RG-1979-27

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1978-06-09
Publisert:	RG-1979-27
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse og dom 9. juni 1978 i sak nr. 43 a/1977 A:
Parter:	Leidulf Jacobsen (advokat Per Sørum) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Ommund Vareberg).
Forfatter:	Lagdommerne Gaute Gregusson, Bård Gaarder, sorenskriver Tor Falch
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, §4, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §172, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §28, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§9, §7, Tomtefesteloven (1975) §11, Tomtefesteloven (1975)

Rana herredsrett - sorenskriveren med 4 skjønnsmenn - ga 25. oktober 1976 ekspropriasjonsskjønn i samband med utbedring og omlegging av E 6 gjennom Korgen sentrum. Ved skjønnet ble fastsatt erstatninger for eiendomsinngrep overfor i alt 16 ekspropriater, i skjønnet og nedenfor betegnet som takstnumrene 1-16.

Om saksforholdet og de enkelte erstatningsfastsettinger vises til skjønnsgrunnene.

Takstnr. 6 med advokat Per Sørum som prosessfullmektig har den 17. januar 1977 påanket skjønnet på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen (ankesak nr. 43 a/1977 A). Eksproprianten, Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Nordland med Regjeringsadvokaten v/h.r.advokat Ommund Vareberg som prosessfullmektig, har den 18. januar 1977 også påanket skjønnet på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen (ankesak nr. 43 b/1977 A).

Ankemotparter er takstnumrene 1-6, 8, 9, 11, 13, 14 og 15. Disse har tatt til gjenmæle med advokat Per Sørum som prosessfullmektig. Samtidig er erklært subsidiær motanke på vegne av takstnumrene 3, 4, 5, 8 og 11. Staten har tatt til gjenmæle når det gjelder anken fra takstnr. 6 og motanken fra takstnumrene 3, 4, 5, 8 og 11. Påstandene er gjengitt under partenes anførsler.

Ankeforhandling ble holdt i Korgen 9. og 10. mai 1978. Her møtte på vegne av staten h.r.advokat Ommund Vareberg og på vegne av ekspropriatene advokat Per Sørum. Om hvem som for øvrig var til stede, vises til rettsboken. Det ble foretatt åstedsbefaring og slik dokumentasjon som nevnt i rettsboken. Det ble ikke avgitt parts- eller vitneforklaringer.

Det har ikke vært mulig for lagmannsretten å komme sammen til møte for å avsi kjennelse og dom før 9. juni 1978.

Staten har gjort gjeldende:

4 av takstnumrene er festetomter, 3 takstnumre er bortfestere. Det kan synes som om retten her har tenkt seg en samlet grunnerstatning for det som avstås, og så fordelt denne mellom fester og bortfester. Takstnr. 1 (bortfester) og takstnr. 2 (fester) har begge fått erstattet omsetningsverdien, mens det for takstnr. 14 (fester) er gitt erstatning etter bruksverdien. Skjønnsretten har ikke redegjort for hvorfor den har erstattet bruksverdien. Det er godt mulig den hele tiden har ment å gi erstatning etter salgsverdien. Skjønnsgrunnene er så uklare at rettsanvendelsen ikke kan prøves.

Videre er det uriktig rettsanvendelse først å beregne en samlet erstatning for den grunn som avstås, og så fordele denne mellom fester og bortfester. Skjønnsrettens spørsmålsstilling skulle ha vært: Hvilket tap lider grunneieren, og hvilket tap lider festeren? Festerens tap er

Side:29

det inngrep han må tåle i sin totale bruksrett over festetomta. Det må her tas hensyn til den adgang han etter festeavtale og lov har til å få forlenget festetiden. Det kan bli tale om erstatning etter bruksverdi eller omsetningsverdi. Gis det erstatning etter omsetningsverdi, må differanseprinsippet følges, jfr. Rt-1976-1507. Skjønnsretten har ikke nærmere gjort rede for hvordan den er kommet fram til erstatningsbeløpene for festerne. Dette er en saksbehandlingsfeil som isolert sett er nok til at skjønnet må oppheves for festernes vedkommende.

For bortfesteren må på tilsvarende måte verdien av grunnen med påhefte av festekontrakten vurderes. Den restrådigheten over tomta som blir igjen hos grunneieren, vil være begrenset. Det kan bli aktuelt med erstatning etter bruksverdi eller salgsverdi. Bruksverdien for tomta er den kapitaliserte festeavgift. Gis erstatning etter salgsverdi, må prinsippene om stripeekspropriasjon, jfr. Rt-1976-1507, legges til grunn.

Både for fester og bortfester gjelder at dersom de får erstatning etter salgsverdi, kan de ikke i tillegg få erstatning for ulemper på gjenværende grunn. Slike ulemper blir erstattet i og med at ekspropriaten får erstatningen fastsatt etter differanseprinsippet.

Når det gjelder inngrep i jordbrukseiendommer, er det en riktig metode den skjønnsretten har valgt, nemlig å gi erstatning for flat bruksverdi + tilpasningstap + tekniske ulemper. Men skjønnsgrunnene er uklare når det gjelder bruksverdien, til dels synes de å bygge på en uriktig rettsanvendelse. For det første skal grunneierne ikke ha erstattet forventninger skapt ved jordbruksoppgjøret pr. 1. juli 1976, da vegvesenet for de aller fleste takstnumres vedkommende hadde tiltrådt grunnen før denne tid, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §11. Videre har det vært Stortingets forutsetning med de nye regler om inntektsoverføringer til jordbruket at vederlaget for jordbrukerens arbeidsinnsats skulle øke, ikke den del av avkastningen som skriver seg fra eiendomsretten til grunnen (grunnrenten). Jordbruksavtalen av 1976 er således uten interesse når flat bruksverdi for dyrket mark skal fastsettes. Derimot er det ikke utelukket at jordbruksavtalen kunne fått innflytelse på salgsverdien, dersom denne hadde vært lagt til grunn.

Også når det gjelder vurderingen av tilskottsordningene til landbruket, er det feil ved rettsanvendelsen. Det er således uriktig ved fastsettingen av vederlaget for grunnen å gi erstatning for tap av tilskott knyttet til areal når metoden om flat bruksverdi blir anvendt. At grunneieren går glipp av slike tilskott, må da erstattes som tilpasningstap. Det er videre uriktig å gi erstatning for tap av tilskott samtidig som det ved beregning av bruksverdien blir lagt vekt på driftsgranskingene i jordbruket. Såvel produkt- som arealrelaterte tilskott er med i driftsinntekten ved driftsgranskingene, og det er således til dels gitt erstatning for tap av tilskott to ganger. - Selv om retten uttrykkelig har erklært at den ikke har lagt marginalbetraktninger til grunn, tyder likevel skjønnsgrunnene på at dette har hatt sin betydning når tap av offentlige tilskott er vurdert. Skjønnsgrunnene er således mangelfulle her.

Generelt gjelder at når grunnerstatningene er satt så uvanlig høyt som her er tilfelle, må det stilles tilsvarende høyere krav til

Side:30

skjønnsgrunnene. Det er meget langt fra at skjønnet holder mål etter en slik strengere standard, og det må derfor kunne karakteriseres som vilkårlig.

Skjønnsrettens generelle premisser om tilpasningstap har staten ikke merknader til. Men ved vurderingen av tilpasningstap for de enkelte takstnummer kan foreligge rettsanvendelsesfeil, således for takstnummer 4.

Ved fastsetting av erstatning for gjerde har retten feilaktig lagt til grunn at grunneierne må betale merverdiavgift for gjerdestolper. Dette er en rettsanvendelsesfeil som må føre til opphevelse. - - -

Staten har lagt ned slike påstander:

I hovedanken:

«1. Rana herredsretts skjønn i sakene B 11/75 og B 13/76 avhjemlet 25. oktober 1976 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til nytt skjønn med ny sammensetning, dog slik at anken frafalles for så vidt angår erstatningspost 2 under takstnr. 3.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

I anken fra Leidulf Jacobsen:

«Rana herredsretts skjønn i sak B 11/75 og B 13/76 stadfestes for så vidt det er påanket bare av ankende part.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

I motanken:

«1. For så vidt angår takst nr. 3, 5, 8 og 11:

Skjønnet stadfestes så langt det er påanket av de motankende parter, dog slik at skjønnet oppheves så langt motanken gjelder samme poster som hovedanken.

2. For så vidt angår takst nr. 4:

Skjønnet oppheves i sin helhet, jfr. ankeerklæringen.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger i motanken.»

Ekspropriatene har gjort gjeldende:

Skjønnet lider ikke av slike feil at det må oppheves når det gjelder erstatningsfastsettingen for festetomter. Det er ikke ved kjennelsen i Rt-1976-1507 fastslått at differanseprinsippet alltid skal anvendes ved stripeekspropriasjon. Det må bero på en konkret vurdering om dette prinsipp skal anvendes.

Det kan etter skjønnsgrunnene være noe uklart om det er tatt hensyn til differanseprinsippet ved erstatningsutmålingen. I en viss utstrekning er det dog gitt forskjellig grunnerstatning. Grunnverdien for tnr. 14 er således satt til kr. 10,- pr. m2 og for tnr. 15 til kr. 12,-. Ved erstatningsfastsettingene har skjønnsretten heller ikke trukket inn grannel. §2. Dette viser at retten har vært inne på differansebetraktninger. Det sentrale i kjennelsen i Rt-1976-1507 var at overskjønnet hadde gitt samme pris for bebygd og ubebygd grunn uten nærmere begrunnelse.

Ved fordelingen av erstatningen på fester og bortfester har skjønnsretten fulgt hevdvunnen oppfatning, jfr. Roll Matthiesen i TfR 1960 6 flg., særlig 24, Lid: Tomtefeste, 321 og Schjødt: Hva er min eiendom verd ved ekspropriasjon, 58. Tomtefestel. §11, 3.

Side:31

ledd støtter også opp om den fordelingsmetode retten har valgt.

Rettens generelle merknader om jordbrukserstatning tilfredsstiller kravene til skjønnsgrunner i skjl. §28. Videre er det riktig rettsanvendelse å fastsette grunnerstatningen etter prinsippet om flat bruksverdi + tilpasningstap + ulemper slik det er gjort ved skjønnet. Målsettingen med jordbruksavtalen av 1976 var at inntektene i jordbruket skulle økes betydelig. Det er et spørsmål som hører under bevisbedømmelsen om målsettingen med jordbruksavtalen hadde gitt seg utslag i høyere jordverdi da skjønnet ble holdt. Det samme gjelder de offentlige tilskottsordninger, enten de er produkt- eller arealrelaterte. Etterspørsel etter jord har nå resultert i prisstigning på jordbrukseiendommer. Retten har lagt det dagsaktuelle prisnivå på jordbrukseiendommer til grunn og skjønnet over bruksverdien ut fra dette. Det bestrides at skjønnet har gitt erstatning to ganger ved å legge vekt på tilskottsordningene i jordbruket i tillegg til driftsgranskningene. - Det er riktig som anført av staten at det tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettingen er da avtale ble inngått mellom staten og grunneierne om tiltredelse av grunnen. Men avtalepartene tenkte ikke den gang på jordbruksavtalen, og det er da ikke uriktig å ta hensyn til denne ved verdsettingen.

Det bestrides at det foreligger feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelsen ved fastsettingen av erstatning for nytt gjerde.

Dersom staten skulle få medhold i sin påstand om at skjønnet må oppheves når det gjelder grunnavståelse fra jordbrukseiendommer, er det motanket fra en del takstnummer når det gjelder erstatning for tilpasningstap. I den forbindelse gjøres gjeldende at selv om det etter hvert er blitt mer vanlig at erstatning blir fastsatt på grunnlag av flat bruksverdi, kan det fremdeles være aktuelt å bruke marginalkalkylemetoden. Det er sannsynlig at slike betraktninger har hatt sin betydning for skjønnsretten når den for enkelte av jordbrukernes vedkommende ikke har tilkjent erstatning for tilpasningstap, samtidig som det i flere tilfelle heller ikke er sagt noe i premissene under det enkelte takstnummer om hvorfor tilpasningstap ikke er erstattet. - - -

I sak 43 b/77:

«I hovedanken:

Rana herredsretts skjønn i sak 11/1975 B og 13/1976 B stadfestes så langt det er påanket av staten, jfr. dog særskilt påstand i ankesak 43 a/1977.

I motanken:

Rana herredsretts skjønn oppheves når det gjelder rettens fastsettelse av erstatning for så vidt angår tilpasningstap for takstnummer 3, 4, 5, 8 og 11.

I begge tilfelle:

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Skjønnsgrunnene når det gjelder erstatningsfastsettingen for festetomter er etter lagmannsrettens syn ufullstendige og uklare. Det dreier seg for samtlige festetomters vedkommende om klare tilfelle av stripeekspropriasjon (ekspropriasjon av deler av bebygd hustomt). Selv om det ikke følger av Høyesteretts kjennelse i Rt-1976-1507 at

Side:32

man i alle tilfelle av stripeekspropriasjon skal legge differanseprinsippet til grunn, må det i alle fall kreves at det klart går fram av skjønnsgrunnene om retten har vurdert om det ville være riktig å måle ut erstatning etter differanseprinsippet. Således uttaler Høyesterett ( Rt-1976-1510):

«For striper av hage eller uopparbeidet grunn i utkanten av villatomter vil det vanligvis ikke være aktuelt å sette erstatningen etter bruksverdien eller omsetningsverdien av de arealer som skal avstås. Bruksverdien vil ofte være lav, og stripene behøver ikke ha noen markedsverdi. Ulempene for den gjenværende eiendom vil ofte være en dominerende faktor, og det vil vanskelig kunne trekkes et skarpt skille mellom omsetningsverdi eller bruksverdi på den ene side og ulemper på den annen side. Man vil vanligvis være henvist til å utmåle erstatningen på grunnlag av en differansebetraktning hvor erstatningen - med visse unntak - settes til forskjellen mellom verdien av eiendommen med det areal som skal avstås, og verdien uten dette areal.»

Skjønn et må derfor oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil (ufullstendige skjønnsgrunner) når det gjelder erstatningsfastsettingen for grunn avstått fra festetomter. Dette gjelder erstatningen både til fester og bortfester.

Ved en differansebetraktning vil det være riktig at tapene for fester og bortfester blir vurdert hver for seg og uavhengig av hverandre. Det vil da ikke la seg gjøre å komme fram til en samlet erstatningssum for inngrepet og deretter dele denne på fester og bortfester. Ved fastsettingen av festerens tap må det legges til grunn at han som utgangspunkt har en total bruksrett over festetomta. Bestemmelsene i festeavtalen om festetidens lengde må videre sammenholdes med reglene i tomtefesteloven om adgang til forlengelse av avtalen og innløsning av festetomta. - Bortfesteren har på sin side gitt fra seg råderetten over tomta i samme utstrekning som denne er gått over til festeren. Ved vurderingen av tomteverdien for bortfesteren før og etter ekspropriasjonen, må retten bl.a. skjønne over om inngrepet vil føre til redusert festeavgift nå eller i framtiden og om salgsverdien av bortfesterens eiendom med festetomt vil bli mindre selv om festeavgiften ikke vil bli redusert.

Det vil ved erstatningsutmålingen være uriktig å ta hensyn til ulemper for så vidt disse er av alminnelig karakter for eiendommene i distriktet og ikke går ut over det en eier eller rettighetshaver må finne seg i uten erstatning etter granneloven, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §7 og Rt-1969-643 og 893 og 1970 254. Når avstått eiendom blir erstattet etter differanseprinsippet, innebærer dette at retten samtidig skjønner over ulemper på gjenværende eiendom som følge av inngrepet. Det vil da vanligvis være uriktig å gi særskilt erstatning for slike ulemper i tillegg til erstatning for den grunn som avstås, selv om ulempene går ut over tålegrensen i granneloven.

Erstatning for inngrep i jordbrukseiendommer er gitt etter bruksverdi. I tillegg er gitt erstatning for tilpasningstap og ulemper. Ved beregningen av bruksverdien har skjønnet videre lagt seg på den såkalte flate bruksverdi. Lagmannsretten har intet å bemerke til den metode som er valgt ved erstatningsutmålingen. Skjønnsgrunnene er imidlertid

Side:33

til dels uklare når det gjelder den vekt det er lagt på offentlige tilskottsordninger, til dels synes de å indikere at rettsanvendelsen har vært uriktig.

Skjønnet synes å ha lagt vekt på driftsgranskingene i jordbruket for 1975, den nye jordbruksavtalen fra 1976 og de tilskottsordninger til jordbruket som har vært etablert ved de tidligere jordbruksavtaler.

I driftsgranskningene er det tatt hensyn til tilskottsordningene. Dersom det i tillegg til resultatene fra driftsgranskingene legges vekt på at jordbrukeren taper offentlige tilskott, vil dette kunne innebære at reduserte tilskott blir erstattet to ganger. Det kan ikke av skjønnsgrunnene fastslås om retten har vært oppmerksom på dette.

Retten har lagt til grunn at jordbruksavtalen som trådte i kraft 1. juli 1976, hadde resultert i en økning av bruksverdiene på det tidspunkt skjønnet ble avgitt, og har gitt erstatning for denne økningen. Det synes imidlertid på det rene at staten hadde tiltrådt det eksproprierte før jordbruksavtalen trådte i kraft. Da skal erstatning fastsettes etter verdien på tiltredelsestidspunktet, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §11. Forventninger om verdistigning som måtte ha gjort seg gjeldende alt da, skal det ses bort fra, jfr. lovens §4 nr. 1, 2. punktum.

Videre var målsettingen med jordbruksavtalen av 1976 å øke jordbrukernes arbeidsinntekt. Det var ikke meningen at jordverdien skulle stige. De økte inntektsoverføringer må derfor godskrives innsatsfaktoren arbeid. Det kan bare bli tale om ubetydelige økninger i bruksverdien som følge av jordbruksavtalen.

I de generelle merknader om bortfall av tilskottsordninger har skjønnsretten uttrykkelig uttalt at den ikke har lagt noen marginalbetraktning til grunn ved fastsettingen av erstatning for av stått areal. Samtidig er sagt at tapet ikke kompenseres gjennom eventuell erstatning for tilpasningstap. Skjønnsgrunnene er her uklare. Normalt vil en jordbruker etter en tid kunne tilpasse seg den nye situasjon med redusert areal og reduserte tilskott. Erstatning for tilpasningstap i tillegg til bruksverdien vil derfor normalt gi ekspropriaten full erstatning. Slår ikke dette til, vil man stå overfor den forholdsvis sjeldne situasjon at erstatning etter marginalbetraktninger vil være det riktige. Dersom det har vært skjønnsrettens mening at bortfall av tilskott, enten de er knyttet til dyretall, areal eller familieinntekt, var noe som den enkelte jordbruker ikke kunne tilpasse seg, finner lagmannsretten det vanskelig å forstå at ikke marginalbetraktninger har vært lagt til grunn når tap av slike tilskott har vært erstattet.

Skjønnet vil etter dette bli opphevet når det gjelder fastsetting av erstatninger for grunnavståelse fra jordbrukseiendommer.

Lagmannsretten har ingen bemerkninger til de alminnelige skjønnsgrunner når det gjelder tilpasningstap, tekniske ulemper og avlingstap for resteeiendommene. På grunn av den sammenheng disse erstatningsposter har med erstatningen for grunnavståelse, vil imidlertid også denne delen av skjønnet bli opphevet.

Ved fastsettingen av erstatningen for nytt gjerde, må premissene forstås slik at retten har gått ut fra at grunneierne måtte betale merverdiavgift i tillegg til den oppgitte pris på 8 til 9 kroner pr. gjerdestolpe.

Side:34

Grunneierne er imidlertid fritatt for merverdiavgift her. For øvrig har erstatning for nytt gjerde slik sammenheng med de øvrige erstatningsposter ved inngrep i jordbrukseiendommer at dette er en selvstendig grunn til å oppheve denne del av skjønnet.

Staten har også gjort gjeldende at skjønnet er vilkårlig. Dette er nærmere presisert dithen at når grunnerstatningene ligger så høyt som her er tilfelle, må det stilles tilsvarende strengere krav til skjønnsgrunnene. Ovenfor er gjort rede for i hvilken utstrekning skjønnet vil bli opphevet fordi de alminnelige skjønnsgrunner er utilstrekkelige. Videre vil lagmannsretten - under de enkelte takstnummer - gjøre rede for i hvilken utstrekning ytterligere erstatningsposter vil bli opphevet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Lagmannsretten finner det da unødvendig å komme inn på spørsmålet om erstatningsbeløpenes størrelse har betydning for om skjønnsgrunnene skal anses mangelfulle.

Staten har gjort gjeldende at dersom skjønnet blir opphevet i så vid utstrekning som lagmannsretten ovenfor er kommet til, bør det nye skjønn få ny sammensetning. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Stort sett er det samme typene feil som foreligger ved de forskjellige takstnummer, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anta at det er større mulighet for at disse feil blir gjentatt ved det nye skjønn om retten får samme sammen setning enn om sammensetningen blir en annen. At den møtende varamann i skjønnet vil være inhabil ved det nye skjønn, er heller ikke grunnlag for å utelukke de øvrige som ikke rammes av inhabilitetsreglene.

Anken fra staten har i det vesentlige ført fram. Det samme gjelder anke og subsidiær motanke fra grunneierne. Lagmannsretten finner at partene fullt ut bør bære sine omkostninger i medhold av tvml. §172 annet ledd.

Kjennelsen og dommen er enstemmig.

Slutning:

I.

Rana herredsretts skjønn i sakene 11/75 B og 13/76 B oppheves i følgende utstrekning:

Tnr. 1, Petra Munkvolds dødsbo v/Rana skifterett. Skjønnet oppheves i sin helhet.

Tnr. 2, Aslaug Munkvold. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatningspostene 1 og 3.

Tnr. 3, Norvald Bjerkmo. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatningspostene i a og 3.

Tnr. 4, Paul Sande. Skjønnet oppheves i sin helhet.

Tnr. 5, Johannes Trones. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatningspostene 1 a, b og c samt 4.

Tnr. 6, Leidulf Jacobsen. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatningspostene 1 a, b, c og f samt 2, 3, 4 og 7.

Tnr. 8, Therese, Anders og Per Oldernes. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatningspostene 1 og 4.

Tnr. 9, Agnes og Ragnar Hansen. Skjønnet oppheves for så vidt

Side:35

gjelder erstatningspostene 1 og 3.

Tnr. 11, Olav Rydsaa. Skjønnet oppheves i sin helhet.

Tnr. 13, Fredrik Fordelsen. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder erstatningspostene 2 og 3.

Tnr. 14, Ole Vedal. Skjønnet oppheves i sin helhet.

Tnr. 15, Peder Langvatn. Skjønnet oppheves i sin helhet.

II.

Skjønnet hjemvises til ny behandling ved Rana herredsrett i den utstrekning det er opphevet.

III.

Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Olaf Spangen):

1. Innledning.

Riksveg E-6 gjennom Korgen sentrum skal omlegges og utbedres. I det høve er det nødvendig for Statens vegvesen å erverve grunn og rettigheter for anlegg av ny veg. Den 27. februar 1975 fattet derfor vegsjefen i Nordland i medhold av veglovens §50, jfr. §9, og i henhold til Kronprinsregentens resolusjon av 15. januar 1965 slikt vedtak.

«Det erverves nødvendig grunn til utbedring og omlegging av riksveg E-6 gjennom Korgen sentrum, parsell Korgen sentrum m/Korgen bru.»

Vedtaket om eiendomsinngrep berørte ialt 4 grunneiere og en eier av festet tomt. Høyesterettsadvokat Aage Holm begjærte så ved stevning av 17. juni 1975 avholdt skjønn til fastsetting av erstatning til de berørte grunneiere og rettighetshavere.

Senere ble det også aktuelt å erverve grunn til videreføring av riksveg E-6 nordover i en lengde av ca. 2 km, samt ervervelse av grunn til en tilknytningsveg mellom E-6 og riksveg 806 i en lengde av ca. 150 meter. De grunneiere og festere som blir berørt av denne videreføring av E-6 samtykket i avståelsen og i å få sine erstatningskrav behandlet og avgjort sammen med de det allerede var tatt ut stevning mot. H.r.advokat Aage Holm begjærte så ved stevning av 25. mai 1976 og 7. juli 1976, og med hjemmel i skjønnsprosesslovens §4, avholdt skjønn for ialt 13 grunneiere.

Av disse 13 grunneiere var 2 også medtatt som parter i den første skjønnsbegjæringen. Senere er ytterligere 2 parter, som har samtykket i å få sitt erstatningskrav avgjort ved dette skjønn, stevnet av retten. - - -

3. Påstander:

Saksøkeren har ved sin prosessfullmektig lagt ned denne påstand:

«1. Skjønnet fremmes.»

De saksøkte har ved sin prosessfullmektig lagt ned denne generelle påstand:

«1. De saksøkte tilkjennes full erstatning.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger.»

Prosessfullmektigen la også ned spesielle og mer detaljerte påstander vedrørende de enkelte takstnummere. Disse vil bli referert nedenfor under behandlingen av de enkelte takstnummere.

4. Skjønnsmateriale.

Retten har foretatt befaring av de områder som skal avstås. Partene og partsrepresentantene har gitt forklaringer og meddelt retten opplysninger. De oppnevnte sakkyndige har gitt en beskrivelse av den bebyggelse som blir liggende i vegtraceen og som må avstås. De sakkyndige deltok dessuten i

Side:36

befaringen av de takstnummere hvor bygninger må avstås og ga her supplerende opplysninger. Saksøkeren la fram et bonitetskart for det område som må avstås, en detaljplan med profiler av såvel E-6 som tilknytningsvegen, en fotomappe, en mappe med diverse uttalelser og beregninger vedrørende bruksverdi av dyrket mark, flytting og nyoppsetting av gjerde, kapitaliseringsfaktor m.v., uttalelse fra Henning Ivarrud om tilpasningsulemper, tekniske ulemper og beregning av de totale ulempeerstatninger vedrørende de takstnummere som drives som gårdsbruk samt beregning av nydyrkningskostnader samt gjennomsnittlig bruksverdi av dyrkbar (udyrka) jord. De saksøktes prosessfullmektig la fram en verditakst fra byggmester Drevland, Mosjøen, over Kåre Martinsen og Ludvig Finbakks eiendommer.

Rettens bemerkninger:

Retten har lagt til grunn at de saksøkte skal ha full erstatning for det de avstår i samsvar med Grunnlovens §105. Ved erstatningsfastsettingen for de gårdsbruk som berøres av skjønnet så har en lagt bestemmelsen i lov av 26. januar 1973 §4 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom til grunn, idet en har funnet at grunneierne ved å verdsette eiendommen på grunnlag av den bruk som i dag gjøres av eiendommen, vil få full erstatning. Forøvrig har skjønnet ved hver enkelt grunnavståelse vurdert om bruksverdien eller salgsverdien er den største, og den høyeste verdi er i hvert enkelt tilfelle lagt til grunn ved verdsettingen. Bruksverdien vil ikke i noe tilfelle overstige salgsverdien for de eiendommer hvor bruksverdien er lagt til grunn. Skjønnet vil forøvrig ved hvert enkelt takstnummer opplyse om de har lagt bruksverdien eller salgsverdien til grunn ved verdsettingen. For de 2 takstnummer (takstnummer 7 og 12), hvor det avstås eiendom med bygning som eierne bruker som bolig, er erstatningen fastsatt på grunnlag av utgiftene til gjenerverv av eiendom for tilsvarende bruk. Skjønnet har i begge tilfelle ansett gjenerverv for påkrevd for at eierne skal bli holdt skadesløse. Ved erstatningsfastsettingen har en imidlertid gjort fradrag for fordeler som gjenerverv eller bygging av ny bolig vil medføre, så som bedre og mer moderne bolig med rasjonell plassutnytting, lengere levetid og mindre vedlikeholdsomkostninger.

Ved de bortfestede tomter er grunnerstatningen fordelt mellom eieren og festeren, idet eieren ikke i noe tilfelle har frafalt kravet på erstatning til fordel for festeren eller omvendt. Erstatningen er fordelt på den måten at grunneieren i tillegg til den grunnverdi som svarer til festeavgiften, tilkjennes en sum som tillagt rente og rentes rente vil utgjøre tomtas omsetningsverdi på ekspropriasjonstidspunktet. Den erstatning eieren da vil få tilkjent innebærer at han ikke vil være berettiget til noen erstatning for tapt tomteleie.

De gårdsbruk, som berøres av skjønnet, av står bare en mindre del av det totale areal. Dette gjelder også når en ser avståelsen av dyrket mark, beite m.v. i forhold til gårdens totale areal av dyrket mark, beite m.v. Ved erstatningsfastsettingen for de arealer som avstås fra gårdsbruk, har skjønnet over alt lagt den «flate» bruksverdi til grunn. Den såkalte marginalkalkyle er ikke i noe tilfelle benyttet ved fastsetting av grunnerstatningene. En har imidlertid gitt erstatning for tilpassingstap i den utstrekning en etter en skjønnsmessig vurdering har funnet grunnlag for dette. Spørsmålet om tilpassingstap skal en imidlertid komme nærmere tilbake til nedenfor.

Den «flate» bruksverdi er basert på den nettofortjeneste en gjennomsnittlig får ved fornuftig bruk av jorda. Skjønnet finner ikke at det kan være riktig å fastsette erstatningen bare på grunnlag av og med støtte i resultatene av

Side:37

driftsgranskingen for 1975, som saksøkeren har invitert til gjennom sin dokumentasjon av beregninger av bruksverdier. Hertil kommer også at 1975 var et dårlig år og ikke egner seg som basisår for en slik beregning av bruksverdier. Ved fastsetting av erstatningene for avståelse av jord som nyttes i jordbruket må en se vel så mye hen til den siste jordbruksavtalen, som ble vedtatt av Stortinget den 20. juni 1976, som til driftsresultatene. Målsettingen ved jordbruksavtalen er at jordbrukeren i løpet av noen få år skal nå opp på samme inntektsnivå som en sammenlignbar årsinntekt i industrien. Selv om målsettingen i jordbruksavtalen i første rekke tar sikte på å øke inntekten i jordbruket, så vil en generell inntektsøkning virke tilbake på jordverdien som er selve grunnlaget for inntektsøkningen. På det nåværende tidspunkt er det ikke riktig å bygge på den endelige målsetting, men legge den inntektsøkning til grunn som ble forutsatt for årets jordbruksavtale og som allerede er reell.

Ved de siste jordbruksavtaler så har bonden fått mer og mer av sin inntekt som tilskott fra det offentlige, og da gjerne som tilskott knyttet til dyretall, aeral eller familieinntekt. Tilskott knyttet til areal kan til dels gå helt tapt ved avståelsen, - i hvertfall kan det gå tapt for en tid, - og må tas i betraktning ved erstatningsfastsettingen. Verdsettingen kan derfor ikke skje bare på grunnlag av tapt avlingsmengde. Tapet kompenseres heller ikke gjennom den erstatning som eventuelt vil bli gitt for tilpassingstap. En vil her spesielt bemerke at en ved å ta tapte offentlige tilskott i betraktning ved erstatningsfastsettingen ikke har lagt noen marginalbetraktning til grunn.

Ved vurderingen av grunnerstatningen er det tatt hensyn til såvel boniteten som andre omstendigheter ved grunnen, som beliggenhet, beskaffenhet og terrengformasjon. Ved den grunn som avstås har en for hvert enkelt gårdsbruk fastsatt erstatningen på grunnlag av den bruk som i dag gjøres av eiendommen. Ved den dyrkede mark har en også tatt hensyn til om jorda nyttes i vekselbruk mellom grasproduksjon, slått, beite og rotvekster, eller om den drives mindre intensivt med mer ensidig produksjon.

Ved å avstå noe av det dyrkede areal vil de aktive jordbrukere normalt få et tilpassningstap. Skjønnet er her enig med saksøkeren i at de saksøkte ikke for all fremtid skal kunne heve full inntekt av det areal som er avstått, uten selv å gjøre en innsats for å bøte på skadene. De saksøkte, som enhver annen norsk borger har plikt på seg til å utbedre skadene snarest, eller medvirke til at skade virkningene blir så små som mulige. I denne saka er det bare spørsmål om tilpasningsvansker på grunn av den dyrkede jorda som avstås. Samtlige grunneiere har mer eller mindre gode muligheter for oppdyrking av dyrkbare arealer, og derved også muligheter for å redusere tilpasningstapet. Den enkelte gårdbrukers tilpasningstap er vurdert på grunnlag av nettopp hans tilgang på nye dyrkbare arealer og arealenes beliggenhet, driftsforhold m.v.

I den utstrekning en har funnet at en nydyrking vil begrense eierens adgang til i fremtiden å oppnå en gunstig balanse mellom jordareal og andre produksjonsmidler enn de han hadde før avståelsen, så har en tatt dette i betraktning ved fastsetting av erstatningen.

Det nye veganlegget vil gå over jordbrukseiendommer, og dele såvel den dyrkede mark som beitemarken i to.

I tillegg til selve oppdelingen vil veganlegget også gi de enkelte jordenheter endret form og størrelse og derved virke inn på bruken av eller kostnadene ved å bruke de enkelte jordstykker. En tenker her i første rekke på de økte

Side:38

omkostninger ved jordbearbeiding og høsting. Veganlegget vil videre gi lengere driftsveger for enkelte stykker av eiendommen samt lengere og vanskeligere driftsveg for beitedyr til beiter som blir delt, og da særlig til beiter som blir liggende på motsatt side av vegen i forhold til driftsbygningen.

Langs vegtraceen vil det bli reduserte avlinger på grunn av dårlig jordbearbeiding, pakking av jordstrukturen, skyggevirkninger m.v. Dessuten vil det også oppstå kantskader ved forurensning bl.a. av flaskeskår og blikkbokser som blir liggende igjen i vegkanten og gjør en avling ubrukbar, eller gjør at den bare kan nyttes etter en omfattende opprenskning langs vegen om våren og/eller ved utvising av den største forsiktighet under høstingen. Kantskadene vil bli størst på dyrket mark som skal høstes, men de vil heller ikke bli ubetydelige på beiteland. Forøvrig vil størrelsen av kantskadene variere ettersom vegen går i skjæring eller i fylling, og alt dette er momenter som retten har tatt i betraktning ved erstatningsfastsettingen.

Grunneierne har stort sett forlangt gjerde langs riksvegen. Retten har her for hvert enkelt takstnummer og for hver enkelt parsell vurdert om gjerde er nødvendig. Hvor en har funnet det nødvendig med gjerde, er det også gitt erstatning. Erstatning er da gitt for oppføring av gjerde av den kvalitet og standard som forutsatt i de alminnelige skjønnsforutsetninger. De beregninger og utredninger, saksøkeren har lagt frem for retten vedrørende kostnaden ved oppføring og vedlikehold av gjerder, har vært til liten veiledning for retten, idet en her har nyttet andre priser enn de som gjelder i dag. En skal her bare nevne at saksøkeren i sine beregninger har gått ut fra en pris pr. gjerdestolpe på kr. 2,52, mens impregnerte stolper som forutsatt i skjønnsforutsetningene vil komme på mellom 8 og 9 kroner pr. stk. pluss merverdiavgift og frakt. Skjønnet har over alt forutsatt bruk av nettinggjerde hvis ikke noe annet er spesielt anført ved det enkelte takstnummer.

Nettinggjerde vil etter skjønnets vurdering være nødvendig for å oppnå hensikten med gjerdehold, nemlig å holde dyrene vekk fra vegbanen.

En del av den grunn som avstås er bevokst med skog. Hvor ikke noe annet er spesielt anført er det gitt erstatning for grunn med påstående skog.

Når retten i det følgende har sagt «høyre» og «venstre» side, så er dette sett i retning fra Bjerka mot Korgen. Det området som blir liggende mellom Røssåga og den nye riksveg benevnes som høyre side.

I samsvar med de alminnelige skjønnsforutsetninger er anleggsskader holdt utenfor skjønnet. De erstatninger som forøvrig er gitt omfatter skader og ulemper av enhver art.

Grunnerstatningen er fastsatt pr. m2 med unntak for enkelte takstnummere hvor retten har funnet det både praktisk og hensiktsmessig å fastsette erstatningen til en rund sum. En har da forutsatt at det areal som avstås ikke er større enn oppgitt av saksøkeren i den utleverte takstbok. Erstatningen for gjerde og vedlikehold av gjerde er gitt pr. løpende meter. Forøvrig er alle erstatningene engangserstatninger.

Skjønnet baseres på en kapitaliseringsfaktor på 5% for jordbruk. Skjønnet har da foruten til det alminnelige rentenivå også sett hen til den rente de aktive jordbrukere får på midler som settes inn eller står i bankene på landbrukskonto.

Av de fastsatte erstatningsbeløp skal det betales renter. Retten finner at det bør svares renter til de saksøkte av erstatningssummen etter en rentefot på 6% p.a. I samsvar med saksøkerens påstand skal renter, hvor

Side:39

arbeidstillatelse er gitt. betales fra det tidspunkt arbeidstillatelse ble gitt, forøvrig skal renter betales fra det tidspunkt som er fastsatt i de alminnelige skjønnsforutsetninger. - - -