RG-1980-94

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1979-06-22
Publisert:	RG-1980-94
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. juni 1979 i sak nr. 56/1978
Parter:	Fjell kommune (høyesterettsadvokat Gunnar Torvund) mot Kristian Manger (høyesterettsadvokat Frithjof Eeg).
Forfatter:	Lagdommerne E. Melander, Ole Johan Helle, sorenskriver Harald Hove
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bygningsloven (1965)

I sak anlagt av Kristian Manger mot Fjell kommune med krav om erstatning fordi han ved Fjell bygningsråds vedtak av 17/6 1974 fikk avslag på en søknad om byggetillatelse, avsa Midhordland herredsrett 12/12 1977 dom med domsslutning:

«1. Fjell kommune v/ordføreren dømmes til innen 14- fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Kristian Manger kr. 18 977,- - attentusennihundreogsyttisju - i erstatning med 6 % rente p.a. fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

2. Fjell kommune v/ordføreren betaler innen 14 - fjorten - dager Kristian Manger kr. 7 650,- - sjutusensekshundreogfemti - i saksomkostninger.»

Saksforholdets nærmere sammenheng og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner. Det nevnes spesielt at fylkesmannen i Hordaland ved skriv av 1/4 1975 til Fjell kommune ga uttrykk for at bygningsrådsvedtaket av 17/6 1974 ikke hadde hjemmel i bestemmelsen i bygningsloven §66 nr. 1 som vedtaket henviste til og bygget på, og at fylkesmannen derfor sendte saken tilbake til ny behandling i bygningsrådet.

Fjell kommune har anket til lagmannsretten. Kommunen gjør gjeldende at det ikke foreligger noe grunnlag for erstatningskrav. Det erkjennes at kommunen er ansvarlig for mulige erstatningsbetingende vedtak fra bygningsrådets side, men anføres at grunnlag for erstatning bare kan være at bygningsrådets medlemmer har utvist uaktsomhet i forbindelse med det vedtak som har voldt tap. Erstatningsansvar på objektivt grunnlag er ikke godtatt av rettspraksis. Det er i så henseende bl.a. vist til dommer i Rt-1972-578 og 1977 1069. Det anføres at det i dette tilfelle er spørsmål om forståelse av rekkevidden av regelen i bygningsloven §66 nr. 1 og anvendelsen av denne bestemmelse. Prinsipalt gjøres det gjeldende at den fortolkning og rettsanvendelse som vedtaket av 17/6 1974 bygger på er riktig. Den privateide veg (nedenfor kalt Tånavegen) som på en strekning av 400 - 500 meter førte fra Straumetoppen selvbyggerlags byggefelt (og fra Mangers tomt) frem til riksveg 555, ble av bygningsrådet ikke ansett som en veg som var «åpen for alminnelig ferdsel», og bygningsrådet var da etter annet alternativ i bestemmelsen i §66 nr. 1 berettiget til å nekte Manger å bygge under henvisning til at standarden på Tånavegen var for dårlig. Den vurdering at standarden var for dårlig bygger på kjennskap til vegens kvalitet og inneholder ingen usaklig forskjellsbehandling av Manger i forhold til de 14 byggetillatelser som tidligere var gitt til medlemmer av Straumetoppen selvbyggerlag. Forholdet var at

Side:96

Tånavegens standard ble jevnt redusert etter hvert som det ble bygget boliger som brukte vegen som atkomst til riksvegen, og at bygningsrådet til slutt ikke fant det forsvarlig at det ble knyttet flere boliger til vegen før denne var blitt forbedret. At det ikke kan bli tale om erstatningsplikt for et vedtak som bygger på en riktig rettsanvendelse er åpenbart. - Men subsidiært anføres det at selv om det skulle legges til grunn at vedtaket av 17/6 1974 bygger på en uriktig forståelse og anvendelse av regelen i bygningsloven §66 nr. 1, kan en slik uriktig rettsanvendelse ikke legges bygningsrådets medlemmer til last som uaktsomhet. Rettsanvendelsesspørsmålet ville under enhver omstendighet være meget tvilsomt. Den rettsanvendelse som bygningsrådet har bygget på hadde iallfall meget gode reelle grunner for seg. At fylkesmannen ut fra en annen oppfatning av rettsanvendelsesspørsmålet opphever bygningsrådets vedtak kan ikke medføre at det kan legges bygningsrådets medlemmer noen uaktsomhet til last. Det anføres for øvrig at fylkesmannens forståelse av regelen i bygningsloven §66 nr. 1 på samme måte i en lang rekke lignende tilfeller og hadde ingen foranledning til å foreta forhåndskonsultasjoner om forståelsen av bygningsloven §66 nr. 1, konsultasjoner som for øvrig neppe kunne påregnes å ha gitt noen særlig veiledning.

Når det gjelder beregningen av det økonomiske tap som Manger hevder å ha lidt anføres det av kommunen at herredsrettens dom bygger på et altfor skjematisk regnestykke m.h.t. prisutviklingen i tiden frem til byggetillatelse ble gitt. Det er bl.a. vist til at tapet i dommen i Rt-1977-1069 flg. ble beregnet skjønnsmessig hvor også andre momenter enn prisstigningen ble tatt i betraktning.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Fjell kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Kristian Manger anfører at rettspraksis har vært forsiktig med å ilegge erstatningsansvar på objektivt grunnlag for ulovhjemlede forvaltningsakt selv om den juridiske teori er villig til å godta et slikt objektivt ansvar. På den annen side fremgår det av dommen i Rt-1972-578 at rettspraksis krever at det må foreligge særlige forhold for at forvaltningsorganene kan fritas for uaktsomhetsansvar for rettsstridige forvaltningsvedtak, f.eks. et slikt forhold at det dreier seg om nye lovregler og særlig vanskelige tolkningsspørsmål. Noen slike særlige forhold foreligger ikke i dette tilfelle. Tvert imot er det åpenbart at bygningsrådets vedtak er ulovhjemlet og at medlemmene av bygningsrådet har utvist uaktsomhet ved å treffe vedtaket. For så vidt henholder Manger seg til begrunnelsen i herredsrettens dom som hevdes å være riktig. Det anføres at det må være åpenbart at Tånavegen er en veg som er «åpen for alminnelig ferdsel», idet ca. 30 helårsboliger og omtrent like mange hytter gjør bruk av vegen. Selv om det skulle være slik at fylkesmannens standpunkt bygger på at Tånavegen ikke er en veg som er «åpen for alminnelig ferdsel», er det under enhver omstendighet klart at bygningsrådet etter regelen i bygningsloven §66 nr. 1 ikke kunne stille krav m.h.t. vegens standard når det gjaldt spørsmålet om å gi byggetillatelse. Dertil kommer at bygningsrådets medlemmer ikke kan ha kontrollert standarden av Tånavegen før

Side:97

vedtaket av 17/6 1974 ble truffet. Standarden ble nemlig ikke dårligere etter hvert som de 14 medlemmer av Straumetoppen selvbyggerlag oppførte sine boliger. Det forhold at disse 14 byggetillatelser var gitt burde i særlig grad ha gjort det klart for bygningsrådet at det var usaklig og urimelig å nekte Manger byggetillatelse og forholdet burde derfor ha medført at bygningsrådet var særlig aktsom m.h.t. lovhjemmelen for vedtaket. De normer som her må kunne oppstilles for aktsom opptreden fra bygningsrådets side er klart overtrådt. Man har f.eks. ikke benyttet seg av foreliggende kommentar til bygningsloven, av forhåndskonsultasjoner hos jurister eller kollegeale bygningsråd m.v. - Det forhold at Manger ved klage til overordnet forvaltningsorgan - fylkesmannen - fikk omgjort det lovstridige vedtak av 17/6 1974, kan ikke ha innflytelse på spørsmålet om medlemmene av bygningsrådet har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet.

Med hensyn til erstatningsberegningen henholder Manger seg til herredsrettens dom og gjør gjeldende at de nevnte prisstigningstap er dokumentert. Noe grunnlag for skjønnsmessig reduksjon av dette tap foreligger ikke, anføres det.

Kristian Mangers påstand er:

«Herredsrettens dom stadfestes dog slik at det regnes 10 % rente p.a. fra 1.1. 1978.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

For lagmannsretten er det gitt partsforklaringer av ordfører i Fjell kommune Olav Midttun og av Kristian Manger. Lagmannsretten har hørt 3 vitner som alle er nye for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, idet lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for noe erstatningskrav fra Kristian Mangers side.

Bygningsrådets vedtak av 17/6 1974 om å nekte byggetillatelse ble underkjent av fylkesmannen som Manger hadde klaget til. Fylkesmannen var av den oppfatning at bygningsrådets vedtak bygget på en uriktig forståelse av bestemmelsen i bygningsloven §66 nr. 1. Etter den forståelse av bestemmelsen som fylkesmannen mente var riktig var det ikke hjemmel for å avslå Mangers søknad om byggetillatelse. Kommunen har prinsipalt gjort gjeldende at det er bygningsrådets og ikke fylkesmannens forståelse av bestemmelsen i bygningsloven §66 nr. 1 som er den riktige. Lagmannsretten kan ikke se at det er foranledning til å gå inn på dette spørsmål. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å konstatere at den feil som er påberopt fra Mangers side og som i tilfelle foreligger, er en feil knyttet til forståelsen av nevnte bestemmelse og eventuelt anvendelsen av denne i det foreliggende tilfelle (subsumsjonen). At et forvaltningsvedtak er ugyldig på grunn av en slik feil kan etter rettspraksis ikke medføre erstatningsansvar med mindre feilen kan tilregnes forvaltningsorganet som uaktsomhet. Det vises for så vidt til dommer i Rt-1934-330 og 1972 578 og Eckhoff: Forvaltningsrett (1978) 603-604.

Når det gjelder den feil som måtte foreligge i forbindelse med vedtaket av 17/6 1974 må lagmannsretten erklære seg enig med kommunen i at rettsanvendelsen iallfall er tvilsom. Først og fremst knytter tvilen seg til spørsmålet om Tånavegen var en veg som var «åpen for

Side:98

alminnelig ferdsel». Det synes uklart om fylkesmannen i sitt skriv av 1/4 1975 har tatt standpunkt til spørsmålet og bygningsrådet har i og for seg hatt gode grunner for å legge til grunn at Tånavegen ikke hadde en slik karakter. - Det er mulig at fylkesmannen mener at Tånavegen under enhver omstendighet er å anse som en «lovlig atkomst» til riksveg 555, jfr. første alternativ i regelen i bygningsloven §66 nr. 1. Denne forståelse reiser i tilfelle spørsmålet om hva det ligger i uttrykket «lovlig atkomst» og herunder om bygningsrådet har adgang til en vurdering av atkomstens kvalitet. Lagmannsretten innskrenker seg til å bemerke at det ikke kan ses at besvarelsen av spørsmålet ikke er forbundet med tvil. Dersom det finnes at det i dette tilfelle var annet alternativ i regelen i bygningsloven §66 nr. 1 som måtte legges til grunn, oppstår spørsmålet om hva det ligger i vilkåret om at det dreier seg om en veg som bygningsrådet «godtar som tilfredsstillende». Manger har hevdet at bygningsrådet ikke gjennom dette vilkår er gitt anledning til å prøve vegens standard. Riktigheten av denne forståelse er etter lagmannsrettens oppfatning iallfall særdeles tvilsom og synes vanskelig forenlig med bestemmelsens ordlyd og formål.

Det ovenfor anførte er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig til å vise at rettsanvendelsen iallfall har vært vanskelig og budt på tvil da vedtaket av 17/6 1974 ble truffet. Bygningsrådet holdt seg til tidligere praksis og det kan vanskelig ses at bygningsrådet kunne forvente å få noen vegledning av betydning ved å forsøke å foreta mere inngående undersøkelser m.h.t. rekkevidden av bestemmelsen i bygningsloven §66 nr. 1. - Heller ikke er det grunnlag for den anførsel at bygningsrådet ikke hadde kontrollert Tånavegens standard før vedtaket ble truffet. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at bygningsrådets medlemmer var vel kjent med Tånavegens standard. Bygningsrådet mente at denne standard var så lav at det ikke kunne tillates at flere boliger ble knyttet til vegen. Bygningsrådets avgjørelse har nok virket uventet på Manger siden det i årene tidligere var gitt byggetillatelse til 14 boliger tilknyttet Straumetoppen selvbyggerlag. Men det er ikke grunnlag for å hevde at det foreligger noe usaklighet eller vilkårlighet i forbindelse med bygningsrådets vedtak.

Med den tvil som rettsanvendelsen medførte i dette tilfelle, finner lagmannsretten at en eventuell feil m.h.t. rettsanvendelsen som måtte ha medført at vedtaket av 17/6 1974 ikke var lovhjemlet, ikke kan bebreides bygningsrådets medlemmer som uaktsomt forhold. En eventuell feil har hatt en så vidt unnskyldelig karakter at den ikke kan medføre erstatningsansvar.

Anken har ført frem, men saken finnes å ha vært så vidt tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Etter unntaksregelen i tvml. §172 annet ledd jfr. også §180 annet ledd, vil saksomkostninger derfor ikke bli tilkjent, verken for herredsrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fjell kommune frifinnes

Side:99

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bent Solberg):

Ved stevning av 2. juni 1976 har h.r.advokat Frithjof Ths. Eeg på vegne av Kristian Manger reist sak ved Midhordland herredsrett mot Fjell kommune v/ordføreren. Saksøker har nedlagt påstand om at Fjell kommune v/ordføreren dømmes til å betale Kristian Manger erstatning - fastsatt etter rettens skjønn - begrenset oppad til kr. 30 000,- og med 7 % rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer. Ved tilsvar av 5. november 1976 har Fjell kommune, v/h.r.advokat Gunnar Torvund, tatt til motmæle og påstått Fjell kommune frifunnet samt tilkjent saksomkostninger. Hovedforhandling i saken ble holdt den 24. november 1977 ved Midhordland herredsrett. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Saksøker avga partsforklaring og der ble dokumentert slik som rettsboken viser.

Kort om sakens bakgrunn:

Saksøker Kristian Manger er eier av gnr. 35, bnr. 159, Straume på Lille-Sotra. Bnr. 159 ble utskilt fra bnr. 4 ved skyldskifte av 9. september 1967 og ble opprinnelig kjøpt av Sverre Kversøy, som solgte parsellen til Kristian Manger ifølge skjøte dagbokført 18.04.1971. I 1969 søkte eieren av gnr. 35, bnr. 4, Karl Straume, Fjell kommune om delingstillatelse for ytterligere 18 tomter av bnr. 4. Kommunen ga slik delingstillatelse. Felles for såvel bnr. 159 som de 18 andre utskilte parsellene er at de ved skyldskifte fikk seg tillagt bruksrett til en privat utskiftningsveg som går et stykke fra «byggefeltet», og som munner ut i riksveg 555, mot deltagelse i vedlikeholdet av denne privatvegen. Vegen var fra før tilkomstveg frem til riksvegen for den gang ca. 10 helårsboliger og en del hytter. Kjøperne av de 18 tomtene samt Sverre Kversøy gikk sammen om nødvendige felles oppgaver med hensyn til utbygging av tomtene, såsom veg, vann og kloakk. De benyttet i den forbindelse navnet Straumtoppen Selvbyggerlag. Det er på det rene at Straumtoppen Selvbyggerlag ikke ble formelt opprettet som selvbyggerlag, men virket som en interesseorganisasjon som bl.a. fordelte og innkrevet de enkelte tomteeieres andeler av kostnadene vedrørende fellesanleggene. Det er likeledes på det rene at de enkelte tomteeierne individuelt søkte Fjell kommune om byggetillatelse. Da Kristian Manger søkte om byggetillatelse den 14. mars 1974 var der allerede oppført 14 eneboliger på feltet. Fjell bygningsråd avslo ved vedtak av 17. juni 1974 å gi Kristian Manger byggetillatelse. Vedtaket var fattet under henvisning til bygningslovens §66 nr. 1 1. åkt. Kristian Manger påklaget Fjell bygningsråds vedtak ved skriv av 22.07.74, og Fjell bygningsråd og senere Fjell kommune opprettholdt vedtaket. Klagen ble så oversendt Fylkesmannen i Hordaland som i brev datert 01.04.75 til Fjell kommune slo fast at bygningslovens §66 nr. 11. pkt. ikke ga hjemmel for nekting av byggetallatelse i dette tilfellet, idet Kristian Manger var sikret lovlig adkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel. Under henvisning til fylkesmannens avgjørelse samt til det faktum at utløsningsvegen som fører frem til riksveg 555 nå skulle opprustes, ble byggetillatelse gitt den 28.04.75. - - -

Retten skal bemerke:

Retten må innledningsvis ta stilling til hvorvidt Fjell bygningsråds vedtak av 17. juni 1974, om å nekte Kristian Manger byggetillatelse hviler på en riktig tolkning av bygningslovens §66 nr. 1 første ledd 1. pkt. Saksøkte har

Side:100

anført at da tilkomstvegen fra saksøkers tomt til riksveg 555, er en privat utskiftningsveg, og således ikke er åpen for alminnelig ferdsel. Byggetillatelse må følgelig vurderes ut fra bygningslovens §66 nr. 1 første ledd 1. pkt. 2. alt., og bygningsrådet skal derfor vurdere hvorvidt tilkomstvegens tilstand er tilfredsstillende slik at den også vil tåle den merbelastning som byggingen av Kristian Mangers hus påregnelig vil medføre. Ut fra denne vurdering var det således at Fjell bygningsråd fattet vedtak om å ikke gi Kristian Manger byggetillatelse. Retten er ikke enig i den tolkning av «veg som er åpen for alminnelig ferdsel» som saksøkers argumentasjon synes å bygge på. Retten forstår uttrykket slik at det er to vilkår som må være tilfredsstillet for at vegen skal være «åpen for alminnelig ferdsel». For det første må det rent faktisk være adgang for almenheten til ferdsel på vegen. Dessuten må almenheten i praksis ferdes på vegen i et visst omfang. Det er således, slik retten forstår §, ikke noen betingelse at vegen er offentlig for at vegen skal sies å være åpen for alminnelig ferdsel. Retten legger til grunn at utskiftningsvegen da Kristian Manger søkte om byggetillatelse allerede tjente som tilkomstveg til riksveg 555 for ca. 20 eneboliger samt en del hytter, uten at det er opplyst at verken beboerne av disse eller andre noensinne er blitt nektet eller på noen måte hindret i sin bruk av vegen. I tillegg til dette kommer at Kristian Manger har en tinglyst bruksrett til vegen mot deltagelse i vedlikeholdet. Bygningslovens §66 nr. 1 første ledd 1. pkt.'s vilkår for å gi Kristian Manger byggetillatelse er således slik retten ser det, oppfylt og Fjell bygningsråds vedtak beror på en uriktig lovfortolkning av Bygningslovens §66 nr. 1 1. ledd 1. pkt.

Saksøkte har videre anført at Kristian Mangers klage til Fjell bygningsråd var et ledd i en ordinær klageadgang som bygningsloven selv hjemler. Således må borgerne i saker som denne, hvor et bygningsråd må tolke til dels infløkte lovregler, aksepterer at et vedtak som kan begrunne erstatningsplikt for det offentlige først foreligger når klagen er ferdigbehandlet av klageinstansen som er det organ som er pålagt å ha den juridiske fagkunnskap. I nærværende sak er dette fylkesmannen i Hordaland. Denne argumentasjon fører såvidt retten kan forstå til at et eventuelt erstatningsansvar for Fjell kommune er utelukket i det monn Fjell bygningsråd må tolke lovregler for å kunne fatte vedtak i de enkelte saker. En slik løsning vil slik retten ser det, være et åpenbart brudd med bl.a. legalitetsprinsippet. Sålenge et offentlig organ er tillagt kompetanse til å treffe vedtak og således pålegge borgerne plikter eller frata dem rettigheter, har organet en åpenbar plikt til å sørge for at hjemmel for inngrepet overfor de enkelte borgerne er til stede. Dette må gjelde for et hvert offentlig organ. Retten trenger ikke komme nærmere inn på dette da den finner det utvilsomt at et ugyldig vedtak fattet av et bygningsråd kan føre til erstatningsplikt for kommunen også når vedtaket er ugyldig på grunn av uriktig lovfortolkning.

Saksøker har hevdet at når det som i nærværende sak er på det rene at kommunen har fattet et ugyldig forvaltningsvedtak, må Fjell kommune ha et objektivt erstatningsansvar for det økonomiske tap dette har påført Kristian Manger. Saksøker har videre anført at nyere juridisk teori, bl.a. representert ved professor Torstein Eckhoff som i sine forelesninger ved Universitetet i Oslo har hevdet det standpunkt at det offentlige har ansvar på objektivt grunnlag for den økonomiske skade den enkelte borger har lidd, ved at det offentlige har truffet et ugyldig vedtak på grunn av uriktig lovfortolkning.

Side:101

Saksøker har videre anført at også professor Arvid Frihagen mener at et objektivt erstatningsansvar i disse tilfellene ikke er i strid med Høyesteretts rettspraksis. Retten antar at henvisningen til professor Frihagens standpunkt, er ment å være til de synspunkt som professor Frihagen anfører i sin bok «Villfarelse og ugyldighet i forvaltningsretten». Saksøkte har under henvisning til Rt-1972-1042 og særlig til Rt-1972-578, hevdet at det ville stride mot det standpunkt som Høyesterett tidligere har tatt i saker hvor erstatningsansvar for det offentlige på grunn av uriktig lovfortolkning har vært påstått. Av de høyesterettsdommer som partene har påberopt seg til støtte for sine anførsler, er etter rettens oppfatning Rt-1972-578 den sak som har størst likhet med nærværende tvist. Av spesiell interesse er 1. voterende høyesterettsdommer Schweigaard-Selmers votum, som et flertall av dommerne sluttet seg til. Av høyesterettsdommer Schweigaard-Selmers votum hitsettes: «Det neste spørsmål blir da om kommunen kan holdes ansvarlig på objektivt grunnlag. Jeg finner at dette ikke er tilfelle. I en sak av denne art hvor vedtakets ugyldighet alene skyldes at bygningsrådet har grepet feil med hensyn til et vanskelig lovfortolkningsspørsmål, og hvor det dessuten gjaldt en lov som nettopp var trådt i kraft og som inneholdt mange nye regler på området, kan kommunen ikke gjøres ansvarlig selv om vedtaket objektivt sett var uriktig.»

Retten er ikke enig med saksøkte med hensyn til at den foran siterte delen av høyesterettsdommer Schweigaard-Selmers votum kategorisk kan oppfattes som en konstatering av at der ikke kan komme på tale å ilegge en kommune erstatningsansvar på objektivt grunnlag, når kommunen har fattet et vedtak som er ugyldig på grunn av uriktig lovfortolkning. Slik retten forstår høyesterettsdommer Schweigaard-Selmers votum, slår dette utelukkende fast at Randaberg kommune ikke hadde et objektivt erstatningsansvar, da et slikt ansvar ville virke urimelig så lenge Randaberg kommunes ugyldige vedtak utelukkende skyldtes at bygningsrådet hadde grepet feil ved fortolkning av til dels vanskelige regler i en lov som nettopp var trådt i kraft. Retten kan ikke se at Høyesterett med dette har tatt standpunkt til hvorvidt det i andre tilfeller, hvor der som i nærværende sak bygningsloven har vært anvendt i nesten 9 år og hvor likeledes vedkommende lovbestemmelse som er uriktig tolket, er en § som må anvendes og således fortolkes ved avgjørelsen av de fleste søknader om byggetillatelse og hvor det følgelig på grunn av stadig anvendelse § har fått et alment kjent og anvendt virkeområde. Slik retten ser det, taler gode rettslige relevante grunner for at det i et slikt tilfelle kan være grunnlag for å ilegge kommunen erstatningsansvar utelukkende etter en konstatering av at kommunen har handlet objektivt sett rettsstridig. I en situasjon hvor et offentlig organ skal fatte vedtak som pålegger borgerne plikter eller gir dem rettigheter, ut fra kriterier som bestemmes etter en lovanvendelse, vil den når vedkommende lov er ny i en overgangsperiode erfaringsmessig bli fattet vedtak som bygger på uriktig lovfortolkning. Hyppigheten av slike uriktige vedtak vil åpenbart variere med lovtekstens vanskelighetsgrad med hensyn til forståelse samt organets erfaring hva angår lovfortolkning. Høyesterett har ved dommen i Rt-1972-578 slik retten ser det, slått fast at det offentlige i en slik situasjon etter en konkret vurdering av hvor ny loven er og likeledes hvor vanskelig lovfortolkningsspørsmål som anvendelse av loven forutsetter, gis tilfeller hvor det offentlige ikke kan pålegges erstatningsansvar uten at det konstateres at det utøvende organ ved sin avgjørelse har overtrådt grensen for den

Side:102

erstatningsrettslige aktsom eller forsvarlighetsnorm som alltid må settes for utøvelse av organets virksomhet. Dersom erstatningsplikt i et slikt tilfelle skal fastslås må det konstateres at de enkelte medlemmer av det offentlige organ eller organene som sådan har handlet på en måte som er klanderverdig ut fra de normer samfunnet stiller til dets virksomhet. Kristian Manger har i nærværende sak søkt om byggetillatelse og lovens vilkår for at bygningsrådet skulle gi ham byggetillatelse var tilfredsstillet. Bygningslovens §66 nr. 1 1. ledd 1. pkt., som tilsier hvilke kriterier bygningsrådet skal vurdere med hensyn til byggetomtenes adkomst og kloakk, har vært anvendt og fortolket av Fjell bygningsråd på like linje med landets øvrige bygningsråd i nesten 9 år ved samtlige søknader om byggetillatelse som bygningsrådene har hatt til behandling. Retten finner under disse omstendigheter det unødvendig å ta standpunkt til om hvorvidt Fjell kommune i nærværende sak har et objektivt erstatningsansvar, da retten under enhver omstendighet er av den oppfatning at medlemmene av Fjell bygningsråd ved sin lovfortolkning har opptrådt på en måte som klart krenker den aktsomhetsnorm en må stille til et utøvende offentlig organ hva angår organets kjennskap til de mest sentrale bestemmelser i den lov de er satt til å håndheve.

Endelig må så retten ta standpunkt til hvorvidt Kristian Manger har lidd et økonomisk tap, og i så fall fastslå tapets størrelse. Saksøkte har anført at Kristian Manger ikke har bygget på tomten frem til nå, og at han således heller ikke har lidd noe påviselig økonomisk tap. Saksøker har vist til at da Fjell bygningsråd opprettholdt sitt vedtak om å nekte byggetillatelse, den 07.10.74, oppfattet Kristian Manger situasjonen som håpløs med hensyn til å få bygge på tomten i overskuelig fremtid. Av denne grunn måtte han forsøke å skaffe seg en tomt et annet sted. Han kjøpte således en tomt i Åsane. Skjøte vedrørende denne tomten ble tinglyst den 30.12.74. Da Fjell bygningsråd den 28.04.75 ga byggetillatelse, var en stor del av egenkapitalen som Manger hadde ment å benytte, fastlåst i tomten i Åsane. Lånetilsagnet fra Norske Folk A/S var likeledes bortfalt, da byggingen ikke var påbegynt innen en i lånetilsagnet fastsatt frist. Siden den tid har bl.a. Manger hatt to operasjoner på sykehus, med til dels lange etterfølgende rekonvalesenttider.

Slik retten ser det må retten først ta stilling til hvorvidt saksøker var klar til å starte opp bygging på gnr. 35, bnr. 159, noenlunde umiddelbart etter at en søknad om byggetillatelse var behandlet og fornøden tillatelse gitt av Fjell bygningsråd. Retten er ikke i tvil om at så var tilfelle. Saksøker har dokumentert innhentede pristilbud fra ferdighusprodusenten Aksel Bruvik A/S, entreprenørfirmaet Asbjørn og Magnus Nymark A/S for opparbeiding av tomten og likeledes fra murmester Arnfinn Kilvær A/S for støping av fundamenter, gulv, garasje samt pussarbeider. Likeledes er det opplyst at finansieringen var i orden ved at saksøker gjennom sin arbeidsgiver Siemens A/S, hadde fått tilsagn om lån i Norske Folk A/S. Saksøker hadde således dekning for det beløp, kr. 241 000,- inklusiv moms, som byggingen av huset var kalkulert til å koste. Retten må så ta stilling til hvorvidt Kristian Manger har lidd et økonomisk tap i og med at han heller ikke etter at byggetillatelse ble gitt den 28.04.75, har bygget hus slik at det påståtte tap har materialisert seg. Saksøkte har hevdet at noe påviselig tap ikke har oppstått, snarere tvert imot idet Kristian Manger med bakgrunn i den radikale økning i dennes årsinntekt, fra ca. kr. 60 000,- i 1974 til ca. kr. 110 000,- i 1977, vil kunne skaffe seg en mer moderne og kvalitetsmessig bedre hus med en mer fordelaktig

Side:103

finansiering ut fra sine bedrede økonomiske kår i dag enn i 1974. Retten er ikke enig med saksøkte at dette argumentet kan tillegges utslagsgivende vekt. Avgjørende for retten i denne sammenheng, er at Kristian Manger som retten har funnet bevist ville ha bygget en enebolig i 1974 dersom Fjell kommunes uriktige nektelse av byggetillatelse ikke hadde hindret ham i å gjøre dette. Saksøker ville således i dag vært eier av en enebolig som påregnelig ville hatt en verdistigning som i kroner overstiger den minskende kjøpekraften kronen har hatt i samme tidsrom. At Kristian Manger i nevnte tidsrom har hatt en radikal bedring i sin årsinntekt, vil slik retten ser det, snarere styrke enn svekke dette resonnementet.

Saksøkte har videre anført at en del av den prisstigningen som fant sted i tidsrommet fra 17. juni 1974 til 28.04.75, ville ha innhentet Kristian Manger i byggeperioden, slik at han under enhver omstendighet ikke har krav på erstatning for denne delen av prisstigningen. Retten er enig i at Kristian Manger ville ha blitt innhentet av endel av prisstigningen i nevnte tidsrom, størrelsen av denne er avhengig av hvor lang byggeperioden ville ha vært. Likevel kan retten vanskelig se at dette i perioder som nevnte, med en relativt jevn prisstigning kan føre til en reduksjon i erstatningsbeløpet. Dersom retten skjønnsmessig setter en antatt byggetid til 4 måneder, vil slik retten ser det, erstatningsbeløpet fremkomme ved å subtrahere totale byggekostnader født xx.xx.74 fra de totale byggekostnader født xx.xx.75. Sålenge prisstigningene ifølge Storm-Bulls indeks over byggekostnader, er relativt jevn innenfor tidsrommet 17. juni 1974 til 28.08.75, må retten se bort fra saksøktes innsigelser vedrørende fastsettelse av erstatningssummen. Retten kan vanskelig, på bakgrunn av den dokumentasjon som er foretatt under hovedforhandlingen, regne seg frem til det eksakte beløp som prisstigningen i perioden 17.06.74 til 28.04.75 utgjør. Retten er således henvist til å nytte et visst skjønn ved fastsettelsen. Differansen i prisene på tilbudt Bruvikhus født xx.xx.75 og 15.07.74 utgjør kr. 11.220,- eks. merverdiavgift. De tidspunkt som disse pristilbudene refererer seg til er ikke identisk med tidsrommet da nektelsen av byggetillatelse virket. Til tross for dette og til det forhold at de refererte beløp utgjør prisstigningen i nøyaktig 10 måneder, mens nektelsen av byggetillatelsen virket i 10 måneder og 11 dager, vil retten legge til grunn at det økonomiske tap Kristian Manger har lidd på grunn av prisøkningen på den aktuelle type Bruvikhus settes til kr. 11 200,-. De samme feilkilder som er redegjort med hensyn til prisene for Bruvikhus, gjør seg også gjeldende med hensyn til pristilbudene for Arnfinn Kilvær A/S og Asbjørn og Magnus Nymark. Til tross for dette, finner retten at den prisøkning som er dokumentert henholdsvis kr. 4 286,- fra Arnfinn Kilvær A/S og kr. 3 471,- fra Asbjørn og Magnus Nymark, forholdene tatt i betraktning gir det mest korrekte uttrykk for det tap Kristian Manger har lidd ved den ulovlige nekting av byggetillatelse. Saksøker har i tillegg til den dokumenterte kostnadsøkning på grunn av prisstigning, også påstått kommunen ilagt erstatning for at Kristian Manger i dag på grunn av sykdom, ikke lenger kan foreta alle de arbeider som han regnet med å gjøre selv på nybygget i 1974. Retten finner at dette er en kostnadsøkning som ikke er en påregnelig følge av Fjell kommunes nektelse av byggetillatelse, og at der således ikke kan gis dom på erstatning for dette beløpet.

Partene har i rett tid innlevert salær- og omkostningsoppgave til retten. H.r.advokat Gunnar Torvunds salær utgjør kr. 8 500,- hertil kommer reiseutgifter

Side:104

med kr. 132,-, tilsammen kr. 8 632,-. H.r.advokat Frithjof Ths. Eeegs salær utgjør kr. 7 600,- hertil kommer kr. 50,- for fotokopier m.m., tilsammen kr. 7 650,-. Retten har ingen merknader til de fremlagte omkostningsoppgaver. - - -