RG-1985-794

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1985-02-18
Publisert:	RG-1985-794
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. februar 1985 i sak nr. 64/84
Parter:	Jan W. Nomerstad (advokat Nils Dagfinn Lier) mot Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen (regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Tjomsland).
Forfatter:	Lagdommerne Råmund Stuhaug, Carl Hugo Endresen, Reidar Fagereng
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §20, Forsikringsavtaleloven (1930), §16, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §3, §6, Veitrafikkloven (1965)

Saken gjelder et krav om erstatning Jan W. Nomerstad har fremsatt mot Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen i anledning av at hans personbil den 25. april 1981 ble skadet ved sammenstøt med en av NSB's trekkvogner inne på jernbanens område ved Oslo

Side:795

Sentralbanestasjon.

Oslo byrett avsa 28. november 1983 dom med slik domsslutning:

«1. Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Jan W. Nomerstad kr. 5000,- - kronerfemtusen - til Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Jan W. Nomerstad har i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen dømmes til å betale Jan W. Nomerstad kr. 8 400,- med tillegg av 15% rente fra 25.5.81 til betaling skjer.

Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen dømmes til å betale den ankende parts omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten lagt ned denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. NSB v/Hovedadministrasjonen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Jan W. Nomerstads anførsler for lagmannsretten har i det vesentlige vært de samme som for byretten. En viser for så vidt til byrettens fremstilling, jfr. dommen 46, og tilføyer:

Stedet der sammenstøtet inntraff, er neppe åpent for alminnelig ferdsel. Ved vurderingen av den foretatte kjøring må likevel vegtrafikklovgivningens sentrale regler om forsvarlig kjøring legges til grunn. Den konkrete bedømmelse må bygge på partenes felles skademelding avgitt 25. april 1981, dvs. samme dag skaden inntraff. Gullbrå kan ikke høres med at denne melding er farvet av at han følte seg presset ved anledningen. Hans senere tilleggsmelding av 5. juni s.å. kan ikke tillegges troverdighet. Det må legges til grunn at Nomerstads bil på tidspunktet for sammenstøtet sto stille. Det var imidlertid ikke tale om noen egentlig parkering, bare en kort stopp for å slippe passasjeren, Furuseth, av, jfr. for så vidt anførselen for byretten. Når det gjelder bilens plassering ved anledningen, har Nomerstads forklaring i det vesentlige vært den samme som for byretten, dog slik at bilens avstand var ca. 1 m fra trappen ved husveggen og ikke 1 m fra veggen, jfr. byrettens dom 5. Det anføres at Gullbrå holdt en betydelig for høy hastighet ved anledningen. Han kan heller ikke ha opptrådt med tilstrekkelig oppmerksomhet. I motsatt fall hadde han kunnet bremse betydelig ned. Etter plasseringen av Nomerstads bil skulle Gullbrå på minst 6 m avstand, med riktig plassering i sin kjørebane, ha oppdaget bilen og reagert med nødvendig oppbremsing. Slik oppbremsing synes ikke i særlig grad å ha funnet sted. Gullbrås forhold må vurderes som grovt uaktsomt, jfr. veitrafikklovens §3 og §6 og trafikkreglenes §3 og §22. Når det gjelder Nomerstads forhold, er det neppe grunn til å reise kritikk. Det var tale om en helt kortvarig stopp, og ved vurderingen må det bl.a. ses hen til at biler ofte stopper på stedet, samt at uhellet inntraff på en lørdag med liten trafikk. Under enhver omstendighet må Nomerstads forhold betraktes som av uvesentlig betydning.

Side:796

Etter dette må ansvaret for skaden pålegges NSB, jfr. bilansvarslovens §8 litra a. Da Nomerstads forhold i tilfelle må vurderes som svært unnskyldelig, kan reglene i §8 siste ledd ikke komme til anvendelse. NSB's ansvarsfraskrivelse kan ikke endre denne vurderingen. Det er på det rene at de rundskriv det for så vidt er tale om, retter seg mot parkering, noe Nomerstad ikke kan sies å ha foretatt. Når rundskrivet av 29. oktober 1979 nevner motorisert ferdsel, må dette forstås som ferdsel i forbindelse med parkering. Ved vurderingen av hva som kan regnes som parkering eller ikke, vises til Torgersen/Engstrøms kommentarutgave til veitrafikkloven, 623.

Ved vurderingen av rekkevidden av ansvarsfraskrivelsen må det legges en streng fortolkning til grunn, og det må foretas en konkret vurdering av fraskrivelsens rimelighet. Det må herunder tas hensyn til at uhellet inntraff på en lørdag med liten trafikk som nevnt, samt at det er urimelig at handlinger fra personale ansatt i NSB skal vurderes annerledes enn utenforståendes handlinger. Ved vurderingen av rimeligheten av ansvarsfraskrivelsen er det i dette tilfellet avgjørende at uhellet skyldes grov uaktsomhet fra Gullbrås, dvs. NSB's side. I et slikt tilfelle må ansvarsfraskrivelsen utvilsomt settes til side. Den ankende part har vist til den utredning av professor Knut Selmer og amanuensis Wiggo Hagstrøm som er inntatt i utdraget i saken. Han har også bl.a. vist til T.f.R. 1982 277ff. og Selmers «Forsikringsrett», 2. utg. 89 ff.

Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen har i det vesentlige anført det samme som for byretten, jfr. byrettens dom 7-9.

Det er neppe grunnlag for å fastslå at Nomerstads bil var i ro på tidspunktet for uhellet. Det er heller ikke trolig at noen av kjøretøyene holdt uforsvarlig hastighet ved anledningen. Etter den forklaring Gullbrå nå har avgitt, må hans fremstilling i den supplerende skademelding av 5. juni 1981 legges til grunn for bedømmelsen av hendelsesforløpet. Meldingen på skadetidspunktet var preget av at han følte seg presset. Det er da klart at Nomerstad har handlet grovt uaktsomt. Han kjørte, på et særdeles uoversiktlig sted, på venstre side av den disponible kjørebane. Legges det til grunn at Nomerstads bil sto i ro, har hans handlemåte likevel vært av avgjørende betydning for uhellet. Ved å stoppe på venstre side av veibanen, har han opptrådt i strid med en grunnleggende trafikksikkerhetsregel, jfr. trafikkreglenes §17. Fordi handlemåten fra den NSB-ansatte, Gullbrå, bare i liten grad kan vurderes som klanderverdig, er NSB ansvarsfri etter bilansvarslovens §8.

Under enhver omstendighet er NSB ansvarsfri på grunnlag av den foretatte ansvarsfraskrivelse. Denne ansvarsfraskrivelsen var kjent av Nomerstad. Fraskrivelsen gjelder så vel parkering som motorisert ferdsel, jfr. rundskrivet av 29. oktober 1979. Når det gjelder ankemotpartens anførsler for så vidt gjelder ansvarsfraskrivelsen, vises til byrettens dom 7-8. Bare åpenbart urimelige ansvarsfraskrivelser kan settes til side. Det vises bl.a. til Hov, «Avtalerett», 105, Iversen, «Bilansvaret», 43, Nygaard, «Skade og ansvar», (1979), 281-282 og Knut Selmer, «Forsikringsrett», 2. utg. 195-97.

Ankeforhandling er holdt 6. februar 1985. Jan W. Nomerstad møtte og avga forklaring. På vegne av NSB møtte kontorsjef Torje W. A. Torjesen.

Side:797

Det ble avhørt to vitner, som også hadde forklart seg for byretten. Sammen med part/partsrepresentant og prosessfullmektigene foretok retten befaring av stedet for trafikkuhellet. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige vise til byrettens begrunnelse.

Som byretten tar lagmannsretten først stilling til skyldspørsmålet ved trafikkuhellet. Ved vurderingen må her, slik byretten nevner, trafikkreglenes sentrale regler utvilsomt legges til grunn. Ved å plassere bilen på venstre side av den disponible kjørebane har Nomerstad klart opptrådt uforsvarlig ved anledningen. Dette gjelder enten bilen var i bevegelse eller sto i ro på tidspunktet for uhellet. Når byretten på side 11 i dommen uttaler at det ved vurderingen av Nomerstads uaktsomhet må legges vekt på at hans opphold på stedet var ment å skulle være temmelig kortvarig, bemerker lagmannsretten at etter bevisførselen under ankeforhandlingen er det uklart om Nomerstads stopp i tilfelle ville ha vært helt kortvarig eller ikke. Nomerstads forklaring om dette gikk ut på at varigheten var noe avhengig av Furuseth. Furuseth skulle foreta et mindre ærend og deretter komme tilbake.

Som byretten vurderer lagmannsretten også Gullbrås kjøring som uaktsom. Det vises til byrettens begrunnelse, jfr. dommen 11. Lagmannsretten finner imidlertid Gullbrås forhold klart mindre graverende enn Nomerstads. Nomerstads uaktsomhet må vurderes som betydelig, grensende mot grov uaktsomhet. Etter rettens vurdering av de implisertes forhold under trafikkuhellet foreligger det en viss mulighet for at NSB ville få et delansvar etter bilansvarslovens §8. Som for byretten er derfor betydningen av NSB's ansvarsfraskrivelse avgjørende.

Lagmannsretten finner at det i utgangspunktet neppe er noe rettslig hinder for en ansvarsfraskrivelse av det innhold som NSB har foretatt. Det er på det rene at Nomerstad var kjent med fraskrivelsen. Forutsatt at fraskrivelsen kan gjøres gjeldende, har han ikke reist innvendinger mot at den også gjelder for ham. Det avgjørende er da om fraskrivelsen i det foreliggende tilfelle kan settes til side etter en vurdering av fraskrivelsens rimelighet. Lagmannsretten er her i likhet med byretten kommet til at det ikke er grunnlag for en tilsidesettelse. Det er etter bedømmelsen foran på det rene at Nomerstads forhold må vurderes som betydelig uaktsomt, mens Gullbrås opptreden er mindre klanderverdig. I denne situasjon er det ikke grunnlag for å vurdere fraskrivelsen som urimelig, eventuelt klart urimelig. Fraskrivelsen må da legges til grunn. En nevner til slutt at ansvarsfraskrivelsen etter sin ordlyd ikke bare gjelder motorisert ferdsel i forbindelse med parkering, jfr. den ankende parts anførsler.

Da lagmannsretten ikke finner grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, blir byrettens dom å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at Nomerstad må betale saksomkostninger til Norges Statsbaner, jfr. hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Prosessfullmektigen for Statsbanene har fremlagt omkostningsoppgave, og omkostningene fastsettes i samsvar hermed

Side:798

til kr. 6 000, som i sin helhet er salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan W. Nomerstad til Norges Statsbaner v/Hovedadministrasjonen, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 6 000 - sekstusen - kroner.

Av byrettens dom (byrettsdommer Nina Eide):

Saken gjelder erstatning for skade på personbil voldt ved kollisjon.

Den 25.4.81 ble Nomerstads Mazda 818 personbil, reg.nr. DA 52059, skadet på NSB's område for godsekspedisjon ved Oslo S. Skaden skjedde ved sammenstøt med en Toyota trekkvogn (truck) tilhørende NSB. Kollisjonen fant sted ved det vestre hjørne på en av NSB's bygninger inne på området. Det er noen uenighet mellom partene om kjøretøyenes nøyaktige posisjon i kollisjonsøyeblikket. Det er imidlertid på det rene at personbilen befant seg nokså tett inntil veggen på bygningens nordvestside, med bilens front pekende vestover, og at trucken hadde kommet kjørende på bygningens sydvestside i nordlig retning mot hjørnet. Uenigheten mellom partene vedrørende sakens faktiske side gjelder først og fremst to forhold: for det første om personbilen var i en viss bevegelse eller helt var stanset da kollisjonen skjedde, og for det annet om den da befant seg med fronten litt innenfor (på nordøstsiden av) hjørnet eller litt utenfor (på sydvestsiden av) hjørnet.

Trucken ble ført av stasjonsbetjent Jan Gullbrå, som ansatt ved NSB. Personbilen ble ført av Nomerstad selv. Han hadde dessuten to passasjerer i bilen. Også Nomerstad og en av passasjerene, Ivar Furuseth, var ansatt ved NSB. Ved denne anledning var de imidlertid på NSB's område i privat ærend. De skulle hente en varevogn som Furuseth - som sjåfør i NSB - hadde fått låne av NSB, til privat kjøring for Nomerstad.

Det oppsto ingen personskade ved kollisjonen, og det ble heller ingen skade på trucken. Personbilen ble imidlertid såvidt sterkt skadet at den ble ansett som totalvrak ved skadetakseringen. Skaden er taksert til kr. 8 400,-, og partene er enige om dette skadebeløp.

Nomerstad hadde ikke kaskoforsikring. NSB er selvassurandør på vegne av staten etter bilansvarslovens §16.

Et omtvistet hovedpunkt i saken er om NSB gyldig hadde fraskrevet seg erstatningsansvar for et slikt skadetilfelle som dette. I den forbindelse er det henvist til to meddelelser til de ansatte ved NSB. Den første lyder slik:

«Oslo distrikt

Distriktssjefen Oppslag

657/13 a/Herlofsen Alt personale

22. januar 1979.

Tjenestemenns parkering av private motorkjøretøyer på jernbanens områder:

Man viser til distriktets rundskriv av 12.12.61, jnr. 657/13.

På bakgrunn av flere uhell i den senere tid finner man å måtte henlede oppmerksomheten på nedenstående regler for slik parkering:

Parkering av tjenestemenns private motorkjøretøyer innenfor verkstedenes,

Side:799

forrådenes og lignende anleggs innhegnede områder, er i alminnelighet ikke tillatt.

På stasjoner og andre ekspedisjonssteder er parkering bare tillatt på spesielt anordnede parkeringsplasser eller på områder som er åpne også for private trafikanters kjøretøyer. Parkering av tjenestemenns kjøretøyer på disse områder må ikke skje til fortrengsel for trafikantene eller til hinder for den alminnelige ferdsel.

Hvis en tjenestemann bruker privat kjøretøy i tjenesten, kan dog distriktssjefen, verkstedbestyreren, anleggsbestyreren og disponentene ved bedriften gjøre unntak fra denne regel såfremt dette er i Statsbanens interesse. Videre kan unntak gjøres når plassforholdene tillater det og forholdene for øvrig ligger slik til rette at det i enhver henseende er ubetenkelig.

Tillatelse til slik parkering gis bare midlertidig og vil kunne tilbakekalles uten forutgående varsel. Videre må tjenestemannen gjøres oppmerksom på at parkeringen innenfor jernbanens område i tilfelle skjer uten ansvar for Statsbanene.

Hverken tjenestemennenes eller andre private motorkjøretøyer tillates hensatt i umiddelbar nærhet av il-, frakt- eller reisegodsekspedisjonen eller andre steder hvor slik parkering på noen måte er betenkelig eller til hinder for trafikken.

T. Meinstad (sign.)

T. Meinstad.»

Den annen meddelelse lyder slik:

«Norges Statsbaner

Oslo distrikt

Distriktsjefen Alt personale

657/13 A/Amundsen

29. oktober 1979.

Tjenestemenns parkering av private motorkjøretøyer på jernbanens områder:

Man viser til distriktets rundskriv av 4.1.79, jnr. 657/13.

På bakgrunn av en konkret skadesak har Hovedadministrasjonen ved brev av 21.8.79 innskjerpet og utvidet ansvarsfraskrivelsen. Nest siste avsnitt i ovennevnte rundskriv skal etter dette ha følgende ordlyd:

«Tillatelse til slik parkering gis bare midlertidig og vil kunne tilbakekalles uten forutgående varsel. Videre må tjenestemannen gjøres oppmerksom på at all motorisert ferdsel og parkering innenfor jernbanens område i tilfelle skjer uten ansvar for Statsbanene.»

For distriktsjefen

A. Amundsen (sign.)

A. Amundsen.»

Ved stevning av 10.2.82 har Nomerstad saksøkt NSB med krav om full erstatning for skaden. - - -

Saksøkeren har anført: - - -

Saksøkte har anført: - - -

Rettens bemerkninger:

Ser man bort fra den omstridte ansvarsfraskrivelse, vil NSB's ansvar bestemmes av bilansvarslovens §8 om sammenstøt. NSB vil i så fall være erstatningsansvarlig hvis NSB's mann i dette tilfelle, truckføreren Gullbrå, har utvist subjektiv skyld (teknisk svikt er ikke påberopt). Videre vil ansvaret eventuelt

Side:800

bli å fordele etter partenes skyldgrad m.v. etter §8, annet ledd.

NSB's prinsipale standpunkt er imidlertid at NSB ikke har det vanlige ansvar etter bilansvarslovens §8, fordi «oppslaget» av 22.1.79 og skrivelsen av 29.10.79 inneholder en gyldig ansvarsfraskrivelse, uten hensyn til konkret skyld såvel hos Nomerstad som hos Gullbrå.

Retten kunne i og for seg gripe saken slik an at den først tok stilling til om ansvarsfraskrivelsen har denne fulle, objektive gyldighet. Ble svaret på dette bekreftende, var det overflødig å gå inn på skyldspørsmålet i saken. Som det vil fremgå nedenfor, antar imidlertid retten at skyldspørsmålet ikke bare har betydning ved en eventuell avgjørelse av saken etter bilansvarslovens §8, men også ved bedømmelsen av hvor sterkt ansvarsfraskrivelsen står. Det er derfor i alle tilfelle behov for å klarlegge skyldsspørsmålet.

Ved vurderingen av skylden legger retten ikke så stor vekt på om Nomerstads bil i kollisjonsøyeblikket sto stille med fronten litt innenfor hushjørnet (Nomerstads versjon), eller om bilen var i svak bevegelse og hadde fått fronten litt frem foran hushjørnet (NSB's versjon). Uansett hvordan den nøyaktige posisjon var innenfor det spillerom for faktum det her er tale om, har Nomerstad etter rettens vurdering utvist en uaktsomhet som iallfall er ganske betydelig. Han har i alle tilfelle anbragt bilen på venstre side av det som her må anses som hans kjørebane, og dette har skjedd like ved et uoversiktlig hushjørne.

Det er mulig at trafikkreglene ikke har direkte formell gyldighet inne på jernbaneområdet, fordi området kanskje ikke kan sies å være åpent for alminnelig ferdsel. Likevel må utvilsomt trafikkreglenes sentrale bestemmelser legges til grunn ved bedømmelsen av hva som er forsvarlig kjøring med en privatbil på området. Nomerstad burde således ha fulgt høyrekjøringsregelen i §11 og parkeringsreglene i §17. Ved å manøvrere bilen som han gjorde, skapte han en åpenbar og unødvendig fare for kollisjon med et møtende kjøretøy som fulgte høyrekjøringsregelen og skulle svinge rundt hjørnet. Faren for slik kollisjon var til stede enten Nomerstad sto stille like bak hjørnet eller såvidt var i ferd med å passere hjørnet. Det uforsvarlige i Nomerstads forhold er desto klarere fordi han befant seg på jernbaneområdet som en uvedkommende privatbilist. Han burde derfor ha utvist en særlig forsiktighet for ikke å komme i vegen for NSB's arbeidskjøretøyer, som måtte ha en fortrinnsrett til kjøring på området.

En omstendighet som likevel i noen grad demper det kritikkverdige i Nomerstads forhold, er at hans opphold eller kjøring på venstre side ved hushjørnet var ment å være av temmelig kort varighet. Etter det opplyste må retten legge til grunn at han bare skulle slippe av Furuseth, og ellers ikke hadde tenkt å bli stående ved hjørnet. Sjansen for å få et møtende kjøretøy mot seg akkurat i dette korte tidsrom var ikke så stor, og uaktsomhetsgraden må sees noe i lys også av dette.

Retten vurderer også Gullbrås kjøring som i noen grad uaktsom. Han kjørte på riktig side i vegbanen, men burde ha kjørt noe langsommere enn han gjorde foran hushjørnet og holdt lengre ut fra hjørnet før han svingte. Retten bedømmer likevel disse feil som noe mindre graverende enn Nomerstads feil, bl.a. fordi Gullbrå, som nevnt, utførte nødvendig arbeidskjøring på området.

Etter det syn retten har i skyldspørsmålet, er det klart at NSB ville få et visst delansvar for skaden dersom saken skulle løses på basis av bilansvarslovens §8. Det får derfor avgjørende betydning om NSB kan bygge på sin ansvarsfraskrivelse.

Side:801

Skal ansvarsfraskrivelsen komme til anvendelse, er det en første hovedbetingelse at det overhodet er rettslig adgang til å avtale en slik fraskrivelse som det her er tale om. I den forbindelse reiser det seg flere spørsmål: for det første om bilansvaret er preseptorisk, for det annet om ansvarsfraskrivelsen må tilsidesettes som urimelig og for det tredje om forsikringsavtalelovens tvingende regler griper inn.

Retten anser det klart at bilansvaret ikke er preseptorisk etter gjeldende rett. Bilansvarsloven har ingen bestemmelse i den retning, og lovmotivene viser tvertimot at man har overveiet, men ikke villet, gi preseptoriske regler. Rettspraksis viser også at bilansvaret ikke er oppfattet som ufravikelig i alle relasjoner, se nærmere nedenfor.

Den sterke stilling som bilansvaret er ment å skulle ha, gjør imidlertid at man lett kan tenke seg en tilsidesettelse av en ansvarsfraskrivelse i det konkrete tilfelle, ut fra rimelighetsbetraktninger. Den rettspraksis vi har, og som i og for seg går ut på å godta fraskrivelse av bilansvaret i spesielle sammenhenger, gir ikke særlig grunnlag for slutninger om generell fravikelighet. Den eneste høyesterettsdom som angår fraskrivelse av bilansvaret overfor tredjemann, er fra såvidt langt tilbake som 1948, se Rt-1948-370, og gjelder noe såvidt spesielt som fraskrivelse overfor gratispassasjerer. To senere dommer, som godtar ansvarsfraskrivelse overfor kjøring uten sertifikat, se Rt-1963-1164 og 1965 437, gjelder begge bare ansvaret overfor forsikringstageren, ikke overfor tredjemann som det kan være naturlig å gi et sterkere vern.

I nærværende sak har imidlertid fraskrivelsen en særlig sterk reell begrunnelse. De ansattes private kjøring inne på jernbaneområdet er et forstyrrende og fareskapende fremmedelement, som det ikke er ubetinget rimelig at NSB skal ha vanlig bilansvar overfor med sine arbeidskjøretøyer. Fraskrivelsen hadde nok stått enda sterkere hvis NSB også hadde kombinert den med et klart forbud mot kjøringen. Noe slikt forbud kan ikke sees å være gitt i de fremlagte meddelelser til de ansatte, bortsett fra parkeringsforbudet i oppslaget av 22.1.79. Likevel har privatkjøringen et klart preg av inntrengen på jernbaneområdet i strid med NSB's ønske. Til dette kommer så at det i nærværende sak bare er spørsmål om å godta ansvarsfraskrivelsen overfor en kollisjonsskade, hvor skadelidte selv har hatt en vesentlig del av skylden. Uten å ta stilling til ansvarsfraskrivelsens generelle gyldighet, finner retten at det iallfall under disse omstendigheter ikke er tilstrekkelig grunnlag for å tilsidesette fraskrivelsen ut fra rimelighetsbetraktninger.

Når det gjelder forholdet til forsikringsavtaleloven, er det lovens §20, første punktum, som kan tenkes å få betydning. Denne bestemmelse begrenser adgangen til ansvarsfraskrivelse på det grunnlag at den sikrede selv har fremkalt forsikringstilfellet. Skal slik fraskrivelse stå seg, må sikrede ha utvist grov uaktsomhet. I nærværende sak har nok Nomerstad utvist en betydelig grad av uaktsomhet i forbindelse med kollisjonen, men det kan diskuteres om uaktsomheten kan betegnes som grov.

NSB anfører imidlertid at ansvarsfraskrivelsen ikke retter seg mot de rent kjøremessige feil som måtte være begått av den skadelidte, men mot skader som voldes inne på jernbaneområdet uavhengig av skadelidtes skyld. Retten er enig i at fraskrivelsen er slik å forstå. Spørsmålet blir så om NSB dermed kan gis medhold i at det foreligger en objektiv ansvarsbegrensning som ikke rammes av §20, første ledd.

I utgangspunktet må det, i relasjon til §20, første ledd, godtas at et selskap

Side:802

fraskriver seg ansvaret for et objektivt avgrenset risikoområde. Det denne bestemmelse tar sikte på å forhindre, er at selskapet, når det først tar på seg ansvaret for et risikoområde, så igjen uthuler dette ansvar ved å gjøre unntak p.g.a. subjektive, men ikke grove feil fra sikredes side. Spørsmålet er bare hva man skal godta som objektivt risikoområde i denne sammenheng.

I den påberopte høyesterettsdom i Rt-1979-554, som for øvrig ikke gjaldt bilansvar, men kasko- og godsansvar, ble skader p.g.a. tekniske mangler ved kjøretøyet ikke godtatt som en objektivt unntagbar risiko. Det må erkjennes at denne dom trekker i retning av en vid forståelse av forsikringsavtalelovens restriksjoner mot ansvarsbegrensninger. Begrunnelsen for Høyesteretts avgjørelse synes imidlertid ikke å ha direkte relevans i nærværende sak. Begrunnelsen var at klausulene vedrørende tekniske mangler hadde karakter av en reaksjon mot manglende vedlikehold, altså mot en form for forsømmelighet selv om klausulene i formen var objektive. Man kan ikke si at NSB's forbehold overfor privatkjøring på jernbaneområdet har tilsvarende karakter. Poenget er ikke her å gardere seg mot feil fra de sikredes side, men mot at NSB overhodet skal få bilansvar overfor uvedkommende privatkjøring som de ansatte foretar inne på jernbaneområdene.

Den «feil» som kan sies å ligge i at de ansatte i det hele tatt kjører inn på området, kan ikke i seg selv være tilstrekkelig til å bringe forholdet inn under §20, første punktum. Dette ville være å avskjære adgangen til en innskrenkning i en forsikrings stedlige virkeområde. Så vidtgående konsekvenser kan man neppe trekke av 1979-dommen. Det vises her til Selmer: Forsikringsrett, 2. reviderte utgave, side 195-96.

Resultatet av rettens betraktninger ovenfor blir at NSB har hatt rettslig adgang til å fraskrive seg det bilansvar saken gjelder.

Et neste hovedspørsmål er om NSB faktisk har foretatt en slik ansvarsfraskrivelse, i de foreliggende meddelelser til de ansatte. Den innvending som er reist her, går ut på at meddelelsene må fortolkes innskrenkende, slik at fraskrivelsen bare skulle gjelde det objektive bilansvar. En slik fortolkning anser retten som utelukket. Det er klart at kollisjonsskader på de ansattes biler her utgjør den dominerende risiko, som NSB først og fremst har villet fraskrive seg ansvaret for. Dette ansvar forutsetter subjektiv skyld etter bilansvarslovens §8. Skulle fraskrivelsen ikke omfatte dette skyldansvar, ville den bli praktisk talt betydningsløs.

Mere tvilsomt kan det være om et tredje hovedvilkår for å gjøre ansvarsfraskrivelsen gjeldende, er oppfylt, nemlig om fraskrivelsen kan sies å være akseptert av Nomerstad. Det er på det rene at han ikke uttrykkelig har godtatt fraskrivelsen. Her dreier det seg imidlertid om bilansvar inne på et bedriftsområde som NSB godt kunne ha sperret av for Nomerstads kjøring. NSB's - forsåvidt ensidig proklamerte - ansvarsfraskrivelse må da oppfattes som en betingelse for Nomerstads innkjøring på området. Denne betingelse må Nomerstad anses for å ha akseptert når han kjørte inn, forutsatt at ansvarsfraskrivelsen var gjort tilstrekkelig kjent for ham. Det var den. Etter det som er kommet frem, må retten legge til grunn at Nomerstad var positivt kjent med fraskrivelsen.

Rettens endelige resultat blir at NSB gyldig har fraskrevet seg ansvar for den skade saken gjelder, og derfor må frifinnes.

Nomerstad har tapt saken fullstendig, og må tilkjennes saksomkostninger etter tvml. §172, første ledd. Saken har ikke budt på en slik tvil at dette kan

Side:803

få innvirkning på saksomkostningene etter §172, annet ledd. I samsvar med omkostningsoppgave settes saksomkostningene til kr. 5 000,-, som i sin helhet er salær. - - -