RG-1975-128

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1974-09-19
Publisert:	RG-1975-128
Stikkord:	Erstatningssak
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. september 1974 i sak nr. 118 a/1973 A
Parter:	SAS Royal Hotell og Royal-Sentret A/S (advokat Carl Lund) mot Agda Johansen (høyesterettsadvokat Roald Angell). Sak nr. 118 b/1973 A: Agda Johansen (høyesterettsadvokat Roald Angell) mot A/S Norrøna Hotell (høyesterettsadvokat Chr. Brinchmann).
Forfatter:	Lagdommerne Halvard Lind Hansen, Dagfinn Clemetsen, sorenskriver Harald Siderow Nordgaard
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §289, Folketrygdloven (1966) §7-10, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1

Saken gjelder erstatningskrav fremsatt av fru Agda Johansen i forbindelse med at hun den 4. juni 1971 snublet i en kokosmatte innenfor hovedinngangen i den nye hotell- og forretningsbygning i Bodø som eies av A/S Norrøna Hotell og Torrissen Hotell A/S, og som leies av SAS Catering A/S under navnet SAS Royal Hotell og Royal-Sentret A/S. To søksmål i anledning av kravene mot henholdsvis A/S Norrøna Hotell og SAS Royal Hotell og Royal-Sentret A/S ble forenet til felles behandling ved Bodø byrett, som den 26. september 1973 avsa dom med følgende domsslutning:

«1. A/S Norrøna Hotell, Bodø frifinnes.

2. SAS Royal Hotell, Bodø (SAS Catering A/S) og Royalsentret A/S, Bodø, dømmes til innen 14 - fjorten - dager in solidum å betale erstatning til fru Agda Johansen, Bodø med 21.000,- - tjueentusen - kroner med 6 - seks - prosent renter fra 18. april 1972 til betaling skjer.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Om saksforholdet henvises til byrettens domsgrunner.

SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S har i rett tid påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Agda Johansen har tatt til gjenmæle og erklært motanke for så vidt gjelder erstatningsutmålingen, og videre har hun i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder frifinnelsen av A/S Norrøna Hotell. Sakene er også for lagmannsretten forenet til felles behandling. Agda Johansen er meddelt fri sakførsel i begge saker også for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Bodø den 18. og 19. september 1974. Partsforklaring ble avgitt av Agda Johansen. De øvrige parter ble representert bare ved prosessfullmektigene. Det ble avhørt seks vitner. Ytterligere tre vitner var avhørt ved bevisopptak for Lillehammer byrett, Ytre Follo herredsrett og Bodø byrett, og fra byrettens behandling av saken forelå det

Side:129

bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av ett vitne. En ny sakkyndig erklæring var innhentet fra overlege Inge Strugstad. Det ble ikke funnet nødvendig å innkalle ham til ankeforhandlingen. Lagmannsretten foretok sammen med Agda Johansen, prosessfullmektigene og vitnet Hans Jørgen Knutssøn befaring på åstedet. Under befaringen avga maskinsjef Karl Krogh ved SAS Royal Hotell forklaring. Det ble under ankeforhandlingen foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.

SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S har ved sin prosessfullmektig, advokat Carl Lund, nedlagt følgende påstand:

«1. SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S frifinnes.

2. Agda Johansen, Bodø, tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Agda Johansen har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Roald Angell, nedlagt følgende endelige påstand:

«1. Prinsipalt.

A/S Norrøna Hotell, SAS Royal Hotell og Royalsentret A/S, tilpliktes in solidum å betale fru Agda Johansen en erstatning oppad begrenset til kr. 40.000,- med 6 % renter fra klagens forkynnelse den 18. april 1972.

2. Subsidiært.

Byrettens dom stadfestes forsåvidt angår erstatningsutmålingen til fru Agda Johansen.

3. I alle tilfelle.

Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Norrøna Hotell A/S har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Christian Brinchmann, nedlagt følgende påstand:

«1. Bodø byretts dom av 26/9 1973 stadfestes for så vidt angår søksmålet mot A/S Norrøna Hotell, Bodø.

2. Agda Johansen, Bodø, tilpliktes å betale A/S Norrøna Hotell, Bodø, sakens omkostninger.»

SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S har hovedsakelig gjort gjeldende følgende:

Mulig ansvar for skade som skyldes kokosmattene må gjøres gjeldende mot gårdeierne, og ikke mot leietakerne. Fru Johansen snublet i bulkene i matten nærmest rulletrappen, og disse bulkene skyldtes at matten ikke var kontraktsmessig levert av eierne. Matten hadde mistet formen, og det var ikke mulig for leietakerne å gjøre mer med dette enn hva som var gjort. Direktør Rivelsrud hadde gjentatte ganger påpekt overfor byggelederen og eierne at mattene ikke var tilfredsstillende. Han tok også umiddelbart etter ulykken kontakt med eierne, jfr. det dokumenterte brev av 4. juni 1971. Eierne godtok at det var en feil ved matten nærmest rulletrappen, idet de besørget den skiftet. Byggeledelsens brev av 30. juni 1971 til A/S Anlegg viser at utskiftingen ble regnet som et reklamasjonsarbeid.

Subsidiært hevdes at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag idet mattene ikke fremtrådte som noe særlig faremoment. Bulkene i mattene var godt synlige, og av de mange tusen

Side:130

mennesker som hadde passert mattene, er det påvist at Agda Johansen har falt, og noen ganske få personer har snublet uten å falle. Ulykken må derfor karakteriseres som et hendelig uhell som ingen har ansvar for, jfr. dom i RG-1968-516. I alle fall må Agda Johansen selv bære tapet etter reglene om skadelidtes medvirkning fordi hun ikke så seg for. I denne forbindelse vises til Kristen Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning side 404 flg. og de der siterte dommer i Rt-1952-903 og 1949 119.

Ytterligere subsidiært gjøres det gjeldende at Agda Johansen ikke har lidt noe tap. Selv om overlege Arbo har vurdert hennes yrkesmessige invaliditet ved arbeid utenfor hjemmet til 100 %, skjedde det ingen nedgang i hennes arbeidsinntekter. I 1971 tjente hun noe mer enn i de foregående år, og i 1972 betydelig mer. Det er bare naturlig at hun så har nedtrappet arbeidet igjen i 1973 og 1974 inntil hun sluttet å arbeide 1. august 1974 - bare en måned før hun gikk over på alderspensjon fra folketrygden med kr. 988,- pr. måned. Uten hensyn til ulykken må det forutsettes at hun ville ha sluttet å arbeide ved oppnådd pensjonsalder, som nå er 67 år. Det vises her til folketrygdlovens §7-10 nr. 1 som medfører at det ikke ville lønne seg for henne å arbeide noe særlig etter fylte 67 år. Det er således feil av byretten å legge til grunn 70 år som pensjonsalder.

Endelig gjøres det gjeldende at en yrkesmessig invaliditet på 100 % ikke var en påregnelig følge av å snuble i en matte. Dr. Hernes' og dr. Ramstads erklæringer gir uttrykk for hva det var rimelig å vente seg.

Agda Johansen har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig for så vidt gjelder grunnlaget for leietakernes erstatningsansvar, men mener at også eierne må holdes ansvarlig.

For så vidt gjelder ansvarsgrunnlaget i sin alminnelighet pekes på at mattene daglig passeres av tusenvis av personer, og at det må oppstilles en spesiell og forsterket aktsomhetsplikt med henblikk på å unngå at noen faller og kommer til skade. Den nå fremlagte korrespondanse viser at alle de berørte på eier- og leietakersiden har utvist betydelig uaktsomhet. SAS Catering hadde etter det interne forhold mellom partene plikt til å passe på vedlikeholdet av fellesarealene, men direktør Rivelsrud foretok seg intet annet enn å reklamere overfor eierne, til tross for at han var klar over at mattene var farlige. Også advokat Lund klaget over mattene på vegne av Royal-Sentret, men foretok ikke noe mer. Direktør Berg i Norrøna Hotell A/S var daglig i bygningen og må ha sett at mattene var farlige, og han hadde mottatt reklamasjoner fra leietakerne. Like overfor kunder og gjester var det uansvarlig av alle de nevnte personer å unnlate å gjøre noe med mattene i påvente av at noen annen skulle foreta seg noe.

Når det gjelder mattenes tilstand, henvises det til byggeledelsens brev av 30. juni 1971 til A/S Anlegg, hvor det fremgår at mattene ikke passet i utsparingene, at det var en farlig

Side:131

nivåforskjell mellom mattene og gulvet, og at en av lengdene måtte byttes ut.

Fra rettspraksis vedrørende likeartede forhold henvises til dommer i Rt-1934-204 og 1954 257 og i RG-1939-446, 1950 120, 584 og 823, 1954 460, 1955 193, 1957 94, 1959 103 og 1969 224. I alle disse dommene ble det tilkjent erstatning, men ingen av dem gjaldt en så klar uaktsomhet som i det foreliggende tilfelle.

Når det særskilt gjelder leietakernes ansvar, vises til vedlikeholdsplikten etter leiekontraktene. For det tilfelle at feilen ved mattene etter kontrakten hørte under eiernes utbedringsplikt, hevdes at leietakerne i alle fall hadde plikt til å holde mattene i orden i forhold til kunder og gjester. Leietakerne hadde i tilfelle rett til å gjøre det nødvendige på eiernes bekostning.

Når det særskilt gjelder eiernes ansvar, hevdes at ansvarsgrunnlaget er åpenbart dersom feilene ved mattene gikk inn under eiernes utbedringsplikt. Det vises til reklamasjonene, og til at direktør Berg måtte kunne se at mattene var farlige. Dersom det hørte under leietakernes vedlikeholdsplikt å rette feilene, burde eierne ha reagert på direktør Rivelsruds reklamasjoner og gitt beskjed om at forholdet var eierne uvedkommende. Videre hadde eierne i henhold til kontraktene vedlikeholdsrett på leietakernes bekostning. Det gjøres også gjeldende at eierne er ansvarlige for feil i vedlikehold et etter skadeserstatningslovens §2-1, idet leietakerne her må likestilles med en ansatt vaktmester. Lønnen motregnes i leiesummen, slik som det er vanlig for vaktmestre.

Det er ikke grunnlag for nedsettelse av erstatningen etter reglene om skadelidtes medvirkning, idet fru Johansen ikke hadde grunn til å være forberedt på at mattene var farlige. I alle fall er den utviste skyld hos de øvrige parter større. Det var heller ikke upåregnelig at fallet kunne føre til hjernerystelse med slike skader til følge som i nærværende sak.

Når det gjelder størrelsen av det lidte tap, henvises til legeerklæringene om 100 % yrkesmessig invaliditet. Det er prisverdig at fru Johansen har søkt å begrense sitt tap og forsøkt å bli frisk gjennom å arbeide. Hun ville imidlertid ha tjent adskillig mer dersom hun ikke hadde vært utsatt for ulykken. Det er saledes påvist at hun hadde en rekke tilbud om fordelaktige vaskejobber, som hun gjerne ville ha hatt, men som hun måtte la gå fra seg på grunn av sin helbredstilstand. Ved vurderingen av hennes inntekter og av kravet i anledning av tapt fortjeneste må det tas hensyn til at timelønnen for vaskearbeid er steget fra kr. 9,59 til over kr. 16,-, og at det opereres med akkordtimesatser.

Anslagsvis settes tapet i 1971 til kr. 4.100, i 1972 til kr. 4.000, i 1973 til kr. 8.000, i 1974 til kr. 8.000 og i årene 1975 og 1976 til tilsammen kr. 20.000. Med dette er allerede påstandsbeløpet overskredet. Hertil kommer tap i forbindelse med at fru Johansen ikke lenger makter å leie ut rom til pensjonærer om sommeren.

Side:132

Det er ingen grunn til å tro at fru Johansen ville ha sluttet å arbeide allerede ved fylte 67 år.

A/S Norrøna Hotell har i det vesentlige fremholdt det samme som SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S når det gjelder det påståtte tap. Dessuten hevdes at det er grunn til å stille seg tvilende til den oppgitte yrkesmessige invaliditet på 100 %. Fru Johansen har ikke hatt inntektssvikt etter uhellet. Dersom hun blir tilkjent noen erstatning, vil hun tjene på ulykken. Det var riktig av byretten å legge til grunn at hun ikke led noe tap i 1971 og 1972. Videre ville byretten neppe ha gitt noe for 1973 dersom hennes inntekter det året hadde vært kjent ved byrettens behandling av saken. Når det gjelder tapet for de påfølgende år, har byretten lagt til grunn feil pensjonsalder.

Videre måtte fru Johansen ha kunnet få uførepensjon. Det antatte pensjonsbeløp må komme til fradrag i hennes eventuelle tap.

Også når det gjelder vilkårene for erstatningsplikt, er A/S Norrøna Hotell enig med SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S. Det er ikke nok til å kreve erstatning at man faller og kommer til skade. Det må påvises en spesielt farlig innretning eller en «felle» for de besøkende. Bulker i matter ved en inngangsdør er noe man alltid må regne med. Også av A/S Norrøna Hotell gjøres det gjeldende at mulig ansvar må falle bort etter reglene om skadelidtes medvirkning, og at 100 % invaliditet ikke er en påregnelig følge av å snuble i en matte.

Videre hevder A/S Norrøna Hotell at ansvar i alle fall ikke kan gjøres gjeldende mot bygningens eiere. Det forelå ingen feil eller forsømmelse fra eiernes side med hensyn til plasseringen av mattene. Det var skjedd en total bortleie av bygningen, og eierne var avskåret fra å disponere over den. Direktør Berg kan muligens ha sett bulkene i mattene, men han har i tilfelle henregnet dem til leietakernes vedlikeholdsplikt. Det var ingen foranledning til å gripe inn. Utskiftingen av en mattelengde innebar ingen erkjennelse av ansvar for feil, jfr. byggeledelsens brev av 30. juni 1971 til SAS Royal Hotell.

I alle fall var det en vedlikeholdsplikt å holde mattene på plass slik at det til enhver tid ikke var noen farlige forhøyninger. Direktør Rivelsruds brev av 4. juni 1971 kan ikke ses som en reklamasjon over mattene. Mattene ble for øvrig liggende til mars 1973 etter at en av lengdene var blitt skiftet ut i juli 1971. Ingen er kommet til skade i denne tiden. Dette viser at det ikke var noen feil ved selve mattene, men mangelfullt vedlikehold som førte til bulkene. Anførselen om husbondansvar bestrides, idet det ikke har bestått noe tjenesteforhold mellom A/S Norrøna Hotell og leietakerne og deres ansatte.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, legger man særlig vekt på følgende:

Det anses bevist at fru Johansen snublet i bulker i den

Side:133

mattelengde som lå nærmest rulletrappen. Man legger til grunn at særlig denne mattelengden var dårlig tilpasset, og at den var utsatt for påkjenninger på grunn av tverrtrafikk fra rulletrappen. Den skisse som vedligger rettsbok for Oslo byrett (dok. nr. 27) gir ikke et helt korrekt bilde av mattefeltets form og dets plassering i forhold til rulletrappen, men man finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Man finner det bevist at mattelengden nærmest rulletrappen var særlig deformert og bulket, og man finner som Bodø byrett at denne matten var et særlig faremoment. Man er videre enig i at det er en svikt i det daglige tilsyn og vedlikehold at manglene ikke ble rettet i tide. Lagmannsretten finner ikke i denne forbindelse grunn til å gå inn på spørsmålet om feilene ved matten var en mangel som leietakerne kunne kreve utbedret av eierne. Under enhver omstendighet representerer det en erstatningsbetingende uaktsomhet i forhold til gjester og kunder at leietakerne, som disponerte området, ikke sørget for å eliminere et slikt særlig faremoment. Leietakerne finnes således erstatningsansvarlige.

Man er videre enig med byretten i at det ikke kan påvises erstatningsbetingende forhold fra huseiernes side like overfor fru Johansen. Korrespondansen om feilene ved mattene begynte etter at fru Johansen var kommet til skade, og det er ikke påvist noe om hva de påsatte tidligere reklamasjoner gikk ut på. Man legger til grunn at leietakerne ikke hadde gitt opplysninger som var så alarmerende at eierne på egen hånd måtte foreta noe av hensyn til gjester og kunder før den 4. juni 1971. Man kan heller ikke se at direktør Berg hadde noen særlig oppfordring til å reagere ved sine besøk i bygningen.

Spørsmålet om det kontraktsmessige ansvar mellom eiere og leietakere foreligger ikke til avgjørelse i denne saken, og det er ikke av hensyn til det foreliggende erstatningskrav nødvendig å ta standpunkt til hvilken adgang leietakerne måtte ha til å gjøre mangelansvar gjeldende mot eierne. Man vil ikke se bort fra at skadelidte i visse spesielle tilfelle kan gjøre gjeldende såkalt springende regress, for eks. dersom den direkte ansvarlige ikke er søkegod. Dette er imidlertid ikke aktuelt her.

Man er enig med A/S Norrøna Hotell i at det ikke kan gjøres gjeldende ansvar etter skadeserstatningslovens §2-1, idet det ikke foreligger noe tjenesteforhold.

Om erstatningsspørsmålet bemerkes ellers:

Man kan ikke se at fru Johansen selv har utvist uaktsomhet av noen slik størrelse at den bør tas i betraktning i forbindelse med ansvarsspørsmålet eller erstatningsutmålingen.

I henhold til de sakkyndige legers vurdering legger man videre til grunn at fru Johansen etter fallet lider av visse hjerneorganiske forandringer, og at hennes ervervsevne av den grunn er nedsatt. Man er enig med byretten i at skadene må anses å være påregnelige. Man kan heller ikke se at det er skjedd noen ekstraordinær utvikling av skaden.

Tapets størrelse er vanskelig å anslå, men lagmannsretten

Side:134

er kommet til at det ikke er grunn til å fravike det beløp som byretten kom frem til, kr. 21.000. Når det gjelder tapet i 1971 og 1972 legger man - i motsetning til byretten - til grunn at fru Johansen fikk visse fordelaktige tilbud om vaskejobber, som hun ville ha akseptert om det ikke hadde vært for ulykken. Dette gjaldt således rengjøring hos Arvid Fische A/S sommeren 1971. Senere kunne hun ha fått fast arbeid der gjennom rengjøringsbyrået etter gunstigere vilkår enn tidligere. På den annen side finner man at byretten har satt tapet i fremtidig erverv noe for høyt, idet fru Johansen får rett til alderspensjon av folketrygden i inneværende måned ved fylte 67 år. Det bør derfor legges til grunn at hun ville ha nedtrappet arbeidet noe tidligere enn forutsatt av byretten, selv om hun - dersom hennes inntekter før fylte 67 år var blitt større enn de er blitt etter ulykken - ville ha kunnet tjene en del uten å tape pensjon etter 80 % regelen i folketrygdlovens §7-10 nr. 1. Noen nærmere beregning av tapet for det enkelte år finner lagmannsretten ikke grunn til å gi seg inn på, idet ansettelsen i alle fall må bli skjønnsmessig.

I likhet med byretten ser man bort fra det påståtte tap ved utleie av rom.

Ingen av ankene har ført frem. SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S tilpliktes derfor å betale det offentlige fulle saksomkostninger i hovedanken mot Agda Johansen, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Agda Johansens motanke kan ikke sees å ha voldt særlige utgifter ut over behandlingsgebyret. Salæret til den oppnevnte prosessfullmektig utgjør kr. 2.870,-. Herav anses halvdelen, kr. 1.435,-, å gjelde ankesaken vedrørende SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S.

Videre finner man at det offentlige bør tilkjennes fulle saksomkostninger hos SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S for byretten, jfr. tvistemålslovens §172 første ledd. Man peker på at påstandsbeløpet kr. 40.000,- var erstatningskravets begrensning oppad. De saksøkte hadde tidligere avslått ethvert erstatningskrav. Det er opplyst at det offentliges utlegg for byretten var kr. 2.156,-. Herav anses halvdelen, kr. 1.078,-, å falle på søksmålet mot SAS Catering A/S og Royal-Sentret A/S.

I forholdet mellom Agda Johansen og A/S Norrøna Hotell finner man ikke å burde tilkjenne saksomkostninger for noen av rettene, idet ansvarsspørsmålet på grunn av det særegne forhold mellom eiere og leietakere her var så tvilsomt at det var fyllestgjørende grunn til å bringe det inn for begge instanser, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bodø byretts dom, punkt 1 og 2, stadfestes.

2. SAS Royal Hotell (SAS Catering A/S) og Royal-Sentret A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse

Side:135

å erstatte det offentlige saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med kr. 2.513,- - totusenfemhundreogtretten kroner -.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene i søksmålet mellom Agda Johansen og A/S Norrøna Hotell.

Av burettens dom (byfogd Lars Gjøvik en):

Den 3. eller 4. juni 1971 skulle fru Agda Johansen, født xx.xx.1907, inn i Royalsenteret A/S i A/S Norrøna Hotells gård for å handle. Innenfor hovedinngangsdøren snublet hun i en kokosmatte, falt forover på gulvet i inngangshallen slik at hun slo pannen i gulvet og skadet et kne. På grunn av de skadene hun mente hun var påført ved dette uhellet stevnet hun den 25. februar 1972 A/S Norrøna Hotell, Bodø, for Bodø forliksråd. Forliksrådet behandlet klagen den 9. mars 1972 og avsa uteblivelsesdom hvorved de innklagede A/S Norrøna Hotell, Bodø, ble dømt til innen to uker fra forkynnelse av dommen å betale til klageren kr. 10.000,- med tillegg av 6 % årlig renter fra 25. februar 1972 til betaling skjer samt saksomkostninger med kr. 83,-.

Ved stevning 21. mars 1972 til Bodø byrett anket A/S Norrøna Hotell, Bodø v/sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Chr. Brinchmann, Bodø, uteblivelsesdommen - - -

I stevningen til Bodø byrett 21. mars 1972 opplyste prosessfullmektigen at A/S Norrøna Hotell og Torrissen Hotell A/S hadde oppført et større kombinert hotell og forretningsbygg på kvartal 106 i Bodø. Det var her Agda Johansens uhell skjedde. Bygget er i sin helhet utleiet til SAS Royal Hotell og Royalsenteret A/S som i henhold til de foreliggende leiekontrakter skal forestå å ha ansvaret for alt innvendig vedlikehold. Riktig adressat for saksøktes eventuelle krav måtte i tilfelle være SAS Royal Hotell og/eller Royalsenteret A/S.

Ved stevning til Bodø byrett 18. september 1972 anla deretter fru Agda Johansen ved sin prosessfullmektig sak mot SAS Royal Hotell og Royalsenteret A/S - - -

Bygningen på kvartal 106 i Storgaten i Bodø, hvor uhellet skjedde, er ført opp av Torrissen Hotell A/S og Norrøna Hotell A/S som eier bygningen. Den 23. januar 1970 ble det inngått leiekontrakt mellom eierne og SAS Catering A/S om leie av den delen av huset som ikke skulle disponeres av A/S Norrønasenteret. SAS Catering A/S har drevet hotellet under navnet SAS Royal Hotell, Bodø.

Mellom eierne og A/S Norrønasenteret ble det inngått leiekontrakt for den del av bygget som skulle nyttes til forretningsvirksomhet. A/S Norrønasenteret er senere blitt til Royalsenteret A/S. SAS Royal Hotell overtok fra 1. april 1971 og Royalsenteret A/S fra 15. februar 1971.

Til selve uhellet er det ikke ført noen øyenvitner. Fru Agda Johansen har opplyst at hun følte seg uvel, måtte avbryte innkjøpsrunden og gikk hjem til sin leilighet i Fredensborgveien 128. Hun ringte samme dag til SAS Royal Hotell og fortalte om uhellet, men traff ikke direktøren, bare en kontordame.

Hun oppsøkte lege Hanna Mustaparta Hernes som den 10. mai 1972 har avgitt slik erklæring:

«På oppfordring meddeles herved at fru Agda Johansen, født

Side:136

12. september 1907, i begynnelsen av juni i fjor konsulterte meg for skader i knærne. Dette hadde hun fått etter et fall i vestibylen til SAS Royal Hotell om formiddagen da hun skulle gjøre sine innkjøp i kjøpesenteret. Hun snublet i en bulk i teppet, sa hun.

Fru Johansen hadde skrubbsår på begge knær, og anga at hun følte seg svimmel. Noe utover dette kan jeg ikke si. Fru Johansen har vært henvist til sykehuset, røntgen og overlege Ramstad.»

Assisterende overlege Knut Ramstad har den 22. juni 1972 avgitt en spesialisterklæring med slik konklusjon:

«Agda Johansen snublet og falt 6.6.71 og slo angivelig hode og knær. Hvordan tilstanden var etter skaden kan jeg ikke uttale meg om, og jeg må bare referere de funn jeg har registrert fra hun første gang oppsøkte meg 2.5.72.

Hennes mén og påståtte arbeidsuførhet etter skaden finner jeg ikke objektivt grunnlag for, idet den lille hevelsen hun har foran venstre kneskjell ikke representerer noen fysisk invaliditet.

Jeg har ingen oppgift over hvor lenge hun har vært sykemeldt, men dette må kunne innhentes fra dr. Hanna Hernes, eventuelt fra Bodø trygdekontor. Erfaringsmessig vil jeg anta at en sykemelding, i det tilfelle hun også kan ha hatt en lett hjernerystelse, vil være rimelig i ca. 4 uker.»

Overlege Jens Chr. Arbo har den 23. august 1973 avgitt en erklæring og kommet med følgende vurdering:

«Denne 65 år gamle kvinne pådro seg 3. eller 4. juni 1971 en hode- og kneskade ved fall (hun var den gang 63 år). I direkte tilslutning til og etter skaden, som etter symptomer å dømme må ha vært en lettere hjernerystelse, har pasienten utviklet et asthenisk/nevrasthenisk sykdomsbilde med klare tegn på hjerneorganiske forandringer av den type man ser ved posttraumatisk meningo-encephalopathi (lettere hjerneskade av kronisk art som følge av hodeskade). Tilstanden synes utvilsomt betydelig invalidiserende og hemmende, slik at pasienten etter skaden har måttet oppgi sitt tidligere deltidsarbeide som vaskehjelp og er blitt mere avhengig av hjelp i hjemmet. Hun er også blitt psykisk forandret med en rekke subjektive plager både psykisk og legemlig. Det seksuelle samliv har opphørt på grunn av tilstanden.

Liknende tilstander er bl.a. beskrevet fra Sverige i forbindelse med rel. lette hodetraumer.

Det må antas å være en klar årsakssammenheng mellom fallet/skaden og den aktuelle følgetilstand. Den yrkesmessige invaliditet ved arbeid utenfor hjemmet anslås til 100 %.

Det henvises for øvrig til nevrologisk spesialisterklæring fra spesiallege i nevrologi, overlege I. Strugstad av 6/8-73. Våre vurderinger stemmer helt overens.»

Nevrolog I. Strugstad har 6. august 1973 avgitt erklæring med slik konklusjon:

«Pasientens mentale og psykiske helse synes å ha endret seg noe etter den omtalte skade i juni 1971. Hun er blitt mere psykisk labil med dårligere emosjonell kontroll, dessuten økt trettbarhet og ettersymptomer som består i anfall med svimmelhet, kvalme, oppkast, hodepine som kommer omtrent hver 3. måned. Innimellom har hun en dunkende

Side:137

og trykkende hodepine av mere moderat grad som ikke vesentlig vanskeliggjør hennes tilværelse.

Den fysiske og psykiske utholdenhet har avtatt.

Ved undersøkelsen er det påvist en del stramme muskler i nakke/skulderregion og noe ømhet i muskelfestene langs bakhodet. Dessuten er påvist litt skinn ende og litt tynne kar i øyenbunnen og mulig uttrykk for lette arterio-sclerotiske forandringer.

For øvrig viser ikke vanlig status noe grovere utfall. Pasienten henvises for ordens skyld til rtg. cranium og cervical-columna da dette ikke er gjort etter skaden.

Noen videre supplerende utredning er pr. i dag ikke tenkt foreslått av undertegnede da det isåfall måtte bli snakk om tyngere nevroradiologiske tilleggsundersøkelse som kanskje ville ha mere juridisk enn terapeutisk interesse.

Som foreløbig behandling for pasienten har jeg foreslått at hun får fysikalsk behandling på sine nakke/skuldermuskler med tanke på å minke mulige årsaker til hodepine og svimmelhet. Videre har hun fått resept på Fenemal tabl. styrke 0,10 for å forsøke å ta en halv tabl. hver kveld inntil videre. Denne foreskrivning grunner på de sparsomme EEG-funn komb. med pasientens sykehistorie om anfallsvise sterke hodepineplager.

Det virker som om pasienten har hatt en commotio cerebri (hjernerystelse) som har gitt henne etterplager av typen meningo encephalopathi.» - - -

Rettens bemerkninger:

Retten har funnet at A/S Norrøna Hotell's formelle innsigelse mot uteblivelsesdommen ikke kan føre fram. I forliksklagen var det formet en påstand om erstatning begrenset oppad til kr. 10.000,-. Etter rettens mening er denne påstand formet tilstrekkelig bestemt for å oppfylle kravet i tvml. §289, 2. avsnitt. Retten har derfor funnet det nødvendig å realitetsbehandle saken mellom Agda Johansen og A/S Norrøna Hotell.

Ifølge et brev 27. juni 1972 fra Bodø Trygdekontor til høyesterettsadvokat Roald Angell har Agda Johansen vært sykemeldt fra 4. juni til og med 1. juli 1971. Etter dette må en gå ut fra at uhellet skjedde den 4. juni 1971. Det er bare skadedes egen forklaring om hvordan uhellet skjedde. Hun kom inn gjennom hovedinngangen og skulle ned til Royal matsenter som ligger i underetasjen. Hun gikk først mot rulletrappen, men snudde da hun så at denne gikk oppover. Idet hun var på veg mot den faste trappen, snublet hun i kokosmatten. Hun kom ut av balanse og stupte forover og inn på gulvet innenfor kokosmatten Hun hadde bare en håndveske å bære på.

Retten er kommet til at årsaken til fallet må søkes i den tilstand kokosmatten var i på det tidspunkt. Kokosmatten det gjelder er meget stor i omfang. Den ligger i en forsenkning i gulvet og er sammensatt av løse lengder på 5,70 m x 1,60 m. Lengdene ligger løst side om side. Da Royalsenteret A/S overtok lokalene den 15. februar 1971, ble det skrevet en overtakelsesprotokoll hvor det heter: «141: Kokosmatte inngang mangler.»

Det er ikke helt klarlagt når matten ble lagt på plass, men den må ihvertfall ha vært på plass da hotellet og kjøpesenteret ble åpnet

Side:138

henholdsvis den 16. og 4. april 1971. Den hadde således vært i bruk omkring 2 måneder da uhellet skjedde. Kokosmatten har ikke tålt den sterke trafikken den ble utsatt for. Dette går fram bl.a. av brev 9. juni 1971 fra advokat Carl Lund til høyesterettsadvokat Chr. Brinchmann hvor det heter:

«Da nu senteret har vært i drift en tid, finner en å måtte gjøre oppmerksom på forholdene vedrørende inngangspartiet. En finner at asfalteringen ikke er tilfredsstillende samt at kanten mellom hellene og asfalteringen ikke er brukbar. Foran den automatiske skyvedøren er det også et åpent rom slik at ristene ikke dekker hele arealet. En forutsetter at dette må være en feil fra leverandørens side. Videre finner en å måtte påklage forholdene vedrørende kokosmattene når det gjelder hovedinngangen, samt inngangen til SAS-kontorer og ungdomsklubben. Mattene ligger meget dårlig, samt at det er en farlig kant der hvor mattene slutter. Jeg håper at dette kan utføres snarest, slik at forholdene vedrørende inngangspartiet blir satt i tilfredsstillende stand.»

Brevet er skrevet etter at fru Agda Johansen var utsatt for uhellet, men advokat Carl Lund har opplyst at han var ukjent med uhellet da han skrev brevet. Samme dag uhellet skjedde, fikk direktør Riversrud i stand en befaring hvor bl.a. ingeniør Hans J. Knutson deltok for byggelederen. Ingeniør Knutson har som vitne i retten forklart at han observerte at det var bulker i kokosmatten. Strømmen av mennesker hadde stuket mattelengdene innover og et sted lå den ene lengden oppå den andre i skjøten. Mattene var også tråkket ned slik at det var høydeforskjell mellom den og gulvet innenfor. Etter rettens mening har mattene i denne tilstand vært et særlig faremoment for de som kom inn gjennom hovedinngangen.

Etter rettens mening er det en svikt i det daglige tilsyn og vedlikehold som er skyld i at manglene ikke ble rettet i tide. Matten ligger i et område som kalles fellesareal for de bedrifter som holder til i bygningen. Vedikeholdet er ordnet i leiekontrakten mellom huseierne og SAS Catering A/S pkt. 5 annet ledd, hvor det heter:

«For fellesarealet som står til felles avbenyttelse av Norrønasenteret og leieren, deles vedlikeholdet med en halvpart på hver.»

I tilsvarende kontrakt mellom gårdeierne og A/S Norrønasenteret heter det i pkt. 10 om vedlikehold:

«For trapper og de toaletter, ganger som står til felles avbenyttelse samt adkomsthall, deles vedlikeholdet mellom partene.»

Etter rettens oppfatning kan det ikke påvises noen feil fra gårdeierens side, slik at denne etter vanlige erstatningsrettslige regler kan bli ansvarlig for skaden. Skaden oppsto innendørs, og ikke på et fortau hvor gårdeierens ansvar er regulert ved vedtekter. Retten er etter dette kommet til at A/S Norrøna Hotell må frifinnes.

I praksis er tilsynet og vedlikeholdet i inngangshallen lagt under SAS Royal Hotells rengjøringspersonale og sorterer under oldfruen. Utgiftene blir deretter delt mellom de to leiere. Retten har kommet til at det må bebreides leierne som uaktsomhet at kokosmatten den 4. juni 1971 var i den tilstand at uhellet inntraff. Da kokosmatten ikke var på plass ved overleveringen, har Royalsenteret A/S ved overleveringsforretningen den 15. februar 1971 tatt forbehold om å komme igjen når

Side:139

anmerkede punkter for hovedinngangen er utført. Imidlertid er matten kommet på plass og brukt i 2 måneder uten at det har medført noen påviselig reaksjon fra leiernes side før den 9. juni da uhellet var et faktum. Etter at uhellet skjedde ble først en lengde skiftet ut og deretter hele kokosmatten. Siden SAS Royal Hotell og Royalsenteret A/S har en felles vedlikeholdsplikt, må de også bli solidarisk ansvarlige for den skade som er oppstått.

Retten har på grunnlag av de legeerklæringer som er lagt fram funnet at fru Agda Johansen er påført en skade som har voldt økonomisk tap. Retten vil her vise til overlege Jens Chr. Arbos vurdering 23. august 1973 som er referert foran.

Retten er kommet til at skadene må ansees å være påregnelige. Det må kreves en særlig grad av påpasselighet fra de som har ansvaret for trygg passasje på et sted som daglig blir passert av tusenvis av mennesker, hvoriblant også mange eldre og helsemessig svake.

Når retten skal vurdere skadens størrelse, er det mange usikkerhetsmomenter. Agda Johansen tok arbeide utenfor hjemmet fordi hun likte å komme ut og likte å være i aktivitet. Av hennes lønnsoppgaver går det fram at hun i 1970 tjente kr. 4.141,- ved Torkild B. Johansens Rengjøringsservice. I 1971 tjente hun kr. 4.807,69 gjennom samme byrå. Det er uklart hva som gjelder arbeide før uhellet fant sted og hva hun tjente senere samme året. I 1972 har hun til sammen fått utbetalt kr. 10.151,69. Av dette beløp har hun etter eget utsagn delt med slektninger og venner som har hjulpet henne med rengjøringen for at hun skulle beholde arbeidet. Om hun bare har beholdt halvparten av beløpet selv, har hun likevel tjent forholdsvis like mye som i 1970. Retten er etter dette kommet til at det ikke er bevist at hun hadde noe tap for 1971 og 1972. I 1973 har hun på det nærmeste innstilt rengjøringsarbeidet utenfor hjemmet. Retten mener at hennes tap for dette året kan settes til kr. 5.000,-.

Når det gjelder tap av fremtidig inntekt utenfor hjemmet, mener retten at en må gå ut fra at hun ikke lenger kan ta lønnet arbeide. På den andre siden kan en heller ikke se bort fra at hun av andre grunner ville ha trappet ned virksomheten fram til pensjonsalderen. Fru Klare Johansen, som driver rengjøringsbyrå, har i retten forklart at rengjøringsarbeide er krevende slik at det helst er yngre krefter som driver dette yrket. Med utgangspunkt i fru Agda Johansens inntekt 1970, har retten kommet til at hennes tap av inntekt fram til pensjonsalderen skjønnsmessig må settes til kr. 16.000,-. Retten har tatt hensyn til stigende timebetaling på den ene side og en rimelig og naturlig nedtrapping av arbeidet på grunn av alderen på den andre siden.

Når det gjelder leieinntekt av værelser, har retten ikke funnet det godtgjort at fru Agda Johansen har tapt noe eller kommer til å tape noe på denne virksomheten. Dersom hun har husrom til overs, skulle det ikke være noe i veien for at hun leiet dette ut mot at leieboerne selv sørget for renhold.

Alle tre parter har lagt ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger. Når det gjelder tvisten mellom fru Agda Johansen og Norrøna Hotell A/S har sistnevnte vunnet saken. Retten finner imidlertid grunn til å nytte unntakelsesbestemmelsen i tvml. §172 annet ledd, da saken har

Side:140

vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Tvilen var særlig knyttet til hvem det erstatningsrettslige krav skulle rettes mot. Når det gjelder saken mellom Agda Johansen på den ene side og SAS Royal Hotell og Royalsenteret A/S på den andre, er den dels vunnet dels tapt. Retten har derfor funnet at også disse parter med hjemmel i tvml. §174 hver må bære sine omkostninger. - - -