RG-1984-1073

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-05-21
Publisert:	RG-1984-1073
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. mai 1984 i sak nr. 310/83
Parter:	Tandbergs Radiofabrikk - dets konkursbo (advokat Tim Scheie) mot Jan Wessels dødsbo (advokat Tallag Andersen).
Forfatter:	Lagmann Finn Backer, lagdommerne N.P. Langvand, Erik Smedsrud
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §47, Konkursloven (1984) §102, §120

Saken gjelder et pensjonskrav som ved brever av 20. desember 1978 og 22. januar 1979 ble anmeldt i Tandbergs Radiofabrikk A/S' konkursbo av direktør Jan Wessel. Kravet ble anmeldt med prinsipalt kr. 1 084 500 og subsidiært kr. 936 000. Direktør Wessel avgikk ved døden 12. august 1980, før hans krav var prøvet av konkursboet. Kravet ble i skiftesamling 20. januar 1981 delvis godkjent med kr. 8 728 som

Side:1074

prioritert av klasse 1 og med kr. 184 311,54 som uprioritert. Jan Wessels dødsbo reiste tvist om kravet og etter at tvisten var henvist til behandling i søksmåls former, innga dødsboet 19. oktober 1981 stevning til Oslo skifterett med slik påstand:

«1. Fordring nr. 526 i Tandbergs Radiofabrikk A/S, dets konkursbo, godkjennes som dividendeberettiget overensstemmende med anmeldelsen.

2. Jan Wessels dødsbo tilkjennes saksomkostninger.»

Oslo skifterett avsa 15. mars 1983 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Fordring nr. 526 i Tandbergs Radiofabrikk A/S - dets konkursbo godkjennes som dividendeberettiget med kr. 966 710,-.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Angående saksforholdet og partenes anførsler vises til skifterettens dom og fremstillingen nedenfor.

Tandbergs Radiofabrikk A/S' konkursbo har anket skifterettens dom til lagmannsretten og lagt ned denne påstand:

«1. Tandbergs Radiofabrikk A/S - dets konkursbo frifinnes.

2. Tandbergs Radiofabrikk A/S - dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»

Jan Wessels dødsbo har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

«1. Skifterettens dom stadfestes.

2. Jan Wessels dødsbo tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten.»

Tandbergs Radiofabrikk A/S' konkursbo har for lagmannsretten gjort gjeldende at skifterettens rettsanvendelse er uriktig. Konkursboet har i det vesentlige anført følgende:

Legislative grunner tilsier at et krav av denne art ikke ensidig må vurderes ut fra forholdene på konkursåpningstidspunktet. Et betinget og terminvis forfallende pensjonskrav som bygger på avtale og er av sterkt personlig karakter, kan ikke uten videre sidestilles med et vederlagskrav som f.eks. en kjøpesum. Pensjonskravet forutsetter en vurdering av fremtidige forhold hvor usikre faktorer som eksempelvis den pensjonsberettigedes levealder må tas i betraktning. Kapitaliseringen og neddiskonteringen av kravet vil nødvendigvis måtte bli skjønnsmessig. På denne bakgrunn er det uriktig å se bort fra omstendigheter som inntreffer etter konkursåpningen, men før fordringens prøvelse eller før utlodningen. Egentlig bør utlodningen være det avgjørende skjæringstidspunkt, siden det først er da en fordringshaver med sikkerhet vet hvor han står.

Etter konkursboets oppfatning har de nevnte legislative grunner støtte i rettspraksis og teori om sammenlignbare prinsippspørsmål. Det er fra konkursboets side vist til Brækhus: Utvalgte konkursrettslige emner (1970) 49, til NOU 1972:20 under §6-2, til Lov og Rett 1972 221 flg. og Nils Nygaard: Skade og ansvar 64 samt til Lødrup: Erstatningsberegningen ved personskade (1980) 85. Videre er det vist til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1931-81 og 297 samt Rt-1974-439.

Etter konkursboets oppfatning er det heller ikke av rettstekniske eller andre tungtveiende grunner nødvendig å legge forholdene på

Side:1075

konkursåpningstidspunktet til grunn ved beregningen av betingede krav som pensjonskrav. Dødsboets anførsel om at et annet skjæringstidspunkt enn konkursåpningen vil føre til en uberettiget gevinst for kreditorene og et tilsvarende ubegrunnet tap for den pensjonsberettigede, kan således ikke føre frem. I denne sammenheng må det være avgjørende at pensjonsordningens formål er å sikre pensjonisten og ikke hans arvinger, med mindre det er særskilt hjemmel for annet.

I det foreliggende tilfellet kan det etter konkursboets mening ikke ses bort fra at direktør Wessel døde allerede før hans krav på pensjon var prøvet av konkursboet. Det ville være ganske urimelig om selve anmeldelsen av kravet skulle ha omformet det til et ubetinget pengekrav på den kapitaliserte, men neddiskonterte verdi som fremkommer om en ser bort fra at pensjonisten allerede er død. Dødsboets krav må være begrenset til den kapitaliserte og neddiskonterte verdi beregnet frem til dødstidspunktet.

Når dødsboet anfører at denne løsning vil medføre en urimelig forskjellsbehandling av Wessels dødsbo i forhold til Tandbergs Radiofabrikks egne pensjonister, er dette etter konkursboets syn uriktig. Wessels pensjonskrav bygger på den spesielle avtale med hans tidligere selskaper A/S Radionette Norsk Radiofabrikk, A/S Jan Wessels Radiofabrikk Radionette og Radiovisjon A/S som alle senere ble fusjonert med Tandbergs Radiofabrikk A/S. Tandbergs egne ansatte hadde derimot fått en felles pensjonsordning med bedriften som fungerte etter samme prinsipper og beregninger som for en pensjonskasse eller en pensjonsforsikring tegnet i et forsikringsselskap. Ved det rettsforlik som ble inngått mellom konkursboet og Pensjonsforeningen for tidligere ansatte i Tandbergs Radiofabrikk A/S, ble det stilt til disposisjon kr. 55 millioner til dekning av de tidligere ansattes pensjoner. Konkursboet anså seg i og med forliket ferdig med disse krav også i den forstand at boet ikke hadde noe med den innbyrdes fordeling av pensjonsmidlene å gjøre. At det for et par pensjonisters vedkommende er foretatt en beregning som om pensjonistene fortsatt var i live på tross av at de var avgått ved døden, kan på denne bakgrunn ikke bebreides konkursboet som urimelig forskjellsbehandling i forhold til Jan Wessels dødsbo.

Konkursboet gjør endelig gjeldende at det ikke foreligger noe krav som kan være gjenstand for arv. Det klare utgangspunkt er at kravet på en pensjonsytelse ikke går i arv, og det kan ikke medføre noen forskjell at kravet er anmeldt i et konkursbo, med mindre den pensjonsberettigede også var i live på utlodningstidspunktet. Først på dette tidspunkt er pensjonskravet ved kapitalisering og neddiskontering gått over til en pengefordring som i tilfellet kan overtas av den pensjonsberettigedes arvinger.

Til støtte for sitt syn har konkursboet her vist til Arnholm: Arverett (1974) 2 og Lund og Langholm: Folketrygdloven (1967) 178.

Jan Wessels dødsbo har gjort gjeldende at skifterettens dom er riktig både i resultatet og i begrunnelsen, likevel slik at dødsboet burde ha vært tilkjent saksomkostninger for skifteretten. Dødsboets vesentligste anførsler for lagmannsretten er følgende:

Det er riktig at Wessels pensjonskrav bygger på avtalen med hans tre tidligere selskaper. Ved den senere fusjon overtok Tandbergs

Side:1976

Radiofabrikk A/S denne forpliktelse, og det finnes ikke rimelig grunnlag for å hevde at Wessels krav mot konkursboet skal stå i en annen stilling enn pensjonskravene fra Tandbergs egne ansatte.

Også når det gjelder Wessel, er forholdet at hans krav på løpende pensjonsytelser gikk over til en pengefordring på kapitalverdien ved konkursåpningen. Dødsboet gjør gjeldende at det er forholdet på dette tidspunkt som må være avgjørende. At Wessel senere er avgått ved døden, kan ikke tillegges den betydning at kravet på den kapitaliserte verdi av pensjonsytelsene dermed er falt bort.

Til støtte for sitt syn viser dødsboet til at konkursåpningen som skjæringstidspunkt gir rettstekniske fordeler ved den notoritet som knytter seg til dette tidspunkt. De øvrige tidspunkter som kunne komme på tale - tidspunktet for anmeldelsen av fordringen, tidspunktet for prøvelsen, eventuelt godkjennelsen av fordringen, og tidspunktet for utlodningen - vil alle være mere avhengig av tilfeldighet enn konkursåpningen. Det ville være støtende om tilfeldigheter skulle få den følge at pensjonister som ellers står likt fikk forskjellig behandling. Mot å legge utlodningstidspunktet til grunn som skjæringstidspunkt, anfører dødsboet særskilt at det da vil kunne oppstå vanskeligheter dersom det foretas foreløpige utlodninger, samt at det heller ikke kan ses bort fra faren for at bobehandlingen og dermed utlodningen kan forhales i visse tilfeller. De nevnte usikkerhetsmomenter vil føre til uvisshet om pensjonskravets endelige størrelse, og det er ille nok for en pensjonist å få sitt krav på pensjon redusert til et dividendekrav om ikke også selve størrelsen skal avhenge av tilfeldige forhold. Når konkursboet i det foreliggende tilfellet finner at forholdene på konkursåpningstidspunktet ikke kan være avgjørende, synes det å være ut fra løse rimelighetsbetraktninger bygget på etterhåndsvurderinger som ikke bør være avgjørende for utformingen av en generell regel.

Dødsboet anfører at den arverettslige innsigelse som er gjort gjeldende av konkursboet ikke har selvstendig betydning. Innsigelsen henger sammen med spørsmålet om det skal tas hensyn til et dødsfall som inntreffer etter at konkurs er åpnet.

Subsidiært gjør dødsboet gjeldende at det vil innebære en urimelig forskjellsbehandling dersom konkursboet gis medhold. Det er på det rene at konkursboet foreslo at Wessel skulle få samme behandling som Tandbergs egne pensjonister, men Wessel avslo dette under henvisning til at hans pensjonskrav stod på egne ben. Det var naturlig at Wessel inntok dette standpunkt på det daværende tidspunkt. Den gang knyttet det seg atskillig usikkerhet til det kollektive krav. Det forhold at Wessel valgte å stå utenfor den kollektive ordning, kan imidlertid ikke berettige konkursboet til å gi ham oppgjør etter andre retningslinjer enn de som er fulgt overfor de øvrige pensjonister. Når det for de sistnevnte ikke tas i betraktning at den pensjonsberettigede er død etter konkursåpningen, må den samme regel følges overfor Wessels dødsbo. Konkursboet kan i denne sammenheng ikke høres med at de beregningsprinsipper som er fulgt overfor Tandbergs egne pensjonister etter at rettsforliket om kr. 55 millioner ble inngått, er uten betydning for den foreliggende sak.

For lagmannsretten er det gitt forklaring av h.r.advokat F. M.

Side:1077

Bugge som bobestyrer i Tandbergs Radiofabrikk A/S' konkursbo. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og er i det alt vesentlige enig i skifterettens begrunnelse. Lagmannsretten bemerker:

Det bør av notoritetsgrunner velges et mest mulig entydig skjæringspunkt. På samme måte som skifteretten finner lagmannsretten at de andre mulige tidspunkter som er anført fra konkursboets side bl.a. vil være avhengige av utviklingen i bobehandlingen. Tilfeldigheter, eller endog bevisste inngrep fra interessegrupper som i denne sammenheng bør anses som uvedkommende, vil da ikke kunne utelukkes fra å få innflytelse på pensjonskravets rettslige stilling. Dette gjelder således både tidspunktet for pensjonskravets prøvelse og tidspunktet for utlodningen. I begge tilfeller vil fremdriften i bobehandlingen få vesentlig betydning for hvilken faktisk tilstand som skal danne grunnlag ved bedømmelsen av pensjonskravets eksistens og størrelse, uten at det kan påvises reelle grunner for å gi slike forhold innflytelse. Som påpekt av skifteretten vil det, om tidspunktet for et pensjonskravs prøvelse velges som skjæringstidspunkt, kunne bli ulik bedømmelse av to like pensjonskrav fordi de ikke kommer opp til prøvelse på samme tidspunkt. Lagmannsretten er videre enig med skifteretten i at heller ikke utlodningstidspunktet er skikket som skjæringstidspunkt, fordi dette tidspunkt vil være påvirkelig av interesser som har mulighet for å påvirke tempoet i bobehandlingen.

Lagmannsretten er på den annen side oppmerksom på at saklige grunner kan tale for at det ved bedømmelsen av betingede krav er behov for å ta hensyn til forhold som har betydning for kravets eksistens også om disse forhold inntreffer etter konkursåpningen. Ut fra en samlet vurdering, herunder av det foran nevnte notoritetshensyn, bør imidlertid det forhold at Wessel er avgått ved døden etter anmeldelsen av pensjonskravet ikke få innflytelse på kravets eksistens og beregning. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det også ville virke lite rimelig om Wessels dødsfall skulle tillegges betydning, mens dødsfall blant pensjonister som omfattes av rettsforliket mellom konkursboet og Tandbergs egne pensjonister ikke får tilsvarende virkning.

Ut fra det syn lagmannsretten foran har lagt til grunn er Wessels pensjonskrav fra konkursåpningen av å anse som en ordinær pengefordring. Fordringens størrelse bestemmes ved en kapitalisering og neddiskontering av pensjonskravet i overensstemmelse med gjeldende beregningsnormer, og partene er enige om at en i så fall skal legge til grunn det beløp skifteretten har gitt dom for. Når pensjonskravet fra konkursåpningen av anses som en ordinær pengefordring, kan det ikke ses å være holdepunkt for å hevde at kravet ikke tilhører Wessels etterlatte formue og går i arv etter ordinære arverettslige regler. Konkursboet kan følgelig heller ikke gis medhold i sin innsigelse på arverettslig grunnlag.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, vil skifterettens dom bli stadfestet helt ut, i det lagmannsretten heller ikke finner grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelse. Anken har således vært forgjeves, men saken har reist tvilsomme rettsspørsmål.

Side:1078

Saksomkostninger tilkjennes derfor heller ikke for lagmannsretten, jfr. unntaksregelen i tvml. §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Knut Petterson):

Saken gjelder fordring nr. 526 i Tandbergs Radiofabrikk A/S - dets konkursbo, pensjonskrav anmeldt av tidligere direktør Jan Wessel. Fordringen ble opprinnelig anmeldt med prinsipalt kr. 1 084 500,- og subsidiært med kr.936 000,-. I skiftesamling den 20. januar 1981 ble fordringen delvis godkjent med kr. 8 728,- som prioritert av klasse 1 og kr. 184 311,54 som uprioritert. Ved stevning av 19. oktober 1981 ble tvist reist ved advokatfirmaet Hauge, Stang Lund og Hauge jr. v/advokat Tallag Andersen på vegne av Jan Wessels dødsbo.

Jan Wessel var direktør og hovedaksjonær i tre samarbeidende selskaper, A/S Radionette Norsk Radiofabrikk, A/S Jan Wessels Radiofabrikk Radionette og Radiovisjon A/S. Under ekstraordinære genealforsamlinger i de tre selskaper den 7. juni 1971 trådte Jan Wessel ut av den daglige ledelse i selskapene. Følgende likelydende avsnitt ble protokollert i de tre generalforsamlingsprotokoller:

«3. Pensjon til direktør Wessel.

Etter forslag fra disponent Bjørvik besluttet generalforsamlingen at direktør Jan Wessel skal oppebære en samlet pensjon fra de tre samarbeidende selskaper på kr. 100 000,- kroner etthundretusen pr. år med månedlig utbetaling, hvorav tredjeparten skal falle på dette selskap.

Pensjonsordningen trer i kraft fra 1. januar 1971 og inkluderer opparbeidet lønn og honorar fra dette tidspunkt. Hustruen skal ha krav på en enkepensjon som svarer til 50 % av ovennevnte pensjon.

Pensjonene skal reguleres prosentvis til samme tid og i samme takt som nærmestliggende pensjoner i Statens Pensjonskasse. Direktør Wessel og styret vil sammen ta stilling til eventuelle samordningsspørsmål med folketrygden som måtte reise seg og treffe avtaler om dette som måtte være ønskelig.

Så lenge direktør Wessel beholder sine aksjer i de samarbeidende selskaper og det ikke utdeles utbytte på disse aksjer som kan dekke formuesskattene, skal de samarbeidende selskaper betale direktør Wessel formuesskatt på disse aksjene pluss den økning i hans inntektsskatt som denne ordning medfører. Beløpet fordeles mellom selskapene med en tredjedel på hvert.»

Den 19. mai 1972 ble de tre selskaper fusjonert med Tandbergs Radiofabrikk A/S. Ved fusjonsavtalen overtok Tandbergs Radiofabrikk A/S de tre selskaper med påhvilende rettigheter og forpliktelser.

Ved kjennelse av 14. desember 1978 ble boet til Tandbergs radiofabrikk A/S tatt under konkursbehandling. Ved konkursåpningen utgjorde Jan Wessels pensjon kr. 158 737,- pr. år. Jan Wessel døde den 12. august 1980. Hans fordring ble godkjent med forfalt beløp pr. dødsfallet, beløpene er referert ovenfor. Partene er enige om at disse beløp holdes utenfor nærværende sak.

Under saksforberedelsen er framlagt rettsforlik mellom Tandbergs Radiofabrikk A/S - dets konkursbo og Pensjonsforeningen for tidligere ansatte i Tandbergs Radiofabrikk A/S. Gjennom forliket ble tidligere ansattes pensjonskrav

Side:1079

kollektivt godkjent med kr. 55 millioner. Jan Wessel deltok ikke i denne ordning. Rettsforliket ble inngått den 3. juli 1981. Ved senere henvisninger til forliket benevnes dette «rettsforliket».

Under saksforberedelsen er det oppnådd enighet mellom partene om hvordan et eventuelt pensjonskrav skal beregnes. Saken er etter dette begrenset til hvorvidt saksøker har et pensjonskrav eller ikke, utover det som allerede er godkjent.

Tvisten har vært behandlet i søksmåls former. Hovedforhandling ble avholdt den 16. februar 1983. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. - - -

Skifteretten er kommet til at saksøkeren må gis medhold. Riktignok gjelder saken rett til pensjon, som var ment å løpe inntil Jan Wessels død. Dersom dødsfallet hadde inntrådt før konkursåpningen i Tandbergs Radiofabrikk A/S, ville dødsboet åpenbart ikke ha noe krav utover opptjent pensjon pr. dødsfallstidspunktet.

Et konkursrettslig grunnprinsipp er imidlertid at fordringer i konkurs skal beregnes ut fra situasjonen pr. konkursåpningen. Situasjonen «fryses» på dette tidspunkt. Dette framgår forutsetningsvis av konkurslovens §102 og §120. Det er i denne situasjonen en likedeling innen de enkelte prioritetsgrupper skal skje. At betingede fordringer som pensjonskrav kan anerkjennes i konkurs, er ikke bestridt. Løpende ytelser som pensjon må nødvendigvis kapitaliseres utfra et gitt skjæringspunkt, idet pensjonskravet anses forfalt i sin helhet på grunn av konkursen.

Saksøkte har under saksforberedelsen vist til to høyesterettsdommer inntatt i Rt-1931-81 og 297, som begge gjaldt pensjonskravs stilling overfor henholdsvis en insolvent bedrift under avvikling og en sparebanks likvidasjonsbo. Skifteretten finner ikke de synspunkter som er kommet til uttrykk i disse dommer anvendelige i nærværende sak.

Saksøkte har anført andre mulige skjæringspunkter ved beregning av pensjonskrav enn konkursåpningen. Tidspunktet for fordringsprøvelsen kan etter rettens oppfatning ikke anvendes. Fordringsprøvelse vil oftest, og spesielt i større konkursboer, foretas i flere skiftesamlinger. Det kan derfor være tilfeldig når de enkelte fordringer blir prøvet, og det vil kunne innebære en urimelig forskjellsbehandling å ta utgangspunkt i situasjonen ved prøvelsen av den enkelte fordring.

Utlodningstidspunktet er anført som et annet mulig skjæringspunkt. Høyesterett har i en dom inntatt i Rt-1974-439 uttalt at ved felleseieskifte skal verdiberegningen skje ut fra situasjonen ved utlodningen. Avgjørelsen er kritisert i teorien, fordi en part vil ha muligheten for å profitere på en trenering av skifteoppgjøret. Forholdet er etter rettens oppfatning i stor grad anderledes ved konkurs med hensyn til mulighetene for å trenere bobehandlingen. Dersom utlodningstidspunktet skulle benyttes som skjæringspunkt ved beregningen av pensjonskrav, ville det likevel innebære en forskjellsbehandling av pensjonsberettigede idet behandlingstiden for de enkelte konkursboer i praksis kan variere fra noen måneder til flere år. Forannevnte høyesterettsdom gjelder forholdet til likedelingsregelen i skifte lovens §47. Situasjonen er såvidt anderledes ved konkurs at dommen ikke kan anses bindende i nærværende sak.

Skifteretten er på denne bakgrunn blitt stående ved at skjæringspunktet også ved beregning av en betinget og løpende fordring som krav på pensjon, må være tidspunktet for konkursåpningen. Partene er enige om beregningsprinsippene

Side:1080

for pensjonskravet. Disse er lagt til grunn for saksøktes subsidiære påstand. Kravet er totalt beregnet til kr. 966 710,-. Kravet er delvis godkjent i skiftesamling den 20. januar 1980 med kr. 8 728,- som prioritert av klasse 1 og kr. 184 311,54 som uprioritert. Det er foretatt forhåndsutlodning i boet, og retten forutsetter at tidligere utbetalinger går til fradrag.

Saksøkte har tapt saken fullstendig. Retten finner likevel at hver av partene bør bære sine saksomkostninger, idet konkursboet hadde fyldestgjørende grunn til å la saken prøves av retten, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd. - - -