktelser som fulgte med igangsettelsen av den nye fabrikk, og i desember 1965 ga han oppbud til Trondheim skifterett, som åpnet konkursbehandling den 30. desember 1965. Som bobestyrer ble oppnevnt advokat Reidar Selmer, Trondheim.

I konkursboet anmeldte Kraftlaget et krav på ialt kr. 33.336,77 etter følgende oppstilling:

Anbudssum Kr. 86.086,-

Regningsarbeid » 13.827,26

Kr. 99.913,26

Fragår som betalt » 78.520,27

Kr. 21.392,99

Strømavgift 1964-65 » 11.943,78

Kr. 33.336,77

Den ubetalte strømavgift kr. 11.943,78 ble anmeldt som uprioritert krav, men for restansen på installasjonsregningen, kr. 21.392,99 viste Kraftlaget til sitt eiendomsforbehold i det installerte materiell.

Bostyret hadde ikke noe å bemerke til kravets størrelse, men kunne ikke godkjenne noen del som sikret gjennom eiendomsforbehold.

Bostyret besluttet å selge fabrikken på Kvithyll til A/S

Side:629

Cylinderservice, Trondheim for en pris av kr. 1.100.000,-. Denne omfattet tillike maskiner og annet inventar, hvis verdi i forbindelse med salget ble anslått til kr. 300.000,-.

Salgssummen dekket såvel Industribankens som A/S Næringskreditts pantefordringer, og ga ut over dette et beløp på kr. 55.920,18, som ble innbetalt til A/S Forretningsbanken. Til det solgte hørte også det utstyr som Kraftlaget hadde tatt eiendomsforbehold i, og da laget fastholdt sitt krav i så henseende, ble et beløp på kr. 21.392,99 innsatt på en særskilt konto som ble gitt slik påtegning:

«Innskuddet kan disponeres bare i henhold til endelig dom eller inngått forlik i den mellom boet og kraftlaget verserende prosess om fordringens prioritet.»

Tvisten om gyldigheten av Kraftlagets eiendomsforbehold ble av skifteretten henvist til behandling i søksmåls former, og ved stevning av 28. august 1967 ble sak reist. Trondheim skifterett avsa den 20. mai 1968 dom med slik domsslutning:

«1. O. Anhanger & Co.'s konkursbo v/bobestyreren, advokat Reidar Selmer, plikter å utbetale til Rissa og Stadsbygd Kraftlag kr. 21.392,99 som innestår på sperret konto i A/S Forretningsbanken - Den Nordenfjeldske Kreditbank, med 4 - fire - prosent årlig rente fra 11. september 1967 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler O. Anhanger & Co.'s konkursbo til issa og Stadsbygd Kraftlag 1.300 - ettusentrehundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Anhangers konkursbo har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Rissa og Stadsbygd Kraftlag har tatt til gjenmæle. Under ankeforhandlingen har medlem av bostyret, tidligere kontorsjef i A/S Forretningsbanken, Birger Dybvig avgitt forklaring. Det samme har Kraftlagets styreformann og driftsbestyrer. Retten har foretatt en besiktigelse av fabrikken på Kvithyll. Saken foreligger i en noe annen skikkelse enn for skifteretten, hvilket vil fremgå av det etterfølgende.

O. Anhanger & Co.'s konkursbo erkjenner at Kraftlaget har tatt et eiendomsforbehold, som i seg selv er gyldig, og som eventuelt kunne ha vært iverksatt overfor debitor, idet det installerte materiell kan fjernes uten at anlegget forøvrig påføres vesentlig skade. Eiendomsforbeholdet står seg imidlertid ikke overfor Anhangers kreditorer, og heller ikke overfor panthaverne som sådanne. Eiendomsforbeholdet kan i forhold til kreditor- og panthaverinteressene først gis prioritet fra tinglysningen den 7. oktober 1965, og på det tidspunkt hadde Anhangers forpliktelser i det vesentlige fått det omfang de hadde ved konkursen. Det måtte også være klart at firmaets stilling var sterkt truet, og dette må være grunnen til at Kraftlaget sikret seg den omhandlede erklæring og lot den tinglyse.

At tinglysning måtte ansees som et nødvendig vilkår for

Side:630

eiendomsforbeholdets gjennomslagskraft fremgår av at de omhandlede standardbetingelser i punkt 12 c har en særskilt passus om at byggherren plikter å avgi en særskilt erklæring om eiendomsforbeholdet og å samtykke i at denne tinglyses. Av dette må man utlede en forutsetning om at tinglysning skal skje, og at unnlatelse av dette vil få konsekvenser for installatøren.

Tinglysningen av eiendomsforbeholdet er skjedd senere enn tinglysningen av samtlige pantobligasjoner, og etter den alminnelige regel i tinglysningslovens §20 går da panthavernes rett foran. Det er ikke grunnlag for å anvende bestemmelsen i lovens §21, 1. ledd, hvoretter det eldre rettserverv går foran når den nye erverver kjente eller burde ha kjent forholdet. Selv om eiendomsforbehold ikke er uvanlig i sammenheng med entrepriser som den saken gjelder, kan man ikke uten videre forutsette at en leverandør har tatt et slikt forbehold. Vedkommende er selv nærmest til å sikre sine interesser gjennom tinglysning, jfr. det som er nevnt om forutsetningene for den særskilte klausul i standardbetingelsene.

Konkursboet frafaller en anførsel det gjorde gjeldende for skifteretten om at sikringen av eiendomsforbeholdet gjennom tinglysning må omstøtes i henhold til konkurslovens §45, jfr. §44.

Derimot gjør boet gjeldende at skifteretten tar feil når den fremhever at det ikke besto noen interessemotsetning mellom Kraftlaget og panthaverne, hvorav retten og nå Kraftlaget trekker den konklusjon at boet ikke gjør gjeldende noen reell interesse for de uprioriterte kreditorer. Det er bostyrets sak å vareta samtlige kreditorers tarv, også de som har pantesikkerhet, med mindre det helt oppgir pantet. Det er da også med Kraftlagets samtykke at boet har latt et beløp svarende til resten av installasjonsregningen innsette på sperret konto, for at anlegget uten hinder av tvisten kunne overdras til A/S Cylinderservice.

Det nevnte salg fant sted underhånden. Bostyret foranlediget ikke avholdt auksjon over anlegget, men averterte det i en rekke større aviser, også utenfor distriktet, men uten å oppnå tilfredstillende bud, og det anser kjøpesummen fra A/S Cylinderservice på 1.1 millioner kroner som den absolutt best oppnåelige. Det vil derfor være riktig å tillegge salget den samme rettsvirkning overfor senere prioriterte rettighetshavere som et tvangsauksjonssalg. Det må i denne forbindelse sees hen til at salget også omfattet maskiner og annet inventar, anslått til en verdi av kr. 300.000,-, et beløp som man må sette ut av betraktning når det gjelder å bedømme Kraftlagets sikkerhet.

Under ankeforhandlingen har boets bestyrer og prosessfullmektig erklært at den sene tinglysning av eiendomsforbeholdet kun får betydning i forhold til panthaverne. Skulle retten komme til det resultat at A/S Forretningsbankens panterett må vike for eiendomsforbeholdet, er han enig i at Kraftlaget har en fortrinnsrett i den rest kr. 55.920,18, som etter salget til A/S Cylinderservice ble innbetalt til banken. Det deponerte beløp er tatt av denne rest.

Side:631

Subsidiært hevder konkursboet at eiendomsforbeholdet alene gjelder for anbudssummen, ikke for de tilleggsarbeider som dekkes etter regning, idet kontrakten med Kraftlaget knytter henvisningen til leveringsbetingelsene sammen med anbudet.

Også subsidiært peker boet på spørsmålet om eiendomsforbeholdet kan gjøres gjeldende for arbeidspengene. I motsatt fall må det gjøres en vesentlig reduksjon, idet disse utgjør en betydelig del av installasjonens fulle kostende.

Konkursboet nedlegger slik påstand:

«1. At Trondheim skifteretts dom av 20/5. d.å. underkjennes.

2. At den anmeldte fordring, kr. 21.392,99 anerkjennes som uprioritert fordring i O. Anhanger & Co.'s konkursbo.

3. At motparten dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Rissa og Stadsbygd Kraftlag hevder at skifterettens dom er riktig, og viser til dens begrunnelse.

Det er navnlig korrekt når det vises til at det i saken ikke foreligger noen konflikt mellom Kraftlaget og boet som representant for de kreditorer hvis krav ikke er sikret ved pant. For de kreditorer som har slik sikkerhet er konkursbehandlingen uten enhver virkning, jfr. konkurslovens §116, og konkursboet har derfor ingen rettslig interesse i å anfekte Kraftlagets eiendomsforbehold.

Men selv om en slik interesse skulle være til stede, må eiendomsforbeholdet godkjennes. Eiendomsforbehold i sikringsøyemed er et anerkjent og meget anvendt sikringsmiddel, ikke minst for visse grupper av entreprenører, særlig rørleggere og elektriske installatører. Når et slikt eiendomsforbehold er lovlig tatt og det leverte materiell ikke er sterkere inkorporert i anlegget enn at det kan fjernes uten vesentlig skade - og begge deler erkjennes her å være tilfellet - har det rettsvern uten tinglysning. Når tinglysning likevel forbeholdes i standardbetingelsene, og i dette tilfelle også er foretatt, er det som en ekstra sikkerhetsforanstaltning, som kan ha betydning under spesielle forhold, særlig overfor senere godtroende rettserververe, herunder også panthavere. Forretningsbankens panterett er imidlertid eldre enn eiendomsforbeholdet, og om forholdet kan stille seg annerledes for Industribanken og Næringskreditt, spiller det liten rolle, idet disse panthavere har fått full dekning. Forøvrig må såvel disse finansinstitutter som Forretningsbanken være fullt forberedt på at en eller flere entreprenører kunne ha sikret seg ved eiendomsforbehold, slik at de ikke i denne henseende kan påberope seg noen aktsom god tro.

Kraftlaget nedlegger slik påstand:

«Trondheim skifteretts dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten kommer til samme resultat som skifteretten, men på noe annet grunnlag.

Det er erkjent at eiendomsforbeholdet er rettsgyldig tatt

Side:632

overfor Anhanger, og at det likeledes kunne ha vært effektuert overfor firmaet, idet materiellet uten vesentlig skade kan fjernes fra anlegget. Det er derfor overflødig for retten å komme inn på det sistnevnte forhold. At materiellet inngår i pantsettelsene er også klart. Ikke bare nevner pantobligasjonene at pantet omfatter elektrisk utstyr, men tillike at pantet omfatter maskiner og annet inventar som kan pantsettes sammen med det faste anlegg, jfr. §2 i lov av 8. juni 1895. Tvisten dreier seg her bare om det rettsvern eiendomsforbeholdet har.

Et eiendomsforbehold effektueres ved at kreditor tar de leverte gjenstander tilbake, eventuelt ved å demontere dem fra det anlegg hvor de er plassert. Forutsetningen er at en slik demontering kan skje uten at anlegget forøvrig påføres vesentlig skade, men selv om så ikke skjer, representerer effektueringen et økonomisk sett særdeles irrasjonelt tiltak, og i praksis vil resultatet som regel bli at leverandøren på en eller annen måte får utløsning for sitt tilgodehavende. I nærværende sak måtte det således være klart at dersom eiendomsforbeholdet skulle stå seg, måtte boet enten løse ut Kraftlaget med det beløp som var sikret, eller det måtte overdra anlegget med påhefte av eiendomsforbeholdet og overlate til A/S Cylinderservice å ordne saken. Men i tilfelle måtte budet påregnes redusert tilsvarende. I alle tilfelle utkrystalliseres således eiendomsforbeholdet i et pengebeløp, og det faller helt i tråd med dette at det nødvendige beløp avsettes av salgsprovenyet og danner den umiddelbare gjenstand for tvisten.

Lagmannsretten kan heller ikke se noen inkonsekvens i at boet anfekter eiendomsforbeholdet. Selv om bobehandlingen er uten innflytelse på panthaverens rett, kan det ikke hindre at bostyret imøtegår krav som reduserer disses sikkerhet. Indirekte vil det ha betydning for boopgjøret, idet en eventuelt udekket fordring kan anmeldes som vanlig krav.

Når lagmannsretten likevel finner å måtte stadfeste eiendomsforbeholdet, er det fordi dette antas å ha rettsvern uten tinglysning, i hvert fall i forhold til Forretningsbanken.

Forretningsbankens pantobligasjoner er utstedt og tinglyst i september 1963, mens kontrakten med Kraftlaget er inngått i januar 1964. Denne tidsforskjell er likevel ikke tilstrekkelig til å begrunne et fortrinn for Kraftlaget. Pantobligasjonene dekket nemlig ikke ved utstedelsen noen aktuell forpliktelse. De var «gjorte obligasjoner» som skulle tjene til sikring av ennå ikke stiftede gjeldsforpliktelser, nemlig i henhold til særskilte avtaler om byggelån og driftskreditt. Men samtidig var deres sikkerhetsmessige rekkevidde begrenset til den ubebyggede tomt, og det var meningen at den skulle øke etter hvert som anlegget reiste seg. Eiendomsforbeholdet gjorde for så vidt et vesentlig skår i denne forutsetning. Når man tross det må godkjenne forbeholdet i relasjon til banken, er det på grunn av det rent spesielle forhold en avtale om byggelån skaper. Et byggelån er en særegen låneform, som bl.a. kjennetegnes ved at banken har en spesiell beføyelse til å kontrollere at lånet anvendes i samsvar med sitt formål. Dette

Side:633

er nødvendig for at det til enhver tid skal være et rimelig forhold mellom det beløp som skyldes og de verdier som nedlegges i eiendommen og sammen med denne danner bankens sikkerhet. Låneformen forutsetter således en viss kontrollvirksomhet fra bankens side, med adgang for denne til å gjennomgå kontrakter, regnskapsbilag o.s.v. Dette kan også ordnes slik at alle utbetalinger går gjennom banken, hvorved man kan forene kontrollhensynet med en viss service overfor låntakeren. De banker som yter byggelån vil derfor som regel ha spesielt kyndige folk til å ta seg av denne virksomhet, herunder også bygningskyndige konsulenter. Ser man så hen til hvor alminnelig det er at visse entreprenører tar eiendomsforbehold i levert materiell, og til den mulighet en byggelånsbank har til å følge med, er det ikke noe urimelig krav at den selv passer på det spesielle forhold som her er til stede, og som kan forringe dens egen sikkerhet, og eventuelt foranlediger at leverandører med eiendomsforbehold får raskt oppgjør.

På grunnlag av det anførte finner lagmannsretten at Kraftlagets eiendomsforbehold må stå seg overfor Forretningsbanken.

Forholdet til de to andre finansinstitutter kommer i en annen stilling, men da begge har fått full dekning finner lagmannsretten det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette.

Lagmannsretten finner at eiendomsforbeholdet har tilknytning til hele installasjonen ikke bare til den del som inngår under det faste anbud. Man kan ikke se at kontraktens ordlyd på særlig måte skulle tilsi en annen ordning, og denne ville i tilfelle virke særdeles kunstig.

Heller ikke finner lagmannsretten å burde foreta noen reduksjon for å komme frem til de rene materialkostnader. Det spørsmål som boet har reist kan ikke sees å ha vært behandlet på tidligere trinn av saken, og skulle man ta det opp, ville det forutsette en nærmere spesifikasjon av material- og arbeidsutgifter som det ville være uråd å få utført med mindre saken ble utsatt.

Det kan imidlertid neppe være tvilsomt at installasjonsfirmaene, som selv leverer materialene, forutsetter at eiendomsforbeholdet skal stå ved makt inntil hele installasjonsarbeidet er utført og betalt, og at byggherren er klar over dette. Forøvrig må installasjonfirmaet, når intet annet er anført fra byggherrens side, kunne betrakte de foretatte innbetalinger først og fremst avskrevet på mulig usikret del av sitt tilgodehavende.

Etter dette blir det altså full dekning for Kraftlagets tilgodehavende i den rest på anleggets salgssum som ble innbetalt til banken, og det deponerte beløp må tilfalle Kraftlaget. Skifterettens avgjørelse blir derfor å stadfeste.

Hva saksomkostningene angår finner retten det rimelig at konkursboet har villet se domstolenes avgjørelse, spesielt med henblikk på panthavernes stilling som har frembudt atskillig tvil. Retten finner derfor at der ikke bør tilkjennes saksomkostninger for skifteretten.

Da konkursboets anke har vært forgjeves må boet i overenstemmelse med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd

Side:634

erstatte Kraftlaget saksomkostninger for lagmannsretten, som fastsettes til kr. 2.500,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Trondheim skifteretts dom av 20. mai 1968 stadfestes, dog således at erstatning for saksomkostninger for skifteretten ikke tilkjennes.

O. Anhanger & Co.s konkursbo tilpliktes å betale Rissa og Stadsbygd Kraftlag saksomkostninger for lagmannsrett med kr. 2.500 - totusenfemhundre - kroner.

Oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av skifterettens dom (byfogd A. G. Dahle med sakkyndige domsmenn ingeniør Fritz Gaustad og kontrollingeniør Einar Indset):

Ved Trondheim skifteretts kjennelse av 30. desember 1965 ble firma O. Anhanger & Co., Trondheim, tatt under behandling som konkursbo. Ved brev av 31. januar 1966 anmeldte saksøkeren, Rissa og Stadsbygd Kraftlag, Rissa, et krav i boet på ialt kr. 33.336,77. Herav knyttet et beløp på kr. 21.392,99 seg til elektrisk installasjonsarbeid som kraftlaget hadde utført i O. Anhanger & Co's fabrikkbygning i Rissa, beliggende på eiendommen Fabrikknesset, g.nr. 56, b.nr. 191 og 192. Resten kr. 11.943,78 gjaldt strømavgift fra tiden før konkursen.

I skiftesamling den 28. juni 1967 ble denne fordring prøvet og godkjent som uprioritert. Forsåvidt angår fordringen på strømavgift har Kraftlaget ikke hatt noe å bemerke, men hevder at dets tilgodehavende for installasjonsarbeid er sikret ved eiendomsforbehold i det leverte materiell. Kraftlaget henviser forsåvidt til sitt anbud av 2. desember 1963 og kontrakt med O. Anhanger & Co av 15.1. 1964. Etter anbudet og kontrakten skulle anlegget leveres i henhold til «Leveringsbetingelser for elektriske installasjoner» - utarbeidet av Elektroinstallatørenes Landsforbund - hvis punkt 12. a) lyder slik: «Det leverte blir under alle forhold installatørens eiendom inntil anleggssummen er fullt betalt, og det selv om det ved innmuring eller på annen blivende måte er blitt innføyd i eller forbundet med fast eiendom som tilhører bestilleren eller tredjemann.»

Ved erklæring av 7. oktober 1965, tinglyst ved Midt-Trøndelag sorenskriverembete samme dag, har O. Anhanger & Co erklært seg bundet av leveringsbetingelsenes punkt 12 angående eiendomsforbehold og samtykket i at dette kunne tinglyses på eiendommen i Rissa. Det bemerkes at installasjonsarbeidet i fabrikken ble avsluttet den 18. oktober 1965.

Da eiendommen ved skjøte av 23. desember 1966 av boet ble solgt til Cylinderservice, samtykket imidlertid Kraftlaget i at erklæringen om eiendomsforbehold kunne avleses under forutsetning av at beløpet, kr. 21.392,99 av bostyret ble innsatt på sperret konto inntil det ble truffet endelig avgjørelse m.h.t. fordringen. I henhold hertil er beløpet innsatt på konto i A/S Forretningsbanken/Den Nordenfjeldske Kreditbank med påtegning om at innskuddet «kan disponeres bare i henhold til endelig dom eller inngått forlik i den mellom boet og Kraftlaget verserende prosess om fordringens prioritet.»

Skifteretten har henvist saken til behandling i søksmåls former med Rissa og Stadsbygd Kraftlag som saksøker.

Side:635

De leverte varer som eiendomsforbeholdet omfatter, består hovedsakelig av lysstoffrør-armaturer, i alt 95 hvorav 60 henger i wire i fabrikkens verkstedhall og de øvrige er anbragt i kontorer. Dertil kommer 2 apparattavler nemlig, 1 hovedtavle og 1 fordelingstavle, samt kabler, hvorav en vesentlig del ligger løs på bro. Alt dette må etter saksøkerens mening betraktes som løsøre som kan demonteres uten vanskelighet og uten at fjernelse medfører noen skade på den faste eiendom eller noen forringelse av denne. Etter opplysninger fra el. verksjef Kåre Reitan, som har forklart seg som vitne, overstiger verdien av armaturer m.v. det beløp som tvisten gjelder. Saksøkeren har imidlertid intet ønske om å få de leverte varer tilbakeført i henhold til eiendomsforbeholdet, men er enig med saksøkte i at tvisten skal gjelde det deponerte beløp på kr. 21.392,99.

Fra boets side er det opprinnelig innvendt at de varer saksøkeren har levert med eiendomsforbehold antas å være så sterkt inkorporert i og knyttet til anlegget at det ikke kan rives løs fra dette uten at det ville påføre anleggseieren et tap som overstiger tvistebeløpet. Etter å ha hørt vitnet Kåre Reitans forklaring, har bobestyreren imidlertid under hovedforhandlingen frafalt denne påstand og bestrider forsåvidt ikke saksøkerens anførsel om at tingene kan fjernes uten at anlegget eller eiendommen forøvrig påføres vesentlig skade. Heller ikke av andre grunner kan påstanden om at eiendomsforbeholdet er gyldig overfor konkursboet avvises. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkerens eiendomsforbehold overfor O. Anhanger & Co. er uttrykkelig betinget i de leveringsbetingelser som er knyttet til anbud og kontrakt. Det er klart at forbeholdet ble tatt før gjenstandene ble overlevert til byggherren, samt at det bare er tatt til sikkerhet for kjøpesummen. Det som er omtvistet er hvorvidt eiendomsforbeholdet kan gjøres gjeldende overfor O. Anhanger & Co.'s konkursbo.

Etter å ha hørt el. verksjef Kåre Reitan forklare seg som vitne, har saksøkte innrømmet at lysarmaturer m.v. til et beløp som minst svarer til det omtvistede, nemlig kr. 21.392,99, kan skilles ut fra anlegget uten at dette påføres verditap eller nevneverdig skade. Retten som i tillegg til den nevnte vitneforklaring har hatt anledning til å gjennomgå tegninger over tekniske installasjoner og lysinstallasjoner, utarbeidet av E. Fjeldseth og benyttet under anlegget, deler denne oppfatning. Armaturene, ialt 95 stk. som for en vesentlig dels vedkommende består av lysstoffrør opphengt i wire, ville utvilsomt ha kunnet fjernes uten at dette ville påføre anlegget noen skade av betydning. Det samme gjelder den kabel som ligger løs på bro samt apparattavlene. Disse gjenstander kan ikke betraktes som inkorporert i anlegget eller bygningen forøvrig. Her er således hverken tale om noen fysisk sammenføyning eller noen økonomisk samhørighet som skulle være til hinder for at eiendomsforbeholdet forsåvidt skulle kunne stå seg. Støtte for denne oppfatning finner man da også i rettspraksis, således f. eks. i HRD. i Rt-1949-949, en dom som saksøkeren forøvrig har henvist til.

Spørsmålet blir da om saksøkeren er avskåret fra å gjøre eiendomsforbeholdet gjeldende overfor konkursboet fordi det mangler rettsvern i forhold til tredjemann. Fra boets side blir det påstått at det må betraktes som ekstingvert, idet det må stå tilbake for panthavere med bedre prioritet, som fikk full dekning da boet solgte eiendommen.

Side:636

Det er på det rene at eiendomsforbeholdet i det foreliggende tilfelle oppfyller de ordinære krav for å få rettsvern mot tredjemann. Det er avtalt før varene ble levert samtidig som det bare et tatt til sikkerhet for kjøpesummen. Men det er også klart at O. Anhanger & Co.'s eiendom ble beheftet med obligasjoner på tilsammen 1.1 mill. kroner i tiden mellom kontraktens inngåelse og tinglysningen av erklæringen om eiendomsforbehold. Det dreier seg om ialt kr. 600.000,- til A/S Næringskreditt og kr. 500.000,- til Aktieselskapet Den Norske Industribank.

Før kontrakten ble inngått - den 15.1. 1964 - og de elektriske installasjoner påbegynt, var eiendommen beheftet med to obligasjoner til A/S Forretningsbanken/Den Nordenfjeldske Kreditbank på tilsammen 1.5 mill. kroner.

Det er imidlertid på det rene at firmaet ikke var gjenstand for noen gjeldsforfølgning fra panthavernes side før dets bo den 30. desember 1965 ble tatt under konkursbehandling, forøvrig i henhold til oppbudserklæring fra firmaets ansvarlige innehavere. Noen interessemotsetning mellom saksøkeren og panthaverne i eiendommen oppsto det således ikke før eiendommen skulle selges og det viste seg at det ikke var mulig å oppnå en pris som dekket samtlige heftelser.

Det er rettens oppfatning at man ved besvarelsen av det spørsmål saken gjelder må legge situasjonen ved konkursens åpning til grunn. På dette tidspunkt forelå det ingen kollisjon mellom saksøkeren og panthaverne. Der sto bare to parter overfor hverandre - leverandør og byggherre. Tredjemanns interesse var ikke berørt. Og man må være enig med saksøkeren i at det i dette forhold ikke var nødvendig med tinglysning av forbeholdet. Dets gyldighet var ikke bestridt på dette tidspunkt og retten må gi saksøkeren medhold i at boet ikke kan påberope seg større rett enn firmaet hadde før konkursen ble åpnet. Da dette skjedde var jo forøvrig firmaets erklæring om eiendomsforbeholdet tinglyst. Eiendomsforbeholdet må således stå seg overfor boet.

Saksøkte har til støtte for sin oppfatning henvist til «Materiell konkurs- og eksekusjonsrett», av Sjur Brækhus (spesielt 70) til samme forfatters artikkel i «Lov og Rett» 1966 nr. 6, samt til HRD. i Rt-1933-1062. Retten har ikke her funnet noe som underbygger saksøktes syn på saken. Man har i det hele tatt ikke i teori eller praksis funnet omtalt tilfeller som kan sies å være analoge med det foreliggende.

Rettspraksis synes i første rekke å ha beskjeftiget seg med spørsmålet om sammenføyning av hovedgjenstand og tilbehør som hindring for utøvelse av eiendomsforbehold.

I og med at retten i det foreliggende tilfelle ikke anser panthavernes interesse som relevante i forhold til eiendomsforbeholdet, finner den ikke grunn til å ta standpunkt til hva som ville ha skjedd hvis det f. eks. i forbindelse med en enkeltforfølgning mot firmaet hadde oppstått en kollisjon mellom saksøkerens eiendomsforbehold og omsetningserververe, i dette tilfelle panthaverne. Man finner det således ikke nødvendig å drøfte tinglysningens betydning i forhold til forbeholdkjøperens kreditorer. Hypotetiske betraktninger kan ikke tillegges vekt i denne sak.

Retten finner heller ikke å kunne legge noen vekt på den omstendighet at pantekreditorene ikke fikk full dekning ved salget av boets eiendom. På dette tidspunkt var forøvrig erklæringen om

Side:637

eiendomsforbehold slettet i panteregisteret etter avtale mellom saksøkeren og saksøkte. På bakgrunn av det resultat retten er kommet til behøver den videre ikke ta standpunkt til hvorvidt de lysarmaturer m.v. som eiendomsforbeholdet omfatter, går inn under begrepet. «tilbehør» i lov av 8. juni 1895 innholdende Forandringer i Lovgivningen om pant.

Derimot anser retten det nødvendig å uttale at etter dens oppfatning kommer konkurslovens §45 jfr. §44 ikke til anvendelse på det foreliggende tilfelle slik som saksøkte har på beropt seg.

Saksøkeren må etter dette gis medhold i sin påstand. I og med at retten har funnet at eiendomsforbeholdet kan gjøres gjeldende overfor konkursboet, må saksøkeren tilkjennes det beløp som partene har vært enige om å deponere. Saksøkerens fordring må betraktes som massekrav.

- - -