RG-1975-247

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1974-11-08
Publisert:	RG-1975-247
Stikkord:	Saksomkostninger ved odelstakst
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 8. november 1974 i kjæremålssak nr. 126/74:
Parter:	Svein Myhre (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Steinar Schilnnes (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud).
Forfatter:	Lagdommerne Alf W. Østensen, Odd Galtung Eskeland, Jørgen Brøymer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §394, §403, Skjønnsprosessloven (1917) §43, Domstolloven (1915) §201, Domstolloven (1915), §181, §387, §388, Tvistemålsloven (1915), §2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973)

Den 9. juni 1974 avga Ringerike byrett odelstakst med sådan slutning:

«1. Verdien av Haug Nordre gnr. 256 bnr. 1 i Ringerike, settes til kr. 875.000,- - åttehundreogsyttifemtusenkroner -. Herav er skogens verdi kr. 475.000,- - firehundreogsyttifemtusenkroner.

2. Innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse betaler Steinar Schinnes til Svein Myhre saksomkostninger med kr. 4.825,- - firetusenåttehundreogtyvefemkroner -.»

Etter kjæremål fra Svein Myhre opphevet lagmannsretten omkostningsavgjørelsen og hjemviste saken til ny behandling for så vidt angår saksomkostningene.

Ringerike byrett tok saksomkostningsspørsmålet opp på ny og avsa 18. oktober 1974 kjennelse med slik slutning:

«Innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Steinar Schinnes til Svein Myhre saksomkostninger med kr. 4.825,- - firetusenåttehundreogtyvefemkroner -.»

Svein Myhre erklærte i rett tid kjæremål ved høyesterettsadvokat Georg Lous. Han anførte:

«Svein Myhre påkjærer med dette Byrettens kjennelse til Lagmannsretten, med påstand om opphevelse på grunn av feil rettsanvendelse. Tvistemålslovens §394, annet ledd, jfr. §403, annet ledd, pålegger at når en sak hjemvises fra kjæremåls instansen til ny behandling ved den underordnede rett, skal den underordnede rett følge den rettsoppfatning som ligger til grunn for kjæremålsinstansens avgjørelse.

Byrettens omkostningsfastsettelse er opphevet fordi Lagmannsretten har funnet det godtgjort at Byrettens forståelse av den norm som reglene om saksomkostninger må praktiseres etter, og som for såvidt er en del av disse regler, har vært altfor knappe, og derfor i strid med loven.

Jeg kan tilføye at selv om jeg i vesentlig grad har beskjeftiget meg med skjønnssaker gjennom mesteparten av min praksis, og således turde besitte en viss øvelse og erfaring i denne materie, ville det være ganske utelukket for meg, innen det tidsrom som herredsretten kalkulerer med, å forberede saken på en måte tilnærmelsesvis så forsvarlig som en klient har krav på.

Side:248

I sin kjennelse av 18. oktober gjør ikke Byretten noe forsøk på å orientere seg med hensyn til den norm som Lagmannsretten mener er den forsvarlige, men innskrenker seg stort sett til å gjenta hva den første omkostningsavgjørelse var bygget på og kommer, naturlig nok, til akkurat det samme resultat.

Det foreligger her en markant tilsidesettelse av den underordnede domstols plikt til å følge den rettsanvendelse som den overordnede domstol har lagt til grunn for sin avgjørelse.

Ganske visst har Lagmannsretten ikke selv konkret angitt den norm den har ment er den riktige, men det turde iallfall være helt klart at den norm som Byretten har anvendt, ikke er den riktige.

Det turde i denne forbindelse være nærliggende for Lagmannsretten å vurdere om ikke §201 i domstolsloven i dette tilfelle burde få anvendelse.

Byrettens kjennelse påståes således opphevet.

Hvis det må påstås hjemvisning, synes det naturlig å be Byretten satt med nye dommere, jfr. tvml. §387. All menneskelig erfaring taler nemlig for at den dommer og de domsmenn som har foretatt de tidligere omkostningsfastsettelser, vil ha meget vanskelig for å stille seg fritt og uhildet overfor spørsmålet, når de tredje gang skal behandle det.

Skal imidlertid saken avgjøres med ny besetning i Byretten, som ikke har kjennskap til saken fra tidligere, synes det mest praktisk at omkostningsspørsmålet realitetsbehandles av Lagmannsretten, som har minst like gode forutsetninger for å gjøre det, jfr. Tvml. §388.

Det nedlegges slik påstand:

«1. Ringerike Byretts kjennelse av 18. oktober 1974 i sak 11/1974 B oppheves.

2. Lagmannsretten tar omkostningsspørsmålet til realitetsbehandling.

3. Subsidiært:

Saken hjemvises til Byretten til ny behandling med ny administrator og (om nødvendig) nye skjønnsmenn.

4. Steinar Schinnes dømmes til å betale Svein Myhre saksomkostningene i kjæremålssaken.»

Steinar Schinnes tok til gjenmæle. Han anførte ved høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud bl.a.:

«Det striden står om er derfor hvilke omkostninger som var nødvendige for å få saken betryggende utført.

Når det gjelder regningen fra Norsk Skogkontor og fra arkitekt Leif Olsen, har Lagmannsretten lagt til grunn at byrettens vurdering av nødvendigheten av disse utgifter ikke er urimelig. Det må da være åpenbart at den del av prosessfullmektigens forberedende arbeide som angår gjennomgåelse av det av arkitekten framlagte materiale ikke er nødvendige utgifter.

Når lagmannsretten i sin kjennelse har funnet det erstatningsbeløp som byretten fastsatte «åpenbart utilstrekkelig og dermed å være i strid med loven», må dette bygge på en

Side:249

konkret vurdering fra lagmannsrettens side om hva som var nødvendige utgifter til juridisk bistand i forbindelse med taksten.

Det konkrete spørsmål som gjenstår er da om det var nødvendig med mer enn to dager til forberedende arbeide inkl. forhåndsbefaring.

Som anført av byretten forelå det registrering vedrørende skogen og det forelå fra før to undertakster og en overtakst vedrørende eiendommen.

Jeg er forøvrig av den oppfatning at selv med forhåndsbefaring må to dager forberedende arbeide vært fullt tilstrekkelig til en forsvarlig forberedelse på bakgrunn av det faktiske materiale som forelå. Den kjærende parts prosessfullmektig anfører at han i vesentlig grad har vært beskjeftiget med skjønns saker gjennom mesteparten av sin praksis og jeg har på min side i ikke ubetydelig grad vært beskjeftiget med odelssaker og odelstakster. Etter å ha ervervet meg en viss øvelse og erfaring i materien har jeg bare rent unntaksvis behøvd å anvende mer enn to dager til forberedende arbeide og da bare hvis det har foreligget helt spesielle forhold vedr. odelsgodset.

Jeg vil forøvrig gjøre gjeldende at kjæremålet må avvises fordi det må være åpenbart at omkostningsspørsmålet ikke er avgjort i strid med loven.

Det som gjenstår er nemlig spørsmålet om hvilken tid til forberedelse som har vært nødvendig, da dette må være en skjønnsmessig avgjørelse av byretten som ikke er gjenstand for kjæremål.

Jeg viser herom til kjennelser av Høyesteretts Kjæremålsutvalg i Rt-1964-82 og Rt-1971-813.

Subsidiært vil jeg gjøre gjeldende at det må være utelukket at saken etter eventuell hjemvisning skal kunne avgjøres av nye dommere, som vel må mangle ethvert grunnlag for å avgjøre hvilket forberedende arbeide som i dette tilfelle har vært nødvendig.

Jeg kan heller ikke se at tvistemålslovens §388 i dette tilfelle kan medføre at omkostningsspørsmålet kan realitetsbe handles av lagmannsretten, idet den skjønnsmessige vurdering av hvilket forberedende arbeide som har vært nødvendig må tilligge den domstol som har hatt saken til behandling.

Jeg nedlegger slik påstand:

Prinsipalt.

Kjæremålet avvises.

Subsidiært.

Ringerike byretts kjennelse av 18. oktober 1974 stadfestes.

Begge tilfelle:

Svein Myhre tilpliktes å betale saksomkostninger til Steinar Schinnes.»

Lagmannsretten bemerker:

Ringerike byretts omkostningsavgjørelse av 9. juni 1974 ble opphevet av lagmannsretten fordi retten ved avsigelsen av dens kjennelse av 11. oktober 1974 etter de da foreliggende

Side:250

opplysninger fant at det erstatningsbeløp som byretten hadde fastsatt var åpenbart utilstrekkelig og dermed i strid med loven. Det kjæremål som nå foreligger er begrunnet med at byretten ved sin kjennelse ikke har rettet seg etter tl. §394, annet ledd, jfr. §403, tredje ledd og at dens avgjørelse dermed er i strid med loven. Det fremgår av byrettens grunner at den har vært oppmerksom på plikten til å følge den rettsoppfatning lagmannsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse, og en oppfatter byretten slik at den har bygget sin fastsettelse av omkostningene til det samme beløp som tidligere på at lagmannsretten ut fra de for den foreliggende opplysninger, regnet med at høyesterettsadvokat Lous' befaring krevde en hel dag, mens byretten ut fra sitt bedre kjennskap til forholdene mente at en halv dag ville være tilstrekkelig.

Grensen for hva som kan anses som utilstrekkelige saksomkostninger i slik grad at fastgettelsen må anses som værende i strid med loven må settes et eller annet sted, og retten antar at grensen her må settes slik at den fastsettelse byretten har gjort ut fra andre opplysninger enn lagmannsretten hadde, ligger innenfor det tilstedelige. Etter dette kan en ikke si at byretten ikke har rettet seg etter den rettsoppfatning lagmannsretten la til grunn. En finner således ikke grunnlag for å oppheve byrettens nye avgjørelse som truffet i strid med loven. Kjæremålet blir derfor forkastet.

Omkostningsoppgave er ikke levert. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent i kjæremålssaken.

Kjenneisen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens kjennelse 18.10.1974 (byfogd Per Kaas med skjønnsmenn):

- - -

Etterat saksøkte Svein Myhre erklærte kjæremål over omkostningsavgjørelsen, har Eidsivating Lagmannsrett i kjennelse av 11/10 1974 opphevet byrettens omkostningsavgjørelse og hjemvist saken til ny behandling forsåvidt angår saks omkostningene. - - -

Saksøktes krav på saksomkostninger omfattet utgifter til Norsk Skogkontor A/S med kr. 3.184,80, til arkitekt Olsen med kr. 18.900,- og til prosessfullmektigen kr. 10.145,-, hvorav kr. 645,- er prosessfullmektigens utgifter. Byretten tilkjente saksøkte delvis dekning av utgiftene til Norsk Skogkontor med kr. 1.500,- og delvis dekning av utgiftene til prosessfullmektigen med kr. 3,325,-, hvorav kr. 325,- for prosessfullmektigens utgifter og resten kr. 3.000,- for nødvendig arbeide med saken.

Selvom lagmannsrettens kjennelse opphever byrettens omkostningsavgjørelse i sin helhet, har lagmannsretten lagt til grunn at avgjørelsen bare er i strid med loven forsåvidt angår erstatningen for utgiftene til prosessfullmektigens arbeide.

Side:251

Skjønnsretten går da ikke påny inn på de øvrige utgifter saksøkte har krevet erstattet. Det tilkjennes som før delvis dekning av utgiftene til Norsk Skogkontor A/S med kr. 1.500,-, mens utgiftene til arkitekt Olsen ikke erstattes.

Ved den nye behandling av kravet på erstatning for utgifter til prosessfullmektig skal retten etter tvistemålslovens §403 annet ledd, sammenholdt med §394, annet ledd, og skjønnslovens §2, følge den rettsoppfatning som ligger til grunn for lagmannsrettens avgjørelse.

Lagmannsretten har opphevet byrettens avgjørelse fordi det beløp byretten tilkjente er ansett av lagmannsretten som åpenbart utilstrekkelig og dermed i strid med loven. Den rettsoppfatning lagmannsretten herunder har lagt til grunn, er at tvistemålslovens §176, første ledd, får anvendelse, således at de omkostninger som skal erstattes, er de som etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført.

Byretten følger denne rettsoppfatning. Når skjønnsretten har konstatert at det arbeide prosessfullmektigen har opplyst å ha hatt med saken åpenbart og i meget betydelig grad overstiger hva skjønnsretten anser som nødvendig for at saksøkte skulle få saken betryggende utført, må skjønnsretten på grunnlag av sitt kjennskap til saken danne seg en mening om hvor omfattende arbeide en prosessfullmektig for saksøkte med rimelighet burde ha hatt med saken. Noen nøyaktig beregning av timetall eller antall dager for arbeide utenfor rettsmøter kan retten ikke foreta. Den må bygge på sin egen erfaring fra lignende saker og på sitt kjennskap til den tid og den godtgjørelse prosessfullmektiger ellers med rimelighet beregner i saker av samme omfang. Den tid som med rimelighet kan ha medgått til nødvendig arbeide må også ses i forhold til timesats eller daggodtgjørelse. En daggodtgjørelse på kr. 1.000,- forutsetter således en høy grad av både effektivitet og innsikt i saker av denne art.

Saksøktes prosessfullmektig har anført at han anså forhåndsbefaring som nødvendig. Retten har ikke sett bort fra dette, men antar ikke at denne befaring alene behøvet å ta en hel dag. En god del av det øvrige forberedende arbeide måtte åpenbart kunne utføres samme dag. Det forelå fra før av gode og detaljerte faglige beskrivelser av eiendommen, og det var nylig holdt odelstakster over eiendommen med beskrivelser av hus, jord og skog. Saksøkte var fullt orientert om alt dette, og hans prosessfullmektig hadde her et godt grunnlag for sitt arbeide og for å bedømme hvilke spørsmål som ville være av betydning for taksten. Etter skjønnsrettens oppfatning må det antas at det arbeide som prosessfullmektigen med rimelighet burde ha lagt i sin utførelse av saken såvel i retten som ved forberedelsen til rettsmøtet, er fullt ut dekket ved et salær på kr. 3.000,-. Dette gjelder selvom man legger til grunn en daggodtgjørelse på kr. 1.000.-. Skjønnsretten må da sette denne del av saksomkostningene til kr. 3.000,-.

Prosessfullmektigens utgifter settes som før til kr. 325,-.

De samlede saksomkostninger settes således til kr. 4.825,-.

Kjennelsen er enstemmig. - - -

Side:252

Av lagmannsrettens kjennelse 11.10.1974 (lagdommerne Alf W. Østensen, Jørgen Brøymer og F. Gripne): - - -

Svein Myhre ved høyesterettsadvokat Georg Lous har i rett tid påkjært odelstaksten for så vidt angår slutningens post 2 og nedlagt slik påstand:

«I. Steinar Schinnes kjennes forpliktet til å betale Svein Myhre fulle saksomkostninger med

1) kr. 3.184,80 efter regning fra Norsk Skogkontor A/S.

2) kr. 18.900,- efter regning fra arkitekt Leif Olsen.

3) kr. 9.500,- efter salæroppgave fra h.r.advokat Georg Lous.

II. Steinar Schinnes betaler saksomkostninger til Svein Myhre i kjæremålssaken.»

Senere har han i prosesskrift nedlagt slik subsidiær påstand:

«Skjønnsrettens salærfastsettelse oppheves og hjemvises til ny behandling.»

I kjæremålserklæringen er anført:

«Ved odelsovertakst over Nordre Haug, gnr. 256 bnr. 1 i Ringerike avhjemlet 9. juni 1974, fremsatte saksøkte krav på erstatning for utgifter til teknisk og juridisk assistanse, således:

1. For forstlig assistanse fra Norsk Skogkontor,

iflg. regning kr. 3.184,80

2. Til assistanse med å utrede eiendommens muligheter

for boligreisning, arkitekt Leif Olsen, iflg. regning » 18.900.-

3. Til juridisk assistanse fra h.r.adv. Georg Lous,

iflg. oppgave kr. 9.500,-

+ utlegg » 645,- » 10.145,-

Skjønnsretten har bare delvis tatt disse krav til følge, idet den har anført:

ad Norsk Skogkontors regning:

«Et visst behov for skogkyndig assistanse har saksøkte hatt, men en betydelig del av det arbeide skogtaksatoren har utført har ikke vært nødvendig for sakførselen. Av utgiftene til A/S Norsk Skogkontor erstattes kr. 1.500,-.»

Det skal i denne forbindelse opplyses at eieren overtok eiendommen kort tid før odelssaken ble reist. Eieren er ikke selv forstutdannet og har ikke hatt anledning til å skaffe seg kyndighet i skogbruk før saken kom opp.

Skogen er på ca. 1900 mål og ble ved taksten satt til en verdi av kr. 475.000,-. Det synes derfor ganske klart at eieren, for å kunne vareta sine interesser i en slik sak, er fullstendig avhengig av forstlig assistanse.

Det anføres fra skjønnsrettens side at eieren har hatt «et visst behov» for slik assistanse, men det fremgår ikke av premissene hva det siktes til med dette, og man har intet grunnlag for å vurdere om det her er utøvet noen nærmere vurdering fra skjønnsrettens side eller om det bare er foretatt en helt vilkårlig nedskjæring. Det er en feil ved saksbehandlingen at premissene er så ufullstendige som i dette tilfelle og avgjørelsen påkjæres derfor i medhold av tvml. §181, 2, idet Norsk Skogkontors regning påstås tatt til følge i sin helhet.

Side:253

ad arkitekt Leif Olsens regning.

Ved tidligere odelstakster over denne eiendom er det i undertakst av 14. juni 1969 uttalt i premissene:

«Ved verdsettelsen er det naturlig å ta utgangspunkt i eiendommens nuværende anvendelse, men retten har tatt mulighetene for utparsellering av hyttetomter med i vurderingen.»

Og ved overtakst av 4. sept. 1969:

«Ved verdsettelsen har skjønnsmennene tatt utgangspunkt i eiendommens nåværende anvendelse som jord- og skogbrukseiendom. Det er imidlertid tatt hensyn til at det i fremtiden kan bli aktuelt å foreta utparsellering av en del tomter til hytter og muligens også til boliger.»

Den nuværende eier (som ikke hadde noe med de her nevnte takster å gjøre) hadde følgelig all grunn til å søke nærmere utredet fra sakkyndig hold de verdier i form av byggetomter som eiendommen inneholder, for derved å kunne vareta sine interesser på beste måte under nærværende sak.

Dette så meget mer som admimstrator, tross henstillingen fra eierens side, ikke hadde villet oppnevne skjønnsmenn med innsikt i reguleringsspørsmål og utparselleringssaker.

Skjønnsretten nøyer seg for denne omkostning med å anføre:

«Utgiftene til arkitekt Olsen har ikke vært nødvendig for å få saken betryggende utført og de erstattes ikke.»

Det er uklart hva det siktes til med dette.

Skjønnsretten har vært på det rene med at eieren selv ikke hadde særlig innsikt i disse spørsmål og ikke selv kunne utrede denne side av saken.

Skjønnsretten kan heller ikke mene at eieren på forhånd skulle ha visst at det ikke ville blitt tatt slike hensyn.

Det er spesielt uklart hva det siktes til med «betryggende utført». Menes det utført av eieren selv, av hans prosessfullmektig, eller av skjønnsretten?

Skjønnsguunnene er her så mangelfulle at det må ansees å foreligge feil i saksbehandlingen. Avgjørelsen påkjæres derfor med påstand om at utgiftene til assistanse fra arkitekt Leif Olsen erstattes overensstemmen de med den foreliggende regning.

ad regning for juridisk assistanse.

Det er fremlagt oppgave over anvendt tid på oppdraget. Dagsatsen er satt til kr. 1.000,-. Motpartens prosessfullmektig har ikke hatt noe å bemerke til denne sats, som vel idag må ansees som helt normal. Heller ikke skjønnsretten har hatt noe å bemerke til satsen. Når skjønnsretten setter salæret til ialt kr. 3.000,- vil det si 3 dagers arbeide. Til forhåndsbefaring av eiendommen er medgått 1 dag. Jeg går ut fra som en selvsagt ting at en prosessfullmektig må gjøre seg kjent med eiendommen på forhånd, hvis han skal kunne arbeide effektivt med saken, iallfall når det gjelder eiendommer av denne beskaffenhet.

Til rettsmøte medgikk ca. 4 timer og til befaringer ialt en dag.

Befaringen er en meget viktig del av saks behandlingen, og det er overalt ellers ansett som en selvsagt ting at en part har behov for å ha sin prosessfullmektig til stede under denne del av saken. Om skjønnsretten har behov for å ha prosessfullmektiger til stede er uten betydning

Side:254

i denne forbindelse. Skjønnsrettens oppfatning i denne sak er fullstendig i strid med en fast rettspraksis på dette område og kan ikke bli å opprettholde.

Ut fra dette blir det da ca. 1/2 dag igjen for det øvrige forberedende arbeide og efterarbeide med skjønnssaken. Herav kan bare trekkes den konklusjon at skjønnsretten har meget feilaktig oppfatning av hva der medgår av tid for å få en sak av denne beskaffenhet betryggende forberedt og utredet. Den oppgitte tid er basert på noteringer og omfatter ikke arbeide som ikke vedgår saken. Skjønnsrettens nedsettelse av salæroppgaven er rettastridig og vilkårlig og påkjæres derfor med påstand om at salæroppgaven blir godtatt i sin helhet.»

Steinar Schinnes ved høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud har i tilsvar av 2/7-1974 gjort gjeldende at tilkjennelsen av saksomkostninger ikke er avgjort i strid med loven, men «er basert på en rent skjønnsmessig vurdering av skjønnsretten med hensyn til hva som var nødvendig av utgifter til juridisk og teknisk bistand for saksøkeren for å få saken betryggende gjennomført»; dette kan ikke overprøves av lagmannsretten. Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Ringerike byretts saksomkostningsavgjørelse i odelstakst av 9. juni 1974 stadfestes.

2. Steinar Schinnes tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.»

I anledning av tilsvaret har den kjærende part bemerket:

«Det er korrekt som anført, at Lagmannsretten bare kan prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.

I den forbindelse skal jeg få påpeke at Skjønnsretten for saksomkostningsspørsmålets vedkommende henviser til tvml. §176, som omhandler spørsmålet om saksomkostninger i ordinære sivile rettssaker. Den rette lovhjemmel i denne sak er skjønnsprosesslovens §43. Da den rådende praksis i skjønnssaker, og spesielt i skjønnssaker av en rent ekspropriasjonsmessig karakter, slik som et odelsskjønn i adskillig grad avviker fra den tilsvarende praksis i ordinære tvistemål, er det grunn til å gå ut fra at dette har innvirket på skjønnsrettens vurderingsmåte, og medført en betydelig reduksjon av saksomkostningene.

Allerede på dette punkt har således skjønnsretten avgjort saksomkostningene i strid med loven.

Men, skjønnsretten har også avgjort saksomkostningene i strid med loven ved ikke å gi fyldestgjørende premisser for sin avgjørelse, slik at man kan se om et forsvarlig skjønn har vært utført.

Det gjelder for den skogtekniske assistanse, hvor det bare anføres at «en betydelig del av det arbeide skogtaksatoren har utført har ikke vært nødvendig for sakførselen».

I og med at hverken parten selv eller hans prosessfullmektig var skogsakkyndige, og det dreiet seg om en skog som ble taksert til henimot en halv million kroner, må man ha krav på å få vite hvilket forstmessig materiale og hvilken presentasjon og kommentering til dette materiale som parten og hans prosessfullmektig selv er forventet å skulle utføre. Skjønnsretten har her etter alt å dømme begått en betydelig feil, men de manglende premisser forhindrer en i å få dette nærmere belyst.

Ennu mer utpreget er denne feil fra skjønnsrettens side når det

Side:255

gjelder den sakkyndige på tomteutparselleringens område, hvor det overhode ikke er gitt noen nærmere forklaring på avgjørelsen.

Også når det gjelder saksøktes utgifter til juridisk bistand har skjønnsretten handlet i strid med loven, jfr. i denne forbindelse H.R. Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1970-702, hvor det anføres at når det tilkjendte beløp er åpenbart utilstrekkelig, er omkostningene fastsatt i strid med loven.

Dette synspunkt kan fullt ut appliseres også på avgjørelsene for utgifter til forstlig og utparselleringmessige utgifter.»

Til dette har kjæremotparten bemerket:

«Det er forsåvidt riktig at skjønnsretten når det gjelder saksomkostningsspørsmålet har henvist til tvistemålslovens §176, men rettens fullstendige bemerkning vedrørende dette spørsmål lyder:

«Saksøkeren har møtt med prosessfullmektig, og etter skjønnslovens §43 finner retten at saksøkte skal ha sine saksomkostninger erstattet innen den ramme som tvistemålslovens §176 gir».

Både etter skjønnslovens §43 og tvistemållovens §176 er det de saksomkostninger som har vært nødvendig som kan kreves erstattet.

Jeg vil på dette grunnlag gjøre gjeldende at det på ingen måte er i strid med loven når skjønnsretten har tilkjent omkostningene etter skjønnslovens §43 innenfor den ramme som tvistemålslovens §176 gir.

Jeg må innrømme at jeg er ukjent med at «rådende praksis» i skjønnssaker, og spesielt i skjønnssaker av rent ekspropriasjonsmessig karakter, slik som et odelsskjønn i adskillig grad avviker fra den tilsvarende praksis i ordinære tvistemål.

Såvel i ordinære tvistemål som i skjønnssaker frantlegges det oppgave over hvilke utgifter som kreves erstattet, og i tvistemållovens §176, annet ledd, er det nå bestemt at det skal gis oppgave over de utgifter som kreves dekket av motparten.

Slik oppgave ble da også meddelt av den kjærende parts prosessfullmektig for skjønnsretten.

Som det fremgår av kjæremålserklæringen framsatte saksøkte krav på erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand under 3 punkter med spesifiserte beløp på henholdsvis kr. 3.184,80, kr. 18,900,- og kr. 10.145,-.

Til disse 3 oppgaver skal jeg bemerke:

Ad Norsk Skogkontors regning:

Jeg vil gjøre gjeldende at nødvendige utgifter til varetagelse av saksøktes tarv under skjønnssaken når det gjelder teknisk bistand bare gjelder slike utgifter som har vært av betydning for skjønnsrettens vurdering av verdien.

Det er på det rene at det forelå et uttømmende skriftlig materiale og forstlig registrering av skog, idet 10 % beitetaksering av skogen ble foretatt i 1969.

Jeg protesterte for skjønnsretten mot at det skulle tilkjennes omkostninger i forbindelse med Norsk Skogkontors møte for retten, idet jeg gjorde gjeldende at slikt fremmøte var helt unødvendig for å komme fram til et riktig skjønn.

Saksøkte hadde tilstede i retten Hans Jørgen Schinnes fra hvem

Side:256

han hadde overtatt eiendommen og Hans Jørgen Schinnes hadde tidligere vært utsatt for odelspågang og deltatt i både 2 undertakster og 1 overtakst vedrørende eiendommen.

Jeg mener derfor at ingen del av disse utgifter skulle ha vært erstattet, men når retten på skjønnsmessig grunnlag har funnet at endel av utgiftene var nødvendig og skjønnsmessig har anslått disse til kr. 1.500,- foreligger det ikke grunnlag for Lagmannsretten til å overprøve denne skjønnsmessige vurdering.

Ad arkitekt Leif Olsens regning:

I forbindelse med verdsettelse av eiendommen har skjønnsretten anført:

«Eiendommens verdi etter gangbar pris i egnen bestemmes av dens verdi som jordbruk og skogbruk. Retten er enig med saksøkeren i at der ikke foreligger noen aktuell eller framtidig tomteverdi. I Ringerikes generalplan er det område hvor eiendommen ligger bestemt til jord- og skogbruksområde. Ingen kommunale planer om å regulere noen del av eiendommen til bebyggelse foreligger. Hverken hyttefelter eller boligfelter er påtenkt. Forslag fra andre om en slik utnyttelse kan ikke påregnes å bli godkjent. De planer retten har fått seg forelagt er utelukkende utarbeidet med henblikk på odelstaksten. De har ikke vært forelagt for kommunens myndigheter og det er intet grunnlag for å anta at det vil føre til noe resultat. Det er da overflødig å gå inn på hvilken betydning ekspropriasjonserstatningslovens regler og de bestemmelser av lignende innhold som er ventet, ville kunne ha fått, om reelle og videreførte planer hadde foreligget».

Det er etter dette helt forståelig når skjønnsretten kommer til at utgiftene til arkitekt Olsen ikke har vært nødvendige for å få saken betryggende utført og det foreligger da heller intet grunnlag for å tilkjenne saksomkostningene under dette punkt. Og enda mindre for å gjøre gjeldende at skjønnsrettens avgjørelse er i strid med loven.

Regning for juridisk assistanse:

Det ble for skjønnsretten på korrekt måte etter tvistemålslovens §176, annet ledd, framlagt omkostningsoppgave som anført i kjæremålserklæringen.

Arbeidsoppgaven som ble framlagt under rettsmøtet lød blant annet slik:

«Forberedende og avsluttende arbeide 8 dager kr. 8.000,-

Rettsmøter 1 dag » 1.000,-

Det ble senere skriftlig inngitt en tilleggsoppgave til skjønnsretten slik at det totale beløp i den oppgave som ble framlagt under skjønnsrettens behandling kr. 9.505,- ble øket til kr. 10.145,-.

Jeg meddelte i forbindelse med omkostningsoppgaven at jeg beklageligvis måtte protestere mot tilkjennelse av omkostninger med det krevede beløp. Jeg ga som opplyst av den kjærende part uttrykk for at jeg ikke hadde noe å bemerke til dagsatsen kr. 1.000,-, men at jeg overhode ikke kunne forstå nødvendigheten av 8 dager til forberedende og avsluttende arbeide.

Jeg nevnte i denne forbindelse at jeg noen dager forut hadde møtt for Vinger og Odal herredsrett som representant for saksøkte i en skiftetakst som gjaldt en eiendom med et skogareal på ca. 25.000 mål

Side:257

og 2 gårdsbruk. I forbindelse med nevnte sak krevet jeg meg tilkjent salær med kr. 3.000,- for 2 dagers forberedende arbeide og 1 dags møte i retten.

Jeg vil gjøre gjeldende at det for en prosessfullmektig ikke er nødvendig å foreta befaring av en eiendom for å kunne arbeide effektivt med saken. Likesom jeg er av den oppfatning at det er helt unødvendig at en prosessfullmektig deltar under skjønnsrettens befaring av eiendommen.

Under enhver omstendighet må det være på det rene at det er undergitt skjønnsrettens skjønnsmessige vurdering hvorvidt forhåndsbefaring og deltagelse under skjønnsrettens befaring er nødvendige utgifter som en part kan kreve dekket etter skjønnslovens §43 og det må også være undergitt skjønnsrettens skjønnsmessige vurdering hva som er nødvendig tid til forberedelse av en odelstakst. Jeg vil derfor gjøre gjeldende at også skjønnsrettens avgjørelse på dette punkt er fullt i overensstemmelse med lovens regler.

Jeg vil videre gjøre gjeldende at den begrunnelse skjønnsretten har gitt for sin avgjørelse er fullt ut tilstrekkelig. Jeg kan ikke se at kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1970-02 har betydning for nærværende sak.»

Hertil har den kjærende part bemerket:

«I. Jeg må fastholde at saksomkostningene i den foreliggende odelstakst er avgjort i strid med loven i og med at avgjørelsen er foretatt i medhold av tvistemålslovens §176, istedenfor efter skjønnsprosesslovens §43. Selv om de to lovsteder anvender det samme uttrykk, - at utgiftene har vært nødvendige, turde det for de fleste være en kjent sak at omkostningsspørsmålet i praksis avgjøres ut fra andre betraktningsmåter når det gjelder skjønn, spesielt ekspropriasjonsskjønn, enn ved sivile tvistemål. En odelstakst er i realiteten det samme som et ekspropriasjonsskjønn, forskjellen består for det vesentlige i at eieren ved en odelstakst må avstå sin eiendom av hensyn til en enkelt persons privatøkonomiske interesser, mens han ved en ekspropriasjonssak må avstå den på grunn av et samfunnsmessig behov.

Saksøkte ved en odelssak er tvunget inn i en ufrivillig forsvarsposisjon hvor hele hans økonomiske eksistens kan stå på spill, og han vil derfor ha et behov for faglig hjelp og råd i langt sterkere grad enn tilfellet vanligvis er for partene i et vanlig sivilt tvistemål.

Den rådende praksis m. h. t. tilkjennelse av saksomkostninger tar tilbørlig hensyn til dette.

II. Saksomkostningene er i den foreliggende odelstakst avgjort ut fra hensyn til hva der har vært nødvendig for skjønnsretten for å kunne komme til et riktig resultat, og saksøkeren hevder at denne måte å oppfatte nødvendighetskriteriet på er riktig, jfr. hans prosesskrift av 26. august 1974 (dok. 22) side 2, midt på siden.

Dette er imidlertid en feilaktig oppfatning av nødvendighetskriteriet. Skjønnsretten, i en sak som den foreliggende, er sammensatt av personer med slik fagkunnskap og innsikt at den presumptivt skal kunne behandle alle i saken foreliggende spørsmål, både av juridisk og teknisk art, på betryggende måte. Dukker det opp spørsmål som skjønnsretten ikke har faktisk eller faglig kompetanse til å løse, er

Side:258

utveien den at skjønnsretten oppnevner sin egen sakkyndig på dette område, jfr. tvistemålslovens kapitel 18.

Det påligger i første rekke partene å gi den best mulige redegjørelse for de krav som odelsløsningen medfører og de resonnementer og bevis av juridisk og teknisk karakter som kravene bygges på.

Selv om skjønnsrettens formann må forutsettes å kunne utrede og avgjøre de juridiske spørsmål i saken på egen hånd, har saksøkte krav på erstatning for utgifter til juridisk assistanse, idet saksøkte har krav på at alle de synspunkter, resonnementer, henvisninger m.v. som taler til hans fordel i saken, blir fremstillet så fyldestgjørende og grundig som mulig for retten. Dette gjelder endog i tilfelle hvor saksøkte selv er jurist, ut fra den etablerte oppfatning at den som skal prosedere en sak, på den måte retten er best tjent med, ikke bør ha personlig, økonomisk interesse i sakens utfall.

Det samme gjelder annen faglig assistanse for saksøkte.

Saksøkte har krav på at han, før saken kommer opp, får nøye kjennskap til det forstlige og annet faglige grunnlag som hans erstatningskrav kan bygges på.

Det er helt nødvendig for saksøkte på forhånd å kunne nøye underbygge og formulere sine krav.

Hvorvidt det senere, under sakens behandling, viser seg at de skjønnsmenn som er blitt oppnevnt i større eller mindre utstrekning sitter inne med kjennskap til eiendommen, kunnskap om vurderingsmåter etc. slik at de hadde kunnet komme til sitt resultat uavhengig av partenes fremstilling, spiller ingen rolle i denne forbindelse.

Det er viktig å merke seg, at når man diskuterer nødvendigheten av den engagerte hjelp, er det saksøktes situasjon idet odelstaksten blir begjært, man må legge til grunn. Man må søke å sette seg i saksøktes stilling og finne ut hva det på det tidspunkt fremstillet seg som påkrevet å få utredet og forberedt. Hva der senere, ved sakens avslutning, viser seg faktisk å ha vært påkrevet, spiller som foran nevnt ingen rolle i denne forbindelse. De fleste saksøkte er ikke clairvoyante og skal ikke vært nødt til å ta noen risiko på denne måte.

Det er åpenbart at skjønnsretten i nærværende sak ikke bare har sett hen til hva den selv har hatt nytte av, men at den også har sett helt retrospektivt på saken og ikke satt seg inn i saksøktes utgangsstilling.

Saksomkostningene er også av denne grunn avgjort i strid med loven.

Når det gjelder spørsmålet om prosessfullmektigens forhåndsbefaring av eiendommen og deltagelse i skjønnsrettens befaring, kan jeg kort nevne at jeg mer enn en gang har opplevet at saksøktes prosessfullmektig er blitt gjenstand for skjønnsrettens kritikk fordi han ikke på forhånd har gjort seg kjent med den angjeldende eiendom og det faktiske grunnlag for det krav han skal prosedere. Jeg ville ansett det som meget nonchalant både overfor parten og retten, å ha unnlatt en forhåndsbefaring.

Når det gjelder skjønnsrettens befaring, så er å merke at dette er en del av saksbehandlingen, hvorunder en rekke spørsmål, også med rettslig relevans, kan oppstå, og hvor parten har behov for å ha sin

Side:259

prosessfullmektig for hånden. At saksøkerens prosessfullmektig tok risikoen ved å utebli, er uten relevans i denne forbindelse.»

Til støtte for disse anførslene er det vist til Eidsivating lagmannsretts kjennelse inntatt i RG-1969-580.

Kjæremotparten bemerker i et avsluttende innlegg:

«Ad I. Jeg fastholder det jeg tidligere har gjort gjeldende med hensyn til forholdet mellom tvistemålslovens §176 og skjønnsprosesslovens §43.

Jeg er enig i at når det gjelder utgiftene til juridisk bistand, er praksis i odelssaker ved første skjønn nokså lik praksis i ekspropriasjonssaker, slik at omkostninger for juridisk bistand som altoverveiende hovedregel blir tilkjent dersom saksøkeren møter med prosessfullmektig og det ble da heller ikke fra min side gjort innvendinger mot at omkostninger for juridisk bistand skulle tilkjennes. Det var bare omfanget av arbeidsoppgaven og størrelsen av salæret jeg på min parts vegne måtte protestere mot.

Ad II. Jeg er fortsatt av den oppfatning at det med nødvendige utgifter i skjønnslovens §43 og også i tvistemålslovens §176 siktes til det som har vært nødvendig for å få saken belyst.

Jeg kan imidlertid ikke se at det under uttrykket «nødvendige omkostninger» inngår omkostninger som saksøkte har pådratt seg, men som åpenbart er helt unødvendige for sakens riktige opplysning.

Med hensyn til forståelsen av uttrykket «nødvendige omkostninger» viser jeg bl.a. til dom av Høyesterett i Rt-1961-910, hvor det på side 917 i siste ledd anføres:

«Etter resultatet antar jeg at aksjeselskabet Børresen må tillkjennes omkostninger for alle retter. Ved fastsettelsen av saksomkostningene har jeg lagt til grunn et lavere utgiftsbeløp enn hva ankemotparten har oppgitt, idet jeg ikke finner at samtlige utgifter har vært nødvendige til avgjørelsen av denne sak.»

Jeg finner det unødvendig med noen nærmere imøtegåelse av det som er anført på 2 og 3 i den kjærende parts prosesskrift, idet jeg ikke kan se at noe av det der anførte gir grunnlag for at saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.

Når det gjelder spørsmålet om prosessfullmektigens forhåndsbefaring av eiendommen, er jeg enig i at dette kan være nødvendig i forbindelse med ekspropriasjonssaker, men jeg fastholder at en prosessfullmektigs forhåndsbefaring av eiendommen eller deltagelse i skjønnsrettens befaring av eiendommen i forbindelse med odelstakster er unødvendig.»

Lagmannsretten finner det klart at skjønnslovens §43 ikke hjemler saksøkeren krav på erstatning for utgifter i større utstrekning enn tl. §176 gir anvisning på. Dette følger direkte av skjønnslovens §2 hvoretter bl.a. bestemmelsene i tvistemålslovens første del får tilsvarende anvendelse «for så vidt dertil er anledning». Det er såvel i skjønnssaker som i tvistemål bare utgifter som etter rettens skjønn har vært nødvendige for å få saken betryggende utført, som kan kreves erstattet. Noen praksis i strid med dette kan en ikke anta har utviklet seg.

Den kjærende part kan altså ikke vinne frem med sin påstand om

Side:260

at skjønnsrettens avgjørelse er i strid med loven fordi retten har vist ikke bare til skjønnslovens §43, men også til tl. §176.

Med hensyn til de enkelte postene i den av prosessfullmektigen fremlagte oppgave og dermed i skjønnsrettens begrunnelse for sin omkostningsavgjørelse bemerkes:

Ad regningen fra Norsk Skogkontor:

Skjønnsretten har åpenbart funnet at saksøkte burde forstått at de opplysninger som på forhånd forelå om skogen sammenholdt med det som ville bli iakttatt under befaringen og det som kunne bli opplyst av personer som ville møte i retten og kunne gi forklaring, ikke trengte en så omfattende supplering som den Norsk Skogkontor hadde besørget. Skjønnsrettens vurdering fremtrer ikke som urimelig. Lagmannsretten kan heller ikke se at skjønnsretten hadde plikt til å gi en detaljert begrunnelse for sin vurdering.

Ad regningen fra arkitekt Leif Olsen:

Det er på det rene at på det tidspunkt da skjønnet ble holdt, forelå det et utkast til generalplan for Ringerike kommune, og at gården Nordre Haug etter denne plan fortsatt skulle være jord- og skogbruksområde. Det er ikke søkt påvist at det var grunn til å regne med at det i noenlunde nær fremtid ville bli tale om å legge eiendommen helt eller delvis ut til bolig- eller hyttetomtearealer. Etter gårdens beliggenhet er dette da også lite sannsynlig. En går etter dette ut fra at skjønnsretten har ment at om det i fremtiden skulle bli tale om utparsellering av «en del tomter til hytter og muligens også til boliger», slik det er sagt i overtaksten av 1969, så måtte det være klart for saksøkte i den foreliggende sak at det eventuelt ville bli i en så fjern fremtid at det ikke ville være mulig idag å legge realistiske planer for i hvilken utstrekning og hvoredes dette kunne skje. På dette grunnlag har den så ansett utgiftene til planlegging som unødvendige for å få saken betryggende utført. En slik vurdering fremtrer ikke som urimelig.

En nevner her at uttrykket «betryggende utført» er lovens ord og ikke skulle kreve noen nærmere forklaring.

Ad prosessfullmektigens salær:

Prosessfullmektigen oppga å ville beregne et salær av Svein Myhre på kr. 9.500,-. Av dette refererte kr. 8.000,- seg til 8 dagers forarbeid og kr. 1.500,- til 1 1/2 dag med befaring og rettsmøte. Herredsretten har truffet sin avgjørelse på dette punkt med henvisning til at det ikke var nødvendig at prosessfullmektigen deltok i befaringen og at et forberedende arbeid på 8 dager langt oversteg det som kunne anses nødvendig for å få saken betryggende utført. Ut fra disse betraktninger kom retten frem til et salær på kr. 3.000,-. Dette skulle da dekke nødvendige utgifter for å få saken betryggende utført. Retten var på det rene med at prosessfullmektigen opererte med et salær på kr. 1.000,- pr. dag og at saksøkte ikke hadde reist innsigelse mot denne norm. Godtgjørelsen dekker altså 3 dager. Lagmannsretten finner det klart at skjønnsretten ved sin avgjørelse av salærkravet har lagt til grunn en meget strengere norm ved vurderingen av nødvendigheten av den av prosessfullmektigen oppgitte arbeidstid enn den som normalt følges av rettene. Det antas således å være uvanlig at retten anser en prosessfullmektigs deltagelse i befaring av den eiendom som det er tale om å løse, som

Side:261

unødvendig når prosessfullmektigen deltar i samsvar med sin parts ønske. En finner imidlertid ikke å kunne sette rettens vurdering for så vidt til side. Imidlertid blir det selv under denne forutsetning bare to dager som har vært ansett nødvendige for høyesterettsadvokat Lous' forberedende arbeid med saken. Det fremgår av kjæremålserklæringen at advokaten har foretatt en forhåndsbefaring av eiendommen som tok 1 dag, noe en finner å måtte gå ut fra at skjønnsretten var kjent med. Etter lagmannsrettens syn må det foreligge særlige omstendigheter for at en slik befaring skal anses unødvendig i betraktning av eiendommens art og størrelse. Slike omstendigheter er ikke opplyst å foreligge. Det erstatningsbeløp som skjønnsretten har fastsatt anses i lys av dette og høyesterettsadvokat Lous' oppgave å være åpenbart utilstrekkelig og dermed å være i strid med loven. En antar at følgen må være at den påkjærte omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling av skjønnsretten i samsvar med den kjærende parts subsidiære påstand. - - -