Rt-1972-1131

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-11-11
Publisert:	Rt-1972-1131
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 167/1972
Parter:	Norsk Bilforsikring Gjensidige (høyesterettsadvokat Per Sandbord) mot Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Heiberg, Lorentzen, Blom, Roll-Matthiesen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §18-7, LOV-1902-03-19-2-§130, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Syketrygdloven (1956) §130, Syketrygdloven (1956), Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Yrkesskadetrygdloven (1958), §318-7, Folketrygdloven (1966), LOV-1970-06-19-67

Dommer Heiberg: Ved en bilulykke 22. oktober 1966 ble fru Maren Madsø påført varige skader. Hun søkte 2. november 1967 uførepensjon, som ble tilstått ved vedtak av Rikstrygdeverket - RTV - 27. juli 1969 med virkning fra 1. august 1967. Ved brev av 12. februar 1970 fremsatte RTV krav overfor Norsk Bilforsikring Gjensidig - NBG - som ansvarlig for skaden om regress for den kapitaliserte verdi av pensjonen, kr. 34.000.

Selskapet har erklært seg villig til å betale kr. 22.644, som utgjør summen av de beløp fru Madsø har fått utbetalt før 1. januar 1971. Med virkning fra denne dag er imidlertid folketrygdlovens §18-7 blitt endret ved lov av 19. juni 1970 nr. 67, slik at den tidligere regressadgang er falt bort. Selskapet hevder at som følge av lovendringen har RTV ikke krav på regress for pensjonsbeløp som først kommer til utbetaling etter 1. januar 1971.

Side:1132

RTV tok ut forliksklage 12. februar 1970 og stevning 11. februar 1971 mot NBG. Oslo byrett avsa 1. februar 1972 dom med domsslutning:

«1. Norsk Bilforsikring Gjensidige dømmes til å betale til Rikstrygdeverket kr. 34.000,- - kronertrettifiretusen - med 5 - fem - prosent rente fra 12/3-1970 til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

NBG har med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg påanket byrettens dom direkte til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. NBG har nedlagt påstand:

«Norsk Bilforsikring Gjensidig dømmes til å betale Rikstrygdeverket kr 22.644,- med lovlig rente fra klagens forkynnelse til betaling skjer, og frifinnes for øvrig med tilkjennelse av saksomkostninger.»

RTV har nedlagt påstand:

«Byrettens dom stadfestes. Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Partene har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for byretten, og jeg viser for så vidt til byrettens domsgrunner.

Som nye dokumenter for Høyesterett er fremlagt en korrespondanse med uttalelser fra RTV, Sosialdepartementet og Justisdepartementet - lovavdelingen. Saken foreligger ellers i samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

I loven om folketrygd av 17. juni 1966 lød §18-7 første ledd opprinnelig: «Denne lov innskrenker ikke det ansvar som den som volder skade måtte ha overfor den trygdede, men trygdedes krav går over på trygden så langt tilfellet medfører utgifter for denne.»

Ved lov nr. 67 av 19. juni 1970 - som hovedsakelig gjaldt andre forhold - ble bestemmelsen gitt denne ordlyd: «En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. Dette gjelder likevel ikke dersom skaden er voldt forsettlig. - - - » Lovendringen, som ble foretatt på grunnlag av innstilling fra et særskilt utvalg, medførte således både en lempning i det direkte erstatningsansvar, og bortfall av folketrygdens regresskrav. - Avsnitt II i loven bestemte at den skulle tre i kraft 1. januar 1971. Noen overgangsbestemmelse for den nye §18-7 ble ikke gitt.

Verken lovens ordlyd eller motivene gir grunnlag for å anta at spørsmålet om lovendringens virkning for allerede inntrufne skadetilfelle overhodet har vært overveid. Det er derfor etter min mening lite vunnet ved å forsøke å innfortolke en løsning i den ene eller den annen retning i selve lovteksten. Man er henvist til å utfylle loven på et punkt hvor loven selv er taus.

Av den omstendighet at loven for fremtiden har funnet det

Side:1133

riktig å avskaffe erstatningsplikt og regress for utgifter som dekkes av trygden, kan man etter mitt syn ikke utlede noe om løsningen hvor den erstatningsbetingende begivenhet allerede er inntruffet før loven trådte i kraft. Et naturlig utgangspunkt er etter min mening at loven når ikke annet er særskilt bestemt, ikke kan bringes til anvendelse på de tilfelle hvor regresskravet er oppstått før lovens ikrafttreden. Men dette er bare å flytte spørsmålet: Når er så regresskravet oppstått?

Som nevnt av byretten, kan her tenkes en rekke alternativer som skjæringspunkt mellom gammel og ny lov, således den skadevoldende begivenhet, inntreden av den pensjonsbetingende tilstand, søknaden om pensjon, vedtaket om å tilstå pensjon, eventuelt den tidligere datum pensjonen gis virkning fra, forfall av de enkelte terminer og den faktiske utbetaling. I den foreliggende sak faller alle disse tidspunkter forut for 1. januar 1971, unntatt de to sistnevnte.

NBG hevder at trygdens regresskrav først oppstår ved at den ved betalingen av de enkelte pensjonsterminer trer inn i den trygdedes erstatningskrav mot skadevolderen eller hans selskap ved cessio legis. At man i praksis har trukket det kapitaliserte pensjonsbeløp inn ved erstatnings- og regressoppgjøret, er skjedd som en hensiktsmessig ordning, men skaper ikke noe rettskrav for RTV. Jeg kan ikke være enig i dette syn, og viser til høyesterettsdom i Rt-1970-705 flg., hvor førstvoterende på side 708 blant annet uttaler om §42 nr. 5 annet ledd i den tidligere lov om ulykkestrygd: «Jeg forstår lovens bestemmelser slik at Rikstrygdeverket trer inn i den erstatningsberettigedes krav også for så vidt angår pensjoner i fremtiden og at Rikstrygdeverket kan foreta en kapitalisering av slike ytelser. Den beregningsmåten som lagmannsretten har bygget på, er også i rettspraksis lagt til grunn i lignende tilfelle idet det er gjort fradrag i erstatningskravet for den kapitaliserte verdi av Rikstrygdeverkets ytelser i fremtiden. Jeg viser bl.a. til Rt-1933-874 flg., Rt-1965-798 flg., Rt-1966-886 flg. samt Rt-1969-520 flg., 806 flg. og 1308 flg., jfr. også RG-1965-532 flg.» Jeg antar at denne uttalelse gir uttrykk for gjeldende rett, også i forhold til den tidligere §18-7 i loven om folketrygd hvor bestemmelsen hadde en noe annen ordlyd enn i ulykkestrygdloven.

I det foreliggende tilfelle hadde således RTV et aktuelt, forfalt regresskrav for det kapitaliserte pensjonsbeløp da den nye lov trådte i kraft, og dette krav kan ikke være falt bort ved lovendringen.

Når det gjelder det generelle spørsmål om når et regresskrav av denne art er oppstått i relasjon til spørsmålet om skjæringspunktet mellom gammel og ny lov, finner jeg for min del at regresskravet bør anses oppstått allerede i og med at den skadebegivenhet er inntruffet som i siste omgang utløser pensjonskravet. Endringen i lovens §18-7 omfatter både skadevolderens ansvar og RTV's regress. I forhold til den skadedes erstatningskrav mot skadevolderen, må det være klart at dette er oppstått

Side:1134

allerede ved den skadegjørende begivenhet. På samme måte synes det naturlig å anse den skadedes eventuelle krav på trygd som følge av skaden og i tilfelle trygdens regresskrav som oppstått fra det samme tidspunkt. Også her dreier det seg om rettskrav, forutsatt at lovens vilkår er til stede, selv om kravet er latent og ikke straks kan fikseres og utbetales.

De øvrige mulige tidspunkter som har vært antydet som utgangspunkt for en generell regel, byr etter min mening alle på tungtveiende innvendinger ut fra praktiske hensyn og rimelighetsbetraktninger, uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på de spørsmål som oppstår.

Jeg vil ikke utelukke at det i enkelte av de mange oppgjørssaker av lignende art som er under behandling, kan foreligge særlige forhold som gjør at et avvikende tidspunkt bør legges til grunn. I den foreliggende sak kan jeg imidlertid ikke se at slike forhold er til stede. Jeg nevner i denne forbindelse at RTV har bedt Sosialdepartementet om å fremme proposisjon med forslag til lov om preklusjon av trygdens refusjonskrav 6 måneder etter lovens ikrafttreden. Blir en slik lov vedtatt, vil de resterende saker kunne gjøres opp endelig innen en rimelig tid.

Jeg finner etter dette at RTV's påstand må tas til følge.

Saken gjelder et prinsippspørsmål av stor rekkevidde hvor begge parter har hatt grunn til å ville se Høyesteretts avgjørelse. Saksomkostninger bør derfor heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende. Men jeg kan ikke slutte meg til hans uttalelse om at de opphevede regressbestemmelser fortsatt skal anvendes etter 1. januar 1971 når den skadevoldende begivenhet inntrådte før dette tidspunkt. Da det er opplyst at dette prinsipp vil være avgjørende for flere hundre regress-saker som foreligger i Rikstrygdeverket, skal jeg kort redegjøre for min oppfatning.

Av Rikstrygdeverkets brev av 10. oktober 1972 til Sosialdepartementet fremgår at det tar lang tid, ofte flere år og undertiden mange år, fra den skadevoldende begivenhet og til uførepensjon blir innvilget slik at regresskrav kan fremmes. Lov nr. 67 av 19. juni 1970 bestemte at endringene i folketrygdloven, herunder endringen i regressregelen i §18-7, skulle tre i kraft 1. januar 1971, og lovgiveren kan neppe ha tilsiktet at regresskrav fortsatt skal fremmes etter den opphevede bestemmelse i en årrekke fremover. En slik løsning er så upraktisk at Rikstrygdeverket allerede har foreslått en ny lovendring for å avskjære ytterligere regresskrav etter et visst tidspunkt. Jeg kan ikke se

Side:1135

at det er tvingende grunn til å bli stående ved en løsning som krever ny lovendring.

Syketrygdens utgifter har foranlediget den største del av regresskravene fra trygdene. Syketrygdens regress var hjemlet i §130 i lov nr. 2 av 2. mars 1956 som sa at «trygdedes krav går over på trygdekassen så langt tilfellet medfører utgift for kassen». Denne lov ble opphevet ved lov nr. 67 av 19. juni 1970, som inneholdt følgende overgangsbestemmelse: «Bestemmelsene i lov om syketrygd får anvendelse også etter 1. januar 1971 for så vidt gjelder rettigheter og plikter som gjelder tiden før denne lovs ikrafttreden.» Jeg må forstå dette slik at regress fortsatt kan kreves etter syketrygdlovens §130 for utgifter som syketrygden har hatt før 1. januar 1971, men at syketrygdens regress for senere utgifter er begrenset av folketrygdlovens nåværende §18-7 selv om utgiftene er en følge av en skadevoldende begivenhet før 1. januar 1971. Det foreligger ingen praksis for kapitalisering av syketrygdens anslåtte fremtidige utgifter, som kunne begrunne et annet resultat.

Den nevnte overgangsbestemmelse gjelder ikke for endringen av regressregelen i folketrygdlovens §18-7, som m.a. er bestemmende for uføretrygden. Rett til uførepensjon er ikke knyttet til en skadevoldende begivenhet. Loven knytter retten til at den trygdedes ervervsevne er varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, og utbetalingen er basert på trygdemyndighetenes vedtak om å tilstå uførepensjon. Som nevnt går det vanligvis lang tid fra den skadevoldende begivenhet til pensjon blir tilstått. I den første tid vil det normalt være syketrygden som gir alle ytelser. Ofte kommer også en periode med attføring før uførepensjon innvilges. Først når pensjonsvedtaket foreligger, kan det beregnes en kapitalisert verdi av fremtidige pensjonsytelser, slik at regresskrav kan fremmes på dette grunnlag. Ofte vil da pensjon bli gitt med virkning fra et tidligere tidspunkt, og etter opplysningene i saken synes da praksis å være at kapitaliseringen foretas på basis av det tidspunkt da pensjonen begynner å løpe. Den faste praksis at regresskrav har vært fremmet for kapitalisert verdi av fremtidige pensjonsytelser, har således ikke gått ut på at dette er skjedd samtidig med eller kort etter den skadevoldende begivenhet. Jeg er enig i at denne praksis kan begrunne et unntak fra vanlige regler for cessio legis, men ikke i at unntaket går så langt som til at regresskrav oppstår allerede ved den skadevoldende begivenhet. Det kan være tvil om regresskravet bør sies å oppstå fra det tidspunkt pensjonen begynner å løpe, eller fra det tidspunkt da pensjonsvedtaket blir fattet. Jeg anser det siste som mest naturlig og antar således at Rikstrygdeverket nå kan kreve regress etter den tidligere §18-7 for utlegg som uføretrygden har hatt før 1. januar 1971, og dessuten for kapitalisert verdi av senere ytelser for så vidt uførepensjon var tilstått før 1. januar 1971.

Spørsmålet står i annen stilling for yrkesskadetrygden. Lov nr. 10 av 12. desember 1958 fikk i 1971 tilføyd en ny §55 som sier

Side:1136

at «Denne lov får ikke anvendelse på skader som inntreffer etter 31. desember 1970.» Jeg må motsetningsvis forstå bestemmelsen slik at yrkesskadetrygden fortsatt har regress etter §42 i loven av 1958 for ytelser som følge av skader før 1. januar 1971.

I den foreliggende sak er uførepensjon tilstått den 27. juli 1969. Jeg er derfor enig i at Rikstrygdeverket fortsatt har krav på regress for den kapitaliserte verdi av den pensjon som ble tilstått fru Maren Madsø.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

I anledning av dommer Lorentzens bemerkninger vil jeg tilføye at jeg ikke i denne sak finner grunn til å ta standpunkt til rekkevidden av overgangsbestemmelsene for så vidt angår syketrygden og yrkesskadetrygden.

De praktiske ulemper som dommer Lorentzen påpeker ved at man velger skadetilføyelsen som det avgjørende tidspunkt, kan som nevnt av dommer Heiberg - dersom de finnes tilstrekkelig tungtveiende - lett avhjelpes ved at lovgiveren vedtar RTV's preklusjonsforslag.

Dommer Roll-Matthiesen: Som dommer Blom.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Ketil Tveiten):

Maren Madsø, født xxxxxx - 1907, Astronomveien 8, Trondheim, ble den 22/10 - 1966 skadet ved en bilulykke i Fosen. Hun var passasjer i bil med kjennetegn U-70812, eier og fører Gustav Madsø. Bilen var ansvarsforsikret hos saksøkte. - - -

Saksøkeren har bl.a. anført følgende:

Saksøkte har i det vesentlige underbygget sin påstand på det synspunkt at RTV's regresskrav springer direkte ut fra regelen om cessio legis. Etter de vanlige regler for cessio legis oppstår intet gjensøkningskrav før det aktuelle krav er dekket. Følgelig hevder saksøkte at regresskravet fra RTV må begrenses til de ytelser som RTV hadde erlagt til skadelidte pr. 1/1-1971. Etter saksøkerens mening er dette et synspunkt som står direkte i strid med den oppgjørspraksis som hittil er fulgt mellom RTV og forsikringsselskapene. Det er riktignok så at skadelidtes erstatning for tap i fremtidig erverv utmåles skjønnsmessig etter regelen i henhold til ikrafttredelseslovens §19, mens RTV's regresskrav baseres på en matematisk kapitalisering av trygdeytelsene. Men under oppgjørene med forsikringsselskapene har det aldri hittil vært hevdet at skadelidtes krav på erstatning hos skadevolderen går over etter hvert som ytelsene erlegges. Man har alltid lagt til grunn at det hele kapitaliserte regresskrav går over til RTV i og med at uføretrygd blir innvilget og oppgjørene er foretatt etter dette prinsipp. Det vil derfor være et klart brudd på en hevdvunnen praksis om et strengt cessio legis synspunkt skulle legges til grunn i denne aktuelle tvist. Det eneste naturlige må være å betrakte RTV's regresskrav i denne sak som i andre tidligere oppgjorte saker, og da er det ikke tvilsomt at kravet i sin helhet reguleres fullt ut etter folketrygdlovens §18-7 slik den lød før 1/1 - 1971. Skulle man i denne og analoge saker godta saksøktes standpunkt, ville det føre

Side:1137

til en urimelig forskjellsbehandling som ikke kan godtas. Det beror ofte på rene tilfeldigheten om og når et krav fra en skadelidt blir fremmet overfor RTV, og oppgjøret med forsikringsselskapet blir sluttført. Saksøktes standpunkt ville da bl.a. kunne medføre den urimelighet at det selskap som uten innsigelse har betalt et regresskrav før 1/1 - 1971, ville bli skadelidende i forhold til et annet selskap som har lagt vanskeligheter i veien under oppgjøret og derfor ikke pr. 1/1 - 1971 har gjort opp med RTV og eventuelt skadelidte.

Etter saksøkerens mening kan man hverken av endringslovens forarbeider eller ordlyd slutte at det har vært lovgiverens mening at alle regresskrav fra RTV skulle avskjæres pr. 1/1 - 1971. At §18-7 bruker uttrykksmåten «voldt skade» istedet for «volder skade» kan ikke tillegges noen fortolkningsvekt. Heller ikke er det etter saksøkerens mening berettiget å anlegge et antitetisk fortolkningsprinsipp til grunn overfor ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene i endringslovens avsnitt II. At man for yrkesskadetrygden og syketrygden lot de gamle lovregler gjelde for skader før 1/1 - 1971, berettiger ikke til å slutte at noe annet må gjelde for uføretrygden.

Saksøkeren har særlig påberopt seg en dom av Gulating lagmannsrett av 7/1 - 1972, 11, samt en rekke høyesterettsdommer, således Rt-1963-129, 1968 48 og 1970 705.

Saksøkte har på sin side bl.a. anført:

Det er på det rene at man med endringsloven av 19/6-70 tok direkte sikte på å avskaffe RTV's regressadgang etter loven om folketrygd da ordningen ikke lenger har noen berettiget plass i vår nye trygdeordning. Under lovens tilblivelse var det alminnelig enighet om at det var ønskelig å bryte helt med den bestående rettstilstand på dette område. Når så endringsloven ikke selv helt klart sier noe om regressen for skadetilfelle før 1/1-1971, må det være et vektig fortolkningsmoment at man nettopp tok sikte på å avskaffe regressadgangen. Skal saksøkerens standpunkt godtas, kommer vi fremdeles til å ha regress-saker gående i en rekke år fremover. I særlig grad vil dette gjøre seg gjeldende for de såkalte «senskader» ved tap av forsørger osv. Det eneste rasjonelle må etter saksøktes mening være å legge til grunn at alle regresskrav som ikke er oppgjort pr. 1/1-1971 uten videre faller bort. Etter saksøktes mening finner man også i selve lovtekstens formulering en klar støtte for dette syn. Når lovgiveren i §18-7 bruker uttrykket «falle bort», så går dette tydeligvis på fremtiden. I samme retning trekker formuleringen «har voldt» skade.

Etter saksøktes mening må en naturlig fortolkning av ikrafttredelsesbestemmelsen i endringslovens avsnitt II føre til samme standpunkt. Når det i tredje ledd er bestemt at syketrygdlovens regler fra før 1/1 - 1971 skal gjelde etter dette tidspunkt, må man motsetningsvis slutte at når tilsvarende ikke er sagt om uføretryden, må de gamle regler uten videre settes til side for ytelser etter 1/1 - 1972. Også for yrkesskadetrygden er positivt bestemt at lovens regler fra før 1/1-1971 gjelder for skader før dette tidspunkt. Det er etter saksøktes mening ingen rimelig grunn til å anta at det samme skal gjelde uføretrygden. Hadde det vært lovgiverens mening, ville sikkert en tilsvarende overgangsbestemmelse kommet med.

Side:1138

Saksøkte har sterkt fremhevet det syn som bl.a. er kommet til uttrykk i professor Fleischer's betenkning av mars 1971 om at regresskravet fra RTV bygger på cessio legis og at noen gjensøkningsrett for RTV ikke foreligger før trygdeytelsen er erlagt. Dette peker også klart i retning av at det som ikke er oppgjort pr. 1/1-1971 av regresskrav, uten videre faller bort.

Saksøkte har vist til en rekke avhandlinger og artikler, således Dahl: Ansvarsforsikring, 216, Grundt: Forsikringsrett, 324, Andenæs i Norsk Forsikrings-juridisk forenings publikasjoner nr. 15, 17 og 20 samt nr. 20, Winsnes: Erstatning og trygd 1953, 302, Phillipson: Lov og Rett 1966, 311, samt Regressutvalgets innstilling 2, 18 og 19, samt til dom av 29/4 - 1971 fra Lier, Røyken og Hurum herredsrett.

Retten skal bemerke:

RTV's regressrett for trygdeytelser skriver seg fra lang tid tilbake og har vært sikkert forankret i lovgivningen. Imidlertid har RTV praktisert regressadgangen meget liberalt og har ikke benyttet retten fullt ut. Kun i rene unntakstilfeller er regresskrav fremmet mot en skadevolder direkte. Som regel er det forsikringsskader regressen har vært knyttet til.

Opptakten til endringsloven av 19/6 - 70 forsåvidt angår regressen kom med Regressutvalgets (Phillipson-utvalgets) innstilling av 1967. Utvalget konkluderte med å foreslå regressadgangen helt fjernet fra de forskjellige trygdelover. I Ot. prp. nr. 62 (1968 - 69) ble dette standpunkt delvis fulgt opp, idet det der ble foreslått å beholde regressadgangen for forsettlige skadetilføyelser. Dette ble også endringslovens ordning, jfr. lov om folketrygd 318 - 7.

Retten må være enig med saksøkte i at sterke legislative betraktninger taler for å avskjære RTV's regresskrav så langt loven hjemler dette. Det er ikke tvilsomt at den nye folketrygdloven og hele omleggingen av trygdesystemet i de senere år, setter regressadgangen i et ganske annet lys enn tidligere. Retten finner imidlertid ingen grunn til å utdype dette nærmere, men nøyer seg med å vise til den grundige utredning som er gitt i Regressutvalgets innstilling og i lovforarbeidene.

Retten må også et stykke på veg være enig med saksøkte i at gode grunner taler for å slutte antitetisk at når ikrafttredelsesbestemmelsen uttrykkelig sier at syketrygdlovens regler skal fortsatt gjelde for skader oppstått før 1/1 - 1971 og når yrkesskadetrygdlovens regler ikke ble opphevet med endringsloven, kan tilsvarende ikke gjelde for uføretrygden når loven er taus på dette område. Imidlertid finner retten det tvilsomt om det er riktig å slutte noe sikkert ut fra dette. Det synes klart at årsaken til at de gamle bestemmelser i syketrygdloven og yrkesskadeloven ble opprettholdt, hang sammen med spesielle praktiske vanskeligheter ved de nevnte lovers inkorporering i loven om folketrygd. Dessuten kommer det faktum til at regessadgangen etter de to først nevnte lover spilte en meget beskjeden rolle idet det alt overveiende antall regresskrav fra RTV gjelder uføretrygden

Retten er enig med saksøkeren i at man ikke kan legge særlig vekt på at RTV's regressadgang rent teoretisk springer ut fra synspunktet om cessio legis. Det er hevet over tvil at rent praktiske behov har ført til at man i praksis har sett hele regresskravet forfalt i og med at trygden er innvilget, og at skadelidtes krav mot skadevolderen derved er gått over

Side:1139

til RTV så langt regresskravet rekker. Det ville da etter rettens mening være galt å falle tilbake på et strengt teoretisk syn på cessio legis i denne aktuelle tvist.

Retten er videre enig med saksøkeren i at saksøktes standpunkt i praksis fører til en urimelig forskjellsbehandling. Det kan neppe ha vært lovgiverens mening å etablere en ordning som avgjort må føre til slike urimeligheter som at adgangen blir gjort avhengig av rene tilfeldigheter, f.eks. manglende kunnskap om trygdeordninger hos skadelidte eller bevisst trenering av saken fra skadevolder eller hans forsikringsselskap. Etter rettens mening taler derfor de beste grunner for det standpunkt at RTV i den aktuelle sak må kunne kreve regress fullt ut for hele beløpet og ikke bare for det beløp som er utredet skadelidte frem til 1/1 - 71. Retten har ved denne vurdering også lagt vekt på at det i dette tilfelle er tale om en skade fra 1966, at kravet er satt frem i 1967 og innvilget i 1969 med virkning fra 1/8-1967 og at en vesentlig del av det samlede regressbeløp allerede er utbetalt skadelidte. Retten har dermed ikke tatt stilling til det prinsipielle spørsmål om hvilket tidspunkt som skal danne skjæringspunktet mellom den gamle og nye lov. Hvorledes dette spørsmål skal besvares når det f.eks. gjelder de såkalte «senskader», står derfor åpent.

Etter dette er retten kommet til at saksøkeren må gis medhold i sin påstand og at saksøkte må dømmes til å betale påstandsbeløpet, kr. 34.000,- med 5 % rente fra 12/3 - 1970 til betaling skjer. Da saken har voldt sterk tvil, og saksøkte hadde fullgod grunn til å bringe tvisten inn for retten, finner retten at partene selv bør bære sine omkostninger med saken. - - -