RG-1979-769
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1978-11-20 |
| Publisert: | RG-1979-769 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 20. november 1978 i sak nr. 15/1978 |
| Parter: | Tjøme kommune v/ordføreren (advokat Leif Kilde Evensen) mot A. Jørgen Brønner (høyesterettsadvokat Jan Hein Eriksen v/advokat Kjetil Brønner). |
| Forfatter: | Lagdommerne Ola Rygg, Rolf E. Schreiner, sorenskriver Råmund Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Grunnloven (1814) §105, §174, §180, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §2, §38, Oreigningsloven (1959) §10, §17, §2, Bygningsloven (1965) §82, Midl strandplanlov (1965) §4, Strand- og fjellplanleggingsloven (1971) §1 |
Etter begjæring fra Tjøme kommune ble det 26. september 1977 holdt skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for eiendommen «Furubo», gnr. 13 bnr. 18 og 19 i Tjøme. Skjønnet ble avhjemlet ved Tønsberg herredsrett 26. oktober 1977, med slik slutning:
«Tjøme kommune gis rett til å gjennomføre ekspropriasjon på grunnlag av de vilkår og forutsetninger som er fastsatt foran, mot å betale erstatning til A. Jørgen Brønner for gnr. 13 bnr. 18 og 19 i Tjøme med 18.00 - atten - kroner pr. m2 .»
Skjønnet er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at erstatningen skulle fastsettes til kr. 10,- pr. m2 .
Forkynnelse er vedtatt av begge parters prosessfullmektiger 1. november 1978.
Tjøme kommune v/advokat Leif Kilde Evensen har 21. desember 1977 påanket skjønnet til Agder lagmannsrett. Eieren av «Furubo», A. Jørgen Brønner, har - med høyesterettsadvokat Jan Hein Eriksen som prosessfullmektig - tatt til motmæle mot anken og har dessuten erklært motanke. Anketilsvaret og motanken er datert 30. desember 1977. Motanken er etter dette erklært innen ankefristens utløp og fyller kravene til selvstendig anke.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Tønsberg 7. november 1978. Som prosessfullmektig for A. Jørgen Brønner møtte advokat Kjetil Brønner. Ingen av partene møtte, og det ble heller ikke avhørt noen vitner. Retten var sammen med prosessfullmektigene på befaring til eiendommen.
Tjøme kommune har i det vesentlige anført:
I. Erstatningen er fastsatt etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og 2. Et vilkår for erstatning etter §4 nr. 2 er at de der nevnte endringer i eiendommens driftsmåte er påregnelige. I dette ligger et krav om sannsynlighet for at ekspropriaten - om ekspropriasjon ikke var blitt iverksatt - faktisk ville ha utnyttet de foreliggende omdisponeringsmuligheter. Det er ikke nok at mulighetene for bruksendring teoretisk er til stede.
Side:770
I det foreliggende tilfelle har skjønnsretten overhodet ikke drøftet spørsmålet om det er sannsynlig at A. Jørgen Brønner ville ha disponert eiendommen til noe annet formål enn som byggetomt. Det fremgår således ikke av skjønnsgrunnene at forutsetningene for å legge til grunn en bruk som betinger en verdi av kr. 18,- pr. m2 er oppfylt.
Skjønnsgrunnene tilfredsstiller etter dette ikke kravene i skjønnslovens §28, og skjønnet påstås derfor opphevet og hjemvist til ny behandling og med ny sammensetning av skjønnsretten.
II. Til anken fra A. Jørgen Brønner har kommunen i det vesentlige anført:
Det antas riktig når skjønnsretten har avslått å tilkjenne erstatning for verdien som byggetomt etter ekspropriasjonserstatningslovens §5. Det vises for så vidt til den begrunnelse skjønnsretten har gitt og som kommunen er enig i.
For Tjømes vedkommende har det helt siden strandloven kom i 1965 vært en forutsetning at det bare rent unntaksvis kunne bli spørsmål om å gi dispensasjon. Det er derfor helt uinteressant hvilken markedsverdi «Furubo» ville hatt dersom eiendommen kunne bebygges.
Tjøme kommune har nedlagt slik påstand:
«Tønsberg herredsretts skjønn av 26. oktober 1977, sak nr. 2/1977 B oppheves og hjemvises til prøvelse for skjønnsrett med ny sammensetning.»
A. Jørgen Brønner har i det vesentlige anført:
I. Kommunens anke gjelder bare saksbehandlingen (mangellfulle skjønnsgrunner). Etter ankemotpartens mening er skjønnsgrunnene tilstrekkelige, og det er i hvert fall ikke grunn til å tro at eventuelle mangler har virket bestemmende for skjønnsresultatet, jfr. tvistemålslov ens §384 første ledd sammenholdt med skjønnslovens §2. Dersom mangler ved skjønnsgrunnene skal ha medført galt resultat, må manglene knytte seg til feil ved rettsanvendelsen. Men kommunen har ikke anket over rettsanvendelsen. I realiteten er det selve den skjønnsmessige vurdering av eiendommens verdi som er kommunens ankegrunnlag.
Vurderingen av påregnelige bruksendringer etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 er av utpreget skjønnsmessig art, og det kan ikke stilles særlig strenge krav til skjønnsgrunnene på dette punkt. Når skjønnsrettens bemerkninger leses i sammenheng, må det være klart nok at retten har vurdert og funnet sannsynlig at omdisponering til annet formål ville blitt foretatt.
II. Derimot menes det å være en feil at skjønnsretten ikke har funnet vilkårene for mererstatning etter lovens §5 oppfylt. For bnr. 18's vedkommende menes en riktig lovanvendelse å føre til erstatning ut fra verdien som byggetomt, idet dette er den verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk, jfr. lovens §5 nr. 1. Bnr. 18's verdi som byggetomt er ifølge en fremlagt utenrettslig takst fra september 1977 minst kr. 250 000,-.
Når A. Jørgen Brønners byggesøknad ble avslått av Tjøme formannskap i november 1965, var årsaken til dette at kommunen ønsket å sikre seg «Furubo» til småbåthavn og badeplass. Det er de samme formål som ligger til grunn for at det nå er gitt samtykke til ekspropriasjon. I realiteten er det derfor ekspropriasjonstiltaket som har medført
Side:771
at eiendommen ikke kan bebygges, og da skal det etter praksis ses bort fra byggeforbudet ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen, jfr. plenumsdommen i «Kløfta-saken» og «Østensjø-saken».
Samme resultat følger av det såkalte «strøkprisprinsippet», jfr. blant annet dommer i Rt-1976-464 og Rt-1978-190. Strandloven av 1965 må i denne sammenheng ses som en «plan». Det var tilfeldig at denne loven kom samtidig med at spørsmålet om småbåthavn på Honerødstranda ble reist, slik at kommunen kunne begrunne sitt avslag på byggesøknaden med en henvisning til lovens byggeforbud. Dersom ikke planen om småbåthavn var kommet inn, ville A. Jørgen Brønner ha kunnet påregne dispensasjon fra byggeforbudet etter strandloven.
På det tidspunkt da Brønner sendte sin bygge søknad gjaldt det i Tjøme ikke noe byggeforbud med hjemmel i vedtekt etter bygningslovens §82. Slike vedtekter fikk man først i desember 1966. Men også disse vedtektene ville det - om nødvendig - kunne påregnes dispensasjon fra i Brønners tilfelle, om det ikke hadde vært for kommunens ønske om å benytte nettopp «Furubo» for anlegg av småbåthavn m.v.
Når det gjelder bnr. 19, har A. Jørgen Brønner for så vidt intet åinnvende mot verdsettelsen. Erstatningsutmålingen for bnr. 19 omfattes i realiteten ikke av motanken. Forholdet er imidlertid at dersom motanken fører fram, må erstatningen fastsettes særskilt for de to bruksnumre, idet grunnlaget da vil bli forskjellig.
A. Jørgen Bønner har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Tønsberg herredsretts skjønn av 26. oktober 1977 i sak nr. 2/1977 B oppheves og hjemvises til ny behandling.
Subsidiært: Tønsberg herredsretts skjønn av 26. oktober 1977 i sak nr. 2/1977 B stadfestes.
I begge tilfelle:
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»
Lagmannsretten skal bemerke:
I. Til anken fra Tjøme kommune:
Lagmannsretten finner det klart at anken ikke kan føre fram.
Vilkåret for å ta hensyn til bruksendringer etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 er at endringene er «påreknelige», at det etter forholdene på stedet er naturlig grunnlag for dem, og at de ligger innenfor rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til. Det er ikke bestridt fra kommunens side at de to sistnevnte vilkår er oppfylt i det foreliggende tilfelle. Anken retter seg mot påregnelighetsvilkåret - nærmere bestemt at det ikke fremgår av skjønnsgrunnene hvorvidt dette vilkår har vært særskilt vurdert.
Lagmannsretten er enig med kommunen i at det etter loven kreves en viss sannsynlighet for at en bruksendring ville blitt gjennomført dersom ekspropriasjonen ikke hadde kommet. En rent teoretisk mulighet i så henseende er ikke nok til at endringer skal tas i betraktning ved erstatningsutmålingen. Retten har oppfattet A. Jørgen Bønner slik at han ikke er uenig i denne forståelse av loven.
I den aktuelle sak er det imidlertid tale om en eiendom ervervet (i 1950) til et formål som ikke kan realiseres. Eiendommen er av den grunn for tiden ikke brukt til noe som helst, og har såvidt skjønnes
Side:772
heller ikke vært det i A. Jørgen Brønners eiertid. Erstatning bare på grunnlag av lovens §4 nr. 1 ville da, som påpekt av herredsretten, åpenbart ikke gi noe riktig resultat. Ses det bort fra muligheten for fremtidig bebyggelse, ville det for en hvilken som helst eier måtte fremstille seg som naturlig å disponere eiendommen til det mest lønnsomme av de foreliggende alternative formål som det er lovlig adgang til. Under slike omstendigheter kan det klarligvis ikke stilles særlige krav til sannsynligheten for at også A. Jørgen Brønner ville ha gjort dette.
Det er sagt i skjønnsgrunnene at «en eiendom som den foreliggende ikke vil ligge uutnyttet«, og det er videre pekt på en rekke utnyttelsesmuligheter som kan gjennomføres av privat grunneier og som skjønnsretten har ansett som påregnelige for «Furubo». Dette må etter forholdene være en fullt tilstrekkelig begrunnelse for å anvende §4 nr. 2.
Det bemerkes at skjønnsrettens vurdering av om «Furubo» kan anvendes til andre formål, hvilke formål som i tilfelle kan bli aktuelle og hvilken verdi disse betinger, faller utenfor ankegrunnene etter skjønnslovens §38. Kommunen har da heller ikke anket på dette grunnlag.
II. Til anken fra A. Jørgen Brønner:
Skjønnsrettens begrunnelse for ikke å anvende lovens §5 (erstatning ut fra verdien som byggetomt) er at «Furubo», uavhengig av ekspropriasjonstiltaket, ikke vil kunne bebygges. Skjønnsretten har i denne forbindelse vist til §5 nr. 3, hvoretter det ikke kan tas hensyn til verdien ved en bruk som ikke er i samsvar med godkjente planer for arealdisponeringen innen området for den eiendom som eksproprieres.
Lagmannsretten vil bemerke at allerede vilkåret i §5 nr. 1 - «lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk» - synes å være til hinder for at A. Jørgen Brønners anke kan gis medhold. Anken er basert på at det er relevant å sammenligne «Furubo» med andre tomter på Tjøme som enten er bebygget eller som vil kunne bebygges. Dette innebærer at man ved sammenligningen etter §5 nr. 1 kan eller skal se bort fra en omstendighet som helt klart er av vesentlig betydning for omsetningsverdien av de eiendommer som sammenlignes.
Lagmannsretten kan ikke forstå §5 nr. 1 dithen at loven med uttrykket «tilsvarende eiendommer» også mener eiendommer som med hensyn til lovbestemte rådighetsbegrensninger står i en helt annen stilling enn den eiendom som eksproprieres. En slik fortolkning ville, såvidt lagmannsretten kan forstå, innebære at f.eks. det generelle byggeforbud etter strandloven blir uten betydning for verdifastsettelsen ved ekspropriasjon, idet eksproriaten etter Høyesteretts fortolkning av §5 i «Kløfta-saken» vil ha krav på den høyere verdi når ikke vilkårene for fradrag etter §5 nr. 2 og 3 foreligger. Spørsmålet om det generelle byggeforbud etter strandloven kan likestilles med «godkjente planer for arealdisponeringen», slik at mererstatning av skjæres etter §5 nr. 3, synes noe tvilsomt. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det med uttrykket «tilsvarende eiendommer» i §5 nr.
Side:773
1 er ment eiendommer som med hensyn til såvel naturgitte egenskaper som lovbestemte utnyttelsesmuligheter står i noenlunde samme stilling som den eksproprierte eiendom. Det relevante sammenligningsgrunnlag for «Furubo» blir da ikke de bebygde tomtene i nabolaget, men derimot andre ubebygde tomter på Tjøme som i likhet med «Furubo» omfattes av strandlovens byggeforbud og kommunens vedtekter til bygningslovens §82.
Avgjørende for spørsmålet om erstatning som byggetomt etter §5 blir etter dette om dispensasjon fra byggeforbudene ville kunne påregnes dersom eiendommen ikke hadde blitt ekspropriert. Det er bare så langt dispensasjon vil kunne påregnes at ubebygde tomter kan kreves verd satt på grunnlag av verdien som byggetomt etter §5 nr. 1. I denne forbindelse må det - som anført av A. Jørgen Brønner - være riktig å se bort fra den særstilling «Furubo» muligens står i som følge av ekspropriasjonsformålet. Det følger av det som er sagt foran om sammenligningsgrunnlaget etter §5 nr. 1 at Brønner har krav på den verdi som generelt gjelder for andre ubebygde strandtomter i Tjøme, og da må «Furubo» også med hensyn til mulighetene for dispensasjon settes i samme stilling som disse - hvilket vil si at det må ses bort fra den særlige grunn til å nekte dispensasjon som er en følge av planene om småbåthavn på «Furubo». Dette antas også å måtte gjelde i forhold til det avslag som ble gitt i 1965. Spørsmålet er med andre ord om det er sannsynlig at A. Jørgen Brønner - i 1965 eller senere - ville ha fått bygget på tomten dersom den ikke tilfeldigvis hadde blitt utsett som egnet for anlegg av småbåthavn og badeplass. Dersom dette må antas, er det lagmannsrettens oppfatning at Brønner ved ekspropriasjonen nå må ha krav på erstatning ut fra eiendommens verdi som byggetomt.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at dette vilkåret er oppfylt. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet nærmere opplysninger om praksis i Tjøme med hensyn til dispensasjon fra byggeforbud. Lagmannsretten har derfor - spesielt på bakgrunn av det som er anført fra kommunens side om dette - intet grunnlag for å anta at dispensasjon i Brønners tilfelle ville ha vært kurant, selv om man ser helt bort fra den betydning planene om småbåthavn kan tenkes å ha hatt. Etter forholdene på Tjøme, sammenholdt med de siktemål strandloven av 1965 hadde, virker det rimelig at byggeforbudet i strandstrekningene her har vært håndhevet strengt, slik som opplyst av kommunen. I mangel av konkrete opplysninger som viser at dispensasjon har vært gitt i noen utstrekning må lagmannsretten gå ut fra at Brønner ikke ville ha fått dispensasjon selv om «Furubo» hadde vært uaktuell til utbygging av småbåthavn.
Det kan etter dette ikke ses å være noen feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse når det ikke er funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning ut fra verdien som byggetomt etter ekspropriasjonserstatningslovens §5. Brønner har, slik lagmannsretten ser det, fått en erstatning som ikke er lavere enn den som generelt gjelder for andre ubebygde tomter på Tjøme, og likebehandlingsprinsippet i lovens §5 nr. 1 er dermed oppfylt. Brønner er ikke ved den tilkjente erstatning kommet dårligere ut enn andre tomteeiere som ikke hadde rukket å bebygge sin tomt
Side:774
før byggeforbudet kom, og det kan etter opplysningene heller ikke antas at han er blitt utsatt for noen særbehandling med hensyn til dispensasjon på grunn av hensyn som står i forbindelse med ekspropriasjonsformålet.
III. Saksomkostninger:
Ingen av ankegrunnlagene har ført fram.
I forhold til spørsmålet om saksomkostninger antas utfallet av ankesaken å burde bedømmes slik at saken for begge parter er dels vunnet og dels tapt, jfr. tvistemålslovens §174 sammenholdt med §180 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i §174 første ledd om fordelingen av saksomkostninger i slike tilfeller.
Det bemerkes at resultatet med hensyn til saksomkostninger ville blitt det samme ut fra tvistemålslovens §180 første ledd - anvendt på henholdsvis kommunens anke og A. Jørgen Brønners anke. Omkostningsbeløpene fordeler seg med omtrent like stort beløp på hver anke, og lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd med hensyn til omkostningene ved A. Jørgen Brønners anke.
Saksomkostninger blir etter dette ikke tilkjent. Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Tønsberg herredsretts skjønn av 26. oktober 1977 i sak nr. 2/1977 B stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Leif Fjeld m/skjønnsmenn):
Saksøkte eier eiendommen gnr. 13 bnr. 18 og 19 i Tjøme.
Ved kongelig resolusjon av 20. februar 1976 er Tjøme kommune i medhold av §2 nr. 11 i lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 gitt tillatelse til å ekspropriere til småbåthavn eiendommen «Furubo», gnr. 13 bnr. 18 og 19 i Tjøme herred, tilhørende statsautorisert revisor A. Jørgen Brønner, Oslo. I medhold av lovens §10 er det satt som vilkår for gjennomføringen av ekspropriasjonen at det forelegges Kystdirektoratet planer om utbygging av en småbåthavn med minimum 12 faste båtplasser i området og at arbeidet med disse plasser er påbegynt innen 2 år etter overtakelsen og ferdig opparbeidet innen det tidsrom Kystdirektoratet bestemmer. I samband med ekspropriasjonen av grunnen er det gitt tillatelse til å ekspropriere eventuelle rettigheter i den utstrekning det anses nødvendig.
I medhold av oreigningslovens §2 nr. 11, jfr. §17 første ledd, samt kgl.res. av 15. april 1977 har fylkesmannen i Vestfold 17. oktober 1977 samtykket i at skjønnet blir holdt som rettslig skjønn. Fylkes mannen har ved avgjørelsen lagt til grunn at begge parter har samtykket i det.
Skjønnsrettens vurdering.
Skjønnsretten vil innledningsvis bemerke at en eiendom ved ekspropriasjon skal takseres etter den verdi den hadde med de gjeldende rådighetsbegrensninger, herunder de som følger av reguleringsplaner og offentlige reguleringer. Det kan ikke gis erstatning etter tomteverdi dersom arealet tidligere var regulert
Side:775
slik at bebyggelse er utelukket.
Da saksøkte som referert foran i første rekke bygger sin prosedyre på at erstatningsutmålingen skal skje på grunnlag av tomteverdi etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 tar retten først dette spørsmål opp til behandling.
I det foreliggende tilfelle var situasjonen den at saksøkte satte i gang bygging først i slutten av mai måned 1965. Den pågikk ca. 1 mnd. og ble stanset under henvisning til at det ikke var søkt om byggetillatelse. Byggeanmeldelse til Tjøme bygningsråd ble sendt inn 21 juni 1965 og behandlet av bygningsrådet som i møte den 2. august s.å. godkjente planene under forutsetning av at formannskapet ikke hadde noe å innvende i henhold til strandloven. Tjøme friluftsnemnd anbefalte for formannskapet at tomten «Furubo» gnr. 13 bnr. 18 skulle sikres til småbåthavn og badeplass for Holtane. Etter en utsettelse i formannskapet traff Tjøme formannskap i møte den 5. november 1965 beslutning om at søkeren ikke gis dispensasjon fra forbudet i §2 i «midlertidig lov om forbud mot bygging m.v. i strandområder ved sjøen«, jfr. §4 i loven. Formannskapet fastholdt i møte den 5. januar 1966 sitt tidligere avslag.
Skjønnsretten legger til grunn at den midlertidige lov av 25. juni 1965 om forbud mot bygging i strandområder ved sjøen satte en stopper for saksøktes hytteplaner. Retten er således ikke enig i saksøktes oppfatning at loven ikke kunne anvendes i det foreliggende tilfelle fordi byggemelding ble sendt inn før loven trådte i kraft, og bygningsrådet ut fra bygningsmessige kriterier ga en etterfølgende tillatelse den 2/8 - 1965. Det avgjørende må være at forbudsloven var trådt i kraft da bygningsrådet behandlet saken hvilket førte til at planen ble godkjent «under forutsetning av at formannskapet ikke har noe å innvende i henhold til strandloven«. Formannskapet besluttet ikke å gi dispensasjon fra forbudet i §2, en beslutning som bygger på at loven også gjaldt i angjeldende sak.
Senere har strandplanloven av 10. desember 1971 ført til forbud mot bygging i 100 meters beltet.
Retten finner ikke grunnlag for å kunne bygge erstatningsfastsettelsen på tomteverdi. Det er ikke ekspropriasjonstiltaket som alene hindrer utnyttelse som byggetomt. Etter lover og vedtekter som gjelder for Tjøme, ville eiendommen uansett ekspropriasjonstiltaket ikke kunne bebygges. Det har vært og vil fortsatt være forbud mot bebyggelse av angjeldende tomt. Saksøkte har påberopt at det var planen om å bygge småbåthavn som allerede i 1965 hindret at tomten ble bebygget. Utgangspunktet for verdsetting av grunnarealer er den bruk som gjøres av eiendommen på det tidspunkt da søknaden om ekspropriasjon legges frem. En verdsetting på grunnlag av tomteverdi måtte således skje etter reglene i §5 om høyere verdsetting. Men etter §5 nr. 3 vil det bare kunne tas hensyn til tomteverdi hvis denne verdi ville ha vært i samsvar med godkjente planer for arealdisponering innen området for den eiendom som eksproprieres. Som følge av eiendommens beliggenhet, får strandplanlovens forbudsbestemmelse anvendelse. Dessuten vil disponering av eiendommen til oppføring av fritidshus m.m. være utelukket etter gjeldende vedtekt for Tjøme kommune i henhold til bygningslovens §82.
Verdsettingen av arealet må således skje på grunnlag av bruken i dag med de påregnelige endringer av driftsmåte som det er naturlig grunnlag for innen rammen av det alminnelige formål som eiendommen brukes til, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og 2. Eiendommen ligger i dag
Side:776
uten noen anvendelse bortsett fra det trevirke som finnes på eiendommen. Heller ikke fjellodden - bnr. 19 - benyttes av eieren. Under befaringen lå det fortøyet en båt der, noe saksøkte ikke hadde kjennskap til. Verdsetting etter §4 nr. 1 alene på grunnlag av nåværende bruk, vil gi minimal erstatning selv hensett til trevirket, og ville nærme seg konfiskasjon. Dette ville stride mot grunnlovens §105. Spørsmålet blir da om §4 nr. 2 får anvendelse. Formålet med strandloven er angitt i lovens §1. Lovens formål skal søkes gjennomført «ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering til beste for brukerne og grunneierne«. Det er klart at en eiendom som den foreliggende ikke vil ligge uutnyttet. Situasjonen hittil har vel vært at eieren har ventet og håpet på en mulighet for bebyggelse. Ellers er det en rekke muligheter for utnyttelse av strandområder innen lovens formål som kan gjennomføres så vel av det offentlige som av grunneiere. På grunn av beliggenheten til sjøen, vil det være en rekke anvendelsesmuligheter ved investeringer til gjennomføring av strandplanlovens formål bl.a. for rekreasjon og turisme til beste for almenheten. Dette er påregnelige endringer av eiendommens driftsmåte som det er naturlig grunnlag for etter forholdene på stedet innen rammen av det alminnelige formål som eiendommen kan brukes til. Når skjønnsretten således finner grunnlag for anvendelse av §4 nr. 2, vil det ikke i dette tilfelle og ut fra de nevnte forutsetninger være grunnlag for samtidig å foreta høyere verdsetting etter §5.
Skjønnsretten finner ikke grunnlag for å spesifisere ulike boniteter som angitt under pkt. 1 nr. 3 C i de alminnelige skjønnsforutsetninger.
Det er ved fastsettelsen tatt hensyn til at strandlinjen til bnr. 18 består av gjørmebunn som må bearbeides for å kunne utnyttes til bading eller andre naturlige formål for utnyttelse av strandområder. Når det gjelder bnr. 19, er det tatt hensyn til at den etter de naturlige forhold er spesielt egnet til brygge- og båtfestebruk.
I grunnerstatningen som fastsettes pr. m2 er inkludert merpris for påstående trær og vegetasjon.
Skjønnsretten finner det naturlig å vurdere begge eiendommer under ett og fastsetter en gjennomsnittspris pr. m2 for det samlede areal.
Skjønnsrettens flertall, de to skjønnsmenn, fastsetter gjennomsnitts prisen for gnr. 13 bnr. 18 og 19 i Tjøme kommune til kr. 18,- pr. m2 . Mindretallet, rettensformann, setter gjennomsnittsprisen til kr. 10,- pr. m2 .
Den rente som skal svares av erstatningsbeløpet og som skjønnet skal fastsette etter pkt. 3 nr. 2 A i de alminnelige skjønnsforutsetninger, settes til 6%. p.a.
De lovbestemte utgifter skal dekkes av saksøkeren. Saksøkte har møtt ved prosessfullmektig som på vegne av sin part har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Skjønnsretten har ved kjennelse som følger tatt stilling til spørsmålet.
- - -