RG-1984-46

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1983-06-03
Publisert:	RG-1984-46
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 3. juni 1983 i sak nr. 257/1981. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av Kjæremålsutvalget nektet fremmet til Høyesterett i medhold av bestemmelsen i tvistemålsloven §373, tredje ledd nr. 2.
Parter:	Leif O. Hatlem (advokat Harald Hjermann) mot Ragnvald Risnes (advokat Gunnar Svartveit).
Forfatter:	Lagdommerne M. Lund, Bjarne Danielsen, sorenskriver Arne Ekeberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Servituttlova (1968) §10, §1, §172, §180, Sameigelova (1965), §9

Ragnvald Risnes, eier av gnr. 46, bnr. 3 i Hyllestad, reiste ved stevning av 30.12.1980 sak mot Peder O. Hatlem, eier av gnr. 46, bnr. 1, og Leif Hatlem, eier av gnr. 46, bnr. 10, med krav om innløsning etter §10 i lov av 29.11.1968 om særlege råderettar over framand eigedom, i forbindelse med at Peder O. Hatlem hadde skjøtet sin rett til å ha naust og båtopptrekk på bnr. 3 over til sin bror, Leif Hatlem. Partene var under saken enige om at Peder O. Hatlem ikke skulle være part i saken, og denne ble hevet for hans vedkommende. For det tilfelle at kravet om innløsning ble tatt til følge var det - i henhold til felles påstand fra partene - enighet om at innløsningssummen for naust og rettigheter skulle fastsettes ved verditakst av to takstmenn oppnevnt av herredsretten etter begjæring av en av partene.

Ytre Sogn herredsrett avsa 14. mai 1981 dom med slik slutning:

«1. Ragnvald Risnes kjennes som eier av gnr. 46 bnr. 3 i Hyllestad, berettiget til å innløse den naustrett og rett til båtopptrekk som ved utskiftningsforretningen av 23. mai 1900 og 27. april 1901 ble tillagt gnr. 46 bnr. 1 i Hyllestad.

2. Leif Hatlem dømmes til å utstede skjøte på naustretten og retten til båtopptrekket til Ragnvald Risnes mot betaling av innløsningssum som - dersom partene ikke blir enige om beløpet - fastsettes ved verditakst av to takstmenn oppnevnt av herredsretten etter begjæring fra en av partene.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:47

Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten vises til dommen.

Leif Hatlem har i rett tid påanket herredsrettens avgjørelse.

Han gjør prinsipalt gjeldende at skjøtet i 1979 ikke representerer den reelle overdragelse av båtnaust og bruksrettigheter. Overdragelsen hadde skjedd på et langt tidligere tidspunkt, og skjøtet i 1979 representerte kun en formalisering av et allerede inngått og gjennomført avtaleforhold. Bakgrunnen for at det formelle ble brakt i orden i 1979 var at det skulle finne sted betydelige investeringer. Det kan ikke angis et bestemt år da naust og rettigheter ble overført. Dette har imidlertid skjedd etter 1961,jfr. skjøte i 1961 på bnr. 10. Lagmannsretten forstår den ankende part slik at han mener overføringen skjedde et stykke ut i 1960-årene. Det anføres at Leif Hatlem fikk overført bruksretten ved at han overtok vedlikeholdet av naustet. Fra denne tid hadde Leif Hatlem alle beføyelser angående naustet. Når Peder Hatlem en sjelden gang hadde behov for naust eller båtopptrekk spurte han Leif Hatlem om tillatelse til bruk. Leif Hatlem som således hadde vedlikeholdet av naustet la også skinner for båtopptrekk. Han brukte naustet til sine båter samt til lager m.m. Som nabo har Ragnvald Risnes vært klar over dette og at Leif Hatlem hadde overtatt. Risnes måtte i tilfelle krevet avløsning eller innløsning på et langt tidligere tidspunkt. Han må således være avskåret fra å kreve innløsning i forbindelse med den senere formelle gjennomføring av den tidligere avtale mellom brødrene Hatlem. Som støtte for dette syn er det også anført at oppgjøret med betaling av kr. 1 000,-fant sted i 1976-slik det hevdes å fremgå av skjøtet fra 1979.

Det anføres subsidiært å foreligge «særlege rettshøve»,jfr. lovens §1 annet ledd, og lovens innløsningsbestemmelse kommer da ikke til anvendelse. Det hevdes at det foreligger kontinuerlig og åpenlys bruk av naust m.m. fra Leif Hatlems side i over 20 år og at dette har vært akseptert av Ragnvald Risnes. Den opprinnelige rettighetshaver synes ikke lenger å ha hatt interesse for naustet og en annen har overtatt. Risnes kunne da ha krevet avløsning, men har i stedet akseptert endringene. Dette må være «særlege rettshøve» som loven omtaler og Ragnvald Risnes kan ikke i 1979 kreve innløsning. Det anføres også å være slik sammenheng mellom bnr. 10 og servitutten at det foreligger et «særleg rettshøve». Det hevdes å være uten mening hvis bare bnr. 10 skulle overdras uten at også servitutten skulle følge med. Det forhold at servitutten ble overført noe senere kan ikke være avgjørende i den sammenhengen. Det aksepteres imidlertid at rettigheten ikke er gått over sammen med bnr. 10, og §10, siste ledd får derfor ikke direkte anvendelse.

Det gjøres også gjeldende at den avtale som ble inngått mellom partene i 1975 innebærer at Risnes er avskåret fra å gjøre innløsning gjeldende. Det er vist til avtalens pkt. 3 som godkjenner jordskifterettens avgjørelse i 1960/1961. Naust og båtopptrekk var omtalt i 1975, og Leif Hatlem opptrådte som den reelle interessent når det gjaldt bnr. 1's rettigheter. Ragnvald Risnes har ved avtalen akseptert at Leif Hatlem fortsatt kunne bruke naust og båtopptrekk, og innløsning kan da ikke kreves.

Det hevdes videre at innløsningskravet ikke kan tas til følge fordi

Side:48

kjøpesummen kr. 1 000,- ikke ble budt frem i kontanter eller på annen måte slik det fremgår av lovens §10. Det kan ikke være tilstrekkelig å tilby kr. 1 000,- i et brev, slik det her er gjort. At Leif Hatlem den gang ikke protesterte mot den måte kjøpesummen ble tilbudt på må være uten betydning.

Det anføres videre at kravet om innløsning ikke kan taes til følge fordi det foreligger misbruk av forkjøpsrett. Det skal meget til for å konstatere slikt misbruk, men vilkårene må sies å være til stede i dette tilfelle. Det hevdes å foreligge illojal utnyttelse av innløsningsrett og at resultatet vil være ytterst urimelig. Risnes' intervensjon kan ikke sies å være en lojal ivaretagelse av brukets behov - og det er dette som må være lovens formål. Det er vist til at det bruk som Risnes eier har meget lang strandlinje og en rekke andre muligheter for naust og båtopptrekk. Han har også naust og sjøbod fra før og har fått innvilget søknad om et ytterligere naust. Hvis Risnes i det hele har beskyttelsesverdige interesser må disse være meget beskjedne. På den annen side har Leif Hatlem et akutt plassbehov i forbindelse med det betydelige fiskeoppdrett han nå driver. Leif Hatlem har investert betydelige beløp i sin virksomhet og har gjennom ca. 20 år basert seg på bl.a. naust og båtopptrekk. Dette har Risnes sett og akseptert, og man er da over i det rene misbruk av innløsningsrett. Til støtte for sitt syn har Leif Hatlem vist til Torgeir Austenå, Løsningsrettigheter, 242.

Som ny anførsel for lagmannsretten er det subsidiært gjort gjeldende å være adgang til tilbakeskjøting av rettighetene. Verken Peder Hatlem eller Leif Hatlem kjente til bestemmelsen om innløsning. Overdragelse hadde aldri funnet sted hvis det kunne være spørsmål om innløsning. At saken er prosedert og at tilbakeskjøting ikke fant sted straks kan ikke medføre at et krav om tilbakeskjøting nå er avskåret. Det er i den sammenheng vist til Austenå 376-377.

Leif Hatlem har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt: Leif O. Hatlem frifinnes.

Subsidiært: Leif O. Hatlem frifinnes mot å tilbakeskjøte bruksretten til Peder O. Hatlem.

3. I begge tilfeller: Leif Hatlem tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ragnvald Risnes har vist til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse.

Han anfører at utskiftningen i 1960- og skjøtet av 22/7-1961 - klart viser at bruksretten til naust og båtopptrekk fortsatt skulle ligge til bnr. 1, og at det ikke var noen sammenheng mellom bnr. 10 og servitutten. Først i 1979 ble bruksretten overført fra Peder Hatlem til Leif Hatlem, slik det fremgår av skjøtet. Oppgjør ble også foretatt i 1979, selv om dette fant sted ved avregning i tilknytning til et skifteoppgjør fra 1976. At Leif Hatlem fikk lov av broren til å nytte naust m.m. - og hadde et visst vedlikehold - endrer ikke det forhold at bruksretten fortsatt lå til bnr. 1. Det som her skjedde var bare et naturlig samarbeid mellom brødre. Det er bl.a. vist til at også Peder Hatlem brukte naust m.m. de følgende år bl.a. etter 1968. Det ligger innen rammen for en slik bruksrett at den kan lånes ut til andre, og dette medfører da ikke noen innløsningsrett for eieren. Når det gjelder overdragelsestidspunktet er

Side:49

det for øvrig særlig vist til brev av 11/10-1977 fra Leif Hatlem til Kystdirektoratet. Brevet viser at Leif Hatlem på dette tidspunkt regnet naust og rettigheter som tilhørende sin bror Peder Hatlem. Etter loven må det foreligge bindende avtale om overdragelse for at innløsningsrett skal foreligge. I tillegg skal eieren underrettes om overdragelsen, og slik underretning ble aldri gitt til Ragnvald Risnes. Han fikk tilfeldig kjennskap til skjøte av 9/6-1979 og gjorde da sitt innløsningskrav gjeldende umiddelbart.

Det benektes å foreligge slike «særlege rettshøve» som skulle medføre at innløsningsbestemmelsen ikke gjelder. Risnes har i den forbindelse bl.a. anført at den bruk Leif Hatlem fikk adgang til var naturlig og innen rammen av den rett som lå til bnr. 1, og ikke kunne gi grunnlag for inngripen fra hans side. Når det gjelder forholdet mellom bnr. 10 og bruksretten til bnr. 1 er det klart - og erkjent - at bruksretten ikke fulgte med ved salget i 1961. Det er heller ingen slik sammenheng mellom bnr. 10 og bruksretten at det kan sies å foreligge «særlege rettshøve».

Når det gjelder pkt. 3 i avtalen av 1975 anføres at denne bestemmelse ikke tok sikte på naust og båtopptrekk. Pkt. 3 i avtalen var for så vidt overflødig idet den bare ga uttrykk for at jordskifterettens avgjørelse i 1960 skulle gjelde og respekteres av partene. Ragnvald Risnes hevder at bestemmelsen ble tatt inn fordi Leif Hatlem ulovlig hadde begynt å bruke den bergstrimmel som bnr. 3 fikk utlagt ved skiftebehandlingen. Nausttomt og båtopptrekk var gammel rett for bnr. 1 og ble ikke avgjort av jordskifteretten i 1960. Henvisningen til jordskifterettens avgjørelse kan da ikke gjelde naust m.m.

Ragnvald Risnes har i det brev hvor innløsningskravet ble gjort gjeldende sagt klart fra om at kr. 1 000,- sto til disposisjon for Hatlem, og noen direkte forevisning av selve beløpet kan ikke være nødvendig. Det er også vist til at Ragnvald Risnes skulle vært varslet om overdragelsen og han ville fra dette tidspunkt hatt 6 uker til å fremme krav samt stille kjøpesummen til disposisjon. Når innløsningskravet straks ble avvist hadde det i alle fall ingen interesse å gjøre mer angående selve løsningssummen. Leif Hatlem reiste heller ingen innsigelser når det gjaldt den formelle fremgangsmåte.

Ragnvald Risnes benekter at det foreligger misbruk av innløsningsrett eller annet grunnlag for å tilsidesette den løsningsrett han har etter loven. Forutsetningen for at bruksrettigheter skal kunne selges fra fast eiendom er angitt i lovens §9, og slikt salg innebærer at retten har vært «uturvande eller ulageleg til utnytting saman med eigedomen». Under slike omstendigheter er det både naturlig og rimelig at eieren av den tjenende eiendom har fått en innløsningsrett. Det er ikke illojalt å nytte den rett som loven gir, og loven stiller intet krav om avveining av eiers og kjøpers behov og interesser. Det er for øvrig anført at det vil være av avgjort betydning for bruket til Risnes å få hånd om denne del av eiendommen, bl.a. har området en gunstig naturlig beliggenhet for båtopptrekk m.m. Ragnvald Risnes stiller seg også tvilende til at Leif Hatlem har et slikt behov for naust og båtopptrekk m.m. som han angir.

Når det gjelder det fremsatte krav angående omgjøring anføres at en slik rett ikke foreligger, selv om selger og kjøper måtte være ukjent med lovens innløsningsbestemmelse. En eventuell adgang til omgjøring ville

Side:50

medføre at hele innløsningsretten ble illusorisk. Under enhver omstendighet må omgjøring skje umiddelbart, og det må være for sent å reise et slikt krav for lagmannsretten. Til støtte for sitt syn har Ragnvald Risnes her vist til Rt-1971-730 og Rt-1981-793.

Ragnvald Risnes har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Ragnvald T. Risnes tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

For lagmannsretten har partene avgitt forklaring og det er avhørt fire vitner. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige vise til og slutte seg til herredsrettens begrunnelse.

Det er på det rene at bruksretten til naust og båtopptrekk ikke ble overdratt til Leif Hatlem i forbindelse med den eiendom som ble skylddelt - som bnr. 10 - under jordskiftesaken i 1960, og som ble skjøtet fra Peder Hatlem til Leif Hatlem den 22/7-1961. Det vises til skylddelingsforretningen og til skjøtet, samt til at Leif Hatlem for lagmannsretten har akseptert at det forholder seg slik. Etter dette foreligger det overdragelse av bruksrettigheter uten at dette har skjedd sammen med fast eiendom, hvilket medfører at det i utgangspunktet er innløsningsrett for grunneieren i medhold av lovens §10. Lagmannsretten må først ta standpunkt til om Ragnvald Risnes har fremmet sitt innløsningskrav tidsnok ved at han gjorde dette gjeldende kort tid etter at han fikk kjennskap til skjøtet av 9/6-1979. Lagmannsretten finner ikke at Leif Hatlem har godtgjort at det skjedde endelig overføring av rettighetene før ved det nevnte skjøte. Ordlyden i skjøtet taler for at det forholder seg slik. Det heter således «Skøyter og avhender med dette». På den annen side heter det i skjøtet at kjøpesummen - kr. 1 000,- - er betalt i 1976, hvilket tyder på at det var på dette tidspunkt det fant sted en enighet mellom brødrene angående overføring av rettighetene. Dette stemmer imidlertid ikke med hva Leif Hatlem selv gir uttrykk for i et brev av 11/10-1977 til Kystdirektoratet. Det heter her bl.a.: «Dernest er naustet som ligg nordanfor grenselina min bror Peder Hatlem som har. Til naustet fylgjer båtopptrekk som er evigvarande bruksrett på R. T. Risnes sin eigedom.» Det er ellers bare fremkommet meget vage opplysninger om et eventuelt avtaleforhold før nevnte skjøte av 1979. Leif Hatlem har således prosedert på at overdragelsen ikke kan angis eksakt, men må sees som en konsekvens av overtagelsen av vedlikehold og bruk, et syn som lagmannsretten ikke finner holdbart som selvstendig grunnlag. Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at det ikke er godtgjort bindende avtale om overføring av rettighetene før ved skjøtingen i 1979. - Selv om det imidlertid skulle forholde seg slik at det var enighet mellom brødrene om overføring før dette skjedde formelt i 1979, så vil dette ikke være avgjørende.

En slik overdragelse må i tilfelle i alle fall antas å ha skjedd etter at lov om særlege råderettar over framand eigedom trådte i kraft. Ragnvald Risnes skulle da hatt underretning om overdragelsen, og om fri sten for å gjøre innløsning gjeldende - hvilket han ikke har fått. Ragnvald Risnes ble først kjent med at det forelå en overdragelse da han tilfeldig

Side:51

fikk kunnskap om skjøtet av 9/6-1979. Han reagerte da raskt og innløsningskravet finnes å være fremmet i rett tid.

Den bruk Leif Hatlem har gjort av naust og rettigheter finnes ikke å kunne gi grunnlag for å si at det foreligger «særlege rettshøve». Det vises til herredsrettens nærmere begrunnelse. Heller ikke anførselen som er knyttet til avtalen fra 1975 kan føre frem. Pkt. 3 i denne avtale sier ikke mer enn at eierne av bnr. 3 og bnr. 10 godtok og skulle respektere jordskifterettens avgjørelse, og gir således intet uttrykk for endring av de rettsforhold som var etablert.

Lagmannsretten finner videre at Ragnvald Risnes har gjort det som må anses tilstrekkelig når det gjelder kravet om «å by fram løsningssummen». Lagmannsretten viser til herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten er videre kommet til at det ikke foreligger illojal utnyttelse av innløsningsrett, eller andre lignende grunner som eventuelt kan medføre at den rett som Ragnvald Risnes har etter lovens §10 ikke kan gjøres gjeldende. Loven stiller intet krav om avveining av partenes interesser. Lovgiveren har gitt eieren en rett til innløsning og det kan da normalt ikke være illojal opptreden å gjøre en slik rett gjeldende. Det kan i alle fall ikke være grunnlag for slike synspunkter når eieren - som her - har en klar nok interesse i å få fjernet de bruksrettigheter som har heftet på hans eiendom. At kjøperen av rettighetene - Leif Hatlem - nok kan ha større interesser i tilknytning til den virksomhet han driver finnes det ikke å være adgang til å ta hensyn til.

For lagmannsretten er det også gjort gjeldende et subsidiært krav om at Leif Hatlem må frifinnes mot å tilbakeskjøte bruksretten til Peder Hatlem. Utgangspunktet må her være at det normalt ikke kan være adgang til slik tilbakeskjøting når det gjelder innløsningsrettigheter, hva enten partene har kjent til vedkommende innløsningsbestemmelse eller ikke. Når det gjelder rettigheter som de foreliggende synes det å være særlig liten grunn for å gi adgang til å skjøte tilbake. For at slike rettigheter i det hele skal kunne overdras utenom fast eiendom er det etter lovens §9 bl.a. et vilkår at retten «er uturvande eller ulageleg til utnytting saman med eigedomen». Når den opprinnelige rettighetshaver har såvidt beskjedne interesser er det liten grunn til å godta tilbakeskjøting. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig standpunkt til dette spørsmål, idet lagmannsretten er kommet til at det i alle fall må være for sent å fremsette et slikt krav for lagmannsretten. Til støtte for dette syn vises til Rt-1971-739 og Rt-1981-793 som gjelder tilsvarende spørsmål angående innløsning etter sameieloven.

Herredsrettens avgjørelse blir etter dette stadfestet.

Anken har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvml. §180 første ledd blir den ankende part pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten i det særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Omkostningene fastsettes i overensstemmelse med inngitt oppgave til kr. 9 781,-. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, som således også stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Side:52

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Leif Hatlem til Ragnvald Risnes kr. 9 781,- - kronernitusensjuhundreogåttien 00/100 - i saksomkostninger for lagmannsretten.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Aanes med domsmenn):

Ved stevning av 30.12.1980 har Ragnvald Risnes, som eier av gnr. 46, bnr. 3, i Hyllestad, reist sak mot Peder O. Hatlem, eier av gnr. 46 bnr. 1, og Leif O. Hatlem, eier av gnr. 46 bnr. 10, med krav om å få nytte sin innløsningsrett etter §10 i lov av 29.11.1968 om særlege råderettar over framand eigedom, i forbindelse med at Peder O. Hatlem hadde skjøtet sin rett til å ha naust og båtopptrekk på bnr. 3 over til sin bror, Leif O. Hatlem.

Hovedforhandling ble holdt i kommunehuset i Hyllestad den 29.4.1981. Saksøkeren, Ragnvald Risnes, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokatfullmektig Gunnar Svartveit hos advokat Knut Helgeland, Voss. Saksøkte nr. 2, Leif O. Hatlem, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Harald Hjermann, Førde. Partene var enige om å begjære saken hevet for så vidt gjaldt saksøkte nr. 1, Peder O. Hatlem, og la ned likelydende påstand om dette.

Under hovedforhandlingen ble det gitt partsforklaring av saksøkeren og saksøkte nr. 2 og forklaringer av 4 vitner.

Saksøkeren la ned slik påstand:

«1. Ragnvald Risnes kjennes som eier av gnr. 46 bnr. 3 i Hyllestad berettiget til å innløse den naustrett og rett til båtopptrekk som ved utskiftningsforretningen av 23. mai 1900 og 27. april 1901 ble tillagt gnr. 46 bnr. 1 i Hyllestad.

2. Leif O. Hatlem dømmes til å utstede skjøte på naustretten og retten til båtopptrekk til Ragnvald Risnes heftelsesfritt mot betaling av en innløsningssum på kr. 1 000,-, eller som nærmere fastsatt etter retten sitt skjønn.

3. Leif O. Hatlem tilpliktes å betale saksomkostninger til Ragnvald Risnes.

4. Saken heves for Peder O. Hatlem.»

Saksøkte la ned slik påstand:

«1. Saken heves for Peder O. Hatlem.

2. Leif O. Hatlem frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Under prosedyren ble partene enige om å legge ned slik felles og subsidiær påstand:

«Dersom det blir aktuelt å fastsette en innløsningssum for naust med rettigheter, skal prisen fastsettes ved verditakst av to takstmenn oppnevnt av herredsretten etter begjæring fra en av partene.»

Bakgrunnen for saken er følgende: Ved utskiftningsforretning, sluttet 29.5.1900, og overutskiftningsforretning, sluttet 27.4.1901, ble eieren av gnr. 46 bnr. 1 gitt en bruksrett til båtnaust og båtopptrekk på gnr. 46 bnr. 3. Syd for, og inntil denne båtstøa, lå et areal som opprinnelig tjente som felles opplagsplass for flere bruk under gnr. 46, bl.a. for bnr. 1 og 3.

Ved utskiftningsforretning, sluttet 16.6.1960, ble den felles opplagsplass delt mellom brukene. En vesentlig del av den tilfalt bnr. 1, mens bnr. 3 fikk en smal stripe langs sydsiden av naustet og båtopptrekket, - under saken kalt «bergstrimmelen». - Videre ble det i utskiftningsforretningen fastslått at selve

Side:53

grunnen under naustet og båtopptrekket tilhørte bnr. 3. Det heter om dette i utskiftningsforretningen:

«Rett til naust og båtopptrekk.

I medhold avjordskifterettens kjennelse har eier eller bruker av gnr. 46, bnr. 1 en alltidvarende bruksrett til båtnaust og båtopptrekk på gnr. 46, bnr. 3 sin grunn nord for og like inn til den opplagsplass som er behandlet under denne sak.

Bruksretten til båtnaust skal være slik som tidligere og er uforandret ved denne sak.»

Allerede noe før utskiftningsforretningen av 1960 hadde saksøkte, Leif O. Hatlem, startet en bedrift for fiskematproduksjon. Han hadde i den forbindelse bruk for et areal til bedriften, og det ble i 1959 inngått kjøpeavtale mellom brødrene Leif og Peder Hatlem om at Leif skulle få kjøpe det arealet som bnr. I ville få av den felles opplagsplassen. Ved utskiftningsforretningen ble dette arealet derfor med en gang særskilt skylddelt, og det er anført om dette i utskiftningsforretningen:

«Skylddeling:

Eieren av Risnes, gnr. 46 bnr. 1, Peder O. Hatlem, fremsatte krav om skylddeling av den parsell som ved denne avløysingssak er tillagt hans bruk.

Parsellen er i medhold av kjøpekontrakt av 28. februar 1959 solgt til Leif O. Hatlem.

Jordskifteretten finner at det ikke er noe til hinder for å foreta denne skylddeling.

Grensene for denne parsellen er beskrevet tidligere under denne sak. Gnr. 46, bnr. I har en skyld av 3,10 skm.

Skylden for parsellen ble bestemt til 5 øre.

Gnr. 46, bnr. I får igjen en skyld av 3.05 skm.

Parsellen fikk bru ksnavnet Sjøtun, og matrikkelbetegnelsen gnr. 46, bnr. 10.

Parsellen har ingen rettigheter utenfor sine grenser. Det bevitnes at ikke noe nytt fellesskap er framkommet ved delingen.»

Den 22.7.1961 utferdiget deretter Peder Hatlem skjøte på bnr. 10 til Leif Hatlem. 1 skjøtet heter det bl.a.:

«Eigaren av bnr. 1 har rett til gangveg over eigedomen «Sjøtun» frå bygdevegen langs med grensa mot bnr. 2 til bnr. 1 sitt båtnaust.»

Naustet og båtopptrekket fulgte altså ikke med ved overdragelsen av bnr. 10 til Leif Hatlem, men det er anført fra Leif Hatlem sin side at han fra første stund disponerte det vesentlige av naustet som en del av sin bedrift. Han har foretatt reparasjoner og påkostninger på naustet, således har han lagt ned skinner for tralle i båtopptrekket, han har hatt båt stående der og han har nyttet naustet som lagerplass. Den første tiden hadde også broren en båt i naustet, men i mange år har Leif Hatlem nå disponert naustet alene. Dette har Ragnvald Risnes vært fullt klar over og har aldri protestert mot det eller krevet å få innløse rettigheten på det grunnlag. Bnr. I ligger et stykke unna og har adgang til båtplass m.m. på egen grunn. Fremstillingen her er ikke bestridt av Ragnvald Risnes.

Leif Hatlem har med årene utvidet sin bedrift betydelig. Han har bygget bolig og produksjonslokaler på bnr. 10, og han har bygget et anlegg for fiskeoppdrett i sjøen utenfor. I 1970-årene oppsto det så tydeligvis en viss interessekollisjon mellom den ekspanderende virksomheten til Leif Hatlem på bnr. 10 og eieren av bnr. 3, som følte sin stilling truet av naboens behov for mere plass.

Side:54

Motsetningsforholdet synes å ha blitt unødvendig forsterket ved at Leif Hatlem til sine tider brukte den foran nevnte «bergstrimmelen» til opplagsplass m.v., åpenbart litt ut fra en innstilling om at «det kan da ikke bety noe for ham». Til gjengjeld hadde Risnes en bolt og en fortøyningswire i berget på siden av båtopptrekket, som skapte visse vansker for Hatlem når han skulle bruke opptrekket til naustet.

I 1975 tilspisset saken seg i forbindelse med at Hatlem ønsket å føre opp en mur for sitt kai anlegg helt i grensen mot bnr. 3. Ved mellomkomst av ordføreren i Hyllestad ble striden bilagt, og det ble den 27.10.1975 inngått en avtale mellom partene på ordførerens kontor, der Risnes samtykket i at Hatlem fikk føre opp sitt byggverk som planlagt. Partene erklærte seg enige i «å godta føresegnene i jordskifteretten si avgjerd 1960/61,» og eier av bnr. 10 forpliktet seg til ikke ågå til ekspropriasjon av grunn eller retter på bnr. 3 i fremtiden. Samme dag ble det inngått en avtale mellom ordføreren, på vegne av kommunen, og Risnes, der kommunen bl.a. forplikter seg til for fremtiden ikke å ekspropriere grunn fra bnr. 3 «til utviding av vegbrygga eller veg fram til denne, eller til andre føremål».

Avtalen bar tydelig preg av at Risnes nå ønsket å trygge sin eiendom, ved å gå med på en ordning med naboen og samtidig markere - «så langt og ikke lenger».

Den 9.6.1979 utferdiget eier av bnr. I slikt skjøte til sin bror Leif Hatlem:

«Skøyte.

Underskrivne Peder Hatlem født xx.xx.25/46774, skøyter og avhender med dette - til bror min Leif Hatlem, født xx.xx.33/56364, fylgjande:

1. Båtnaust (bygningen) som står på ytre Risnes - og tilhøyrde eigedomen min, gnr. 46, bnr. 1, Risnes i Hyllestad.

2. Den alltidvarande bruksrett til grunnen for framomnemnde båtnaust og tilhøyrande rett til båtopptrekk - på gnr. 46 bnr. 3 Risnes i Hyllestad. Staden ligg i grense med kjøparen sitt bnr. 10 - og er detaljert beskrevet og innteikna på kart ved jordskifte i 1960 på gnr. 46.

Kjøpesummen for naustet med rettar er kr. 1 000 - ettusenkroner - som er betalt i 1976.

Den gangveg som framomnemnde bnr. 1 fekk på bnr. 10 ved skøyte av 27.7.1961 - fell med dette bort.»

Det ble ikke gitt noen melding til Risnes om overdragelsen, men da han fikk kjennskap til den ad andre veger, skrev han den 2.10.1979 følgende brev:

«Hr. Peder Hatlem Lifjorden 5942 Hyllestad, Leif Hatlem Lifjorden 5942 Hyllestad.

Overdraging av Bruksrett til naust og båtopptrekk for bnr. 1 på bnr. 3.

Eg er blitt kjend med at den bruksretten til naust og båtopptrekk som gnr. 46 bnr. I har på min eigedom gnr. 46 bnr. 3 er i ferd med å bli overdragen til Leif Hatlem, eigar av gnr. 46 bnr. 10 fl., for ein kjøpesum på kr. 1 000,-.

Etter Lov om særlege råderettar overframand egedom §10, har grunneigaren i et høve som dette ein førsterett til innløysing. Eg vil nytte meg av denne retten og set med dette fram krav om å få overta den bruksretten til naust og båtopptrekk som gnr. 46 bnr. 1 har på gnr. 46 bnr. 3 i Naustvika på Risnes.

Som innløysningssum blir tilbode kr. 1 000,- kontant betalt. Same sum som rettane er overdregne for, til Leif Hatlem. Eg ber om skriftleg svar innan 14, fjorten dager, frå poststempla dato av dette brevet.

Om kravi vert avvist, eller det ikkje blir gjeve svar, vil eg måtte gjennomføra

Side:55

innløysingsretten min i søksmål i samsvar med lova §10.»

Allerede 6.10.1979 svarer Leif Hatlem:

«Etter avtale millom bror min Peder Hatlem og meg, skal eg svare på Ditt skriv til oss av 2.10.1979.

Ditt krav om å løyse inn den alltidvarande bruksretten, fastsett seinast ved jordskifte 1960/61, for naust og båtopptrekk, vert hermed avvist.

Som Du kjenner til, har eg i mange år vore den som har nytta dette naustet og båtopptrekket.

Bruken har vore i samsvar med den rett som ligg til dette. Det har såleis heller ikkje kome innvendingar frå Deg om at den måten dette har vore nytta på, ikkje var i samsvar med bruksretten.

Som kjent, har eg tidligare kjøpt bnr. 1 sin eigedom her i Naustvika. Naustet og bruksretten er ein naturleg del av denne. Difor vart det og for mange år sidan avtala millom bror min og meg, at eg skulle få det overdrege til meg, som har stor trong for naust og båtopptrekk.

Ein syner elles til lov om særlege råderettar §2, §8, §9 og §10 og vil peike på at bruksretten her ligg til fast eigedom.

Likeeins syner eg til avtale millom Deg og meg av 29.10.1975, punkt 3.

Dersom De går til søksmål, er dette eit brot på avtala. Ein er i dette høvet løyst frå avtala og syner dertil punkt 4.

Ein ser og den kontinuerlege krangel Du driv som eit brot på føresetnaden for avtala.»

Etter at forliksmekling forgjeves hadde vært forsøkt, ble saken av forliksrådet den 8.1.1980 henvist til retten, med Peder O. Hatlem og Leif O. Hatlem som saksøkte. I tilsvaret har prosessfullmektigen for de saksøkte pekt på at et innløsningskrav etter servituttlovens §10 skal fremsettes overfor erververen av rettigheten. På dette grunnlag er det nedlagt felles påstand om at saken heves for saksøkt nr. 1, slik som foran nevnt. - - -

Retten skal bemerke:

Partene er enige om at bestemmelsene i loven av 29.11.1968 om særlege råderettar over framand eigedom i prinsippet kommer til anvendelse for servitutter av den type det her er tale om. Retten er enig i det.

Det er på det rene at Leif Hatlem har benyttet naustet på bnr. 3 helt fra den tid han startet sin virksomhet på bnr. 10. Det er imidlertid også på det rene at bnr. 1 i den første tiden hadde båt stående i naustet, og at eier av bnr. I også senere har nyttet båtopptrekket. Det foreligger før skjøtet av 1979 ingen formell avtale mellom brødrene om at naustet med rettigheter skal overføres til Leif Hatlem, og det er ingen ting som tyder på at eier av bnr. 1 opprinnelig hadde ment å gi fra seg sin naustrett på bnr. 3. Både formuleringen i skylddelingen fra 1961 og skjøtet av 22.7. s.å. taler imot dette. Utviklingen har riktignok ført til at Leif Hatlem etter hvert har overtatt den faktiske bruk alene, og mye kan tale for at det hadde vært naturlig og rimelig om naustretten hadde fulgt med i overdragelsen allerede i 1961. Det er imidlertid på det rene at naustretten ikke ble avhendet sammen med bnr. 10, og det er heller ikke slik intim sammenheng mellom utnyttelsen av bnr. 10 og naustretten at retten nødvendigvis må følge med i salget. Det går derfor ikke an å si at retten «på annan måte» gikk over til Leif Hatlem da han fikk skjøte på parsellen. Bestemmelsen i §10, siste ledd, er en unntaksbestemmelse fra den generelle hovedregel, og det er da naturlig å vise forsiktighet og ikke gi bestemmelsen større slagvidde enn ordlyden tilsier. Det er etter lovens ordlyd bare når en servitutt blir overført «saman med

Side:56

eigedommen», at eier av den tjenende eiendom mister sin rett. En slik samtidig overdragelse har ikke skjedd her, og §10, siste ledd, kan da ikke komme til anvendelse.

Retten kan heller ikke se at det foreligger andre «særlege rettshøve» som skulle føre til at eier av bnr. 3 har tapt sin innløsningsrett. Det er mulig at Leif Hatlem etter hvert har utøvet en så eksklusiv bruk av naustet, at eier av bnr. 3 kunne ha grepet inn og krevet innløsning. men dette er heller tvilsomt. Man må langt på vei kunne akseptere at eier av bnr. 1, og dermed naustet, låner dette ut til sin bror så lenge han ikke selv har bruk for det, og så lenge bruken ikke fører med seg øket belastning for eier av den tjenende eiendom, uten at dette utløser noen rett for den tjenende eiendom til å kreve innløsning. At eier av den tjenende eiendom aksepterer en bruk utover det han behøver å finne seg i, kan på den annen side ikke føre til at han mister sin rett til å kreve innløsning når rettigheten blir avhendet. Når det gjelder avtalen av 1975, er det naturlig å oppfatte denne slik at partene med den mente å gi uttrykk for at det ikke skulle skje noen utvidelse av Hatlem sin virksomhet i fremtiden, på en slik måte at det ble noe ytterligere belastning for bnr. 3. Det er da vanskelig å oppfatte denne avtale slik at det med den foreligger et «særleg rettshøve» som setter hovedregelen om innløsningsrett ut av kraft.

Det skal mye til for å nekte en person å utøve en rett han ellers har, med den begrunnelse at utøvelsen av retten skjer til skade eller ulempe for andre. Bare der det er tale om ren sjikane, at retten bare blir brukt for å skade en annen, eller der det er en massiv overvekt av ulempe for den ene part mot en beskjeden fordel for rettighetshaveren, kan det, uten lovhjemmel, komme på tale å nekte utøvelse av rettigheten. Retten kan ikke se at det foreligger noe slikt åpenbart misbruk av innløsningsretten i dette tilfelle. Risnes har en klar fordel av å bli fri for den heftelse som naustretten legger på hans eiendom. Det øker verdien av eiendommen, og han kan selv gjøre seg bruk av naustet. Hatlem har på sin side ikke påvist at han har gjort noe for å løse sitt problem med båtplass på annen måte enn ved å kreve å få overta naustet på bnr. 3.

Loven forlanger at den som vil bruke innløsningsretten må bevise at han er i stand til å betale innløsningsbeløpet, - han må «by fram innløsningssummen» i kontante midler. Risnes har da også i brevet av 2.10.1979 tilbudt seg å betale innløsningssummen kontant. Retten kan ikke se at han har tapt sin rett til å kreve innløsning når han, etter at motparten blankt har avvist innløsningskravet, ikke likevel har presentert pengene kontant for ham. Bestemmelsene i §10 må oppfattes som en rett for den innløsnings krav et blir gjort gjeldende mot. Han kan kreve åfå,se at innløseren kan betale. Når tilbudet blir avslått, har tilbyderen gjort det som er nødvendig fra hans side for å holde kravet ved like.

Retten er etter dette kommet til at Risnes i medhold av §10 i loven av 29.11.1968 kan kreve å få innløse den naustrett bnr. 1 til nå har hatt på hans eiendom.

Først under hovedforhandlingen ble spørsmålet reist om den økonomiske verdi som naustet med båtopptrekket må settes til «etter vanlig pris». Prosessfullmektigene var ikke forberedt på å prosedere spørsmålet, og det var enighet om at retten i tilfelle burde ha vært satt med i hvert fall en bygningskyndig domsmann. Partene ble på denne bakgrunn enige om å legge ned en felles subsidiær påstand om at en eventuell innløsningssum skal fastsettes ved verditakst.

Saken har budt på atskillig tvil og retten finner at det har vært fyldestgjørende

Side:57

grunn for den tapende part å la den komme for retten. I medhold av tvistemålslovens §172 annet ledd, finner retten ikke grunnlag for å ilegge saksomkostninger.

Dommen er enstemmig. - - -