RG-1980-173

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1979-07-06
Publisert:	RG-1980-173
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. juli 1979 i sak nr. 63/1978 A
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby) mot Andreas Fagertun (høyesterettsadvokat Nils Moe).
Forfatter:	Lagdommerne Gaute Gregusson, Hans Chr. Rittun, sorenskriver Rolf Utengen
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §48, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, §4, Tvistemålsloven (1915) §152, §85, §2, §52, §54, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§48, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§64, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§65, §7

Rana herredsrett - sorenskriveren med 4 skjønnsmenn - avga 4. november 1977 ekspropriasjonsskjønn i samband med utbedring og utvidelse av riksveg 805 for så vidt angår den ca. 11 km lange parsellen Langset - Nesna. Ved skjønnet ble fastsatt erstatninger for eiendomsinngrep overfor i alt 41 ekspropriater.

Om saksforholdet og de enkelte erstatningsfastsettelser vises til skjønnsgrunnene.

Eksproprianten, Staten v/Samferdselsdepartementet, med Regjeringsadvokaten som prosessfullmektig, har i rett tid påanket skjønnet til opphevelse på grunn av feil i saksbehandlingen og/eller rettsanvendelsen.

Høyesterettsadvokat Nils Moe tok til gjenmæle på vegne av 36 av grunneierne. Også enkelte av de øvrige, selvprosederende parter tok til gjenmæle. Kort tid før ankeforhandlingen, og til dels under selve forhandlingen, har imidlertid ankemotpartene på enkelte grunnlag sluttet seg til den ankende parts påstand om opphevelse.

Ankeforhandling ble holdt i Nesna 13. juni 1979. For den ankende part møtte prosessfullmektigen, regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby, og med overingeniør Henning Ivarrud som vitne. Høyesterettsadvokat Moe møtte på vegne av sine parter. Av de selvprosederende parter møtte Eilif Pettersen (takst nr. 39) og Sverre Langseth (takst nr. 32), og ga forklaring. Om hvem som for øvrig var til stede vises til rettsboken. Det ble foretatt oversiktsbefaring fra buss. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

På vegne av Staten v/Samferdselsdepartementet gjøres gjeldende at skjønnet må oppheves av flere grunner.

1. Skjønnsretten har tatt feil med hensyn til omfanget av sin egen kompetanse. Staten gjorde for skjønnet gjeldende eiendomsrett til den gamle vei, med grøfter, skjæringer og fyllinger. Det som erverves ved ekspropriasjonen, og som skal erstattes, er striper utenfor den gamle vei. Skjønnspremissene (side 12 i rettsboken) er ikke helt klare, men det synes å fremgå at grunneierne må ha gjort gjeldende enten at de fortsatt er eiere av deler av den gamle vei, eller i det minste at de ikke fullt ut har fått betaling for den.

Veien ble omklassifisert og fikk status som riksvei i 1956. Inntil dette tidspunkt var det primærkommunen som var ansvarlig for grunnerverv og oppgjør i forbindelse med veianlegg eller utbedringer/utvidelser av allerede eksisterende veistrekninger. Staten overtar veien som den er, dvs. det hjemmelsmannen eier. Skjønnsretten har i dette tilfelle konstatert at det var uenighet mellom partene om hvor bred den gamle veien var, og følgelig om hvor meget som skal avstås i forbindelse med utvidelsene og utbedringene. Skjønnsretten erklærer at den ikke har kompetanse til å avgjøre dette spørsmål.

Side:175

Det skjønnsretten beskriver, er imidlertid en tvist om inngrepets fysiske omfang. Slik tvist skal avgjøres - riktignok bare prejudisielt - av skjønnsretten, jfr. skjønnslovens §48 og Altens kommentar til denne bestemmelse. Det kan også vises til Rt-1971-1114 flg., særlig 1116, og Rt-1975-428 flg., særlig 431. Skjønnsretten har m.a.o. feilbedømt sin egen kompetanse. Rettsanvendelsen er altså gal.

Ankemotpartenes henvisning til veglovens §64 og §65 er lite treffende. Disse bestemmelser gjelder bare spørsmålet om hvem som skal stå ansvarlig for kravet. Det oppstår i det hele ingen kollisjon mellom disse bestemmelser på den ene side, og skjønnslovens §48 på den annen. Av veilovens forarbeider fremgår at forholdet til skjønnslovens §48 i det hele tatt ikke har vært inne i bildet.

Til ankemotpartenes anførsel om at det var enighet for skjønnsretten om å holde tvisten utenfor, og eventuelt få den avgjort på annen måte, bemerker den ankende part at det i hvert fall ikke fremgår av premissene at det forelå noen slik forståelse partene og retten imellom. For øvrig er slik enighet ikke avgjørende. Staten aksepterer imidlertid for det første at det i dette tilfelle forelå enighet om å holde spørsmålet utenfor, og for det andre aksepteres at tvister av denne karakter kan henskytes til avgjørelse utenom skjønnet. Men det kan bare gjøres enten

a) ved at grunneierne erkjenner at staten er blitt eier av den gamle veigrunn med grøfter m.v., men slik at grunneierne krever betaling for det de har av stått og som det ikke tidligere er betalt for, eller

b) ved at partene blir enige om at ekspropriasjonen bare skal gjelde grunn utenfor den gamle vei i sin helhet, men at staten skal ha adgang til å disponere også over det omtvistede område.

Bare under disse forutsetninger blir eiendomstvisten en sak mellom grunneierne og den som skulle gjort opp for de tidligere veiutvidelser. Ordnes forholdet på denne måte, vil omfanget av det som er gjenstand for skjønn ikke være omtvistet, idet det bare vil gjelde det nye området.

Skjønnsretten har imidlertid i dette tilfellet ikke gått fram på denne måte. Den har bare skjøvet problemet fra seg. Hvis grunneierne i en senere sak får medhold, vil verdien av de omtvistede arealer allerede være avgjort, idet de vil være bedømt som f.eks. skogsmark, jordbruksjord osv.

Skjønnsrettens feilaktige kompetansevurdering får virkning bl.a. for utmåling av erstatning for ulemper, tilpasningstap m.v., i og med at dette er fordelt pr. kvadratmeter. Erstatning for tilpasningstap og for ulemper er således gitt p.g.a. en vei som har ligget der lenge, og som grunneierne forlengst har tilpasset seg. Og att påtil er erstatningsplikten pålagt staten, mens den ansvarlige i tilfelle vil være primærkommunen.

Den feilaktige kompetansebedømmelse har m.a.o. virket inn på resultatet, og skjønnet må derfor oppheves.

2. Det foreligger imidlertid også andre feil ved skjønnet som må føre til opphevelse.

a) Premissene (skjønnet 12) tyder således på at skjønnsretten ikke har lagt rett tidspunkt til grunn for verdsettingen, jfr.

Side:176

ekspropriasjonserstatningslovens §11. Subsidiært anføres at skjønnsgruppene på dette punkt er så uklare at skjønnet må oppheves av den grunn. Det er i denne forbindelse vist til lagmannsrettens avgjørelse av 9. juli 1978 vedrørende tilsvarende forhold, RG-1979-33.

Anvendelsen av jordbruksavtalen av 20/6 1976 er også i strid med ekspr.erstl. §4 nr. 2.

b) Videre foreligger feil i skjønnet for så vidt angår bruksverdierstatningene. Skjønnet har iflg. premissene over alt lagt den «flate» bruksverdi til grunn. Premissene må antagelig oppfattes slik at det er lagt vekt på driftsgranskningene og i tillegg på gjeldende støtteordninger. Dette er i så fall uttrykk for gal lovanvendelse. I beste fall er skjønnsgrunnene så uklare at rettsanvendelsen ikke kan prøves.

c) Erstatning for tilpasningstap synes å være gitt generelt, uten individuell prøvning av om det for hvert enkelt takstnummer foreligger slikt tap. Tilpasningstapet vil ikke alltid være proporsjonalt med det som eksproprieres, men her er erstatningene inkludert i grunnerstatningene, og fordelt pr. m2 . Tap av offentlige tilskudd er inkludert i tilpasningstapet, uten nærmere prøvning av om de tilskudd det er tale om er avhengig av areal. For skjønnsretten var fremlagt et fyldig materiale hvor det bl.a. var redegjort for i alt 22 tilskottsordninger, hvorav 9 er helt uavhengige av arealer. Det følger av dette at det er feil rettsanvendelse å utmåle erstatning for tap av tilskudd proporsjonalt med størrelsen av den grunn som avstås, uten hensyn til om den eller de tilskuddsordninger det er tale om er arealrelaterte eller ei.

Generelt kan det reises spørsmål om det ved erstatningsfastsettelsen er korrekt å ta hensyn til bortfall av slike offentlige tilskudd. Spørsmålet er behandlet i teorien av Ingolf Vislie i «Grunnerstatning og fradrag» 1979, 50-53, der problemstillingen etter den ankende parts oppfatning er uklar. Det prinsipielle utgangspunkt må etter Statens syn være at tilskuddsordninger når som helst kan oppheves, uten at det utløser erstatningsansvar for det offentlige. Tilskuddsordningene har ikke til formål å øke jordbruksverdien, men å øke produktiviteten i jordbruket. Etter Statens oppfatning er det riktig, som anført av sorenskriver Per Kaas i «Lov og Rett» 1979 282-284, at ingen har rettskrav på å få erstattet bortfall eller fravær av slike tilskudd. Hvis skjønnsretten etter individuell vurdering kommer til at en ekspropriat har nydyrkingsmuligheter, er det et bevis spørsmål om nydyrkningsbidrag vil bli gitt, og i tilfelle med hvilket beløp. Finner skjønnsretten at slikt tilskudd vil bli gitt, må det komme til fradrag i tilpasningserstatningen. Forholdet vil imidlertid bli det motsatte hvis det dreier seg om ekspropriasjon av dyrkbar mark, som grunneieren hevder han vil kunne bringe i hevd.

Det erkjennes at tilskuddsordningene til en viss grad er med på å påvirke jordbruksverdien. Men spørsmålet om den direkte bruk av tilskuddene er i ikke liten grad et spørsmål om faktum. Et grunnvilkår for at et tilskudd skal få innvirkning på erstatningsutmålingen, må i alle fall være at det er arealavhengig.

d) Skjønnsretten har i et større antall tilfelle gitt erstatning for skogsgrunn. Skjønnsrettens generelle merknader om dette (rettsboken 13, nederst), er knappe, men antagelig i og for seg tilstrekkelige.

Side:177

Det som bringer uklarhet inn i bildet på dette punkt, er rettens behandling av «skogsmark-plantefelt» under takst nr. 34 (s. 40 i rettsboken). Her er i tillegg til verdien av påstående skog også tatt hensyn til den såkalte venteverdi. Det indikerer at erstatning er gitt dobbelt opp. Skjønnet må derfor oppheves på dette punkt.

Det kan neppe sees bort fra at samme feil er gjort for alle skogserstatninger. I så fall må samtlige oppheves. Spørsmålet er i alle fall så uklart, at skjønnet må oppbevares av den grunn.

e) For så vidt angår takst nr. 33 (rettsboken 39), har Staten i ankeerklæringen under pkt. III post 1 anført at skjønnsretten iflg. premissene har vurdert «tomtas verdi», mens det er verdireduksjonen av den bebygde eiendom som er skjønnstema. Denne innsigelse er frafalt under ankeforhandlingen, idet det synes på det rene at det er dette siste som er vurdert.

Men erstatningsutmålingen er i alle tilfelle gal for denne eiendoms vedkommende. Under ulempeerstatningen er det således også gitt erstatning for vanskeliggjort adkomst, men dette forhold må forutsettes å være medtatt i selve verdireduksjonen på grunn av avståelsen.

For denne eiendom omfatter ulempeerstatningen også snøryddingsproblemer som åpenbart tilhører den type ulemper som grunneieren må finne seg i uten erstatning. Det er i alle fall en mangel ved skjønnsgrunnene at det ikke fremgår at eller om forholdet til naboloven er vurdert.

f) Takst nr. 40 (rettsboken 43-44) har ved skjønnet fått erstatning for flytting av avkjørsel og støping av nye portstolper m.v. med kr. 4 000. Dette er uttrykk for feilaktig rettsanvendelse, i og med at omleggingen ikke er en følge av ekspropriasjonen, men skyldes trafikksikkerhetsmessige overveielser. Skjønnsretten har ikke pekt på hvilke omstendigheter det er som tilsier erstatning i dette tilfelle. Den ankende part har for så vidt vist til Forbrigddommen, Rt-1974-352.

Under ankeforhandlingen har Statens prosessfullmektig erklært at det ikke påstås opphevelse av skjønnet utover grunnerstatningene og de spesielle poster som er nevnt. Gjerdeerstatningene, erstatning for flytting av garasje m.v. er således ikke påanket.

Det nye skjønn bør etter Statens oppfatning både av prinsipielle og praktiske grunner ha ny sammensetning.

På bakgrunn av at ankemotpartene i det vesentlige har sluttet seg til Statens påstand om opphevelse, kreves ikke erstatning for saksomkostningene.

Staten v/Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Rana herredsretts skjønn i sak B 3 og B 6 1977 avhjemlet 4. november 1977 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til nytt skjønn med ny sammensetning.»

På vegne av de 36 ankemotparter som representeres av høyesterettsadvokat Nils Moe, er i det vesentlige anført:

1. Den type uenighet som skjønnsretten har konstatert foreligger for så vidt angår omfanget av gammel vei/ny vei, forekommer stadig i skjønn av den art som her behandles, og like ofte som det forekommer, like ofte henskyter retten det - etter anmodning av partene - til

Side:178

avgjørelse utenom skjønnet. Det er den eneste praktiske måte å behandle disse problemer på, iallfall i skjønn med mange parter.

Skjønnslovens §48 refererer seg klarligvis til tvister mellom de som er parter i skjønnet. Kravet fra grunneierne retter seg imidlertid ikke mot Staten, men mot kommunen, og den er ikke part i saken. Det som eksproprieres, er «nødvendig grunn» til utvidelser, og denne nødvendige grunn ligger i sin helhet utenfor den gamle vei. Vegvesenet er allerede eier av den gamle vei, jfr. veilovens §64. Det forelå derfor ingen tvist mellom partene for skjønnsretten om omfanget av ekspropriasjonen. Enhver tvist om omfanget av det som tidligere er avstått, eller om det økonomiske oppgjør for det som er avstått, er en sak mellom grunneierne og kommunen. Skjønnslovens §48 suppleres m.a.o. av bestemmelsene i veilovens §64 og §65.

Statens prosessfullmektig for skjønnsretten var enig i at ekspropriasjonen bare omfattet arealet utenfor den eksisterende veigrunn med grøfter, fyllinger og skjæringer. Det skaper både formelle og praktiske problemer når en ny prosessfullmektig for den samme part i ankeinstansen går til angrep på den oppfatning som den tidligere prosessfullmektig har hevdet.

Skjønnsrettens henvisning av tvisten til avgjørelse utenom skjønnet er riktig, men begrunnelsen - nemlig at retten ikke har kompetanse til å avgjøre spørsmålet - kunne vært klarere uttrykt. Skjønnsretten har kompetanse til prejudisielt å avgjøre tvister mellom partene om omfanget m.v. av ekspropriasjonen. Noen slik tvist forelå imidlertid ikke i dette tilfelle.

Hvis forholdet ikke anses regulert ved bestemmelsene i veglovens §64 og §65, gjør ankemotpartene subsidiært gjeldende at partenes enighet for skjønnsretten om å utskyte tvisten til avgjørelse utenom skjønnet, er tilstrekkelig. Foreligger slik enighet, har man ingen tvist for skjønnsretten.

2. a) Generelt anføres at det i og for seg ikke er uriktig ved erstatningsfastsettelsen å ta et visst hensyn også til en foreliggende jordbruksavtale, i hvert fall når den har fått virke over noen tid. Det er ikke til å unngå at slike forhold i praksis påvirker jordbruksverdien.

Ankemotpartene er imidlertid enige med Staten i at skjønnsrettens premisser tyder på at den i dette tilfelle har lagt uriktig tidspunkt til grunn for verdsettelsen, jfr. ekspr.erst.l. §11. I alle fall er skjønnsgrunnene så vidt uklare at rettsanvendelsen ikke kan prøves.

Også statens anførsel for så vidt angår forholdet til lovens §4 nr. 2 tiltres.

b-c) For så vidt angår grunnerstatningene, fremgår at skjønnet i tillegg til jordbruksoppgjøret av 1976 også har lagt vekt på tilskuddsordningene og driftsgranskningene. Det er i utgangspunktet ikke noe å bemerke til det, bortsett fra at verdsettingstidspunktet må være galt, jfr. foran. Men når det uten begrunnelse er gitt erstatning for tilpasningstap, er det ikke mulig å kontrollere de vurderinger som ligger bak erstatningsutmålingene. Når bruksverdi og tilpasningstap slås sammen til én post, må det gis nærmere begrunnelse. Ankemotpartene er enig med den ankende part i at tilpasningstap ikke alltid er proporsjonalt med avstått areal. Kvadratmeterprisen er i dette tilfelle

Side:179

kommet opp i 8 kroner, som ligger høyere enn normalt i distriktet. Rettsanvendelsen kan ikke prøves, og ankemotpartene er enige i at skjønnet må oppheves på dette grunnlag.

Til den ankende parts generelle anførsler om betydningen av statlige tilskuddsordninger ved erstatningsutmålingen, anfører ankemotpartene at det rettslige spørsmål ikke er om vedkommende grunneier har krav på tilskudd, men om det er sannsynlig at han ved å måtte avstå et visst antall kvadratmetre også mister et bestemt tilskuddsbeløp. Er det grunn av slik art at man må regne med tilskuddsordninger, skal han også ha erstatning for det tap han lider ved at tilskuddene faller bort.

d) Den mulige uklarhet som kan foreligge for så vidt angår verdsettingen av skogsmark, sett på bakgrunn av de særlige premisser vedrørende takst nr. 34, innebærer i tilfelle så bagatellmessige konsekvenser at det ikke kan være grunn til å oppheve erstatningsfastsettelsene generelt for denne type grunn.

e) Det bestrides at skjønnsretten først har tilkjent takst nr. 33 erstatning for verdireduksjon ved vanskeliggjort adkomst og snøbrøytingsproblemer, og så deretter gitt ulempeerstatning for de samme forhold.

Det er i og for seg en mangel at forholdet til nabolovens §2 ikke er nevnt, men det kan ikke være tvilsomt at denne eiendom rammes urimelig hårdt.

f) For så vidt angår den utmålte erstatning til takst nr. 40 for flytting av avkjørsel og støping av nye portstolper m.v. erkjennes at det i og for seg er en mangel ved skjønnet at posten ikke er nærmere begrunnet. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at flytting av avkjørselen ville blitt nødvendig hvis ikke ekspropriasjonen hadde kommet. Denne avkjørsel er ikke mer trafikkfarlig enn andre, som ligger utenfor ekspropriasjonsfeltet, nærmere Nesna sentrum, og hvor det så vidt vites ikke er reist krav om omlegging.

Ankemotpartene er på prinsipielt grunnlag enige i at den nye skjønnsrett bør ha ny sammensetning.

På vegne av disse ankemotparter er lagt ned slik påstand:

«Rana herredsretts skjønn av 4/11 1977 oppheves og hjemvises til nytt skjønn med ny sammen setning.»

De selvprosederende ankemotparter som har møtt og forklart seg, har lagt ned tilsvarende påstand.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Om kompetansespørsmålet - forholdet til skjønnslovens §48 - har skjønnsretten uttalt (rettsboken 12):

«Det er uenighet mellom partene om hvor bred den gamle vegen var, - hvor mye som tidligere var avstått til veg - og således hvor mye som skal avstås i forbindelse med den nå pågående utvidelse og utbedring. Dette er imidlertid et spørsmål som skjønnet ikke har kompetanse til å avgjøre. Skjønnet fastsetter en enhetspris pr. kvadratmeter og hva som så skal utbetales den enkelte grunneier blir en oppmålingssak.»

Hvilke anførsler grunneierne har fremkommet med på dette punkt, fremgår ikke. Det er uklart om de har hevdet å være eiere av

Side:180

ytterkantene av den eksisterende (gamle) vei, med grøfter, skjæringer og fyllinger, eller om de bare har gjort gjeldende at de ikke har fått fullt oppgjør for alt som er avstått.

Skjønnsrettens henvisning til manglende kompetanse er uklar. Men etter lagmannsrettens oppfatning kan det anførte etter sakens sammenheng bare bety ett av to: enten har skjønnsretten ansett seg inkompetent til å avgjøre forholdet fordi det ikke dreier seg om en tvist mellom partene i skjønnet, idet primærkommunen vil være rett adressat for grunneiernes anførsler, eller skjønnsretten har ment at avgjørelsen ikke kommer den ved, i og med at partene var enige om å henskyte den til avgjørelse utenom skjønnet. En sak for seg er at denne enighet burde kommet til uttrykk i premissene, men Staten har i og for seg ikke bestridt at det forelå slik forståelse partene imellom. Lagmannsretten legger det til grunn.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke sies at det for skjønnsretten har foreligget noen «tvist om hva som er gjenstand for ekspropriasjon», når partene er enige om å la disse spørsmål løses på annen måte, f.eks. ved forhandlinger, voldgift eller ved ordinært søksmål.

Rettens medlem, sorenskriver Utengen, finner det etter dette unødvendig å gå nærmere inn på rekkevidden av skjønnslovens §48. Siden spørsmålet så vidt skjønnes ikke har vært oppe tidligere i den form det her foreligger - bortsett fra i en annen sak som f.t. foreligger til avgjørelse for lagmannsretten parallelt med denne - vil lagdommerne Gregusson og Rittun bemerke at flere forhold taler imot at Statens oppfatning av §48 skulle være riktig:

Lovens §52 gir hjemmel for å avgi alternative takster på grunnlag av forskjellige påstander. Men det er en forutsetning at en av partene begjærer det. Retten kan således ikke på eget initiativ avgi alternative takster. Det gir dårlig sammenheng i regelverket at retten etter §52 må bøye seg for et hvilket som helst krav fra noen av partene om å avsi alternative takster, mens retten etter §48 ikke engang skulle ha anledning til å etterkomme et samstemmig ønske fra partene om å holde enkelte spørsmål utenfor skjønnet.

Dette gjelder en sakstype hvor partene har fri rådighet. Retten kan da ikke gå utenfor de påstander som fremsettes, jfr. tvml. §85 jfr. skjønnslovens §2. Det harmonerer dårlig med dette, at retten på tvers av partenes enighet om å holde bestemte «omtvistede» forhold utenfor, skulle være forpliktet til å avgjøre forholdet prejudisielt, når en avgjørelse ikke er nødvendig for å fremme skjønnet.

Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at det ville være upraktisk, og virke fordyrende, om skjønnsretten så å si for hver løpemeter skulle ta standpunkt til om det har skjedd en «stille veiutvidelse», og i tilfelle med hvilke arealer. På enkelte steder vil det kunne dreie seg om centimetre, på andre kanskje godt over meteren. Det kan også oppstå spørsmål om utvidelsen i det enkelte tilfelle er skjedd på det offentliges egen grunn (grøfter eller lignende), eller på grunn som det offentlige har bruksrett til i kraft av grunnavståelseserklæringer, eldre skjønn m.v. Er utvidelsene skjedd på privat grunn, vil det kunne oppstå spørsmål om hva slags type grunn det dreier seg om, om

Side:181

utvidelsen er skjedd over lengre tid eller i løpet av de senere år osv. Disse forhold vil kunne påvirke erstatningsfastsettelsene. Også foreldelsesspørsmål kommer inn i bildet.

Skulle skjønnsretten ta standpunkt til slike detaljspørsmål, ville varigheten av det enkelte skjønn bli betydelig forlenget, og arbeidet ville neppe stå i forhold til de verdier det kan være tale om. Erstatningene ville regelmessig måtte bli nokså beskjedne pr. kvadratmeter, og antallet kvadratmeter for den enkelte grunneier lite. Selv den grunneier som får medhold i at veien mot hans eiendom er utvidet med så meget som 1 meter, vil ikke med en m2 -pris av f.eks. kr. 6 i 50 meters lengde få mer enn kr. 300 i erstatning, mens omkostningene ved å få avgjort spørsmålet under skjønnet alt etter omstendighetene vil kunne løpe opp i det mangedoblede. Dette moment er rett nok av underordnet betydning, i og med at Staten svarer for omkostningene, jfr. skjønnslovens §54. Men prosess-økonomisk ville det være en lite heldig ordning for Staten om dens oppfatning av skjønnslovens §48 skulle være riktig.

Den samlede lagmannsrett bemerker for øvrig:

Skjønnslovens §48 er en saksbehandlingsregel,jfr. Rt-1971-1114. Spørsmålet om å få avgjort et omtvistet forhold prejudisielt under skjønnet, eller henskyte det til særskilt behandling og avgjørelse utenfor skjønnet, vil kunne være et hensiktsmessighetsspørsmål, hvor partene vil kunne velge den fremgangsmåte som finnes mest praktisk, jfr. Rt-1975-428, særlig 431. Det er i den foreliggende sak som nevnt ikke bestridt fra Statens side at partene for skjønnsretten var enige om at spørsmålet om utstrekningen av eiendomsretten til deler av den gamle vei, eventuelt spørsmålet om oppgjør for tidligere avstått veigrunn, skulle holdes utenfor. Etter lagmannsrettens oppfatning var det ingen feil av skjønnsretten å ta begjæringen til følge. En sak for seg er at forholdet burde vært klarere uttrykt i premissene, men på bakgrunn av partenes anførsler i ankesaken er det ingen tvil om hva som er ment.

Skjønnet vil derfor ikke bli opphevet på dette grunnlag.

Fra begge sider er imidlertid skjønnet påstått opphevet av andre grunner. Det gjelder for det første det grunnlag at skjønnsretten har lagt feil tidspunkt til grunn for verdsettingen.

Ekspropriasjonserstatningelovens §11 bestemmer om dette at avhjemlingstidspunktet som hovedregel skal legges til grunn, men hvis det er gitt forhåndstillatelse, skal verdisettingen skje ut fra situasjonen på tiltredelsestidspunktet. I dette tilfelle ga samtlige grunneiere arbeidstillatelse i mars 1975 (takst nr. 30 i juni 1975), bortsett fra takst nr. 1, 2, 6, 13, 15, 35, 36, 37, 38, 39, 40 og 41.

Skjønnsretten har ved erstatningsfastsettelsen iflg. premissene (rettsboken 12) bl.a. lagt vekt på jordbruksavtalen av 20. juni 1976. Det er gal rettsanvendelse å ta hensyn til avtalen, i og med at den i tid kommer etter det tidspunkt som for flertallet av grunneierne er det relevante. I den utstrekning premissene er slik å forstå at det siktes til fremtidig verdistigning som følge av avtalen, er dette i strid med lovens §4 nr. 2, 2. punktum.

For de grunneiere som skal ha sine erstatninger utmålt etter forholdene på avhjemlingstiden, er skjønnsgrunnene på dette punkt

Side:182

utilstrekkelige, i og med at det ikke er gjort nærmere rede for i hvilken utstrekning jordbruksavtalen har påvirket bruksverdiene innen skjønnet ble avhjemlet, 4/11 1977. Det var i alle fall intet mål ved avtalen at den skulle ha slike virkninger. Om dette vises til lagmannsrettens behandling av dette spørsmål i dom inntatt i RG-1979-33.

For det andre er skjønnet påanket for så vidt angår fastsetting av erstatning for grunnavståelser.

Erstatningsutmålingene for inngrep i jordbrukseiendommer er gitt etter bruksverdi. Den «flate» bruksverdi er lagt til grunn. Om dette heter det i skjønnet:

«Ved erstatningsfastsettingen for de arealer som avstås fra gårdsbruk, har skjønnet over alt lagt den «flate» bruksverdi til grunn. Den såkalte marginalkalkyle er ikke i noe tilfelle benyttet, selv om det i dette tilfelle blir avstått så små arealer at det kunne være grunn til å benytte marginalkalkylebetraktningene. En har imidlertid gitt erstatning for tilpassingstap i den utstrekning en etter en skjønnsmessig vurdering har funnet grunnlag for dette. Tilpassingstapet for den enkelte eiendom er ikke spesifisert, men er inkludert i den fastsatte grunnerstatning. Den «flate» bruksverdi er basert på den nettofortjeneste en gjennomsnittlig får ved fornuftig bruk av jorda. Ved erstatningsfastsettingen og ved vurderingen av den flate bruksverdi, har ikke retten utelukkende bygget på resultatene av driftsgranskningen som saksøkeren synes å invitere til gjennom sin dokumentasjon av, og eksempler på beregninger av bruksverdier. Retten har også lagt vekt på andre forhold av betydning for inntektsforholdene i jordbruket, blant annet jordbruksavtalen av 20. juni 1976, og til de gjeldende støtteordninger knyttet til dyretall, dyrket areal, familieinntekt m.v. som bøndene nå får. Tilskott knyttet til areal går for alltid, eller ihvertfall for en tid, tapt for det areal som avstås og kan også medføre reduksjon av andre tilskott. Verdsettingen av bruksverdien kan derfor ikke skje utelukkende på grunnlag av tapt avlingsmengde. Dette tapet kompenseres heller ikke gjennom den erstatning som blir gitt for tilpassingstap. En vil her spesielt bemerke at en ikke har lagt noen marginalkalkylebetraktninger til grunn, fordi en har tatt tapte offentlige tilskott i betraktning ved erstatningsfastsettingen.»

Når skjønnsretten «ikke utelukkende» har lagt vekt på driftsgranskningene, må dette oppfattes slik at det bl.a. er tatt hensyn til dem. I tillegg er det tatt hensyn til bortfall av støtteordninger. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at dette kan tyde på at samme tap er regnet med to ganger, i og med at støtteordningene er inkludert i driftsgranskningene. Det foreligger i så fall feil i rettsanvendelsen. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene så vidt uklare på dette punkt at rettsanvendelsen ikke kan prøves.

Tilsvarende spørsmål er behandlet av lagmannsretten i den omtalte dom i RG-1979-33.

Som det fremgår av de foran gjengitte premisser har skjønnsretten valgt å slå erstatningene for bruksverdi og for tilpasningstap sammen til ett beløp. Tilpasningstap - som inkluderer bortfall av støtteordninger - er gitt i den utstrekning retten etter skjønnsmessig vurdering har funnet grunnlag for det. Erstatningsfastsettelsene tyder på at

Side:183

samtlige takstnumre er gitt erstatning for tilpasningstap, og med stort sett samme beløp. Dette skaper usikkerhet om det er foretatt tilstrekkelig konkret prøvning av om slikt tap foreligger i det enkelte tilfelle. Usikkerheten forsterkes ved at tilpasningstap synes inkludert i grunnerstatningene også i de tilfelle hvor jorda er bortleid. Det gjelder eksempelvis takst nr. 27 og takst nr. 35, og visstnok også takst nr. 16. I slike tilfelle rammer et mulig tilpasningstap ikke eieren, men leieren.

Når ingen spesifikasjon er gitt, og det synes på det rene at erstatning for tilpasningstap må være tilkjent også i tilfeller hvor slikt tap ikke foreligger, kan ikke lagmannsretten se bort fra at samme feil foreligger i de tilfeller hvor det avstås tomtegrunn.

Uklarheten på dette punkt hindrer nærmere prøvning av rettsanvendelsen. Ved det nye skjønn forutsettes spørsmålet om tilpasningstap vurdert særskilt for hvert takstnummer. I den utstrekning tap av offentlige tilskudd inkluderes i erstatning for tilpasningstap og fordeles pr. m2 avstått grunn, må det tas standpunkt til om angjeldende tilskudd er avhengig av areal. Generelt er det gal rettsanvendelse å utmåle erstatning for tap av tilskudd proporsjonalt med det areal som avstås.

I det hele vil det gi større sikkerhet for riktige resultater at erstatning for tilpasningstap utmåles særskilt, og ikke inkluderes i grunnerstatningene.

For skjønnsretten var det visstnok intet prosesstema om det generelt sett er riktig å ta hensyn til bortfall av enhver offentlig støtteordning. Det vises til partenes anførsler foran om dette. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Partene får i tilfelle ta det opp i sin fulle bredde for det nye skjønn.

Skjønnet er også påanket for så vidt angår behandlingen av skogsgrunn. Om dette heter det i premissene:

«En del av den grunn som avstås til vegutvidelsen er karakterisert som skogsmark. Hvor ikke noe annet er spesielt sagt, så er det her erstatning for grunn med påstående skog i samsvar med de alminnelige forutsetninger.»

Bakgrunnen for anken på dette punkt er den tvil de spesielle merknader under takst nr. 34 hevdes å volde generelt for samtlige skogsgrunnerstatninger. Under takst nr. 34 er det nemlig «i tillegg til verdien av påstående skog også tatt hensyn til den såkalte venteverdi av plantefeltet». I og med at venteverdien inkluderer skog- og grunnverdi, tyder dette på at erstatning kan være gitt dobbelt opp.

Lagmannsretten er enig i at skjønnet må oppheves på dette punkt for så vidt angår takst nr. 34, idet lovanvendelsen synes å være feilaktig.

Derimot finner ikke lagmannsretten at dette forhold gir grunnlag for å oppheve samtlige skogsmarkserstatninger. Den feil som foreligger, synes utelukkende å hefte ved takst nr. 34, og synes å bero på det spesielle forhold at man her sto overfor et plantefelt. De enkelte erstatningsfastsettelser for skogsmark for øvrig tyder ikke på at den feil som foreligger for så vidt angår takst nr. 34 har gått igjen også for de øvrige takstnumre som det avstås skogsmark fra. Disse erstatningsfastsettelsene vil derfor bli stående.

For takst nr. 33 har skjønnet under utmålingen av

Side:184

ulempeerstatningen tatt hensyn også til at adkomsten til eiendommen er vanskeliggjort, og til at veien er kommet nærmere innpå huset. Når imidlertid, som her, eiendommen synes erstattet etter differanseprinsippet, vil ulemper av denne karakter normalt være inkludert i erstatningen for den grunn som avstås. Det kan da ikke tas hensyn til den eller de samme omstendigheter ved særskilt utmåling av ulempeerstatning. Differanseprinsippet er riktignok i følge de generelle premisser (rettsboken 11) bare anvendt for takst nr. 39-41, men de spesielle premisser under takst nr. 33 tyder på at samme prinsipp er anvendt også her. Premissene etterlater iallfall slik tvil på dette punkt, at lovanvendelsen ikke kan prøves.

Skjønnet vil derfor bli opphevet også for denne posts vedkommende.

Ved det nye skjønn forutsettes vurdert om mulige ulemper ved snørydding som skjønnes å være en følge av ekspropriasjonen, er erstatningsmessig, jfr. ekspr.erst.l. §7, jfr. Rt-1969-643. og 1970 254.

- - -

Skjønnet vil også bli stadfestet for de poster hvor det motsatte ikke uttrykkelig fremgår, i og med at det ikke foreligger noen slik indre sammenheng mellom de forskjellige poster som gjør at opphevelsesgrunner på ett punkt også har virkning for øvrige poster. Det gjelder således f.eks. erstatning for flytting av garasje og av gjerder.

Fra begge sider er det ut fra prinsipielle betraktninger fremsatt begjæring om at det nye skjønn gis ny sammensetning. Lagmannsretten tar begjæringen til følge.

Partene er enige om at hver av dem skal bære sine egne omkostninger.

Dommen er enstemmig, hvor intet annet fremgår.

På grunn av reisefravær blant rettens medlemmer har det ikke vært mulig å overholde fristen i tvml. §152.

Domsslutning:

1. Rana herredsretts skjønn oppheves for alle takstnumre, unntatt - - -

2. Skjønnet hjemvises til ny behandling ved Rana herredsrett, med ny sammensetning, i den utstrekning det er opphevet.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.