RG-1976-408

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1975-12-22
Publisert:	RG-1976-408
Stikkord:	Gyldighet av ektepakt
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 22. desember 1975 i sak nr. 18/1975
Parter:	A (advokat John I. Henriksen) mot fru A (advokat Gustav Høgtun).
Forfatter:	Lagdommerne Rolf E. Schreiner, Oddvar Berrefjord, sorenskriver Aug. Nissen Breder
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §37, Konkursloven (1863), §106, §42, Tvistemålsloven (1915) §100, §102, §103, §109, §175, §176, §180, Tvistemålsloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §265, Avtaleloven (1918) §33, Avtaleloven (1918), Skifteloven (1930) §22, §59, Deponeringsloven (1939)

Fru A og A, som hadde vært gift siden 1962, ble separert ved Tønsberg herredsretts dom av 9. desember 1971. Den 9. mars 1972 ble separasjonsboet begjært skiftet offentlig.

Under skiftebehandlingen for Tønsberg skifterett reiste A 21. juli 1973 skiftetvist om gyldigheten av en ektepakt av 8. november 1969, hvoretter bl.a. 4 faste eiendommer skulle tilhøre fru A som særeie. Den 6. november 1973, før skiftetvisten var avgjort, ble A's bo tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Etter forhandlinger mellom bostyret og fru A kom det til en ordning hvoretter fru A skulle innbetale kr. 20.000 til konkursboet, samt frafalle et anmeldt krav på underholdsbidrag, mot at boet ikke fortsatte den skiftetvist A hadde reist og heller ikke reiste noe krav om omstøtelse av ektepakten etter konkurslovens regler.

A mente at dette ikke var til hinder for at han på egen hånd

Side:409

fortsatte skiftetvisten om ektepaktens gyldighet, noe fru A bestred. Skifteretten - dommerfullmektig Olav Aamodt - avsa 27. november 1974 kjennelse i tvisten med denne slutning:

«Skiftetvist mellom fru A og A som opprinnelige parter reist ved prosesskrift den 21. juli 1973, heves som forlikt.

Inntil denne kjennelse er rettskraftig tinglyses det på eiendommen gnr. 10 bnr. 133 (- - -veien 15) i X at fru A forbys å disponere over eiendommen, likevel slik at disposisjoner over eiendommen, herunder salg, kan finne sted så fremt vederlaget i det nevnte tidsrom deponeres slik som bestemt i lov om deponering i gjeldshøve av 17. februar 1939 nr. 2.»

De nærmere enkeltheter i saksforholdet utover det som er referert foran, er det redegjort for i skifterettens kjennelse. Av denne fremgår også at forhandlingene for skifteretten var begrenset til å gjelde spørsmålet om A, hensett til den avtale som var inngått mellom konkursboet og fru A, hadde prosessuell adgang til å fortsette skiftetvisten.

A har påanket skifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett. I ankeerklæringen, under ankeforberedelsen og under ankeforhandlingen er også det materiellrettslige spørsmål om gyldigheten av ektepakten av 8. november 1969 trukket inn. A gjør gjeldende:

På tross av avtalen mellom konkursboet og fru A, har han full partskompetanse. Når han opprettholder kravet om at ektepakten skal anses ugyldig, kan saken verken heves som forlikt eller avvises.

Etter skiftelovens §22 skal tvistemålslovens §103, jfr. §102 bare komme til anvendelse «for såvidt de passer.» I det foreliggende tilfelle passer disse bestemmelser ikke. Det dreier seg om et felleseieskifte. Konkursboet kan da ikke overta hans partsstilling.

Dessuten er det krav han har på at ektepakten skal anses ugyldig, ikke et krav som kan anses å tilhøre «Boets Masse.» Grunnlaget for dette krav er ektefellenes subjektive forutsetninger ved opprettelsen av ektepakten, og da kan rådigheten over kravet ikke fratas ham av boet. Den omstendighet at det økonomiske resultat vil kunne komme boet til gode, endrer ikke kravets utgangspunkt. En netto til boet vil i tilfelle også redusere det ansvar han fortsatt vil ha overfor konkurskreditorene.

Under enhver omstendighet må forholdet være at konkursboet må anses for å ha frafalt det krav han har reist under skiftet. Boet satte ikke skiftetvisten igang igjen etter reglene i tvml. §103, jfr. §102. Det trådte ikke inn i saken. Hva fru A forhandlet med boet om, var spørsmålet om eventuell omstøtelse av ektepakten etter konkurslovens regler. Dette er logisk. Et omstøtelsessøksmål var vesentlig farligere for fru A enn det krav han hadde reist. Den underhåndsavtale hun traff med boet, var dessuten ikke noe forlik. Vederlaget hun ytet boet var uvesentlig og hadde ingen referanse til hans krav om å få underkjent ektepakten. Dette krav ble i realiteten frafalt av konkursboet, og

Side:410

det må være på det rene at da gjenoppstår hans rett til å føre tvisten videre med fulle partsrettigheter, jfr. Skeie, Sivilprosess I (1929) 419, Stian Bech: «Konkurslovgivningen» 1. utg. 37 og Hrd. i Rt-1903-225. Skulle det mot formodning være noen tvil på dette punkt, bør det komme han til gode. Det ville være urimelig om han, på grunn av formalia, ikke skulle få prøvet det krav han har fremsatt.

Med hensyn til den materiellrettslige side av saken hevder A at ektepakten må være ugyldig både etter reglene i avtalelovens §33 og etter læren om bristende forutsetninger.

Ektepakten ble opprettet etter påtrykk fra fru A og på et tidspunkt da hun allerede hadde bestemt seg for skilsmisse. At dette var forholdet, godtgjøres både av vitneutsagn og av hennes egen opptreden etter at ektepakten var opprettet og etter separasjonen. Disse planer underslo hun, og han var helt ukjent med dem. Slik opptreden strider mot de krav avtaleloven stiller til redelighet og god tro - kravet til lojalitet og åpenhet i et forhold av den art det her er tale om, jfr. uttalelsene i Hrd. i Rt-1969-901. Det må være klart at hvis han hadde kjent til hvilke planer hun hadde da ektepakten ble opprettet, ville den ikke kommet i stand. Hans motiv var å sikre hus og hjem. Han baserte seg på at ekteskapet skulle fortsette og at ektepakten sammenholdt med den omtrent samtidige adopsjon av fru A's 2 barn fra første ekteskap, ville tjene til å «sementere» deres ekteskap. Disse forutsetninger måtte være klare for fru A. Hun var følgelig også klar over at ektepakten ble opprettet på falske premisser. Under disse omstendigheter kan han ikke være bundet av denne.

Ved vurderingen av ugyldighetsspørsmålet kommer også det moment inn at ektepakten var en klar begunstigelse av fru A på hans bekostning. Han ga ensidig fra seg betydelige formuesmidler som han hadde bragt inn i boet. Hans muligheter for å avverge konkursen ville vært vesentlig bedre om han hadde kunnet disponere over de midler som var overført til fru A's særeie.

A har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Ektepakt opprettet 8.11.1969 mellom fru A og A kan ikke gjøres gjeldende ved skifte av fellesboet i forbindelse med separasjonen.

Subsidiært:

1. Skifterettens kjennelse om sakens heving oppheves.

2. Kravet om avvisning tas ikke til følge.

I begge tilfelle:

A tilkjennes omkostninger ved skifteretten og lagmannsretten.»

Fru A har tatt til gjenmæle mot anken. Hun har ikke hatt noe å innvende mot at spørsmålet om gyldigheten av ektepakten av 8. november 1969 er trukket inn i ankesaken. I hovedtrekk har hun anført:

Side:411

Da konkursen ble åpnet hadde A gående en prosess om gyldigheten av ektepakten. Tvisten gjaldt et formueskrav, ikke noen personlig rettighet. Kravet hørte da under bomassen, og prosessen stanser etter tvml. §103. Den kan først komme igang når rette vedkommende - dvs. konkursboets styre - tar den opp igjen. A har bare en subsidiær rett til å fremme saken. Forutsetningen for at han får en slik rett, er at boet «abandonerer hans krav gratuit.» Det har konkursboet ikke gjort. Tvertimot har boet tatt opp saken og forhandlet med henne. Bostyret har disponert i tvisten for å løse den og har i denne forbindelse vurdert både A's krav og muligheten for omstøtelsessøksmål etter konkurslovens regler. For å bringe disse spørsmål ut av verden har bostyret inngått et forlik med henne, en avtale som innebærer vesentlige motytelser fra henne side. Bostyret har herunder handlet innenfor sin kompetanse. Hvis A er uenig i bostyrets beslutning, får han gjøre ansvar gjeldende overfor dette. Noen adgang til å ta opp skiftetvisten igjen, har han ikke. Saken må derfor avvises og skiftetvisten heves.

Det er intet grunnlag for A's påstand om at ektepakten kom istand etter påtrykk fra henne. Dette strider da også mot det som tidligere er anført i saken. Ektepakten kom istand etter A's initiativ og ut fra forretningsmessige overveielser - vurderingen av den risiko som hans mangesidige forretningsvirksomhet var forbundet med. Da løper man imidlertid også den risiko at en ektepakt ikke vil bli noen fordel, fordi ekteskapet senere kan gå overstyr. Det er ikke rettslig adgang til å klausulere en ektepakt slik at den bare skal gjelde så lenge ekteskapet fortsetter, jfr. lagmannsrettsdom i R. G. 1954 473.

At hun før ektepakten ble opprettet ved enkelte anledninger kan ha gitt uttrykk for at hun hadde tenkt på skilsmisse - - -, er sannsynlig. Noen planer om dette hadde hun imidlertid ikke da ektepakten ble satt opp. Hun håpet i det lengste at ekteskapet skulle holde, - - -.

Det er uriktig at hun med det opprettede særeie fikk overført betydelige midler fra A. Samlet sett oversteg pantegjelden på eiendommene den verdi eiendommene hadde. De aksjer særeiet også omfattet, har A beholdt og senere omsatt til dekning av egne forpliktelser. Hadde hun ikke fått økonomisk støtte fra andre, hadde hun måttet oppgi særeieeiendommene. Hovedgrunnen til at hun holder på ektepakten, er at hun av hensyn til barna ikke vil gi fra seg hjemmet i - - - veien 7.

Fru A har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Skifterettens kjennelse oppheves, og A's krav avvises.

Subsidiært:

Skiftetvisten heves som forlikt.

I begge tilfelle:

Fru A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Lagmannsretten har mottatt partsforklaringer fra A og fru A. Det er ført 7 vitner - alle nye for lagmannsrett. Saken står

Side:412

i en noe annen stilling enn for skifteretten ved at spørsmålet om gyldigheten av ektepakten av 8. november 1969 er tatt opp i full bredde under ankebehandlingen.

Lagmannsretten er med hensyn til A's adgang til å føre skiftetvisten om ektepaktens gyldighet videre for egen regning, i det alt vesentlige enig med skifteretten, men antar at løsningen prosessuelt sett må bli en annen enn den skifteretten har konkludert med.

Ifølge ektepakten av 8. november 1969 skulle fru A's særeie omfatte:

«1. Eiendommen - - -veien 7, gnr. 2, bnr. 194 i X, og alt derværende innbo og løsøre av enhver art.

2. Eiendommen - - -veien 15, gnr. 10, bnr. 133 i X.

3. Eiendommen - - -veien, gnr. 10, bnr. 138 i X.

4. Eiendommen «- - -», gnr. 208, bnr. 94 i Y og alt derværende innbo og løsøre av enhver art.

5. Samtlige aksjer iflg. vedlagte liste.

6. Likeledes skal alt hva hustruen heretter erverver ved arv, gave, eller på hvilken som helst annen måte være hennes særeie.

7. Ford Capri 1970 modell Reg. nr. Z - - -.

Avkastningen av særeie skal også være hustruens særeie.»

Bortsett fra de fire eiendommer og bilen - senere ombyttet i en Fiat 850 - er det uklart hvilke aktivaposter særeiet omfatter og om disse fortsatt er i behold. Hva spesielt angår «aksjer iflg. vedlagte liste» er det uimotsagt opplyst at disse er omsatt av A og nyttet til dekning av hans gjeldsforpliktelser.

Etter lagmannsrettens oppfatning må det krav A har fremmet om at ektepakten skal anses ugyldig etter avtalelovens §33 og på grunn av bristende forutsetninger, være et rent formuesrettslig krav som tar sikte på å tilbakeføre hustruens særeiemidler til felleseiet for å oppnå et annet skifteoppgjør enn om særeiet må respekteres. A ble slått konkurs under skiftebehandlingen. Om hans krav om å få kjent ektepakten ugyldig skulle føre frem, ville dette gi konkursboet en annen og utvidet dekningsadgang. Kravet må derfor anses som et krav som etter konkurslovens §37 hører under «Boets Masse» og som A - i og med konkursen - mister rådigheten over. Det dreier seg ikke om personlige rettigheter som er av den art at de ikke kan trekkes inn i konkursen, eller om rettigheter som konkursboet ifølge lov ikke kan legge beslag på. En viss reservasjon må tas for det tilfelle at særeiet skulle omfatte innbo og løsøre som går inn under «unntaksretten», jfr. §12 i lov av 14. august 1918. Dette er ikke påstått, og under enhver omstendighet retter A's krav seg mot hele særeiet.

Av det anførte følger, som en konsekvens av tvml. §103, at skiftetvisten uten videre stanser når A's bo blir besluttet tatt under konkursbehandling. Rette vedkommende til å bringe saken igang igjen blir da etter tvml. §102 annet ledd, konkursboet,

Side:413

dvs. bostyret. Det har overtatt A's partsrettigheter i den løpende skiftetvist.

I dette tilfelle har konkursboet ikke satt tvisten igang igjen for å fortsette den. I stedet har bostyret tatt opp direkte forhandlinger med fru A og hennes advokat med det for øye å løse både den tvist A hadde innledet før konkursåpningen og spørsmålet om eventuelt å kreve ektepakten omstøtt etter konkurslovens regler. I likhet med skifteretten finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at bostyret har vurdert begge disse grunnlag for å få ektepakten satt ut av kraft, såvel det A har påberopt som konkurslovens omstøtelsesregler, og at bostyret ved den avtale det inngikk med fru A både har frafalt A's krav og gitt tilsagn om ikke å fremme omstøtelsessøksmål. Avtalen påla henne å innbetale kr. 20.000 til boet samt frafalle det krav på underholds- og oppfostringsbidrag fra A som hun hadde meldt i boet. Det fremgår av bostyrets møtebok for 10. juni 1974 - hvorav et utdrag er referert i skifterettens kjennelse - og bekreftes av vitneforklaringen fra bostyreren advokat Egil Bryn, at avtalen og de motytelser fra fru A's side som denne forutsatte, innebar tilsagn om ikke å reise sak for å få omstøtt ektepakten, verken etter konkurslovens regler eller på det grunnlag A gjorde gjeldende. Konkursboets avtale med fru A innebar således at skiftetvisten måtte anses oppgjort. Denne avtale var bostyret kompetent til å inngå uten samtykke fra A.

Under disse omstendigheter ble det ikke aktuelt for bostyret - som rette vedkommende - å gi noen melding til skifteretten om at skiftetvisten skulle settes igang igjen, jfr. tvml. §102, 2. ledd. Det bostyret gjorde, og som det var naturlig å gjøre, var å underrette skifteretten om at det - jfr. brevet av 12. juni 1974 var kommet til en avtale med fru A, redegjøre for avtalens innhold og opplyse at boet ikke kom til å føre noen prosess mot fru A. Når det samtidig sies at det fra boets side intet er «i veien for at saken heves», er det skiftetvisten det siktes til. Dette understreker ytterligere at bostyret oppfattet avtalen med fru A slik at den også bragte denne tvist ut av verden.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se det anderledes enn at bostyret, ved den avtale det traff med fru A - en avtale hun oppfylte - har utøvet de partsrettigheter i skiftetvisten som A mistet rådigheten over i og med konkursen. Dette hadde bostyret full adgang til. Når bostyret som et ledd i denne avtale og mot vederlag, frafaller det krav A hadde fremmet om å få kjent ektepakten ugyldig, har konkursboet utnyttet de overtatte partsrettigheter så langt at det har avsluttet skiftetvisten - fått den forlikt. Med de motytelser fru A har måttet gi for å oppnå dette resultat, kan det ikke sies at konkursboet har abandonert det krav A fremsatte i skiftetvisten - oppgitt det uten vederlag. A har da ikke noen adgang til selv å ta opp skiftetvisten og føre den videre for egen regning. De partsrettigheter han opprinnelig hadde, har bostyret ikke bare brukt, men uttømt ved å avslutte tvisten.

Side:414

Sett på denne bakgrunn kan det ikke være logisk - slik skifteretten har gjort det - å heve skiftetvisten «mellom fru A og A som opprinnelige parter... som forlikt.» Dette kan være riktig i forholdet mellom fru A og konkursboet, men ikke i forholdet mellom fru A og A - partene i den foreliggende sak. A krever jo å få fortsette tvisten til tross for den avtale som er inngått mellom fru A og konkursboet. All den stund han etter lagmannsrettens oppfatning ikke lenger har noen slik rett, kan han nå ikke opptre som saks øker i tvisten. Når denne prosessforutsetning mangler må saken bli å avvise og skifterettens kjennelse å oppheve. Kravet om midlertidig forføyning som omhandlet i skiftelovens §59, er forøvrig ikke opprettholdt for lagmannsretten.

Etter dette blir det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på realiteten i saken - om ektepakten kunne vært kjent ugyldig på det grunnlag A har påberopt. Slik bevisføringen har vært lagt opp fra hans side med tildels nokså drøye beskyldninger mot fru A, finner man likevel grunn til å tilføye at det ikke er ført noe som helst bevis for at ektepakten ble opprettet etter påtrykk fra fru A. Det som er godtgjort er at det var som etter råd fra en forretningsforbindelse, tok initiativet til å få opprettet ektepakten med det for øye å sikre seg selv, hustruen og adoptivbarna på grunn av de risikobetonte forretninger han drev. Det er heller ikke sannsynliggjort - enn si ført bevis for - at fru A, da ektepakten ble opprettet, hadde bestemt seg for eller hadde planer om separasjon/skilsmisse, og at hun derfor på dette tidspunkt opptrådte illojalt overfor A. Forøvrig finner lagmannsretten ikke grunn til å gå inn på noen ytterligere vurdering av momenter som ville ha hatt betydning om saken skulle vært avgjort i realiteten.

Med det utfall saken fikk i skifteretten og har fått i lagmannsretten bør A, i samsvar med tvml. §175 første ledd jfr. §180, 2. ledd og §180 første ledd, erstatte fru A saksomkostninger for såvel skifterett som lagmannsrett. Hennes prosessfullmektig har levert oppgave som nevnt i tvml. §176 annet ledd. Den viser et samlet salær på kr. 10.500 fordelt med kr. 3.000 for skifteretten og kr. 7.500 for lagmannsretten. Hvor meget herav som utgjør utlegg, fremgår ikke. Lagmannsretten antar at et samlet beløp på kr. 7.000 må være tilstrekkelig til dekning av alle omkostninger for å få saken betryggende utført, jfr. tvml. §176 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Tønsberg Skifteretts kjennelse av 27. november 1974 oppheves.

2. Saken avvises fra skifteretten.

3. I saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett betaler A til fru A 7.000 - syvtusen kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Side:415

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Olav Aamodt):

Fru A og A ble separert ved Tønsberg herredsretts dom av 9. desember 1971 og ved brev av 9. mars 1972 ble det begjært offentlig skifte.

Første skiftesamling ble holdt den 30. august 1972. I følge møteprotokollen ble det på denne skiftesamlingen oppnådd enighet om at eiendommen gnr. 2 bnr. 194 (- - - veien 7) i X, gnr. 10 bnr. 133 (- - - veien 15) i X, gnr. 10 bnr. 138 - - - veien) i X og gnr. 208 bnr. 94 i Y, alle omfattet av ektepakt av 8. november 1969, skulle tilhøre fru A som særeie. Hverken på denne skiftesamlingen eller på neste skiftesamling, den 28. september 1972, ble det imidlertid oppnådd enighet om hvilke aktiva ektepakten for øvrig skulle sies å omfatte.

I skiftesamlingen den 28. september 1972 og i neste skiftesamling, den 21. juni 1973, uttrykte imidlertid advokat Emil Stang Lund tvil om gyldigheten av den ektepakt som var opprettet, og ved prosesskrift av 21. juli 1973 reiste han også på vegne av A skiftetvist med påstand om at ektepakten av 8.11.1969 ikke skulle kunne gjøres gjeldende ved skiftet. - - -

Den 6. november 1973 ble imidlertid A's bo tatt under Tønsberg skifteretts behandling som konkursbo, og den skiftesamling som var berammet til 19. november 1973 ble ikke holdt.

Bostyret i A's konkursbo ved bobestyrer advokat Egil Bryn, Tønsberg, kommunekassereren i X kommune og skattefogden i Vestfold, Fridtjof Bortnes, inngikk deretter forliksforhandlinger med saksøkte og i bostyremøte den 10. juni 1974 ble et tilbud fra advokat Gustav Høgtun på vegne av saksøkte akseptert. I følge bostyrets møtebok var også A til stede på dette møtet og ga noen supplerende opplysninger i tilknytning til et brev av 4. juni 1974 som han hadde sendt bobestyreren.

Den avtale som ble akseptert av bostyret i møtet den 10. juni 1974 gikk i følge brev fra bobestyreren til skifteretten av 12. juni 1974 og bostyrets møtebok ut på at fru A innen 25. juni 1974 skulle innbetale til boet kr. 20.000,-, «hvorved økonomisk mellomværende mellom fru A og konkursboet dermed er opp og avgjort.» Forutsetningen var imidlertid at fru A også skulle frafalle et anmeldt krav i boet på underholdsbidrag og at et mellomværende mellom selskapet - - - A/S og konkursboet skulle holdes utenfor oppgjøret.

I møteboken har bostyret gitt slik begrunnelse for sitt vedtak:

«Etter de opplysninger som foreligger, og man legger her særlig vekt på A's egen forklaring hvorfor ektepakten ble opprettet, synes det å være vanskelig å føre bevis for at transaksjonen innebærer svik mot kreditorene som kan omstøtes etter reglene om «Actio Pauliana».

Heller ikke kan det antas at man vil vinne fram med den påstand A har fremsatt at ektepakten fra hans side er inngått under bristende forutsetningen

Et eventuelt søksmål må hovedsakelig baseres på de objektive omstøtelsesregler i konkurslovens §42 siste ledd.

Det er på det rene at det er overført betydelige verdier til hustruen ved ektepaktens opprettelse i 1969. De verdier A selv opererer med synes imidlertid ikke å være realistiske idet man må basere seg på verdiene i 1969 og ikke idag.

Side:416

Videre må det antas at hustruens arvede midler som er overført hennes særeie, når det gjelder spørsmålet om omstøtelse, ikke kan ansees som gave fra A til fru A.

Bostyrets beslutning er basert på en nøktern vurdering av verdiene og de muligheter man har for å vinne frem en prosess. Det er tatt hensyn til at fru A ved forliket gir avkall på sitt bidragskrav i boet og at mellomværende med - - - A/S holdes utenfor.»

I brevet fra bobestyreren til skifteretten av 12. juni 1974 heter det at:

«Dermed kommer boet ikke til å føre noen prosess mot fru A og det er fra boets side intet i veien for at saken kan heves.»

Det ble imidlertid ikke umiddelbart truffet kjennelse i medhold av tvml. §100 om heving av saken, idet retten den 19. juli 1974 sendte slikt brev til fru A og A:

«Som det går frem av vedlagt fotokopi av brev av 12. juni 1974 fra advokat Egil Bryn vil boet ikke føre videre skiftetvisten mellom fru A og A angående ektepaktens gyldighet. Advokat Bryn har dessuten opplyst at det intet er i veien for at saken kan heves. Som kjent er tvistemållovens §103 bragt til anvendelse i tvisten.

Retten ber opplyst om partene har noen bemerkninger til at skiftetvisten heves og i tilfelle om hver av partene skal bære sine omkostninger. Bemerkningene bes avgitt innen 10. august 1974. Retten ber forøvrig partene samtidig vurdere om skiftet av fellesboet nu kan foregå i minnelighet - eventuelt i samarbeid med skifteretten - slik at resultatet blir tilbakelevering av boet fra skifteretten. Retten vil overveie å innkalle partene til et møte etter at partenes uttalelse om saken foreligger.»

Ved brev av 6. august i år svarte saksøkte at:

«Jeg kan meddele at jeg intet har imot at skiftetvisten heves og jeg har forsåvidt intet imot at boet tilbakeleveres.

Hva omkostninger angår må disse bæres av motparten idet jeg ikke kan se at jeg har forårsaket tvisten.»

Saksøker er imidlertid ikke enig i at tvisten kan heves som forlikt, og ved prosesskrift datert 22. august i år fra h.r.advokat Arne Haugestad, som nå representerer saksøkeren, heter det blant annet at saksøker fortsetter den aktuelle skiftetvist til fordel for sine kreditorer. I prosesskriftet er det påberopt et dobbelt grunning for at ektepakten bør kjennes ugyldig og det er også anmodet om at skifteretten i medhold av skiftelovens §59 skal frata saksøkte disposisjonsretten over 4 eiendommer som er oppregnet i ektepakten, nemlig eiendommene gnr. 2 bnr. 194 i X, gnr. 10 bnr. 133 i X, gnr. 10 bnr. 138 i X og gnr. 208 bnr. 94 i Y i tillegg en Fiat 850 Sport personbil, mens saken pågår. - - -

Retten skal bemerke at skiftetvisten gjelder gyldigheten av den ektepakt som er opprettet av ektefellene den 8. november 1969, men det er fremdeles ikke helt klart hvilke aktivaposter som omfattes av ektepakten. Imidlertid er det på det rene at ektepakten omfatter eiendommene gnr. 2 bnr. 194 i X (- - - veien 7), gnr. 10 bnr. 133 i X (- - - veien 15), gnr. 10 bnr. 138 i X (- - - veien) og gnr. 208 bnr. 94 i Y i tillegg til en del aksjer i følge en vedlagt liste og en Ford Capri personbil med registreringsnummer Z - - -, senere ombyttet

Side:417

i en Fiat 850 sport personbil. Det som kan være uklart er hvilke løsøregjenstander som i følge ektepakten skal være hustruens særeie og hvilke som hører inn under felleseiet.

Tvisten om ektepaktens gyldighet ble reist ved prosesskrift av 26. juli 1973 og en skiftesamling til behandling av tvisten ble berammet til den 19. november 1973. Den 6. november 1973 ble imidlertid saksøkerens bo tatt under skifterettens behandling som konkursbo, og skiftesamlingen til behandling av tvisten ble avlyst i det skifteretten tok det standpunkt at tvisten i overenstemmelse med kkl. §12 måtte anses for stanset på det tidspunkt da konkursrekvirentens konkursbegjæring ble innlevert til skifteretten den 30. oktober 1973 kl. 12.00 jfr. tvml. §103, jfr. §102. Det ble herunder tatt det standpunkt at saksøkerens krav tilhører boets masse og at tvisten om ektepaktens gyldighet ikke også vedrører aktiva (slik som personlige eiendeler etc.) som, i fall ektepakten skulle bli kjent ugyldig, bare kunne kreves utlagt av skyldneren selv og ikke av hans konkursbo, jfr. konkurslovens kap. IV.

Bostyret i saksøkerens konkursbo ved advokat Egil Bryn som bobestyrer og kommunekassereren i X kommune og skattefogden i Vestfold, Fridtjof Bartnes, inngikk deretter forliksforhandlinger med saksøkte og inngikk også den 10. juni 1974 slikt forlik (avtale) med saksøkte som nevnt ovenfor, i det også bostyret tok det standpunkt at saksøkerens krav måtte sies å høre til bomassen. Bostyret bygget herunder på at dersom ektepakten skulle bli kjent ugyldig, ville de aktivaposter som er nevnt i ektepakten enten høre under konkursskyldnerens rådighetsdel av felleseiet eller under den del av felleseiet som ville hørt til saksøktes rådighetsdel og som boet ville ha beslagsrett til halvparten av etter at saksøktes gjeld var trukket fra. Retten forstår imidlertid bostyret slik at det ikke ved sitt vedtak ville utelukke at tvisten også for en del også kunne gjelde krav vedrørende aktiva som faller utenfor bomassen (personlige eiendeler etc.) men saksøker har ikke gjort gjeldende noen slike krav i skiftetvisten eller direkte overfor konkursboet.

Hvorvidt konkursboet hadde adgang til å inngå forliksforhandlinger med saksøkte og senere bli enig med denne om en avtale, uten først å ha tatt opp saken på en slik måte som foreskrevet i tvml. §102, 2. ledd, finner retten det ikke nødvendig å ta stilling til, idet dette ikke under noen omstendighet kan ha noen innvirkning for gyldigheten av den avtale som ble inngått.

Avtalen må også etter rettens mening ansees bindende for konkursskyldneren til tross for at denne etter kkl. §106 er ansvarlig for den del av fordringsmassen som ikke blir dekket ved dividende, og det må også uten videre være klart at det var boets mening at avtalen også skulle være bindende for konkursskyldneren og at avtalen både skulle ha virkning for boets adgang til å benytte seg av omstøtelsesreglene og for den tvist som opprinnelig verserte mellom saksøker og saksøkte. Retten viser i denne forbindelse særlig til den begrunnelse bostyret har gitt i sitt møte den 10. juni 1974. Ved vurderingen av hvorvidt ektepakten kunne omstøtes etter konkurslovens omstøtelsesregler har bostyret lagt vekt på at ektepakten bare kunne ansees som en gave mellom ektefellene i den utstrekning den medførte en overdragelse fra

Side:418

saksøkerens rådighetsdel av felleseiet til saksøktes rådighetsdel, og for eksempel eiendommen - - - veien 15 i X var bragt inn i ekteskapet av saksøkte.

Retten finner også at avgjørelsen om å inngå forlik med saksøkte hører under bostyret og det fremgår av bostyrets møtebok at også saksøkeren var til stede på bostyremøtet den 10. juni 1974. Det fremgår riktignok ikke av møteboken at saksøker var til stede også da selve avgjørelsen ble truffet, men i denne forbindelse skal det bemerkes at saksøkeren også hadde fremlagt sitt syn ved brev av 4. juni 1974.

Retten skal videre bemerke at bostyrets avtale med saksøkte heller ikke kan ansees som en ren oppgivelse av saksøkerens krav, hvilket bostyret antakelig ikke ville hatt adgang til å gjøre vedtak om. Forut for den avgjørelse som ble tatt har bostyret blant annet foretatt en grundig vurdering av hvilken mulighet man mente å ha for å få kjent ektepakten ugyldig på grunn av bristende forutsetningen

Retten er for øvrig enig med saksøkte i at det i en sak som er stanset etter tvml. §103, jfr. §102 er konkursboet som må ansees som «rette vedkommende» til å ta saken opp igjen, og et prosesskrift fra konkursskyldneren vedrørende et krav som hører inn under boets masse må derfor avvises dersom saken er stanset når prosesskriftet blir fremsatt, jfr. tvml. §109. Hvorvidt den foreliggende tvist også skal ansees stanset i relasjon til tvistemålslovens 8. kapitel etter at konkursboet har inngått et forlik med saksøkte, finner retten det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til, idet forliket etter rettens mening må føre til at tvisten heves i medhold av tvml. §100, hvilket også er i overensstemmelse med saksøktes påstand.

Etter skiftelovens §59 kan retten på eget initiativ eller på begjæring fra en av partene treffe midlertidige forføyninger i tilfelle der dette finnes nødvendig for å sikre den ene ektefelles rettigheter. Forutsetningen er imidlertid at dette må ansees nødvendig i situasjoner der det er grunn til å frykte for at den andre ektefellen vil forrykke formuesstillingen. En av de eiendommer som er nevnt i ektepakten er nå frembudt til salgs, og det har meldt seg interesserte kjøpere. For å sikre saksøkerens mulige rettigheter i tidsrommet inntil rettens kjennelse om å heve saken blir rettskraftig, finner retten i medhold av nevnte bestemmelse i skifteloven, jfr. tvfl. §265 og tingll. §19, å avsi kjennelse for å tinglyse på eiendommen gnr. 10 bnr. 133 (- - - veien 15) at saksøkte forbys å disponere over eiendommen i nevnte tidsrom, likevel slik at disposisjoner over eiendommen kan finne sted så fremt vederlaget deponeres slik som bestemt i loven om deponering i gjeldshøve av 17. februar 1939 nr. 2. - - -