RG-1980-263

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1979-08-24
Publisert:	RG-1980-263
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. august 1979 i sak nr. 245/78
Parter:	Gudbrand Fjerdrumsmoen m.fl. (4 parter) (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Frode Grotmol).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Jens Bugge, Odd Friberg
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§13, Fylkeskommuneloven (1961)5

Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland begjærte 26. 10. 1976 skjønn til fastsettelse av erstatning for eiendomsinngrep overfor 16 grunneiere i forbindelse med at riksvei E6 skulle omlegges og bl.a. gå langs elvebredden på en ca. 2 km lang strekning på østsiden av Lågen forbi Tretten i Øyer.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avhjemlet 20.1.1978 skjønn, hvorved erstatningene ble fastsatt. Det henvises til skjønnsrettens premisser.

Gudbrand Fjerdrumsmoen, takst nr. 7, Ivar Bræin, takst nr. 12, Olav Fonstad, takst nr. 14 og Mari og Johan Bådstø, takst nr. 15 har påanket herredsrettens skjønn til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:

«1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts skjønn av 20. januar 1978 i sak nr. 25 og 26/1976 B oppheves så langt det er påanket og hjemvises til fornyet behandling for skjønnsrett med ny sammensetning.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.» Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts skjønn av 20. januar 1978 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen møtte de ankende parter med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Ankemotparten møtte ved sin prosessfullmektig. Han var assistert av førstekonsulent Per Andberg og avdelingsingniør Martin Pedersen, begge ved Oppland vegkontor. De avga vitneforklaring. Videre ble det avhørt ett vitne. Retten foretok befaring, hvorunder partene og vitnene hadde adgang til å supplere sine forklaringer. Det dokumenterte fremgår av rettsboken.

Den oppnevnte støysakkyndige for skjønnsretten beregnet

Side:264

årsdøgnstrafikken for 1977 ved Tretten bro til 3 350 og nord for Tretten bro til 2 950. Årsdøgnstrafikken på den nye E6 langs Lågen er beregnet til 2 750. Ved omlegningen vil bebyggelsen langs den gamle riksvei bli avlastet når det gjelder støy, mens noen få eiendommer som ligger til Lågen vil bli svært utsatt hvilket også er en følge av at maksimalhastigheten heves til 80 km i timen.

Gudbrand Fjerdrumsmoens eiendom, takst nr. 7, ligger ved overgangen fra 70 km til 50 kms sone syd for broen over Lågen. Den er bebygget med et hus hvor han har sin bolig og også driver sin rørleggerbedrift. Huset ligger 7 m fra den gamle veis kant. Tomten gikk på motsatt side ned til elvebakken 22 m fra husvegg. Foran huset mot elven var det beplantet have med plen. Den nye vei ligger ca. 4 m lavere enn kjellermurens fot. Avstanden til veikant er 11 m. Det er i gammel terrenghøyde bygget en mur som ligger 9 m fra huset. Ekvivalent støynivå mot den gamle E6 var 67 dBA. Det ekvivalente støynivå på elvesiden mot den nye vei er beregnet til 67 dBA. Etter at den nye vei tas i bruk er støynivået mot den gamle vei beregnet til 60 dBA. Det maksimale støynivå er beregnet til 89 dBA på elvesiden og som før 88 dBA mot den gamle vei. Den sakkyndige har oppgitt at støynivået i 1980 vil ligge ca. 1 dBA høyere og i 1987 - 90 2 dBA høyere enn i 1977 med forventet trafikkøkning og uendrede fartsgrenser.

Fjerdrumsmoen er av skjønnsretten tilkjent erstatning for 935 m2 tomtegrunn, beplantning og gjerde, men ikke for ulempe.

Ivar Bræins eiendom, takst nr. 12, ligger på nordsiden av broen over Lågen i utkanten av tettbebyggelsen. Eiendommen ligger mot Lågen. Mellom eiendommen og den gamle riksvei ligger det en villaeiendom. Eiendommen er bebygget med et mindre bilverksted som drives av eieren. Ved siden av bilverkstedet er det bolighus. Det er opplyst at verkstedeiendommen og boligeiendommen har hvert sitt bruksnummer. Innkjøringen til verkstedbygningen er fra elvesiden. I henhold til skjønnsforutsetningene for herredsretten lå ekspropriasjonslinjen 5,5 m ut for verkstedets søndre hjørne og 10,95 m ut for verkstedets nordre hjørne, begge deler i veggens forlengelse. Det er imidlertid bygget mur slik at disse avstander målt til gjerdelinjen i muren nå vil bli 7,40 m og 13,70 m. Bræin har de siste år drevet alene og fortrinnsvis med reparasjon av lastebiler. De større av disse vil få vanskeligheter med å kjøre inn i verkstedet og de er nødt til å rygge inn når gjerde blir satt opp.

Bolighuset lå tidligere ca. 35 m fra Lågen. Avstanden til den nye veis kant er 23 m. Ekvivalent støynivå i 1977 er beregnet til 64 dBA. Det maksimale støynivå er beregnet til 86 dBA. Eiendommen ligger flatt og bare litt over veibanens nivå.

Bræin er tilkjent erstatning for 950 m2 grunn, beplantning og gjerde, for ulemper og næringstap ved verksteddriften med kr. 35 000,- samt kr. 52 000,- til bygging av ny kjøreport for å lette innkjøring. Innløsningskrav for verkstedet er ikke tatt til følge.

Olav Fonstads eiendom, takst nr. 14 er et gårdsbruk. Han driver med camping- og hytteutleie på to forskjellige områder. Det ene er et innmarksområde i 60-100 m's avstand fra elvebredd som tilsvarer

Side:265

den nye veis indre veikant. Dette området ligger nær bebyggelsen og kiosken. Lenger syd på eiendommen langs ca. 150 m elvebredd har han 5 utleiehytter og den andre campingplassen. Den nye E6 går nå på denne elvebredden.

Fonstad er tilkjent erstatning for grunn, i alt vesentlig udyrket, gjerder, en bjørk og inntektstap ved campingplass kr. 35 000,-.

Mari og Johan Bådstøs eiendom, takst nr. 15, som i syd støter til Fonstads eiendom, er også et gårdsbruk. Det har fra gammelt av vært drevet gjestgiveri på eiendommen. Et 20 da. innmarksområde mot elven foran pensjonatet og på begge sider av dette har i en årrekke vært brukt til camping. Den tidligere E6 gikk noe nord for pensjonatet og langs det nordlige hjørnet av campingplassen. Det er nå veikryss litt nord for pensjonatet. Den nye E6 går langs elvebredden i den sydlige del av området og avskjærer ca. 4 da. av dette i den nordlige del, liggende mellom elven og E6. Det avstås 5,8 da. til veigrunn. Det lå 2 campinghytter i den nye veitrasé og det ligger 3 campinghytter inntil veien ved veikrysset. Det er også noen andre utleiehytter på eiendommen.

Støynivået mot den nye vei er 61 dBA for selve gjestgiveribygningen, som ligger 29-31 m fra veikant og 64 dBA for spisesalen som ligger 22 m fra veikanten. Det maksimale støynivå er henholdsvis 84 og 86 dBA.

Mari og Johan Bådstø er tilkjent erstatning for 2 610 m2 dyrket mark og 3 200 m2 udyrket og 90 m2 under h.r.reg. vannstand. Det er videre gitt erstatning for gjerde, for 2 hytter som må fjernes, kr. 12 000,-, for næringstap kr. 135 000,- og for arronderingsulemper kr. 2 000,-.

Spørsmålet om støyulemper er sentralt for lagmannsretten. Fra skjønnets alminnelige premisser hitsettes:

«Retten finner ikke at det støyvolum som er beregnet kan utløse krav om ulempeserstatning. Det legges i denne forbindelse vekt på at vegen går gjennom et forholdsvis tettbygd strøk (Tretten sentrum) hvor enhver må være forberedt på en ganske stor trafikkøkning ettersom bilantallet blant befolkningen øker. Den støy som forventes kan hverken karakteriseres som «uturvande» eller urimeleg» etter reglene i naboloven av 16. juni 1961 og kan ikke sies å overstige det som enhver etter granneloven må finne seg i. Støyen blir ikke verre enn i enhver tettbebyggelse.

Forsåvidt angår de takstnumre som den forannevnte rapport spesielt omfatter (takst nr. 7, 9, 10, 12 og 15) bemerkes spesielt at ingen av dem antas å bli utsatt for en særulempe som overstiger vanlig tålegrense. I intet tilfelle er det grunnlag for å konstatere at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet som følge av støyforholdene ved den nye vegtrase. Forøvrig henvises til bemerkninger under de enkelte takstnr.»

Fra bemerkningene vedrørende de enkelte takstnummer hitsettes:

Takst nr. 7 Gudbrand Fjerdrumsmoen.

«Bygget er oppført for ca. 20 år siden og ligger like ved nåværende riksveg ved inngangen til tettbebyggelsen på Tretten. Det er et kombinert bolig- og forretningslokale og ligger på et sted hvor man måtte

Side:266

være forberedt på sterk økning av trafikken. Trafikk- og støyulempene antas heller ikke å være større enn det enhver i en tettbebyggelse må være forberedt på å finne seg i. Det er ingen grunn til å anta at gjenværende eiendom vil gå ned i salgsverdi og påstanden om at «eiendommen må kondemneres som beboelse» er ikke realistisk. Det er ikke grunnlag for påstandspost nr. 4 og 6.»

Påstandspost nr. 4 og 6 gjaldt ulempeserstatning. Krav om erstatning for tap av strandlinje mot Lågen ble ikke tatt til følge. Retten hadde skaffet til veie en skylddelingsforretning som viser at eiendommen begrenses «mot elvebakken». Herredsretten la etter dette til grunn at eiendommen ikke gikk ned til Lågen.

Takst nr. 12 Ivar Bræin.

«Foruten bilverksted er det bolighus på eiendommen. Av grunnen vil medgå ca. 950 m2, hvilket særlig vil gå ut over plassen foran bilverkstedet hvor det blir mindre plass til plassering av biler og hvor svingemulighetene for å komme inn gjennom kjøreporten til bilverkstedet vil bli vanskeliggjort. For å komme inn med større biler må kjøreporten utvides. Omkostningene ved dette er av entreprenør Kåre Nylund beregnet til kr. 42 000,-. Det vil oppstå ekstra utgifter med å få fjernet sne om vinteren.

...

Det er ikke grunn til å anta at verkstedbygget vil miste så meget av sin verdi at det kan kreves innløst. Det vil fortsatt være mulig å drive verkstedet, men en del ulemper vil det utvilsomt bli fordi plassen foran bygget blir trangere. Det kan heller ikke sees bort fra at saksøkte muligens må frasi seg enkelte oppdrag for større biler og at det dermed vil inntreffe et næringstap.

Støy og forurensningsulemper antas ikke å bli større enn ventelig og antas ikke å overstige tålegrensen, likesom det ikke er grunnlag for å anta at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet.

Saks økte har meddelt at han ikke har noen rettigheter i Lågen. Erstatning for strandlinje er inkludert i grunnerstatningen.»

Takst nr. 14 Olav Fonstad.

«I. Ingen av de 5 hyttene på campingplassen vil bli berørt av veganlegget. Eieren har opplyst at det er plass til 40-50 telt på plassen.

....

Veganlegget medfører at det blir færre teltplasser å leie ut. Retten antar at teltplassantallet vil bli redusert med ca. 10 % eller 5 plasser. Etter någjeldende priser kan det regnes med at en teltplass gir en inntekt på ca. kr. 16,- pr. døgn. Inntektssvikten vil etter dette bli ca. kr. 80,- pr. døgn i de dager da det kan regnes med fullt belegg, nemlig i fellesferien, hvis varighet kan anslås til ca. 20 dager. Årlig tap skulle således bli ca. kr. 1 600,-.

Til fradrag i dette beløp må regnes sparte arbeidsutgifter og i tillegg må regnes nettoinntekt ved kiosksalg, som ville falle av de 5 plasser. Disse fradrag og tillegg antas å oppveie hverandre.

.....

II. Påstandspost 4 (strandlinje) tas ikke tilfølge. Erstatning gis nemlig i forbindelse med grunnerstatningen og erstatning for tapt inntekt ved campingplass. Videre kan nevnes at det utenfor en undergang

Side:267

ved profil ca. 37 950 vil bli laget en fylling hvor båtfeste kan opprettes.

III. Påstandspost 6 tas ikke tilfølge herom henvises til bemerkninger under de foranstående takstnr. Byggeforbudsbeltet medfører ingen innskrenking i utleie av campingplasser.

IV. Retten har ikke kunnet finne at ekspropriasjonen medfører kantskader eller driftsulemper.»

Påstandspost 6 gjaldt støy og forurensninger. Med kantskader siktes det til at de deler av campingområdet som ligger helt inntil den nye vei mister sin verdi.

Takst nr. 15 Mari og Johan Bådstø.

«1. Når veganlegget er ferdig vil eiendommen få en meget gunstig beliggenhet i forhold til den passerende trafikk og det er ingen grunn til å anta at søkningen til gjestgiveriet og campingplassen vil gå ned. Det er riktignok så at det må regnes med mer trafikkstøy på forsiden av gjestgiveriet. Støyen vil dog ikke være større enn det man måtte regne med og antas ikke å overstige tålegrensen, likesom det ikke er grunnlag for å anta at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet p.g.a. trafikkstøy. Påstandspost 6 og første del av påstandspost 7 vil etter dette ikke bli tatt tilfølge.»

Post 6 gjaldt innløsning av 3 hytter og hovedbygning. Post 7 gjaldt ulempe som følge av støy og forurensninger.

Retten konstaterer videre at campingområdet vil bli redusert med ca. 1/4 og regner med utgangspunkt i bruttoinntekten for 1976 med en nettoinntekt på kr. 20 000,- og dermed en årlig inntektssvikt på kr. 5 000,- for utleie av campingplassen. Etter en vurdering av kiosksalgets fordeling på campingturister og hytteturister anslås en 1/4 av nettofortjenesten på de siste til kr. 1500-1600 pr. år. På denne bakgrunn kommer retten frem til en kapitalisert erstatning på kr. 135 000,- idet det herunder er tatt hensyn til at den dyrkede mark er taksert til kr. 6,- pr. m2 til tross for at den bare delvis drives som dyrket mark og delvis til camping.

Det heter videre at strandlinjen erstattes i forbindelse med grunnerstatningen og erstatningen for næringstap og erstattes ikke særskilt. Bakgrunnen for erstatningen for arronderingsulempe er forlenget vei til enkelte deler av eiendommen.

De ankende parter har gjort gjeldende at skjønnsretten har tatt feil både ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen når det gjelder vurderingen av de ulemper som følger av omlegningen av veien og særlig av støyspørsmålet. Tålegrensen er av skjønnsretten lagt for høyt. Retten har blandet sammen den påregnelige støy forut for ekspropriasjonen og den støysituasjon som følger av den nye E6. Det er situasjonen ved veien slik den var, som må være avgjørende for tålegrensen. Det er få eiendommer på Tretten hvor det ekvivalente støynivå var over 60 dBA. Ved den nye vei er det noen ganske få eiendommer som utsettes for et vesentlig høyere støynivå. Det er henvist til Fanadommen Rt-1969-643. Det ble der ikke gitt erstatning i den utstrekning støyen rammet alle eiendommer i et bredt belte langs motorveien, men det uttales at erstatning kan gis til ekspropriater hvis eiendommer i særlig grad blir utsatt for støy. De ankende parters eiendommer er utsatt for en særulempe ved at støyen klart ligger over tålegrensen

Side:268

i området. Tålegrensen må bli en annen når det gjelder eiendommer som ligger langt fra veien og der hvor eiendommens «stille» side angripes samtidig som støyen fra den gamle vei vil genere.

Skjønnsretten har uriktig lagt avgjørende vekt på at støyen ikke blir verre enn «i enhver tettbebyggelse». Det er ikke spørsmål om hva som var ventelig i en tettbebyggelse, men om det er ventelig og rimelig at det blir lagt riksvei med 80 km fartsbegrensning mellom bebyggelsen og Lågen. Dessuten er skjønnsrettens utgangspunkt en helt upresis norm som ville utelukke erstatning i enhver tettbebyggelse. Når det gjelder takst nr. 14 og 15 som er gårdsbruk utenfor tettbebyggelsen er det under enhver omstendighet feil å legge tettbebyggelsesnormen til grunn for tålegrensevurderingen.

For takst nr. 14 og 15 og så vidt skjønnes også nr. 7 gjøres også gjeldende at det er feil rettsanvendelse at det ikke bygges på at det er en særulempe at støyen følger av at det eksproprieres nettopp fra disse eiendommer. Forholdet er for disse eiendommer at de ligger slik til at de er beskyttet mot skade av den art inngrepet medfører med mindre de utsettes for ekspropriasjon. De må da ha krav på erstatning for inngrepet. For takst nr. 14 og 15 er det også feil saksbehandling når skjønnsretten ikke kan sees å ha vurdert påstanden om kantskader som følger av at campingområdene tett inntil den nye vei under enhver omstendighet er verdiforringet. Her er støynivået de ssuten vesentlig høyere enn målte støynivåer ved husene. Dette er enten ikke vurdert eller også er det samme støynivå lagt til grunn som ved husene, hvilket også vil være en feil.

Når det gjelder skjønnsrettens uttalelse om at ingen av eiendommene verdiforringes, så kan den omstendighet at retten «har sikret seg» ved en slik uttalelse ikke forhindre opphevelse av skjønnet hvis det ellers foreligger rettsanvendelsesfeil eller saksbehandlingsfeil. Subsidiært hevdes det at en slik vurdering er så nær knyttet til den aktuelle rettsanvendelse og saksbehandling at den ikke står på selvstendig grunnlag. For øvrig hevdes det subsidiært at skjønnsresultatene er vilkårlige og i denne forbindelse at det er nok til opphevelse at skjønnet ville vært vilkårlig ut fra riktig rettsanvendelse og riktig saksbehandling.

Når det gjelder takst nr. 7 Fjerdrumsmoen understrekes sterkt den omstendighet at huset blir liggende mellom to sterkt trafikerte veier. Den sakkyndiges påpekning av at bygningen har en stille side og at denne vesentlige fordel forsvinner kan ikke sees vurdert av skjønnsretten. Det er ikke tilstrekkelig at den sakkyndiges uttalelse er referert. Soveværelsene ligger mot elven og eiendommen mister nå både muligheten for nattero og muligheten for rekreasjon i haven. Skjønnsretten har heller ikke lagt vekt på at det er det maksimale støynivå ved en eiendom som er utslagsgivende for nattesøvnen. Parten har gitt uttrykk for at han og hans kone etter at den nye vei ble tatt i bruk høsten 1978 har vært utsatt for slike søvnforstyrrelser at det har gått på helsen løs. Den nye vei vil tåle hastigheter adskillig over den tillatte, noe det ikke er ualminnelig at tungtransportsjåførene benytter seg av. Det er videre en saksbehandlingsfeil at retten på eget initiativ har funnet frem skylddelingsforretningen og bygger på at eiendommen ikke går ned til elven. Ved høy vannstand går elven opp til

Side:269

eiendomsgrensen og dette må være tilstrekkelig. Rettens uttalelse om at eiendommen etter inngrepet ikke vil gå ned i salgsverdi må være bygget på en vilkårlig vurdering, hvis den ikke skyldes feil i rettsanvendelse eller saksbehandling.

For takst nr. 12 Bræin gjøres gjeldende at det er utslag av feil rettsanvendelse at retten har vurdert muligheten for å drive verkstedet uten å ta hensyn til bemanningssituasjonen, økonomien, sikkerheten og muligheten for å oppnå og å opprettholde autorisasjon. Det er også en saksbehandlingsfeil at retten har unnlatt å komme inn på disse spørsmål og at retten ikke har kommet nærmere inn på de problemer med innkjøring og oppstillingsplasser som følger av den sterke beskjæring av plassen foran garasjeportene. Det er uholdbart når skjønnet har antatt at det er tilstrekkelig å forandre innkjøringsporten. Det er allikevel ikke mulig å komme over smøregraven og dette er ikke kommentert av retten. Her må det være en misforståelse eller et vilkårlig skjønn. Skjønnet må for øvrig vurderes ut fra skjønnsforutsetningene. At forholdene nå er noe endret kan det ikke tas hensyn til. Det gjøres videre gjeldende at det foreligger feil rettsanvendelse ved at det ikke er tilkjent erstatning for nødvendig opparbeidelse av nye parkeringsarealer. Her er også skjønnsgrunnene utilstrekkelige i betraktning av at ulempene er vurdert til kr. 1 750,- pr. år, noe som ikke har sammenheng med det virkelige tap.

Takst nr. 14 Fonstad.

Det er uriktig saksbehandling at tapet ved drift av teltplassene og kiosksalget ikke er vurdert etter grenseverdiprinsippet. Feilen ligger i at skjønnsretten ikke har vurdert hvilke deler av utgiftene ved drift av teltplassen som er faste, hvilket igjen må bety at inntektstapet må erstattes fullt ut uten fradrag av faste utgifter. Tilsvarende er det uriktig å regne nettoinntekt ved kiosksalg, idet de faste utgiftene ved salg fra kiosk opprettholdes også etter ekspropriasjonen. Det er videre en feil at skjønnsretten ikke har vurdert verdien av strandlinjen for hele eiendommen. Den er redusert som campingområde når det vakre strandområdet har veket plassen for E6. Dertil kommer at den aktuelle strandstrekning var en av de beste fiskeplassene i trakten og derfor betydde noe for søkningen til det øvrige campingområdet. Skjønnsgrunnene er ikke tilstrekkelige til å godtgjøre at verdien av strandlinjen er forsvarlig vurdert. Bemerkningen om at erstatning er gitt i forbindelse med grunnerstatningen tyder på at strandlinjen ikke har vært gjenstand for selvstendig vurdering.

Takst nr. 15 Bådstø.

Det gjøres som for takst nr. 14 gjeldende at skjønnsretten feilaktig har unnlatt å bruke grenseverdiprinsippet når det gjelder inntekter av campingplass, kiosksalg og hytter. Det er også gjort tilsvarende feil når det gjelder vurderingen av strandlinjen. Hele campingområdet er faktisk tapt. Det har hittil i år ikke vært ett eneste telt på området, mens det i fjor på samme tid var stor søkning. At det lidte tap skulle være vurdert som et ledd i grunnerstatningen er ikke antakelig. Inntektene på grunnen som utleieobjekt til camping og telt er av en annen størrelsesorden enn verdien av dyrket og udyrket mark. Det er også en feil at retten har sett bort fra at den resterende del av

Side:270

campingområdet mellom elven og veien er avstengt 1-2 uker hvert år i slutten av juni fordi veiundergangen er blokkert av flomvann. Det er for øvrig en feil at retten ikke har vurdert spesielt de krav som stilles til et bevertningssted og overnattingssted. Det henvises til hva det er anført om tålegrensen. Som følge av den uriktige rettsanvendelse og saksbehandling må også avgjørelsen av innløsningsspørsmålet oppheves.

Ankemotparten gjør innledningsvis gjeldende at de ankende parter i det vesentlige synes å angripe skjønnsrettens skjønnsmessige avgjørelser og at de stiller større krav til skjønnsgrunnene enn skjønnslovens §28 og rettspraksis tilsier. Lagmannsretten er bundet av skjønnsrettens faktiske beskrivelse og vurdering.

Generelt gjøres det gjeldende som den prinsipale anførsel at de eiendommer anken omfatter etter skjønnsrettens vurdering ikke er verdiforringet som følge av inngrepet. Det er sikker rettsoppfatning at erstatning ikke kan kreves uten at det er lidt økonomisk tap. Skjønnsretten har konstatert at noe slikt tap ikke foreligger. Dette er en faktisk vurdering som lagmannsretten ikke kan prøve. Selv om det skulle foreligge uriktig rettsanvendelse og uriktig saksbehandling er dette uten betydning når intet økonomisk tap er lidt og kan ikke føre til opphevelse av skjønnet. Subsidiært gjøres det gjeldende at skjønnsrettens prinsipielle vurdering av støyspørsmålene er helt i tråd med rettspraksis, jfr. Fanadommen Rt-1969-643. De ankende parter har slått seg ned langs eller i nærheten av hovedveien gjennom området og de må finne seg i trafikkutviklingen og forandringer i veiens trasé. Det var en betydelig støy på forhånd. Det er ikke riktig at den eksisterende støy skal tjene som utgangspunkt for tålegrensen. Støyen kan økes ved omlegningen av veien uten at tålegrensen overskrides og det enten man legger normen for tettbebyggelse eller for eiendommer langs en Europavei til grunn. Man må for øvrig finne seg i like stor støy langs en Europavei som i en vanlig tettbebyggelse. Hvor tålegrensen i de konkrete tilfelle ligger er en skjønnsmessig vurdering som lagmannsretten ikke kan prøve. Den akustisk sakkyndiges uttalelse er sitert i skjønnet. Dermed må man også legge til grunn den at sakkyndiges synspunkter er vurdert, selv om de ikke er kommentert i skjønnsrettens premisser. Det er etter dagens språkbruk ikke naturlig å snakke om særulemper i forbindelse med trafikkstøy. Veistøy karakteriseres som en alminnelig ulempe. Noe annet er det at det kan gis erstatning for slike ulemper hvis støyen overskrider tålegrensen.

Støyen kan ikke for noen av de berørte eiendommer sies å være «uturvande». I forhold til hva man vil oppnå ved støyforebyggende tiltak for de berørte eiendommer vil omkostningene være uforholdsmessige.

Ankemotparten har henvist til dommer i Rt-1978-1369 og Rt-1979-179.

Vedrørende de enkelte takstnummer gjøres gjeldende:

Takst nr. 7 Fjerdrumsmoen.

Det er uten videre klart at herredsretten har vært oppmerksom på og har vurdert hvordan eiendommen etter inngrepet blir utsatt for trafikkstøy fra begge sider. Det er bare spørsmål om hvilket støynivå man må finne seg i i strøket og dette økes ikke ved vei omleggingen.

Side:271

Det er fullt påregnelig at en veitrasé endres slik at det ligger vei på begge sider av et hus. At man ved omleggingen av en trafikert vei lar denne følge elvebredden er naturgitt og ventelig på stedet.

Det er ingen feil at retten skaffet til veie eiendommens skylddelingsforretning. Den må anses som et vitterlig faktum. For øvrig er feilen uten betydning. At eiendommen grenser «mot elvebakken Lågen» er entydig. Elvebakken begynner ved skråningen ned til elven. At eiendommen kunne utnytte elvebredden var således bare en faktisk fordel som ikke var knyttet til noen rett.

Skjønnet kan bare oppheves hvis det er vilkårlig. Spørsmålet om vilkårlighet må sees uavhengig av saksbehandling og rettsanvendelse.

Takst nr. 12 Bræin.

Plassen mellom garasjeportene og ekspropriasjonsgrensen blir ca. 2,5 m bredere enn forutsatt av herredsretten, hvilket gjør innkjøringsforholdene vesentlig lettere. Dette faktum må det være adgang til å ta i betraktning. For øvrig har herredsretten funnet at det er mulig å drive verkstedet til tross for de påpekte vanskeligheter, som herredsretten også har vurdert. Ulempeserstatning er gitt og det er ikke funnet å være grunnlag for å kreve innløsning. Disse skjønnsmessige vurderinger kan lagmannsretten ikke prøve. Spørsmålet om autorisasjonsnektelse er først bragt opp for lagmannsretten. På bakgrunn av foreliggende forskrifter om kjøretøyverksteder av 15. 11. 1973 kan autorisasjonen for Bræins verksted ikke rettmessig trekkes tilbake. Under enhver omstendighet blir dette i tilfelle et spørsmål om gjenopptakelse. Lagmannsretten har ikke adgang til å trekke autorisasjonsspørsmålet inn i sin vurdering.

Takst nr. 14 Fonstad og takst nr. 15 Bådstø.

Herredsrettens premisser kan ikke forståes slik at retten ved vurderingen av nettoinntekt av campingplass og kiosksalg også har trukket fra de faste utgifter. Uttrykket «sparte utgifter» må ha adresse til de variable utgifter. Også når det gjelder kiosksalg har retten bare gjort fradrag for de utgifter som faktisk spares.

Når det gjelder strandlinjens verdi så er denne vurdert av skjønnsretten og erstattet i forbindelse med grunnerstatningen og erstatning for tapt inntekt ved campingplass. Bortsett fra den dyrkede del av campingplassen på takst nr. 15 gir ikke grunnen i campingområdene andre inntekter enn inntekt av teltplasser. Her burde det vært mer nærliggende å operere med en campinggrunnpris enn en jordbruksgrunnpris. Slik det nå er gjort, ville grunneierne fått dobbelt erstatning hvis de i tillegg til grunnprisen også skulle ha erstatning for redusert campingverdi.

Når det gjelder tålegrensen har retten funnet at den ikke er overskredet. Selv om campingturistene skulle forsvinne på grunn av støyen gir dette da ikke grunnlag for erstatning.

Ømfintlig virksomhet er ikke beskyttet, jfr. grannelovens §13, men tålegrensen kan bli en annen i et stille strøk. Campingområdene ligger imidlertid der hvor det er påregnelig at en Europavei med tilhørende støy ville komme. Når det gjelder gjestgiveriet får det som påpekt av herredsretten en gunstig beliggenhet etter omlegningen. Naboskapet til trafikert vei gir nettopp noe av næringsgrunnlaget. Det er bygget

Side:272

nye overnattingssteder langs E6, eksempelvis Olrud ved Hamar og Øyer Gjestgivergård som nettopp er ferdig. Dette er regningssvarende til tross for veistøyen.

Lagmannsretten er kommet til at skjønnet, for så vidt angår erstatning for støyulempe, må bli å oppheve for alle de 4 eiendommer anken gjelder. For takstnumrene 7, 14 og 15 tas anken til følge også på enkelte andre punkter.

Lagdommer Lange-Nielsen mener at skjønnet bør stadfestes for takst nr. 12.

Generelt om støyulempen.

Skjønnsretten tar i sine generelle bemerkninger (referert foran) utgangspunkt i at «vegen går gjennom et forholdsvis tettbygd strøk (Tretten sentrum) hvor enhver må være forberedt på en ganske stor trafikkøkning ettersom bilantallet blant befolkningen øker». Den støy som kan forventes blir etter skjønnsrettens mening «ikke verre enn i enhver tettbebyggelse». På dette grunnlag konstaterer retten at støyen hverken kan karakteriseres som «uturvande» eller «urimeleg» etter nabolovens regler.

Etter lagmannsrettens mening er denne synsmåte ikke treffende. Den trafikkstøy som blir følgen av veiomleggingen har nemlig ingen sammenheng med at de berørte eiendommer ligger i tettbebyggelse; det er ikke trafikk til og fra tettstedet Tretten den nye vei skal befordre, og det er heller ikke fordi de angjeldende eiendommer ligger i tilknytning til tettstedet Tretten at de vil bli berørt av trafikkstøy på en annen måte enn tidligere. Det det dreier seg om er en omlegging av hovedfartsåren - Europavei 6- gjennom Gudbrandsdalen på en lengre strekning og etter en helt ny trasé, og det er den alminnelige gjennomgangstrafikk gjennom dalen den nye veistrekning skal betjene. Veien er nå lagt utenom tettbebyggelsen ved Tretten. For så vidt kan man si at de berørte eiendommer ville ha kunnet rammes på samme måte uansett hvor de hadde ligget i Gudbrandsdalen på strekninger hvor veien legges om. På den nye veistrekning gjelder dessuten den alminnelige fartsgrense på 80 km/t, mens fartsgrensen på den gamle riksvei gjennom Tretten er 50 - eller delvis 60 - km/t. Dette vil bidra til å øke trafikkstøyen.

For øvrig er den gamle riksvei opprettholdt som forbindelse til tettstedet Tretten og som avkjøring til veien til Østre Gausdal som går i bro over elven på dette sted. Det er derfor fortsatt betydelig trafikkstøy også på den gamle riksvei. Særlig utsatt er de eiendommer som er blitt klemt inne mellom E6 og den gamle riksvei, så som takst nr. 7.

Til dette kommer at lagmannsretten ikke kan se at to av de berørte eiendommer- takstnumrene 14 og 15 - overhodet ligger innenfor tettbebyggelse. Dette vil man komme tilbake til nedenfor under disse takstnumre.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det ikke kan være riktig som skjønnsretten har gjort, å vurdere spørsmålet om erstatning for støyulempe utelukkende på grunnlag av den tålegrense som ansees gjeldende for tettbebyggelse, og at skjønnet for så vidt må oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse for alle 4 takstnumre.

Side:273

Spørsmålet ved det nye skjønn må bli om det for eiendommer som ligger slik til i Gudbrandsdalen som de ankende parters var ventelig at E6 skulle bli omlagt slik som skjedd på denne strekning, og om støyulempen etter omleggingen overstiger hva eierne - under en slik synsvinkel - må finne seg i etter granneloven. Hvilken tålegrense som for så vidt skal legges til grunn, tar lagmannsretten ikke standpunkt til. Det må bli et spørsmål for den nye skjønnsrett, under hensyn til de enkelte eiendommers beliggenhet og karakter, situasjonen før og etter veiomleggingen, og eventuelt andre forhold.

Som nevnt har skjønnsretten i sine generelle bemerkninger om støyulempen gjort den tilføyelse at «i intet tilfelle er det grunnlag for å konstatere at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet som følge av støyforholdene ved den nye trasé». Det fremgår at uttalelsen sikter til bl.a. takstnumrene 7, 12 og 15, men ikke til nr. 14 Fonstad. Uttalelsen er gjentatt - for nr. 7 og 12 i mer generell form - under behandlingen av de enkelte takstnumre, og lagmannsretten vil behandle dem i tilknytning til disse i det følgende.

Lagdommer Lange-Nielsen tar som flertallet sitt utgangspunkt i skjønnsrettens uttalelse om at «vegen går gjennom et forholdsvis tettbebygd strøk (Tretten sentrum)». Dette er en ganske vanlig situasjon langs norske riksveier og jeg må forstå skjønnsretten slik at utgangspunktet for tålegrensevurderingen er den støysituasjon man har i tettbebyggelser som ligger ved riksveier med betydelig gjennomgangstrafikk. Dette er etter mitt skjønn et riktig utgangspunkt. Uttalelsen om at støyen ikke blir verre «enn i enhver tettbebyggelse» er lite heldig, men jeg legger ikke avgjørende vekt på denne.

Takstnumrene 7 og 12 ligger i tettbebyggelsen og jeg finner da at skjønnsretten i utgangspunktet generelt har anvendt en riktig norm.

Takstnumrene 14 og 15 ligger utenfor tettbebyggelsen. Det er da en rettsanvendelsesfeil, som må føre til opphevelse, at skjønnsretten har anvendt en tettbebyggelsesnorm for disse eiendommer.

Takst nr. 7 Fjerdrumsmoen.

Eiendommens situasjon er ved vei omleggingen forandret på en gjennomgripende måte. Over halvparten av tomten avståes, og eieren får nå trafikkstøyen på begge sider av huset. Mens han tidligere på elvesiden var rimelig beskyttet mot støyen fra riksveien og hadde sine oppholds- og soverom mot den siden, er det nå intet sted inne eller ute hvor han ikke generes av støyen.

Etter skjønnslovens §28 skal det i skjønnsgrunnene gjøres rede for «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen». Etter lagmannsrettens mening er situasjonen for Fjerdrumsmoen blitt slik at skjønnsretten pliktet å redegjøre nærmere for sitt syn på tålegrensen for denne eiendom. At dette ikke er gjort, må ansees som en feil ved skjønnsgrunnene som - selv om støyulempespørs målet ellers hadde vært riktig vurdert - må gi slik grunn til tvil om riktigheten av rettsanvendelsen at feilen må være opphevelsesgrunn. Det er fra statens side gjort gjeldende at det bare er spørsmålet om støynivået som er av betydning for tålegrensen. At man får støyen fra to sider påstås å være uten betydning. Denne oppfatning, som skjønnsretten også kan ha lagt til grunn, er etter lagmannsrettens syn

Side:274

ikke holdbar.

Lagdommer Lange-Nielsen henviser til sin uttalelse foran vedrørende tålegrensevurderingen, men er for øvrig enig med flertallet.

Fjerdrumsmoen krevet ved skjønnet også erstatning for ulempe som følge av eiendommens endrede beliggenhet (påstandspost 4) og for tap av strandlinje mot Lågen (påstandsport 5). Skjønnsretten innskrenker seg til å si om dette at «det er ikke grunnlag for påstandspost nr. 4.» Om nr. 5 heter det bare at det ikke gis erstatning for tap av strandlinje fordi eiendommen «går - - ikke ned til Lågen». Etter lagmannsrettens mening kan det ikke være tvilsomt at Fjerdrumsmoens eiendom ved å være blitt avskåret fra stranden og ha fått veitrafikken så nær innpå huset også på elvesiden har fått sin beliggenhet så drastisk endret at det kan medføre en økonomisk ulempe utover støyulempen. Skjønnsretten synes også å ha sett bort fra at eiendommen, selv om den ikke omfattet selve strandlinjen, i realiteten gikk ned til Lågen, og at denne beliggenhet i seg selv kan innebære en økonomisk verdi. Når skjønnsretten likevel uten nærmere begrunnelse har nektet erstatning på disse punkter, må det anses som en vesentlig mangel ved skjønnsgrunnene. Det kan ikke forhindre opphevelse at skjønnsretten i tilknytning til de nevnte bemerkninger konstaterer at «det er ingen grunn til å anta at gjenværende eiendom vil gå ned i salgsverdi». Etter lagmannsrettens oppfatning strider denne uttalelse mot rimelighet i en slik grad at den i sitt innhold må ansees som vilkårlig. Lagmannsretten finner derfor å måtte se bort fra uttalelsen.

Etter dette vil skjønnet for takst nr. 7 bli å oppheve så langt det er påanket, nemlig for så vidt det ikke er tilkjent erstatning for støyulempe og verdiforringelse.

Takst nr. 12 Bræin.

Om støyulempespørsmålet uttaler skjønnsretten her at: «Støy og forurensningsulemper antas ikke å bli større enn ventelig og antas ikke å overstige tålegrensen, likesom det ikke er grunnlag for å anta at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet.»

Uttalelsen må naturlig leses i sammenheng med skjønnsrettens alminnelige bemerkninger om tålegrensen, som lagmannsretten har behandlet foran. Som nevnt finner man at skjønnet må oppheves på dette punkt også for takst nr. 12's vedkommende på grunn av feilaktig rettsanvendelse. Skjønnsrettens uttalelse om at gjenværende eiendom ikke vil bli verdiforringet finner lagmannsretten, på samme måte som for takst nr. 7, å måtte se bort fra.

Lagdommer Lange-Nielsen henviser til sin uttalelse foran om tålegrensevurderingen og mener at skjønnet bør stadfestes for denne part.

For øvrig finner lagmannsretten at Bræins anke ikke kan føre frem.

Hva verkstedsbygget angår, bemerkes at det i prinsippet må være adgang til for lagmannsretten å bygge på den bredde plassen foran innkjøringsportene til verkstedet faktisk har fått etter at det nå er bygget mur mot veien, selv om dette ikke er avgjørende for lagmannsrettens vurdering. Spørsmålet om hvilke følger inngrepet ville få for verkstedets autorisasjon var ikke reist for skjønnsretten, og det er ikke avklaret. Lagmannsretten finner ikke å kunne trekke dette forhold inn i vurderingen.

Side:275

For øvrig må skjønnsgrunnene ansees tilstrekkelige. Skjønnsretten må antas å ha vurdert de relevante faktiske forhold på forsvarlig måte. Spørsmålet om ulempeserstatningens størrelse og om innløsning er skjønnsspørsmål som ligger utenfor lagmannsrettens kompetanse.

Takst nr. 14 Fonstad.

Fonstads påstand om erstatning for støy og forurensninger er ikke tatt til følge av skjønnsretten, som her innskrenker seg til å henvise til sine bemerkninger «under de foranstående takstnr.». Av lagmannsrettens generelle bemerkninger foran om støyulempespørsmålet følger at skjønnet for så vidt må oppheves også for takst nr. 14. Som nevnt må det også ansees som en spesiell svakhet ved skjønnsgrunnene på dette punkt at tettstedsnormen er lagt til grunn også for Fonstads eiendom. Ved åstedsbefaringen har lagmannsretten konstatert at det berørte område ligger langt unna den tidligere riksvei gjennom Tretten og utenfor tettbebyggelsen. Selv om man ser på eiendommen som helhet, kan den vanskelig sies å ligge i tettbebyggelse.

Skjønnet har ikke tatt Fonstads påstand om erstatning for tap av strandlinje til følge, fordi erstatningen er gitt i forbindelse med grunnerstatningen og erstatning for tapt inntekt ved campingplass.

Når det gjelder det siste forhold har skjønnsretten tatt et lite heldig utgangspunkt. Det er det smale campingområdet langs elvebredden som berøres av den nye vei. Det vesentlig større campingområdet nærmere bebyggelsen er uberørt bortsett fra at den aktuelle elvebredd også kan ha hatt sin verdi som trekkplaster for dette områdets campingturister. Allikevel tar skjønnet sitt utgangspunkt i en prosentsvis reduksjon av det samlede campingområde. Dette er å gå over bekken etter vann og det etterlater tvil om skjønnsretten har foretatt noen selvstendig vurdering av inngrepets virkninger for campingplassen ved elvebredden. Fonstad har forklart at det var 10 teltplasser langs elvebredden, noe som kan synes plausibelt, og lagmannsretten har forstått ham slik at disse er blitt direkte berørt av veitraséen. Skjønnsretten kan ikke sees å ha vurdert hvor mange teltplasser eller hvilket areal langs elvebredden som er gått tapt. Når retten gir erstatning for 5 tapte teltplasser er det fordi det totale antall teltplasser antas redusert med 10 %.

Retten erstatter de 5 teltplasser på det grunnlag at man etter någjeldende priser kan regne med kr. 16,- pr. døgn pr. teltplass. Dette er da åpenbart en pris som gjelder uten hensyn til strandlinje og det er vanskelig å skjønne hvordan denne pris skulle inkludere erstatning for tap av strandlinje.

Grunnerstatningen for det avståtte campingområde er utmarkspris med kr. 2,- pr. m2 . Det er også vanskelig å skjønne at det innenfor denne pris kan bli plass for noen erstatning for den vakre elvebredd det her er tale om. Forklaringen kan være at retten med tap av strandlinje har operert med et for snevert strandlinjebegrep og sett bort fra strandlinjens verdi for det bakenforliggende rekreasjonsområde. I så fall er det en feil at denne verdi ikke er særskilt vurdert.

Lagmannsretten finner at betydningen av strandlinjen for det aktuelle campingområde er så iøynefallende at det må være en saksbehandlingsfeil at den ikke er gjort til gjenstand for selvstendig vurdering,

Side:276

men bare er tatt i betraktning som et moment ved fastsettelse av grunnverdi og næringstap.

De foreliggende saksbehandlingsfeil må begrunne opphevelse av skjønnet. Tap av strandlinje må vurderes på ny. Dette har en slik sammenheng med tapt næringsinntekt og den fastsatte grunnerstatning at skjønnet også må oppheves for disse poster. Det samme gjelder spørsmålet om kantskader. Det er for øvrig meget som taler for at det ikke blir plass for noen egen grunnerstatning ved siden av den verdi grunnen har som campingplass.

Takst nr. 15 Bådstø.

Skjønnsretten uttaler også her at støyen ikke blir større enn det man måtte regne med og at den antas ikke å overstige tålegrensen. Lagmannsretten ser på saken her på samme måte som for takst nr. 14, jfr. de generelle bemerkninger foran om støynormen. Heller ikke takst nr. 15, som er en tidligere jordbrukseiendom, kan sies å ligge innenfor tettbebyggelsen, selv om den nordlige del av eiendommen ligger inntil den gamle riksvei gjennom Tretten. Den anvendte norm må derfor ansees uriktig og må føre til opphevelse av skjønnet for støyulempens vedkommende. Dette gjelder også vurderingen av støyulempen for gjestgiveribygningen, som ligger 60 m fra den gamle riksvei. Den støynorm det nye skjønn vil bygge på kan få betydning også for gjestgiverivirksomheten, og det synes riktig med en samlet vurdering av eiendommen.

Når det gjelder erstatning for tap av strandlinje er situasjonen for campingområdet på Bådstø delvis beslektet med det berørte campingområdet på takst nr. 14. Campingområdet på takst nr. 15 lå meget vakkert til med lang strandlinje og var dessuten lett å få øye på fra veien. Bortsett fra et lite stykke nordligst lå det ikke nær veien. Strandlinjen var en vesentlig fordel for hele campingområdet. I den søndre del av området er denne fordel gått tapt og campingområdet innenfor får veien foran seg på elvebredden på en relativt høy fylling. I den nordlige del av området er strandlinjen i behold, men den er avskåret fra resten av eiendommen av veien. Folk som kommer etter veien, og som ikke er kjent på stedet, vil vanskelig kunne oppdage veiundergangen som fører ut til den avskårne strand og vil neppe regne med at dette er campingområde hvis det ikke allerede er plassert en campingvogn her. Dessuten er atkomsten til området stengt av flomvann en kortere periode sist i juni hvert år.

Lagmannsretten finner at det er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av skjønnet, at verdien av strandlinjen ikke er nærmere vurdert. Strandlinjen, slik den lå, var etter lagmannsrettens mening et forhold av vesentlig betydning for erstatningsfastsettelsen, jfr. skjønnslovens §28. Dette må føre til at også grunnerstatning og næringstap må vurderes på ny. Det samme gjelder spørsmålet om kantskader, driftsulemper, forlenget vei og kiosksalget.

Retten uttaler at det ikke er grunnlag for å anta at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet på grunn av trafikkstøy. Hvis retten med dette mener at veianlegget ikke medfører verdiforringelse av eiendommen, er dette en vurdering som strider mot rimelighet i en slik grad at den er vilkårlig, slik at lagmannsretten må se bort fra den.

Side:277

Hvis uttalelsen utelukkende tar sikte på trafikkstøyen, har retten ikke tatt standpunkt til om eiendommen forringes for øvrig på grunn av inngrepet og uttalelsen kan da ikke hindre opphevelse av skjønnet. Den kan heller ikke hindre opphevelse av støyulempespørsmålet isolert, da dette henger så nært sammen med ulempene for øvrig at alle ulempene må sees i sammenheng.

For takst nr. 14 og 15 blir skjønnsresultatet etter dette å opprettholde bare for de fastsatte erstatninger for grunn under h.r.vannstand, gjerder, en bjørk (nr. 14) og 2 campinghytter (nr. 15).

Etter lagmannsrettens syn på skjønnet finnes det riktig å ta til følge de ankende parters påstand om at den nye skjønnsrett gis ny sammensetning.

For takstnumrene 7, 14 og 15 har anken i det vesentlige ført frem. De ankende parter bør derfor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §172 annet ledd og §180 annet ledd. Omkostningsoppgaver er fremlagt. Beløpet settes til kr. 23 875,- hvorav kr. 15 000,- er salær (3/4 av det samlede oppgitte salær) og kr. 8 875,- er utlegg. Dette er 3/4 av de samlede utlegg retten finner å kunne godkjenne, jfr. tvml. §176.

For takst nr. 12 har anken bare delvis ført frem, og lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger, jfr. tvml. §174 første ledd og §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig med mindre annet fremgår av domsgrunnene. På grunn av rettsferien og reisefravær har den først kunne avsies nå.

Domsslutning:

1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts skjønn av 20.1.1978 oppheves

- for takst nr. 7 så langt det er påanket

- for takst nr. 14 og 15 med unntak av erstatning for grunn under h.r.vannstand, gjerder, en bjørk og 2 campinghytter

- for takst nr. 12 for så vidt angår støy- og fornrensningsulemper, mens skjønnet for øvrig stadfestes.

Skjønnet hjemvises for så vidt det er opphevet til ny behandling for skjønnsretten som blir å sammensette med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til Gudbrand Fjerdrumsmoen, Olav Fonstad og Mari og Johan Bådstø 23.875 - treogtyvetusenåttehundreogsyttifem - kroner innen 2- to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.