RG-1977-536

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1977-03-11
Publisert:	RG-1977-536
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. mars 1977 i sak nr. 52/1976
Parter:	Frank Normann Olsen (høyesterettsadvokat Erik Dahlen) mot Hovedstyret for Norges Statsbaner (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Ommund Vareberg).
Forfatter:	Lagdommere Arnt Haarberg, N. P. Langvand, sorenskriver Arne Helldal med sakkyndig domsmenn
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Den 3. april 1968 kom Frank Normann Olsen til skade som følge av at han berørte eller kom for nær spenningsførende deler av sterkstrømlinjen over jernbanelegemet et stykke utenfor hovedjernbanestasjonen i Bergen. Ved stevning innkommet til Bergen byrett den 22. mai 1973 anla han sak mot Norges Statsbaner v/hovedadministrasjonen og krevde erstatning, begrenset oppad til kr. 200.000.-. Bergen byrett avsa dom i saken den 11. november 1975 med slik slutning:

«1. Norges Statsbaner v/hovedadministrasjonen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.

Frank Normann Olsen har ved oppnevnt prosessfullmektig, h.r.advokat Dahlen i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Han har for lagmannsretten hevdet at byrettens dom er feil både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Det hevdes således at det er uriktig når byretten ikke har lagt vekt på at Frank Normann Olsen - heretter kalt Frank - og hans kamerater ikke klatret over gjerdet og inn på jernbanens område for å gjøre skadeverk, men for å klatre ned fjellsiden mot jernbanelinjen. Videre pekes på at det var en tilfeldig begivenhet som medførte at den ene isolatoren på den umiddelbart nedenforstående mast ble knust eller skadet som følge av et stenkast fra Franks side. Videre hevdes det å være uriktig når byretten har lagt til grunn at Frank strakk hendene mot isolatoren i den sannsynlige hensikt å undersøke skaden på denne nærmere, eller for å ville klatre i masten. Det er også feil i byrettsdommen når denne har lagt til grunn at Frank måtte forstå faremomentet ved å komme nær jernbanens ledningsnett eller festene for dette. Byretten burde videre ha lagt til grunn at det er ikke nødvendig direkte å berøre noen del av anlegget for å få strøm gjennom seg fra en spenningsstyrke på 15 000 volt.

Byretten burde lagt politiets rapporter til grunn, hvor politiet har antatt at Frank har glidd på den skrånende hylle i fjellet like ved masten, tatt seg for med hendene og derved ved et uhell kommet for nær eller berørt spenningsførende deler. I denne forbindelse hevder den ankende part at en isolator av denne type ikke isolerer utvendig.

Side:537

Videre peker Frank på at jernbaneområdet på denne strekning var et åpent område, idet det skuret som noe lenger borte hadde dannet en del av gjerdet, på den tid var revet eller under nedrivning slik at det var fri adgang inn og ut til området på dette sted.

Den ankende part hevder at byrettens rettsanvendelse er feil idet Statsbanene slik forholdene lå an på stedet, både hadde et culpa-ansvar og et objektivt ansvar. Som begrunnelse for at der foreligger et culpa-ansvar peker Frank på at ulykken ville vært unngått dersom masten hadde vært sikret ved en skjerm på samme måte som det var gjort med mastene umiddelbart øst og vest for den mast hvor ulykken skjedde. Det sted hvor guttene klatret ned må i forskriftenes forstand anses som et tilgjengelig sted og etter den dagjeldende instruks for bygging av kontaktledningsanlegg - jfr. tillegg nr. 1 av september 1962 - skulle masten vært sikret hvis avstanden fra kontaktledningsdel til nærmeste tilgjengelige sted i terrenget var mindre enn 4 meter.

Det er også en feil fra Statsbanenes side at der ikke var oppsatt varselskilt og den ankende part viser i denne forbindelse spesielt til §5 i instruksen. Endelig hevder den ankende part at det var en feil fra jernbanens side at området ikke var effektivt av sperret på den tid den forannevnte arbeidsbrakke var borte. Denne åpne adkomst til og fra området har hatt betydning fordi guttene da visste de kunne komme lettvindt ut av området selv om de ikke klarte å klatre opp igjen den skråningen som de var på vei nedover.

I forbindelse med uaktsomhetsansvaret hevder Frank at det ikke er avgjørende om forskriftene eller instruksene er fulgt etter sin bokstav. Hvis sikringstiltakene allikevel ikke er tilstrekkelige fritar det ikke fra ansvar. På den annen side erkjennes det at det i seg selv ikke medfører ansvar om forskriftene ikke var fulgt hvis forsømmelsen allikevel var uten betydning for hendelsesforløpet.

Videre hevder den ankende part at Norges Statsbaner har et objektivt ansvar for sine sterkstrømslinjer. Det vises forsåvidt til dommen inntatt i Rt-1940-16 flg. Det bestrides at hendelsesforløpet i dette tilfelle var av en slik spesiell karakter at forholdet kan betegnes som a-typisk, og derved være unntatt fra det generelle objektive ansvar.

Når det gjelder Franks og guttenes forhold erkjennes det at det var dadlverdig å forsere gjerdet på høyden ovenfor masten og å gå inn på jernbanens område og videre å forsøke å klatre ned skråningen mot jernbanelegemet. Denne ulovlige inntrengen fra guttenes side kan ha relasjon til et eventuelt fall ned skråningen, men ikke relasjon til skade som oppstår som følge av kontakt med spenningsførende deler av ledningsnettet. Det er ikke årsakssammenheng mellom guttenes inntrengen og det elektriske støtet som Frank fikk - hevdes det. I denne forbindelse peker Frank også på at han hadde klatret ned på dette sted tidligere uten at der hadde skjedd noe drastisk og videre på at det gjerdet som de forserte ved tidligere anledning hadde vært åpent med huller i gjerdenettingen. Disse huller var imidlertid reparert på skadedagen. Videre peker Frank på at på grunn at utviklingen i bysamfunnet trenges barn og ungdom bort fra vanlige

Side:538

lekeplasser, og at det er gutters natur å oppsøke steder hvor de kan klatre eller leke på slik måte. Men selv om de er inne på et område hvor de strengt tatt ikke har lov å ferdes, skal ikke gutter i denne alder behøve å regne med at de kan komme bort i strømførende ledninger - hevdes det.

Rettslig sett er det derfor uten interesse om Frank ved anledningen gled og deretter berørte spenningsførende deler ved et uhell eller om han har strukket seg mot disse deler av anlegget. Videre hevder den ankende part at en medvirkning til skaden fra hans side innebærer den subjektive forutsetning at Frank burde ha forstått at han utsatte seg for å komme borti deler av ledningsnettet eller dettes fester som sto under spenning. Men der foreligger ikke bevis for at en slik subjektiv forutsetning var til stede.

Erstatningsutmålingen: Den ankende part har i det vesentlige henvist til den sakkyndige lege Gunnar E. Johnsons utredning til Bergen byrett datert 30.12.1974 og til den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten under ankeforhandlingen, hvor den sakkyndige fastholdt sin vurdering fra 1974 idet han peker på at der ikke hadde vært noen forandring siden da og at det var grunn til å regne med at situasjonen også i framtiden ville være stasjonær.

Det hevdes at Frank er påført både fysisk og psykisk skade, og at det har vist seg at han er blitt ustabil i sine arbeidsforhold og det må regnes med at dette også vil fortsette.

Frank tjener nå ca. kr. 3.300 pr. måned brutto som sjåfør. Under henvisning til forholdene i hans familie og hans egne personlige forhold før ulykken inntraff, hevdes det at det er urealistisk å gjøre fradrag for attføringsytelser. Det erkjennes at det ved erstatningsutmålingen prinsipielt skal tas hensyn til Rikstrygdeverkets ytelser, men disse er i dette tilfelle så bagatellmessige at dette moment får liten betydning i relasjon til det hele erstatningskrav. Under henvisning til Høyesteretts senere praksis hevder Frank at hans erstatning bør fastsettes til et samlet beløp uten å dele dette opp i erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv.

Videre kreves det at der regnes med 6 % renter p.a. fra domsavsigelsen, men slik at renter av lidt tap er inkludert i domsbeløpet.

I tillegg til det rent økonomiske tap peker Frank på at han har fått et slikt mén at han er avskåret fra naturlig livsutfoldelse. Dette kan medføre utgifter og er erstatningsberettiget.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Hovedstyret for Norges Statsbaner v/hovedadministrasjonen dømmes til å betale til Frank Normann Olsen erstatning begrenset oppad til kr. 200.000,- med lovlig rente.

2. Hovedstyret for Norges Statsbaner v/hovedadministrasjonen dømmes til å betale staten saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Hovedstyret for Norges Statsbaner v/hovedadministrasjonen har gitt tilsvar ved regjeringsadvokaten ved h.r.advokat Ommund Vareberg.

Ankemotparten - heretter kalt statsbanene - gjør gjeldende at byrettens dom er riktig såvel i sitt resultat som i det vesentlige i premissene.

Side:539

I tilslutning til byrettsdommen hevder statsbanene at der verken er grunnlag for erstatning på basis av et objektivt ansvar eller et subjektivt. Selv om det prinsipalt skulle foreligge grunnlag for erstatningsansvar, faller dette iallefall bort på grunn av at Frank hadde trengt seg inn på jernbanens området og videre på grunn av hans uaktsomme opptreden etter at han var kommet inn på området.

Subsidiært hevdes at selv om Franks eget klanderverdige forhold ikke skulle medføre at statsbanenes erstatningsansvar falt helt bort, så vil i alle fall hans opptreden måtte ses som medvirkning med den følge at ansvaret reduseres i medhold av ikrafttredelseslovens §25.

Atter subsidiært hevder statsbanene at Frank ikke har lidt noe tap som følge av ulykken. I den forbindelse hevdes det at der ikke foreligger bevis for at ulykken er årsak til Franks psykiske tapsbillede. Endelig hevder statsbanene at tapets størrelse ikke er klarlagt og at påstandsbeløpet kr. 200.000,- er for høyt sett på bakgrunn av at tapet i framtidig erverv skal neddiskonteres og at den medisinske invaliditet bare er 30 %.

Mere detaljert i relasjon til hendelsesforløpet hevder statsbanene at de foreliggende bevis tyder på at Frank har strukket seg mot isolatoren og derved kommet for nær eller i kontakt med spenningsførende deler. Videre hevdes det at det er utvilsomt at Frank som den gang var 12 1/2 år visste at det var farlig å komme i nærheten av sterkstrømsanlegg. Når han allikevel har opptrådt som han gjorde, må forklaringen være at han skulle vise overfor de andre gutter at han turde komme nær isolatoren og at han var dristig. Under henvisning til de forklaringer som guttene avga for politiet kort etter at ulykken hadde funnet sted, og under henvisning til de stedlige forhold, bestrider statsbanene både at Frank har glidd og videre at om han så har gjort, at han da kunne uforvarende komme i kontakt med de spenningsførende deler. For at strømmen skal slå over og volde slike skader som de Frank var utsatt for, er det nødvendig at man kommer i direkte kontakt med de spenningsførende deler eller i alle fall i helt umiddelbar nærhet av disse. Det er utelukket at strømmen kan ha slått over på en avstand av eksempelvis 10 cm. Der er ikke registrert noe strømutfall på den elektriske ledning.

Statsbanene innrømmer dog at hvis den hyllen Frank sto på er å anse som tilgjengelig sted i instruksens forstand, erkjennes det at en skjerm burde vært satt opp for å skape den nødvendige avstand og også at en slik skjerm ville ha avverget at ulykken kunne skje ved et direkte uhell.

Med hensyn til det tekniske anlegg bestrides det at statsbanene på noe punkt har overtrådt instrukser og forskrifter. Stedet hvor Frank sto var ikke tilgjengelig sted i instruksens forstand og skjerm var følgelig ikke påbudt. Det gjerde som står på toppen på haugen ovenfor masten er ikke et sikringsgjerde, men bare et alminnelig gjerde som inngjerder det område som tilhører statsbanene og også tjener til å verne mot at folk faller utfor den høye skrenten som jernbaneskjæringen danner. Videre hevder statsbanene at her var ikke noen grunn til å sette opp advarselsskilt idet forholdene ikke ligger slik til rette som beskrevet i instruksens §5.

I samme forbindelse har statsbanene vist til forklaring av

Side:540

avdelingsingeniør O. Telle og hans redegjørelse for rutinene med årlig tilsyn av anlegg og sikringsinnretninger. Tilsynet har bedømt stedet som utilgjengelig i forskriftenes forstand og det pekes i den forbindelse på at ordet utilgjengelig ikke kan tas helt bokstavelig, men må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Endelig viser statsbanene til de foretatte målinger som viste at den ødelagt isolator var «tett» og at jordledningen på masten var intakt.

Under henvisning til de forhold som er beskrevet foran hevder stasbanene at der ikke foreligger objektivt ansvar idet ulykken er skjedd på en så a-typisk måte at det lå utenfor det som stasbanene med rimelighet kunne regne med. Videre hevdes det at Høyesteretts praksis viser at objektivt ansvar for sterkstrømsanlegg bare gjelder i relasjon til små barn i 7-8 års alderen og derunder. Det aktuelle område lå forøvrig utenfor planovergang eller stasjonsområde hvor publikum vanligvis kan ventes å ferdes.

Med hensyn til utmåling av eventuell erstatning peker statsbanene på at den invaliditet som den sakkyndige lege har antydet, er en medisinsk invaliditet. Den yrkesmessige invaliditet er i dette tilfelle vesentlig mindre. Således peker statsbanene også på at de vanskeligheter av psykisk art som Frank kan ha hatt i senere tid, ikke er en følge av ulykken, men en følge av de forhold han hadde levd under før ulykken inntraff. Selv om Franks skade og manglende fysiske utvikling hindrer ham fra å ta tungt arbeid er der allikevel en rekke beskjeftigelsesmuligheter som står åpen for ham i fremtiden. Videre hevder statsbanene at der fortsatt skal foretas en oppdeling av erstatningsfastsettelsen i erstatning for lidt tap før domsavsigelsen og erstatning i fremtidig erverv.

Ved fastsettelsen av lidt tap må hensyn tas til ydelser fra attføringsinstitusjoner og rikstrygdeverket. Her skal skje fradrag krone for krone.

Under enhver omstendighet hevder statsbanene at et eventuelt tap må reduseres således at Frank bærer en vesentlig del av dette selv. Som 12 1/2-åring var hans selvskyldevne ganske betydelig og den må vurderes høyere og på en annen måte enn hans evne til å pådra seg selv erstatningsansvar overfor 3. mann.

Statsbanene har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

For lagmannsretten har Frank Normann Olsen møtt og gitt forklaring. Der er avhørt følgende vitner: distriktssosialsjef Gerhard Michelsen, f. h v. politibetjent O. Kristiansen og avdelingsingeniør O. Telle ved Norges Statsbaner. Retten har vært satt med fagkyndige domsmenn og har foretatt åstedsbefaring. Der er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, herunder nevnes spesielt de med politirapport av 15. mai 1968 fremlagte fotografier fra åstedet. Lege Gunnar Johnson har vært oppnevnt som sakkyndig og har avgitt uttalelse samt møtt under ankeforhandlingen.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Haarberg, sorenskriver

Side:541

Helldal og fagkyndig domsmann, sivilingeniør Thorsen, kommer til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Retten finner ikke at der foreligger grunnlag for et uaktsomhetsansvar hos statsbanene. Flertallet finner riktignok at stedet burde vært bedre sikret, men viser herom til det som er sagt nedenfor i forbindelse med vurdering av det objektive ansvar.

Flertallet legger til grunn at Norges Statsbaner generelt sett har et objektivt ansvar for skader som oppstår som følge av drift av de elektrifiserte baners sterkstrømsanlegg og disses tilbehør. Spørsmålet er om skaden i dette tilfelle er inntruffet på en slik måte og under slike omstendigheter at statsbanene ikke hadde grunn til å regne med et slikt hendelsesforløp.

Flertallet finner her å måtte sondre mellom de rettslige konsekvenser av at Frank og hans venner forserte grensegjerdet oppe på den såkalte Småtoppen ovenfor jernbaneskjæringen og bega seg inn på jernbanens område hvor de intet hadde å gjøre, - på den ene side og på den annen side - følgen av det som hendte etter at Frank var kommet halvveis ned på skråningen og var nådd frem til hyllen i fjellet umiddelbart innenfor masten. Flertallet finner i denne forbindelse å måtte legge til grunn, som forklart av alle tre guttene, at deres hensikt var alene å forsøke seg på en klatring ned fra toppen av skjæringen til jernbanelegemet. Videre legger flertallet til grunn at Frank hadde foretatt en slik klatring tidligere og også at det åpenbart ikke var første gang at barn tok seg over eller gjennom dette gjerde. Det er således forklart at der tidligere hadde vært hull i gjerdet og det fremgår også med tydelighet av det fremlagte fotografi nummer 2 i politiets fotomappe. Dette fotografi viser i venstre felt et tydelig hull stort nok til fotfeste og i midtfeltet at der er satt inn et stykke netting - en lapp - som synes å ha dekket et hull som åpenbart har vært stort nok for en vanlig person å komme gjennom. Det fremgår ikke av dokumentet når fotografiene er tatt, men retten legger på bakgrunn av politibetjent Kristiansens vitneforklaring til grunn at fotografiene er tatt under åstedsbefaring fredag den 5. april, d.v.s. 2 dager etter ulykken og under tilsvarende værforhold til de som hersket ulykkesdagen onsdag den 3. april 1968. Lagmannsrettens flertall finner også grunn til å peke på at retten har foretatt en nøye åstedsbefaring hvor samtlige rettsmedlemmer ved hjelp av stige fikk adgang til å gå opp nedenfra til fjellhyllen hvor ulykken fandt sted. På bakgrunn av åstedsbefaringen bemerker flertallet videre at selv om skråningen eller skjæringen ovenfra ser temmelig bratt og utilgjengelig ut, vil det neppe være noen vanskelighet for en vanlig fysisk utrustet gutt i den alder det her er tale om, å gå ned fra toppen av skjæringen til banelegemet nedenfor ved å følge den kløft og hylle i fjellet som åpenbart har stått igjen etter utsprengningen av skjæringen.

På grunnlag av foranstående finner lagmannsrettens flertall ikke at guttenes adferd - deres hensikt å klatre ned ovenfra til jernbanelegemet - var av en så usedvanlig karakter at dette ikke kunne påregnes. Slik forholdene lå til rette på åstedet var det minst like lettvindt og nærliggende å klatre ned denne fjellkløften og hyllen som det ville

Side:542

vært å klatre opp i en annen av de master som vanligvis benyttes for høyspentledninger og som er slik konstruert at de lar seg forsere nedenfra.

Etter dette finner lagmannsrettens flertall ikke at Franks forhold inntil det øyeblikk da han kom frem på hyllen umiddelbart innenfor masten, var av slik art at det kan betegnes som a-typisk eller liggende utenfor vanlige beregninger for hva barn må ventes å foreta seg.

I relasjon til det videre hendelsesforløp finner flertallet å burde peke på en del tekniske detaljer:

Det anses bevist at isolatoren også etter at isolatorkappen var knust, holdt spenningen til jord, og at isolatorens tilstand derfor ikke får noen teknisk betydning for ulykkens utfall. Det anses også bevist at jordingen av masten var i orden.

Etter den medisinske sakkyndiges uttalelse for lagmannsretten, finner flertallet videre å måtte legge til grunn at den sannsynligste strømbane har vært fra hånd til hånd samtidig som der også har funnet sted et begrenset strømutslag der hvor brannsår fantes fortil i akselhulen på høyre side. Når dette sammenholdes med det flertallet erfarte under befaring av åstedet, masten og isolatoren med de forskjellige tilhørende festeanordninger, finner flertallet å måtte legge til grunn at Frank i ulykkesøyeblikket har holdt høyre arm rundt masten og høyre hånd i kontakt med jordet feste. Høyre skulder hvor brannsåret var, må sannsynligvis ha berørt jordledningen langs masten og venstre hånd må sannsynligvis ha berørt spenningsførende feste for utligger på isolatortoppen.

Hvordan Frank er kommet i denne stilling synes noe uklart, men flertallet finner ikke å kunne utelukke at han har glidd på det glatte føret slik at berøringen kan ha skjedd ved et uhell. Flertallet viser i denne forbindelse til den forklaring Frank ga på sykehuset den 23. april 1968 til politibetjent Hoff. I følge samme rapport var Frank ved anledningen iført gummistøvler, kelly-coat og polvotter. Disse klesplagg kan alle være temmelig glatte og kan gi en nærliggende forklaring på at Frank har glidd ikke bare i fotfestet, men også om han med polvotten har støttet seg til tremasten.

Uansett hvordan berøringen med de spenningsførende deler av ledningsopphenget er kommet i stand, finner lagmannsretten at denne uvisshet må gå ut over statsbanene som er den primært objektivt ansvarlige for driften av sterkstrømsledningen. Flertallet finner dog i denne forbindelse å burde peke på at selv om det er en betydelig mulighet for at Frank selv har forstått faren ved å berøre elektriske ledninger, er det på ingen måte klart at han har forstått at det også var farlig å berøre eller komme i nærheten av de spenningsførende elementer, bærearmene for ledningene, på et punkt som ligger anslagsvis 2 meter fra selve ledningsfestet. Det pekes i den forbindelse på at såvel prosessfullmektiger som det teknisk sakkyndige vitne under ankeforhandlingen fant grunn til å presisere for rettens medlemmer at anlegget under drift med strømmen påslått sto under spenning helt inn til toppen av isolatoren.

I tilknytning til vurderingen av spørsmålet om der foreligger objektivt ansvar, finner flertallet videre grunn til å peke på at både

Side:543

instruksen og utførelsen av anlegget er sikkerhetsmessig og teknisk ufullkomment.

Når det gjelder spørsmålet om stedet i relasjon til instruksen skal betraktes som et tilgjengelig eller utilgjengelig sted i terrenget, finner flertallet at man i forhold til mindreårige må legge til grunn at stedet kan nås uten særlige hjelpemidler så som stige, tau eller lignende. Etter flertallet observasjon på åstedet var det relativt lett å komme ovenfra og ned til hyllen ved side av masten. Flertallet finner derfor at stedet burde vært sikret enten ved skjerm slik som på de to master på hver side av ulykkesmasten eller ved sikringsgjerde som beskrevet i instruksen. Det sperregjerde på ca 1,5 meters høyde som sto oppe på haugen, kan bare betraktes som en alminnelig inngjerding av området.

Det tilføyes at eksempelvis vil oppsetting av skjerm være en temmelig lettvindt og billig måte å sikre masten på.

Flertallet viser i relasjon til ovenforstående betraktninger til Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1975-710 særlig side 713 og Rt-1970-1192 særlig side 1194 nederst.

På grunnlag av foran stående finner flertallet at Statsbanene hadde et objektivt ansvar for den skade som rammet Frank.

Erstatningens størrelse: Når hensyn tas til at Frank hadde banet seg adgang til jernbanens område ved å klatre over et gjerde som synes å ha vært for det vesentligste i stand, og hadde gått inn på et område hvor han visste at han ikke hadde lov å gå, og videre under hensyn til at han klatret ned skråningen i retning mot masten som bar de strømførende ledninger, finner lagmannsretten at han har utvist en såvidt stor uaktsomhet at han etter straffelovens ikrafttredelseslov §25 selv bør bære en del av tapet. Som anført foran finner flertallet ikke rettslig grunnlag for å bebreide Frank det som skjedde etter at han kom ned på hyllen ved siden av masten, og tar derfor ikke dette hendelsesforløp i betraktning ved tapsfordelingen.

Ved vurderingen av tapets størrelse legger lagmannsretten til grunn at Frank sannsynligvis ville ha kunnet oppnå lønn som en kvalifisert fagarbeider eksempelvis i tømmerfaget i fall han ikke var blitt rammet av uhellet. På grunnlag av det foreliggende bevismateriale og spesielt etter uttalelse fra den sakkyndige lege Gunnar Johnson og etter å ha hørt og sett Frank under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at hans fremtidige ervervsevne vil rekke vesentlig høyere enn til det inntektsnivå han nå befinner seg på.

Det tap han har lidt frem til ankeforhandlingen er etter de foreliggende opplysninger og i betraktning av hans alder såvidt lite at flertallet i overensstemmelse med Høyesteretts praksis, finner å burde fastsette såvel erstatning for lidt tap som erstatning for tap i fremtidig erverv under ett i en sum. Flertallet ser da også hen til at tapsvurderingen under enhver omstendighet må bli meget skjønnsmessig. Flertallet tar også hensyn til neddiskontering av tap i fremtidig erverv og til fradrag for de deler av Rikstrygdeverkets ytelser som med rimelighet kan antas å henføres til ulykken.

På dette grunnlag finner flertallet å burde sette det samlede tap til

Side:544

kr. 300.000,-. Under henvsining til ikrafttredelseslovens §25 og det som er anført ovenfor, finner retten at Frank selv bør bære en halvpart herav, hvoretter statsbanenes ansvar blir kr. 150.000,-. Den ankende part har påstått seg tilkjent renter av domsbeløpet med 6 % pr. anno og ankemotparten kan ikke ses å ha reist innsigelse mot renteberegningen.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Langvand og fagkyndig domsmann, avdelingsingeniør Bildøy er kommet til samme resultat som byretten. Mindretallet legger til grunn at det ikke forelå mangler ved statsbanenes tekniske anlegg som etter det opplyste var bygget og sikret i samsvar med de gjeldende forskrifter og godkjent av elektrisitetstilsynet. Mindretallet finner videre grunn til å understreke at guttene på det stedet hvor de klatret over gjerdet måtte forsere en steil og farlig fjellskråning for å komme ned til baneområdet. På toppen av den nevnte skråning er det av statsbanene anbragt et ca. 1,50 m høyt gjerde for å advare mot og forhindre noen fra å gå ut på skrenten. Selv om det nevnte gjerde ikke er et såkalt sikringsgjerde med piggtråd på toppen, anser mindretallet det tilstrekkelig etter forholdene. Mindretallet finner videre at det etter mastens plassering i forhold til nærmeste tilgjengelige sted i terrenget ikke kan bebreides statsbanene at masten ikke var avskjermet når de før nevnte terrengforhold tas i betraktning. Alle forhold tatt i betraktning kan mindretallet etter dette ikke se at det kan pålegges statsbanene ansvar på subjektivt grunnlag.

Mindretallet er videre etter en samlet vurdering kommet til at det heller ikke foreligger grunnlag for et objektivt ansvar i dette tilfellet. Det er rett nok så at det etter rettspraksis foreligger et utstrakt objektivt ansvar for skade som følge av driften av sterkstrømsanlegg og at dette ansvar må antas å foreligge også for driften av elektriske jernbaneanlegg, men mindretallet finner under noen tvil at de særlige hensyn som kan begrunne et slikt ansvar ikke foreligger i dette tilfellet. Som før nevnt er det i dette tilfelle tale om et anlegg som på skadetidspunktet måtte sies å oppfylle både de tekniske og sikkerhetsmessige krav til slike anlegg. Det er videre tale om en ledningsmast som etter sin plassering i terrenget ikke kan antas å ha representert noe særpreget faremoment for andre enn den som ved å forsere statsbanenes forsvarlige gjerde ga seg ut på en slik klatretur i den farlige og utilgjengelige fjellskrent ned mot masten som den skadelidte og hans kamerater ga seg ut på. Selv om det etter gutters adferdsmønster ikke kan utelukkes at slike hendelser kan forekomme, anser mindretallet et hendelsesforløp som det som foreligger her som så vidt upåregnelig at det ville være å strekke det objektive ansvar for sterkstrømsanlegg for langt dersom det også skulle omfatte skade som noen er påført som følge av en slik handlemåte som den det her er tale om. Det er rett nok så at det var ved en eller annen form for berøring av jernbanens høyspentanlegg Frank Normann Olsen ble påført skade, men det var etter mindretallets oppfatning først og fremst på grunn av hans egen upåregnelige handlemåte og ikke primært som en følge av de særpregede faremomenter ved jernbanens elektriske anlegg at ulykken inntraff.

Side:545

Etter det resultat mindretallet således er kommet til er det ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om erstatningens størrelse.

Etter flertallets votering blir anken å ta til følge.

Saksomkostninger: Anken har ført frem, men lagmannsretten finner at avgjørelsen har budt på slike tvil at hver part bør bære sine saksomkostninger i medhold av rettergangslov §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Domsslutning:

1. Hovedstyret for Norges Statsbaner ved Hovedadministrasjonen dømmes til å betale erstatning til Frank Normann Olsen med kr. 150.000,- - etthundreogfemtitusenkroner - med tillegg av 6 - seks - prosent årlig rente fra dommens avsigelse.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.

Av byrettens dom (dommer Njaal Sæveraas)

- - -

Saksøkerens erstatningskrav har sitt utspring i en ulykke han ble utsatt for den 3. april 1968 ved at han kom nær Jernbanens ledningsnett for elektriske tog ved Fløen i Bergen, hvorved han fikk gjennom seg elektrisk strøm med en spenningsstyrke på 15000 volt.

Ved ulykkesstedet går jernbanen omtrent i retning nord-syd i skjæring sprengt ut i fjell med nesten loddrette fjellvegger på hver side. I skjæringen på østsiden av skinnegangen er plassert en ca. 9 m høy kontaktledningsmast kloss inntil fjellveggen som på dette sted er noen meter høyere enn mastens høyeste punkt. På masten er der i en høyde av 5,4 m. over skinnegangen festet et stativ med uteliggere inn mot skinnegangen over hvilken de elektriske ledningene går i foreskreven høyde av 5,6 m. Masten har på stedet hvor stativet er montert en diameter på ca. 20 cm., og avstanden fra ytterkant av masten til isolatoren på stativet hvortil de spenningsførende deler av anlegget er montert, er ca. 23 cm. Fra masten og inn til fjellveggen på dette sted er avstanden 40-50 cm. Det elektriske anlegg er strømførende med en spenningsstyrke på ca. 15000 volt. Masten var ikke forsynt med skjerm eller skilt som varslet høyspenning. Bortsett fra saksøkerens anførsel om at masten burde ha vært sikret med skjerm og varselskilt om høyspenning oppsatt, se herom nedenfor, har ingen av partene påberopt noen feil eller mangler verken ved mastens plassering eller det elektriske anlegg.

På toppen av skjæringens østlige fjellskrent ca. en halv meter fra stupet er det av Norges Statsbaner oppsatt et solid nettinggjerde i ca. 1,5 meters høyde. Også ellers er området der jernbanelinjen går inngjerdet, bortsett fra en kortere strekning et par hundre meter lenger syd, hvor et lagerskur som på ulykkestidspunktet var revet, tidligere hadde dannet stengsel mot jernbanelinjen. På dette sted, hvor nytt gjerde var under oppsetting, var adkomsten til jernbanelinjen forholdsvis lettvint. I fjellskjæringen ved masten hadde etter det opplyste, skadelidte Frank Normann Olsen sammen med andre gutter i nabolaget klatret ved en eller flere anledninger før ulykken skjedde. Klatringen antas å ha foregått i en «renne» i fjellet som går ovenfra og skrått nedover i retning syd-nord og forbi masten. Der «rennen» passerer masten

Side:546

er der en markert avsats i en avstand av mindre enn en halv meter fra masten. Ulykkesdagen var Frank som da var 12 1/2 år gammel, sammen med to kamerater, den 10 år gamel Atle Svellingen og den jevnaldrende Rune Johan Ottesen. De ble enige om å klatre ned fjellsiden, noe Rune i motsetning til de to andre, ikke hadde vært med på før. Etter at de hadde klatret over gjerdet ved toppen av fjellskrenten, kastet Frank noen stener ned på skinnegangen. Herunder knuste han den nederste isolatoren på uteliggeren fra masten. Frank klatret så først ned, og under passeringen av masten kommer han nær eller i berøring med spenningsførende feste for uteligger på isolatortoppen med hendene, slik at han får strøm gjennom seg, hvoretter han faller ned, et fall på ca. 5 meter, og blir liggende ved stolpen. Etter de iakttagelser retten gjorde under åstedsbefaringen og med støtte i den forklaring Atle Svellingen ga til politiet 3 dager etter ulykken, legger retten til grunn at Frank, da han sto på avsatsen ved stolpen, strakte seg for å nå den knuste isolatoren med hendene. Ved ulykken ble Frank stygt forbrent på begge hender og på underarmene. Det så lenge ut til at han ville komme til å miste hendene, men det lyktes å forhindre dette. Fra skadelidtes behandlende lege, overlege H. Schjelderup, foreligger uttalelser av henholdsvis 15/6-1970 og 18/4-1972 om skadenes art og omfang. Den første erklæring konkluderer med en medisinsk invaliditet på 40 % som ikke er blivende, men vil gå ned. I den andre erklæringen anslår overlegen hans ervervsmessige invaliditet til 20 % med muligheter for nedsettelse av invaliditeten ved trening i et egnet yrke. Den av retten oppnevnte sakkyndige, assisterende overlege Gunnar E. Johnsen, konkluderer sin sakkyndige erklæring av 30/12-1974 slik: «Frank Normann Olsen frembyr betydelige, varige mén på begge hender og underarmer som følge av tidligere gjennomgått elektrisk forbrenning.

Høyre hånd: Medisinsk invaliditet 10 % (partiell amputasjon av lillefinger 4 % og svekkelse av små håndmuskler 6 %).

Venstre hånd: Medisinsk invaliditet 20 %, derav tommeldeformitet 6 %, pekefingerdeformitet 2 %, langfingerdeformitet 6 % og svekkelse av de små håndmuskler 6 %.

Samlet gir dette en medisinsk invaliditet på 30 %.

I de tilfelle der kun en hånd er skadet vil et handicap kunne overkommes ved at den friske hånd overtar og kompenserer. Hos vår pasient har skadene medført varig mén på begge hender og dette vil snarere øke den totale medisinske invaliditet idet muligheten for kompensasjon er mindre gode.

Imidlertid var pasienten meget ung på skade-tidspunktet og erfaringsmessig vil pasienter med skader pådratt seg i ung alder lettere gjennom trening kunne mestre et handicap.

De to siste momenter tatt i betraktning vil jeg derfor foreslå en varig medisinsk invaliditet satt til 30%. Frank Normann Olsen er betydelig yrkesvalghemmet som følge av skaden. Observasjon har hittil vist at han har bra håndlag for grovere arbeid, men han er avhengig av å arbeide innendørs, i alle fall i vinterhalvåret da hendene som tidligere anført ikke tåler kulde. For finere monteringsarbeid og tempoarbeid er prestasjonene anført under middels. Hans teoretiske prestasjoner har hittil ikke pekt hen mot et ikke manuelt yrke. Selv om en viss grad av ungdommelig umodenhet har påvirket de teoretiske prestasjoner, tror jeg det likevel er riktig å vurdere hans ervervsmessige ivaliditet ut fra hva som kreves i en ren manuell virksomhet. Under denne synsvinkel vil jeg tro at ervervsmessig invaliditet på 30 % vil

Side:547

være realistisk dekkende. Muligens kan han kanskje komme noe lengere ned dersom en kunne finne frem til et yrkesvalg der evner, interesse og manuell ferdighet ga maksimalt prestasjonsnivå ut fra de gitte forutsetninger.»

De to leger er begge spesialister i plastisk kirurgi. - - -

Retten finner ikke å kunne bebreide NSB noen uaktsomhet for mangelfull sikring av det strømførende anlegg. Den av saksøkeren påberopte bestemmelse i instruksen for bygging av kontaktledningsanlegg påbyr skjerming når avstanden fra nærmeste tilgjengelige sted i terrenget er mindre enn 4, eventuelt 5 meter. Selv om det med behendighet lar seg gjøre å klatre i fjellveggen, er det åpenbart etter forholdene på stedet at fjellveggen i relasjon til den nevnte bestemmelse ikke kan ansees som «tilgjengelig sted». Etter rettens oppfatning ligger nærmeste «tilgjengelige sted» utenfor gjerdet som er oppsatt på haugen ovenfor skrenten. Etter forholdene på stedet var det heller ikke andre sikkerhetsmessige hensyn som skulle tilsi skjerming av masten. I sikkerhetssirkulære nr. 537 av 17. juli 1961 vedrørende advarselsskilter ved elektrisk drevne baner, er gitt detaljerte bestemmelser om hvor skiltet «høgspenning livsfare» skal anbringes. Foruten på bestemt angitte steder skal skiltet anbringes: «på et eller et par iøyenfallende steder hvor publikum har adgang eller hvor forholdene er slik at en advarsel ansees nødvendig.»

Etter rettens oppfatning er forholdene ved masten slik at en advarsel ikke kan ansees nødvendig, og hverken de spesielle eller generelle forskrifter for oppsetting av varsel skilt er overtrådt.

At adkomsten til jernbanelinjen noe sør for ulykkesstedet var forholdsvis bekvem ved at nytt gjerde ikke var oppsatt, antar retten ikke har hatt noen betydning for guttenes klatring i fjellskrenten, og dermed heller ikke for ulykken.

Som det fremgår av foranstående, finner retten ikke å kunne bebreide NSB noen form for uaktsomhet, og et subjektivt ansvarsgrunnlag er således ikke til stede.

Hvorvidt NSB skulle være ansvarlig på objektivt grunnlag, vil retten ikke behøve å ta standpunkt til, da skadelidte selv i så stor grad har medvirket til skaden, at erstatning ikke kan kreves.

Retten må for det første legge til grunn at skadelidte, som da ulykken inntraff var 12 1/2 år gammel, og som bodde like ved den elektrisk drevne jernbane, måtte vite at det var livsfarlig å komme nær ledningsnettet og festene for dette. Faremomentet ved å klatre i en stupbratt skrent ved jernbanelinjen må han også ha vært fullt klar over. Til tross herfor klatrer han over et gjerde i 1,5 meters høyde, hvoretter han på en smal avsats på den andre siden av gjerdet manøvrerer seg bort til et sted på toppen av fjellskrenten hvor klatringen nedover kan begynne. Før han klatrer ned, kaster han sten mot jernbanelinjen og knuser herunder en isolator. Når han så under sin klatring er kommet til masten, strekker han hendene mot isolatoren, og kommer herunder nær eller i berøring med det spenningsførende feste for uteliggeren på isolatortoppen. Etter å ha sett forholdene på stedet, vil retten utelukke at denne berøring kan ha skjedd ved et uhell, f.eks. ved at Frank gled og tok seg for. Sannsynligvis ville han undersøke nærmere de skader han hadde forvoldt på isolatoren, eller kanskje ville han klatre i masten. I begge tilfeller utsatte han seg for en betydelig farerisiko. - Et fremherskende trekk ved hendelseforløpet er at Frank gjennomfører

Side:548

foretagendet med fullt kjennskap til risikoen det er forbundet med, også selve klatringen. Selv hensett til skadelidtes alder og til det som er opplyst om hans modenhetsutvikling, finner retten at det foreligger en så markert uaktsomhet fra skadelidtes side, at han ikke kan kreve at NSB helt eller delvis skal erstatte ham det tap han har lidt og vil lide som følge av skaden.

Etter det resultat retten er kommet til, er det ingen foranledning til å komme inn på tapets størrelse.

Saksomkostninger vil ikke bli tilkjent, idet saksøkeren har hatt fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. - - -