RG-1982-923

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-04-30
Publisert:	RG-1982-923
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. april 1982 i sak nr. 547/81
Parter:	D (advokat Ragnar Solheim) mot A (høyesterettsadvokat Stein Halle).
Forfatter:	Lagdommerne Christian Borchsenius, Erik Smedsrud, John Qvale
Lovhenvisninger:	Borettslagsloven (1960) §13, §16, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Skifteloven (1930) §61, §63, Husleieloven (1939) §31, §39, Borettslagsloven (1960)

B, som bodde sammen med A i en borettslagsleilighet i - - -gt. 4 A, Oslo, avgikk ved døden den 28.5.1978. De var ikke gift. B var i 1967 blitt skilt fra sin hustru C, i ekteskapet var det to barn, D og E. B hadde også tidligere vært gift og hadde to barn; disse bodde sammen med henne i leiligheten i - - -gt. 4 A. Avdødes barn bodde ikke der. Det oppsto tvist mellom D og E på den ene side og A på den annen side om retten til leiligheten. Det ble åpnet skiftetvist, hvor sønnene nedla påstand om at adkomstdokumentene med tilhørende leierett tilhørte dødsboet, mens A påsto frifinnelse. Oslo skifterett avsa den. 21.7.1981 dom med slik domsslutning:

«1. Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger selv.»

Om saksforholdets enkeltheter henvises til domsgrunnene og bemerkningene nedenfor. For så vidt gjelder skifterettens omkostningsavgjørelse, fremgår det av begrunnelsen at skifteretten mente at hver av partene skulle bære sine saksomkostninger selv.

Dommen er i rett tid påanket av D. I ankeerklæringen ble bl.a. opplyst at hans bror hadde fått seg egen leilighet hvor han bor med hustru og barn, og at han derfor trådte ut av saken til fordel for D, som foreløpig bor med sin hustru hos sin mor som har to rom og kjøkken. D mente at leiligheten skulle utlegges ham som livsarving, og nedla i ankeerklæringen påstand om at adkomstdokumentene med tilhørende leierett tilhørte ham. A tok til gjenmæle og påsto i tilsvaret skifterettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt den 14.4.1982, hvor D og A møtte og ga forklaring. Det ble ført ett vitne. Om dokumentasjon henvises til rettsboken. Den ankende part nedla slik endelig påstand:

«1. Adkomstdokumentene til avdøde B's leilighet i - - -gt. 4 A, med tilhørende leierett, tilhører hans dødsbo.

2. B's dødsbo tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett etter regning.»

Ankemotparten nedla slik endelig påstand:

«1. A og B's dødsbo eier hver en halvdel av leiligheten i - - -gt. 4 A, Oslo.

2. A tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.»

Den ankende part, D, har for lagmannsretten gjort gjeldende at etter borettslovens bestemmelser og etter vedtektene for borettslaget kan A, som samboer, ikke kreve å overta leiligheten til fortrengsel for en livsarving. Borettsloven er videre til hinder for at hun kan erverve medeiendomsrett til andelen i borettslaget eller til adkomstdokumentene vedrørende leiligheten. Loven utelukker at innskudd eller leilighet kan være i sameie. Det er vist til NOU 1980:50 23-24 (særlig 24 spalte 2 øverst) og 44 og 46-47. Etter forslag i denne utredning er borettslovens §13 og §16 endret nylig (lov av 5.6.1981 nr. 47), men de nye regler kan ikke få betydning for avgjørelsen av nærværende sak, som må løses etter de regler som gjaldt da tvisten oppsto. Videre er det vist til avgjørelser i Rt-1978-1558 (samboer omfattes ikke av

Side:925

husleielovens §31 tredje ledd) og 1981 1337 (om forståelsen av borettslovens §39) og til samlingen av rettspraksis i Institutt for Privatretts stensilserie nr. 56 (1978).

Ut fra denne rettstilstand var det utelukket at A kunne bli medeier i leiligheten. Rettstilstanden var noe avdøde baserte seg på. Han regnet med at leiligheten var hans, og at A ikke kunne få noen rett til den. Ellers ville han sikkert ha gått til advokat og foretatt de skritt som var nødvendig for å utelukke henne og sikre sine sønners rett. Dødsfallet kom plutselig (hjerteanfall). Kort tid før sin død ga han overfor sønnene uttrykk for at de skulle ha det han etterlot seg, og da siktet han til bl.a. leiligheten.

Skifteretten har tatt feil, ikke bare ved at den har sett bort fra den nevnte rettstilstand, men også når den har vurdert forholdet mellom avdøde og A, og herunder hennes innsats, slik at det var oppstått et sameie når det gjelder leiligheten.

Man må etter den ankende parts mening legge vekt på at leiligheten ble anskaffet i avdødes navn og takket være hans OBOS-ansiennitet. Innskuddet ble betalt av ham alene, gjennom lån han tok opp i sitt navn. Det forelå ingen avtale mellom avdøde og A om ervervet av leiligheten, eller om at hun skulle ha noen medeiendomsrett. Det er således ikke riktig å si at leiligheten ble anskaffet av dem i fellesskap.

Det er riktig at da han søkte om å bli tildelt leiligheten (jfr. søknad av 28.1.1974), førte han opp som husstand, foruten seg selv og sønnen D, A og hennes to barn, men det var bare for å fylle normen. Han hadde ønsket at hans tidligere hustru skulle flytte inn med ham, men hun ville ikke. Det har hele tiden stått et værelse til disposisjon for D i leiligheten.

Skifteretten har videre tatt feil når den har funnet at det var et økonomisk fellesskap mellom avdøde og A. I den tid de bodde sammen i hennes leilighet i - - - 19, hadde avdøde stilling som leieboer hos henne og betalte et fast månedlig beløp for kost og losji. Det må for øvrig legges vekt på at han ikke bodde sammenhengende i - - - 19, idet han i tiden fra november 1967 til juli 1968 var i Sverige. Etter dette opphold bodde han hos henne i - - - 19 inntil de den 23.10.1975 flyttet til - - -gt. 4 A. Fra da av må hun rettslig sett betraktes som leieboer hos ham. Som eksempel på forholdet mellom dem kan nevnes at når hun hadde selskaper, var avdøde aldri til stede; da gikk han ut og var eventuelt sammen med sine sønner.

Det er ikke riktig at avdøde og A hadde felles, integrert økonomi. Verken i - - - 19 eller i - - -gt. 4 A hadde de det. De betalte hver sine utgifter. Avdødes inntekter mens de bodde i - - -gt. 4 A, gikk bl.a. med til å dekke husleie og renter og avdrag på lånene, foruten mat o.l. Avdøde hadde aldri disponible kontanter og hadde for eksempel ikke noe å spandere på sine sønner. Han brukte meget lite alkohol og tobakk. Både avdøde og A arbeidet ved kontoret for - - -; hun tjente noe mindre enn han. Det må også legges vekt på at hun hadde større forsørgelsesbyrde enn han ved at hun jo hadde to barn, og at hun brukte mer penger til selskapelighet. Det som A har betalt i husleie og til å dekke renter og avdrag på lånene etter dødsfallet, kan ikke gi henne noen medeiendomsrett. Dette var bare hva hun måtte for å unngå utkastelse. Hun får eventuelt melde refusjonskrav i dødsboet.

Side:926

Den ankende part har videre redegjort for avdødes bidragsplikt til sine sønner og gitt opplysninger om bidragsgjeldens størrelse. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål. Heller ikke antas det nødvendig å gå nærmere inn på den utkastelsessak som avdødes sønner anla mot A etter tvfl. §234 tredje ledd, og hvor utkastelsesbegjæring ikke ble tatt til følge (jfr. Oslo namsretts kjennelse av 18.12.1978, stadfestet ved Eidsivatinglagmannsrett kjennelse av 13.3.1979, videre kjæremål avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27.4.1979).

Ankemotparten, A, har henholdt seg til skifterettens begrunnelse som riktig. Etter hennes mening er det ikke fra lovgivningens side noe til hinder for at en samboer, som A, blir medeier i en borettslagsleilighet. I praksis har det heller ikke vært noe i veien for at en samboer får overta leiligheten etter dødsfall. Det er bl.a. vist til Rt-1978-1352 (se 1361 og 1365), til reportasje i Aftenposten for onsdag 16.1.1980 (jfr. fremlagt avisutklipp) og til NOU 1980:50 55 spalte 1 nederst (sammenholdt med 53 spalte i nederst). Denne praksis - at en samboer får overta leiligheten - forutsetter at samboeren har ervervet medeiendomsrett, i kraft av samliv med økonomisk fellesskap. Hvorom allting er, gjelder nærværende sak bare spørsmålet om hvem leiligheten nå tilhører. Det blir eventuelt en ny sak - for skifteretten - om A i tilfelle har rett til å overta leiligheten i konkurranse med D.

De lovendringer den ankende part har nevnt, bringer etter ankemotpartens mening ikke nærværende sak i noen prinsipielt ny stilling. Det er derfor ikke avgjørende om man skal bruke de gamle eller nye regler. I prinsippet bør dog de nye, någjeldende regler legges til grunn for avgjørelsen.

Skifteretten har med rette lagt til grunn at det var et økonomisk fellesskap mellom avdøde og A, både i tiden da de bodde i - - - 19 og etter flyttingen til - - -gt. 4 A, helt frem til B's død. Bortsett fra et avbrekk fra høsten 1967 til juli 1968 besto det et fast etablert forhold mellom dem, og de levet helt ut sammen som mann og kone. Det har aldri vært inngått noen leiekontrakt mellom dem, verken da de bodde i - - - 19 eller i - - -gt. 4A. De flyttet sammen fra - - - 19 til - - -gt. 4 A, den 23.10.1975.

De har hele tiden hatt felles, integrert økonomi og har delt alle utgifter. Den tid de bodde i - - - 19, hadde B smått med inntekter, vesentlig sosialhjelp og uføretrygd, og han betalte av dette det han kunne til A. Fra 8.9.1975 fikk de begge arbeid ved Oslo kommune, kontoret for - - -.

For øvrig må det legges vesentlig vekt på at i søknaden om å bli tildelt leiligheten i - - -gt. 4 A, oppførte B at A og hennes to barn hørte til hans husstand. Uten dem hadde ikke B kunnet erverve leiligheten, jfr. romnormen. De har bodd der fast helt siden innflyttingen. D har aldri bodd der, bortsett fra noen få dager etter innflyttingen.

Leiligheten i - - -gt. 4 A ble ervervet av B og A i fellesskap, etter muntlig avtale dem imellom. De var således enige om å kjøpe leiligheten sammen. Det kan etter omstendighetene ikke ha noe å si at leiligheten sto i B's navn; det skyldtes at det var hans OBOS-ansiennitet som var grunnlaget for å få leiligheten. Heller ikke kan det tillegges vekt at han

Side:927

alene sto ansvarlig for lånene som ble tatt opp for å finansiere innskuddet, kr. 56 000. I og med at leiligheten sto i hans navn og lånene måtte sikres ved pant i adkomstdokumentene, måtte han stå som debitor etter lånene. Avtalen mellom B og A om å kjøpe leiligheten i fellesskap, må være et selvstendig grunnlag for at A er sameier.

Iallfall må det, når man ser avtalen sammen med det økonomiske fellesskap og omstendighetene for øvrig, være klart at A er blitt medeier. B og A hadde som nevnt felles økonomi, slik at begge bidro til de samlede utgifter til husleie, husholdning m.m. Betaling av husleie og renter og avdrag på lånene ble ordnet av A over bankgiro, idet hun hadde lønnskonto i bank, mens B betalte de regninger som gikk over postgiro, f.eks. elektrisitet, telefon og avis, idet han hadde postgirokonto.

Lagmannsretten er i likhet med skifteretten kommet til at det aktivum som leiligheten i - - -gt. 4 A representerer, må ligge i sameie mellom dødsboet og A. Man legger som skifteretten til grunn at det har foreligget et fast etablert samlivsforhold mellom A og avdøde B med felles husholdning og felles, integrert økonomi. Dette har bestått fra mai-juni 1966 til B døde den 28.5.1978, altså i 12 år. Det var riktignok et avbrudd i samlivet på ca. 3/4 år i 1967-1968 (jfr. anførselen foran), men det kan ikke tillegges noen vesentlig vekt. Lagmannsretten legger videre til grunn at det har vært fullt økonomisk fellesskap mellom dem, slik at de sammen, hver etter sin evne, har bidratt til de samlede utgifter til husleie, mat m.m. Begge var fra september 1975 ansatt ved kommunens kontor for - - - og hadde praktisk talt samme inntekt der.

Man finner ikke å kunne legge til grunn at avdøde har vært leieboer hos A i - - - 19, eller at hun har vært leieboer hos ham i - - -gt. 4 A.

Man anser det godtgjort at avdøde og A var enige om å erverve leiligheten i - - -gt. 4 A, og at de flyttet dit sammen. At det ikke ble satt opp noen skriftlig avtale mellom dem om dette, kan ikke ha noe å si. Heller ikke kan det tillegges betydning at leiligheten ble anskaffet i avdødes navn, og at han sto som debitor etter lånene. Man viser herom til ankemotpartens anførsler.

Som skifteretten legger man til grunn at verken avdøde eller A hadde noen egenkapital da leiligheten ble ervervet; innskuddet ble i sin helhet finansiert ved lånene. Den verdi som leiligheten nå representerer i økonomisk forstand, ligger i de nedbetalinger som har funnet sted på lånene, foruten i verdistigningen. Nedbetalingene er skjedd gjennom felles økonomisk innsats,jfr. skifterettens bemerkninger (se dommen 5). Under henvisning til dette og til det langvarige samlivsforhold med økonomisk fellesskap mellom partene finner lagmannsretten at leiligheten må tilhøre dødsboet og A i sameie. Man finner videre at det ikke er grunnlag for annen fordeling enn at boet og A er sameiere hver for en halvdel.

Lagmannsretten kan ikke se at dens resultat er i strid med borettsloven, slik den ankende part har hevdet. Det er riktig at inntil lovendringen av 5.6.1981 nr. 47 bestemte borettslovens §13 sjette ledd at andre enn ektefeller ikke kunne tegne en andel sammen eller erverve den i fellesskap på annen måte enn ved arv; i vedtektene kunne det imidlertid bestemmes bl.a. at personer som naturlig utgjør en husstand, fikk tegne

Side:928

andel sammen eller erverve den i fellesskap. Ved nevnte lovendring (som trådte i kraft straks) ble §13 sjette ledd endret slik at «personer som i minst to år naturlig har utgjort en hus stand», blir likestilt med ektefeller, og adgangen til vedtektsbestemmelse gikk ut. Samtidig ble §16, om at styret skal godkjenne erverv av andel, endret slik at regelen i tredje ledd om at styret ikke kan nekte godkjenning når andelen er ervervet av bl.a. ektefelle, ble utvidet til å omfatte tilfelle hvor andelen erverves av noen som andelseieren i minst to år har hatt felles husstand med eller hadde felles husstand med da han døde.

Bestemmelsen i borettslovens §13 sjette ledd - selv i den form den hadde før lovendringen i 1981 - kan etter lagmannsrettens mening ikke antas å innebære noe forbud mot at det i et tilfelle som omhandlet i nærværende sak oppsto sameie partene imellom for så vidt gjelder den verdi som en borettslagsleilighet representerer. Sameie oppstått gjennom økonomisk fellesskap under samliv representerer en rettsdannelse som ikke kan antas å være utelukket ved det nevnte tidligere forbud mot sameie i en borettslagsandel. Man kan ikke se at de av den ankende part påberopte rettsavgjørelser, Rt-1978-1558 og 1981 1337, er avgjørende for spørsmålet, idet de angår andre spørsmål (om enn beslektede) og andre lovbestemmelser. Heller ikke den av ankemotparten påberopte avgjørelse i Rt-1978-1352 er avgjørende, idet det for Høyesterett ikke var tvist om leiligheten, men i skifteretten ble den gjenlevende samboer kjent berettiget til å overta (bl.a.) andelsobligasjonen, som ble ansett ervervet av samboerne gjennom felles økonomisk innsats. Av NOU 1980:50 synes også å fremgå at tilsvarende har vært praktisert i adskillig utstrekning, jfr. særlig 24 spalte 1 og 55 spalte i nederst. Men spørsmålet må formodentlig sies å ha vært tvilsomt.

Lagmannsretten finner etter dette å burde gi dom for at adkomstdokumentene til leiligheten i - - -gt. 4 A med tilhørende leierett tilhører dødsboet og A med en halvdel på hver. Denne avgjørelse innebærer at boet og A eier hver en halvdel i den verdi som ligger i leiligheten, men tar ikke standpunkt til hvem som er berettiget til å overta leiligheten eller bli utlagt borettslagsandelen på skiftet etter B. Dette må bli å avgjøre i forbindelse med det videre skiftet av dødsboet.

Anken har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at partene bør bære hver sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. unntaksregelen i tvml. §180 første ledd, likesom man er enig i skifterettens omkostningsavgjørelse. Man peker særlig på at det dreier seg om et rettsspørsmål hvor lovgivningen har vært noe mangelfull og uklar.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Adkomstdokumentene til avdøde B's leilighet i - - -gt. 4 A, Oslo, med tilhørende leierett, tilhører B's dødsbo og A hver med en halvdel.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for lagmannsretten eller for skifteretten.

Side:929

Av skifterettens dom (dommer Reidar O. Henning):

B døde den 28. mai 1978, 51 år gammel. Under skiftet av boet ved Oslo skifterett oppsto tvist mellom avdødes samboer A og boet om retten til en borettslagsleilighet i - - -gt. 4 A i Oslo tilhørende OBOS.

Sakens bakgrunn er i korthet følgende: B ble separert fra hustruen C sommeren 1966, og de ble skilt 15. august 1967. Det var to barn i ekteskapet, D og E, født i henholdsvis 1956 og 1958.

Ved sin død bodde B i den omtvistede OBOS-leiligheten i - - -gt. 4 A, og det er også på det rene at saksøkte, A og hennes to barn F, født i 1959 og G, født i 1962, bodde - og fortsatt bor - i leiligheten.

Den omtvistede leiligheten er på 5 rom, kjøkken og toalett, og ble anskaffet gjennom avdødes OBOS-ansiennitet fra 1949. Videre er det på det rene at avdøde sto ansvarlig for lånene som ble opptatt til dekning av innskuddet. Tvisten oppsto etterat boet ved D og E i skiftesamling den 17. sept. 1979 hadde fått frist til å reise tvist - og prosesskrift ble deretter inngitt av advokat Solheim den 15.10.79. Saken har senere blitt forsinket, dels p.g.a. den ene prosessfullmektigs død, dels p.g.a. uforutsette hindringer fra en prosessfullmektigs side kort forut for en berammet hovedforhandling, og endelig ved domsavsigelsen p.g.a. stort og dels uforutsett arbeidspress for dommeren. Adv. Solheim, som har møtt p.v.a. boet, har i det vesentligste gjort gjeldende:

Det var ikke noe samliv mellom avdøde og saksøkte før begge flyttet inn i leiligheten i - - -gt. 4 A. Dessuten flyttet saksøkte inn i leiligheten mot B's vilje, og hun flyttet da inn som leieboer. I den forbindelse er det vist til dom inntatt i Norsk Rt-1978-1558, og videre til Norsk Advokatblad nr. 2 for 1981 48 vedrørende husleielovens §31. Det hevdes at skiftelovens §61 §63 ikke kan påberopes. Videre er det vist til Norsk Rt-1978-1352. B hadde forøvrig mest penger da han og saksøkte kom inn i leiligheten, og det var også han som betalte avdragene. I 1976 utviste hans nettoinntekt kr. 41 300,- iflg. ligningsattesten, og det må således være klart at han hadde den økonomiske evnen til å betale renter og avdrag.

Forøvrig hevdes det at B ikke ønsket A inn i leiligheten og han spurte sin fraskilte hustru om ikke hun ville flytte tilbake til ham. Dette forsoningsforsøket førte imidlertid ikke frem, og da den tildelte leiligheten på 5 rom var for stor til at han som enslig kunne beholde den, måtte A flytte inn som leieboer. Adv. Solheim har videre vist til en NOU 1980 nr. 50 23, 24, især 2. spalte øverst på 24. Dessuten er det vist til RG-1979-750. Forøvrig erkjennes - såvidt retten har forstått saksøkers prosessfullmektig - at saksøkte i noen grad har betalt ned på gjelden. Dette er imidlertid gjort, hevdes det, for å unngå mislighold med fare for utkastelse. I relasjon til spørsmålet om sameie, kan således ikke disse utbetalinger tillegges vekt. Saksøker har nedlagt slik påstand:

«1. Adkomstdokumentene til avdødes leilighet i - - -gt. 4 A med tilhørende leierett tilhører B's dødsbo.

2. B's dødsbo tilkjennes saksomkostninger.»

H.r.adv. Stein Halle har p.v.a. saksøkte tatt til gjenmæle og har i det vesentligste anført: Gjennom et langvarig samliv, som med ett enkelt avbrudd, strakk seg fra 1966 til B's død, er det etablert et sameie som må omfatte boligen i - - - gt. 4 A. Ved samlivets start i 1966 eide B intet bortsett fra det han sto og gikk i. Det erkjennes at leiligheten ble anskaffet på B's lange ansiennitet som medlem i OBOS, men bestrides at dette moment i seg selv bør veie særlig tungt. Derimot hevdes det, bodde saksøkte og B sammen som om de var gift. Dette

Side:930

gjelder hele perioden fra 1966 til dødsfallet, med unntak av tidsrommet november 1967 til juli 1968, da det erkjennes at avdøde oppholdt seg i Sverige.

Hva økonomien angår, hadde saksøkte morstrygd frem til 1.1.75 og tok dessuten ekstrajobber som vaskehjelp. Avdøde hadde, mens samlivet med saksøkte varte, først sosialhjelp og deretter uføretrygd, ved siden av at han hadde store bidragsforpliktelser.

Den 8.9.1975 begynte imidlertid både B og saksøkte i fast arbeid ved Kontoret for - - - i Oslo kommune. Saksøktes inntekt utgjorde kr. 53 000,- i 1976 og kr. 58 000,- i 1977. Under hele samlivet hadde samboerne felles økonomi, og dette må lede til at hun ansees som sameier i leiligheten for 50 %. I den forbindelse vises det til at renter og avdrag på lånet ble betalt av hennes lønnskonto. Dessuten var det et reelt familieforhold mellom B og A samt hennes barn. Hun vasket og stelte for ham, og det var et økonomisk fellesskap mellom partene. Det bestrides at B skal ha motsatt seg at saksøkte flyttet inn i leiligheten.

H.r.adv. Halle har på sin parts vegne nedlagt slik påstand:

«Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Retten skal bemerke:

Det ansees godtgjort at B i tiden 2. halvår 1966 til ca. november 1967 bodde hos saksøkte på adresse - - - 19 i Oslo. Videre ansees det godtgjort - såvel ved saksøktes som ved avdødes forhenværende hustrus forklaringer - at det i 1966 oppsto et kjærlighetsforhold mellom saksøkte og avdøde, og dette var i alle fall en medvirkende årsak til separasjonen og den etterfølgende skilsmissen 15. august 1967. Det legges til grunn at avdøde reiste til Sverige og bodde der fra november 1967 til juli 1968. Årsaken til at han reiste, er ikke klarlagt under bevisførselen. Saksøkte opplyste at det ikke var noe brudd - men retten finner det under enhver omstendighet godtgjort at avdøde ved et besøk i Norge - muligens i juli 1967 - spurte sin tidligere hustru om hun ville ha ham tilbake, hvilket hun ikke ønsket. På denne bakgrunn synes det åpenbart at det må ha vært uoverensstemmelse mellom saksøkte og avdøde på den tid han oppholdt seg i Sverige. Imidlertid må uoverensstemmelsene ha glidd over, idet retten legger til grunn at avdøde etter Sverige-oppholdet bodde i saksøktes leilighet på - - - 19, fra ca. juli 1968 og til de flyttet inn i den tidligere omtalte 5-roms OBOS-leiligheten i - - - gt. 4. Her bodde avdøde og saksøkte, samt hennes to barn, til han døde 28. mai 1978. Når en ser bort fra Sverige-oppholdet, legger retten således til grunn at avdøde og saksøkte har holdt sammen i ca. 12 år. Det har således en sterk formodning mot seg at saksøkte - som hevdet fra boets side - skulle være leieboer i leiligheten i - - - gt. 4 A. Retten finner ikke å kunne legge vekt på D's opplysning om at faren hadde lite til overs for A, som etter planen skulle være leieboer i den 5-roms leilighet han søkte om å få tildelt gjennom Boligsjefen i Oslo. På den annen side, er det gjennom bevisførselen og også gjennom utsagn fra saksøktes datter, godtgjort at det fra tid til annen var uoverensstemmelse mellom saksøkte og avdøde, uten at retten finner noe unormalt deri, som skulle støtte anførslene om leieforhold. Hertil kommer at noen leieavtale ikke er fremlagt, og retten er kommet til at leieboeranførslene åpenbart må ansees uholdbare, og noen bevisførsel og prosedyre på dette punkt burde vært unngått. Således legger retten til grunn at avdøde og saksøkte bodde sammen som ektefolk flest, både på - - - 19 og i - - - gt. 4 A. Spørsmålet blir etter dette om det er etablert sameie i den verdi adkomstdokumentene med leieboerinnskudd og leierett representerer.

Det ansees bevist at hverken saksøkte eller avdøde hadde kontanter til

Side:931

dekning av innskuddet, eller noen del derav. Innskuddet var på kr. 56 000,-, og leiligheten ble tildelt i 1974, mens de enda bodde sammen på - - - 19. Innskuddet ble i sin helhet finansiert ved lån som ble opptatt i avdødes navn. Videre finnes det godtgjort at avdøde, saksøkte og hennes to barn flyttet inn i leiligheten om høsten 1975. Omtrent på samme tid ble også A og avdøde ansatt ved kontoret for - - - i Oslo kommune. Retten legger til grunn at begge hadde inntekter som lå på omtrent samme nivå. Saksøktes inntekt ved statsskatteligningen for inntektsåret 1976, var således kr.42 000,-, mens avdødes tilsvarende inntekt samme år var ca. kr. 41 300,-.

Videre er retten kommet til at det var et økonomisk fellesskap mellom de samboende, og dette økonomiske fellesskap besto både i tiden på - - - 19 og etter innflyttingen i - - - gaten 4 A, og frem til B's død i slutten av mai 1978. D, avdødes sønn, har forklart at faren betalte kr. 750,- i husleie på - - - 19, mens saksøkte har opplyst at hun etter innflyttingen i - - - gaten 4 A sto for nedbetaling av lånene på leiligheten, mens han sto for dekning av alle utgifter som ble belastet over postgiro. Retten finner ikke grunn til å trekke disse udokumenterte anførsler i tvil, men ser det slik at opplysningene støtter opp om den omstendighet at det må ansees å ha vært et økonomisk fellesskap mellom saksøkte og avdøde. Den månedlige husleie var på kr. 1075,- i 1977. Noen påberopte opplysninger om størrelsen av avdødes månedlige bidrag til den felles husholdning foreligger ikke, men retten ser det da slik at samboerne etter evne bidro til det felles underhold av tilsammen to voksne og to barn, foruten at avdøde betalte bidrag til sine to barn etter at han kom i fast arbeid. Endelig må retten legge til grunn at hverken saksøkte eller avdøde foretok noen oppsparing av penger som kunne benyttes til delvis finansiering av innskuddet. Den verdi man således tvistes om foreligger i økonomisk forstand i form av verdistigning og nedbetalinger på lån etter at leiligheten i - - - gaten 4 A var tildelt og innskuddet betalt. Verdiene som er tvistegjenstand er således skapt i tidsrommet høsten 1975 til dødsfallet, altså over en periode på ca. 3 år. I den påberopte høyesterettsdom i Rt-1978-1352 tas det utgangspunkt i - slik skifteretten oppfatter dommen - at det den enkelte eier ved inngåelsen av et samliv uten vigsel forblir vedkommendes eiendom medmindre det kan påvises et rettsstiftende moment for sameie. Sammenholdt med nærværende sak, finner imidlertid ikke skifteretten at nevnte høyesterettsdom må forstås således, at leiligheten i - - - gaten 4 A er B's, alene av den grunn at OBOS-medlemskapet tilhørte ham og lånene ble opptatt i hans navn. Retten legger derimot avgjørende vekt på at man her sto overfor et samboforhold som hadde vart i mange år, riktignok med et avbrudd, og de verdier tvisten dreier seg om er oppstått gjennom felles økonomisk innsats fra begge parters side. Denne felles økonomiske innsats gjennom 3 år må etter skifterettens mening i denne sak være avgjørende når man vurderer spørsmålet om retten til leiligheten. Etter dette kommer skifteretten til at den verdi leiligheten representerer må ligge til boet og saksøkte i sameie. Partene i tvisten har ikke prosedert på størrelsen av eventuelle sameieanparter, og retten tar ikke stilling til dette spørsmål. Saksøkte blir etter dette å frifinne. Når det gjelder saksomkostninger, finner skifteretten at det foreliggende spørsmål, hensett til den uklare rettstilstand som råder, må ansees tvilsomt, og hver av partene pålegges å bære sine saksomkostninger selv. - - -