RG-1983-118
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1982-07-09 |
| Publisert: | RG-1983-118 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 9. juli 1982 i sak nr. 139/1981 |
| Parter: | A (advokat Halvor Urrang Simonsen) mot B (høyesterettsadvokat Karl Vikse). |
| Forfatter: | Lagdommerne Lars Sollesnes, Bjarne Danielsen, sorenskriver Tor Grande |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §41, Ektefelleloven (1927) §39, §44, Rettshjelpsloven (1980) §18 |
I ekteskapssak anlagt av B - senere gift med C - mot A avsa Haugesund byrett den 9/2-1981 dom med slik slutning:
«1. B og A separeres.
2. Fellesboet likedeles.
3. Saksomkostninger oppheves.»
A har i rett tid påanket denne dom når det gjelder slutningens pkt. 2.
Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for byretten vises til dommen.
For lagmannsretten har den ankende part vist til at han etter separasjonsdommen reiste skilsmissesak som følge av B's utroskap. Skilsmisse ble gitt ved Haugesund byretts dom av 18/6-1981. Han har videre vist til at utroskapen førte til at hun fikk barn med C i juli 1981. A har i denne sammenheng vist til ekteskapslovens §54 tredje ledd, jfr. §37. Han har tatt avstand fra ankemotpartens forståelse når det gjelder at §54 tredje ledd ikke kan anvendes når bruddet mellom partene hadde andre årsaker. Lagmannsretten forstår imidlertid den ankende parts prosessfullmektig slik at han mener at §54 tredje ledd ikke kommer direkte til anvendelse fordi skilsmissesaken ble reist før barnet ble født. Han anfører imidlertid at A ville hatt et ubetinget krav på skjevdeling hvis sak var blitt reist etter fødselen. Når saken ble reist før fødselen hadde dette sammenheng med pater est-regelen og de komplikasjoner som kunne oppstå. At A ville hatt et slikt ubetinget krav på skjevdeling må imidlertid være en slik grunn som tilsier anvendelse av §54 fjerde ledd.
Når det gjelder grunnlaget for kravet om skjevdeling er det forøvrig i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten. Det er bl.a. vist til at ekteskapet var kortvarig. Partene var gift i ca. 2 1/2 år og hertil kommer forutgående samliv i ca. 1 år. Alt som A tjente gikk med og B hadde et meget høyt privat forbruk. Hun skaffet seg også sin utdannelse i denne periode. A kan ikke tillegges skylden for bruddet. Skylden kan for øvrig - etter rettspraksis - bare tillegges vekt når den skyldige vil tjene på likedeling. Det er ellers særlig vist til at hans foreldre skjøt inn egenkapital i huset med kr. 50 000,- samt betalte en rekke løpende utgifter. Foreldrene deltok også i finansiering av bilkjøp. Det er konkludert med at B vil profittere grovt på en likedeling og at vilkårene for skjevdeling her er til stede.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Haugesund byretts dom endres forsåvidt angår domsslutningens punkt 2 slik at fellesboet skjevdeles.
2. Ankemotparten tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for byretten og til den ankende part for lagmannsretten.»
B gjør gjeldende at §54 tredje ledd ikke er anvendelig i det foreliggende tilfelle. Denne bestemmelse regulerer det forhold at samlivsbruddet mellom partene er et resultat av utroskapen. Bestemmelsen omfatter således ikke det tilfellet man her står overfor, hvor bruddet skjer av helt
Side:120
andre årsaker og hvor det deretter etableres et forhold som medfører at det blir født et barn.
For øvrig har B i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten og hun har vist til byrettens avgjørelse. Det er bl.a. anført at det ikke er tilstrekkelig begrunnelse for skjevdeling at et ekteskap har vært kortvarig. Det må legges vekt på at A var skyld i bruddet mellom partene. Det anføres at A i vesentlig grad misbrukte alkohol og at han ved flere anledninger opptrådte brutalt overfor sin ektefelle. B benekter å ha hatt mer enn vanlig pengeforbruk. Når det gjelder sin utdannelse er det anført at hun opptok studielån. Angående det forhold at A's foreldre skal ha sørget for egenkapital til huset og eventuelt ha dekket en del utgifter så er dette uten enhver interesse for delingsspørsmålet. Fremgangsmåten må være at foreldrene melder eventuelle krav i boet. Det er videre anført at det aldri var spørsmål om å opprette ektepakt - til tross for at A hadde hatt ektepakt i tidligere ekteskap. A kjente således problemstillingen fra før og gikk inn i ekteskapet med den forutsetning at det eventuelt ville bli likedeling. Det er konkludert med at det ikke foreligger slike grunner som kan tilsi skjevdeling.
B har lagt ned slik påstand:
«1. Haugesund byretts dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byretten og lagmannsretten.»
For lagmannsretten har partene avgitt forklaring og det er avhørt 1 vitne.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter de opplysninger som foreligger er det på det rene at partene - som følge av B's utroskap - ble skilt ved Haugesund byretts dom av 18/6-1981. Det er videre opplyst at utroskapen førte til at B fikk et barn - f. xx.xx.1981 - som fortsatt lever og er hennes arving. Den ankende part har påberopt dette forhold - slik det er redegjort for i anførslene. Hvor vidt det faktiske forhold går inn under §54 tredje ledd eller bare kan være et grunnlag for skjevdeling etter §54 fjerde ledd, er et rettsanvendelsesspørsmål hvor retten står fritt.
Lagmannsretten finner at vilkårene i §54 tredje ledd er til stede og A har da et ubetinget krav på skjevdeling. Det er klarlagt at bruddet mellom partene hadde andre årsaker enn utroskap, men dette kan ikke tillegges betydning etter §54 tredje ledd. Det avgjørende må her være at det gies skilsmisse som følge av utroskap og at det som følge av ekteskapsbruddet blir født et barn som etter loven er arveberettiget etter den «skyldige». Forholdet er imidlertid at skilsmissesaken ble reist - og dom avsagt - før barnet ble født. Spørsmålet er om dette innebærer at §54 tredje ledd, jfr. §37 ikke kommer til anvendelse. I forhold til lovmotivet for bestemmelsen er selve tidspunktet for saksanlegget i skilsmissesaken uten betydning. I den foreliggende sak var barnet konsipert da skilsmissesaken ble anlagt og barnet ble født kort tid etter at dommen ble avsagt. Lagmannsretten kan ikke se at A måtte ha avventet selve fødselen for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Tvisten om hvordan fellesboet skulle deles ble som kjent avgjort av byretten i separasjonssaken 9/2-1981 og spørsmålet om anvendelse av §54 tredje ledd kunne da først bli tatt opp i nærværende ankesak. Etter lagmannsrettens oppfatning må
Side:121
det her være avgjørende om lovgrunnen etter §54 tredje ledd forelå da kravet om skjevdeling ble reist og om disse grunner fortsatt foreligger når pådømmelse finner sted - og slik forholder det seg i det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten finner støtte for sin lovforståelse i Rt-1972-841. Denne lovforståelse er også i overensstemmelse med ektefellelovens §44, jfr. §39 pkt. 3.
Etter lagmannsrettens resultat er det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om eventuell anvendelse av §54 fjerde ledd.
Anken har ført frem, men lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Saksomkostninger blir således ikke tilkjent, verken for byrett eller lagmannsrett, jfr. tvml. §172 annet ledd og §180, 2. ledd.
B er etter søknad meddelt fri sakførsel.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Fellesboets deling foregår etter ekteskapslovens §37, jfr. samme lovs §54 tredje ledd.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Heikki Giverholt):
Saksøkeren, B, er født xx.xx.55. Hun er hjelpepleier og hadde siste år en inntekt på ca. kr. 32 000,-.
Saksøkte er født xxxxxx og er sjømann. For tiden er han hyresøkende og får utbetalt ledighetstrygd.
Ekteskapet ble inngått 8. juli 1977, etter at partene hadde vært samboende ca. ett år. Det er ingen barn i ekteskapet.
På grunn av bl.a. saksøktes alkoholmisbruk fungerte ikke ekteskapet lenger. 21. januar 1980 flyttet saksøker fra saksøkte, og partene har senere ikke gjenopptatt normalt samliv. Mekling har vært forsøkt, men var forgjeves. Saken er bragt inn for retten med begjæring om separasjon og likedeling av boet. - - -
Retten legger følgende faktiske forhold til grunn:
Boets faste eiendom ble kjøpt i 1969 i forbindelse med saksøktes første ekteskap. Saksøkte sto som hjemmelshaver, og det er han som er blitt oppgitt som eier i selvangivelsene. Saksøktes foreldre betalte innskuddet, og de har senere betalt stort sett alle renter, avdrag og andre utgifter på eiendommen. Dette har de gjort nesten hele tiden, bortsett fra en periode da eiendommen var bortleiet et par år. Da gikk leieinntektene med til dekning av utgifter o.l. Saksøktes mor har fått pant i eiendommen for kr. 50 000,- som i det vesentlige dekker de utgifter hun har hatt med eiendommen.
Partene bodde sammen ca. ett år før de ble gift 8. juli 1977. Det var meningen at de skulle flytte inn i eiendommen så snart de hadde spart opp nok penger til å pusse den opp. Derfor dro de noen måneder til sjøs for å legge seg opp penger like etter ekteskapets inngåelse. Saksøkerens andel i oppussingen var ca. 28 000 kr. Saksøkte betalte ca. halvparten, men han utførte det meste av det håndverksmessige arbeid som var nødvendig. Etter oppussingen flyttet de inn. De bodde der til samlivet opphørte i januar 1980. Før og under ekteskapet
Side:122
fullførte saksøkeren sin utdannelse som hjelpepleier. I dette tidsrommet fullførte også saksøkte sin utdannelse som sjømann. Saksøkeren tok i tillegg vakter på sykehuset etter at hun hadde fullført utdannelsen. Saksøkte var til sjøs.
Saksøkeren tok opp et lån på ca. 12 000 kr. til dekning av partenes felles studielån og andre fellesutgifter. Ca. 8 000 kr. av dette lånet gikk med til dekning av slike utgifter. Hun har senere nedbetalt lånet, slik at det pr. i dag står igjen ca. 3 000 kr.
Foruten eiendommen besto fellesboet av vanlig innbo og løsøre som ble kjøpt for oppsparte midler av begge partene. Dessuten kjøpte de seg en bil i 1979. Saksøkeren betalte kontantsummen på ca. 68 000 kr. Senere ble bilen stjålet, og det er blitt utbetalt en erstatningssum på ca. 20 000 kr. Denne har ektefellene delt seg imellom.
I løpet av ekteskapet misbrukte saksøkte alkohol. Misbruket var av en slik alvorlig karakter at han frivillig la seg inn på en A-klinikk en kortere periode. Saksøkte reiste også bort fra hjemmet et par ganger uten å gi beskjed til saksøkeren. En gang dro han til X noen dager, og han dro også på en fjorten dagers Spaniatur uten å varsle hustruen. Hun fikk tilfeldigvis beskjed via bekjente en stund etter at Spaniaturen var påbegynt.
H.r.advokat Vikse har fremmet søknad om fri sakførsel på vegne av sin klient. Hennes bruttoinntekt for 1980 er ca. 30 000 kr. I medh. av rettshjelplovens §18, innvilger retten søknaden.
I samsvar med påstand fra begge parter, gis det dom for separasjon. Uoverensstemmelsene mellom partene, og det at de nå har vært borte fra hverandre i vet ett år, gjør at retten finner å kunne ta partenes begjæring til følge, jfr. ekteskapslovens §41, siste punktum.
Når det gjelder tvisten om delingen av boet, har retten prejudisielt tatt standpunkt til eiendomsretten til boligen. Retten finner prejudisielt at boligen tilhører saksøkte, og at den således inngår i fellesboet. Det er lagt vekt på at saksøkte er oppført som hjemmelshaver i grunnboken, at det er han som er oppført som eier i selvangivelsene og således har vært ilagt skatt for eiendommen, og at saksøktes mor har fått utstedt en pantobligasjon på kr. 50 000,- til dekning av sine utgifter i forbindelse med eiendommen.
Saksøkte har begjært skjevdeling i medh. av ekteskapslovens §54 fjerde ledd. Lovens uttrykk er «hertil finnes grunn». Rettspraksis er ikke entydig i sin tolkning av hva man skal legge i dette uttrykket. I Rt-1957-509 pekes det på at det skal foretas en ren rimelighetsvurdering, mens man i Rt-1966-867 og 1096 sier at det må foreligge særlige grunner eller omstendigheter for at skjevdeling skal finne sted. Ifølge praksis er det ikke nødvendig at den som krever skjevdeling har vært utsatt for krenkelser ved den annens adferd. Derimot har man lagt vekt på skylden hvis den som berikes ved likedelingen har overveiende del av skylden. I denne sak er det den som krever skjevdeling som har den overveiende skyld i at ekteskapet er blitt oppløst. Også i et slikt tilfelle finner nærværende rett at det må legges en viss vekt på hvem som er skyld i ekteskapets oppløsning.
Men det er slått fast i rettspraksis at det må foretas en totalvurdering. Flere momenter enn skylden spiller inn ved skjevdelings spørs mål et. Varigheten av ekteskapet er av betydning. Partenes ekteskapelige samliv i nærværende sak har vart i 2 1/2 år. Ifølge rettspraksis skal man også ta hensyn til perioder der partene har bodd sammen, slik at man her må legge til grunn et tidsrom av 3 1/2 år. Dette må betraktes som relativt kortvarig, og det vises i den forbindelse til Rt-1967-674, hvor syv år ble betegnet som relativt kortvarig.
Side:123
Når det gjelder partenes økonomiske behov i dag, må de sies å være like store. Begge er relativt unge. Hun er i arbeid. Han har tidligere hatt arbeid, men er for tiden hyresøkende. Det er intet som tyder på at han ikke snart vil komme i arbeid. Det at partenes økonomiske behov må sies å være like store, taler for likedeling. Det vises til Rt-1955-1125.
Gjenstandens art trekker heller ikke i retning av skjevdeling. Lødrup sier i sin bok Materiell skifterett at gjenstandens art f.eks. produksjonsmidler eller gårdsbruk o.l. kan tale for skjevdeling. Han legger da vekt på at en av partene vil kunne fratas ervervsmuligheter dersom det ikke foretas skjevdeling. Dette er ikke tilfellet i nærværende sak.
Derimot finner retten det er av en viss betydning at saksøktes foreldre i det vesentlige har betalt innskudd, avdrag og andre utgifter på eiendommen, men dette momentet for skjevdeling svekkes ved at det er utstedt pantobligasjon i eiendommen for en stor del av de utgifter foreldrene har hatt i forbindelse med eiendommen.
Retten legger også vekt på at det aldri har vært enighet om å opprette ektepakt hvor boligen skulle tilhøre saksøktes særeie. Saksøkeren har heller ikke blitt gitt særlig store ytelser fra saksøkte under ekteskapet som skulle kunne begrunne skjevdeling.
Retten finner etter denne drøftelse at de fleste momenter for skjevdeling som er oppstilt i rettspraksis, ikke er til stede i nærværende sak. Grunnlaget for å fravike lovens hovedregel om likedeling foreligger således ikke. Retten er av den oppfatning at likedeling ikke gir noen urimelig løsning for noen av partene i saken. Saksøktes påstand tas således ikke til følge.
Saksøkeren har påstått det offentlige tilkjent saksomkostninger, som imidlertid etter omstendighetene ikke blir å ilegge eller til kjenne. - - -