RG-1983-447

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-11-22
Publisert:	RG-1983-447
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. november 1982 i sak nr. 402/81
Parter:	Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Karl Arne Utgård) mot Oscar Magnusson (advokat Jon Lyng).
Forfatter:	Lagdommerne Christian Borchsenius, Knut Bøhn, T. Brun Fretheim
Lovhenvisninger:	Lov om krigspensjon for sivile mv (1946) §21, §3, Foreldelsesloven (1896) §5, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om krigspensjon for sivile mv (1946)

Oscar Magnusson, født xx.xx.1911, ble i november 1941 arrestert av tyskerne for illegal virksomhet og i mars 1942 sendt til Tyskland, der han satt i fangenskap til krigens slutt. Han er tilkjent pensjon etter lov av 13. 12. 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). Hans pensjonsgrunnlag etter lovens §21 nr. 1, jfr. §3, opprinnelig fastsatt til kr.6 000,- ble 8.11. 1966 av Rikstrygdeverket med virkning fra 1.12.1948 forhøyet til kr. 7 000. Magnusson, som hadde søkt om forhøyelse til kr. 8 000, påanket vedtaket til Ankenemnda for krigspensjoneringen, som forkastet anken ved kjennelse av 28.6.1967.

Lovens maksimum for pensjonsgrunnlag etter §21 nr. 1 var på denne tiden kr. 8 000. Ved lover av 22.3.1968 ble høyeste pensjonsgrunnlag med virkning fra 1.11.1967 satt til kr. 10 000.

I brev av 19.11.1968 på vegne av Magnusson ble Rikstrygdeverket bedt om å vurdere pensjonsgrunnlaget på nytt med sikte på forhøyelse. I svarbrev av 19.4. 1969 ble søknaden avslått. Magnusson påanket 5.6. 1969 dette vedtaket til Trygderetten. Ved kjennelse av 15. 11. 1974 omgjorde Trygderetten Rikstrygdeverkets vedtak og kjente Magnusson «berettiget til krigspensjon vurdert ut fra lovens høyeste pensjonsgrunnlag». Trygderetten avgjorde ikke hvilket tidspunkt endringen i pensjonsgrunnlaget skal få virkning fra.

I vedtak av 5.12.1975 fastsatte Rikstrygdeverket virkningstidspunktet til 1.11.1968. Etter anke fra Magnusson med påstand om virkning fra 1.11.1967, ble Rikstrygdeverkets vedtak stadfestet av Trygderetten ved kjennelse av 25.6. 1979.

Ved stevning av 8.8.1980 reiste Magnusson sak mot Rikstrygdeverket med påstand om opphevelse av Trygderettens sist nevnte kjennelse av 25.6.1979. Oslo byrett avsa dom i saken 19.4.1981 med slik domsslutning:

«1. Trygderettens kjennelse av 25.6.79 kjennes ugyldig.

2. RTV dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Oscar Magnusson sakens omkostninger med kr. 12 800,- - kronertolvtusenåttehundre 00/100-.»

Rikstrygdeverket har påanket byrettens dom til lagmannsretten og lagt ned slik påstand:

«1. Rikstrygdeverket blir å frifinne.

2. Rikstrygdeverket blir å tilkjenne sakskostnader for byrett og lagmannsrett.»

Oscar Magnusson har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes, og Oscar Magnusson tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten.»

Ankeforhandling ble holdt 2. og 3. november 1982. Det er lagt fram enkelte nye dokumenter, vesentlig vedkommende trygdemyndighetenes vedtak i 1966 og 1967 om Magnussons pensjonsgrunnlag. Det er ikke ført vitner. Saken må anses noe bedre opplyst for lagmannsretten enn den synes å ha vært for byretten.

Side:449

Rikstrygdeverket (RTV) har i det vesentlige anført:

Byretten har tatt feil både ved bevisbedømmelsen og ved rettsanvendelsen. Uttalelsen i Stortinget av representanten Astri Rynning, som byretten innledningsvis siterer, er et enkeltstående innlegg og gjaldt et spesielt spørsmål, nemlig beviskravet for skadeårsak etter tilleggsloven av 22. mars 1968 og gir ingen veiledning for vår sak, jfr. også uttalelse 814 i dommen i Rt-1981-809. Byretten synes å mene at pensjonsgrunnlaget uten videre måtte bli kr. 10 000 dersom Magnusson var blitt vurdert som «yngre» etter §21 nr. 1 annet ledd. Men hvis RTV lovlig var kommet til at han ville ha blitt værende vaktmester, altså ikke ville ha blitt ingeniør, var det uten betydning om han ble vurdert som «yngre» eller ikke. Hva RTV mente i 1969, har for øvrig ingen interesse. Vedtaket av 19.4.1969 ble jo opphevet av Trygderetten. Det som har interesse er RTV's og ankenemndas vedtak i 1966 og 1967, som fastsatte pensjonsgrunnlaget med virkning fra 1.1.1948.

Det hevdes at hovedtvistepunktet i saken er om Trygderetten ved sin kjennelse av 15.11.1974 forhøyet pensjonsgrunnlaget til kr. 10 000 som følge av en endret skjønnsmessig vurdering, eller om retten ved sin avgjørelse rettet opp en konsekvens av en feiltolkning av loven. RTV hevder at det er tale om en endring i skjønnet.

RTV, og likeså ankenemnda, hadde fra 1946 lagt til grunn for sin praksis at «yngre personer» i sivillovens §21 nr. 1 annet ledd refererer seg til personer som har fått sin utdanning hindret. Denne tolkingen av loven ble forkastet ved Høyesteretts dom i Rt-1972-511.

Lovens §21 nr. 1 er på tradisjonell måte bygd opp som en regel om fritt skjønn. Antas det at Magnusson ville ha forblitt vaktmester, blir det bare tale om skjønn etter første ledd. Her spørres det om hvilken inntekt han måtte antas å ville ha hatt i 1946, jfr. dommen i Rt-1981-809. Regnes det med en utvikling, blir det spørsmål om han kan anses som «yngre» etter annet ledd. Også dette er et skjønnsspørsmål. Betydningen av begrepet «yngre personer» var imidlertid ikke det sentrale for Trygderetten ved avgjørelsen i 1974. Det sentrale var at de beste grunner talte for å nytte kompetansen innenfor det frie skjønn til å sette opp pensjonsgrunnlaget, se uttalelsen om dette i Trygderettens kjennelse av 25.6.1979. Det lå innenfor det frie skjønn å avgjøre om Magnusson ville ha blitt ingeniør eller ikke.

RTV hevder at pensjonsgrunnlaget i 1966-67 var gyldig fastsatt til kr. 7 000. Vedtakene da må anses som gyldige. Dette er også Trygderettens oppfatning, jfr. uttalelsen i kjennelsen av 1974 om at lovanvendels en ikke var så feilaktig at det kunne gi grunnlag for gjenopptakelse etter vanlige regler. Det kan stilles spørsmål om betydningen av den generelt uriktige rettsanvendelse. Det er et stikkord ved vurderingen at det er en stor grad av sikkerhet for hva RTV og ankenemnda har lagt til grunn når det gjelder Magnussons framtidsutsikter. Det går fram av internt notat av 3.5.1967 at RTV anså Magnussons tale om studier til ingeniør som «tenkte ønsker», og at det var lite sannsynlig at han ville ha påbegynt slike studier når han ikke hadde gjort det innen sitt 29. år. I oversendingsbrevet til ankenemnda er det gitt uttrykk for det samme. Etter denne sannsynlighetsvurdering er det ikke grunnlag for å bygge på at han ville ha blitt ingeniør. Det er riktig når Trygderetten i sin

Side:450

kjennelse av 1979 sier at RTV ikke var bundet til å bygge på dette. Om han ville ha blitt ingeniør, er en del av det egentlige skjønnet. Det er tale om å ta standpunkt til en hypotetisk utvikling. Dette må likestilles med en prognose og være gjenstand for fritt skjønn, jfr. Eckhoff i Jussens Venner 1969 278 med henvisninger.

Videre hevdes det at det ikke er noe grunnlag for å tro at RTV eller ankenemnda ville ha vurdert Magnussons framtidsutsikter annerledes om deres lovforståelse hadde vært i samsvar med dommen i Rt-1972-511, og Magnusson som følge av dette var blitt betraktet som «yngre» etter §21 nr. 1 annet ledd. Det materialet som forelå, var lite å bygge på for en annen bedømmelse. I et spørsmålsskrift hadde Magnusson i 1947 svart at han hadde tenkt å bli ingeniør. Dessuten forelå et brev av 15.4.1967 fra Bergen trygdekasse, der det bl.a. er nevnt at det var hans mening å utdanne seg til ingeniør på vei-, vann- og kloakklinjen. Det forelå ikke noe forhold som tilsa noe annet enn en skjønnsmessig vurdering av om han ville ha blitt ingeniør eller blitt værende vaktmester. Fordi man kom til det siste, fant man det ikke nødvendig å knytte begrunnelsen til forståelsen av §21 nr. 1 annet ledd.

Utgangspunktet for Trygderettens bemerkninger i kjennelsen av 1974 er at pensjonsgrunnlaget var gyldig fastsatt i 1966-67. At fastsettelsen var gyldig, støttes også av at det ville ligge innenfor det frie skjønn å avgjøre om Magnusson var en «yngre» person, og det er ikke grunn til å tro at RTV eller ankenemnda ville ha gått over ca. 30 års alder. Det hadde de heller ikke plikt til. En slik vurdering ville være lovlig, selv om altså Trygderetten gikk høyere i alder ved sin vurdering. Det hevdes at selv om tolkingen av begrepet «yngre personer» er rettsanvendelse, etterlater tolkingen ytterkantene til fritt skjønn. Det blir en individuell skjønnsmessig vurdering, der det bl.a. dels tas hensyn til alder, dels f.eks. til om utdannelsen er særlig lang. Den konkrete vurdering av de relevante hensyn kan domstolene ikke prøve, se særlig dom i Rt-1954-989. I alle fall er det ingen grunn til å tro at RTV eller ankenemnda i 1967 ville ha betraktet Magnusson som yngre person, om de hadde forstått loven i samsvar med den senere dom i Rt-1972-511.

Når pensjonsgrunnlaget var gyldig fastsatt, har Magnusson ikke hatt rettskrav på høyere pensjon, og det må da også ha vært lovlig å fastsette iverksettingstidspunktet for forhøyelsen ved skjønn. Iallfall må forvaltningen her ha en valgfrihet så langt det ikke er tale om misbruk. Noen urettmessig forskjellsbehandling i forhold til «9 000-sakene» (se nedenfor) kan det ikke bli når forhøyelsen beror på en rent skjønnsmessig vurdering. I verksettingstidspunktet er i samsvar med vanlig praksis fastsatt til den første i den måned søknaden om ny vurdering ble sendt inn, og det er ikke grunnlag for å anse fastsettingen som vilkårlig. Ved avveiningen av arbeidsmessige og økonomiske momenter var det ikke nødvendig å redegjøre nærmere for pensjonistenes problem. Det må være åpenbart at Trygderetten var kjent med den vanlige argumentasjon vedkommende krigspensjoneringens karakter, og det er klart at løpende pensjon er viktigere enn etterbetaling for flere år.

Om lagmannsretten skulle komme til at fastsettingen av pensjonsgrunnlaget til kr. 7 000 skyldes feil lovforståelse, hevdes det at RTV

Side:451

likevel ikke hadde forvaltningsmessig plikt til å etterbetale overskytende beløp ut over det som er gjort. Særlige hensyn tilsier begrensning av etterbetaling også når det opprinnelige vedtak var lovstridig, se Trygderettens kjennelse av 1979 9-11. Heller ikke under denne forutsetning er fastsettingen av virkningstidspunktet vilkårlig. RTV bestrider også at det under samme forutsetning foreligger urimelig forskjellsbehandling i forhold til «9 000-sakene». I 1976 ble det avgjort at det var adgang til å sette pensjonsgrunnlaget for krigspensjon til kr. 9 000. Dette brøt med RTV's praksis og førte til etterbetaling med virkning fra 1.11.1967 og med et samlet beløp som er anslått til ca. 40 mill. kroner, jfr. St.prp. nr. 136 (1978-79) 3 og Ot.prp. nr. 33 (1979-80) 4. Etterbetalingen her bygger imidlertid på Stortingets beslutning, og det forvaltningsmessige likhetsprinsipp får derfor ingen relevans. Ikke bare er det tale om ulike organer, men om organer som ikke begge er administrative. Når det i proposisjonen til Odelstinget er sagt at etterbetaling «må foretas» fra 1/11 1967, kan det skyldes at pengene allerede var bevilget. - Mulig etterbetaling fra 1/11 1967 på grunn av uriktig tolking av sivillovens §21 nr. 1 annet ledd om «yngre personer» er antatt å ville medføre en utgift på omkring 25 mill. kroner.

RTV har for lagmannsretten ikke påberopt seg foreldelse.

Oscar Magnusson hevder at byrettens dom er riktig i begrunnelse og resultat, og både i rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det er opplyst at Krigsinvalideforbundet i realiteten er part og at forbundet ser saken som en prinsippsak.

For øvrig er det i det vesentlige anført:

Sivillovens §21 nr. 1 foreskriver to sett resonnemanger. Etter første ledd gjelder vurderingen den inntekt vedkommende måtte antas å ville ha hatt i 1946. Etter annet ledd er vurderingsmåten for yngre personer noe videre. Her er en oppmyking i forhold til første ledd.

Tvisten gjelder virkningstidspunktet, som Trygderetten med henvisning til søknadsdato har satt til 1/11 1968. Magnusson hevder at dette er feil rettsanvendelse og at riktig tidspunkt er 1/11 1967. (Byrettens dato 22/3 1968 må skyldes en feil, rettens resonnemang fører til 1/11 1967.) Det hevdes at spørsmålet om virkningstidspunktet er et rettsanvendelsesspørsmål, som lagmannsretten kan prøve.

Den ankende part har stilt spørsmålet om årsaken til Trygderettens heving av pensjonsgrunnlaget var fritt skjønn eller endret lovtolking. Dette er ikke en riktig problemstilling. Spørsmålet er om det er en følge av feil lovforståelse at RTV og ankenemnda i 1966 og 1967 ikke satte pensjonsgrunnlaget høyere enn til kr. 7 000.

RTV's anførsler i den første saken for Trygderetten, gjengitt i rettens kjennelse av 1974, viser hvilket faktum og hvilken lovforståelse vedtaket er bygd på. Anførslene viser klart at avgjørelsen er basert på at annet ledd ikke kan komme til anvendelse. Det er vurdert etter første ledd hvor Magnusson ville ha stått i 1946. Den mye bredere vurdering som annet ledd gir anvisning på, er ikke foretatt.

De interne notater, som er nye dokumenter i saken, endrer ikke dette bildet. Også her går det fram at RTV ikke har vært inne på den bredere skjønnsutøvelse som skal foretas etter annet ledd. RTV var på denne tid kjent med at Magnusson alt i 1947 hadde sagt at han hadde

Side:452

tenkt å bli ingeniør. Ifølge søknad av 20.6.1966 mente han at «Jeg skulle jo gått videre i min tekniske utdannelse». Dessuten forelå brevet fra Bergen trygdekasse av 15.4.1967, som Trygderetten har gjengitt og bygd på i kjennelsen av 1974.

Trygderetten bygger i den kjennelsen på en lovforståelse som åpner for en mye bredere skjønnsutøvelse enn RTV har foretatt i saken. Trygderetten følger opp Høyesteretts dom av 1972 og gir dessuten anvisning på en relativ vurdering når det gjelder alder. Retten kommer videre til at Magnusson må betraktes som yngre etter annet ledd. Dette er et subsumpsjonsskjønn som kan prøves av domstolene. Endelig har Trygderetten funnet at opplysningene om faktum gir grunnlag for å fastsette pensjonsgrunnlaget til kr. 10 000. Det hevdes fra Magnussons side at det ikke er relevant i saken at denne siste vurderingen ligger innenfor rammen for det frie skjønn.

I sin kjennelse av 1979 tar Trygderetten med rette som utgangspunkt at en ytelse som tidligere er avslått som følge av feil fra forvaltningens side, må tilståes med virkning fra det tidspunkt ytelsen rettelig skulle ha vært tilstått. Men retten har tatt feil når den er kommet til at det her ikke er grunnlag for å si at rettsvillfarelsen kan ha øvd innflytelse på den tidligere fastsetting av pensjonsgrunnlaget. Det kan ikke presumeres at RTV ut fra den samme lovforståelse og de samme faktiske opplysninger som Trygderetten har bygd på, ville ha kommet til et annet resultat enn Trygderetten er kommet til. I Trygderettens kjennelse av 1979 er det en svikt i resonnemanget når det anføres at RTV ikke ville ha gått opp i høyere alder enn ca. 30 år. Har RTV sett dette som en grense er også dette feil lovanvendelse. Trygderetten fant at det var adgang til å gå høyere, og dette ledet retten til vurdering etter annet ledd. Ved et riktig subsumpsjonsskjønn over om Magnusson var å anse som «yngre», må en gå ut fra at også RTV ville ha gått opp til 40 års alder for ham. At både Trygderetten og RTV ender opp i et fritt skjønn, kan ikke sees å ha betydning.

Subsidiært gjør Magnusson gjeldende for det første at Trygderettens avgjørelse om virkningstidspunktet i alle fall beror på feil rettsanvendelse. Det hevdes at retten har oversett de helt særlige spørsmål som gjør seg gjeldende for krigspensjoneringen, og lagt for stor vekt på den økonomiske og arbeidsmessige belastning. Det går fram av lovforarbeidene at krigspensjonene også er å anse som belønning. Uttalelsen i Stortinget som byretten har sitert, er uttrykk for et synspunkt som er banket inn mange ganger og også er fulgt opp senere. Dette viser at økonomiske og administrative forhold ikke er relevante momenter når det gjelder krigspensjon. Om administrasjonen har en viss valgfrihet, betyr ikke dette at virkningstidspunkt kan fastsettes etter fritt skjønn.

For det andre hevdes det at Trygderettens avgjørelse i sin konsekvens blir vilkårlig og må oppheves av den grunn. Avgjørelsen kommer i strid med likhetsprinsippet, idet den må sammenholdes med avgjørelsen om etterbetaling i de før nevnte «9 000-saker». Problemstillingen er nøyaktig den samme. At avgjørelsen der er vedtatt av Stortinget, kan ikke være til hinder for å anse Trygderettens administrative avgjørelse som urimelig og vilkårlig. I Ot.prp. nr. 33 (1979-80) er det på side 4 sagt at etterbetaling «må foretas» med virkning fra 1/11 1967, da lovens

Side:453

høyeste pensjonsgrunnlag har vært kr. 10 000,- fra denne dato. Begrunnelsen for denne uttalelsen er forgjeves etterlyst.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men på et noe annet grunnlag.

Som det foran er gjort nærmere rede for, har Trygderetten hevet pensjonsgrunnlaget for Magnusson fra kr. 7 000 til lovens maksimum og senere gitt forhøyelsen virkning fra 1.11.1968. Høyeste pensjonsgrunnlag etter loven var satt opp fra kr.8 000 til kr. 10 000 med virkning fra 1.11.1967, og Magnusson hevder å ha krav på at Trygderettens forhøyelse blir gitt virkning fra denne dato. Prinsipalt er kravet grunngitt med at RTV og Ankenemnda for krigspensjoneringen tidligere tolket sivillovens §21 nr. 1 annet ledd uriktig, og at dette kan ha hatt innflytelse på at pensjonsgrunnlaget i 1966-67 ikke ble satt høyere enn til kr. 7 000.

Ved Høyesteretts dom av 19.5.1972 ( Rt-1972-511) ble det om den tilsvarende bestemmelse i militærloven lagt til grunn at det ikke gjelder «Noe vilkår om at bestemmelsen bare skal nyttes overfor personer hvis utdannelse er avbrutt på grunn av krigen - - -». Det heter videre at det dreier seg om «en diskresjonær, skjønnsmessig adgang» til å forhøye pensjonsgrunnlaget.

Det er på det rene at RTV, og også ankenemnda, hadde forstått bestemmelsen slik at den tok sikte på dem som på grunn av sin unge alder ikke var ferdige med sin utdannelse og som derfor hadde lav eller ingen inntekt i 1946.

Som nytt for lagmannsretten har RTV lagt fram kopi av interne notater vedkommende Magnussons sak fra og med 1966. Det går fram at pensjonsgrunnlaget i 1966 ble fastsatt på grunnlag av opplysning om hva han ville ha hatt i lønn som vaktmester i 1946. Etter anke ble avgjørelsen opprettholdt i henhold til et grunngitt forslag, datert 3.5.1967, som fulgte saken til ankenemnda. Et avsnitt av begrunnelsen lyder slik:

«Skadede var 28 år da han ble fast ansatt som vaktmester. Inntil da hadde han 3-årig teknisk aftenskole og diverse kurser,jfr. bilag 92. I sitt 29. år hadde han ikke påbegynt studiene til ingeniør. Vi må vel fastsette p.gr.laget etter de faktiske forhold, ikke etter tenkte ønsker. Det synes lite sannsynlig at skadede ville ha påbegynt et studie i en såpass høy alder, og det synes merkelig at han hadde påtatt seg en fast jobb som vaktmester hvis han virkelig hadde alvorlige hensikter med studiet.»

Ankenemnda forkastet anken uten å gi noen egen begrunnelse.

På spørsmål i et trykt spørreskjema om hvilket yrke skadede hadde tenkt å utdanne seg til, hadde Magnusson i januar 1947 svart: «Ingeniør». I 1948 og 1950 anket han over pensjonsgrunnlaget, men da uten å nevne tanken om å bli ingeniør. Ifølge ankebrev av 1. desember 1966 har han imidlertid skrevet at han «skulle jo gått videre i min tekniske utdannelse». Videre forelå brev av 15.4.1967 fra Bergen trygdekasse, som Trygderetten har sitert fra i sin kjennelse av 1974. Alle opplysninger om Magnusson som Trygderetten la til grunn for sin avgjørelse i 1974, forelå også for RTV og ankenemnda da pensjonsgrunnlaget i 1967 ble satt til kr. 7 000.

Etter begrunnelsen av 3.5.1967 må en anta at RTV og ankenemnda har lagt vekt på at Magnusson, da krigen kom, satt i stilling som

Side:454

vaktmester og ikke hadde begynt på studier til ingeniør. I tillegg er det også reist tvil om hans hensikter. Etter lagmannsrettens mening ligger det iallfall nær å anta at RTV og ankenemnda har funnet at Magnusson ikke hadde fått sin utdannelse avbrutt på grunn av krigen, og at de, ut fra sin uriktige lovforståelse, har funnet dette avgjørende for at bestemmelsen i lovens §21 nr. 1 annet ledd ikke kunne komme til anvendelse.

Fra Magnussons side er det også vist til RTV's anførslerfor Trygderetten i oversendingsbrev av 16.2.1972, gjengitt i rettens kjennelse av 1974. Her er det blant annet argumentert med den senere underkjente lovforståelse. Det dreier seg imidlertid, som nevnt, om anførsler i ankesak, og de er framsatt nær 5 år etter at pensjonsgrunnlaget ble fastsatt til kr. 7 000. De har derfor begrenset verdi til belysning av om den uriktige lovforståelse har hatt innflytelse på avgjørelsen i 1967. Men de svekker iallfall ikke inntrykket av at dette er tilfellet.

RTV hadde i brev av 19.4.1969 avslått søknaden av 19.11.1968 om ny vurdering. Ifølge byrettens dom har det i byretten vært ansett som avgjørende for saken om dette vedtaket var influert av den uriktige lovforståelse. Lagmannsretten kan ikke se at det har betydning i saken om lovforståelsen har hatt innflytelse på avslaget i 1969. Vedtaket ble påanket til Trygderetten og er omgjort ved rettens kjennelse av 15.11.1974.

Trygderetten er i sin kjennelse av 1979 kommet til at man ikke kan si at rettsvillfarelsen kan ha øvd innflytelse på den tidligere fastsetting av pensjonsgrunnlaget. Standpunktet er grunngitt med at det ikke er holdepunkter for å anta at RTV eller ankenemnda ved vurderingen av Magnussons inntektssituasjon uten skaden ville ha gått opp til høyere alder enn ca. 30 år, iallfall ikke til den alder da Magnusson ville ha vært ferdig med ingeniørutdannelsen. En forstår dette slik at selv om Magnusson i 1966-67 var blitt vurdert etter lovens §21 nr. 1 annet ledd, ville han likevel på grunn av sin høye alder (han fylte 29 år 4.4.1940, 35 år i 1946) trolig ikke ha fått pensjonsgrunnlaget forhøyet til kr. 8 000, som på den tid var lovens maksimum. Lagmannsretten finner det tvilsomt om det er grunnlag for antakelsen. En kan ikke se at den har støtte i de framlagte notater fra 1966-67. Dertil kommer at om dette er riktig, kan det ha sammenheng med at RTV har hatt en for snever forståelse av begrepet «yngre personer». Hvis det er grunn til å regne med at RTV ikke ville ha gått høyere i alder enn til ca. 30 år, synes det også å være grunn til å tro at det ville være ut fra den oppfatning at loven ikke gir adgang til det. Trygderetten har i sin kjennelse av 1974 gitt uttrykk for en lovforståelse som gir adgang til å gå opp til 35 års alder i sin alminnelighet, og iallfall opp mot 40 års alder i særlige tilfeller. Lagmannsretten er enig i denne forståelsen av loven.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det er grunn til å anta at uriktig lovforståelse kan ha virket bestemmende ved fastsettingen av Magnussons pensjonsgrunnlag til kr. 7 000 i 1966 og 1967. Trygderetten har i 1974 på grunnlag av riktig lovforståelse kjent ham berettiget til pensjon ut fra lovens høyeste pensjonsgrunning. Det er ikke holdepunkter for å anta at RTV eller ankenemnda i 1967 ville ha kommet til et annet resultat ut fra en riktig lovforståelse. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Magnusson senest i 1966 eller 1967 med rette skulle ha

Side:455

vært tilstått pensjon ut fra lovens høyeste pensjonsgrunnlag. På denne bakgrunn er det etter lagmannsrettens mening ikke hjemmel for å begrense virkningen av Trygderettens avgjørelse i 1974 til tiden etter 1.11.1968, slik retten har gjort i sin kjennelse av 1979. Kjennelsen av 1979 må derfor oppheves.

Til støtte for sitt syn her viser lagmannsretten til Eckhoff: Forvaltningsrett, 1978, 599 og Frihagen: Forvaltningsrett III, 1977, 54. Det samme synet på spørsmålet om rett til etterbetaling antas også å ligge til grunn for etterbetalingen med virkning fra 1.11.1967 i «9 000-sakene», jfr. St.prp. nr. 136 (1978-79), datert 11.5.1979, 2-3, og Ot.prp. nr. 33 (1979-80) 4.

RTV har for lagmannsretten gjort gjeldende at selv om den tidligere fastsetting av pensjonsgrunnlaget skyldes feil lovforståelse, har RTV ikke forvaltningsmessig plikt til etterbetaling ut over det som er gjort. Det er anført at den arbeidsmessige og den økonomiske belastning ved ny gjennomgåing av et stort antall saker og etterbetaling for flere år, sammenholdt med at den trygdedes behov for tilbakevirkning må anses mindre enn for løpende ytelser, taler for å begrense tilbakevirkningen. Lagmannsretten kan ikke se at slike hensyn kan beskjære Magnussons rett til etterbetaling. RTV vil for øvrig kunne begrense de arbeidsmessige og økonomiske konsekvenser ved å påberope seg foreldelse.

Etter dette vil byrettens dom bli stadfestet. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Oscar Magnusson vil dessuten i samsvar med hovedregelen i tvml. §180 første ledd bli tilkjent saksomkostningene for lagmannsretten. Omkostningsoppgave er levert. Beløpet settes til kr. 17 000. Av dette er kr. 2 000 oppgitte utlegg.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Rikstrygdeverket dømmes til å erstatte Oscar Magnusson saks omkostningene for lagmannsretten med 17 000 - syttentusen - kroner. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra dommen er forkynt.

Av byrettens dom (dommer Ketil Tveiten):

Det faktiske forhold i saken er følgende:

Saksøkte, Oscar Magnusson, født xx.xx.1911 ble i november 1941 arrestert av det tyske politi i Bergen. Han hadde da i lang tid drevet med illegalt arbeid, bl.a. hadde han vært engasjert i transport av norske borgere til England. Han ble sterkt torturert av tyskerne og i mars 1942 ble han sendt til Tyskland hvor han ble dømt til livsvarig fengsel og satt i fangenskap inntil krigens slutt. På grunn av mishandlingen og torturen var han sterkt invalidisert ved hjemkomsten. Han ble tilkjent pensjon etter lov av 13.12.46 om krigspensjonering for hjemstyrkepersonell og sivilpersoner, den såkalte sivilloven.

Pensjonsgrunnlaget etter lovens §21 ble opprinnelig satt til kr. 6 000,-, men senere forhøyet til kr. 7 000,- av Rikstrygdeverket (i det følgende benevnt RTV). Dette vedtak ble av Magnusson påanket til den daværende ankenemnda for krigspensjonering som i vedtak av 28.6.67 stadfestet RTV's vedtak. I brev av 19.11.68 begjærte deretter saksøkeren ny behandling av

Side:456

pensjonsfastsettelsen, men fikk den 19.4.69 avslag av RTV. Dette vedtak ble så av saksøkeren brakt inn for Trygderetten - som i mellomtiden hadde avløst den tidligere ankenemnda.

Den gang saksøkers pensjonsgrunnlag ble satt til kr. 7 000,-, var maksimumsgrunnlaget for beregning av pensjon etter sivillovens §21, første ledd, for den gruppe saksøkeren etter lovens §3 hørte under, kr. 8 000,-, og saksøkeren var følgelig ikke tilstått maksimumsgrunnlag. RTV hadde ved fastsettelse av hans grunnlag på kr. 7 000,- bare gått ut fra lovens §21, første ledd idet man ikke fant bestemmelsene i §21, annet ledd om «yngre personer» anvendelig på saksøkeren som ved første gangs innvilgelse av pensjon i 1945 var fylt 34 år.

Før saksøkers anke til Trygderetten over vedtaket i RTV i 1969 kom frem til behandling, avsa Trygderetten 19.5.72 en dom, Rt-1972-11 flg. 1 denne dom, som forøvrig gjaldt den såkalte militærlov satte Høyesterett tilside den forståelse av sivillovens §21, annet ledd, som RTV til da hadde fulgt, idet Høyesterett uttalte at annet ledd ikke utelukkende skulle være anvendelig overfor personer som på grunn av krigsskade hadde fått sin utdannelse avbrutt.

Da saksøkers anke ble behandlet i Trygderetten 15.11.74 ble den nevnte Høyesteretts dom lagt til grunn, og Trygderetten fant at RTV i sitt vedtak om pensjonsfastsettelse for saksøkeren hadde anvendt en uriktig lovforståelse, og forhøyet saksøkerens pensjonsgrunnlag til lovens maksimumsbeløp, som etter en lovendring med virkning fra 1.11.67, var satt til kr. 10 000,-. Trygderetten overlot imidlertid til RTV i første omgang å ta standpunkt til spørsmålet om fra hvilket tidspunkt forhøyelsen skulle gjøres gjeldende.

Ved vedtak av 5.12.74 fastsatte RTV at forhøyelsen til kr. 10 000,- som pensjonsgrunnlag for saksøkeren, skulle gis virkning fra 1.11.68, det vil si fra det tidspunkt da saksøkerens siste klage over pensjonsfastsettelsen ble fremsatt. Vedtaket av 5.12.74 ble deretter av saksøkeren innanket for Trygderetten som ved kjennelse av 25.6.79 stadfestet vedtaket i RTV om virkningstidspunktet for lovendringen av 1968.

Ved stevning av 8.8.80 fra advokat Jon Lyng reiste deretter saksøker sak mot RTV og påsto Trygderettens kjennelse av 25.6.79 opphevet. RTV tok til gjenmæle mot stevningen ved tilsvar av 31.10.80 fra Regjeringsadvokatembete v/advokatfullmektig Karl Arne Utgård. Hovedforhandling i saken ble holdt 23.3.81 hvor kontorsjef Annelise Rochmann fra RTV avga partsforklaring.

Det ble nedlagt slike påstander:

Fra saksøkeren:

«1. Trygderettens kjennelse av 25.6. 1979 vedrørende fastsettelsen av virkningstidspunktet for forhøyelse av pensjonsgrunnlaget for Oscar Magnusson, oppheves.

2. Oscar Magnusson tilkjennes saksomkostninger.»

Fra saksøkte:

«1. Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger.» - - -

Retten skal bemerke:

Innledningsvis finner retten det naturlig å peke på at ytelsene etter såvel sivilloven som militærloven til krigspensjonister ikke kan likestilles med vanlige trygdeytelser. Dette er flere ganger kommet til uttrykk under forarbeidene til disse lover og de senere tilleggslover. I særlig grad finner retten det riktig å trekke fram en uttalelse fra representanten Astrid Rynning under behandlingen av tilleggsloven av 1968 i Odelstinget hvor det på side 145, annen spalte heter:

Side:457

«Den administrasjon som skal fortolke og forvalte loven, må ofte føre en restriktiv praksis, fordi en altfor tøyelig håndtering får så varige og vidstrekkende konsekvenser av finansiell og annen art. Det er ikke tilfelle her. Vi skal gjøre opp en æresgjeld fra en avsluttet krigsinnsats. Vi har råd til og all foranledning til å vise rommelighet. Jeg har oppfattet sosialkomitéens innstilling som en bestemt erklæring om at reglene skal praktiseres liberalt og forståelsesfullt overfor alle tvils- og særtilfeller, og jeg regner med at administrasjonene vil oppfatte denne debatt på samme måte.»

Saksøkerens prosessfullmektig har bygget sitt prinsipale standpunkt i det vesentlige på en bestemt fortolkning av begrepet «yngre personer» i sivillovens §21, annet ledd, og har hevdet at ved anvendelse av begrepet må forvaltningen legge til grunn at det her er tale om et rettsanvendelsesskjønn, loven binder forvaltningen. Retten er enig i at forvaltningen ikke står fritt når begrepet skal anvendes, men meningen må vel ha vært å gi forvaltningen et ganske vidt spillerom innenfor romslige grenser. Det er etter rettens mening ikke grunnlag for å anta med sikkerhet at om RTV ved vedtaket av 19.4.69 hadde vurdert saksøkeren som «yngre» i forhold til bestemmelsene i sivillovens §21, annet ledd, ville man satt grunnlaget til kr. 10 000,-. Det er imidlertid på det rene at hans pensjonsgrunnlag allerede før 1.11.67 var satt til kr. 7 000,-, altså kr. 1 000,- under det daværende maksimumsbeløp på kr. 8 000,-, og det må da være overveiende sannsynlig at hadde hans grunnlag den 16.4.69 blitt vurdert etter den gunstigere bestemmelsen i sivillovens §21, annet ledd måtte man ha hevet grunnlaget til lovens maksimum. Dette vil igjen si at saksøkeren etter all sannsynlighet var berettiget til lovens maksimum fra 22.3.68, og i alle fall må den tvil som her måtte være tilstede, slå ut i saksøkerens favør. Retten er derfor kommet til at Trygderettens kjennelse av 25.6.79 bygger på feilaktig grunnlag og må oppheves. Det blir dermed ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til saksøkerens andre innvendinger mot gyldigheten av kjennelsen.

Det er fra RTV gjort gjeldende at om saksøkeren får medhold i sin påstand om ugyldighet, vil man gjøre foreldelsesinnsigelse gjeldende for ytelser som ligger tilbake før 1.11.68 i medhold av lov av 27.7.1896 nr. 7, §5,nr.3. Retten vil som saksøkerens prosessfullmektig gi uttrykk for sterk forbauselse over at RTV virkelig vil gjøre foreldelsesinnsigelse gjeldende i en sak av denne karakter og viser særlig til det som er uttalt under behandlingen av Ot.prp. nr. 19 (1967-68) i Odelstinget om at man i Sosialkomitéen forventet en liberal praktisering av sivillovens bestemmelser.

Retten er kommet til at foreldelsesinnsigelse ikke kan føre fram. For det første kan det reises tvil om når saksøkers krav var forfalt, idet det ikke kan oppstå noe krav fra den pensjonsberettigede før vedtak er truffet, og retten er enig med saksøkeren i at det vanskelig kan fastsettes når krav på de enkelte terminer oppsto. Videre må retten si seg enig med saksøkeren i at det vil være ganske urimelig å la foreldelse inntre all den stund saksøker ikke hadde noen som helst mulighet for å avbryte en eventuell foreldelsesfrist.

Retten er på bakgrunn av det foranstående kommet til at saksøker nå gis medhold i sin påstand om at kjennelsen i Trygderetten av 25.6.79 må kjennes ugyldig.

RTV og saksøkte har tapt saken og retten finner derfor at RTV må tilpliktes å erstatte saksøker sakens omkostninger med kr. 12 800,- som svarer til inngitt omkostningsoppgave og som retten ikke har hatt noe å bemerke til. - - -