Rt-1963-1058

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-10-29
Publisert:	Rt-1963-1058
Stikkord:	Fiske
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108/1963
Parter:	Oppsitterne i Beito, Dale og Midtre Hegge kretser i Hegge sokn i Øystre Slidre (overrettssakfører Jan Dahl - til prøve) mot Staten ved Landbruksdepartementet (nå: Direktoratet for Statens Skoger) (høyesterettsadvokat Per Faye-Lund).
Forfatter:	Bendiksby, Skau, Gaarder, Endresen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §2b, §35, §36, §48, Fjelloven (1920), Vassdragsloven (1940)

Dommer Bendiksby: Ved Høyfjellskommisjonens kjennelse av 2. september 1937 i forretningen 14. felt øst ble landstrekningene omkring Vinsteren (Vinstervatn) fastslått å være statsalmenning unntatt det tilstøtende land i vest på strekningen fra Vinsterelvens innfallsos i vannet til Nordre Rupas innfallsos i samme (Hålihamnen), og videre unntatt det tilstøtende land på nordsiden fra Barnesodden til Urekåens innfallsos i vannet (Langråk- og Urekhamnene). Selve Vinstervannet ble fastslått å være statsalmenning, unntatt den del av det som ligger utenfor Langråk- og Urekhamnene så langt de private eiere av disse landstrekninger eier vannet etter vassdragslovens alminnelige regler (det såkalte Melbyfiske). Ved Høyesteretts dom av 18. mai 1949 ( Rt-1949-444) ble det gjort en endring vedkommende grensen for statsalmenningen på strekningen fra Vinsterelvens innfallsos i vannet til Nordre Rupas innfallsos i samme, idet grensen her ble fastslått å gå etter vassdragslovens alminnelige regler, ikke langs bredden av vannet som Høyfjellskommisjonens avgjørelse gikk ut på. For øvrig ble kommisjonens kjennelse stadfestet for så vidt den var påanket.

Etter at Høyfjellskommisjonens kjennelse var avsagt, uttok oppsitterne i de tre nordligste kretsene i Hegge sokn i Øystre Slidre, Beito, Dale og Midtre Hegge, stevning etter høyfjellslovens §2b mot Staten ved Landbruksdepartementet med

Side:1059

påstand om å bli kjent eneberettiget til alt fiske i Vinsteren med unntak av Skinneråfisket. Etter at den nevnte høyesterettsdom var avsagt, ble påstanden endret slik at den gikk ut på å bli kjent eneberettiget til alt fiske i vannet unntagen Skinneråfisket, Melbyfisket og fisket for eierne av Hålihamnen på strekningen fra Vinsterelvens os til Nordre Rupas os. Det er opplyst at når Skinneråfisket ble unntatt, så skyldes det at Høyfjellskommisjonen i kjennelsen av 2. september 1937 (den trykte kjennelse side 95-96) prejudisielt hadde tatt det standpunkt at tre Dale-oppsittere - uten å være eiere av grunnen - hadde enerett til dette fiske altså som en særlig bruksrett i statsalmenningen, og dette fant oppsitterne i Beito, Dale og Midtre Hegge å burde respektere.

Ved Høyfjellskommisjonens dom av 26. april 1951 ble Staten ved Landbruksdepartementet frifunnet.

Denne dom har oppsitterne i Beito, Dale og Midtre Hegge med bevilling til fri sakførsel påanket til Høyesterett.

De har for Høyesterett presisert - uten at det er kommet til syne i påstanden - at det er deres standpunkt at retten til fisket i Vinsteren tilkommer alle innvånere i vedkommende kretser, ikke bare gårdbrukerne. For enkelhets skyld bruker jeg i det følgende betegnelsene «kretsene» og «soknene» istedenfor «innvånerne i kretsene» og «innvånerne i soknene».

Oppsitterne har gjort gjeldende at de tre nordligste kretsene i Hegge sokn er eneberettiget til fisket i den del av Vinsteren som er fastslått å være statsalmenning. For denne påstand om enerett er det gitt en dobbelt begrunnelse. Det hevdes for det første at retten er en «særrett» for de tre kretsene. For det andre hevdes det at de tre kretsene er de eneste berettigede selv om retten ikke har karakteren av en særrett, men er et utslag av deres almenningsrett. Den siste anførsel innebærer, så vidt jeg forstår, at kretsen av de almenningsberettigede - «bygdelaget» - i forhold til fisket i Vinsteren påståes å være begrenset til de tre kretsene.

Subsidiært er det gjort gjeldende at innvånerne i hele Hegge sokn, altså også medregnet Heggebø krets, har enerett til fisket. Denne påstand, som er ny for Høyesterett, er begrunnet med at det etter den såkalte utskiftningskontrakt av 10. august 1847 har vært to almenninger, en for Hegge sokn som omfattet Vinsteren og en for Rogne og Vollbu.

Det er videre anført at når de tre kretsene - etter den subsidiære påstand Hegge sokn - fra gammelt av har en enerett til fisket, kan bestemmelsene i fjelloven ikke føre til noe annet resultat. Er eneretten å anse som en særrett, berøres den ikke av bestemmelsene i fjellovens §35 flg., jfr. lovens §48. Ser man retten under synsvinkelen almenningsrett, kommer bestemmelsen i lovens §35 første ledd, om at fiske i almenning kan utøves av de dertil berettigede som fra gammel tid av, til anvendelse. Bestemmelsene i §35 annet ledd og følgende paragrafer kan ikke forståes slik at de har gjort inngrep eller endring i en enerett til fiske som har bestått fra gammel tid.

Side:1060

Oppsitternes påstand lyder:

«1. Prinsipalt: Oppsitterne i Beito, Dale og Midtre Hegge kretser i Hegge sogn i Øystre Slidre kjennes eneberettiget til utøvelse av alt fiske i Vinstervatn med unntagelse av Skinneråfisket, Melbyfisket og fisket for eierne av Haalihavnen på strekningen fra Vinsterelvens os til Nordre Rupas os.

2. Subsidiært: Oppsitterne i Beito, Dale og Midtre Hegge kretser i Hegge sogn i Øystre Slidre kjennes, med unntagelse for fiske fra sognets øvrige innvånere, eneberettiget til utøvelsen av alt fiske i Vinstervatn bortsett fra Skinneråfisket, Melbyfisket og fisket for eierne av Haalihavnen på strekningen fra Vinsterelvens os til Nordre Rupas os.»

Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt følgende påstand:

«Staten ved Direktoratet for Statens Skoger frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Når man ser bort fra den subsidiære påstand, foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for Høyfjellskommisjonen.

Jeg er kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Innledningsvis peker jeg på at saken, når det gjelder den prinsipale påstand, i realiteten er en tvist mellom Beito, Dale og Midtre Hegge krets på den ene side og Heggebø krets av Hegge sokn og soknene Rogne og Vollbu på den annen side. På tilsvarende måte er den subsidiære påstand rettet mot soknene Rogne og Vollbu, idet Heggebø krets her forutsettes å ha fiskerett.

Før jeg går inn på saken for øvrig, vil jeg om bestemmelsene om fiske i fjelloven bemerke: Loven sondrer mellom «særrettigheter» som «ifølge særlig adkomst tilligger noen», og almenningsrettigheter. Særrettighetene er etter §48 uberørt av lovens øvrige bestemmelser. De fiskerettigheter som har karakteren av almenningsrettigheter er behandlet i §35 første ledd: Innehaverne av slike rettigheter har rett til uten fiskekort og uten avgift å utøve sitt fiske som fra gammelt av, jfr. høyesterettsdom i Rt-1934-649. Men de følgende bestemmelser i loven, §35, 2. og følgende ledd, og §36, åpner en nærmere regulert adgang også for andre til å drive fiske.

Oppsitterne har som begrunnelse for sin påstand påberopt seg bruk i alders tid og prinsippet om festnede rettsforhold. De har gjort gjeldende at folk fra de tre nordligste kretsene er de eneste som har fisket i vannet, og videre at det fra gammelt av er sikker og ensartet oppfatning både i disse kretser og i Heggebø krets og Rogne og Vollbu sokn at de tre kretsene er de eneste berettigede.

Jeg kan ikke se at dette kan føre frem.

Når det for det første gjelder den faktiske utøvelse av fisket i Vinsteren, er det ingen dissens mellom partene. Som Høyfjellskommisjonen legger jeg her til grunn at folk fra de tre nordligste kretsene - særlig de som har hatt støl eller senere fiskebu ved vannet - fra gammelt av har drevet et betydelig, og formentlig

Side:1061

årvisst, fiske der. Videre at det med få, og lite vesentlige, unntak bare er folk fra disse kretsene som har fisket. Jeg ser da bort fra den seneste tiden da også folk fra andre deler av bygden har begynt å fiske i vannet.

Jeg finner imidlertid ikke tilstrekkelig holdepunkt for å fastslå at folkene fra de tre nordligste kretsene i alders tid har utøvet fisket som en rett som bare tilkom dem, eller at dette har vært akseptert i de andre deler av bygden som en for alle bindende ordning.

Jeg nevner her først at jeg er enig med Høyfjellskommisjonen når den har funnet det godtgjort at det fra gammelt av og frem til kontrakten av 10. august 1847 bare var en almenning, felles for de tre sokn, Hegge, Rogne og Vollbu. Jeg viser om dette til det opplysningsstoff som Høyfjellskommisjonen har gjengitt, idet jeg særlig fremhever det som er opplyst i forbindelse med prosessen om Sandvatnet i 1818, fredlysningen av 28. februar 1826 hvorved 23 «Gaardbrugere af Hegge, Rogne og Woldboe Annex» lyste fred over «bemeldte Slidre østre Alminding», kontrakten av 15. mars samme år der «samtlige Almuesmænd af Hegge, Woldboe og Rogne Annex» kom overens om å bringe til opphør inntagelse av fremmede kreaturer til havning i «vores fælles Sameie i Fjeldmarken», og endelig kontrakten av 10. august 1847. Jeg kan ikke være enig med oppsitterne i at denne kontrakt kan forståes slik at den bare stadfestet og beskrev en deling av almenningen som på forhånd var ansett for å være et faktum; slik kontrakten var formulert, måtte det være en nydeling den tok sikte på. Jeg tilføyer at jeg i de ganske mange dokumenter, som berører almenningen, ikke har kunnet finne noen antydning om at Vinsteren, eller fisket der, sto i noen særstilling. Opplysningene viser etter min oppfatning at folk i alle tre sokn regnet med en almenning hvor de alle var berettiget.

Når det gjelder utviklingen etter 1847, er jeg enig med Høyfjellskommisjonen i at de forvaltningsmessige forføyninger som ble truffet, og som kommisjonen har redegjort for, ikke kan tillegges noen avgjørende betydning. Det er ikke noe som viser at kontrakten har medført noen endring i bruken i almenningen eller at den har gitt støtet til en endring i rettsoppfatningen. Jeg fremhever spesielt at kontrakten ikke kan ha hatt noen betydning for Heggebø krets når det gjelder fisket i Vinsteren.

Etter de parts- og vitneforklaringer som Høyfjellskommisjonen har gjengitt, er oppfatningen om hvem som har rett til å fiske i Vinsteren i hvert fall i dag ikke samstemmig i de forskjellige deler av bygden, men det kan man kanskje ikke legge så stor vekt på. Høyfjellskommisjonen har gjengitt noen forklaringer som i 1898 ble avgitt i saken om «Hegge almenning» av folk hvis erindring i hvert fall gikk tilbake til midten av det forrige hundreåret. Disse forklaringer, som bl.a. omhandler fisket i Vinsteren, tyder ikke på at fisket den gangen var betraktet som en rett for de tre nordligste kretsene alene. Bortsett fra dette har man naturlig nok ikke positive opplysninger om hvordan folk i gammel tid

Side:1062

bedømte forholdet. Men når man ser de opplysninger man har om almenningsforholdet i sammenheng og på bakgrunn av de geografiske forhold, er det naturlig å tro at de tre nordligste kretsene har fisket i Vinsteren fordi det falt beleilig for dem. Det var den del av almenningen som var lettest å komme til for dem, og der hadde de også stølene sine. Sett fra den annen side må jeg anta at når folk fra de andre kretsene ikke har fisket i Vinsteren, så er grunnen den at det på grunn av avstandene og naturforholdene ikke har vært praktisk. De har hatt sin almenningsbruk - herunder sine støler og sitt fiske - i andre deler av almenningen. At almenningsbruken eller enkelte bruksbeføyelser for en del av et berettiget bygdelag blir lokalisert til de deler av almenningen som ligger mest beleilig til, er et alminnelig forekommende forhold. Det behøver ikke å være, og er i alminnelighet ikke, uttrykk for noen rettslig bindende ordning.

Så vidt jeg har oppfattet det, ble tvistespørsmålet her først aktuelt i forbindelse med fordelingen av erstatningene for reguleringen av vannet i 20-årene. Jeg synes det er av en viss interesse å peke på at det under de skjønn som ble holdt i anledning av reguleringene, ble fremsatt påstander som ikke falt sammen med de påstander som er fremsatt i denne sak. Under overskjønn den 27. august 1928 nedla således eierne av setrer og fiskebuer ved vannet påstand om at hele erstatningen for skade på fisket skulle tilkjennes dem. Noen påstand om at de tre nordligste kretsene eller Hegge sokn skulle ha erstatningen, ble ikke fremsatt, noe som jeg går ut fra at det var anledning til. Det som her er nevnt tyder ikke på at det har vært noen festnet oppfatning av det innhold som nå blir påstått.

Som Høyfjellskommisjonen har nevnt har man her ingen opplysninger om at det har vært disponert over fisket, t. eks. ved utleie. Det er ingen som er vist bort, og de tre nordligste kretsene har heller ikke på annen måte manifestert fiskeretten som en rett for dem alene. De tre kretsene er almenningsberettiget, og folkene fra disse kretser har ved sitt fiske ikke gjort annet og mer enn almenningsretten ga dem anledning til.

Dersom påstanden om enerett skulle kunne føre frem, måtte det påvises en særlig rettsgrunn. Jeg kan ikke finne at påstanden kan føre frem etter reglene om alders tids bruk, og det er heller ikke godtgjort å foreligge et forhold som er festnet på en slik måte at det har et rimelig krav på å bli respektert. Det faktiske forhold, at de tre nordligste kretsene har fisket i vannet fra gammel tid, og at de har vært alene om å fiske der, kan ikke være tilstrekkelig. Det må sees som et utslag av en praktisk ordning begrunnet i beliggenhet og naturforhold.

Det som her er nevnt må gjelde enten man ser påstanden om enerett under synsvinkelen «særrett» i den betydning fjellovens §48 bruker uttrykket, eller som en påstand om almenningsrett for de tre nordligste kretsene alene som de eneste berettigede når det gjelder fisket.

Det fremgår av det som er sagt at jeg ikke kan finne at

Side:1063

kontrakten av 1847 har ført til noen bindende deling av almenningen. Den subsidiære påstand kan da heller ikke tas til følge.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Høyfjellskommisjonens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av Høyfjellskommisjonens dom av 26. april 1951 (høyfjellsdommer Edvard Lassen med domsmenn dommer Per Anker, Aslak Øygarden, Anders Sæther og O. J. Angard):

- - -

Stort sett kan vi oppsummere parts- og vitneforklaringene i her omhandlede sak slik:

De som har drevet det mest betydningsfulle fiske i Vinstervatnet, er stølseierne og fiskebueierne ved vatnet, og disse er praktisk talt alle fra de tre nordligste kretsene. De andre som har fisket der, har også nesten bare vært folk fra de samme tre kretser, bortsett fra ny tid. Oppfatningen i de tre nordligste kretsene går nå med stor samstemmighet ut på at retten bare tilkommer innvånerne i disse kretser, - samstemmigheten gjelder ikke at oppsitterne der er eneberettiget -, mens oppfatningen i Heggebø, Volbu og Rogne ikke gir uttrykk for en lignende samstemmighet. Av de avhørte utenom de tre nordligste kretsene har dog de fleste uttalt den mening at retten tilkommer enhver innvåner i Øystre Slidre.

Om bortvisning av angivelig uberettigede inneholder parts- og vitneforklaringene ingen ting, frasett tilfellet med de to Vangsgjeldinger som ble fordrevet fra den vestligste del av Vinsteren, hvor den gamle grensestrid med Vang spiller inn.

Om bortleie, eller overhodet om rådighetsutøvelse over fisket i Vinsteren i strid med almenningslovgivningen, er det ingen antydning i forklaringene. En må derfor være berettiget til å gå ut fra at noe sånt ikke har forekommet, bortsett fra «Melbyfisket» og Skinneråfisket, samt den strekning ved Røynestølen som er nevnt i kjennelsen i 14de felt øst 72 -73.

Kommisjonen finner etter dette at det i løpet av det hundreår som er gått siden 1847, ikke kan ha inntrådt noen endring i den rettstilstand som dengang besto. Vi må se den omstendighet at det vesentlig bare er folk fra de tre nordligste kretsene som har utøvd fisket i Vinstervatnet, alene som et faktisk forhold som har sin naturlige forklaring i at vatnet ligger bekvemmest til for disse innvånere av Øystre Slidre. På lignende måte ligger andre vatn i almenningen nærmest til for andre grender og gårdgrupper og blir av den grunn nyttet fortrinsvis av disse. Den grendevise utnytting av almenningsfisket som enkelte har talt om, må antas i

Side:1064

det hele tatt å skyldes de stedlige forhold. Men hvor ingen ting foreligger om annet enn lovlig almenningsbruk, skal det mer til enn et slikt faktisk forhold for å skape særrett. Særlig må det fremheves at ingen er opplyst å være blitt utelukket fra å fiske i Vinsteren (bortsett fra tilfellet med de to Vangsgjeldinger).

Vi bygger dette resultat så vel på det som de fremlagte dokumenter viser, som på parts- og vitneforklaringene. Hva dokumentene fra tiden etter fjellovens ikrafttreden angår, har vi ikke funnet grunn til å kommentere noen av de i avsnitt II b refererte - vedtakene av Øystre Slidre herredsstyre og fjellstyre i tiden 1922-1940 m. m., idet vi anser dem uten betydning for bedømmelsen av rettsforholdet. De kaster heller ikke noe lys bakover som er egnet til å rokke ved det totalbilde dokumentene fra de forutgående tider og parts- og vitneforklaringene samlet gir. Spesielt anser vi det for en betydningsløs omstendighet at bl.a. fjellstyret og overskjønnsretten i 1920-årene talte om en «Hegge statsalmenning». Å legge den betydning heri, at «Hegge statsalmenning» er en almenning bare for tre av de fire kretser soknet omfatter ville i og for seg være irrasjonelt (jfr. tidligere bemerkninger om Heggebø krets i forbindelse med soknedelingskontrakten av 1847).

Det er blitt fremholdt av enkelte av de avhørte at den påståtte enerett for de tre kretser er blitt respektert. Det kan en si på sett og vis er så, all den stund nesten ingen andre innenfor de avhørtes erfaringstid har utøvd dette fiske før i nyeste tid. (Vitneprovene fra 1898 peker dog i annen retning.) Men det påberopte får ingen rettslig betydning når forholdet, slik kommisjonen ser det, bunder i en faktisk og praktisk fordeling av bruksområdene.

Det fører under disse omstendigheter ikke fram å påberope alders tids bruk. Kan man, hva vi mener å kunne gjøre, fastslå at rettstilstanden inntil 1847 var den, at almenningsstrekningene i Øystre Slidre utgjorde en statsalmenning hvori alle herredets innvånere var almenningsberettiget, og at dette også gjaldt fisket i Vinstervatn, blir allerede tiden (1847-1920) for knapp. I særdeleshet når en har et slikt fast utgangspunkt for tidsperioden å holde seg til. Men selv om en regner med at bruken faktisk har artet seg på samme eller lignende måte også før 1847, er det foran påpekte etter kommisjonens mening til hinder for at forholdet har skapt rett. Sett fra den annen side, vil de som hitil ikke har utøvd noe fiske i Vinsteren, ikke derved ha tapt sin rett, idet almenningsrettigheter ikke tapes ved ikke-bruk. Se bl.a. Høyesteretts dom i Rt-1912-785. Om hevd eller frihevd kan det klarligvis ikke være tale.

Heller ikke kan det etter det anførte legges noe erkjennelse av enerett for de tre kretser, eller noen oppgivelse av almenningsrettigheter, i den passivitet som kan sies å være utvist av innvånerne i Heggebø, Volbu og Rogne. For så vidt man vil se en oppgivelse i det som representantene fra Heggebø, Volbu og Rogne var med på i 1847, kan en sådan ikke ha vært bindende for andre enn disse menn personlig. Det er utelukket at disse menn kunne oppgi rettigheter med bindende virkning for oppsitterne på de øvrige gårder i Heggebø og Rogne og Volbu, jfr. tidligere bemerkninger om kontrakten av 1847. Men de kunne heller ikke med virkning for sine rettsetterfølgere på vedkommende gårder oppgi noen rett som tilkom gården i kraft av bygdelagets almenningsrett. Vi

Side:1065

viser her til den i Rt-1931-110 inntatte høyesterettsdom. Her uttales bl.a.: «For almenningsbrukens vedkommende staar fremtidige eiere av en gaard, rettslig sett, ikke i noget sukcesjonsforhold til de tidligere eiere, og kan derfor heller ikke være bundet ved at en tidligere eier har gitt avkall paa den almenningsrett gaarden som jordbruk skal ha i kraft av loven.»

Om utelukkelse av andre som forutsetning for alders tids bruk som rettsgrunnlag, kan vises bl.a. til høyesterettsdommen i Rt-1921-77, særlig professor Gjelsviks votum. Gjelsvik hørte for øvrig til mindretallet, idet dommen ble avsagt med 4 mot 3 stemmer. Spørsmålet gjaldt retten til å fiske fra båt i Hirisjøen og Grøtertjernet i Ringebu østfjells statsalmenning, og forholdene lå anderledes an enn i her omhandlede sak. Men almindelig gyldighet har denne bemerkning i det påberopte votum: «Når man således lægger den opfatning til grund, at alders tids bruk er retsgrundlaget og det eneste retsgrundlag for de 5 gaarders særret i det omhandlede fiskevand, saa har de denne særret kun i den udstrækning, som den i alders tid har været utøvet som en utelukkende ret for dem ...» Merkes kan for øvrig at Gjelsvik i sitt nevnte votum gjorde den almindelige bemerkning, «at man maa være særlig forsigtig med at anerkjende alders tids bruk som grundlag for en særret for nogen av de almenningsberettigede i en almenning». Se også den i Rt-1933-1162 refererte høyesterettsdom om fisket i Hesingvatnet i Hemsedal. Det fantes i denne sak ikke ført bevis for sådan bruk fra pretendentenes side at andre var blitt utelukket fra å utnytte vatnet. Det gjaldt her et sameieforhold. Men det som der ble funnet å gjelde i et sameieforhold må så meget mer gjelde i en statsalmenning, hvor de hvis rett bestrides er innvånere av den bygd som fra gammelt av er almenningsberettiget etter loven. - - -

Kommisjonen kommer således til det resultat at noen særrett til fisket i Vinstervatnet ikke tilkommer de tre nordligste kretsene i Hegge sokn.

Vi finner støtte for dette resultat også i den omstendighet at det etter parts- og vitneforklaringene ikke kan antas å ha vært noen diskusjon i Øystre Slidre om dette fiskespørsmål før Bygdinreguleringen kom og ga folk større forståelse av den verdi fisket i Vinstervatnet representerer. Og strid oppsto først i forbindelse med fordelingen av erstatningen for den skade på fisket som reguleringen voldte.

Det er for øvrig blitt fremholdt at konsekvensen av en dom som ikke gir saksøkerne medhold, vil være at hele Øystre Slidre vil få del i denne erstatning, hvilket vil være en urimelighet, anføres det, da det er de som har utøvd fisket som lider skaden. I anledning herav fester vi oppmerksomheten ved at det ved overskjønnsforretningen av 19. september 1930 (dok. 35) ble tilkjent eierne av støler og fiskebuer ved vatnet en særerstatning, mens det ved siden herav ble fastsatt en felleserstatning for alle bruksberettigede, begge deler i form av en løpende årlig avgift. Derved er det tatt et vesentlig hensyn til dem som i overveiende grad har utøvd fisket. For overskjønnsretten gjaldt det nettopp, etter hva den selv fremhever, å «finne et fordelingsgrunnlag som best mulig erstatter skaden, der den rammer». Herom uttaler retten videre: «Av samtlige skadelidende bruksberettigede er det utvilsomt setereierne og de

Side:1066

bruksberettigede eiere av fiskebuer som faktisk lider den største skade og det vil være urimelig ikke å ta hensyn til dette ved fordelingen av erstatningen, uten at det derfor er nødvendig for setereierne og fiskebueierne å godtgjøre en erhvervet særrett til fiske, hvad de efter rettens mening ikke kan ha.» (Her har, som det vil sees, overskjønnsretten også uttalt seg om et særrettsspørsmål i samme retning som kommisjonen.) Vi peker videre på at det jo dog bare er en del av innvånerne i Beito, Midtre Hegge og Dale som har støler og fiskebuer ved Vinstervatn. De mange innvånere i disse kretser som hittil sjelden eller aldri har drevet noe fiske i dette vatn, eller noe fiske av betydning, vil også få del i felleserstatningen. Noen fullt rettferdig fordeling av erstatningen ut fra det hensyn saksøkerne hevder bør legges til grunn, ville en derfor ikke få, selv om felleserstatningen bare kom de tre nordligste kretsene til gode. Også saksøkerne opererer med bruksberettigede (fiskeberettigede) som omfatter flere enn dem som faktisk har utøvd retten. - - -