RG-1975-451

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1974-11-12
Publisert:	RG-1975-451
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 12. november 1974 i sak nr. 98/1974
Parter:	Samtrygd-NBG (advokat Jan Paus) mot Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Lagmann Otte Huitfeldt, lagdommerne Odd Nørstebø, E. Midelfart
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Syketrygdloven (1956) §130, Bilansvarslova (1961) §11, §12, §13, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §31, §4, Folketrygdloven (1966) §18-7, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §219f, §9

Saken gjelder rekkevidden av en bilførers personlige ansvar etter bilansvarslovens §11.

Arne Nøst kolliderte den 5.10.1968 i Verran med en buss. Hans passasjer, Johan Volden, kom til skade og er blitt ufør. Nøst hadde sin personbil trafikkforsikret i Samtrygd. For sin kjøring (overtredelse av trafikkreglenes §14, 1. pkt.) ble han forelagt en bot på kr. 75,- som han vedtok.

Av trafikkforsikringen har Samtrygd betalt ut kr. 5.000 til den skadelidte personlig og kr. 48.200 til Rikstrygdeverket. Det siste var regresskravet for kapitalverdien av uførepensjonen. Trafikkforsikringen hadde et maksimumsbeløp på kr. 200.000 for personskade, jfr. §9 i bilansvarsloven før lovendringen av 25.5.1973.

Om et regresskrav fra Rikstrygdeverket på ytterligere kr. 12.758,- er det blitt tvist. Beløpet tilsvarer sykepenger til den skadelidte i oktober-desember 1968 med kr. 6.873,- og attføringspenger i oktober 1969-juni 1970 med kr. 5.885,-. Kravet ble første gang gjort gjeldende den 10.2.1972, og da av Rissa trygdekontor. Hjemmel for dette regresskrav er angitt å være §130 i syketrygdloven av 2.3.1956 og §18-7 i folketrygdloven av 17.6.1966. Det er ingen uenighet for så vidt, heller ikke om kravets størrelse. Det er enighet om at kravet ikke berøres av lovendringen av 19.6.1970 om bortfall av regressadgangen, jfr. også Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1972-1131 og 1974 216.

Samtrygd avviste dette regresskrav som foreldet. Selskapet hevdet at 3-årsfristen i strl.ikraftl. §28 gjelder for krav mot trafikkforsikringen selv om den skadegjørende begivenhet skyldes et straffbart forhold hos bilføreren, jfr. den senere dom av Høyesterett inntatt i Rt-1973-409.

I stedet fremmet Rikstrygdeverket regresskravet direkte

Side:452

overfor bilføreren Arne Nøst ved stevning til Inderøy herredsrett den 9.1.1974.

Samtrygd-NBG (de to selskaper var blitt sammensluttet) erklærte for herredsretten hjelpeintervensjon på Nøsts side. Rikstrygdeverket hadde i stevningen pekt på at Nøst var ansvarlig for skaden etter vanlige erstatningsregler, at det for krav mot ham gjelder en 10-års frist etter ikrftl. §28 og at man antok at Samtrygd-NBG måtte dekke det beløp som Nøst blir pålagt å betale.

Herredsretten avsa den 22.5.1974 dom med slik domsslutning:

«1. Arne Nøst dømmes til å betale til Rikstrygdeverket 12.758 - tolvtusensjuhundreogfemtiåtte - kroner med 4 % rente fra 14. november 1973.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Denne dom har Samtrygd-NBG i rett tid anket inn for Frostating lagmannsrett.

Rikstrygdeverket har tatt til gjenmæle.

Arne Nøst har ikke tatt del i ankesaken.

Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens dom. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten, også når det gjelder partenes anførsler.

Samtrygd-NBG anfører at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at bilføreren har et personlig ansvar for skader som ligger innenfor trafikkforsikringens maksimumsbeløp på kr. 200.000. Lovens ordning er at forsikringsselskapet skal svare direkte overfor skadelidte for den voldte skade. Det følger av ordlyden i lovens §11 tredje ledd at bilføreren ordinært er fri for ansvar som ligger innenfor trafikkforsikringens ramme. Solidaransvar mellom skadevolder og selskap har man bare i de særtilfeller der selskapet har regress tilbake til skadevolderen. Dette er det prinsipale frifinnelsesgrunnlag for Nøst, da skaden ikke er voldt under slike omstendigheter at selskapet hadde regress til ham. Det medgis at uttalelser i lovens forarbeider, bl.a. i innstillingen fra Motorvognansvarskomiten av 1951, ikke støtter denne lovforståelse. Man må imidlertid her helt fortolke §11 tredje ledd etter sin ordlyd, da de nevnte uttalelser bygde på forutsetninger som ikke slo til. Man anså ikke spørsmålet om skadevolderen skulle være ansvarlig også innenfor kr. 200.000 for å være av betydning og henviste til at det var ventet opphevelse av den særlige foreldelsesfrist på 10 år overfor skadevoldere som hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold. Man la til grunn at skadevolderen ikke ville bli stående alene med ansvar. At det ikke skal være tale om et reelt personlig ansvar, fremgår av Ot.prp. nr. 24 for 1959-60, der det på side 17 er sagt at skadevolderens personlige ansvar innen trafikkforsikringens ramme bare vil være av prosessuell-nominell art.

Subsidiært anfører Samtrygd-NBG også for lagmannsretten at Nøst må kunne påberope seg lempningsregelen i §11, 1. ledd, for fritakelse av ansvar for regresskravet. Denne

Side:453

anførsel bygges først og fremst på at Nøst ikke har forsikringsdekning hos selskapet for beløpet kr. 12.758. Dernest burde det for herredsretten vært en tilstrekkelig begrunnelse for å anvende lempningsregelen at Rikstrygdeverket trekker Nøst til ansvar bare fordi det har forsømt å gå på forsikringsselskapet i tide og i den uttalte hensikt å komme utenom selskapets foreldelsesinnsigelse. Rikstrygdeverket omgår det materielle innhold i høyesterettsdommen av 1973 når det via Nøst søker dekning i den samme trafikkforsikring som det er avskåret i å få dekning av direkte. Endelig må den omstendighet, at man fra den 1.1.1971 ikke lenger fant det samfunnsmessig ønskelig å opprettholde regressadgangen, telle med i vurderingen av spørsmålet om Nøst bør fritas for å betale av rimelighetshensyn.

Når det særskilt gjelder Nøsts forsikringsdekning, fremholder selskapet at han ikke hadde tilleggsforsikring for personlig ansvar. Med hensyn til trafikkforsikringen, har selskapet i forsikringsvilkårene vis-a-vis ham begrenset sitt ansvar til det som kan pålegges etter lovens kap. II. Det er imidlertid med hjemmel i alminnelige erstatningsregler og lovens kap. III (§11) at Nøst nå i tilfelle blir pålagt ansvar. På tidspunktet for saksanlegget forelå ingen mulighet for å reise krav mot selskapet med hjemmel i lovens kap. II. I forholdet mellom Nøst og selskapet er trafikkforsikringen å anse som en ansvarsforsikring der selskapet kan ta lovlige forbehold for regressomgangen med forsikringstakeren. Overfor tredjemann er ingen ansvarsbegrensning tatt og kunne heller ikke tas.

Selskapet har nedlagt slik påstand:

«1. Arne Nøst frifinnes for Rikstrygdeverkets krav.

2. Arne Nøst og Samtrygd-NGB tilkjennes saksomkostninger for herredsretten.

3. Samtrygd-NBG tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Rikstrygdeverket hevder at herredsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Det er for lagmannsretten understreket at Rikstrygdeverket har en forvaltningsmessig plikt til å forfølge regresskrav som ikke bortfalt ved lovendringen den 19.6.1970. Det har vært praksis at selskapene ikke har gjort gjeldende foreldelsesinnsigelser mot Rikstrygdeverkets regresskrav, bl.a. fordi de har innsett at det må ta tid å få trygdeytelsene klarlagt og også fordi lovens ordning har vært at den skadelidte tilkom dekning av sine egne krav mot selskapet foran Rikstrygdeverkets regresskrav. Rikstrygdeverket finner ikke å kunne akseptere foreldelsesinnsigelsene i større utstrekning enn nødvendig, og anser seg berettiget til å gå veien om skadevolderen med regresskravet i et tilfelle som det nærværende. Avgjørelsen av tvisten har betydning for flere regressaker.

Rikstrygdeverket gjør gjeldende at det er hevet over tvil at Nøst er ansvarlig for skaden ved siden av forsikringsselskapet. Om skadevolderes medansvar innenfor trafikkforsikringens

Side:454

ramme er det klare uttalelser i lovforarbeidene. Nøst voldte skaden ved uaktsomhet og har pådratt seg erstatningsplikt etter vanlige erstatningsregler. Lovens §11 tredje ledd, er ikke - som hevdet av selskapet - en bestemmelse om at skadevolderen ordinært ikke har medansvar innenfor trafikkforsikringens ramme, men en bestemmelse om hvem som til slutt skal bære skaden. Noe annet fremgår heller ikke av lovteksten.

Etter Rikstrygdeverkets syn kan det ikke komme på tale å bringe lempningsregelen i §11 første ledd, til anvendelse for å redusere Nøsts ansvar. Dersom Nøst har forsikringsdekning er det ikke en gang adgang til å sette ned hans ansvar overfor Rikstrygdeverket. Det er da ikke spørsmål om at ansvaret blir urimelig stort for ham.

Det bestrides at Samtrygds trafikkforsikring ikke gir Nøst forsikringsdekning for Rikstrygdeverkets regresskrav. Det følger av lovens §11 tredje ledd, at han kan kreve sitt utlegg refundert. Selv om en solidarskyldners ansvar overfor kreditor kan være foreldet, sitter han igjen med et regressansvar overfor en medskyldner som må innfri. Mot Nøsts krav om dekning av utlegget vil selskapet ikke kunne påberope seg foreldelse før 3 år etter at dekningskravet oppsto.

Det har ingen ting for seg at selskapet kan nekte å dekke Nøsts utlegg under henvisning til at hans ansvar i dette tilfelle følger av §11 og dermed av lovens kap. III, mens selskapet i forsikringsvilkårene, bl.a. disses §1, overfor forsikringstakeren bare har tatt på seg å stå inne for ansvar etter lovens kap. II. Nøsts dekningskrav bygger nettopp på kap. II. At han har rett til å få sitt utlegg dekket, styrkes av lovforarbeidene. Det henvises til bokmålsteksten til §11 tredje ledd i Ot. prp. nr. 24. Rikstrygdeverket kan ikke se at forsikringsvilkårene inneholder noen relevant ansvarsbegrensning, men har villet peke på at selskapet i tilfelle ikke har adgang til å frata forsikringstakeren hans rett etter lovens §11 tredje ledd.

Når det endelig gjelder rekkevidden av Høyesteretts dom inntatt i Rt-1973-409 har Rikstrygdeverket pekt på at regresskravet der ble fremmet direkte mot vedkommende forsikringsselskap og at man ikke kan slutte noe om kravets stilling dersom skadevolderen var blitt trukket inn i saken.

Rikstrygdeverket har lagt ned denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for herredsretten.

2. Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og har stort sett det samme syn som herredsretten på de rettsspørsmål som er reist i saken. Lagmannsretten viser for så vidt til herredsrettens domsgrunner. Under ankeforhandlingen har særlig vært fremme to hovedspørsmål, som lagmannsretten skal behandle nærmere. Det ene er hvorvidt bilføreren har et personlig ansvar for Rikstrygdeverkets regresskrav så

Side:455

lenge kravet ligger innenfor trafikkforsikringens maksimumsbeløp på kr. 200.000 for personskade. Det andre er hvorvidt bilføreren i kraft av trafikkforsikringen har forsikringsdekning for det han måtte bli dømt til å betale til Rikstrygdeverket.

I saken er det på det rene at Rikstrygdeverket har et regresskrav på kr. 12.758 og at det har akseptert at kravet overfor selskapet er foreldet etter 3-årsfristen i strl.ikrftl. §28, mens det for det ansvar som bilføreren måtte ha for kravet gjelder en foreldelsesfrist på 10 år etter samme lovbestemmelse. Det er enighet mellom partene om å legge til grunn at skaden oppsto ved en straffbar handling fra bilførerens side.

Det er videre i saken på det rene at Rikstrygdeverkets formål med søksmålet mot Nøst er å åpne adgang til i neste omgang å få regresskravet dekket av Samtrygds trafikkforsikring. I den forbindelse har Regjeringsadvokaten i prosesskrift gitt slik erklæring:

«Jeg vil på vegne av Rikstrygdeverket fremkomme med et forpliktende tilsagn om at Rikstrygdeverket ikke kommer til å inndrive sitt regresskrav hos Arne Nøst personlig. Hvis Rikstrygdeverket får medhold i sitt krav, vil Rikstrygdeverket søke dekning i Nøsts krav under forsikringsavtalen med Samtrygd. Dette innebærer at Rikstrygdeverket vil få Nøsts krav mot Samtrygd anvist til innkrevning overensstemmende med tvangsfullbyrdelseslovens §219f.f...»

Under prosedyren er det i tillegg uttalt at Rikstrygdeverket ikke vil ha noe å innvende mot at Nøst blir frifunnet dersom det skulle medføre riktighet at han ikke har forsikringsdekning.

Bilansvarslovens §11 gjelder det ansvar som en bilfører har etter alminnelige erstatningsregler. Det er intet i loven som tyder på at hans ansvar overfor skadelidte først skulle inntre for det som overstiger trafikkforsikringens maksimumsbeløp på kr. 200.000. Man får innenfor kr. 200.000 et solidaransvar mellom skadevolderen og selskapet, og skadelidte kan velge hvem han vil holde seg til. Rikstrygdeverket står her rettslig i samme stilling som skadelidte selv. Lagmannsretten deler ikke selskapets oppfatning av at lovens §11 tredje ledd etter sin tekst handler om når skadelidte kan holde seg til skadevolderen personlig og at det der bestemmes at skadevolderen er fri for ansvar også overfor skadelidte dersom selskapet ikke kan søke regress hos skadevolderen. Bestemmelsen må derimot leses slik at den gir en regel om hvem som endelig skal bære erstatningen, således om skadevolderens regress til selskapet dersom han blir gjort ansvarlig av skadelidte. Den forståelse at skadevolderens personlige ansvar ikke først begynner når trafikkforsikringen er uttømt, har en avgjort støtte i lovens forarbeider. Det vises til Motorvognansvarskomitéen av 1951's innstilling 35 og 70 og Ot. prp. nr. 24 for 1959-60 17. Det fremgår herav at man forut satte et personlig ansvar også innenfor grensen for trafikkforsikringen, selv om man nok uttalte at ansvaret da var av mindre reell betydning. Samtrygd-NBG har rett i at man ved

Side:456

lovarbeidet bygde på en del forutsetninger som sviktet, bl.a. på at den særlige foreldelsesfrist på 10 år i strl.ikraftl. §28 skulle bortfalle og at en skadevolder ordinært ikke blir stående med ansvaret etter at det er bortfalt for selskapet. Det er imidlertid ikke slik at forarbeidene av den grunn bør tillegges mindre vekt. Forarbeidene viser at de som deltok i lovarbeidet i lovteksten la til grunn at skadevolderen skulle ha et personlig ansvar også innenfor trafikkforsikringens ramme. Det er i proposisjonen direkte sagt at man ikke fant grunn til å oppheve det personlige skyldansvar innen trafikkforsikringens ramme. Lovgiverne har også vært klar over at den situasjonen som i denne sak foreligger med ulik foreldelsesfrist kunne oppstå, bl.a. i en overgangstid.

Lagmannsrettens konklusjon så langt er at Rikstrygdeverket har rettslig adgang til å kreve Nøst for beløpet på kr. 12.758.

Spørsmålet om Nøst har forsikringsdekning dersom han gjøres ansvarlig for beløpet, har referanse til anførselen om at lempningsregelen i §11 første ledd, bør føre til at han likevel fritas. Lagmannsretten er enig med Rikstrygdeverket i at det ikke kommer på tale å anvende lempningsregelen dersom selskapet i kraft av trafikkforsikringen må dekke hans utlegg. Partene har lagt opp saken slik at de forutsetter at retten prejudisielt tar standpunkt til Nøsts rettigheter overfor selskapet.

Den avgjørende bestemmelse er lovens §11 tredje ledd. Som retten allerede har påpekt, kan man av denne bestemmelse lese at en skadevolder som blir holdt direkte ansvarlig innenfor trafikkforsikringens ramme, har regressrett til selskapet dersom ikke det endelige ansvar etter de særlige unntaksregler i §12 og §13 skal falle på ham. Trafikkforsikringen er en ansvarsforsikring for skadevolderen. Hvis man foreløpig ikke innfører problemet med de ulike foreldelsesfrister, ville det være en helt fremmed ordning at skadelidte i valget om han skulle holde seg til selskapet eller skadevolderen dermed også valgte hvem som endelig skulle bære tapet. Retten har ingen forståelse for selskapets anførsel om at Nøsts regressrett er avskåret i forsikringsvilkårene ved at selskapet overfor forsikringstakeren skal ha begrenset sitt ansvar til det som følger av lovens kap. II, mens det ikke er med hjemmel i kap. II at Rikstrygdeverket nå gjør ansvar gjeldende mot Nøst personlig. Foruten at forsikringsvilkårene ikke kan frata den forsikrede hans rettigheter etter §11 tredje ledd, må det være riktig å se hen til at Rikstrygdeverkets regresskrav er et krav som dekkes av kap. II. Man kan også uttrykke det slik at Nøsts ansvar overfor Rikstrygdeverket følger av kap. III, mens hans regresskrav overfor selskapet bygger på kap. II. Lagmannsretten kan ikke se at forholdet med de ulike foreldelsesfrister for selskapets og skadevolderens ansvar overfor skadelidte, har andre virkninger disse solidarskyldnere imellom enn det som er ordinært. Beroende på det underliggende forhold kan man ha regressansvar overfor den som må innfri etter at en selv er blitt

Side:457

kvitt ansvaret overfor kreditor. Av sentral betydning er uttalelser på side 70 i innstillingen fra Motorvognansvarkomiteen av 1951, der det er fremholdt at den personlige ansvarlige som under særlige omstendigheter må innfri et krav som er undergitt ulik foreldelse og som trafikkforsikringen skulle dekke, vil ha sitt dekningskrav i behold i 3 år fra innfrielsen av erstatningskravet.

Resultatet må etter dette bli at Nøst tilpliktes å oppfylle Rikstrygdeverkets krav med renter fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer, d.v.s. stadfestelse av punkt 1 i herredsrettens dom.

Lagmannsretten finner imidlertid å burde utforme ny domskonklusjon, idet herredsrettens dom mangler oppfyllelsesfrist og det er en unøyaktighet med hensyn til renteforpliktelsen.

Anken har ikke ført frem og Samtrygd-NGB bør i samsvar med hovedregelen i tvml. §180 første ledd, dømmes til å erstatte Rikstrygdeverket dets omkostninger ved ankesaken. Lagmannsretten finner også å burde ta til følge dets påstand om saksomkostninger i anledning av herredsrettssaken. For herredsretten var Arne Nøst motpart og Samtrygd-NGB hjelpeintervenient. Bestemmelsen i tvml. §178 får anvendelse. Det er selskapet som har vært interessert i å få saken prøvet ved retten og det er selskapet som har handlet i saken. Saksomkostningene for herredsretten erstattes av selskapet.

Rikstrygdeverket har gitt foreskrevet omkostningsoppgave. Av denne fremgår at det for herredsrettssaken kreves dekket utgifter med kr. 1.367 og salær med kr. 2.000, tilsammen kr. 3.367. For ankesaken kreves dekket utgifter med kr. 1.500 og salær med kr. 2.300, tilsammen kr. 3.800. Selskapet blir tilpliktet å betale saksomkostninger overensstemmende med dette.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Arne Nøst dømmes til å betale Rikstrygdeverket 12.758,- - tolvtusensjuhundreogfemtiåtte - kroner med 4 - fire - prosent rente p.a. fra den 14. november 1973.

2. Samtrygd-NBG dømmes til å betale Rikstrygdeverket 3.367 - tretusentrehundreogsekstisju - kroner i saksomkostninger for herredsretten og 3.800 - tretusenåttehundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kjell Åke Lappen): - - -

Bakgrunnen for saken er at Johan Volden den 5. oktober 1968 ble skadet ved en kollisjon på riksveg 720 ved Geitvik i Verran. Volden var passasjer i bil U-86441 som ble ført av eieren Arne Nøst.

Det er enighet mellom partene om at bilføreren Arne Nøst ved

Side:458

kollisjonen hadde utvist uaktsomhet i relasjon til vegtrl. §31. 26. desember 1968 vedtok Arne Nøst et forelegg stort kr. 75,- for overtredelse av vegtrl. §31 første ledd, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §14.1, for sin kjøring ved den anledning hvor Johan Volden som foran nevnt ble skadet.

Nøsts bil var forsikret i Samtrygd, Johan Volden ble som følge av de skader han pådro seg ved kollisjonen tilstått 100 % uførepensjon m/ektefelletillegg.

Samtrygd har dekket Rikstrygdeverkets regresskrav for foran nevnte ydelser.

Rikstrygdeverket har imidlertid ytterligere fremmet et regresskrav stort kr. 12.758,- for utgifter til sykehusopphold og attføringspenger.

Rikstrygdeverket bygger sistnevnte krav på §130 i den nå opphevede lov av 2/3-1956 nr. 2 om syketrygd. Regresskravet tilkom opprinnelig Rissa trygdekontor, men er med hjemmel i lov av 19/6-1970 nr. 67 gått over til Rikstrygdeverket.

Samtrygd har avvist kravet som foreldet.

Rikstrygdeverket har godtatt denne innsigelse men har i stedet rettet et krav mot bilføreren Arne Nøst personlig. - - -

Retten skal bemerke:

Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Inntrøndelag 18. desember 1968 ble saksøkte Nøst ilagt en bot stor kr. 75,- for overtredelse av vegtrl. §31, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §14, 1. punktum.

Nøst har vedtatt forelegget. Siden forelegget gjelder Nøsts kjøring ved den trafikkulykke som inntraffødt xx.xx.1968 og hvor Johan Volden ble skadet er det klart at Nøst har utvist uaktsomhet ved samme anledning, jfr. Nøsts vedtagelse av forelegget 26. desember 1968.

Det krav stort kr. 12.758,- som Rikstrygdeverket har fremsatt overfor Nøst grunnes således på en straffbar handling. Retten finner at foran nevnte krav stort kr. 12.758,- er tilstrekkelig legitimert.

Hjemmelen for kravet er å finne i §130 i den nå opphevede lov av 2. mars 1965 nr. 2 om syketrygd samt i lov om folketrygd §18-7 slik lovbestemmelsen lød på det tidspunkt kravet oppsto.

Av nevnte lover fremgår at lovene ikke innskrenker det ansvar en som volder skade måtte ha overfor den trygdede. Videre fremgår at den trygdedes krav går over på kommunen eller staten i den utstrekning disse påføres utgifter.

Det krav stort kr. 12.758,- som er nevnt foran og som retten har funnet å være tilstrekkelig legitimert har således gått over på Rikstrygdeverket. Jfr. her 1. av 19.6-1970 nr. 67 hvoretter kravet må sies å være gått over fra Rissa trygdekontor til Rikstrygdeverket.

Retten forstår det slik at regressretten generelt er bortfalt ved lov av 19. juni 1970 nr. 67 som trådte i kraft 1. januar 1971.

For nærværende krav får imidlertid dette ikke betydning da det krav Rikstrygdeverket her fremmer er oppstått før nevnte endringslovs ikrafttreden.

Rikstrygdeverkets regressadgang er således i behold i nærværende sak.

Det må videre søkes en hjemmel for å rette kravet mot saksøkte Arne Nøst. Dette fordi Rikstrygdeverkets krav overfor Arne Nøsts forsikringsselskap, Samtrygd, er foreldet.

Side:459

Ut fra bilansvarslovens §11 første ledd konstaterer retten at Arne Nøst er personlig ansvarlig for krav som ligger innenfor rammen av samme lovs kapittel II.

Riktignok vil en skadevolders forsikringsselskap i de aller fleste tilfelle dekke de skader som voldes og som ligger innenfor kap. II i bilansvarsloven. Dette er imidlertid kun et praktisk resultat av loven og betyr ikke at skadevolderen kan sies å være ansvarsfri. Etter rettens oppfatning må bilansvarsloven forståes slik at den som volder en skade som går inn under bilansvarsloven er personlig ansvarlig med den begrensning som følger av lovens kapittel II.

Kravet mot Nøst må sees som et vanlig krav på erstatning utenfor kontraktsforhold. Etter straffelovens ikrafttredelseslov foreldes kravet mot Nøst først etter 10 år da kravet som foran nevnt utspringer av en straffbar handling.

Så langt må en derfor si ja til Rikstrygdeverkets krav mot Nøst.

Etter §11 første ledd i Bilansvarslova er det imidlertid adgang til å foreta en lempning av ansvaret såfremt retten finner det urimelig at den ansvarlige skal betale full erstatning.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om lempningsregelen skal anvendes må retten ta hensyn til om Nøst må dekke kravet selv eller om han i henhold til sin forsikring kan kreve beløpet hos Samtrygd. Man kan ikke late som om forsikring ikke foreligger.

Retten må således prejudisielt drøfte hvorvidt Nøst kan avkreve Samtrygd for det beløp han blir tilpliktet å betale. Om retten hadde hatt opplysninger om Nøsts økonomi ville man kanskje fått som resultat at kravet ikke var så stort at det p.g.a. sin størrelse ville virke urimelig om Nøst alene måtte betale uten adgang til å gå på sitt forsikringsselskap. Når partene ikke har forsøkt å legge fram slike opplysninger må retten foreta en prejudisiell drøftelse av det spørsmål som er nevnt foran.

Retten finner at Samtrygd med hjemmel i bilansvarslova §11, 3. ledd må dekke all skade som ligger innenfor bilansv.l. kapittel II. Det bemerkes at bilansvarl. §11 tredje ledd må sees som en preseptorisk lovbestemmelse, og vi har i nærværende sak nettopp med en skade å gjøre som ligger innenfor rammen av bilansvarslovens kap. II.

Retten ser det ut fra foranstående slik at Samtrygd og Nøst kan sies å være solidarisk ansvarlige. Selv om kravet overfor Samtrygd er foreldet, må Samtrygd allikevel betale Nøst såfremt han skulle bli tilpliktet å betale kravet. Retten legger således til grunn at Nøst kan kreve tilbake hos Samtrygd det beløp han blir tilpliktet å betale.

Ut fra foranstående finnes kravet overfor Nøst ikke å være urimelig i relasjon til bilansvarslovens §11 tredje ledd.

Saksøkte har påberopt seg at det betyr et misbruk fra Rikstrygdeverket når Rikstrygdeverket går på Nøst med saksanlegg utelukkende for å oppnå at Samtrygd skal måtte betale.

Rikstrygdeverket har ved sin prosessfullmektig uttalt at hensikten med saksanlegget er å komme utenom foreldelsen. Man har på ingen måte til hensikt å avkreve Nøst for det beløp han måtte bli tilpliktet å betale.

Saksøker har således ikke benektet at formålet med saksanlegget er å komme utenom foreldelsesinnsigelsen fra Samtrygd.

Side:460

Retten konstaterer at det krav nærværende sak gjelder i seg selv er klart og uomtvistet.

I og for seg vil således ikke Samtrygd lide noe urimelig tap om de til tross for den inntrådte foreldelse mellom Samtrygd og Rikstrygdeverket allikevel må betale fordi Nøst blir tilpliktet å dekke saksøkers krav.

Retten vil bemerke at en ikke finner det urimelig at skadevolder ved hans forsikringsselskap dekker de skader som oppstår som følge av en ulykke. Det synes rimelig at forsikringsselskaper må dekke slike skader framfor at offentlige trygdeordninger blir belastet. Retten har ut fra dette intet å utsette på at saksøker søker å vinne fram med sitt krav til tross for at foreldelse er inntrådt. - - -