Rt-1982-1102

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-08-20
Publisert:	Rt-1982-1102 (275-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118/1982
Parter:	C og D (advokat Øivind Fegth Knudsen - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Finn Grøstad).
Forfatter:	Tønseth, Røstad, Bugge, Løchen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965) §2, Arveloven (1972), Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §5

Dommer Tønseth: A, X i Y, døde 13. mai 1977. Hans bo ble overtatt til privat skifte av arvingene, hans to barn C og D, som er født utenfor ekteskap. A har for øvrig aldri vært gift. Imidlertid meldte B, også fra X, seg med krav om å få seg overlatt halvdelen av bomidlene. Hun hadde fra desember 1964 bodd sammen med avdøde. Kravet var grunngitt med at hun hadde levd sammen med A under forhold som gjorde det berettiget å anse boets midler som sameie mellom dem og med en halvdel på hver. Da de to arvinger bestred dette, brakte hun tvisten inn for Alta herredsrett, som 26. oktober 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«1. C og D dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen in solidum å betale til B kr. 66555,- - sekstisekstusenfemhundreogfemtifemkroner - med tillegg av 10% rente fra 1. desember 1978 og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsrettens dom ble av A's arvinger påanket til Hålogaland lagmannsrett, hvis dom av 19. desember 1980 har sådan domsslutning:

«1. C og D dømmes til in solidum å betale til B kr. 88200,- - kroneråttiåttetusentohundre 00/100 - med 10% rente fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2. C og D dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsretten til B med kr. 7220,- - kronersjutusentohundreogtjueto 00/100 -.

3. Oppfyllelse skjer innen 2 - to - uker fra dommens oppfyllelse.»

Så vel herredsretten som lagmannsretten fant at B og A hadde levd sammen under slike forhold at det var etablert et formuerettslig sameie mellom dem omfattende midler i det bo som A's arvinger hadde overtatt til privat skifte, og at hun derfor hadde krav på å få seg overlatt sin del av dette sameie. Herredsretten brukte om deres forhold blant annet betegnelsen «ugift samboenhet». Lagmannsretten brukte karakteristikken «papirløst ekteskap». Men som det fremgår av de to instansers dommer, kom de til forskjellige resultater med hensyn til spørsmålet om hva sameiet omfattet og hvordan fordelingen mellom B og A's arvinger skulle foretas.

Om saksforholdet for øvrig og om partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av A's arvinger, C og D, anket videre til Høyesterett. Anken gjelder så vel lagmannsrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen. Da tvisten for Høyesterett foreligger i en annen og mer begrenset form enn for de tidligere instanser, anser jeg det hensiktsmessig innledningsvis å angi hva som etter partenes anførsler og innrømmelser legges til grunn for Høyesteretts avgjørelse og hvilke tvistepunkter denne rett har å ta standpunkt til.

Vesentlig er det her at det fra de ankende parter - A's arvinger - ikke lenger bestrides at det ved B's og A's samliv ble etablert et sameie hvorav B har krav på en del. For Høyesterett har arvingene godtatt at B har rett til å få seg utbetalt kr. 31223,68, som er den halve verdi av de midler som ved A's død befant seg utenfor hans bankboks, dog med unntak av et beløp stort kr. 9571,80 og som er betegnet som etterlønn, og som i henhold til overenskomst av 1. oktober 1972, mellom Forbruker- og administrasjonsdepartementet med flere på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge på den annen side skal utbetales en veiarbeiders etterlatte dersom han dør mens han er i veivesenets tjeneste (overenskomstens §22). Når det i de tidligere instansers dommer er nevnt et beløp på «etterbetalt lønn kr. 13216,85», så er å bemerke at bare de nevnte kr. 9571,80 er etterlønn i henhold til overenskomsten. De overskytende kr. 3645,05 er opptjent, men ikke utbetalt ordinær arbeidslønn. Det sistnevnte beløp går inn i det sameie som partene er enige om.

Tvisten om sameie dreier seg for Høyesterett bare om hvorvidt B må anses som sameier i de midler - kontanter - som lå i hans bankboks, det vil si den del av disse midler som hun krever ansett som tilhørende sameiet. Jeg bemerker at det er enighet om at de kontanter som B og A eide før deres samliv ble etablert, henholdsvis kr. 23900 og kr. 47000, ikke omfattes av sameiet. Videre er det enighet om at av pengene i bankboksen tilhørte kr. 4000 A's søster E, og videre at det av det beløp som fantes skal fragå kr. 10575, som er etterlignet skatt for A.

I alt var det i bankboksen kr. 175293. Med fradrag for de i foregående avsnitt nevnte beløp får man en rest stor kr. 89818. Dette beløp pluss «etterlønn» kr. 9571,80 er grunnlaget for tvisten for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Alta herredsrett med avhør av den ene av de ankende parter, D, av ankemotparten B og av 6 vitner hvorav 5 er nye for Høyesterett. En del nye dokumenter er fremlagt, men jeg finner ikke grunn til å spesifisere dem her.

Den ene av de ankende parter, C, har vært gitt fri sakførsel for Høyesterett. Det samme gjelder for ankemotparten B. C var gitt fri sakførsel også for lagmannsrett.

De ankende parter, A's to barn og arvinger, godtar som nevnt at B har krav på halvparten av de midler som ble regnet som tilhørende A's dødsbo og som ved hans død befant seg utenfor hans bankboks, dog med unntak for etterlønnen. Derimot har de også for Høyesterett anført at det omtvistede beløp i deres fars bankboks helt ut er penger som han har spart opp uten noen medvirkning fra B's side og uten at det er påvist noen rettsstiftende kjensgjerning som gjør pengene til del av det sameie som de altså for øvrig godtar. B har derfor intet krav på noen del av disse penger.

Subsidiært hevdes at en eventuell sameieandel i disse beløp for B ikke kan være så høy som 50 prosent, de av herredsretten anvendte 35 prosent må etter deres mening være mer passende.

Heller ikke kan B anses som «etterlatt» slik bestemmelsen i den nevnte overenskomst om «etterlønn» må forstås. Hun har derfor heller ikke krav på andel av dette beløp.

Arvingene har for Høyesterett lagt ned slik påstand:

«1. C og D frifinnes mot in solidum å betale kr. 31224,- til B med tillegg av 10% rente fra 1. januar 1981 til 30. juni 1981 og med 12% rente fra 1. juli 1981 og til betaling skjer.

2. B betaler saksomkostninger for herredsretten til D og C, samt saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett til D og det offentlige.»

Ankemotparten B hevder at også det omtvistede beløp i bankboksen omfattes av sameiet og at det skal tilfalle henne med en halvdel. Det erkjennes at beløpet er oppspart av A's inntekt, men denne oppsparing er muliggjort ved hennes innsats i husholdningen og hennes virksomhet i samboforholdet i det hele tatt. Det er etter hennes mening intet grunnlag for at oppsparte kontanter står i en annen stilling enn andre formuesgjenstander som er ervervet under hennes samliv med A og som er godkjent som deres sameie.

Når det gjelder «etterlønnen», hevdes det ikke lenger at også denne må betraktes som en del av sameiet. Men det kreves fortsatt at hun får en halvdel av beløpet, idet også hun må betraktes som «etterlatt» etter A.

B har for Høyesterett lagt ned denne påstand:

«1. C og D dømmes til in solidum å betale til B kr. 80919,- med 10% rente p.a. fra 1. januar 1981 til 1. juli 1981 og 12% rente p.a. fra 1. juli 1981 til betaling skjer.

2. C og D dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til B og til det offentlige for Høyesterett.»

Jeg bemerker innledningsvis at Høyesterett synes å ha et noe bedre grunnlag for sin avgjørelse enn det de tidligere instanser hadde, idet B ved bevisopptak har gitt fyldigere og mer detaljerte opplysninger om ordningen av de økonomiske forhold under samboforholdet enn det som fremgår av de tidligere instansers dommer.

Når det gjelder avgjørelsen av tvisten, er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Så vidt jeg kan se, finner man i norsk rettspraksis ikke synderlig veiledning for løsningen av de spørsmål som her er aktuelle.

Jeg legger til grunn at et samboforhold ikke uten videre leder til at det oppstår noe formuerettslig sameie mellom samboerne. Utgangspunktet må være at hver samboer eier «sitt». Eiendeler som samboerne hadde før samlivet ble etablert, blir ikke sameie med mindre dette fremgår av avtale eller annen rettsstiftende kjensgjerning, jfr. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1978-1352, særlig side 1358. Men heller ikke eiendeler som samboerne erverver under samlivet, blir sameie uten at det foreligger særskilt grunnlag for dette. Når samboerne har felles bolig og felles husholdning med integrert økonomi, kan dette gi grunnlag for at det oppstår formuerettslig sameie. Men den omstendighet at en del av partenes eiendeler blir sameie, kan ikke uten videre lede til at alt det hver av samboerne erverver, går inn i dette sameie. Hvor langt et eventuelt sameie strekker seg, må avgjøres konkret for hvert enkelt tilfelle ut fra omfanget og karakteren av de rettsstiftende kjensgjerninger som et sameie er basert på.

Utover det som her er sagt, gir saken for øvrig ikke rom for mer prinsipielle betraktninger når det gjelder rettstilstanden ved sameie i samboforhold. Det som må foretas i denne sak, er i utpreget grad en konkret vurdering av de faktiske forhold i B's og A's situasjon. Som allerede nevnt, vil B's redegjørelse under bevisopptaket være et viktig moment ved denne vurdering.

Man har her for det første hennes uttalelse om hennes oppfatning da hun etter A's død ved lensmannens bistand fikk adgang til A's bankboks og hun tok én av de konvolutter som inneholdt penger hun hadde fra før samboforholdet ble innledet, men ikke noe av de andre midler som i hvert fall for en del lå i en plastpose: «Hun tenkte ikke å ta noe av pengene i plastposen for det var A's penger». Om plastposen uttalte hun for øvrig også: «Ellers i bankboksen var det en plastpose som inneholdt avdødes penger». Selv om jeg ikke anser disse uttalelser for avgjørende - B hadde neppe klare forestillinger om hvilken økonomisk betydning et langvarig samboerforhold kunne tenkes å få - så viser det i hvert fall hvordan hun den gang oppfattet forholdet med pengene i bankboksen: Det som lå i konvolutt merket med hennes navn, tilhørte henne, resten var A's.

Når det så gjelder det faktiske økonomiske mellomværende under «samboet», er følgende på det rene:

Det var A som uten noen medvirken fra B skaffet det felles husvære hvor hun inntil hans død bodde vederlagsfritt uten å bidra økonomisk til de - som det synes - ganske betydelige utgifter til vedlikehold og modernisering og det som ellers følger av at man eier fast eiendom, således skatter og andre avgifter. Det er en kjensgjerning at hun - likesom han - hver etter evne bidrog til å skaffe dagliglivets fornødenheter, likesom hun forestod husholdningen. Det kan nok være at hun i noen grad bidrog til vedlikehold av husværet, for eksempel ved å delta i maling av huset. Men noen særlig betydelig innsats fra hennes side her har det neppe vært tale om. Det kan således sies at det har vært en sammenblanding av økonomien når det gjaldt husholdet, det daglige underhold og anskaffelsen av materielle goder mens samboforholdet bestod. Men lenger strakte sammenblandingen seg ikke.

Tvert imot gir forholdet bildet av klart ikke-sammenblanding utover det som er nevnt i foregående avsnitt. Det pengebeløp som befant seg i banken, var i en boks tilhørende A og som B ingen adgang hadde til. Hun hadde verken nøkkel til boksen eller fullmakt til å åpne den. Pengene skrev seg ubestridt fra oppsparing av A's inntekter, intet av dem var kommet fra henne. Pengene var også klart atskilt fra de penger som var hennes, og som var oppbevart i egne konvolutter påtegnet hennes navn. Dette vil si at det omtvistede beløp i bankboksen helt var holdt utenfor den sammenblanding av partenes forhold som er erkjent, og som omfattet midlene utenfor bankboksen. Slik jeg ser det, har man ingen rettsstiftende kjensgjerning som trekker i retning av at de her omtalte kontanter kan være blitt en del av partenes sameie. De må da anses for å ha vært A's separate eiendom uten at B har noe rettsgrunnlag for å anse noe av beløpet som tilhørende seg. Som nevnt var dette også hennes egen oppfatning inntil hun fra annet hold fikk antydet at hun hadde mulighet for å hevde et annet syn.

Sluttelig bemerker jeg under behandlingen av denne side av saken, at B's bidrag - tatt i videste forstand - ikke gir rimelig grunnlag for at hun anses som sameier i større grad enn det som er erkjent i saken.

Når det gjelder den såkalte etterlønn, anser jeg det klart at B ikke kan anses som «etterlatt» etter A i den nevnte overenskomsts forstand, det må bare hans to barn være. Det var bare disse som var hans arvinger, B var det ikke.

Mitt resultat blir etter dette at B ikke har rett til noen del av det beløp som befant seg i bankboksen, og heller ikke til noen del av «etterlønnen». Det vil si at de ankende parter får medhold i det syn de har hevdet for Høyesterett.

Det er for Høyesterett ikke tvist om at renter av det beløp som B tilkommer, skal beregnes som angitt i de ankende parters påstand.

Da anken har dreiet seg om spørsmål på et nytt og etter hvert meget aktuelt rettsområde og det - som nevnt - er vanskelig å påvise norsk rettspraksis som har kunnet være til særlig veiledning for sakens parter, synes det naturlig og rimelig at man har ønsket å få en avgjørelse også av Høyesterett. Under disse omstendigheter bør det etter min oppfatning ikke tilkjennes saksomkostninger for noen instanser.

Jeg stemmer for denne dom:

C og D dømmes til en for begge og begge for en å betale til B 31224 - trettien tusen tohundre og tjuefire - kroner med tillegg av 10 - ti - prosent rente fra 1. januar 1981 til 30. juni 1981 og 12 - tolv - prosent rente fra 1. juli 1981 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

For øvrig frifinnes C og D.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bugge, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tormod Johansen): - - -

Retten vil bemerke:

Da saksøkeren og avdøde flyttet sammen i 1964 var de h.h.v. ca 42 år og ca 48 år gamle. Det er naturlig at de i denne alder hadde en viss formue som de tok med seg inn i hjemmet. Når det gjelder innbo og løsøre som de har benyttet i hjemmet, så er dette holdt utenfor boets aktiva. Dette gjelder også innbo og løsøre som de anskaffet til hjemmet mens samlivet varte. En antar at grunnen til at disse ting er holdt utenfor er at de representerer beskjedne verdier, og at saksøkeren tok med seg en del innbo og løsøre da hun flyttet fra hjemmet ved A's bortgang.

Når en holder innbo og løsøre utenfor, kommer en til at det var følgende aktiva i boet:

Bankinnskudd, Y Sparebank Kr. 6117,24

Innskudd Y Samvirkelag Kr. 7685,06

Bankboks (kr. 155293,- + kr. 20000,-) Kr. 175293,00

Volvo personbil 74-modell, solgt for Kr. 35000,00

Campingvogn Kr. 10000,00

Etterbetalt lønn Kr. 13216,85

- - -

Tilsammen Kr. 247312,15

Spørsmålet er så om disse midler skal anses som et resultat av felles innsats og således utgjøre et sameie. Til dette vil en først bemerke at saksøkerens eventuelle rettigheter i A's dødsbo ikke reguleres av reglene om skifte av fellesbo eller arveloven. Saksøkeren og avdøde hadde ikke inngått ekteskap, og det forelå ved dødsfallet intet testamente. Det var heller ikke inngått noen form for avtale om formuesfordelingen mellom dem. Det man står overfor i dette tilfelle er det man bl.a. kaller ugift samboenhet.

I den utstrekning det kan sies å være etablert et fast økonomisk fellesskap mellom saksøkeren og avdøde, et fellesskap som har medført erverv av formuesgoder, synes det naturlig å anse dette som et vanlig tingsrettslig sameie. At sameiepartene har levet som ugifte samboende, kan etter rettens mening ikke medføre en annen bedømmelse av forholdene. Ugift samboenhet må på samme måte som andre tilfeller av felleserverv, medføre at sameie etableres. Er sameie etablert vil dette medføre at sameieloven bestemmelser kommer til anvendelse.

Saksøkeren og avdøde levde sammen i omlag 13 år i et fast etablert forhold med felles husholdning og en sammenblandet økonomi. Spørsmålet blir hvilken betydning dette skal tillegges ved vurderingen av det formuesrettslige forhold mellom dem, og igjen for rettsstillingen mellom saksøkeren og avdødes arvinger.

Til de daglige utgifter har begge hatt inntekt å bidra med. Det synes som om saksøkerens inntekter er medgått til innkjøp av mat og hva som ellers medgikk i husholdningen, samt klær. Dette er for så vidt også naturlig fordi hun ikke hadde full stilling og av den grunn hadde bedre anledning til å forestå innkjøpene. Dessuten kunne hun gjennom sin arbeidsplass gjøre billige innkjøp av kjøtt. Saksøkeren har således gjennom hele samlivet ydet et betydelig tilskudd til partenes økonomi.

At opparbeidelsen av formuen mens samlivet besto skyldes en felles økonomisk innsats fra begge parter, trer klarere fram når man ser hen til at saksøkeren har hatt ansvaret for husarbeide. Hun synes også å ha gjort det meste av vedlikeholdsarbeidet som oppussing og maling. Denne innsats må også telle med ved bedømmelsen av hvem som har ervervet - og er eier av - de aktiva som er anskaffet under samlivet. Retten legger her vekt på den senere tids rettsutvikling som i økende grad har lagt vekt på arbeidet i hjemmet ved avgjørelsen av spørsmål om hvem som har innbragt gjenstander i et ekteskap, det kan her særlig vises til Rt-1975-220.

Etter rettens mening må tilsvarende betraktninger få anvendelse i et tilfelle av ugift samboenhet, idet det avgjørende må være en vurdering av hvilken faktisk innsats som er ydet av de samboende.

På denne bakgrunn må etter rettens mening det som er ervervet mens samlivet besto, være skaffet av partene i fellesskap og ved felles innsats. Det må da anses å være etablert et sameie hvor saksøker og avdøde hver eiet en ideell andel.

Ved A's bortgang hentet saksøkeren kr. 20000,- fra felles bankboks i Y Sparebank. Under hovedforhandlingen opplyste hun at dette beløpet var penger hun hadde spart opp før hun flyttet sammen med avdøde. Det ble også opplyst under hovedforhandlingen at avdøde en tid før de flyttet sammen, hadde mottatt fra Norges Brannkasse ca kr. 47000,-.

I partenes selvangivelser for de første årene samlivet besto, er det ikke opplyst noe om formue i form av likvide midler. En finner det vanskelig å fastslå hva hver av partene hadde av kontante midler da de flyttet sammen. En finner dog etter omstendighetene å kunne legge til grunn at saksøker og avdøde hadde da samlivet tok til, h.h.v. ca kr. 20000,- og ca kr. 50000,- i kontanter. En kan ikke utelukke at disse midler under samlivet er brukt til felles utgifter eller til anskaffelse av felles ting, og disse midler må derfor også omfattes av sameie. En vil imidlertid ta hensyn til dem ved fastsettelsen av partenes andeler i sameie.

Sameie omfatter etter dette aktiva på tilsammen kr. 247312,15, jfr. oppstilling ovenfor over aktiva i boet.

Når det gjelder partenes prosentvise andeler i sameiet, reiser spørsmålet seg om det ut fra en vurdering av deres respektive bidrag av økonomisk og ikke økonomisk art et tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra likedelingsreglen i sameieloven §2 første ledd.

Avdøde innbragte, slik en ser det, ca kr. 50000,- da samlivet ble etablert. Når det gjelder partenes inntekter så foreligger det kun opplysninger fra ligningskontoret for perioden 1966-1977. Avdøde hadde en netto-inntekt i denne perioden etter at ilignet skatt er trukket fra, på kr. 366450,-.

En legger til grunn at saksøkeren innbragte ca kr. 20000,- da samlivet ble etablert. Hun hadde en nettoinntekt i perioden 1966-1977 etter at ilignet skatt er trukket fra, på kr. 114216,-. Videre har hun ved rabatter hos sin arbeidsgiver ved kjøp av kjøtt ydet et bidrag til det felles hushold. Hun har i alle år utført alt husarbeid i hjemmet, og det meste av vedlikeholdsarbeidet. Også dette arbeid må tillegges betydning ved vurdering av partenes andeler. Hennes totale innsats har ført til besparelse for avdøde, og har derfor medvirket til å forøke sameiet.

Når man så ved totalvurderingen skal sammenligne hva hver av de samboende har satset i forholdet, må dette bli en skjønnsmessig vurdering. En er av den oppfatning at den samlede innsats har vært større fra avdødes side enn fra saksøkerens side, slik at loven presumpsjon for en likedeling må fravikes. En er kommet til at saksøkerens andel i sameiet må settes til 35%.

Etter dette utgjør saksøkerens andel i sameiet kr. 86555,-. Saksøkeren har tidligere fått utbetalt kr. 20000,-, slik at hun har til gode hos de saksøkte kr. 66555,-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kjell Jakobsen, Einar Rege og Knut Sundquist): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at B og A levet i et papirløst ekteskap. Det er ikke opplyst noen spesiell grunn til at partene ikke inngikk ekteskap, men dette er formentlig heller ikke av noen betydning. Det vises i denne forbindelse til Rt-1978-1352, særlig side 1357.

B og A hadde fra de var henholdsvis 42 år og 48 år bodd sammen, og dette samboerforhold varte til A's død ca 13 1/2 år etter at partene flyttet sammen. Det har ikke i denne tiden vært noe brudd i forholdet, og det må etter livets alminnelige regel legges til grunn at B og A har hatt et såkalt papirløst ekteskap. At ordningen for begge parter har hatt praktiske fordeler, er i og for seg det normale i et hvert samliv mellom mann og kvinne, og kan ikke gi holdepunkter for å anta at B og A reelt sett ikke var samboere.

Heller ikke A's arbeidsforhold synes å ha noen betydning i denne forbindelse. Etter næringsforholdene i Nord-Norge er det høyst normalt at mannen må søke arbeid som innebærer fravær fra hjemmet hva enten dette er deltagelse i fiske, anleggsvirksomhet eller som ansatt i vegvesenet. Slik forholdet ligger an påligger det ankemotparten å føre bevis for at B og A ikke levet i et ekteskapslignende forhold. Slikt bevis kan ikke ses ført. Tvertimot viser de foreliggende opplysninger om hvordan partene innrettet seg med hensyn til arbeidsdeling i hjemmet og med hensyn til sine økonomiske forhold på at man her står overfor et såkalt papirløst ekteskap. Det vises i denne forbindelse til at B foresto alt husarbeid samt at hun som den hjemmeværende i det vesentlige ordnet innkjøp, betaling av regninger og deltok i vedlikehold av huset innvendig og utvendig.

Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å betvile riktigheten av B's utsagn om at hun for en vesentlig del benyttet egne inntekter til innkjøp av mat og andre nødvendige varer til huset. Det har således som vanlig i ekteskap skjedd en sammenblanding av partenes økonomi i det daglige liv. På denne bakgrunn kan det ikke tillegges vekt av betydning at partene oppbevarte pengebeløp i bankboks i adskilte poser med navn, og at A hadde ført den vesentlige delen av formuen på sin selvangivelse. Det er også - hensett til partenes økonomiske situasjon - heller ikke grunn til å betvile B's utsagn om at A ikke ønsket at hun påtok seg fulldags stilling.

Med den livsform partene hadde valgt, og med den daglige sammenblanding av økonomien, må formuesopplegget i samlivsperioden ses som et resultat av begge parters innsats uten at den enes innsats kan fremheves i forhold til den annens. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at det er tale om et samliv av relativt betydelig lengde, og hvor partenes oppsparing har vært et resultat av disses arbeidsinnsats. Selv om mannen har hatt større nettoinntekter, må spareevnen og viljen til sparing ses som en helhetsinnsats fra begge parter. Forutsetningen for sparingen er et mindre daglig forbruk enn de løpende nettoinntekter, og kvinnens innsats i hjemmet er her av vesentlig betydning.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at partenes innsats i samlivsperioden tilsier en likedeling av det formuesopplegg som har skjedd i perioden.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skal inngå i sameiet, er partene enige om at innbo og løsøre skal holdes utenom tvisten. I dødsboet etter A er det følgende aktivaposter: (se herredsrettens oppgave).

Det foreligger ingen opplysninger om gjeld. Av aktivaposten er det kun de kontante midler som skaper en viss tvil med hensyn til om disse fullt ut eller bare delvis skal anses som tilhørende sameiet mellom B og A.

Det er mellom partene enighet om at B hadde kr. 23900,- da hun flyttet sammen med A, og at han hadde kr. 47000,-. For at et sameie for så vidt gjelder disse midler skal oppstå, kreves det et særlig rettsstiftende moment, jfr. Rt-1978-1352, særlig side 1358.

Når det gjelder B's kr. 23900,- er det på det rene at disse pengene er blitt oppbevart adskilt under hele samlivet. Dette beløp er således å anse som hennes ene-eie.

Når det gjelder A's kr. 47000,-, er forholdet noe mer uklart idet dette beløp ikke er holdt adskilt fra de senere - under samlivet - oppsparte penger. Av de opplysninger som foreligger synes det imidlertid overveiende sannsynlig at dette kontantbeløpet aldri er blitt benyttet i forbindelse med kjøp/investeringer foretatt under samlivet. Av ligningsutskriftene fremgår det at A i 1972 ble formueslignet for en kontantbeholdning på kr. 115000,-. For de foregående år er han ikke lignet for kontantbeholdningen. Det antas imidlertid åpenbart at beløpet kr. 115000,- må være resultat av flere års oppsparing. Fra 1972 og utover er kontantbeholdningen iflg. ligningsutskriftene øket med kr. 10000,- pr. år. En tilsvarende årlig oppsparing fra begynnelsen av 1965 til 1972 - 7 år - gir kr. 70000,-. Medregnet kr. 47000,-, som A hadde ved årsskiftet 1964/1965 - gir dette en antatt kontantbeholdning på kr. 117000,- eller tilsvarende det beløp han har oppgitt til beskatning i 1972.

Eneste investering av noen betydning foretatt før 1972, er etter det opplyste kjøp av en Volvo personbil i 1969. Kjøpesummen er i ligningsutskriften oppgitt til kr. 36400,-. Kjøpesummen antas delvis ved innbytte av den Hilman personbil som han tidligere har oppgitt til beskatning i følge ligningsutskriftene. Hensett til at samlivet på dette tidspunkt hadde bestått i ca 4 år, og med den spareevne som partene har hatt, synes det lite sannsynlig at bilkjøpet er foretatt av de opprinnelige midler som A hadde.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A's kontantbeløp, kr. 47000,-, ikke har inngått i partenes felles økonomi. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke tilstrekkelig til at beløpet skal anses som en del av sameiet at dette er oppbevart sammen med penger som senere er oppspart i fellesskap av partene.

Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at tilsammen kr. 70900,- av kontantbeholdningen skal holdes utenom sameiet. Fellesformuen - avrundet - blir da kr. 247300,- minus kr. 70900,-; kr. 176400,-. Dette gir en sameieandel til hver av partene på kr. 88200,-.

B har for sin del krevet rente med 10% fra 13. mai 1977. I morarenteloven av 17. desember 1976 er det for så vidt gjelder rentekrav sondret mellom pengekrav på formuerettens område, §1, og pengekrav utenfor formuerettens område, §5. For så vidt som denne saken gjelder andel i sameiet, er det tale om krav innenfor formuerettens område. På den annen side er det her også tale om en tvist som i sitt egentlige innehold faller utenfor dette rettsområdet, idet saken også gjelder avgrensning av de ankende parters arvekrav mot arvelaterens samboer. Slik lagmannsretten ser det, er det mest naturlig å anvende loven §5 på en sakstype av denne karakter. Det vises i denne forbindelse også til de særskilte rentebestemmelser som gjelder på fellesskifte mellom ektefeller.

Når det gjelder den nærmere vurdering av B's rentekrav, er det naturlig å ta utgangspunkt i at sameiet kun for en liten del har vært gjort rentebærende mens samlivet mellom A og B bestod. D fikk oversendt skifteattest bilagt brev av 1. juli 1977 fra Alta skifterett. Før dette tidspunkt har ingen av partene kunnet oppebære noen rentefortjeneste av den samlede formue. Det er videre rimelig å ta hensyn til at B og A er vesentlig å klandre for den uklarhet som har foreligget med hensyn til fordelingen av sameiet. Det foreligger heller ingen opplysninger om at de ankende parter har hatt noen rentefortjeneste av betydning siden sameiet ble frigitt av skifteretten. Etter de særlige omstendigheter som foreligger i denne sak, finner lagmannsretten at B's krav først gjøres rentebærende fra forfallstid for oppgjør i henhold til lagmannsrettens dom. - - -