RG-1988-1002 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-05 |
| Publisert: | RG-1988-1002 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 5. april 1988 i ankesak nr. LE-1987-00479, hl.nr. 744/87. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Jakob Kolrud). Motpart: Skjeberg Skytterlag v/formann, Arild Sund (Prosessfullmektig: H.r.advokat Bjørn Eggen). |
| Forfatter: | Lagdommer F. Gripne. Lagdommer Jørgen Wilberg. Lagdommer Hjalmar Austbø |
| Lovhenvisninger: | Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§49, Oreigningsloven (1959) §24, Luftfartsloven (1960) §89, §90, §1, §2, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Kirkegårdsloven (1897)0-§3, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder et prosessuelt spørsmål, om Skjeberg Skytterlag har krav på partsstilling som ekspropriat i et pågående ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med bygging av ny E-6 fra Hauge til Ingedal i Skjeberg. Skytterlaget har ikke avstått grunn, men fra det tidspunkt det ble åpnet for trafikk på den aktuelle veistrekning, ca 1. juli 1986, har politimesteren i Sarpsborg nedlagt forbud mot skyting på skytebanens mål på 200 m og 300 m. Dette skjedde under henvising til at ca 900 m av den nye E-6 ville bli liggende innenfor farlig rikosjettsone ved skyting på de nevnte mål. Skytterlaget krever erstatning for tap av bruksrett og vil ha kravet avgjort på ekspropriasjonsskjønnet, mens Statens veivesen hevder at kravet må fremmes ved vanlig søksmål, idet skytterlaget ikke kan anses som ekspropriat.
Østfold Jordskifterett avsa 13. mai 1987 kjennelse med denne slutning:
"1. Skjeberg Skytterlag gis medhold i sin påstand. Skytterlaget skal få sitt krav behandlet ved skjønn, ikke ved vanlig søksmål.
2. Denne kjennelsen stilles til påanke straks. Ankefristen er 2 - to - måneder fra forkynning.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold betaler innen 2 - to - uker fra forkynning av denne kjennelsen til Skjeberg Skytterlag v/h.r.adv. Bjørn Eggen i sakskostnader kr. 15750,femtentusensjuhundreogfemtikroner 00/100."
Om saksforholdet vises for øvrig til jordskifterettens kjennelse og det som nedenfor er anført.
Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold har i rett tid påanket jordskifterettens kjennelse, slutningens punkt 1, og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Skjeberg skytterlag avvises.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Skjeberg Skytterlag v/formann Arild Sund har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Anken forkastes.
Subsidiært: Staten pålegges å påstevne skjønn for fastsettelse av erstatning til Skjeberg Skytterlag
2. Skjeberg skytterlag tilkjennes saksomkostninger."
Ankeforhandling ble holdt 15. mars 1988. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger og hver sin partsrepresentant. Det ble ikke foretatt noe avhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Staten har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk gjort gjeldende:
Skytterlaget har hatt banen siden 1908. Banerettighetene ble ekspropriert i 1957. Veiplanene har versert siden tidlig på 60 tallet. Flere alternativer har vært vurdert, og det har vært kontakter mellom sakens parter for å finne en ordning. Staten har dog ikke gitt noe bindende tilsagn om forhandling av skytterlagets krav på ekspropriasjonsskjønnet.
Det er lang tids rettspraksis for at bare de som fysisk berøres, kan kreve partsstilling på et ekspropriasjonsjonsskjønn, jfr. Rt-1951-626 og Rt-1967-1556. En annen regel ville medføre vanskelige avgrensningsproblemer. Skjønnssaker skal gå hurtig, og en skjønnsmessig avgrensning ville skape betydelige problemer. Det trengs skarpe kriterier, en firkantet regel. Veianlegget berører bare sikkerhetssonen hvor skytterlaget ikke kan sies å ha noen bruksrett.
Skytterlagets eventuelle bruksrett er dessuten ikke ekspropriert. Den er blitt begrenset ved politiets forbud. Det er tale om en rådighetsinnskrenkning, intet ekspropriasjonsinngrep. For øvrig er det en misforståelse når jordskifteretten synes å mene at oreigningsloven §24 gir en selvstendig hjemmel for ekspropriasjonserstatning, jfr. Sandene, "Oreigningsloven" 234 og 235. Videre er henvisningen til Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 4. juli 1978 ikke relevant. Det gjaldt der en avgjørelse etter luftfartsloven §89, jfr. §90, hvoretter erstatning ved rådighetsinnskrenkninger som følge av flyplassanlegg m.v. avgjøres ved skjønn. Tilsvarende bestemmelser finnes ikke i vegloven.
Utviklingen kan medføre at sikkerhetesforskriftene blir utilstrekkelige, kanskje må banen nedlegges, men det er ingen bruksrett som eksproprieres. Sikkerhetsbestemmelsene er de som gjelder til enhver tid, og de kan måtte endres av forskjellige grunner, for eksempel av hensyn til beboerne i nærheten.
Skytterlaget har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk gjort gjeldende:
De to høyesterettsdommer den ankende part har vist til, gjelder ikke en slik situasjon som skytterlaget står i. Lagets rettmessige virksomhet er til hinder for bruk av veien, og da må rettighetene eksproprieres, dvs. laget må stevnes til ekspropriasjonsskjønnet, jfr. Dragsten og Vislie, "Skjønnsloven" 271 nederst.
Oreigningsloven §1 gjelder ikke bare hvor det tas grunn, men også hvor bruksrett tas ved tvang, jfr. vegloven §49 og §50. Nedleggelse av skytebanen var nødvendig av hensyn til driften av den nye veien. Det foreligger en konflikt mellom eksproprianter, jfr. oreigningsloven §2. Skytterlaget må naturlig nok vike, men forholdet til laget må ordnes, Det kunne ha vært ekspropriert til ny skytebane, oreigningsloven §6. Hvis laget er part i skjønnet, kan brukes res. av 15. desember 1972, jfr. note 2 til §6. Veivesenet la også opp til en slik fremgangsmåte i brev til skytterlaget 30. oktober 69. På et møte 24. mars 83 drøftet partene praktiske løsninger, men når skjønnet kommer, kreves laget avvist.
I h.r.advokat Eggens brev av 25. mars 83, vedlagt referat fra møtet dagen før, heter det:
"Hvis jeg ikke hører noe innen en uke, går jeg ut fra at referatet er godkjent.
Det som nå skal gjøres, er at Det frivillige skyttervesen beregner de forskjellige alternativs kostende og at vi deretter tar en ny konferanse på Veisjefens kontor for avklaring av muligheten for å komme frem til en løsning i minnelighet, eventuelt avklaring av partenes standpunkter før skjønnet."
I veivesenets brev av 7. november 85 til h.r.advokat Bjørge heter det blant annet:
"Siste gang saken har vært drøftet med vegkontoret var ved møte og befaring 24. mars 1983. Kopi av referat og oversendelsesbrev følger vedlagt. Ut fra dette ber vegsjefen Skjeberg Skytterlag medvirke til en løsning av saken slik dette er beskrevet i h.r.advokat Eggens brev av 25. mars 1983."
Det ligger heri et tilsagn. Dette er akseptert av laget, og banen er nedlagt, jfr. skjønnsprosessloven §4. Det er klar årsakssammenheng mellom veien og skyteforbudet.
For øvrig gjøres gjeldende at saken vedrørende Alta Skytterlag er relevant også i den foreliggende sak, at det ikke er den store forskjell på vegloven og luftfartsloven som den ankende part har gitt uttrykk for. Veivesenet opptrer derfor temmelig inkonsekvent.
Skal det anlegges ny skytebane, er det tale om et millionbeløp, og for skytterlaget har avgjørelsen av det foreliggende prosessuelle spørsmål stor praktisk betydning.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og bemerker:
Skytterlagets opprinnelige hjemmel for sin virksomhet var leieavtale med eieren av eiendommen Solberg gnr. 17 bnr. 1 i Skjeberg. Skytterlaget leiet således banegrunnen i tiden fra 1908 til 1956. Etter at grunneierne nektet å forlenge leieforholdet, fikk skytterlaget ved Kgl. res. av 11. oktober 1957 tillatelse til å ekspropriere bruksrett til grunn for skytebane, jfr. lov om anlegg av skytebane med statsbidrag av 3. august 1897 §3.
Ekspropriasjonsoverskjønn ble avholdt den 10. september 1958 med blant annet slike skjønnsforutsetninger:
"1. Det skal ved overskjønnet fastsettes en årlig leie som Skjeberg Skytterlag betaler innehaveren av Solberg, g.nr. 17 b.nr. 1 i Skjeberg som vederlag for de skader, ulemper, tap og eventuelle utgifter som bruken av skytebanen medfører.
Leien betales innen 1. april hvert år.
2. Skytterlaget kan benytte de samme skytehold som før, nemlig 100 meter, 200 meter og 300 meter som skytebane. Skytegravene skal innhegnes av skytterlaget."
Av overskjønnet fremgår at erstatningen ble utmålt under hensyntagen også til skader utenom de ordinære skytelinjene, d.v.s. i i sikkerhetssonene for skytebanen.
Det er uomtvistet at overskjønnet av 1958 er slik å forstå at det gir skytterlaget en bruksrett ikke bare over den del av eiendommen Solberg hvor laget har de faste installasjonene, d.v.s. skytegravene og målinstallasjonene. Den ankende part har på forespørsel erklært at bruksretten også omfatter det område som ligger innenfor de ordinære skytelinjene. Lagmannsretten finner imidlertid at bruksretten også omfatter det tilstøtende område av eiendommen som utgjorde sikkerhetssonen etter de da gjeldende bestemmelser. Det fremgår både av den erstatning som er utmålt og av det faktiske forhold at en skytebane kunne ikke og kan ikke drives lovlig uten en sikkerhetssone av hensyn til rikosjetter og feilskytning.
Konsekvensen av det avholdte ekspropriasjonsoverskjønn finnes å måtte være at skytterlaget har fått en rett over eiendommen Solberg som stiller seg hindrende i veien for at eieren kan foreta faktiske eller rettslige disposisjoner som umuliggjør bruk av skytebanen, også om disposisjonene foretas i sikkerhetssonene. Den rett som skytterlaget har fått, finnes å være beskyttet i ekspropriasjon. For veiloven vedkommende - som er hjemmelen for ekspropriasjon til anlegg og drift av E-6 - vises for så vidt til §49 og §50.
Sarpsborg politikammer har ved brev av 24. februar 1986 meddelt at skytterlaget har fått beskjed om at når den nye E-6 ble satt under trafikk måtte bruken av skytebanens mål 200 og 300 meter opphøre. Dette betyr en vesentlig reduksjon av den virksomhet som kan drives på skytebanen. Lagmannsretten behøver derfor ikke å ta standpunkt til hvordan det ville ha stillet seg dersom saken hadde hatt mindre vesentlig betydning for skytterlaget.
Formelt er det den beskjed politiet har gitt som har medført at bruk av skytebanen må opphøre for så vidt angår mål på 200 og 300 meter. Denne beskjed er imidlertid en ren konsekvens av at veien settes i drift sammenholdt med sikkerhetsforskriftene. I juridisk forstand finnes derfor veianlegget å være årsak til at virksomheten ved skytebanen må innskrenkes. Driften av veien må således sies å medføre endring i skytterlagets bruksrett eller servitutt over eiendommen Solberg. Man står således overfor et ekspropriasjonsinngrep,jfr. vegloven §49. Det bemerkes at det er uimotsagt opplyst at de sikkerhetsregler som har medført beskjeden fra politiet er de samme i dag som den gang da skytterlaget fikk sin rett over eiendommen gjennom ekspropriasjonsoverskjønnet.
Etter det standpunkt lagmannsretten har tatt, er det unødvendig å gå inn på skytterlagets anførsler i tilknytning til skjønnsprosessloven §4, spørsmålet om veivesenet har gitt et bindende tilsagn om avgjørelse ved skjønn.
Jordskifterettens kjennelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket. Anken er uttrykkelig begrenset til jordskifterettens kjennelse pkt. 1. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse er ikke angrepet.
Anken har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den ankende part betale saksomkostninger for lagmannsretten. I samsvar med inngitt omkostningsoppgave settes beløpet til kr. 20000, herav utlegg kr. 2500.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold til Skjeberg Skytterlag v/h.r.advokat Bjørn Eggen 20.000, - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.