RG-1981-598

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1980-11-19
Publisert:	RG-1981-598
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. november 1980 i sak nr. 133/1979
Parter:	O. Lenes A/S konkursbo (advokat Steinar H. Gjengset) mot Trondheim kommune (kommuneadvokaten v/advokat Jens Blix-Nilsen).
Forfatter:	Lagdommerne Inge Kolberg, Erik Sølberg, sorenskriver Kr. Fr. Myrdahl
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §3, §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Gjeldsbrevloven (1939) §26, Gjeldsbrevloven (1939), Skattebetalingsloven (1952) §32, §49, Skattebetalingsloven (1952), Skattebetalingslov ikrafttredelseslov (1955) §56, Folketrygdloven (1966) §17-6

Saken gjelder krav på omstøtelse i konkurs. I tiden 15.8.-28. 10. 1974 motregnet Trondheim kommune ialt kr. 771 981,05 overfor tilgodehavender som entreprenørfirmaet O. Lenes A/S hadde på kommunen for veiarbeider. Skattefogden i Sør-Trøndelag mottok fra Trondheim kommunes regnskapskontor kr. 268 775,- den 28.10.1974 i henhold til transporterklæring fra O. Lenes A/S av 2.7.1974. Etter begjæring av 2.9.1975 fra staten v/skattefogden i Sør-Trøndelag ble O. Lenes A/S ved Trondheim skifteretts kjennelse av 5.9.1975 tatt under behandling som konkursbo. Bostyret mente at både kommunens motregning og skattefogdens bruk av transporterklæringen ble rammet av reglene om omstøtelse på subjektivt grunnlag (actio pauliana). Trondheim byrett avsa dom i saken den 1. juni 1979 med denne domsslutning:

«1. Trondheim kommune v/Ordføreren frifinnes.

2. Staten v/Finansdepartementet v/Skattefogden i Sør-Trøndelag frifinnes.

3. O. Lenes A/S' konkursbo dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale i saksomkostninger til Trondheim kommune kr. 15 000,- kronerfemtentusen 00/100 -.»

Mot byrettens dom har konkursboet erklært anke for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1 og 3. For lagmannsrett gjelder saken således utelukkende om kommunens motregning står seg i forhold til boet eller ikke. Saksforholdet fremgår av byrettens dom. For lagmannsrett har 2 statsaut. revisorer vært oppnevnt som sakkyndige. Deres oppdrag har gått ut på å vurdere om O. Lenes A/S var insolvent når det som gjeldsposter kun ble tatt hensyn til de fordringer som ville ha vært prioritert ved en konkurs. De sakkyndige har avgitt en skriftlig uttalelse av 22. februar 1980. Videre møtte begge første dag under ankeforhandlingen og besvarte spørsmål. Under sitt prosedyreinnlegg meddelte advokat Blix-Nilsen at kommunen aksepterte de sakkyndiges konklusjon om at O. Lenes A/S var insolvent 20.6.1974 også når det som gjeldsposter kun ble tatt hensyn til de fordringer som ville ha vært prioritert ved en konkurs. Bortsett fra den endring som følger av dette og av at saken nå utelukkende gjelder forholdet mellom konkursboet og kommunen står saken i det vesentlige i samme skikkelse for lagmannsrett som for byrett. Den faktiske bakgrunn er uomtvistet. For sammenhengens skyld nevner lagmannsretten at hovedtrekkene for så vidt gjelder den faktiske utvikling er følgende:

Side:600

Ved kontrakt av 20. juni 1974 påtok Odin Lenes seg, etter åpen anbudskonkurranse, entreprenørarbeider for Trondheim kommune angående veiarbeider på Kongsveien og Ytre Ringvei i Trondheim. Kontraktssum var kr. 2 000 000 inkl. merverdiavgift. Det var ialt 5 anbydere. O. Lenes A/S lå nestlavest. Det billigste anbud ble ikke antatt da kommunen ikke fant firmaet kompetent til oppgaven.

Ved transporterklæring av 2.7.1974 transporterte O. Lenes A/S ugjenkallelig kr. 650 265,- av sitt tilgodehavende i henhold til kontrakten av 20.6.1974 til skattefogden i Sør-Trøndelag. Denne transporterklæring ble av skattefogden sendt Trondheim ingeniørvesen med anmodning om notifikasjon av transporten. I påtegning av 1.8.1974 bekreftet Trondheim byingeniørkontor at transporten er notert og gjør samtidig oppmerksom på at Trondheim kommune v/kemneren har motkrav over O. Lenes A/S for skyldig skattetrekk til kommune og stat for ca. 600 000. Som allerede nevnt mottok skattefogden i Sør-Trøndelag kr. 268 775 på transporterklæringen. Kemneren i Trondheim gjennomførte i perioden 15.8.-28. 10.1974 motregning for kr. 771 981,05. Alt i alt har Trondheim kommune på denne kontrakten med O. Lenes A/S utbetalt kr. 1 139 304,33, hvorav tilsammen kr. 1 040 756,05 er gått til Trondheim kommune v/kemneren og skattefogden i Sør-Trøndelag. O. Lenes A/S mottok til seg på denne kontrakt kr. 65 165,17. De resterende kr. 8 264 35 til 3 ordinære kreditorer.

Trondheim byrett la til grunn at O. Lenes A/S såvel ved kontraktens inngåelse 20.6.1974 som da motregningen fant sted høsten 1974 var insolvent, men at selskapet på disse tidspunkter hadde tilstrekkelig aktiva til å dekke alle prioriterte fordringer. På dette grunnlag fant retten at det ikke forelå kreditorbegunstigelse ved de foretatte disposisjoner.

O. Lenes A/S' konkursbo gjør i det vesentlige gjeldende:

Det er uriktig når byretten kom frem til at O. Lenes A/S sommer og høst 1974 hadde tilstrekkelig aktiva til å dekke alle prioriterte fordringer. I den forbindelse nøyer boet seg til å vise til de sakkyndiges konklusjon som kommunen har akseptert.

Byretten har tatt feil når den uttaler: «Retten kan for øvrig ikke innse at det kan være noe illoyalt av staten og kommune å foreta motregning når lovgiverne har gitt adgang til dette.» Dette er uriktig rettsanvendelse. Forutsetningen for å kunne anvende motregning er at det underliggende rettsgrunnlag ikke rammes av reglene om actio pauliana.

Boets anførsler er for øvrig:

1. Insolvens er påvist av de sakkyndige og erkjent av kommunen. Dette vilkår for omstøtelse er derfor til stede.

2. Som følge av at kommunen dekket seg inn med kr. 771 981,05 blir kreditorfellesskapet påført et tap. Ved sin handlemåte beslagla kommunen ikke bare O. Lenes A/S' fortjeneste på kontrakten, men også de beløp som skulle gå til innkjøp av de materialer, utbetalinger av lønninger etc. O. Lenes A/S ville følgelig være avhengig av tilførsel av kapital fra andre kilder for å gjennomføre prosjektet. I den økonomiske situasjon firmaet befant seg i, kunne denne kapitaltilførsel alene skje ved at de øvrige kreditorer ble

Side:601

skadelidende. Også vilkåret om at kreditorfellesskapet er påført tap er derfor til stede.

3. O. Lenes A/S har medvirket i disposisjonene ved sin deltakelse i kontrakten. Det er derfor ikke tale om en ensidig disposisjon fra kreditor (kommunen). Det var kontrakten som førte kommunen i motregningsposisjon. Kontrakt og motregningene må sees samlet.

Som følge av det foranstående er boets konklusjon at det objektive vilkår for omstøtelse foreligger.

4. Utgangspunktet er at kontraktsinngåelsen og motregningene i realiteten er oppgjør med usedvanlige betalingsmidler. Det er tale om inkongruent oppfyllelsesbehandling fra debitors side på et tidspunkt hvor debitor var insolvent. Dette er en illojal handling.

Subsidiært gjør boet gjeldende at det er tale om en illojal handling fra kommunens side, selv om det ikke er betaling med usedvanlige betalingsmidler. Også en kongruent oppfyllelseshandling kan omstøtes. Den økonomiske stillingen til O. Lenes A/S på kontraktstiden var håpløs. Dette fremgikk av en rekke utpantningsforretninger, en konkursbegjæring av 31.5.1974 som riktignok ble trukket tilbake, begjæring om tvangsauksjon fra april 1974, det forhold at en rekke leverandører kun leverte til O. Lenes A/S mot bankgaranti eller garanti fra byggherrer. Kommunen kunne med letthet skaffet seg tilstrekkelige opplysninger om den håpløse økonomiske situasjon O. Lenes A/S befant seg i. På denne bakgrunn må kombinasjonen kontrakt/motregning gjøre kommunens disposisjoner illojale.

Boets konklusjon er at også vilkåret om illojalitet er til stede.

5. Det er ikke nødvendig at kommunen skal ha opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt og det gjøres for så vidt heller ikke gjeldende at dette er tiffelle. Det er tilstrekkelig at kommunen har opptrådt uaktsomt. Kommunens disposisjoner oppfanges av den nedre uaktsomhetsgrense, og det er tilstrekkelig. Kommunen burde ha kjent O. Lenes A/S' insolvens, jfr. hva som herom er anført foran. På denne bakgrunn må motregningene i seg selv stemples som kritikkverdige. Kommunen måtte forstå at ved å gå frem på denne måte ville kreditorfellesskapet bli påført tap. Boet har i denne forbindelse vist til Rt-1966-636, 1967 993, Rt-1969-624 og Rt-1970-52.

Boets konklusjon er at også vilkåret om at kommunen må ha opptrådt uaktsomt er til stede.

6. Boet anfører at de enkelte avdelinger innen kommunen må identifiseres. Kommunen må sees som en rettslig enhet. Man må sette likhetstegn mellom det en avdeling visste eller burde vite, og det andre avdelinger visste eller burde vite.

På vegne av konkursboet har advokat Gjengset lagt ned slik påstand:

«1. Trondheim kommune v/ordføreren dømmes til å betale til O. Lenes A/S' konkursbo kr. 771 981,05 - kronersjuhundreogsyttientusennihundreogåttien 05/100 - med 6% p.a. renter fra stevningens forkynnelse til 31.12.1977 og 10% p.a. fra 1.1.1978 til betaling skjer.

2. Trondheim kommune v/ordføreren tilpliktes å erstatte O. Lenes

Side:602

A/S' konkursbo sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Trondheim kommune gjør gjeldende at byrettens resultat er riktig og anfører i hovedtrekk:

Kommunens kontrakt med O. Lenes A/S av 20.6.1974 var en helt regulær gjensidig bebyrdende kontrakt. O. Lenes A/S fikk kontrakten i åpen anbudskonkurranse. Teknisk etat i kommunen var ikke klar over at O. Lenes A/S i realiteten var insolvent og kan heller ikke bebreides for at man ikke kjente til dette. Firmaet ville ikke fått oppdraget dersom teknisk etat hadde vært klar over den økonomiske stillingen til O. Lenes A/S. Det var overhodet ikke med tanke på å skaffe seg en motregningsposisjon kontrakten ble inngått. Odin Lenes A/S ble valgt som kontraktspartner fordi han prismessig lå best an av de kvalifiserte anbydere, og fordi kommunen mente han hadde dyktige fagfolk. Det er intet ekstraordinært ved kontrakten.

Kommunens skatte- og avgiftskrav overfor O. Lenes A/S var forfalt. Kommunen hadde klar hjemmel for motregning i skattebetalingsloven og folketrygdloven. Kemneren hadde plikt på seg til å foreta motregning, jfr. §10 og §11 i instruks for kommunekasserere. Det ville være pliktforsømmelse fra kemneren dersom han unnlot å foreta motregning.

Kommunens opptreden var helt ordinær både når det gjaldt kontraktsinngåelsen og den senere motregning. Hverken sett hver for seg eller samlet, kan kommunens disposisjoner stemples som illoyale.

Subsidiært anfører kommunen at det ikke foreligger noen rettslig disposisjon fra debitor (O. Lenes A/S). Motregningene var ensidige disposisjoner fra kemnerens side. I og med at O. Lenes A/S ikke har medvirket, foreligger ikke vilkårene for omstøtelse.

Atter subsidiært gjør kommunen gjeldende at det er et vilkår for omstøtelse at prioriterte fordringshavere må ha lidt et tap. Et sådant tap har boet ikke sannsynliggjort. Så sent som i mars 1975 betalte O. Lenes A/S inn over 1 million kroner til kemneren i Trondheim i skatter og avgifter. Det er sannsynlig at de beløp som ble motregnet under enhver omstendighet ville blitt betalt.

Kommunen peker videre på at kravene var pantesikret. Under enhver omstendighet kan omstøtelse ikke finne sted i den grad pant var tatt og ville gitt dekning.

Kommunen bestrider at identifikasjonen kan skje i den grad at kommunens forskjellige avdelinger må vurderes som en samlet enhet med omsyn til at man skal bygge på den samlede viten. Hver avdeling må vurderes for seg selv. I alle fall må dette gjelde for en så stor kommune som Trondheim.

Endelig anfører kommunen at den ikke har opptrådt uaktsomt.

På vegne av Trondheim kommune har kommuneadvokaten ved advokat Blix-Nilsen lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes og Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag, og bemerker:

Konklusjonen i den skriftlige uttalelse som de to oppnevnte

Side:603

sakkyndige revisorer har avgitt til lagmannsretten er sålydende:

«O. Lenes A/S var etter vår vurdering insolvent (insufficient og illikvid) den 20.6.1974 når det som gjeldsposter kun er tatt hensyn til de fordringer som ville ha vært prioritert ved en konkurs.»

Begge de sakkyndige fastholdt konklusjonen i forbindelse med sine forklaringer under ankeforhandlingen. Kommunen har akseptert de sakkyndiges konklusjon. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at O. Lenes A/S var insolvent på det tidspunkt kontrakten ble inngått hva enten man trekker inn alle fordringer eller bare holder seg til prioriterte fordringer. Denne insolvens vedvarte inntil konkurs ble åpnet 5. september 1975. Når situasjonen var denne må konsekvensen, etter lagmannsrettens mening, videre være at kreditorfellesskapet ble påført tap ved de motregninger kommunen foretok i 1974. De objektive vilkår for omstøtelse, insolvens og årsakssammenheng mellom kommunens disposisjoner og tap for kreditorfellesskapet, er følgelig til stede. Det er bare debitors rettslige disposisjoner som kan omstøtes. Det kan diskuteres om O. Lenes A/S i det hele tatt foretok noen rettslig disposisjon. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å drøfte dette spørsmål nærmere, idet man er kommet til at de subjektive vilkår for omstøtelse ikke foreligger.

O. Lenes A/S fikk kontrakten med Trondheim kommune i åpen anbudskonkurranse. Sett hen til anbydernes kvalifikasjoner og priser, var det naturlig at O. Lenes A/S fikk kontrakten. Byggekomiteen og teknisk etat benyttet seg av frittstående konsulenthjelp, nemlig siv. ingeniør Arne N. Reinertsen. Det var i samråd med ham O. Lenes A/S ble foretrukket. Firmaet drev på den tid en etter forholdene stor entreprenørforretning i Trondheim. Byggekomité og teknisk etat var ukjent med den vanskelige økonomiske situasjonen O. Lenes A/S var i. Lagmannsretten finner ikke grunn til å bebreide byggekomiteen eller teknisk etat, at man ikke undersøkte økonomien til O. Lenes A/S. I den forbindelse pekes på at kommunen, som allerede nevnt, benyttet seg av konsulenthjelp. Dersom man hadde vært klar over den vanskelige økonomien til O. Lenes A/S, ville kontrakten etter all sannsynlighet ikke blitt inngått. Kommunen ville ikke tatt risikoen på å inngå kontrakt med en entreprenør som man kunne frykte for ville gå overende økonomisk.

Slik lagmannsretten ser saken inngikk kommunen en helt ordinær gjensidig bebyrdende kontrakt med O. Lenes A/S basert utelukkende på vanlige forretningsmessige prinsipper. Intet i saken tyder på at kommunen med kontrakten ønsket å manøvrere seg i en motregningsposisjon overfor O. Lenes A/S. Selve kontraktsinngåelsen kan følgelig etter lagmannsrettens mening, hverken betraktes som illojal eller uaktsom.

I og med kontrakten fikk kommunen automatisk motregningsadgang for sine skatte- og avgiftskrav, jfr. §32 nr. 2 i lov om betaling og innkreving av skatt og folketrygdlovens §17-6. Kemneren hadde sørget for at det var holdt utpantningsforretninger for kravene. I instruks for kommunekasserere, fastsatt av direktøren for skattevesenet med hjemmel i §56 i skattebetalingsloven, heter det i §11: «Hvis en skattepliktig - eller en som er ansvarlig for skatt eller skattetrekk,

Side:604

har krav på skattekassen, staten eller kommunen, skal kommunekassereren i alminnelighet søke å få dekket restanse på skatt, ansvar for skattetrekk, renter og omkostninger ved motregning i de tilfellene der det er adgang til dette, og dekning ikke kan oppnås hurtigere på annen måte.»

Kemneren var, eller burde være, klar over at O. Lenes A/S var oppe i store økonomiske problemer. Spørsmålet blir da om han opptrådte illojalt og uaktsomt ved at han, etter at han medio juli måned 1974 fikk greie på den kontrakt kommunen hadde inngått med O. Lenes A/S, lot foreta motregninger overfor O. Lenes A/S med ialt kr. 771 981,05. Burde han ikke i stedet enten tatt kontakt med teknisk etat for å diskutere saken eller eventuelt latt være å motregne?

Kemnerens disposisjoner må vurderes på bakgrunn av at han intet hadde med kontraktsinngåelsen å gjøre. I en så stor kommune som Trondheim vil det i praksis være umulig at de forskjellige etater blir holdt underrettet om hva de andre foretar seg. Det vil føre for vidt om identifikasjonssynspunktet skal strekke så langt at kommunen må sees som en enhet.

Kemnerens krav var nominelt pantesikret. Ifølge kemnerens forklaring for lagmannsrett viste det seg senere at sikkerheten var reell for kr. 256 346,-. Hvor god sikkerheten var på sikringsstadiet berodde på en vurdering. Kemneren avlyste sine utlegg etterhvert som motregning ble foretatt. Kemnerens krav var forfalt. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tale om betaling med usedvanlige betalingsmidler. Det er altså tale om kongruent oppfyllelseshandling fra O. Lenes A/S. Etter en samlet vurdering kan lagmannsretten ikke se at kemnerens disposisjoner var illojale eller kritikkverdige.

Boet har bevisbyrden for at de subjektive vilkår for omstøtelse er til stede. Lagmannsrettens konklusjon er at boet ikke har sannsynliggjort at det i saken foreligger slike særlige omstendigheter at kommunen må bebreides som uaktsom og kritikkverdig at den inngikk kontrakten med O. Lenes A/S og senere lot foreta motregninger. Her mangler det preg av aktiv forfordeling som måtte være til stede for at kommunens handlemåte kunne karakteriseres som klanderverdig overfor de øvrige kreditorer. O. Lenes A/S' subjektive forhold er irrelevant.

Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner at saken i rettslig henseende har fremstillet seg som såpass tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for konkursboet til å la den bli prøvet for retten. Saksomkostninger for byrett idømmes derfor ikke, jfr. tl. §172 annet ledd. Lagmannsretten finner videre at særlige omstendigheter tilsier at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for lagmannsrett, jfr. tl. §180, 1. ledd i.f. Lagmannsretten peker i den forbindelse på at byrettens begrunnelse ikke var holdbar og til at saken dreier seg om vanskelige juridiske spørsmål som det er rimelig at bostyret på kreditorfellesskapets vegne har villet prøve.

Dommen er enstemmig.

Side:605

Domsslutning:

1. Trondheim kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Av byrettens dom (dommer Rolf Theisen):

O. Lenes A/S ble stiftet i konstituerende generalforsamling på Sunndalsøra den 25.8.1954. Selskapets formål var «bygnings- og entreprenørvirksomhet og alt som dermed står i forbindelse». Ved stiftelsen ble forretningskontoret lagt til Sunndal, men i 1958 ble det flyttet til Kyrksæterøra, hvor det var inntil det i 1964 ble flyttet til Trondheim. I 1963 hadde selskapet 40 ansatte og dette økte til ca. 100 i 1967 og i perioden 1970 til kontraktene med UEH ble hevet i oktober 1974, til ca. 200 ansatte. Deretter ble arbeidsstokken vesentlig redusert. Etter begjæring fra Staten v/Skattefogden i Sør-Trøndelag ble selskapet med hjemmel i konkurslovens §3 og §5 tatt under Trondheim skifteretts behandling som konkursbo ved kjennelse av 5.9.1975.

I 1971 ble det stadfestet en reguleringsplan angående veiarbeide for Kongsvei og Ytre Ringvei i Trondheim og i den forbindelse ble det i 1972 oppnevnt en byggekomité. Det ble innhentet anbud og 5 firmaer innga anbud hvorav O. Lenes A/S hadde det nest laveste anbud med kr. 2 419 291,50. Det firma som hadde det laveste anbud ble ikke antatt da kommunen på det tidspunkt ikke fant firmaet kompetent til oppgaven.

Ved kontrakt av 20.6.1974 mellom Trondheim kommune og O. Lenes A/S påtok selskapet seg veiarbeidet. Kontraktsummen var kr. 2 000 000,- inklusiv moms. Det er opplyst at grunnen til at kontraktsummen ble lavere enn anbudssummen, var at massen ble redusert fra anbudet til kontrakten. Enhetsprisene forble uendret slik at det ikke ble noen forverring av anbudet.

Selskapets økonomiske stilling var på dette tidspunkt meget vanskelig og det var skyldig store beløp i skatter og avgifter.

Den 2.7.1974 utferdiget selskapet følgende transporterklæring:

Vi tiltransporterer herved ugjenkallelig til Skattefogden i Trondheim kr. 650 265,-, kronersekshundrefemtitusentohundreogsekstifem - til dekning for merverdiavgift som vi skylder. Beløpene er rest avgift fra 1973 med kr. 353 000,- pluss renter og kr. 297 265,- for 2. termin 1974.

Beløpene blir å trekke av kontraktbeløpet etter hvert som det opparbeides og forfaller til utbetaling ved kontraktfestet veiarbeide for Trondheim kommune, datert 20.6.1974 på ca. 2 000 000,-. Veiarbeide gjelder opparbeidelse av parsell Kongsvei og Ytre Ringvei.»

Transporterklæringen ble ved Skattefogdens brev av 17.7.1974 oversendt Trondheim Ingeniørvesen med anmodning om notifikasjon av transporten. I påtegning av 1.8.1974 på nevnte brev bekreftet Byingeniørkontoret at transporten var notert, og gjorde samtidig oppmerksom på at Trondheim kommune ved Kemneren hadde motkrav overfor selskapet for skyldige skattetrekk til kommune og stat med ca. kr. 600 000,- pr. 3. termin 1974. Kemneren hadde forbeholdt seg å foreta motregning i selskapets fordring i henhold til skattebetalingslovens §32 nr. 24 og §49 nr. 3 samt gjeldsbrevslovens §26.

Den 1.8.1974 skrev O. Lenes A/S følgende til Trondheim kemnerkontor:

«Jeg gir herved Trondheim kemnerkontor ugjenkallelig fullmakt til å holde tilbake beløp som utbetales av Trondheim kommune til O. Lenes A/S for utført arbeid for Trondheim ingeniørvesen.

Side:606

Beløpene skal gå til avdrag på skyldig arbeidsgiveravgift til Trondheim for 1-3 termin 1974.»

I henhold til transporterklæringen mottok Skattefogden i Sør-Trøndelag kr. 268 775,- fra Trondheim kommunes regnskapskontor den 28.10.1974.

Kemneren i Trondheim gjennomførte i perioden 15.8.-28.10.1974 motregning overfor O. Lenes A/S' tilgodehavende i henhold til kontrakten med Trondheim kommune med kr. 771 981,05.

I alt har kommunen i forbindelse med kontrakten utbetalt kr. 1 139 304,33. Når den totale utbetaling ble mindre enn kontraktsummen, skyldtes det at selskapet ble entlediget fra oppdraget den 3.4.1975 og arbeidet var da ikke fullført.

Som nevnt ble selskapet tatt under behandling som konkursbo den 5.9.1975. Boet er ikke sluttet og bostyret antar at endelig slutning ikke kan ventes før om flere år.

Den 11.8.1977 tok O. Lenes A/S' konkursbo Lit stevning til Trondheim byrett mot Trondheim kommune v/Ordføreren og mot Staten v/Finansdepartementet v/Skattefogden i Sør-Trøndelag og nedla slik påstand:

«1. Trondheim kommune v/Ordføreren, dømmes til å betale til O. Lenes A/S' konkursbo kr. 771 981,05 - kronersyvhundreogsyttientusennihundreogåttien 05/100 med 6% p.a. rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

2. Staten v/Finansdepartementet v/Skattefogden i Sør-Trøndelag dømmes til å betale til O. Lenes A/S' konkursbo kr. 268 775,- kronertohundreogsekstiåttetusensyvhundreogsyttifem - med 6% rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

3. De saksøkte dømmes til in solidum å erstatte O. Lenes A/S' konkursbo sakens omkostninger.»

Staten v/Finansdepartementet ga tilsvar den 27.9. 1977 og nedla slik påstand:

«Staten v/Finansdepartementet frifinnes.»

Trondheim kommune v/Ordføreren ga tilsvar den 6.10.1977 og nedla slik påstand:

«1. Trondheim kommune frifinnes.

2. Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger.»

Hovedforhandling ble avholdt den 22. og 23.5.1979. Det ble avgitt forklaringer av konkursboets revisor, av kemneren i Trondheim kommune og av skattefogden i Sør-Trøndelag. - - -

Retten skal bemerke:

Ifølge §32 nr. 2 i lov om betaling og innkreving av skatt har stat og kommune hjemmel for å foreta motregning for skyldig skatt, renter og omkostninger. Tilsvarende regel gjelder for skyldig arbeidsgiveravgift ifølge folketrygdlovens §17-6.

Bortsett fra skyldig arbeidsgiveravgift på ca. kr. 44 000,- var Statens og kommunens krav prioriterte. Retten legger til grunn at en debitor kan betale prioriterte fordringer uten at betalingene kan omstøtes hvis det på betalingstiden var tilstrekkelig aktiva til å dekke de øvrige prioriterte krav.

Retten legger til grunn at selskapet så vel ved kontraktens inngåelse den 20.6.1974 som da motregningen fant sted i oktober 1974 var insolvent. Videre legger retten til grunn at selskapet på disse tidspunkter hadde tilstrekkelige aktiva til å dekke alle prioriterte fordringer og at det også var midler nok til å

Side:607

dekke omkostninger ved konkurs. Etter rettens mening forelå det da ingen kreditorbegunstigelse ved de foretatte disposisjoner. Om Staten og kommunen høsten 1974 hadde fremsatt konkursbegjæring overfor selskapet, må det antas at de ville ha fått dekket sine krav fullt ut. Retten er forøvrig enig i Statens og kommunens anførsler om at konkursboet har bevisbyrden for at det ikke var tilstrekkelige aktiva til å dekke de prioriterte fordringer. Noe slikt bevis er ikke ført.

Som nevnt var skyldig arbeidsgiveravgift på ca. kr. 44 000,- uprioritert krav. Det er helt på det rene at selskapet, høsten 1974 var insolvent og at det ikke var tilstrekkelige midler til å dekke de uprioriterte krav. Retten finner likevel at motregningen ikke kan omstøtes. I forhold til boets aktiva og passiva gjaldt dette et lite beløp, og det kan ikke sies at de øvrige kreditorers dekningsutsikt ble betydelig forringet som følge av motregningen.

Retten kan forøvrig ikke innse at det kan være noe illojalt av Staten og kommunen å foreta motregning når lovgiverne har gitt adgang til dette.

Såvel Trondheim kommune som Staten blir etter dette å frifinne.

Konkursboet har tapt saken fullstendig og må erstatte Trondheim kommune sakens omkostninger. Kommuneadvokaten har opplyst at han vil avkreve sin part et salær på kr. 15 000,-. Saksomkostningene settes til dette beløp. - - -