RG-1984-662

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-01-16
Publisert:	RG-1984-662
Stikkord:	Skiftetvist i samboerforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse og dom 16. januar 1984 i sak nr. 158/83
Parter:	Ellen Kristiansen (advokat Knut Skullerud) mot Sverre Egil Hagamo m.fl. (17 parter) (advokat Søren Berger).
Forfatter:	Lagmann Finn Backer, lagdommerne Bror Oskar Scherdin, Dagfinn Clemetsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, Sameigelova (1965) §2

Rolf Breibybråten døde den 26.1.1982. Hans dødsbo er under offentlig skiftebehandling ved Vinger og Odal skifterett. Under skiftebehandlingen fremsatte Ellen Kristiansen krav om å være sameier med en ideell halvpart i avdødes eiendom Breibybråten i Nord-Odal, i alt innbo og løsøre i boet, og i boets pengemidler. Grunnlaget for hennes krav var at hun hadde levet i papirløst ekteskap med avdøde fra 1963 og helt til han døde. Hennes krav tok sikte på de aktiva avdøde hadde ervervet etter 1963. Det omfattet således ikke boligeiendommen Fredly, som avdøde eiet fra tidligere. Denne eiendommen ligger i

Side:663

umiddelbar tilknytning til småbruket Breibybråten, som avdøde i 1974 ervervet på odel. Av innbo og løsøre utgjør en personbil den mest betydelige post. Videre er det registrert vel kr. 45 000 i kontanter.

I skiftetvist anlagt av Ellen Kristiansen avsa Vinger og Odal skifterett den 23.12.1982 kjennelse med slik slutning:

«1. Slektsarvingene i Rolf Breibybråtens dødsbo frifinnes for Ellen Kristiansens krav.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Denne kjennelse har Ellen Kristiansen i rett tid påanket til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 5.1.1984. Retten mottok partsforklaringer fra Ellen Kristiansen og 3 av ankemotpartene. Det ble ført 3 vitner. Bare skifterettens kjennelse ble dokumentert.

Under ankeforhandlingen viste det seg at en av ankemotpartene - Vivi Andersen, som nå har skiftet slektsnavn til Breibybråten - allerede under saksforberedelsen for skifteretten godtok Ellen Kristiansens krav. Det synes derfor å bero på en inkurie at ankeerklæringen nevner 17 slektsarvinger som ankemotparter. Det synes uklart om slutningen i skifterettens kjennelse også omfatter Vivi Breibybråten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, men finner å burde heve ankesaken i forhold til henne.

Den ankende part - Ellen Kristiansen - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er klart bevist at det besto et ordinært samboerforhold mellom henne og avdøde. I perioden frem til 1978, da avdøde ble sykmeldt, var han ukependler til Oslo. I helgene bodde han hos henne på Oppstad i Sør-Odal. Først flyttet han inn i hennes leilighet i hennes foreldres hus, der hun bodde sammen med sine to små barn, og i 1969 flyttet han sammen med henne inn i et hus som hun ved blant andre farens hjelp fikk satt opp på samme eiendom. Avdøde tok mange turer til Nord-Odal hvor han hadde arbeid å utføre på Fredly og senere på småbruket Breibybråten, men han spiste måltidene hos henne, og var aldri borte om natten. Da han i 1978 ble sykmeldt og senere uførepensjonert, bodde han hos henne i hele uken, selv om han også i denne perioden arbeidet mye på småbruket. Det er uten betydning at avdøde ikke tok formell utflytting fra Nord-Odal, og at han fikk sin post m.v. der.

Når det gjelder spørsmålet om sameie mellom avdøde og Ellen Kristiansen, må det etter rettspraksis foretas en samlet, konkret vurdering. Det viktigste moment er her formålet med samlivet. Det er bevist at partenes siktemål var et varig samliv. Her er det også et moment at avdøde - etter det som må anses bevist - hadde hennes to barn i tankene da han ervervet småbruket Breibybråten.

Et annet viktig moment er at det er etablert et økonomisk fellesskap mellom partene. Det er her tilstrekkelig at det er etablert en viss grad av økonomisk fellesskap, jfr. Lyngs artikkel i Lov og Rett 1980 389, særlig 397. Idet foreliggende tilfelle hadde partene felles husholdning i Sør-Odal. Hver av dem betalte utgifter til mat, klær og elektrisitet m.v. etter hvert som det passet. De hadde felles handleturer, og i «pendlerperioden» lot avdøde det vesentligste av sin pengebeholdning ligge hos henne, med beskjed om at hun kunne bruke av pengene ved behov.

Side:664

Videre er forholdets varighet og fasthet av betydning. Etter rettspraksis er det klart at dette samboerforhold, som varte i 18-19 år, er mer enn langt nok. Når det gjelder fastheten, har det aldri vært uvennskap eller krangel mellom de to. De overnattet sammen nær sagt alle netter når han ikke var i Oslo. Selv om han besøkte sine eiendommer, returnerte han om kvelden. I «pendlerperioden» var hans livssituasjon den samme som for gifte pendlere.

Endelig må det legges vekt på formuesmidlenes art. Det er her en tendens til at sameie lettere blir etablert hvor det gjelder formuesmidler som har vært i felles besittelse eller bruk. Man har imidlertid også eksempler på annet. Med utgangspunkt i «hustrudommen» av 1975 har det også i samboerforhold vært etablert sameie når mannen har anskaffet varige verdier, jfr. Lyngs ovennevnte artikkel 398 og de dommer som der er nevnt. Lyng finner på 399 endog at sameieordningen bør gå videre i samboerforhold enn i ekteskap, idet man da oppnår likeartede resultater.

Når det gjelder de aktiva som her er aktuelle, er småbruket Breibybråten det mest vesentlige. Selv om Ellen Kristiansen sjelden var på småbruket, må det anses bevist at det ble anskaffet med henblikk på samlivet, jfr. det som foran er anført om forholdet til hennes barn. Det er her også av betydning at anskaffelsen skjedde under et samliv som ble forventet å være livsvarig.

Også løsøre og innbo på Fredly og på småbruket ble ervervet i samboerperioden. Her er det også av betydning at en del ting ble flyttet fra hennes hjem i forbindelse med at partene kjøpte nye ting der. Når det særskilt gjelder bilen, er det ingen grunn til å skille den fra det øvrige løsøre. Selv om det var avdøde som kjøpte og brukte bilen, belastet han partenes felles økonomi ved kjøpet.

Også de kontante midler må anses som en del av sameiet. Pengene ble brukt som i et ekteskap, og mens han var i arbeid, var det hun som oppbevarte dem, jfr. foran.

Partenes ideelle andeler i sameiet må fastsettes etter en totalvurdering. Den foreliggende sak gir imidlertide ikke grunnlag for å fravike presumsjonen i sameielovens §2 om likedeling. Ellen Kristiansen er derfor medeier for en halvdel i de ovennevnte aktiva. Når det gjelder det som er nevnt i skifterettens kjennelse om den felles bolig som hun fikk oppført i 1969, er det ikke riktig at hun har anført at hun eier den alene. Poenget er at motpartene ikke har fremsatt noe krav vedrørende boligen.

Avslutningsvis henvises til dagens politiske tendens i retning av å likestille samliv med ekteskap, jfr. de signaler som er gitt om den nye familiemelding som skal fremlegges.

Den ankende part har etter dette nedlagt slik påstand:

«1. Ellen Kristiansen ansees som sameier med ideell halvpart til eiendommen Breibybråten, alt innbo og løsøre som er registrert samt pengemidler i boet.

2. Ellen Kristiansen - eller eventuelt det offentlige - tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Formuleringen av punkt 2 i påstanden skyldes at Ellen Kristiansen har søkt fri sakførsel også for lagmannsretten, uten at søknaden ennå er avgjort.

Side:665

Ankemotpartene har i det vesentlige gjort gjeldende:

Skifterettens begrunnelse og resultat er korrekt. Under ankeforhandlingen er intet fremkommet som rokker ved skifterettens resonnement.

Samboeres krav på skifte grunnes ellers på vedkommendes innsats for den felles økonomi. I det foreliggende tilfelle var det ikke noen felles økonomi. Det at avdøde ytet gaver - til dels betydelige - medfører ikke at partene hadde noen felles økonomi. Hun bidro således aldri med penger eller arbeid i forbindelse med småbruket.

Også de øvrige momenter i saken taler mot at det forelå et samboerforhold. Avdøde meldte således ikke flytting til Sør-Odal, og han mottok sin post på Fredly. Småbruket var forfallent, og han brukte all sin fritid til arbeid der. Han var opptatt med reparasjoner og vedlikehold, og han drev jorden. I «pendlerperioden» overnattet han hos henne, men dette må nærmest karakteriseres som «lørdagsfriing». Etter 1978 tilbrakte han nettene hos henne også ellers i uken, men han hadde samtidig vanlig husholdning på Fredly. Han hadde således kjøleskap og mat der.

Avdødes forhold til Ellen Kristiansen må karakteriseres som et vennskaps- og amorøst forhold, men ettersom partene verken hadde felles bolig eller felles økonomi, er det ikke noe samboerforhold. Når det særskilt gjelder småbruket, bestrides at dette ble anskaffet med henblikk på hennes barn.

Det er inkonsekvent at Ellen Kristiansen krever andel i avdødes midler, og hopper bukk over sitt eget hus. Alt må i tilfelle gå i samme pott.

De dommer som hun har anført, er av mindre interesse fordi grunnvilkåret om samboerforhold ikke er oppfylt. Under enhver omstendighet er det ikke ytet noen innsats fra hennes side som kan begrunne noe medeierskap. Det er derfor ikke oppstått noe sameie. For det tilfelle at det likevel skulle bli aktuelt med en deling etter de regler som rettspraksis trekker opp, anføres at sameiet ikke omfatter de aktiva som her er aktuelle.

Ankemotpartene har etter dette nedlagt slik påstand:

«1. Vinger og Odal skifteretts kjennelse av 23.12.1982 stadfestes, slik at slektsarvingene i Rolf Breibybråtens dødsbo frifinnes for Ellen Kristiansens krav.

2. Ellen Kristiansen dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter lagmannsrettens oppfatning må forholdet mellom avdøde og Ellen Kristiansen anses som et ekteskapslignende samliv. Avdøde hadde fast opphold hos Ellen Kristiansen om natten, og etter bevisførselen må det legges til grunn at han også om dagen tilbrakte atskillig tid hos henne. Således deltok han regelmessig i familiens måltider. Avdødes opphold på Fredly og senere småbruket Breibybråten synes nærmest å ha hatt karakteren av arbeidsreise. Etter det resultat lagmannsretten nedenfor kommer til, er det unødvendig å gå i detalj om disse spørsmål. Det er også unødvendig å avgjøre når samlivet ble fast etablert.

Side:666

I forbindelse med den felles husholdning i Sør-Odal har partene i atskillig utstrekning vært sammen om utgiftene. Det samme synes å ha vært tilfelle med anskaffelse av innbo m.v. til den felles bolig. Her har avdøde bidratt med sine arbeidsinntekter (senere: uførepensjon) og Ellen Kristiansen med sine trygdeytelser. For så vidt skulle situasjonen etter lagmannsrettens oppfatning ligge an til at et tingsrettslig sameie kunne ha oppstått. Det er likevel ikke slik at sameie uten videre oppstår. I Høyesteretts som i Rt-1982-1102 uttaler førstvoterende (s. 1105):

«Jeg legger til grunn at et samboforhold ikke uten videre leder til at det oppstår noe formuerettslig sameie mellom samboerne. Utgangspunktet må være at hver samboer eier «sitt». Eiendeler som samboerne hadde før samlivet ble etablert, blir ikke sameie med mindre dette fremgår av avtale eller annen rettsstiftende kjensgjerning, jfr. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1978-1352, særlig side 1358. Men heller ikke eiendeler som samboerne erverver under samlivet, blir sameie uten at det foreligger særskilt grunnlag for dette. Når samboerne har felles bolig og felles husholdning med integrert økonomi, kan dette gi grunnlag for at det oppstår formuerettslig sameie. Men den omstendighet at en del av partenes eiendeler blir sameie, kan ikke uten videre lede til at alt det hver av samboerne erverver, går inn i dette sameie. Hvor langt et eventuelt sameie strekker seg, må avgjøres konkret for hvert enkelt tilfelle ut fra omfanget og karakteren av de rettsstiftende kjensgjerninger som et sameie er basert på.»

I det følgende skal lagmannsretten vurdere de forhold som i denne saken kunne medføre sameie.

Sammenblanding av midler er bare bevist når det gjelder utgiftene til den felles husholdning. Det er således ikke slik at de aktiva saken gjelder, faktisk har vært i felles bruk. Ellen Kristiansen har sjelden vært på småbruket Breibybråten, og hver av partene hadde sin bil. Tilsvarende synspunkter gjelder for avdødes innbo og løsøre i Nord-Odal. Selv om noen gjenstander her opplyses å stamme fra Ellen Kristiansen, er dette ikke tilstrekkelig til å etablere et sameie. Når det gjelder de ca. kr. 45 000 som avdøde hadde i kontanter, er det mulig at han ville ha brukt noen av disse pengene til felles utgifter i den påfølgende tid hvis han ikke hadde dødd. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å etablere sameie i midlene.

Avdødes formål med anskaffelsene kunne ha medført sameie. Det er anført at han hadde Ellen Kristiansens to barn i tankene da han ervervet småbruket Breibybråten. Etter bevisførselen vil lagmannsretten legge til grunn at dette var et spørsmål som fremdeles sto åpent da han døde. Verken Ellen Kristiansen eller hennes barn hadde da noe slikt nært forhold til eiendommen at en fremtidig overdragelse til barna var nærliggende å regne med. Når det gjelder løsøregjenstandene, er disse ikke anskaffet til felles bruk.

Endelig kunne sameie oppstå på grunn av Ellen Kristiansens arbeidsinnsats i den felles bolig. Hun har ordnet med alle de daglige gjøremål i husholdningen. Spørsmålet blir om hun gjennom denne innsats gjorde det mulig for avdøde å legge seg opp midler. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det var god økonomi i partenes

Side:667

felles husholdning. Selv om hver parts økonomiske tilskudd kunne ha vært bedre belyst, er det grunnlag for å anta at avdøde i betydelig grad har bidratt til denne gode økonomi. Det må legges til grunn at han ikke sparte penger på å bo sammen med Ellen Kristiansen istedenfor å bo alene. Videre var barna hennes særkullsbarn. På grunn av den familielignende situasjon vil lagmannsretten likevel ikke se bort fra at Ellen Kristiansens husmorinnsats i en viss utstrekning kunne begrunne sameie. Et slikt sameie må imidlertid ses på bakgrunn av at det i tilfelle også måtte omfatte aktiva som nå er i Ellen Kristiansens eie. Også her kunne det ha vært ønskelig om saken var blitt ytterligere belyst. Lagmannsretten finner imidlertid at en slik sameieløsning ikke ville gi Ellen Kristiansen en bedre posisjon enn den som er etablert ved at hun alene eier den felles bolig med innbo og løsøre. I betraktning av at partenes økonomi synes mer preget av atskilte midler enn av sammenblanding, finner lagmannsretten at de særskilte eierforhold bør opprettholdes uten noen sameieløsning.

Etter dette stadfestes skifterettens kjennelse.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid budt på en viss tvil, og etter de særegne omstendigheter med hensyn til samboerforholdet hadde Ellen Kristiansen rimelig grunn til å ønske lagmannsrettens avgjørelse. Saksomkostninger tilkjennes derfor heller ikke for lagmannsretten. Når det gjelder kjennelsen om hevning av saken i forhold til Vivi Breibybråten, er saksomkostninger ikke krevet.

Lagmannsrettens avgjørelse er enstemmig, både når det gjelder kjennelsen og dommen.

Slutning:

1. Ankesaken heves i forhold til ankemotpart nr. 11, Vivi (Andersen) Breibybråten.

2. For øvrig stadfestes skifterettens kjennelse.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.

Av skifterettens kjennelse (sorenskriver Trygve Solberg):

Rolf Breibybråten døde den 26.1.82. På vegne av Ellen Kristiansen fremsatte adv. Knut Skullerud ved brev av 15.4.82 til Vinger og Odal skifterett, krav mot hans dødsbo om å være sameier med en ideell halvpart i eiendommen Breibybråten i Nord-Odal og de pengemidler som finnes i boet, og det samme for innbo og løsøre.

Kravet ble behandlet i skiftesamling den 24.5.82, og Ellen Kristiansen ble gitt frist til 14.6.82 med å reise skiftetvist for å fremme sitt krav.

På vegne av Ellen Kristiansen reiste adv. Knut Skullerud skiftetvist mot Rolf Breibybråtens slektsarvinger ved stevning av 14.6.82. Det ble lagt ned slik påstand:

«1. Ellen Kristiansen ansees som sameier med ideell halvpart til eiendommen «Breibybråten», alt innbo og løsøre som er registrert samt pengemidler i boet.

2. Ellen Kristiansen tilkjennes saksomkostninger.»

På vegne av Rolf Breibybråtens slektsarvinger, innga adv. Søren Berger tilsvar den 29.6.82.

Det ble lagt ned slik påstand:

Side:668

«1. Slektsarvingene i Rolf Breibybråtens dødsbo frifinnes for Ellen Kristiansens krav.

2. Ellen Kristiansen dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Under rettsmøte til behandling av tvisten den 21.12.82, møtte saksøker og 11 av de saksøkte og partenes prosessfullmektiger. Det ble avgitt forklaringer av saksøker og 2 av de saksøkte, hvorav den ene Vivi Andersen har erkjent saksøkers krav. Det ble avhørt 2 vitner innkalt av saksøker.

Som grunnlag for det fremsatte krav, er det fra saksøkerens side gjort gjeldende:

Saksøkeren ble enke i november 1961, etter at hennes mann omkom ved en skyteulykke. Hun hadde en sønn på 1 år, og ventet barn nr. 2 i januar 1962. I løpet av 1962 fikk hun flere besøk av Rolf Breibybråten, som var onkel til hennes avdøde mann. Det utviklet seg etter hvert til noe mer enn vennskap, og i 1963 flyttet han sammen med henne i hennes bolig i 2. etg. i foreldrenes hus. I 1969 flyttet de inn i hennes nye hus, som var satt opp av hennes far på tomt hun hadde fått av ham, og med husbanklån på kr. 45 000,-. Vinduer til huset fikk hun av Landsforeningen for poliomyelitt. Innbo og løsøre hadde de delvis fra før, og delvis er det innkjøpt senere.

Fra 1963 til Rolf Breibybråten døde i januar 1982, besto det et fast samboerforhold. I 1974 ervervet Rolf Breibybråten småbruket Breibybråten i Nord-Odal på odel. Det er hevdet at denne eiendom som ble ervervet i samboerperioden har vært sameie, selv om det er Rolf som har finansiert dette, idet hennes innsats i hjemmet må likestilles med hans inntektsgivende arbeide, og at det har gjort det mulig for ham å løse inn eiendommen. En boligeiendom «Fredly» som Rolf hadde før samboerforholdet ble etablert er holdt utenom sameiet, mens oppsparte midler påståes å være sameiemidler.

Fra de saksøktes side er det bestridt at det har vært etablert et slikt samboerforhold mellom saksøker og avdøde, at det kan gi grunnlag for noe krav om å være sameier i hans bo. Det er antydet at det besto et amorøst forhold mellom saksøker og Rolf Breibybråten som var ungkar, og at han derfor besøkte henne hyppig i helgene, fortrinnsvis om nettene. Forøvrig arbeidet han i alle år inntil han i 1978 ble syk, for et byggefirma i Oslo som ukependler. Lørdager og søndager oppholdt han seg i sin bolig Fredly, og på «Breibybråten» etter at han tok denne eiendom på odel i 1974. Han drev bruket ved siden av sitt arbeide, og var ellers beskjeftiget med å sette i stand og vedlikeholde husene. «Breibybråten» ble helt og holdent finansiert av ham. Han hadde helt til sin død boligadresse i Nord-Odal, betalte sin skatt der og fikk sin post der, mens saksøker bodde i sitt hus i Sør-Odal. Det eksisterte ingen felles økonomi mellom ham og saksøker. At han som ungkar med gode inntekter ytet sin venninne, som bare hadde trygdeinntekter, noe hjelp i form av pengebeløp og gaver til henne og hennes barn var naturlig. Det ville være meningsløst om det skulle berettige til andel i hans dødsbo.

Retten vil bemerke at hovedspørsmålet i saken er hvorvidt det mellom saksøker og Rolf Breibybråten har vært etablert et så fast samboerforhold, bl.a. med felles økonomi, og av slik varighet at det etter den rettspraksis som etter hvert er kommet til uttrykk, kan anses å ha bestått et sameieforhold mellom dem. Dernest hva dette sameie i tilfelle omfatter. Det er fra saksøkers side bl.a. vist til adv. John Lyngs artikkel vedrørende dette emne i Lov og Rett for 1980. Videre er det vist til h.r.dom i Rt-1978-1352 og en dom av Porsgrunn og Skien skifterett i RG-1979-750.

Side:669

Da forholdene varierer fra sak til sak, må det treffes avgjørelser etter en individuell vurdering av de konkrete forhold i hvert enkelt tilfelle.

I denne aktuelle sak er det på det rene at avdøde Rolf Breibybråten arbeidet for et byggefirma i Oslo i alle år inntil han ble syk i 1978, og at han som ukependler bodde i brakke fra mandag til fredag. Han hadde et bolighus «Fredly» i Nord-Odal, og i 1974 overtok han eiendommen «Breibybråten» på odel. Etter de opplysninger som foreligger for retten, synes det klart at han praktisk talt hver lørdag og søndag har vært i Nord-Odal på sine eiendommer, hvor han har satt istand såvel våningshus som låvebygning, og drevet «Breibybråten» ved siden av sitt arbeide. Det er åpenbart at avdøde på egen hånd har finansiert kjøpet av «Breibybråten». Når det gjelder saksøkers innsats i hjemmet, som skal ha gjort det mulig for avdøde å erverve eiendommen, har dette etter rettens oppfatning i hovedsak bestått i å stelle sitt eget hus og for sine egne barn.

Det anses på det rene at det har bestått et nært vennskaps/kjærlighetsforhold mellom saksøker og avdøde, og at han har tilbragt mye av sin fritid de siste 15-20 år hos henne, og overnattet der. Det er forståelig at en ungkar som har en kjæreste i rimelig avstand fra sin egen eiendom, foretrekker å reise dit og tilbringe kvelder og netter der istedenfor å oppholde seg alene i sitt eget hus, uten at dette i og for seg vil innebære at det etableres et samboer/sameieforhold. I motsatt retning trekker det faktum at han helt til sin død i januar 1982 beholdt sin boligadresse i Nord-Odal, at han bl.a. betalte sin skatt der og fikk all sin post dit. Retten kan heller ikke se at det er kommet frem opplysninger som kan tas til inntekt for påstanden om felles økonomi. Om avdøde som rimelig kan være, har kjøpt inn noe matvarer og ydet noen pengebidrag og ellers kjøpt presenter til sin kjæreste og hennes barn, innebærer ikke det felles økonomi.

Retten finner også grunn til å peke på at saksøkers hus som ble ført opp i 1969 under «samboertiden» og som etter hennes fremstilling har vært felles bolig med avdøde, etter hennes oppfatning ikke omfattes av felleseiet. Det synes da inkonsekvent at avdødes eiendom i Nord-Odal, som saksøker såvidt en forstår har hatt liten eller ingen tilknytning til, skal være felleseie.

Alle forhold tatt i betraktning er retten kommet til at det ikke har bestått noe slikt samboerforhold i ett og alt mellom saksøker og avdøde at det er etablert et sameieforhold mellom dem helt eller delvis. De saksøkte blir etter dette å frifinne for saksøkerens krav.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, har saken budt på noe tvil, og saksøker kan sies å ha hatt rimelig grunn til å få den prøvet for retten. Saksomkostninger ilegges derfor ikke, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd.