Rt-1957-246

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-03-05
Publisert:	Rt-1957-246
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17/1957
Parter:	Johan Honerud m.fl. (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot A (høyesterettsadvokat Ole Torleif Røed).
Forfatter:	Nygaard, Heiberg, Kruse-Jensen, Holmboe, Gundersen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Motorvognloven (1926) §11, §30, Motorvognloven (1926)

Dommer Nygaard: Den 28. september 1951 kolliderte en norsk turbuss F-30901 med en svensk lastebil i Munkedal i Sverige. En av passasjerene i bussen, Henry Thon fra Vikersund, ble drept ved kollisjonen. I 1953 anla hans enke Kari Thon og barna Roar og Toril Thon søksmål ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett mot eierne av bussen for å få erstatning for det tap de hadde lidt ved å ha mistet sin forsørger. Herredsretten avsa dom i saken 2. september 1954 med følgende domsslutning: «Johan Honerud, Arne Honerud, Anders Hovlund, Norman Teige, Emil Langehaug, Anton Hellum og Kåre

Side:247

Hallerdalen dømmes til in solidum å betale til fru Kari Thon kr. 34 000, til Roar Thon kr. 6000 og til Toril Thon kr. 11 000, og 4 pst. årlig rente av de nevnte beløp fra 25. februar 1953 til betaling skjer samt saksomkostninger til de tre nevnte med kr. 2500, alt innen 14 dager fra denne doms forkynning.»

Denne dommen er påanket av busseierne og likeledes av fru Thon og barna. Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i direkte anke til Høyesterett.

Busseierne gjør gjeldende at fru Thon og barna ikke har lidt noe økonomisk tap ved Henry Thons død - iallfall er tapet lavere enn de beløp som herredsretten har fastsatt. For øvrig har busseierne fremholdt at spørsmålet om erstatningsplikt og tilfelle erstatningsutmålingen etter norsk internasjonal privatrett må avgjøres på grunnlag av svensk rett i dette tilfelle. Subsidiært hevder de at utmålingen av eventuell erstatning under enhver omstendighet må foretas etter reglene i svensk rett. Busseierne har nedlagt påstand om å bli frifunnet og om å bli tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Fru Thon og barna, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har anført at norske rettsregler her må anvendes både når det gjelder erstatningsansvaret og fastsettelsen av erstatningene. Men herredsretten har, hevdes det, satt erstatningsbeløpene for lavt. Subsidiært har de for Høyesterett gjort gjeldende at selv om erstatningsplikten skal avgjøres etter svensk rett, må norske rettsregler anvendes når det gjelder utmålingen av erstatningene. Påstanden fra fru Thon og barna lyder slik:

«1. Johan Honerud, Arne Honerud. Anders Hovlund, Norman Teige, Emil Langehaug, Anton Hellum og Kåre Hallerdalen dømmes til en for alle og alle for en å betale erstatning begrenset oppad til kr. 120 000 til fru Kari Thon, Roar Thon og Toril Thon med 4 pst. rente fra 25. februar 1953 til betaling skjer. 2) Johan Honerud, Arne Honerud, Anders Hovlund, Norman Teige, Emil Langehaug, Anton Hellum og Kåre Hallerdalen dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett. Her ble 19 vitner avhørt samtidig som det ble gitt partsforklaringer av fru Thon og av en av busseierne, Emil Langehaug, som kjørte bussen da kollisjonen fant sted. Videre er det ved Oslo byrett holdt bevisopptak der fru Thon og to vitner ga forklaringer. For øvrig er for Høyesterett fremlagt dokumentene fra etterforskningen i anledning av kollisjonen. Også ellers foreligger atskillig nytt materiale, således om Henry Thons og Kari Thons økonomiske forhold. Aktuar Per Ramholdt har etter anmodning av fru Thon utarbeidet en redegjørelse av 17. oktober 1955 om hvorledes forsørgertapet etter hans mening skal beregnes.

Jeg behandler først spørsmålet om norsk eller svensk rett

Side:248

skal anvendes ved avgjørelsen av om busseierne plikter å betale erstatning i dette tilfelle. Dersom norsk rett skal legges til grunn er busseierne i tilfelle ansvarlige på objektivt grunnlag fordi Henry Thon var betalende passasjer på bussen, jfr. motorvognlovens §30 femte ledd. I svensk rett er det ikke noen særregler for bileierens ansvar overfor passasjerer, hverken betalende eller ikke betalende. Også overfor passasjerer gjelder den alminnelige regel at bileieren er ansvarlig «ändå att han ej är till skadan vållande; dock vare ägaren från ansvarighet fri, där av omständigheterna framgår, att skadan varken förorsakats av bristfällighet å automobilen eller vållats av föraren», jfr. §2 i loven av 30. juni 1916 om ansvarighet för skada i följd av automobiltrafik. Som det fremgår av dette, har man etter svensk rett i disse tilfelle en regel som går ut på at ansvar foreligger med mindre det blir bevist at skaden ikke skyldes førerens uaktsomhet eller vognens tilstand.

Jeg finner på samme måte som herredsretten at det etter norsk internasjonal privatrett må bygges på norsk rett når det skal avgjøres om busseierne har ertatningansvar overfor Henry Thons etterlatte.

Etter min mening kan man ikke på grunnlag av bestemmelsene i motorvognloven utlede at reglene om bileierens objektive ansvar overfor betalende passasjerer eller deres etterlatte bare gjelder når skaden er voldt i Norge slik at fremmed rett skal få anvendelse når skaden er voldt utenfor landets grenser. Ganske visst ble det ved lovendringen av 18. juni 1938 gitt følgende bestemmelse i motorvognlovens §11 første ledd: «Departementet kann fastsetja at trygdi skal gjelda ogso for skade som motorvogni gjer i eit eller fleire andre land, og at trygdegjevaren må godtaka uppgjerd for slik skade som ein godkjend samskipnad av trygdelag hev gjenge med på.» Om begrunnelsen for denne bestemmelsen viser jeg til Ot.prp. nr. 31-1938. Som det fremgår av proposisjonen, var hensikten med bestemmelsen å få en praktisk ordning slik at garantien («trygdi») etter §11 også kunne gjelde i andre land. På den måten ville bileieren kunne unngå ulempene ved å måtte tegne nye garantier for ansvar for skade som motorvognen måtte volde i andre land. Man hadde den gang også for øye den frivillige ordning som var truffet mellom felleskontorene for bilforsikring i Norge, Danmark og Sverige. Jeg kan ikke se at man ut fra denne bestemmelse kan trekke noen slutninger med hensyn til lovvalget når det gjelder bileierens ansvar i en situasjon som den vi har for oss i denne saken.

Jeg kan heller ikke se at dette spørsmål tidligere har vært avgjort av norske domstoler. I en høyesterettsdom i Rt-1938-691 flg. ble riktignok tysk rett lagt til grunn når det gjaldt en norsk bileiers ansvar overfor en tysk motorsyklist for følgene av en kollisjon i Tyskland. Men denne dommen kan etter min mening ikke få avgjørende betydning i vår sak, fordi både søksmålsgrunnlaget og de faktiske forhold er forskjellige.

Side:249

Når jeg da uten støtte i motorvognlovens regler og i rettspraksis skal ta standpunkt til spørsmålet om lovvalget i det foreliggende tilfelle, finner jeg det naturlig å ta mitt utgangspunkt i den alminnelige betraktning som ligger til grunn for høyesterettsdommen i Rt-1923-II side 58 flg., nemlig at et forhold fortrinnsvis bør bedømmes etter loven i det land som det har sin nærmeste tilknytning til. Det samme utgangspunkt har senere vært tatt i flere høyesterettsdommer om spørsmål fra den internasjonale privatrett, jfr. bl.a. dommen i Rt-1937-888. Jeg finner da grunn til å fremheve at det her dreier seg om en norsk buss som kjørte med passasjerer fra Norge og var på vei til Göteborg da ulykken inntraff. Derfra skulle passasjerene ha kjørt med bussen tilbake til Norge. Saken gjelder spørsmålet om eierne av bussen har erstatningsansvar overfor Henry Thons etterlatte, ikke spørsmålet om erstatningsansvar i forholdet mellom eierne av bussen og eieren av den svenske lastebilen. Sakens parter er hjemmehørende i Norge, og det samme var tilfelle med Henry Thon. Jeg vil også fremheve at det i Norge var truffet avtale mellom busseierne og Thon om transporten og at det var betalt vederlag for turen. Det står da for meg som naturlig å se denne avtalen i sammenheng med de regler som i Norge gjelder for bileierens objektive ansvar overfor betalende passasjerer. Alt dette er momenter som etter min mening trekker sterkt i retning av å anvende norsk rett i dette tilfelle, selv om selve ulykken inntraff i Sverige ved kollisjon med en svensk bil.

Fra busseiernes side er det gjort gjeldende at det er en intim sammenheng mellom ansvarsreglene i vår motorvognlov og forsikringsordningen. I den forbindelse er det pekt på at det er inngått en overenskomst mellom Trafikförsäkringsföreningen i Stockholm og Norsk forbund for ansvarsforsikring av utenlandske motorvogner. Ifølge den overenskomst som gjaldt da ulykken inntraff var det norske forbund ansvarlig for skade «i följd av trafik i Sverige med varje motorfordon, vilket införes dit såsom registrerat i Norge». Det hevdes at den vanlige garanti etter motorvognlovens §11 bortfaller når den norske motorvogn passerer grensen til Sverige og at det da er felleskontorene som har ansvaret. Når det gjelder skader som norske motorvogner volder i Sverige, foretas oppgjøret av Trafikförsäkringsföreningen etter svenske regler, men det norske forbund refunderer slike beløp. Etter den overenskomst som gjaldt i september 1951, var dog det norske forbunds ansvar noe begrenset. I den anledning var det truffet en ordning slik at det norske forbund betalte en fast årspremie til den svenske forening. Busseierne har fremholdt at dette system må føre til at svensk rett skal legges til grunn i vår sak.

Jeg går ikke nærmere inn på den ordning som her er truffet mellom de norske og svenske forsikringsselskaper. Det er tilstrekkelig for meg å peke på at den saken som nå skal avgjøres, utelukkende gjelder spørsmålet om eierne av bussen er

Side:250

ansvarlige. Jeg kan da ikke se at forsikringsordningen og spørsmålet om en eventuell regress fra busseierne eller deres forsikringsselskap kan få noen betydning for lovvalget i den foreliggende sak. Det har derfor ikke vært nødvendig for meg å ta standpunkt til om garantien etter §11 gjelder utenfor landets grenser. Jeg tilføyer dog at det er på det rene at den forsikringspolise som busseierne hadde tegnet i sitt norske selskap, også gjaldt ansvar som kjøring i Sverige kunne føre med seg.

Ellers er det av begge parter vist til atskillig fremmed litteratur og rettspraksis som jeg ikke her finner grunn til å gi noen detaljert redegjørelse for. Jeg kan nemlig ikke se at dette materiale fra fremmed teori og domspraksis i særlig grad belyser spørsmålet om lovvalget i et særeget tilfelle som det foreliggende. Fra teorien nevner jeg dog Åke Malmströms artikkel «Till frågan om skadestånd utanför kontraktsförhållanden inom den internationella privaträtten» i festskriftet til Henry Ussing (1951) side 362 flg. Når det gjelder fremmed rettspraksis, nevner jeg at Högsta Domstolen i Sverige i to tilfelle har bygget på norske rettsregler ved avgjørelsen av om svensk motorvogneier er ansvarlig for skade ved kollisjon i Norge, jfr. NJA 1933 364 og 1935 585. Jeg går ikke nærmere inn på saksforholdet i disse to saker. Jeg vil bare fremheve at ikke noen av dommene gjaldt spørsmålet om lovvalget under slike omstendigheter som foreligger i vår sak.

Etter dette er jeg enig med herredsretten i at saksforholdet i dette tilfelle har sin nærmeste og naturligste tilknytning til Norge, slik at norsk rett bør legges til grunn ved avgjørelsen av om erstatningsplikt foreligger. Likeledes er jeg enig med herredsretten i at norske rettsregler må anvendes ved utmåling av eventuell erstatning. Etter norsk rett er da busseierne ansvarlige på objektivt grunnlag dersom vilkårene foreligger for å tilkjenne erstatning for tap av forsørger etter §21 første ledd i straffelovens ikrafttredelseslov.

For Høyesterett har busseierne - som tidligere nevnt - gjort gjeldende at enken og barna overhodet ikke har lidt noe økonomisk tap ved Henry Thons død. Det er vist til at enken har fått beholde mannens bevilling til å ha lastebil og at hun på den måten ved å bruke leiet sjåfør har hatt ganske gode inntekter. Videre er det nevnt at Roar fra slutten av 1954 har hatt lønnet arbeid.

Jeg finner det helt klart at fru Thon og barna har lidt forsørgertap som bør erstattes. Men selve fastsettelsen av erstatningene er vanskelig fordi det er så vidt mange usikkerhetsmomenter. Det kan derfor ikke foretas noen detaljert tallmessig utregning av tapene selv for den tiden som hittil er gått. Jeg er imidlertid blitt stående ved at erstatningene bør settes noe høyere enn herredsretten har gjort. Det er nå gått 2 1/2 år siden herredsrettens dom ble avsagt, slik at Høyesterett har et noe bedre grunnlag for tapsberegningen enn

Side:251

herredsretten hadde. Herredsretten har videre gjort fradrag for 4000 kroner på grunn av de livsforsikringssummer som er utbetalt til fru Thon i anledning av mannens død. Slik som familien Thons økonomiske stilling den gang var, finner jeg at dette beskjedne beløp ikke bør komme i betraktning ved fastsettelsen av erstatningene. Forholdene lå for så vidt annerledes an i høyesterettsdommen i Rt-1950-573 flg. Endelig nevner jeg stigningen i leveomkostninger og lønninger fra 1951 - på den annen side må tas i betraktning at også godtgjørelsen for lastebilkjøring er blitt forhøyet i dette tidsrom.

Når jeg tar hensyn til alle momenter i saken, finner jeg at erstatningen for fru Thon bør settes til 40 000 kroner, for Roar Thon til 9000 kroner og for Toril Thon til 16 000 kroner. I erstatningsbeløpene er inkludert renter til i dag. For Roars og Torils vedkommende har jeg overveiet om ikke erstatningene bør tilkjennes fru Thon for så vidt angår det tidsrom som hittil er gått, fordi fru Thon har dekket utgiftene ved barnas underhold. Jeg antar imidlertid at erstatningene bør tilkjennes fru Thon og barna hver for seg. Det må da treffes avtale mellom fru Thon og barna ved overformynderiet om dekning av utgiftene til barnas underhold.

Etter det resultat som jeg er kommet til, bør busseierne betale saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene skal betales til staten ved Justisdepartementet fordi enken og barna har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Jeg stemmer for denne dom:

Johan Honerud, Arne Honerud, Anders Hovlund, Norman Teige, Emil Langehaug, Anton Hellum og Kåre Hallerdalen dømmes til en for alle og alle for en å betale

1. til Kari Thon 40 000 - førti tusen - kroner, til Roar Thon 9000 - ni tusen - kroner og til Toril Thon 16 000 - seksten tusen - kroner, alt med 4 - fire - prosent i årlig rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom,

2. til Kari, Roar og Toril Thon i fellesskap saksomkostninger for herredsretten med 2500 - to tusen fem hundre - kroner og

3. til staten ved Justisdepartementet saksomkostninger for Høyesterett med 6435 - seks tusen fire hundre og trettifem - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende, dog slik at han etter min mening setter erstatningene for lavt. Jeg antar at det samlede beløp bør settes til 75 000

Side:252

kroner, med en fordeling på de tre etterlatte i det samme forhold som foreslått av førstvoterende.

Siden jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sverre A. Thornes):

Den 28. september 1951 kolliderte turbuss F-30901 med en svensk lastebil i Munkedal i Sverige ca. 2 mil fra Uddevalla. Ved kollisjonen ble Henry Thon, saksøker nr. 1's mann og saksøker nr. 2 og 3's far, drept. Henry Thon var betalende passasjer i turbussen som eies av de saksøkte i fellesskap. - - -

Saksøkerne fremholdt herunder innledningsvis at det ikke ville bli prosedert på ansvar for de saksøkte overfor saksøkerne på grunnlag av skyld under denne sak, men alene på objektivt grunnlag.

Norsk internasjonal privatrett, som spørsmålet om norsk eller svensk rett her skulle komme til anvendelse ville bli å avgjøre etter, tilsa etter saksøkernes mening anvendelse av norsk rett på ansvarsforholdet mellom partene.

De bestemmelser som da skulle komme til anvendelse er vår motorvognlovs §30 og vår straffelovs ikrafttredelseslovs §21.

Disse bestemmelser medfører erstatningsansvar for de saksøkte overfor saksøkerne i denne sak for det forsørgertap retten finner at saksøkerne har lidt ved Henry Thons bortgang.

Henry Thon drev ervervsmessig kjøring med egen lastebil. Han tjente på dette i henhold til selvangivelser i de siste tre år før sin død gjennomsnittlig kr. 12 000, men ville formentlig etter hvert tjent mer iallfall som følge av den generelle inntektsøkning som siden har foregått. Thons skattepliktige formue var det første av de nevnte år kr. 10 000 og de to øvrige kr. 7000. Thon var 37 år gammel, sunn og frisk og meget arbeidsfør ved sin død.

Fru Thon som er født i 1920 har ingen yrkesutdanning, har aldri hatt lønnet arbeid og har således intet yrke å falle tilbake på. Hun har dessuten barna Roar, som er født i 1939 og Toril, født i 1946, å ta seg av.

Ved Thons død fikk fru Thon utbetalt livsforsikringspoliser på i alt kr. 4106. Hun har etter mannens død drevet lastebilkjøring med leiet hjelp og har på dette og på bortleie av den ene leilighet i den tomannsbolig hun eier, i de tre årene etter mannens død tjent henholdsvis kr. 3850, kr. 5250 og 5400, altså gjennomsnittlig kr. 4800 og hatt slik formuesbevegelse: første år kr. 12 500 til beskatning, annet år kr. 5000 og tredje år kr. 2900.

Under henvisning til ovenstående hevder saksøkerne å ha lidt et vesentlig forsørgertap ved Thons død.

Den svenske Trafikförsäkringsföreningen har tilbudt saksøkerne årlige erstatninger hvis livrenteverdi ville utgjøre ca. n.kr. 50 000 eller ca. n.kr. 40 000 i samlet engangserstatning. - - -

De saksøkte har intet hatt å innvende mot saksøkernes rent faktiske

Side:253

anførsler. Det gjelder så vel ulykken som saksøkernes og avdødes forhold.

Men de saksøkte hevder at siden ulykken skjedde i Sverige vil ansvarsforholdet mellom sakens parter etter gjeldende internasjonal-privatrettslige regler måtte bli å bedømme etter svensk rett.

Etter svensk rett har bileiere ikke ansvar for annet enn skader som skyldes feil ved motorvognen eller førerens culpa. Forhold av disse arter påståes ikke å foreligge av saksøkerne i denne sak og forelå for øvrig heller ikke, hvorfor ansvar for de saksøkte overfor saksøkerne i denne sak ikke foreligger etter svensk rett. - - -

Retten bemerker innledningsvis at de rent faktiske forhold i denne sak er greie og uomtvistede.

Henry Thon var betalende passasjer i angjeldende norske buss og ble drept ved kollisjon i Sverige som under denne sak ikke er påstått å kunne legges bussføreren eller bussen til last og var forsørger av de tre saksøkerne.

Det første rettslige spørsmål som reiser seg er hvorvidt ansvarsforholdet mellom denne saks parter skal bedømmes etter norsk eller svensk rett.

Angående dette spørsmål vil retten først slå fast at lovvalget blir å avgjøre etter norsk internasjonal privatrett.

Om den svenska Högsta Domstolen har truffet et lovvalg i en bestemt retning i saker av tilsvarende art som denne, får derfor ingen veiledende betydning av denne retts lovvalg med mindre man skulle komme til at norsk og svensk internasjonal privatrett er lik på dette punkt.

Saksøkeren begrunner sin påstand om at norsk rett skal anvendes med at norsk internasjonal privatrett bygger på prinsippet om at det lands lov skal velges til hvilket forholdet har sin nærmeste tilknytning og at det når det gjelder ansvar i forbindelse med en føringskontrakt inngått i Norge mellom nordmenn, må være norsk rett.

Som støtte for sitt syn har saksøkeren fremlagt betenkning avgitt i anledning av denne sak av professor Knut Robberstad og anført domspraksis og teori.

De saksøkte har påstått regelen lex loci delicti gjeldende i vår internasjonale privatrett for tilfelle som det angjeldende, subsidiært at også prinsippet om nærmest tilknytning tilsier anvendelse av svensk rett idet så vel det oppbyggede forsikringssystem som hensynet til regressomgangen og reassurandøransvaret taler for svensk rettsanvendelse.

Til støtte for dette syn har de saksøkte lagt frem betenkning avgitt i anledning av saken av byråsjef Gunder Egge og henvist til praksis og teori.

Retten finner at norsk rett her må komme til anvendelse.

Det ansees utvilsomt at norsk internasjonal privatrett bygger på prinsippet om nærmeste tilknytning og ikke på lex loci delicti-regelen for tilfelle som det foreliggende hvilket dommen i Irma-Mignon saken (Rt 1923 II side 58) ansees å være et grunnleggende og bindende prejudikat for.

Og ansvarsforholdet mellom partene i denne sak har etter rettens mening sin nærmeste og naturligste tilknytning til Norge og norsk rett.

En norsk føringskontrakt inngått i Norge mellom nordmenn antas

Side:254

til enhver tid og på et hvilket som helst sted å gjelde med det supplement som norsk rett innebærer for avtaler av angjeldende art, altså også motorvognlovens §30 og ikrafttredelseslovens §21.

Forsikrings-, reassuranse- og regressordninger antas ikke å kunne tillegges vekt ved lovvalget idet disse forhold ikke kan sees å ha relevant betydning.

Etter motorvognlovens §30 og ikrafttredelseslovens §21 er det helt på det rene at de saksøkte er ansvarlige overfor saksøkerne for det forsørgertap disse finnes å ha lidt ved at Henry Thon ble drept.

Det skal i denne forbindelse bemerkes at det ikke er avgjørende for erstatningskravet om Thons død hadde stor økonomisk betydning for saksøkerne.

Spørsmålet er om de vil lide noe tap som forsørgede og i tilfelle hvor stort. Herom sier førstvoterende i høyesterettsdom i Rt-1950-573:

«Spørsmålet herom og hvor stort tapet i tilfelle er, må avgjøres på grunnlag av hennes økonomiske stilling etter forsørgerens død sammenholdt med den forsørgelse hun hadde krav på at mannen ytet henne og barna da han levet.»

De momenter som da får betydning er at Henry Thon var 37 år, frisk og arbeidsdyktig ved sin død, at han de siste tre år av sitt liv tjente gjennomsnittlig kr. 12 000 og kunne påregnes minst å ville tjent det samme i årene fremover om han hadde fått leve og at fru Thon etter mannens død har tatt inn gjennomsnittlig kr. 4800 pr. år, at nettoformuen er ubetydelig og at fru Thon har fått utbetalt kr. 4106, på mannens livspoliser.

Retten antar at man kan bygge på at Thon ville ha måttet yte ca. kr. 7000 i forsørgelse til kone og barn årlig så lenge barna ble forsørget og at det er grunn til å regne med at begge ville bli holdt på skoler og forsørget til de ble 20 år, altså for guttens vedkommende til 1959 og for pikens til 1966.

Retten regner videre med at hustruen ville bli forsørget med minst kr. 4000 pr. år fra forsørgelsen av barna opphørte til Thon ville ha fylt 70 år, altså i 1984. Endelig anser retten det for riktig å legge vekt på at den inntekt hustruen nå har for alt vesentlig må ansees langt mer usikker enn mannens forsørgelse ville ha vært.

Den foreliggende formue antas betydningsløs, men livspoliseutbetalingene på ca. kr. 4000 finnes å burde tas i betraktning.

Retten regner at hustruen ville hatt krav på forsørgelse med ca. kr. 3500 og barna med hver ca. kr. 1750, pr. år fremover så lenge barna ble forsørget.

Fra hvert av disse beløp må trekkes en forholdsmessig fordelt part av hustruens årsinntekt etter mannens død på ca. kr. 4800.

Dette gir et forsørgertap for fruen på kr. 1100 pr. år og for hvert barn kr. 550 pr. år, i alt for årene 1951 til 1959 for fruen ca. kr. 8800 og for hvert barn kr. 4400.

For piken og fruen vil det etter rettens mening videre bli tale om tap i årene fra 1959 til 1966. Tapene for disse år finnes å burde ansettes tilsvarende som for de åtte foregående, hvilket gir i alt kr. 7700 for fruen og kr. 3850 for piken.

Side:255

Usikkerheten i fruens inntekter gjør det etter rettens mening riktig å ansette en rent skjønnsmessig tillegg til nevnte tap slik at fruens samlede forsørgertap frem til 1966 settes til kr. 20 000, guttens hele forsørgertap til kr. 6000 og pikens hele forsørgertap til kr. 11 000.

Det reiser seg endelig spørsmål om forsørgertap for fru Thon fra 1966 til 1984. Hensett til usikkerheten ved hennes inntekter, antas forsørgertap for henne for det nevnte tidsrom å foreligge og å burde settes til kr. 1000 pr. år i alt kr. 18 000.

I den samlede erstatning på kr. 38 000 fru Thon ansees berettiget til, finner retten å burde gjøre fradrag for livspoliseutbetalingene med kr. 4000 slik at fruens erstatningskrav for forsørgertap settes til kr. 34 000.

Ovenstående erstatningsutmålinger menes å være basert på norsk rett. De saksøktes påstand om at svensk rett og praksis her skulle følges kan ikke sees å ha noe for seg. - - -