RG-1982-1036

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-05-25
Publisert:	RG-1982-1036
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 25. mai 1982 i sak nr. 199/81
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Odd Jarl Pedersen) mot Erling Pettersen m.fl. (13 parter) (for nr. 1-10: høyesterettsadvokat Ragnar Horn).
Forfatter:	Lagdommerne N.P. Langvand, Georg Lund, byrettsdommer Nils Erik Lie
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5, Bygningsloven (1965) §35, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2

Ved stevning av 14. oktober 1979 til Oslo skjønnsrett begjærte Oslo kommune skjønn etter bygningslovens §35 nr. 1 annet ledd til erverv av grunn til utvidelse av en parsell av Grefsenveien og til snuplass i Kjelsåsveien. Ekspropriasjonen fant sted i h.t. stadfestede reguleringsplaner og gjaldt i alt 12 eiendommer.

Oslo skjønnsrett tok skjønnsbegjæringen til følge, og de berørte eiere ble tilkjent slik erstatning som fremgår av skjønn av 1. desember 1980.

Angående saksforholdet og partenes anførsler henvises til skjønnet og fremstillingen nedenfor.

Oslo kommune har påanket skjønnet til lagmannsretten og lagt ned denne påstand:

«1. Oslo skjønnsretts skjønn av 1. desember 1980 i sak 12/1979 oppheves i den utstrekning det er påanket og saken hjemvises for så vidt til ny behandling med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Kommunens anke gjelder skjønnet i sin helhet med unntak for erstatningsfastsettelsene under takst nr. 2 pkt. 2, takst nr. 7 pkt. 2 og takst nr. 8 pkt. 2.

Følgende ankemotparter har tatt til gjenmæle med h.r.advokat Ragnar Horn som prosessfullmektig:

Erling Pettersen (takst nr. 1), Helga Rosén (takst nr. 2), Kjell Halvor Jensen og Rolf Herman Jensen (takst nr. 3), A/S Norsk Jernverk (takst nr. 4), Borghild Sagedahl (takst nr. 5), A/S Kjelsås Sentrum (takst nr. 6), John Jacob Andresen (takst nr. 7), Siri Birgit Willersrud (takst nr. 10) og Birgit Willersrud (takst nr. 11). Deres påstand for lagmannsretten er:

«1. Oslo Skjønnsretts skjønn av 1. desember 1980 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Oslo kommune pålegges å betale saksomkostninger til takst nr. 1-7 og 10 og 11.»

Britta Olsen (takst nr. 9) har møtt under ankeforhandlingen og sluttet seg til den påstand som er nedlagt av h.r.advokat Horn.

Side:1038

Eierne av takst nr. 8 og 12 har ikke tatt til gjenmæle og har heller ikke møtt under ankeforhandlingen.

Oslo kommune har som prinsipal ankegrunn gjort gjeldende at det foreligger feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse. Subsidiært anfører kommunen at skjønnsgrunnene er mangelfulle og at det derfor er feil ved skjønnsrettens saksbehandling.

Kommunens anførsler for lagmannsretten er i det vesentlige følgende:

Skjønnsrettens begrunnelse for å tilkjenne grunnerstatningene ut fra en lik verdsettelse pr. m2 for samtlige eiendommer som det eksproprieres fra, viser at rettsanvendelsen er i strid med de prinsipper for erstatningsutmåling som er fastslått av Høyesterett i kjennelsen i Rt-1976-1507 (Sandefjordkjennelsen). Av denne kjennelse følger det at erstatningen for den enkelte eiendom skal utmåles ut fra en differansebetraktning over eiendommens verdi før og etter ekspropriasjonsinngrepet.

Det er forutsetningen at det skal foretas en reell vurdering av de konkrete forhold som gjør seg gjeldende for den enkelte eiendom. I det foreliggende tilfellet tyder skjønnsrettens uttalelse om erstatningsfastsettelsen på at den har fulgt et proporsjonalitetsprinsipp ved fastsettelsen av tapet ved eiendomsinngrepene. Skjønnsretten har således i sin begrunnelse sagt at den har fastsatt erstatningen etter en enhetlig «strøkspris» på kr. 90 pr. m2 for alle eiendommer. En slik måte å beregne tapet ved grunnavståelsene på er i strid med gjeldende rett, og selve resultatet tyder på at det ikke har vært foretatt et slikt konkret skjønn som kreves.

Selv om det også etter den forståelse av gjeldende rett som er kommet til uttrykk i Sandefjordkjennelsen er adgang til å beregne erstatningen etter en kvadratmeterpris når forholdene tilsier det, er det uriktig å legge til grunn en «strøkspris» pr. m2 . Med «strøkspris» menes normalt den gjennomsnittlige kvadratmeterpris for hele eiendommen i ubebygget stand. Etter kommunens oppfatning må det være på det rene at de ubebygde deler av en bebygget eiendom ikke når opp i den nevnte gjennomsnittspris med mindre særlige forhold gjør seg gjeldende. Særlige forhold som kan tillegges slik betydning, foreligger ikke her, og da må det legges til grunn at de ubebygde striper som eksproprieres fra den enkelte eiendom ikke kan kreves erstattet etter «strøksprisen».

Kommunen gjør videre gjeldende at skjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig, fordi det i tillegg til grunnerstatningen er tilkjent erstatning for ulemper som følge av grunnavståelsen. En riktig forståelse av den differansebetraktning som skal legges til grunn ut fra Sandefjordkjennelsen, tilsier at det utmåles en samlet erstatning for tap ved ekspropriasjonsinngrep av denne art. Når det som her er tilkjent ulempeerstatning i tillegg til grunnerstatningen, er det stor sannsynlighet for at det er utmålt dobbelt erstatning for følgene av ekspropriasjonen.

Under enhver omstendighet er skjønnsrettens grunnlag for å tilkjenne ulempeerstatning rettslig uholdbart. Det er således uriktig rettsanvendelse når kommunen pålegges ansvar for ulempene ved at de veifarende kaster gjenstander inn på ekspropriatenes eiendommer. Kommunen er i denne sammenheng bare ansvarlig for følgene av den

Side:1039

lovlige ferdsel, og det må være åpenbart at den ikke kan gjøres ansvarlig for veifarendes brudd på straffelov eller politivedtekter.

Endelig er skjønnsrettens forståelse av grannelovens §2 uriktig, når det er lagt til grunn at det ikke i lovens forstand var påregnelig for grunneierne at det kunne komme en veiutvidelse som medførte ulemper i form av støy, innsyn og murer. Det er på det rene at veien var regulert allerede i begynnelsen av 1930-årene, og at veireguleringen forelå før de nå berørte eiendommer ble regulert. Videre ble det ekspropriert til veien slik den ligger i dag, og det var først på et senere tidspunkt at de nåværende ekspropriater ervervet og bebygde sine eiendommer. Slik forholdene var, måtte grunneierne da være forberedt på den utvikling som senere har funnet sted. På denne bakgrunn må det ut fra rettspraksis og da særlig høyesterettsdommene i Rt-1969-643, Rt-1974-524 og Rt-1978-1370, legges til grunn at de ulemper det her er tale om, ikke kan gi grunnlag for erstatning med mindre de overskrider «tålegrensen». Kommunen finner det klart at de ulemper som følger av ekspropriasjonsinngrepet ikke overskrider denne grense. Dette gjelder alle de påberopte ulemper. Når det særskilt gjelder støynivået, henviser kommunen til støtte for sitt syn til den trafikktelling som foreligger og som etter kommunens mening er tilstrekkelig representativ til å gi et pålitelig bilde av hvorledes støyutviklingen vil bli.

Kommunen begrunner sin anførsel om mangelfulle skjønnsgrunner med at det for grunnerstatningens vedkommende ikke er gitt noen akseptabel forklaring på at alle berørte eiendommer er gitt erstatning ut fra «strøksprisen». Når forholdene sammenholdes med skjønnsresultatet og den begrunnelse som er gitt, er det endog grunnlag for å hevde at skjønnet er vilkårlig.

Ut fra det som foreligger gjøres det fra kommunens side gjeldende at skjønnsretten ved den nye behandling bør settes med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn. Kommunen har særlig begrunnet denne begjæring med at skjønnsretten har unnlatt å nevne og å ta hensyn til de sentrale rettsavgjørelser, samt med at skjønnet bærer preg av vilkårlighet.

Erling Pettersen m.fl., nedenfor kalt grunneierne, har gjort gjeldende at skjønnsrettens rettsanvendelse er riktig og at det heller ikke er slike mangler ved skjønnsgrunnene at skjønnet av den grunn må oppheves.

Grunneierne har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

De er enige i at de retningslinjer for erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjoner av denne art, som er trukket opp av Høyesterett i Sandefjordkjennelsen, Rt-1976-1507, må følges ved erstatningsutmålingen i den foreliggende sak. Erstatningen skal derfor utmåles etter det såkalte differanseprinsippet, som innebærer at det skal foretas et konkret skjønn over den berørte eiendoms verdi før og etter ekspropriasjonsinngrepet. Grunneierne mener at skjønnsrettens bemerkninger må forstås slik at den nevnte retningslinje er fulgt her. Slik grunneierne oppfatter Sandefjordkjennelsen, er det også når differanseprinsippet følges, adgang til å utmåle erstatningen til den enkelte eier etter en pris pr. m2, når de konkrete forhold tilsier det. Etter omstendighetene har skjønnsretten funnet å burde utmåle erstatningen for grunnavståelsene slik i dette tilfellet.

Side:1040

Selv om uttrykket «strøkspris» som er brukt av skjønnsretten, nok er mindre heldig her, er det ut fra den sammenheng det er brukt i, ikke grunnlag for å anta at skjønnsretten har brukt det i betydningen den alminnelige omsetningspris pr. m2 for ubebygde eiendommer i strøket. Skjønnsrettens uttalelse må forstås slik at den med prisen kr. 90,-pr. m2 har ment det beløp som vil gi den enkelte eiendom den riktige erstatning for tapet som følge av grunnavståelsen. At prisen pr. m2 er satt likt for samtlige eiendommer som avstår grunn, må tilskrives at skjønnsretten etter en individuell vurdering av inngrepet for den enkelte eiendom er kommet til at det som følge av likheten mellom eiendommene og mellom de «striper» av grunn som avståes, ikke er grunnlag for å bygge på ulik pris pr. m2 ved erstatningsberegningen. Slik forholdene på stedet er, ville grunneierne også ha meget vanskelig for å forstå og akseptere at kvadratmeterprisen ble satt forskjellig.

Grunneierne anfører endelig at det ikke er grunn til å anta at Oslo skjønnsrett med sin store erfaring fra lignende ekspropriasjonsskjønn skulle være ukjent med og ha unnlatt å følge de retningslinjer for erstatningsfastsettelsen som er fastslått av Høyesterett i Sandefjordkjennelsen.

Etter grunneiernes oppfatning er det ikke grunnlag for å hevde at skjønnsrettens fastsettelse av ulempeerstatningene bygger på en uriktig forståelse av gjeldende rett. Det må være på det rene at det er adgang for skjønnsretten til å fastsette erstatningen for den enkelte eiendom i én post som gjelder selve den grunn som avstås og én erstatningspost som skal dekke de ulemper for den gjenværende eiendom som grunnavståelsen medfører. Så langt skjønnsretten vurderer disse forhold i sammenheng, er det heller ikke grunnlag for å hevde at en slik beregning fører til at det gis dobbelt erstatning for eiendomsinngrepet.

Ulempeerstatningene er fastsatt ut fra en konkret vurdering av ekspropriasjonsinngrepets følger for den enkelte eiendom. Skjønnsretten har herunder vurdert om utviklingen vil medføre en upåregnelig ulempe som overskrider «tålegrensen», dvs. grensen for hva den enkelte eier er forpliktet til å finne seg i uten erstatning.

Kommunens anførsel om at skjønnsrettens avgjørelse av hvilke ulemper grunneierne har krav på å få kompensert ved erstatning bygger på uriktig lovforståelse, er ikke holdbar. Det er en riktig forståelse av granneloven skjønnsretten følger, når den legger til grunn at det verken i 1932 eller lang tid senere var praktisk mulig å forestille seg at en vei som ble regulert i 17 meters bredde, kunne føre til en slik trafikksituasjon som nå kan forventes, med de vesentlige ulemper som derav blir konsekvensen for de tilgrensende eiendommer. Slik trafikkforholdene må antas å bli, er det fullt grunnlag i loven for å bygge på at ulempene vil overstige grensen for erstatningsfrie inngrep. Dette gjelder både støyulempene og de ulemper som følger av at nærføringen av veien gir de veifarende økt mulighet for innsyn og skaper fare for at gjenstander kan bli kastet inn på eiendommene langs veien. Endelig gjelder dette også ulempen ved at eierne i tillegg til at de taper verdifulle kvadratmeter foran inngangspartiene til sine boliger, må finne seg i en høy og skjemmende mur for å holde veiskråningen på plass.

Grunneierne kan ikke se at det i tilfelle skjønnet oppheves, er

Side:1041

grunnlag for å sette skjønnsretten med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn. Det dreier seg her om en skjønnsrett som må forutsettes å ha den beste kyndighet og erfaring på dette saksområde.

Kommunens krav om saksomkostninger tilbakevises av grunneierne, som anfører at de uten egen skyld er påført saken.

Britta Olsen har sluttet seg til anførslene fra de óvrige grunneiere.

For lagmannsretten er det gitt partsforklaring av Kjell Halvor Jensen, Trond Rosén, John Jacob Andresen, Borghild Sagedahl og Britta Olsen. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten har vært på befaring. - - -

Lagmannsretten er kommet til at anken over saksbehandlingen må føre frem og bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at det for samtlige eiendommer som det eksproprieres fra, er tale om avståelse av såkalte «striper» av eiendommenes areal mellom husene og den allerede eksisterende veiparsell. Når det gjelder de prinsipielle retningslinjer for erstatningsfastsettelsen, må derfor den rettsoppfatning som er lagt til grunn av Høyesterett i kjennelsen i Rt-1976-1507 flg. (Sandefjordkjennelsen) tillegges avgjørende vekt. Av kjennelsen fremgår det at det ved grunnavståelser av nevnte art vanligvis ikke vil være aktuelt å fastsette erstatningen etter bruksverdien eller omsetningsverdien av det avståtte areal. Det fremheves i denne sammenheng av Høyesterett at bruksverdien av slike eiendomsstriper ofte vil være lav og at stripene ikke behøver å ha noen markedsverdi, mens ulempene for den gjenværende eiendom ofte vil være en dominerende faktor ved tapsvurderingen. I tilfelle som de nevnte vil det vanskelig kunne skilles klart mellom omsetningsverdi eller bruksverdi og ulemper. Vanligvis vil erstatningen for eiendomsinngrepet da ifølge Høyesteretts kjennelse måtte utmåles «på grunnlag av en differansebetraktning hvor erstatningen - med visse unntak - settes til forskjellen mellom verdien av eiendommen med det areal som skal avstås, og verdien uten dette areal».

Når det gjelder de forhold som skal tillegges vekt ved differansebetraktningen, fremgår det av kjennelsen at det må bygges på den nytte en eier av boligen ville kunne ha av det areal som eksproprieres, om det ikke ble avstått. Dersom arealet ikke kunne brukes som byggegrunn, kan det ikke uten videre forutsettes at det tap som skal erstattes, vil tilsvare kvadratmeterprisen for ubebygde tomter i strøket. Mens den sistnevnte pris er gjennomsnittsprisen pr. m2 for de deler av tomten som det kan bygges på og de deler som må brukes på annen måte, vil erstatningen for den grunn som fraeksproprieres en bebygd tomt, alt etter forholdene kunne bli lavere eller høyere enn gjennomsnittsprisen - den såkalte strøkspris.

Av høyesterettskjennelsen følger det at den differansebetraktning som må foretas ved erstatningsfastsettelsen for den enkelte eiendom, ikke er til hinder for at erstatningen når forholdene tilsier det, settes til et beløp pr. av stått kvadratmeter. Er forholdene ensartet for flere eiendommer, kan det endog falle naturlig å utmåle erstatningen etter en ens kvadratmeterpris for alle disse eiendommer. Høyesterett nevner i denne sammenheng som eksempel at en slik ensartethet lett vil foreligge

Side:1042

når det eksproprieres striper av villahager til vegutvidelse.

Kommunen har anført at det er en feil ved skjønnet at det er utmålt særskilt ulempeerstatning i tillegg til erstatningen for avstått grunn. Lagmannsretten kan ikke se at en slik fastsettelse av erstatningen er i strid med gjeldende rett, herunder med de retningslinjer som er trukket opp i Sandefjordkjennelsen. Det forutsettes da at skjønnsretten foretar en samlet vurdering av ekspropriasjonsinngrepets virkninger for den enkelte eiendom i form av grunnavståelse og ulemper, og fastsetter en erstatning som til sammen dekker eierens tap.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke kan kreves erstatning for ulemper som følger av ekspropriasjonsinngrepet når ulempene er påregnelige etter forholdene på stedet og ikke overskrider en absolutt tålegrense, som må gjelde også når påregneligheten foreligger. Dette syn på hvilke ulemper som skal erstattes ved ekspropriasjonsinngrep, er etter lagmannsrettens oppfatning kommet til uttrykk i flere høyesterettsavgjørelser, således bl.a. i Rt-1969-643 (Fana-dommen), Rt-1974-524 (Fornebu-dommen) og Rt-1978-1370 (Økern-dommen). Når det gjelder det nærmere innhold i påregnelighetsbegrepet i denne sammenheng, antar lagmannsretten at kommunen ut fra den foreliggende rettspraksis må gis medhold i at ulemper som er en følge av den alminnelige samfunnsutvikling, vil være påregnelige i grannelovens forstand og derfor ikke kan gi grunnlag for erstatning med mindre de overskrider den før nevnte absolutte tålegrense.

I det konkrete tilfellet kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å unnlate å bygge på kommunens fremlagte støyberegning som veiledende ved avgjørelsen av om støybelastningen vil overskride en absolutt tålegrense. Ved bedømmelsen av påregneligheten må det legges til grunn at Grefsenveien allerede i begynnelsen av 1930-årene var regulert i 17 meters bredde, samt at den senere har vært anlagt i 12 meters bredde på den aktuelle strekning, men uten å være åpnet for biltrafikk. Imidlertid har Grefsentrikken gått i veitraséen. På denne bakgrunn må så vel støyulempen som de øvrige ulemper ved nærføringen av veien bedømmes. Det må legges til grunn at de berørte grunneieres eiendommer først ble regulert til bebyggelse etter at veireguleringen forelå, samt at de fleste eiendommene ble ervervet og bebygget på et atskillig senere tidspunkt. Som ulemper kan her bare tas i betraktning følgene av lovlig bruk av veien.

Lagmannsretten finner at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelig klare til at det kan bedømmes om rettsanvendelsen er riktig på de punkter som omfattes av kommunens anke.

Når det gjelder erstatningsutmålingen for avstått grunn, uttaler lønnsretten følgende på 11-12 i skjønnet:

«Hva grunnen angår, så dreier det seg om tomtegrunn i et villamessig bebygget strøk. Tapet av de avståtte arealer vil for disse eiendommer medføre en generell og proporsjonal nedgang i deres verdi, som skjønnsretten finner å kunne erstattes efter en strøkspris på kr. 90,- - pr. m2 .» Som før nevnt er det etter gjeldende rett adgang til å fastsette grunnerstatningen ut fra en kvadratmeterpris for det areal som avstås. Etter omstendighetene vil en slik pris på grunn av likeartede forhold kunne være den samme for flere eiendommer. Imidlertid er det en klar

Side:1043

forutsetning at kvadratmeterprisen for den enkelte eiendom fastsettes etter en særskilt vurdering av denne eiendoms tap ved inngrep et og ut fra en slik differansebetraktning som det er gitt anvisning på av Høyesterett i Sandefjordkjennelsen. Av skjønnsrettens begrunnelse fremgår det ikke om det er foretatt en slik konkret vurdering av den enkelte eiendoms tap. Begrepet «strøkspris» og fastsettelsen av denne til kr. 90,- pr. m2 for samtlige eiendommer, kan snarere tyde på at den alminnelige kvadratmeterpris for ubebygde tomter i strøket er lagt til grunn, og at det ikke har funnet sted en individuell vurdering av den enkelte eiendoms tap. En slik erstatningsfastsettelse vil i tilfelle klart være i strid med gjeldende rett.

Angående ulempeerstatningene har skjønnsretten på 11 i skjønnet bl.a. uttalt:

«Alle forhold tatt i betraktning finner Skjønnsretten at det for en rekke eiendommer må bli å tilkjenne en ulempeerstatning i tillegg til den erstatning som fastsettes for selve grunnerstatningen, for at eierne skal få kompensert det tap i eiendommens verdi som ekspropriasjonen medfører for dem.» Lagmannsretten antar at skjønnsrettens uttalelse tilstrekkelig klart angir at det ved fastsettelsen av ulempeerstatningen er tatt hensyn til at det samtidig tilkjennes erstatning for avstått grunn og at de to erstatningsposter til sammen tilsikter å dekke det samlede tap. Kommunens anke på det grunnlag at skjønnsretten både har tilkjent grunnerstatning og ulempeerstatning, og derved må antas å ha gitt dobbelt dekning for samme tap eller iallfall har tilkjent erstatning ut over det samlede tap, kan derfor ikke føre frem.

Derimot finner lagmannsretten at det ikke fremgår tilstrekkelig klart av skjønnsgrunnene at skjønnsrettens syn på om de påberopte ulemper er påregnelige og derfor ikke kan kreves erstattet, er i samsvar med gjeldende rett. Om dette forhold har skjønnsretten på 10-11 bl.a. uttalt:

«Kommuneadvokaten har fremholdt at Grefsenveien på den i nærværende sak angjeldende strekning har vært regulert i 17 meters bredde helt fra 1932, og at det da må ansees for påregnelig at det vil komme en slik trafikk og slike støyulemper som dem man i dag må regne med. Skjønnsretten kan imidlertid ikke innse at man i 1932, og for såvidt også i lang tid senere, hadde noen praktiske muligheter for å forestille seg dagens trafikksituasjon, og de dermed forbundne ulemper, fordi om en vei ble regulert i 17 meters bredde. På den annen side må det være klart at kommunen når som helst kunne ha anlagt kjørebaner og åpnet for trafikk på den eksisterende vei, uten at de omkringboende i den forbindelse ville kunne ha fremsatt noen krav. Det krav de fremmer i denne sak har derfor bare grunnlag i den utvidelse av veien som skal foregå, sammenholdt med stengningen av Kjelsåsveien.»

Når skjønnsretten på denne bakgrunn har tilkjent ulempeerstatning med støtte i naborettslige betraktninger, finner lagmannsretten at det er grunn til å tvile på om det rettslige syn skjønnsvurderingen bygger på, er i samsvar med rettspraksis angående påregnelighetsspørsmålet. Det henvises for så vidt til avgjørelsene i Rt-1969-643, Rt-1974-524 og Rt-1978-1370, som det foran er gjort rede for.

Ut fra lagmannsrettens syn på manglene ved skjønnsgrunnene må

Side:1044

skjønnet oppheves så langt det er påanket.

Kommunen har nedlagt påstand om at skjønnsretten ved ny behandling skal settes med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn. Lagmannsretten kan ikke se at de mangler ved skjønnet som fører til opphevelse, er av den art at det er grunn til å ta kommunens påstand til følge på dette punkt.

Anken har etter dette bare delvis ført frem, og hver av partene bør bære sine saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvml. §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Skjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling ved Oslo skjønnsrett.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av skjønnsrettens skjønn (høyesterettsadvokat Georg Lous med skjønnsmenn):

Grefsenveien har vært gjenstand for en rekke tidligere reguleringer stadfesstet den 8. september 1932, 1. august 1933 og 17. juli 1934. Den sist foreliggende reguleringsplan er stadfestet av Kommunal- og Arbeidsdepartementet den 26. september 1968.

Grefsenveien har på strekningen fra gnr. 72 bnr. 20 til Kjelsåssenteret vært ferdig anlagt i en bredde av 12 meter, men er ikke ferdig opparbeidet til kjørbar vei.

Kjelsåsbanens trikkespor ligger i denne vei.

Veien skal nu utvides og opparbeides i 17 meters bredde med fortau på begge sider.

Det skal på denne strekning ikke være kjørbare adkomster fra Grefsenveien til de tilgrensende eiendommer.

Reguleringsplanen av 26. september 1968 forutsetter at Kjelsåsveiens sammenløp med Grefsenveien blir stengt og at det i enden av Kjelsåsveien anlegges en snuplass med ca. 15 meters radius.

Fra snuplassen blir det en gangvei over til Grefsenveien.

Oslo Bystyre besluttet i møte den 5. september 1979 å påstevne skjønn efter bygningslovens §35 nr. 1, annet ledd, for ervervelse av den nødvendige grunn til planens gjennomføring, og ved stevning av 14. oktober 1979 har kommuneadvokaten bragt saken inn for Skjønnsretten.

Grefsenveien går på denne strekning gjennom et strøk med eldre villaeiendommer. Eiendommene på østsiden har sin front med opparbeidede haver vendt mot Kapellveien. Ingen av dem har adkomst fra Grefsenveien. Terrenget skråner ganske meget fra øst mot vest. Den nåværende Grefsenvei er bygget en del opp i forhold til det naturlige terreng. Det er ingen trafikk på denne strekning, bortsett fra Kjelsåsbanen. Når veien skal utvides og opparbeides overensstemmende med den foreliggende reguleringsplan, vil det på østsiden bli nødvendig med ikke ubetydelige skråninger inn på de tilgrensende eiendommer. På vestsiden er terrenget så bratt at det for de fleste eiendommers vedkommende blir nødvendig å bygge en ganske høy, bratt mur som støtte for veien. Denne mur kommer ganske nær den bestående bebyggelse, mens

Side:1045

avstanden fra veien til husene på østsiden er betydelig større. - - -

Skjønnsretten finner det meget vanskelig å danne seg noe sikker oppfatning av hvorledes støyforholdene vil komme til å bli når den utvidede Grefsenvei åpnes for trafikk. Man må imidlertid regne med at Grefsenveien kommer til å få en betydelig gjennomgangstrafikk mellom sentrum og områdene nordenfor og østenfor Kjelsås.

Det notat som er fremlagt av kommuneadvokaten og gjengitt ovenfor, er til liten hjelp i denne forbindelse. Notatet bygger på skjematisk anvendelse av beregnede verdier, det er anonymt og det har ikke vært anledning hverken for Skjønnsretten eller de saksøkte å få det nødvendig belyst og vurdert ved nærmere eksaminasjon. Man blir således i det vesentlige henvist til å bygge på et praktisk skjønn når forholdet skal vurderes.

For eiendommene på oppsiden av veien kan det ikke sees å oppstå noen ulemper av betydning, idet bebyggelsen her fortsatt blir liggende i betryggende avstand fra trafikken.

For eiendommene på nedsiden av veien er forholdet derimot annerledes. Veibanen blir her liggende temmelig nær husenes bakvegg, og trafikken kommer omtrent i høyde med 2. etasje, bortsett fra takst nr. 6, hvor nivåforskjellen er forholdsvis liten.

Av det fremlagte notat vedrørende støyforholdene fremgår det at støyen vil bli mer følbar i 2. etasje enn i 1. etasje, hvilket formodentlig er riktig. Efter notatet skulle støyplagen innendørs i 2. etasje ligge omtrent på det nivå for innendørs støy som Miljøverndepartementet godkjenner når det gjelder nye reguleringsplaner for veier i boligstrøk. Skjønnsretten tør som foran nevnt ikke bygge direkte på notatets tall, som man mener er usikre, og må la den tvil man i denne forbindelse nærer, gå i de saksøktes favør. Efter Skjønnsrettens mening er det ingen fordel at støyen i første rekke gjør seg gjeldende i annen etasje og mindre i første. Beboerne har et spesielt behov for ro i de rom i huset hvor man sover om natten og som vanligvis befinner seg i annen etasje. Ganske visst er biltrafikken på et minimum midt på natten, men det skal ikke så mange tyngre kjøretøyer til i den tid man sover, før støyen blir en belastning. Spørsmålet blir så om den ganske betydelige støy som Skjønnsretten mener man her må regne med, vil overstige den tålegrense som man efter de naborettslige prinsipper opererer med i saker av denne art. Strøket er et utpreget boligstrøk, og de fleste veier i strøket formidler bare en forholdsvis beskjeden lokaltrafikk. Grefsenveien, slik den nu blir opparbeidet, vil skille seg klart ut fra disse. Særlig dersom Kapellveiens øvre del blir enveiskjørt, hvilket man ikke kan se bort fra.

Oslo Skjønnskommisjon uttalte i 1966, vedrørende Grefsenveien på strekningen Lettvintveien-Glads vei, som ovenfor gjengitt, at man ved en veiregulering av mindre omfang neppe kan si at forholdene legges til rette for en trafikk som vil medføre en faktisk økning av støyen. Det var i nevnte sak også fra kommunens side henvist til at grunneierne ved et foregående skjønn i 1932 var blitt tilkjent ikke ubetydelige ulempeserstatninger. Det fremgår imidlertid av rettsboken for skjønnet av 19. desember 1932 at ingen av ulempeserstatningene hadde tilknytning til trafikk- eller støyforholdene. Hvilket for øvrig er naturlig, i og med at biltrafikken den gang befant seg på et i forhold til i dag meget beskjedent nivå.

Kommuneadvokaten har fremholdt at Grefsenveien på den i nærværende sak angjeldende strekning har vært regulert i 17 meters bredde helt fra 1932, og at det da må ansees for påregnelig at det vil komme en slik trafikk og slike

Side:1046

støyulemper som dem man i dag må regne med. Skjønnsretten kan imidlertid ikke innse at man i 1932, og for såvidt også i lang tid senere, hadde noen praktiske muligheter for å forestille seg dagens trafikksituasjon, og de dermed forbundne ulemper, fordi om en vei ble regulert i 17 meters bredde.

På den annen side må det være klart at kommunen når som helst kunne ha anlagt kjørebaner og åpnet for trafikk på den eksisterende vei, uten at de omkringboende i den forbindelse ville kunne ha fremsatt noen krav. Det krav de fremmer i denne sak har derfor bare grunnlag i den utvidelse av veien som skal foregå, sammenholdt med stengingen av Kjelsåsveien. Skjønnsretten er kommet til at slik som trafikkforholdene må antas å bli ved reguleringens gjennomføring, vil den gene som den økede trafikk medfører for en del av de berørte eiendommer, overstige hva de ut fra naborettslige betraktninger vederlagsfritt må finne seg i. Skjønnsretten fester seg da ikke bare ved selve den støy som trafikken vil medføre, men også ved den gene som eierne utsettes for ved at veien blir ført meget nær bebyggelsen og i høyde med 2. etasje i denne. Det vil bli fortau langs vei ens ytterkant for gående trafikk. Husene vil således bli liggende utsatt for innsyn fra veien i adskillig grad, samt få den ikke ubetydelige ulempe som erfaringsmessig følger med nedkasting av papir, flasker og den slags søppel samt stenkasting mot tak og vegger. Dertil kommer at en del av eiendommene får en høy mur plassert nær inntil huset, et byggverk som eierne i et ordinært naboforhold aldri ville være nødt til å finne seg i. Ytterligere må tas i betraktning at en del av eiendommene mister ca. 10 % av sitt grunnareal, og at det i de fleste tilfeller dreier seg om forholdsvis beskjedne tomter. Det er for eiendommene nedenfor veien den bakre del av tomten som går tapt, og denne del har ofte en spesiell nytteverdi ved at det er her man plasserer sykler, redskap, tørkestativ, har vedopplag osv., slikt som man vanligvis ikke så lett finner plass for der hvor tomten er opparbeidet som have. Alle forhold tatt i betraktning finner Skjønnsretten at det for en rekke eiendommer må bli å tilkjenne en ulempeserstatning i tillegg til den erstatning som fastsettes for selve grunnerstatningen, for at eierne skal få kompensert det tap i eiendommens verdi som ekspropriasjonen medfører for dem.

Hva grunnen angår, så dreier det seg om tomtegrunn i et villamessig bebygget strøk. Tapet av de avståtte arealer vil for disse eiendommer medføre en generell og proporsjonal nedgang i deres verdi, som Skjønnsretten finner å kunne erstattes efter en strøkpris på kr. 90,- pr. m 2 .

Det har vært krevet erstatning for de busker og trær som må fjernes i forbindelse med veiutvidelsen. Skjønnsretten har imidlertid bare i et enkelt tilfelle funnet at det går tapt noen beplantning som er nødvendig for eiendommens skjerming, og som har spesiell betydning for dens brukelighet og verdi.

Kommunen vil selv besørge og bekoste oppsetting av vanlig flettverksgjerde i reguleringslinjen for de enkelte eiendommer. - - -