RG-1970-504

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1970-03-13
Publisert:	RG-1970-504
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. mars 1970 i ankesak nr. 86/1969
Parter:	Helge Melien m.fl. (høyesterettsadvokat Otto Jebsens) mot 1. Johan Peder Egnesmo, 2. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Jonas Myhre).
Forfatter:	Lagdommerne Harald Sund, Kr. Fr. Myrdahl, hjelpedommer Rolf Theisen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Tvistemålsloven (1915) §54, Bilansvarslova (1961) §11, §4, §8

Erling Melien omkom ved en trafikkulykke 25.1.1964. Ved Gauldal herredsretts dom av 21. oktober 1968 ble avdødes 3 barn tilkjent erstatning av skadevolderen og hans forsikringsselskap. Dommen har slik slutning:

«1. Det erstatningsansvar som Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S har overfor Helge, Per og Karin Melien fastsettes til henholdsvis kr. 20.900,00 kroner tyvetusennihundre, kr. 30.300,00 - kroner tredvetusentrehundre og kr. 23.900,00 - kroner treogtyvetusennihundre.

2. Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes in solidum til å betale innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse

Helge Melien kr. 20.000,00 - kroner tyvetusen -,

Per Melien kr. 26.000,00 - kroner seksogtyvetusen -, og

Karin Melien kr. 15.000,00- kroner femtentusen -,

med 5 - fem - prosent årlig rente fra 25. januar 1964 til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om hendingsforløpet og den nærmere begrunnelse viser man til dommens premisser.

De 3 barn, de 2 yngste ved sin verge, har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett. De gjør gjeldende at den tilkjente erstatning er for lavt utmål, og gjør herunder gjeldende:

1. Herredsretten har tatt feil når den har antatt at utbetalte erstatninger på livspoliser «bør» i rimelig grad komme til fradrag ved erstatningens beregning. Det riktige er at erstatningen skal fastsettes ved skjønn i henhold til strl. ikr.trl.l. §21, og da kommer spørsmålet om utbetalte erstatninger på livspoliser bare inn som et skjønnsmoment som retten «kan» ta hensyn til. Men herredsretten har endog gått til det skritt å trekke poliseerstatningene fra i sin helhet. Det må utvilsomt være i strid med forsikringsavtalelovens §25 annet ledds siste punktum.

Side:505

2. Under forutsetning at retten vil legge til grunn de påberopte oppgaver over barnas totalforbruk inntil de blir ferdig med sin utdannelse, m.a.o. tall som må sees som uttrykk for det lidte tap av forsørger, vil imidlertid barna erkjenne at det ved skjønnet i henhold til ikrftrl. §21 i noen grad blir tatt hensyn til de utbetalte poliseerstatninger. På den annen side vil det være åpenbart urimelig å foreta 100 % fratrekk for disse. Dette ville innebære at livspolisene måtte betraktes som tegnet i skadevolderens interesse. Om poliseerstatninger i det enkelte tilfelle skulle komme til å gi noe «Ekstra» er dette nettopp hensikten med tegning av livspoliser.

3. Under skjønnet må som forsørgertap ikke bare betraktes de faktiske forsørgningsutgifter frem til høyere utdannelse. Det må også tas hensyn til en mengde usynlige fordeler og ytelser som foreldrene pleier å gi sine barn. I dette tilfelle måtte tapet av disse føles særlig hårdt, fordi barna ved farens død ble uten foreldre.

4. For Karins vedkommende, hun var bare 5 1/2 år da faren døde, gjør det seg de sterkeste usikkerhetsmomenter gjeldende. Herredsretten har for hennes vedkommende lagt for meget vekt på en ned-diskontering pr. idag av fremtidige utgifter.

De 3 barn, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Det erstatningsansvar som Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S har overfor Helge, Per og Karin Melien, fastsettes til henholdsvis kr. 40.000,- - kronerførtitusen, kr. 70.000,- - kronersyttitusen og kr. 90.000,- - kronernittitusen.

2. Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes in solidum til å betale innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse:

Helge Melien kr. 39.100,- kronertrettinitusenetthundre,

Per Melien kr. 65.700,- kronersekstifemtusensjuhundre,

Karin Melien kr. 81.100,- kroneråttientusenetthundre,

med 5 - fem - prosent årlig rente fra 25. januar 1964 til betaling skjer.

3. Ankemotpartene dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for begge retter.»

Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S (i det følgende kalt Pallas) har tatt til motmæle og har erklært aksessorisk motanke. Motanken gjaldt opprinnelig både herredsrettens avgjørelse av skyldsspørsmålet, og den utmålte erstatning. Noen få dager før ankeforhandlingen meddelte imidlertid Pallas at man trakk tilbake anken over skyldspørsmålet. Når det gjelder erstatningens utmåling, gjøres gjeldende:

1. Det bestrides at de 3 barn har lidt noe økonomisk tap ved, farens død. Med de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen vil de samlede innkomster, frem til 21-års dagen for hver av barna, utgjøre mere enn kr. 300.000,- (herfra går noen beskjedne skattebeløp). Dette er langt mere enn

Side:506

faren med sine inntekter ville ha klart å tilføre barna. Hertil kommer at barna vil kunne nyte godt av offentlige stipend og studielån.

2. Under enhver omstendighet vil det etter et skjønn i medhold av ikrt.l. §21 være utenfor enhver «billighet» å skulle tilkjenne erstatninger uten hensyn til de utbetalte poliseerstatninger. Med de fremsatte påstander vil barna derved disponere mere enn kr. 500.000 frem til høyere utdannelse. Men dette ville innebære en slik forrykkelse av deres formuesforhold at det etter det prinsipp som er lagt til grunn av Høyesterett i dom inntatt i Rt-1950-573, ikke kan antas at barna har lidt noe økonomisk tap.

3. Herredsretten har sterkt overvurdert farens evne til forsørgelse av barna.

4. Særlig når det gjelder Karin ville en utbetaling av forsørgererstatning komme i tillegg til en meget gunstig økonomisk situasjon. Det er opplyst at hun f.t. og inntil sitt 18. år oppe bærer folketrygd med kr. 652,- pr. mnd. Til sitt 21. år har hun dessuten poliserente med kr. 757,- pr. mnd. hvilket gir henne en samlet, brutto, årsinntekt på ca. kr. 17.000,-. Karin har da også pr. idag kunnet spare opp ca. 12.000 kroner, hvilket neppe hadde kunnet skje om faren hadde levet.

Pallas har som en konklusjon anført at det neppe er plass for skadeserstatning overhode for noen av barna.

Selskapet har dog ikke villet nedlegge frifinnelsespåstand, idet man etter omstendighetene ikke vil motsette seg dom på et mindre erstatningsbeløp. Pallas har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S betaler til Helge Melien, Per Melien v/verge Arne Kvernmo og Karin Melien v/verge Arne Kvernmo en etter lagmannsrettens skjønn fastsatt erstatning for tap av forsørger som følge av Erling Meliens død den 25/1-1964.

2. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S tilkjennes hos Helge Melien, Per Melien v/verge Arne Kvernmo og Karin Melien v/verge Arne Kvernmo saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har de 2 eldste Melien-barn, Helge og Per avgitt partsforklaring. Dessuten har vergen for de 2 yngste barn gitt forklaring. Ingen vitner ble avhørt. Det ble fremlagt en Stortingsmelding om Statens Lånekasse for studerende ungdom, samt ligningsattest for de to yngste barn.

Under ankeforhandlingen har de 2 eldste Melien-barn, Helge at de to yngste barn, fra 1/1-1967 og frem til de fylte eller fyller 18 år, mottar folketrygd i stedet for den tidligere oppebårne forsørgertrygd. Lagmannsretten har brakt på det rene at satsene for folketrygd var disse:

1967: >For 1. barn kr. 450,-

>» 2. » » 180,-

kr.630,-, delt med kr. 315 på hvert barn.

Side:507

1968: >For 1. barn kr. 492,-

>» 2. » » 197,-

kr.689,- med 1/2-part på hvert av barna.

1969: >For 1. barn kr. 534,-

>» 2. » » 214,-

kr. 748,- med 1/2-part på hvert av barna, alt regnet pr. måned.

Per fikk folketrygd inntil 1. mai 1969.

Fra 1/1-1970 er satsen for 1. barn kr. 652,- pr. måned. Man har også brakt på det rene at den gamle forsørgertrygd begynte å løpe fra 1. januar 1964 og fortsatte til den ble avløst av folketrygden. Forsørgerstønad etter den gamle lov antas i dette tidsrom å være utbetalt til Helge med tilsammen kr. 1.650,- og til Per og Karin med kr. 6.000,- for hver.

Når det gjelder utbetalingene på livspolisene, er det enighet mellom partene at man kan legge til grunn den opp stilling som er gjengitt i herredsrettens dom, inkl. årlig rente til de 2 yngste barn inntil deres fylte 21. år.

Inntil dette tidsrom vil altså de 3 barn ha mottatt følgende kontantinntekter:

Helge Per KarinLivspoliser 48.688 70.983 107.896Forsørgertrygd (etter begge foreldre) 1.650 6.000 6.000Folketrygd pr. 1/1-70 0 9.410 13.682 Folketrygd inntil 15/5-76 skjønnsmessig i 5 1/2 år inkl. dyrtidsøkning 50.000 tilsammen 50.338 86.393 177.578v skjønn fratrekk for skatter 9.338 16.393 34.578 Netto mottatt kr. 41.000 70.000 143.000

Andre inntekter vites det ikke at barna har mottatt bortsett fra at Helge har hatt et par mindre lønnede sommerjobber. Det må imidlertid regnes med en økonomisk fordel i deres felles hjem, som er fullt møblert og utstyrt i en forholdsvis ny enebolig, som er beheftet med kr. 13.000,-.

Når det gjelder barnas leveomkostninger er det enighet mellom partene at det etter barnas evner og interesser er grunnlag for å regne med et forsørgerforhold inntil de alle 3 har fått akademisk utdannelse. Herredsretten har beregnet de samlede utgifter hertil til, for Helge kr. 66.600, Per kr. 103.200 og Karin kr. 132.000. Under ankeforhandlingen har barnas prosessfullmektig lagt frem en ny beregning av omkostningene, som munner ut i større tall, nemlig henholdsvis kr. 75.500, 128.000 og 150.000. Den vesentlige andel av forskjellen fremkommer ved at det til omkostninger under opphold ved akademiske læresteder regnes

Side:508

med en årlig utgift for hver på kr. 12.000, som uforandret for alle beregnes frem til henholdsvis 1973, 1978 og 1982.

Lagmannsretten finner at satsen kr. 12.000 synes høy idag, men finner etter omstendighetene å kunne godta beregningen som et bilde på totalomkostningene, dels fordi det ikke regnes med prisstigning i årene fremover, dels fordi nettopp tapet av forsørger vil måtte medføre større studieutgifter for disse 3 barn, enn ellers. Hertil kommer felles utgifter til den felles bolig i Haltdalen. Etter farens død har de hele tiden hatt behov for å holde lønnet husholderske, og utgifter hertil vil måtte påregnes også for fremtiden av hensyn til Karin. På den annen side vil alle barna - etter gymnasietiden - kunne gjøre regning med årlig borteboerstipend fra Statens Lånekasse for studerende ungdom, f.t kr. 2.000,- pr. år. Når det gjelder de ordinære, såkalt behovsprøvede, stipend (uten tilbakebetalingsplikt), legger lagmannsretten til grunn at dette ikke kan påregnes etter den økonomiske stilling barna har, også uten eventuell erstatning fra Pallas. Helge har også opplyst at han har søkt dette, men fått avslag. Derimot bør alle barn kunne regne med, og i optimal utstrekning, ordinære studielån. Det fremgår av St.meld. nr. 75 for 1968-69 at gjennomsnittlig lånestørrelse for 1968 lå, grovt regnet, på omkring kr. 5.000,- pr. år.

Lagmannsretten vil måtte foreta den skjønnsmessige erstatningsutmåling i det vesentlige på grunnlag av de faktiske opplysninger som er nevnt ovenfor.

Man skal innledningsvis berøre det spørsmål, reist av Pallas' prosessfullmektig, om barnas far, om han hadde levet, og vært i inntektsgivende arbeid, hadde kunnet makte å gi sine barn den ovenfor skisserte utdannelse, som altså av dem selv er kalkulert til kr. 353.500 tilsammen. Det pekes her på at faren ved sin død hadde en inntekt på vel kr. 17.000, med en forventet stigning pr. idag til ca. kr. 30.000,-. Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at faren ville ha maktet dette. Man bygger da først og fremst på den omstendighet at barna - også om faren hadde levet - ville ha fått borteboerstipend, og i meget høy utstrekning studielån, etter all sannsynlighet i det vesentlige av samme størrelsesorden som i den aktuelle situasjon. Dertil kommer at en interessert fars ytelser også av ren økonomisk betydning langt fra innskrenker seg til ren pekuniær støtte. Ikke minst en mann som bor i landlige forhold, med godt hus, og med et beskjedent småbruk til støtte, vil på et utall forskjellige måter kunne støtte opp om sine barn. Han vil kunne skaffe dem naturalia, uten, eller mot beskjedent vederlag. Han vil kunne gi verdifulle råd om innkjøp og utgifter, og han vil kunne holde hjemmet åpent til enhver tid. Med faren i live ville barna, i langt større utstrekning enn idag, kunne ta gode inntektsgivende jobber i sine ferier. Slike jobber gir idag muligheter for betydelige ekstrainntekter.

Allikevel må det sies at barnas kontantinntekter er så store at det er naturlig å reise det spørsmål som ble reist i den sak som ble behandlet i Rt-1950-573, nemlig om tapet av forsørger

Side:509

virkelig har ledet til noe økonomisk tap, slik at krav på skades erstatning allerede av den grunn skulle være avskåret. Lagmannsretten oppfatter denne dom derhen at regelen i FAL §25, 2. ledds siste pkt. ikke er til hinder for at domstolene, idet de gjør bruk av den adgang ikr.l. §21 gir til å anvende et skjønn etter billighet, foretar en større eller mindre avkortning av skadevolderens ansvar med den begrunnelse at forsørgertapet har utløst en større livsforsikring. Og lagmannsretten finner derfor - i den foreliggende sak - at ikke bare innvilgelsen av forsørgertrygd, som innebærer avkortning av ansvaret via cessio legis, men også andre inntekter som utløses ved forsørgertapet, altså både folketrygd og poliseerstatninger, er relevante og vektige momenter i det samlede skjønn som ikrtrl. §21 gir anvisning på.

Om anvendelsen av dette skjønn finner man generelt å burde bemerke:

På grunn av de nevnte, relativt rikelige muligheter for opptagelse av studlelån, gir de tidligere nevnte utgiftsanslag på henholdsvis kr. 75.500, 128.000 og 150.000 et overdrevet bilde av barnas økonomiske situasjon, eller for å si det på en annen måte, disse muligheter gjør de økonomiske konsekvenser av forsørgertapet vesentlig mindre. Sammenligner man tallene for «totalomkostninger» med «netto mottatt» (herunder fremtidige ytelser for Per og Karin):

Helge Per KarinTotalomkostninger 75.500 128.000 150.000Netto mottatt 41.000 70.000 143.000 Pers vedkommende vil mangle for å kunne dekke deres totale leve- og studieomkostninger, i stor utstrekning kunne dekkes ved studielån. For Karins vedkommende må det endog antas at hun med sine relativt høye innkomster, i det vesentlige vil kunne greie sine utgifter uten låneopptagelse, eller at hun, med sådan låneopptagelse, vil kunne legge seg opp penger eller bruke penger til formål hennes far, om han hadde levd, ikke hadde kunnet makte. Dette forhold illustreres også ved at Karin pr. idag har kunnet legge seg opp vel kr. 10.000 av sine pensjonsytelser.

På tross av disse for de 3 barn så vidt gunstige økonomiske omstendigheter finner lagmannsretten allikevel at det ikke vil være rimelig at disse leder til den konsekvens at de nektes enhver skadeserstatning. For Helges og Pers vedkommende antas det at bare optimale låneopptak vil kunne medføre at de kan greie en langvarig utdannelse med de ytelser de har fått eller får. Helge har i det hele tatt ikke mottatt den relativt høye folketrygd, og Per har bare fått den i vel 2 år. Under hensyntagen til at Helge regner med å bli ferdig om 3 år mens det for Pers vedkommende (som tar sikte på det medisinske studium) regnes med 8 år, finner man som passende erstatning for Helge å burde tilkjenne kr. 20.000 og for Per kr. 25.000,-.

Side:510

For Karin stiller situasjonen seg noe annerledes. Med de ytelser hun vil motta, særlig i årene 1967 til 1974, da hun oppebærer både full poliserente og folketrygd (f.t. tilsammen ca. kr. 17.000,- pr. år brutto) synes det, med de nevnte lånemuligheter for øye, lite «billig» å skulle tilkjenne skadeserstatning. På den annen side vil hennes trygdeinntekter falle bort fra 18-års alderen, og hennes poliseerstatning vil fra 16-års alderen kun være noe over 5000 kroner årlig. Dertil vil det alltid knytte seg særlige usikkerhetsmomenter når det gjelder et såvidt langt tidsrom, innen hvilket Karin regner med å bli ferdig med sin utdannelse, hele 12 år. I særlig grad gjelder det også for Karin, som den yngste, at hun i en årrekke fremover fortsatt vil være avhengig av lønnet husholderske. Dertil kommer at nettopp hun som den yngste, i lengst tid er berøvet sin far som forsørger, altså uten å kunne motta ytelser i råd og dåd, av økonomisk betydning, men som det ikke er mulig å kalkulere. Lagmannsretten finner det da rimelig at også hun tilkjennes et mindre beløp, til konkret erstatning for de her nevnte savn. Beløpet ansettes passende til kr. 20.000,-.

Partene har i sin prosedyre begge kommet inn på spørsmålet om forrentning av eventuell erstatning, og likeså betydningen av en ned-diskontering av verdien av fremtidig tap. Sett på bakgrunn av den fremgangsmåte lagmannsretten har anvendt under sitt skjønn, ansees disse momenter for å være av liten betydning, men de er alle tatt i betraktning under skjønnet.

Når det gjelder påstanden om fastsettelsesdom for det samlede ansvar for Pallas (erstatning til Melien-barna + refusjon til RTV for utbetalt forsørgertrygd), finner man det unødvendig å gi dom for dette, jfr. prinsippet i tvistemålslovens §54. I og med at nærværende dom pålegger erstatningsansvar for Pallas, er det uten videre klart at Pallas, i tillegg til det som tilkjennes Melien-barna, må refundere RTV dettes lovmessige krav, som er oppgitt til kr. 14.100,-.

Saken har budt på mange tvilsomme skjønnstemaer og tildels vanskelige rettslige vurderinger. Det har derfor vært god grunn for begge parter til også å se lagmannsrettens avgjørelse.

Ingen av partenes anker har ført frem. Hver av partene bør derfor bære sine saksomkostninger for lagmannsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finner man ikke grunnlag for å endre.

Domsslutning:

1. Johan Peder Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes in solidum å betale innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til

Helge Melien kr. 20.000,- tyvetusenkroner,

Per Melien kr. 25.000,- tyvefemtusenkroner,

Karin Melien kr. 20.000,- tyvetusenkroner,

med 5 - fem - % årlig rente fra idag til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.

Side:511

Av herredsrettens dom (sorenskriver Birger Aassved):

Lørdag 25. januar 1964 ca. kl. 1400 kolliderte Erling Melien på motorsykkel U 22404 og drosjebil U 4437 med Johan Peder Engesmo som fører i krysset riksveg 30 - bygdevegen opp til Tronsaune i Haltdalen.

Melien pådro seg slike skader at han døde noen minutter senere.

Han var født xx.xx.1915, var enkemann og forsørget barna Helge Melien, født xx.xx.1946, Per Melien, født xx.xx.1951 og Karin Melien, født xx.xx.1958.

Den oppnevnte verge for barna har reist sak mot Engesmo og Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S, hvor Engesmos bil var trafikkforsikret. Helge Melien ble myndig 23. november 1967 og er således nå selvstendig part i saken. - - -

Rettens resultat blir således at trafikktrygden for bilen helt ut må erstatte den skade som måtte være påført saksøkerne ved farens død, bilansvarslovens §8, jfr. §4.

Etter vanlige erstatningsregler svarer også Engesmo for skaden, jfr. bilansvarslovens §11.

Hvilket forsørgertap har så saksøkerne lidt.

Melien forsørget helt ut sine barn da han forulykket.

For inntektsårene 1961-1963 var han liknet som følger:

Formue: 1961 1962 1963Jordveg 4.900 4.900 4.900Enebolig 15.000 15.000 15.000Buskap 1.400 21.300 19.900 19.900 Gjeld: 21.065 20.884 25.238 Inntekt: Kontant lønn 14.112 16.637 17.058 Nettoinntekt av jordbruk 3.141 2.855 Netto av enebolig 450 17.253 19.492 17.508 Minstefradrag 1.128 1.328 1.360Pensjonsordning 212 1.200 Gjeldsrenter 806 800 Livsforsikring 118 82 82 Fradrag for enslig forsørger 2.000 2.000 2.264 5.410 3.422kl.5 kl.5 kl.4

Hans målsetting når det gjalt barna var utvilsomt å gi dem en god utdannelse, høgskole/universitetsutdannelse.

Retten legger her vekt på at han har sørget for en ganske høy pensjonsforsikring for barna til fylte 21 år jfr. nærmere herom nedenfor.

Helge gikk i gymnaset i Trondheim. Per på folkeskolen i Haltdalen og Karin var ennå ikke begynt på skole da faren forulykket.

Side:512

Etter det som er opplyst om planer for skolegang og utdannelse kan følgende anslag over de årlige utgifter med barna herunder mat og opphold og stell i hjemmet, settes opp:

Helge Per Karin Skoleår Skole Kr. Skole Kr. Skole Kr.1963/64 Gymnas T.heim 3.500 Folkeskole 2.000 Haltdal 2.0001964/65 » 7.000 » 4.000 » 4.0001965/66 » 7.000 » 4.000 F.skole 4.000 1966/67 Øk.gymn. » 7.000 R.skole Ålen 5.000 » 4.000 1967/68 » 7.000 » 5.000 » 4.0001968/69 H.høgsk.Bergen 8.000 » 5.000 » 4.0001969/70 » 8.000 Gymn. T.heim 7.000 » 4.0001970/71 » 8.000 » 7.000 » 4.000 1971/72 » 7.000 » 4.0001972/73 N.T.H. 8.000 R.skole 5.0001973/74 » 8.000 » 5.0001974/75 » 8.000 » 5.0001975/76 » 8.000 Gymnas 7.0001976/77 » 8.000 » 7.0001977/78 » 7.0001978/79 Høyere 8.0001979/80 utdannelse 8.0001980/81  » 8.0001981/82 » 8.0001982/83 » 8.00055.000 86.000 110.000

Ville så Melien ha hatt evne til å forsørge sine barn etter dette program om han hadde fått leve, slik at de slapp å låne eller ta arbeid i studietiden, hvis utgiftene ikke ble større enn anslått foran.

Retten anser det mulig ut fra følgende vurdering:

Regner man hans netto kontantinntekt (lønn minus skatt) til gjennomsnittlig kr. 20.000.- i årene fremover og at han ved innsats i hjemmet bidro til det felles underhold med kr. 5.000.-, og at kr. 9.000.- gikk med til ham selv, skulle gjennomsnittlig kr. 16.000.- være disponibel til forsørgelse av barna.

Som montør ved Haltdal elektrisitetsverk hadde han en sikker arbeidsplass og inntekt, han hadde eget hus og et jordstykke. Belastningen kunne bli stor særlig i årene 1968-71, men den kunne utlignes ved forbigående låneopptak.

Når Meliens gjennomsnittlige evne til å forsørge sine barn er satt til kr. 16.000.- årlig er ikke dette ment som et maksimum. Det er et anslag til støtte for vurderingen. Det kan egentlig ikke sies noe om hva som ville være maksimum. Retten kommer tilbake til dette senere.

Melien hadde sørget for gode forsikringer for det tilfelle han skulle falle fra. Fra livsforsikringsselskapet Idun har barna fått og vil få utbetalt følgende beløp til følgende tider, idet bemerkes at de kr.2.900.- som går igjen i de 10 første år er et beregnet gjennemsnitt:

Side:513

Helge Per Karin1964 2.900 2.900 2.9004.800 4.800 4.8001965 2.900 2.900 2.9005.129 5.129 5.1291966 2.900 2.900 2.9005.159 5.159 5.159 1967 2.900 2.900 2.9004.600 5.159 5.1591968 2.900 2.900 2.9005.159 5.1591969 2.900 2.900 2.900 5.159 5.1591970 2.900 2.900 2.9005.159 5.1591971 2.900 2.900 2.9005.159 5.1591972 2.900 2.900 2.9001.100 5.1591973 2.900 2.900 2.9005.159 1974 5.1591975 5.1591976 5.1591977 5.1591978 5.1591979 1.90048.688 70.983 107.896

Det fremgår av saken at det utlignes skatt av de utbetalte pensjoner. For Karin utgjorde skatten i 1967 ca. kr. 1.300.-. Skjønnsmessig settes de samlede skattebeløp til henholdsvis ca. kr. 7.700.-, 12.000.- og kr. 20.000.-.

Nettoen av forsikringene blir således

Helge kr. 41.000.-

Per » 59.000.-

Karin » 88.000.-.

De saksøkte hevder at disse beløp skal komme til fradrag ved beregningen av tapet.

Saksøkerne hevder at de ikke skal komme til fradrag eller i alle fall bare med beskjedne beløp.

Etter Høyesteretts avgjørelser i Rt-1950-573 og Rt-1957-246 og etter teorien (Kristen Andersens Erstatningsrett 341) bør forsikringer, som den skadede/forulykkede selv har og som utløses ved den skadegjørende handling, i en rimelig grad komme til fradrag på tross av forsikringsavtalelovens §25, annet ledds siste punktum.

Hva er så det rimelige fradrag i dette tilfelle. Hovedhensynet retten har å ta ved vurderingen er at barna får full erstatning. Det usikre av tapet må fordeles, men i større grad belastes skadevolderen enn skadelidte.

Side:514

I oppstillingene foran vil forsikringsytelsene ikke undergå forandring. Når det gjelder utgiftene med å studere, vil disse trolig stige. Retten tenker ikke her på prisstigning, men på stigende krav til bolig, mat, transportmidler, fornøyelser. Forsørgerevnen vil også utvilsomt stige. Forulykkede ville også fått sin del av velstandsøkningen i form av høyere lønn. Han ville ut gjennom årene blitt mer og mer i stand til å forsørge. Det bør her nevnes at det under hovedforhandlingen ble opplyst at hans lønnsinntekt i 1968 på grunn av økningen i timelønnssatsene ville ha vært ca. kr. 24.000.-.

Retten er blitt stående ved å regne med et gjennomsnittlig tillegg på 20 % til de anslag som er benyttet foran om Meliens forsørgerevne.

Anslått forsørgelse nettoforsikringer skulle da bli:

Helge Per Karin

55.500 86.000 110.000

20% tillegg 11.100 17.200 22.000

66.600 103.200 132.000

vforsikringer netto 41.000 59.000 88.000

Anslått fremtidig tap 25.600 44.200 44.000

De saksøktes plikt til å betale oppstår etterhånden nemlig når nettoen av utbetalte forsikringsbeløp er minde enn de antatte utgifter. Det er derfor nødvendig å komme frem til verdien pr. 25/1 1964. For enkelthets skyld regnes beløpene å skulle betales 25/1 i det år høgskole/universitetsutdannelse begynner. Etter 5 % årlig rente skulle verdiene pr. 25/1 1964 bli

Helge Per Karin

20.900 30.000 22.500

v forsørgertrygd 900 4.300 8.900

Anslått tap pr. 25/1 1964 20.000 25.700 13.600

Fremtiden er mest usikker for Karin.

Rettens endelige skjønn blir at de saksøkte skal betale kr. 20.000.- til Helge, kr. 26.000.- til Per og kr. 15.000.- til Karin med 5 % renter fra 25/1 1964.

I tillegg kommer de beløp som Rikstrygdeverket har krav på. - - -