RG-1977-65

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1976-06-04
Publisert:	RG-1977-65
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 4. juni 1976 i sak nr. 55/72.
Parter:	Ringebu Jeger- og Fiskerforening (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Imsdalen fiskestyre (høyesterettsadvokat Sverre Dragsten).
Forfatter:	Lagdommerne Sigurd Fougner Hagen, Bror Oscar Scherdin, konst. dommer, sorenskriver Erling Bauge med domsmenn
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §35, §48, Tvistemålsloven (1915) §180, §48, LOV-1938-06-16, Lov om innløsning av jordavgifter mv (1939), Fjelloven (1975) §1

Gårdbrukerne på strekningen fra Brandstad i Ringebu hovedsogn til Bjørge i Fåvang mener å ha en særrett til fisket i Imssjøene (nordre og søndre Imssjø) som ligger i Imsdalen. De har i 1959 valgt et styre - Imsdalen fiskestyre - for å forvalte fiskeretten.

Side:66

Ringebu fjellstyre har i møte 14. desember 1962 (med 2 mot en stemmer) sluttet seg til denne oppfatning og gitt uttrykk for «at fiskestyret har rett i sin påstand om at fiskeretten i Imsdalen ikke ligger under fjellstyret, jfr. fjelloven paragraf 48».

Ringebu Jeger- og Fiskerforening, som er stiftet i begynnelsen av 1960-årene, har til formål å fremme sportsfiskeres og jegeres interesser i Ringebu kommune. Foreningen mener at fiskerett i almenningen etter fjellovens §35 tilkommer alle innbyggere i kommunen. Foreningen reiste i januar 1971 søksmål mot Imsdalen fiskestyre ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett og nedla påstand der punkt 1 lyder:

«De bruksberettigede grunneiere i Imsdalen Statsalmenning representert ved Imsdal fiskestyre har ingen særrett til noe fiske innen nevnte almenning.»

Imsdalen fiskestyre tok til gjenmæle og nedla påstand om frifinnelse.

Begge parter fikk bevilling til fri sakførsel for herredsretten.

Advokat Odd Syse ble av Fylkesmannen i Oppland oppnevnt som prosessfullmektig for saksøkeren, Ringebu Jeger- og Fiskerforening. Høyesterettsadvokat Sverre Dragsten ble på samme måte oppnevnt som prosessfullmektig for saksøkte, Imsdalen fiskestyre.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 29. oktober 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Imsdalen fiskestyre frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Ringebu Jeger- og Fiskerforening har ved advokat Odd Syse i rett tid påanket herredsrettens dom. Imsdalen fiskestyre har tatt til gjenmæle. Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel også for lagmannsretten.

Den ankende part, Ringebu Jeger- og Fiskerforening som under hovedforhandlingen har vært representert av høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

«1. De bruksberettigede grunneiere i Imsdalen statsalmenning representert ved Imsdalen fiskestyre har ingen særrett til fiske innen nevnte statsalmenning.

2. Imsdalen fiskestyre dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for herredsretten og lagmannsretten.» Ankemotparten, Imsdalen fiskestyre, har ved høyesterettsadvokat

Sverre Dragsten for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ringebu Jeger- og Fiskerforening dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for herredsretten og lagmannsretten.»

For lagmannsretten er det avgitt forklaring av kjøpmann Ivar Odlo som partsrepresentant for den ankende part og av gårdbruker Moritz O. Nordrum som partsrepresentant for ankemotparten.

Det er avhørt ett vitne.

Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Som nytt dokument for lagmannsretten fra tiden etter herredsrettens dom kan særskilt nevnes: Merknader av 10. november 1972 fra Riksarkivet v/ førstearkivar Magnus Robberstad («Merknader til et prosesskrift i en rettssak om fiskeretten i Imsdal statsalmenning.») I

Side:67

merknadene 3-4 blir det påpekt en feilskrift i distriktsmatrikuleringskommisjonens sammenligningsprotokoll av 1818 for så vidt som Imsdalen m.v. er angitt som almenning for løpenr. 88-95. Her antas tallet 95 å være feilskrift for 195. De riktige løpenr. 88-195 omfatter etter det opplyste gårdene Brandstad i hovedsognet til Bjørge i Fåvang. - Se i denne forbindelse herredsrettens dom 7 (under pkt. 3).

Fjelloven av 1920 er i tiden etter herredsrettens dom avløst av lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova). Den nye lov har i §1, fjerde ledd - som svarer til den tidligere lovs §48 - denne bestemmelse om særretter. «Rettar i statsallmenningene i kraft av særleg heimel går ikkje inn under lova.»

Om saksforholdet bemerkes innledningsvis:

Fogden i Gudbrandsdalen, Svend Steenersen, utferdiget 19. juni 1726 tre bygselsedler vedrørende Imsdalen Statsalmenning, hver på 1/3 av almenningen med fiskevannet. Hver av bygselsedlene ble utferdiget til to navngitte menn med tilføyelse av:

«paa egne og Samtlig Almues veigne fra Brandstad til Flye» -

«paa ...... fra Tromsnes til Opsahl» - «paa ...... fra Trosvig til Biørge».

For så vidt angår fiskevann (Imssjøene) ble det foretatt en geografisk deling. Den ene tredjedel ble angitt slik:

«streckende Norden fra og Sør til Schart Bytte» - den annen tredjepart slik: «fra Schart Bytte til Grannesse» og den tredje slik: «fra Grannesset til Lundbuen».

For bygselsedlene ble betalt et engangsbeløp i form av «Böxelpenge». Og etter 24 år skulle det betales nye «Böxelpenge», dersom bygslerne ønsket fornyelse.

I tillegg skulle bygslerne betale en årlig leie («... dend derafgaaende Rettighed ...»).

For en av bygselsedlene har man ingen opplysning om senere fornyelse.

En annen av bygselsedlene er fornyet ved utstedelse av ny bygselseddel av 19. september 1750. Det foreligger ikke opplysning om noen senere fornyelse.

Den tredje bygselseddel er fornyet med ny bygselseddel av 23. februar 1764. Det foreligger ikke opplysning om noen senere fornyelse.

I herredsretten's dom er lagt til grunn at det er betalt årlig bygselavgift frem til omkring 1940 og at avgiften deretter er blitt innløst.

Det kan i denne forbindelse særlig vises til Riksrevisjonens brev av 1. desember 1961 (brevet er feildatert 1. september 1961) til Riksarkivet der det heter bl.a.:

«En viser til brev herfra av 8. september 1961 til skattefogden i Oppland med...

I nevnte brev av 8. september 1961 til skattefogden er påvist at de årlige avgifter etter Jordeboken for Sør-Gudbrandsdal sorenskriveri er tilsvart i regnskapene over statskassens ordinære intrader til og med 1939/40. Og videre er påpekt at den del av de årlige avgifter etter Jordeboken, som vedkommer Ringebu synes å være inkludert i den årlige sum kr. 150,61 (kr. 138,81 + 11,80) som er kapitalisert med 16

Side:68

til kr. 2.409,76. Kfr. innfordringslisten hvori, så vidt skjønnes, er opført de gårder som svarte bygselavgifter til staten av Imsdalen almenning og fiskevann og som likeledes viser samlet innløsningssum kr. 2.409,76.

Etter dette skulle de årlige bygselsavgifter være innløst etter lov av 16. juni 1939 (nr. 1).»

Det syn Riksrevisjonen her gir uttrykk for er godtatt av Riksarkivet i brev 13. oktober 1962 til Direktoratet for statens skoger.

Ellers bemerkes at det ingen tvil - eller tvist - er om at Imsdalen med Imssjøene ligger i statsallmenning, jfr. Rt-1927-37.

Den ankende part, Ringebu Jeger- og Fiskerforening, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme synspunkter som for herredsretten. For lagmannsretten er særlig anført følgende:

Imsdalen fiskestyre - ankemotparten - hevder at oppsitterne fra Brandstad til Bjørge har en særrett - som utelukker andre - til fiske i Imssjøene. Den ankende part er enig i at oppsitterne i det nevnte område har rett til å fiske i Imssjøene, men vil hevde at det er tale om en ren allmenningsrett. Det foreligger her et regulært allmenningsforhold. Når det gjelder Imsdalen statsalmenning er det bruksberettigede bygdelag nettopp området («kretsen») fra Brandstad til Bjørge.

Bygdelagets rett - allmenningsrett - til Imsdalen statsallmenning er ervervet på vanlig måte - ved alders bruk. Og denne allmenningsrett i Imsdalen omfatter nettopp bl.a. retten til å fiske i allmenningens vann - Imssjøene. Oppsitterne i området - bygdelaget - fra Brandstad til Bjørge har således fiskerett i Imssjøene i kraft av sin allmenningsrett.

Bygselsedlene av 1726 og senere (1750 og 1764) bringer ikke saken i en annen stilling. Det almuen - de allmenningsberettigede - bygslet til seg var bare den rett som de hadde fra før. Hensikten med å bygsle synes først og fremst å ha vært at man derved mente å stå sterkere overfor inngrep fra Østerdølenes side - og for tilfelle av at allmenningen skulle bli solgt.

Prinsipalt hevdes at bygselforholdet ikke kan påberopes som grunnlag for en særrett allerede av den grunn at bygselsedlene ikke ble fornyet etter 1750, resp. 1764. Bygselforholdet var således opphørt allerede på 1700-tallet slik at oppsitterne iallfall fra denne tid og frem til i dag ikke har hatt annet enn sin allmenningsrett å falle tilbake på når det gjelder utøvelsen av fisket i Imssjøene.

Det bestrides at bygselforholdet - i tiden etter at det skulle ha opphørt som følge av manglende fornyelse - likevel kan anses opprettholdt ved betaling av årlig bygselavgift eller liknende leie avgift (landskyld og tage) i tiden frem til 1920 eller eventuelt 1939/40. De betalinger som har funnet sted, har hatt skattemessig karakter og ikke karakter av leieavgift. Det antas således ikke å være noe grunnlag for Riksarkivets uttalelse - sitert i herredsrettens dom (s. 8) - om at «senere betaling av bygselavgiften frem til omkring 1920 vitner om en særrett».

Subsidiært hevdes at løsningen må bli den samme selv om årlig bygselavgift skulle ha vært betalt (og avgiften eventuelt innløst). Den rett som er meddelt ved bygslingen, har samme innhold som den

Side:69

fiskerett som følger av allmenningsretten. Og gårdene hadde allerede på 1700-tallet - før bygslingen i 1726 - allmenningsrett inkludert fiskerett.

Den ankende part har gjort utførlig rede for rettspraksis på området og har omtalt et stort antall dommer. Han har fremhevet at i de tilfelle der domstolene har godtatt en særrett til fiske i allmenningsvann har det vært til fordel for en bestemt gård eller et fåtall bestemte gårder, jfr. Rt-1921-77 (Hirisjøen), høyesterettsdom av 16. november 1938 omtalt i Rt-1938-973 (Muvann og Flåvann) og RG-1961-148 (Dokkfløy, Snæra og Ormtjernet). I et tilfelle hvor det ble påstått enerett til fiske for en større krets (tre kretser), har domstolene ikke godtatt at det forelå noen særrett, jfr. Rt-1963-1058 (Vinsteren).

Ankemotparten, Imsdalen fiskestyre, mener at herredsrettens dom er riktig, såvel i resultatet som i begrunnelsen. For lagmannsretten er særskilt anført følgende:

Gårdbrukerne fra Brandstad til Bjørge har ervervet en særrett til fiske i Imssjøene - en eksklusiv rett som utelukker andre - slik at fjellovens bestemmelser ikke får anvendelse på forholdet. Særrettens grunnlag er:

1) avgiftsbetaling på 1600-tallet,

2) bygsel på 1700-tallet og

3) senere betaling av årlige bygselpenger (d.v.s. landskyld og tage) frem til 1939/40.

Det er riktignok så at fornyelsesbestemmelsene i festesedlene ikke ble overholdt ved innbetaling av engangsbeløp i form av nye «Böxelpenge» hvert 20. eller 24. år. Men det ble betalt årlige bygselpenger i form av landskyld (en årlig jorddrottslig leie til inntekt for Kongen). Bygselforholdet - og dermed det særlige rettsgrunnlag for fiskeretten - vedble således å bestå helt frem til 1939/40 da den årlige bygselavgift ble innløst.

Fiskeretten tilkom de samme gårdbrukere - fra Brandstad til Bjørge - som hadde rett til skogen. Det er således utelukkende de hugstberettigede gårdbrukere som har hatt rett til fisket. Den ikke jorddyrkende del av innbyggerne i kretsen har ikke hatt fiskerett i Imssjøene. Fra april 1966 har det etter avtale mellom Ringebu fjellstyre og Imsdalen fiskestyre vært praktisert en midlertidig ordning for administrasjonen og utøvelsen av fisket i Imssjøene.

Det var bare for skogen og fisket i selve Imsdalen - med Imssjøene - at retten var begrenset til gårdbrukerne fra Brandstad til Bjørge. I fjellstrekningene m.v. i den øvrige del av allmenningen - utenom den egentlige Imsdalen - hadde som utgangspunkt hele Ringebu allmenningsrett i form av havning, slått, mosetak og jakt. Gårder utenfor «kretsen» er således kommet inn i allmenningen med seterdrift og havning.

Begrensningen av fiskeretten i Imssjøene til en nærmere avgrenset krets - gårdbrukerne fra Brandstad til Bjørge - må anses som en fra loven avvikende særordning. Det samme gjelder den geografiske deling av fisket - stadfestet i fiskesedlene av 1726 - i tre områder som hvert er tillagt en av tre grupper av gårder.

Eneretten - særretten - til fiske i Imssjøene har vært respektert

Side:70

av folk fra andre deler av Ringebu, men ikke alltid av folk fra Østerdal (noe som har ført til prosesser).

En må regne med at oppsitterne fra Brandstad til Bjørge opprinnelig kan ha fisket etter lovens regel om fiske i allmenning. De tok bygsel for å stenge andre ute og sikre fisket helt for dem selv. Ellers kunne det være en viss fare for at andre bygdelag kunne komme til - en viss usikkerhet fulgte for så vidt av uklarheten med hensyn til oppdelingen og avgrensingen av allmenningsområdene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. De var videre interessert i å sikre sitt fiske i forhold til en eventuell bosetning i Imsdalen.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten er således - i likhet med herredsretten - enig med Riksarkivet når det i utredning av 24. juni 1961 gir uttrykk for at bygselen fra 1726 kan betraktes som et særskilt rettsgrunnlag for den påståtte særrett til fiske i Imssjøene for gårdene på strekningen fra Brandstad til Bjørge. Det bør understrekes at gårdbrukerne gjennom tidene konsekvent har påberopt seg nettopp bygselforholdet som grunnlag for fiskeretten og at dette i vid utstrekning er akseptert av domstoler og andre offentlige myndigheter. Det synes videre på det rene at det har foreligget et bygsellignende forhold mellom staten - Kongen representert ved fogden - og rettighetshaverne også i tiden etter at bygselforholdet som følge av manglende fornyelse i tilfelle skulle ha utløpt eller opphørt. I denne forbindelse bemerkes at lagmannsretten - i likhet med herredsretten - legger til grunn at det har vært betalt en årlig avgift som har karakteren av bygsel eller leievederlag frem til omkring 1940, og at avgiften deretter er innløst i samsvar med lov av 16. juni 1939. (Som nytt dokument for lagmannsretten kan her vises til merknader av 10. november 1972 fra Riksarkivet v/ førstearkivar Robberstad som for så vidt bekrefter tidligere uttalelser på dette punkt). Det synes ellers - som påpekt av herredsretten - på det rene at rettighetshaverne i alle år har håndhevet sin rett etter bygselforholdet. Og denne rettstilstand som synes å ha vært alminnelig respektert i mer enn 200 år, må etter lagmannsrettens oppfatning anses å ha festnet seg slik at den også har grunnlag i alders tids bruk.

Spørsmålet om forståelsen av uttrykket «almue» i bygselsedlene av 1726 og andre dokumenter har også for lagmannsretten vært gjenstand for prosedyre og dokumentasjon - uten at det er kommet frem noe nytt av vesentlig betydning. Saken står for så vidt i samme stilling som for herredsretten, og det er derfor tilstrekkelig å vise til herredsrettens bemerkninger på dette punkt. Lagmannsretten er enig i at uttrykket «almue» ikke - i datidens språkbruk - hadde en fast avgrenset betydning og at meningsinnholdet således kunne variere betraktelig alt etter i hvilken sammenheng uttrykket forekom. Lagmannsretten antar at man i eldre dokumenter vil kunne finne uttrykket nyttet også om gårdbrukerne (oppsitterne) innen et avgrenset område og anser det trolig at uttrykket er nyttet i denne betydning i bygselsedlene fra 1726.

Den ankende part synes å ha vært inne på tanken at uttrykket «almue» i bygselsedlene fra 1726 skulle ha vært nyttet i en slik betydning

Side:71

at forholdet dermed - uten hensyn til forutsetningen om bygslingen som et særskilt rettsgrunnlag - uten videre måtte falle inn under fjellovens bestemmelser. Dette synes å ha formodningen mot seg.

Etter det anførte blir herredsrettens dom å stadfeste. Dette gjelder også herredsrettens omkostningsavgjørelse som lagmannsretten er enig i.

Saken har reist flere tvilsspørsmål og det har vært av vesentlig betydning for de berørte bygdeinteresser å få en avgjørelse i tvisten. Lagmannsretten finner derfor at det foreligger særlige forhold som bør føre til at saksomkostninger oppheves også for lagmannsretten, jfr. unntaksregelen i tvistemålslovens §180, første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs):

Saksøkeren, Ringebu Jeger og fiskerforening er stiftet i begynnelsen av 1960 årene. Dens formål er å fremme sportsfiskeres og jegeres interesser, herunder kultivering av fiskevann m.v. i Ringebu kommune. Til Ringebu hører også Imsdalens Statsalmenning med nordre og søndre Imsjø. Rettighetshaverne i denne almenning (fra Brandstad i Ringebu hovedsogn til Bjørge i Fåvang) har i 1959 valgt et styre for å forvalte de berettigedes fiskerett i Imssjøene med tilstøtende vassdrag. Styret kalles Imsdalen fiskestyre. De berettigede mener å ha en særrett til fisket i Imsjøene så langt fisken går innen almenningens grenser, og at besterrunelsene i fjelloven av 12. mars 1920 ikke kommer til anvendelse på Imsjøene (se lovens §48). Denne oppfatning har Ringebu fjellstyre sluttet seg til i møte den 14. desember 1962, hvor styret med 2 mot i stemmer bl.a. sier:

«Det skulle derfor ikke være noen tvil om at fiskestyret har rett i sin påstand om at fiskeretten i Imsdalen ikke ligger under fjellstyret jfr. fjelloven, paragraf 48» - - - -

Saksøkeren mener at fiskerett i almenningen etter fjellovens §35 tilkommer alle innbyggere (almuen) i kommunen, og har - etter forgjeves forliksmekling - og etter å ha fått bevilling til fri sakførsel - den 29. januar 1971 uttatt stevning med sådan påstand:

«1. De bruksberettigede grunneiere i Imsdalen Statsalmenning representert ved Imsdal fiskestyre har ingen særrett til noe fiske innen nevnte almenning.

2. Imsdalen fiskestyre dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige som om saken ikke var benefisert, samt til Ringebu Jeger- og fiskerforening.»

Saksøkte Imsdalen fiskestyre - som også har fått bevilling til fri sakførsel - har 20. mars 1971 tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om frifinnelse og om at saksøkeren dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige samt til saksøkte. Etter ytterligere saksforberedelse har hovedforhandling vært holdt i tiden 11.-14. oktober - - - -

Saksøkerens prosessfullmektig, har i det vesentligste anført:

Fisket i Imsdal statsalmenning har alltid vært utøvet av samtlige

Side:72

innbyggere i bygdelaget fra Brandstad til Bjørge i Ringebu i kraft av den almindelige almenningslovgivning og ikke i kraft av noen særrett som er blitt til i strid med den almindelige almenningslovgivning. Dette i motsetning til fisket i enkelte andre vann i Ringebu. Det bruksberettigede område er nå i h.t. §35 i fjelloven av 1920 - utvidet til å gjelde hele Ringebu kommune.

Etter fjellovens ikrafttreden har det ikke vært reist krav om noen særrett til fisket i Imssjøene og fisket der har vært administrert av Ringebu fjellstyre helt til 1962 da fjellstyret uttalte at fiskeretten ikke ligger under fjellstyret.

Fjellstyrets uttalelse hvorved de saksøktes særrett ble respektert hviler dog på et såvel faktisk som rettslig uriktig grunnlag. Den formelle fremgangsmåte i forbindelsen med uttalelsen tilfredsstiller heller ikke fjellovens krav, og uttalelsen kan ikke betraktes som et gyldig vedtak.

Til støtte for det syn at fiskeretten i Imssjøene hviler på den almindelige almenningsrett og ikke på noe særrett anføres:

1. I jordeboken av 1661 og matrikkelen av 1668 er fiskeretten gitt forskjellig beskrivelse ettersom det gjelder særretter eller almenningsretter. Man finner således i jordeboken av 1661 følgende opplysninger over fiskevann i Ringebu:

Under en gaard Bøe: Af it lidet Fischevand 12 sk. Under gaarden Berig: Af it fischevand Höresöe 12 sk. Under gaarden Brandstad:

It fischevand i Almendingen som Wekemb og Fouangs Fjerding bruger der af 1 ort.

Den samme sondring går igjen i matrikkelen av 1668 og man kan konstatere forskjell mellem enkelteiendommers bruk i Hirsjøen og almuens bruk av Imssjøen.

2. I forbinnelse med tvistigheter vedrørende plassen Imsdalen er det almuen som opptrer både i 1703 da dom blir avsagt, i 1709 da forlik inngås og i 1722 da oppsitteren på plassen blir dømt for ulovlig fiske.

Ved alle anledninger er det almuen som opptrer for å sikre sine almenningsretter, ikke for å sikre særrett for noen enkelt.

3. I matrikkelen av 1723 er vedkommende Imsdalen og Imsdalens fiskevann anført at den brukes av «almuerne» fra Brandstad i Hovedsognet til Bjørge i Fåvang, mens det om Hirsjøen og Bølvannet anføres at det brukes av «oppsitterne» på enkelte nevnte gårder.

4. I fortegnelse dat. 24.4.1726 over «Kongens beholdne jordegods» er ved Imsdalens almenning og fiskevann som rettighetshavere oppført:

«Odlov Romsaas og Fodvangs indbyggere». Ved Hirsjøen oppføres derimot «Berg og Høye opsiddere» som rettighetshavere.

5. Den 19. juni 1726 er det utstedt 3 bygselsedler på Imsdalens almenning.

Forsåvidt angår fisket gjelder bygselsedlene 3 forskjellige områder av fiskeområdet. Samtlige bygselsedler lyder på 2 navn med tilføyelsen «på egne og samtlig almues vegne».

Disse bygselsedler er opprettet for å sikre almenningsretten for det tilfelle at almenningene skulle bli solgt. Det er ikke opprettet noen særrett for enkelte gårder.

I motsetning til de 3 forannevnte festesedler forekommer en rekke andre festesedler hvor det er etablert særretter. For Imsdalen har utviklingen gått i en annen retning. Imssjøen har vært betraktet som vanlig almenningsvann av fjellstyret helt til det endret oppfatning i 1962.

Side:73

Det bestrides at bygselavgift er betalt etterat den siste bygselseddel er utløpet i 1784.

Saksøkeren har nedlagt påstand som i stevningen.

Saksøktes prosessfullmektig har i det vesentligste anført:

Oppsidderne fra Brandstad i Ringebu hovedsogn til Bjørge i Fåvang har enerett til fiske i Imssjøene med tilstøtende vassdrag så langt fisken går innen almenningens grenser. Denne rett er basert på avgiftsbetaling fra 1660-årene, bygsel på i 700-tallet og senere betaling av bygselavgift frem til 1940 (da den ble innløst). Endelig er retten basert på eksklusiv bruk i alderstid. Ved denne ordning har man stengt ut alle andre som ellers ville være eller bli berettiget til fiske i h.t. den vanlige almenningsrett. Særretten er opprettholdt og også respektert av andre helt til den aller siste tid. Det er først etter siste krig at en del i Ringebu har bestridt de fiskeberettigedes enerett til Imssjøene.

De saksøktes fiskerett berøres ikke av fjellovens §35, jfr. lovens §48.

Saksøktes enerett har i årenes løp vært anerkjent av alle myndigheter, bl.a. av Landbruksdepartementet og skogdirektoratet etter inngående undersøkelser av et omfattende arkivmateriale. Herom henvises til utredning av arkivkonsulent Gunnar Tank av 5.9.38 og utredning av førstearkivar Magnus Robberstad av 24. juni 1961.

De slutninger som motparten trekker i forbinnelse med bruken av ordene «almue» og «oppsidere» i de gamle dokumenter er ikke holdbare.

Med «Almue» menes de bruksberettigede gårdbrukere fra Brandstad til Bjørge. Disse har oppnådd en særrett. Men selvom man antar at samtlige innbyggere på strekningen Brandstad-Bjørge er berettiget til fiske, så foreligger allikevel en særrettsdannelse som utelukker beboere av de øvrige områder i Ringebu fra fiske i Imssjøen.

Allerede jordeboken av 1661 viser at det er betalt avgift for fisket i Imssjøene.

Dommen av 1703, forliket av 1709 og dommen av 1722, som alle er foranlediget av tvist om fisket, viser at det er en bestemt krets av Ringebu almue som opptrer for å sikre sine interesser. I dommen av 1703 tales det således om «allerunderdanigste skattebønder». I forliket av 1709 tales det om «interessenter, så mange som skatter» o.s.v.

Og i dommen av 1722 sies det at «Almuen af Ringeboe, så mange som i Contracten er interessert, allene (er) berettiged at fiske i Imsdalens fiskevand». Allerede herved er det konstatert en særrettsdannelse forskjellig fra den vanlige almenningsrett.

Ved bygselssedlene av 1726 har gårdbrukerne fra Brandstad til Bjørge skaffet seg et enda sikrere grunnlag for sin særrett. For sjøenes vedkommende etableres en geografisk 3-deling idet de enkelte grupper gis fiskerett i hver sitt område. Også dette er en ordning som bryter med den vanlige almenningsrett. Og denne ordning har vært opprettholdt helt frem til idag, bl.a. ved at det har vært oppsatt stenrøyser for å markere grensene for de 3 fiskeområder som er nevnt i bygselsedlene («Nordenfra og Sør til Schart Bytte» «fra Schart Bytte til Grannesset» og «fra Grannesset til Lundbuen»).

Av den fremlagte utredning fra førstearkivar Robberstad fremgår at avgift er betalt for fisket. Videre er det på det rene at avgiften er innløst etter lov av 16. juni 1939. Herom henvises til brev av 1. desember 1961

Side:74

fra Riksrevisjonen til Riksarkivet og brev av 13. oktober 1962 fra arkivar Robberstad til Direktoratet for Statens skoger.

Senere dokumenter, således Foged Lyngs beskrivelse av almenninger i Gudbrandsdalens fogderi, dat. 8/2-1803, samt Gudbrandsdalkommisjonens innberetning av 1884 gir også uttrykk for at det forhold som er etablert i 1726 har vedvart og at det foreligger en særrett.

I forbinnelse med en straffesak som ble behandlet av politimesteren i Gudbrandsdal i 1926 har Landbruksdepartementet 25/11-1926 uttalt seg om bruksretten til fiskevannene i Imsdalen og da - under henvisning til Gudbrandsdalskommisjonen - uttalt at fiskevannene er til utelukkende bruk for bestemte oppsiddere i Ringebu. Videre uttaler Landbruksdepartementet i brev av 15. juni 1933 til Ringebu fjellstyre at oppsidderne fra Brandstad til Bjørge antas å ha sin fiskerett i henhold til de tidligere bygselsedler i behold. Her tilføyes dog at departementet ikke kan uttale seg om hvorvidt denne fiskerett er en særrett.

Også folk fra Ringebu har respektert det etablerte forhold helt til den senere tid. Det er heller ikke fremkommet opplysninger om fiske fra andres side før i de senere år da adkomsten til vannene er blitt lettere.

Før fjelloven kom i 1920 er særretten etablert og omfattes ifølge lovens §48 ikke av fjellovens bestemmelser (bl.a. dens §35).

Fjellstyrene i Ringebu som ble valgt etter 1920 har også vært klar over at fisket i Imssjøene har vært en særrett. Dette fremgår bl.a. av de uttalelser som fjellstyret har avgitt i forbinnelse med forannevnte straffesak av 1926. Det har dog rådet en viss uklarhet i spørsmålet om hvilken befatning fjellstyret skulle ha med fisket i Imssjøene. Således har fjellstyret bl.a. utstedt fiskekort. På fiskekortene stod det dog at de ikke gjaldt bygslede vann. Etter at fiskekortsalgene er kommet i gang, har en del fremmede fisket i Imssjøene. Men på denne tid er de saksøktes særrett forlengst festnet og fisket fra fremmede kan ikke gjøre noen endring heri.

Den uttalelse fjellstyret har kommet med i 1962 er truffet på grunnlag av en forsvarlig undersøkelse av foreliggende dokumenter.

De saksøkte har gjennom alle år håndhevet sin fiskerett, bl.a. ved i 1902 å stifte Imsdal fiskeforening og gjennom denne beslutte tiltak til fremme av fisket og til beskyttelse mot uberettiget fiske.

De saksøkte har fastholdt sin påstand i tilsvaret.

Retten skal bemerke.

Uttrykket «almue» som benyttes i bygselsedlene av 1726 og andre dokumenter kan ikke etter rettens mening oppfattes derhen at det er ensbetydende med en bygds eller et bygdelags samtlige innvånere. Hertil er nemlig ordet altfor upresist. Det har ikke fått - og hadde heller ikke tidligere - noen fast avgrenset betydning. I én forbinnelse kan ordet bety folkets store masse, i en annen forbinnelse kan det betegne folk innenfor et bygdelag, likesom det også kan bety en gruppe gårdbrukere eller oppsiddere. Det antas derfor ikke riktig å fortolke bygselsedlene av 1726 derhen at utstederen (fogden) bevisst sondrer mellom «almuen» på den ene side og «oppsiddere» på den andre side, og ut fra denne sondring trekke forskjellige rettslige konsekvenser. Den samme innvending mot fortolkningen av ordet «almue» gjelder også når man leser dommen av 1703, forliket av 1709 og dommen av 1722.

I dommen av 1703 nevnes som den ene part: «almuen af Ringeboe

Side:75

sogn» men deretter tilføyes: «som mand efter mand haver havt deres brug og hestehauvn sammesteds».

I samme dom tales også om å «fornerme eller prejudicere Hans Kongl. Majts allerunderdanigste skattebønder på deres udmarker, hestehavne og fiskevand, som under deres gaarder af alders tiid, nøtt og haft haver og derfor nærmest berettiget». De siterte setninger viser etter rettens mening at ordene «almuen af Ringeboe» kun er en fellesbetegnelse på de gårdbrukere som opptrer mot beboeren av plassen Imsdalen.

I 1709 sluttes forlik mellem de samme parter som nevnt i dommen av 1793. I forliket nevnes først 6 personer, «boende udi Ringeboe sogn» som inngår forlik «på egne og samptlige Sogns almue» men derpå tilføyes: «så mange som i eftermeldte sag er interesseret». Man står altså igjen overfor en nærmere forklaring eller avgrensing av det upresise ord «almue».

I 1722 avsis så atter dom i sak mellem samme parter. Her nevnes først 2 personer som opptrer «på egne og almuens vegne (fra Brandstad og lige sør til Bjørge)» for å forsvare fiskeretten i Imssjøen fordi forliket av 1709 ikke er overholdt. I rettens premisser finner man så at «almuen» er definert som «så mange som i Contracten er interessert». Det er fremdeles like uberettiget å trekke den slutning at «almuen» er det samme som hele befolkningen i bygdelaget.

Saksøkerne har også henvist til en «spesifikasjon over Kongens beholdne jordegods i Gudbrandsdalens Fogderi» datert 24/4-1726 og pekt på at rettighetshaverne under Imsdalen almenning og fiskevand er angitt som Odlov, Romsås og Fodvangs «indbyggere» mens rettighetshaverne til Hirsjøen er angitt som Berg og Høye «opsiddere». Man kan dog ikke på grunnlag av denne forskjell i angivelsene trekke noen som helst slutning om den rettslige situasjon innen de enkelte almenninger. Når man videre tar i betraktning at begge de nevnte angivelser («opsiddere» og «indbyggere») i spesifikasjonen er oppført under en rubrikk som har overskriften «Opsiddernes navne», vil det lett innses at den forskjellige ordbruk ikke tilsikter å angi noen forskjell i rettsforholdene under de enkelte almenninger. Spørsmålet om de saksøkte har en særrett må løses på grunnlag av andre undersøkelser enn den tilfeldige sprogbruk som man støter på.

Og det kan etter rettens mening ikke være særlig tvilsomt at det ved dommen av 1722 er konstatert en særrettsdannelse for en begrenset krets nemlig oppsidderne fra Brandstad til Bjørge. I nevnte dom sies at disse («almuen») er «alene berettiged at fiske i Imsdalens fiskevand». Det er tydelig nok en begrenset krets det er tale om og det er ikke grunnlag for å anta at andre utenfor kretsen kan fortrenge de «som i Contracten er interesseret». Og denne oppfatning styrkes av en rekke dokumenter som er fremlagt. Herom bemerkes:

1) Når det gjelder bygselsedlene av 1726 er retten enig i at det tyder på en særrettsdannelse når fisket her iandeles geografisk i 3 forskjellige områder. Fiske ifølge vanlig almenningsrett ville naturligst ha foregått over hele området uten noen spesiell avgrensing.

2) I 1803 har daværende foged Lyng utarbeidet en beskrivelse over de usolgte almenninger i Gudbrandsdalens fogderi. Om Imsdalens almenning er her til å begynne med anført:

«Den brugsberettigede almue i denne Almue(?) og Fiskevand ere opsidderne fra gaarden Brandstad i Ringeboe hovedsogn til gaarden

Side:76

Bjørge i Fodevangs Annex hvilke have bygslet samme således, nemlig ..........»

Her følger så de enkelte dele av vannene som de enkelte oppsiddere har bygslet. Under et senere avsnitt med overskrift: «Fiskevande» står riktignok mer upresist anført at fiskeriet drives av den bruksberettigede «almue». Denne upresise angivelse kan dog ikke tas til inntekt for den forståelse at andre utenom kretsen har fiskerett.

3) I distriktsmatrikuleringskommisjonens sammenligningsprotokoll av 1818 er «Imsdalen almending med fiskevandet Imsdalssøen angitt som almending for Ringeboe almue fra løbeno. 88-95 inclusive. Ifølge førstearkivar Robberstads brev av 24/6-1961 (s. 48 i saksøktes bilag til tilsvaret) er l.nr. 88-95 følgende gårder: Brandstad nordre, Brandstad søndre, Kaus, Lillekaus, Odlaug nordre, Odlaug søndre, Sletten og Trøstaker.

4) I skrivelse av 30/3-1826 fra foged Kahrs til Finansdepartementet er om Imsdalens Almending anført at den er tilbygslet forskjellige gårdeopsittere i Ringebu «som deri bringer havning og fiskeri i Imsdalsvannet». (s. 34 i saksøktes bilag til tilsvar).

5) I kgl. proposisjon av 1854 vedr. salg av bl.a. Imsdalen Statsalmenning (bilag 41 til stevningen) heter det at «Almendingen er i sin tid tilbygslet forskjellige gårdes opsiddere som benytter den til havning, fiskeri i Imsdalsvannet, skoghugst og neverflekking.»

6) I Gudbrandsdalskommisjonens innberetning av 1884 finner man referert foged Lyngs anførsler fra 1803 (jfr. foran under nr. 2) Kommisjonen legger disse anførsler til grunn idet den uttaler: Således er forholdet fremdeles.

7) Dokumenter vedkommende rettsforholdene i Imsdalen har vært gjenstand for en omfattende gransking av arkivkonsulent Gunnar Tank og førstearkivar Robberstad. Deres utredninger av h.h.v. 5/9-1938 og 24/6-1961 er fremlagt under saksforberedelsen. I Robberstads utredning (s. 50 i bilag til tilsvaret) refereres et brev fra Landbruksdepartementet av 15. juni 1933 til Ringebu fjellstyre. Her uttaler departementet at oppsidderne fra Brandstad til Bjørge antas å ha sin fiskerett i h.t. bygselsedler av 1726, 1750 og 1764 i behold. Departementet uttaler videre at det ikke kan uttale seg om hvorvidt denne fiskerett er en særrett. Arkivar Robberstad uttaler så i tilslutning hertil at det senere er samlet inn mer utførlige opplysninger om særretten og at man ikke kan se at dette materiale gir grunn for administrasjonen til å fravike sin uttalelse om at fiskeretten etter bygselsedlene er i behold. Videre uttales:

«En ser det slik at avgiftsbetaling fra 1660-årene, bygsel på 1700-tallet og senere betaling av bygselavgifter frem til omkring 1920 vitner om en særrett. Bygselsedlene kan tolkes som et særskilt rettsgrunnlag eller som vitnesbyrd om en eksklusiv bruk fra alders tid. I begge tilfelle synes det å foreligge en rett etter særskilt adkomst som ikke berøres av fjelloven (§48).»

Retten antar at forannevnte er tilstrekkelig til å godtgjøre at det er etablert en særrett for gårdbrukerne på strekningen Brandstad-Bjørge. Og denne særrett har festnet seg lenge før fjelloven av 1920 og blir således ifølge lovens §48 ikke berørt av fjelloven. Tilsvarende oppfatning har Landbruksdepartementet hevdet i en uttalelse av 25/11-1926 til politimesteren i Gudbrandsdal i forbindelse med en straffesak om ulovlig fiske

Side:77

i Imsdalssjøen. Det sies her at bruksretten til fiskevannene i Imsdal tilligger oppsitterne fra Brandstad til Bjørge. Videre uttales at bruksretten er «en exclusiv rett», og brevet slutter med at «fiskevandene som foran anført er til utelukkende bruk for bestemte oppsiddere i Ringebu».

Det er i nærværende sak ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om det bare er gårdbrukerne innen kretsen som har fiskeretter eller om fiskerett også tilkommer alle som bor i bygdelaget Brandstad-Bjørge.

Det er tilstrekkelig å konstatere at det gjelder en særrett for en begrenset krets innen Ringebu. Og fjellovens §35 gir ikke hjemmel for å utvide kretsen til å gjelde samtlige innvånere i Ringebu kommune.

Rettighetshaverne har gjennom alle år håndhevet sin rett. Dette fremgår bl.a. av at de har dannet en forening ved navn Imsdalen fiskeforening. Det er fremlagt utskrift av denne forenings møteprotokoll fra 1902 til 1910. Av det protokollerte fremgår at det har vært arbeidet energisk bl.a. for «billigst og på en effektfuld mande bli kvitt fisketyvene». Foreningen har latt trykke plakater hvori eneretten hevdes. Styrene har videre vært pålagt «at foretage retslig forfølgelse» mot folk som har fisket uberettiget. Det har vært arbeidet for bedre fiskepleie, bl.a. ved innkjøp av fiskeyngel. I 1909 besluttes å forandre navnet fra Imsdalen Fiskeforening til Ringebu fiskeforening «og således giver enhver indbygger i Ringebu herred adgang til å blive medlem av samme med en årlig kontingent af kr. 2,-.»

Det er også på det rene at både fjellstyret og almenningsstyret har gått inn for å støtte opp om de bruksberettigedes rett. Det har dog - i årene etter at fjelloven ble vedtatt - rådet en uklarhet om hvem som har vært rette vedkommende til å administrere fisket. Av fremlagte dokumenter kan man se at der også har rådet et sterkt motsetningsforhold mellom fjellstyret og almenningsstyret. Retten finner det ikke påkrevet å gå nærmere inn på dette, idet hverken fjellstyret eller almenningsstyret noensinde har hevdet at alle innvånere i Ringebu har fiskerett i Imsdalen.

Den uttalelse som Ringebu fjellstyre har avgitt i 1962 er fremkommet på grunnlag av bl.a. førstearkivar Robberstads betenkning av 24/6-1961. Det skal etter rettens mening meget sterke beviser til for å endre på den konklusjon som Robberstad er kommet frem til og sådanne bevis har saksøkerne ikke kunnet fremskaffe.

Saksøkerne har bl.a. trukket i tvil hvorvidt bygselavgift har vært betalt og senere innløst. I anledning herav finner retten det tilstrekkelig å henvise til Riksarkivets (Robberstads) brev av 13/10-1962 til Skogdirektoratet (s. 58 i bilag til tilsvaret). Det uttales her at avgift har vært betalt til omkring 1940 og at avgiften er innløst i samsvar med lov av 16/6-1938.

Det har selvsagt forekommet at «fremmede» fiskere utenom kretsen av de særberettigede har fisket i Imssjøen, dels fordi de har ment at fiskekort utstedt av fjellstyret ga dem rett hertil, dels fordi de har ment at den vanlige almenningsrett var tilstrekkelig hjemmel. De saksøkte har også innrømmet at de til en viss grad har tolerert dette. Et av vitnene har også forklart at han i de vanskelige trettiårene også har fisket til salg for å skaffe seg litt fortjeneste. Disse forhold kan dog ikke medføre at de bruksberettigedes enerett (særrett) er gått tapt.

De saksøktes påstand om frifinnelse må således bli å ta til følge.

Selv om saksøkerne har tapt saken, finner retten at hver av partene bør bære sine omkostninger. Det legges i denne forbindelse vekt på at

Side:78

saken gjelder spørsmål om almenhetens rett i forhold til særrett og at det i saker av sådan art kan forekomme såpass tvil at det er fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten.