RG-1987-1020
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-14 |
| Publisert: | RG-1987-1020 |
| Stikkord: | Overskjønn veiskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 14. april 1987 i sak nr. 16/1986 |
| Parter: | Statens vegvesen v/Vegsjefen i Nord-Trøndelag (advokat Odd Wist) mot Ole Ingar Sørhaug m.fl. (14 parter) (advokat Per Sørum). |
| Forfatter: | Lagdommer Roald Engeness med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50 |
Statens vegvesen v/Vegsjefen i Nord-Trøndelag uttok den 8. januar 1985 skjønnsbegjæring ved Namdal herredsrett for fastsettelse av erstatning for grunn m.v. i forbindelse med utvidelse og opprusting av Rv. 770 parsell Nakling-Klungvik i Nærøy kommune. Eiendommene til de saksøkte utgjorde i alt 26 takstnr. Enkelte av de berørte eiendommer var i sameie med 2 eller flere eiere. For 10 av takstnummerne har de berørte grunneiere frivillig avstått nødvendig grunn. For disse er skjønnet fremmet i medhold av skjønnslovens §4. For de øvrige eiendommer er det truffet vedtak om tvangsinngrep i medhold av veglovens §50. - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder erstatning for dyrket mark, har herredsretten i underskjønnet på side 13 til og med side 16 redegjort for sine generelle synspunkter som lagmannsretten i det alt vesentlige kan slutte seg til.
Som påpekt av Høyesteretts flertall i Randabergdommen, Rt-1982-1800, spesielt 1806, kan så vel marginalkalkyler som en såkalt flat beregning av jordverdien lede til et riktig grunnlag for den skjønnsmessige fastsettelse av tapet. Begge metoder er hjelpemidler og må anvendes med korreksjoner.
Utgangspunktet for korrekt fastsettelse av jordbrukserstatninger vil alltid være avkastningen og vurderingen av tilpasningsmulighetene.
Etter at overskjønnet ble tatt opp til avhjemling, har Høyesterett
Side:1021
behandlet spørsmålet om metodevalg i en dom inntatt i Rt-1986-1354. Skjønnsmennene i denne sak har fått tilsendt kopi av nevnte dom sammen med et notat fra rettens formann forut for skjønnskonferansen 7. april 1987.
Saken gjaldt grunnleggende prinsipper for utmåling av bruksverdierstatning. Anken var ikke rettet mot bruken av marginalkalkylemetoden som sådan, men mot den måte den ble anvendt på ved overskjønnet. Om beregning av bruksverdien uttaler Høyesterett på 1360 bl.a.:
«I lovens §6 er bruksverdien av en eiendom som erstatningsgjenstand definert rent objektivt: Den skal fastsettes på grunnlag av eiendommens avkastning «ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden». Det ligger i dette, mener jeg, at det i utgangspunktet er eiendommens - det avståtte areals - verdi som varig inntektsgivende aktivum som skal erstattes, uansett hvem som er eier på avståelsestidspunktet.»
Lagmannsretten vil legge det siterte til grunn ved sin anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §6 i den foreliggende sak.
Som påpekt av Agder lagmannsrett i det påankede skjønn, 1362, vil det for små avståelser, stripeavståelser, være:
«... åpenbart at erstatning etter «flat bruksverdi» ikke gir riktig resultat. Det er ved slike avståelser ikke spørsmål om noen «tilpasning» av driftsopplegget til de endrede forhold ekspropriasjonsinngrepet har skapt. Den eneste aktuelle måte å forholde seg på for eierne, er å fortsette driften som tidligere på det reduserte areal og med samme produksjonsutstyr av maskiner, bygninger etc. -»
Det som er angitt foran, vil langt på vei være tilfelle også i nærværende sak. Imidlertid bygger både Høyesterett og lagmannsretten klart på den forutsetning at tilpasningsmuligheter skal vurderes.
Det som Agder lagmannsrett med tilslutning av Høyesterett gir uttrykk for, er en forenklet objektivisert metode for fastsettelse av den marginale bruksverdi ved stripeekspropriasjon av jordbrukseiendommer. Tilpasningsmulighetene må som nevnt vurderes konkret. For bortleide eiendommer må man vurdere om det er påregnelig at eieren vil gjenoppta driften, om det er et påbegynt generasjonsskifte eller andre forhold av betydning for erstatningsfastsettelsen.
Til illustrasjon for hvordan man kan anvende marginalverdimetoden og metoden med delt erstatning for flat jordbruksverdi og erstatning for tilpasning i samme sak vises det til Høyesteretts dom i Rt-1979-168.
Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at bruksverdien er høyere enn salgsverdien for dyrket og dyrkbar mark, og da skal det gis erstatning for den høyeste verdi, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §4 første ledd. Det er derfor ikke snakk om å fastsette en pris på den grunn som avstås, men erstatning for tap som de berørte grunneiere lider.
Det som er problemet i denne sak, og som ofte vil være tilfelle i saker om avståelser av striper av jordbruksareal, er mangel på et konkret materiale for beregning av den objektive bruksverdi etter marginalmetoden for eiendommer i strøket som har samme driftsform. Når det gjelder det materialet som er fremlagt i denne sak, vises det til
Side:1022
det som er angitt i innledningen. Som det fremgår av referatet av partenes anførsler har partenes argumentasjon først og fremst knyttet seg til selve metodevalget.
Frostating lagmannsrett har i et skjønn inntatt i RG-1985-357 som også i det vesentlige gjaldt meget beskjedne avståelser, benyttet metoden med flat jordbruksverdi og erstatning for tilpasningstap, men her hadde både Vegvesenet og grunneierne basert seg på denne metode. Det vises til lagmannsrettens generelle bemerkninger på 359.
Ved beregning av den marginale jordbruksverdi må man se bort fra beregninger basert på byggproduksjon som ikke er aktuelt i denne sak.
Som utgangspunkt kan bruksverdierstatningen baseres på gressproduksjon til husdyrfôr, hovedsakelig til melkekyr og ungdyr. Ut fra dette fastsetter lagmannsretten den marginale jordbruksverdi til kr. 9,- pr. m2 med utgangspunkt i en kapitaliseringsrente på 6 %.
Når det gjelder erstatningen for dyrkbar mark, har herredsretten fastsatt denne altfor høyt. Kr. 4,- pr. m 2 vil ligge i overkant av den flate jordbruksverdi. For å oppnå denne måtte man i tilfelle først foreta oppdyrkning. Som utgangspunkt settes verdien for den dyrkbare mark til kr. 1,25 pr. m2 .
Verdien for dyrket og dyrkbar mark er vurdert ut fra forholdene sommeren 1983.
For så vidt angår spørsmålet om masseuttak var det i alt 4 eiendommer som ble berørt av dette. Bare 2 av disse har begjært overskjønn, takstnr. 22 og 23.
Herredsretten har riktig lagt til grunn at uttak av masse ikke for noen av de berørte eiendommer representerer påregnelig utnyttelse. Det vises til rettsboken 17. Arealet må i realiteten ansees som impediment. Det er derfor ikke grunnlag for å fravike herredsrettens erstatningsfastsettelse med kr. 0,20 pr. m2 .
Når grunneierne har vist til Høyesteretts dom i Rt-1976-1362, finner man grunn til å bemerke at det denne saken gjaldt, var vederlag for den fordel som eksproprianten hadde av å kunne benytte en veg hvor en del av de berørte grunneierne hadde foretatt investeringer. Dette er ikke tilfelle i nærværende sak. - - -