RG-1988-349
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-21 |
| Publisert: | RG-1988-349 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Overskjønn 21. august 1987 i sak nr. 53/85 og 69/84: |
| Parter: | Statskraftverkene (advokat Tallag Andersen) mot 1. Petter Anders Skarra m.fl. (25 parter) 2. A/S Børresen og Kjersti Sveaas (advokat Kåre Ødegaard). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar M. Olsen med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5 |
Overskjønn nr. 53/85 gjelder blant annet 24 takstnummer i Eiker, Modum og Sigdal herredsretts kraftledningsskjønn av 9.8.1984 («Kraftledningen Flesaker/Sylling») og er forenet til felles behandling med overskjønn nr. 69/84 som gjelder blant annet to takstnummer (nr. 84 og 72) i Ringerike byretts kraftledningsskjønn av 24.9.1984 («Kraftledningen Ringerike/Sylling»). De nevnte deler av overskjønnene behandles i det følgende. Behandlingen av de øvrige deler utstår. Det gjelder 6 takstnummer (nr. 26 a) - e) og nr. 28) i herredsrettens fortsatte skjønn av 22.4.1985 samt takstnummer 27 A i byrettens skjønn.
Lagmannsretten bruker samme takstnummerering som i underskjønnene, med ett unntak. På grunn av nye opplysninger om eierforholdene er takstnr. 78 delt i to: nr. 78 A og nr. 78 B. Det er således i alt 27 takstnummer i saken her.
Overskjønnsbegjæringene vedrørende 17 av takstnumrene gjelder underskjønnets fastsetting av a) erstatning for mastefeste (dyrket mark) og klausulering, og b) erstatning for ulemper. Vedrørende 9 av de 10 øvrige takstnumrene gjelder begjæringene underskjønnets erstatninger for bruk av privat vei. For ett takstnummer (nr. 72) gjelder overskjønnet erstatningen for skjemmet utseende.
Bortsett fra takstnr. 22, jfr. herredsrettens kjennelse av 7.6.1985 om oppreisning, er overskjønnene begjært av saksøkeren, Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE). Fra 1.1.1986 er Statskraftverkene utskilt fra NVE som en egen forvaltningsbedrift. De saksøkte har ikke hatt innvendinger mot at Statskraftverkene ansees som saksøker under overskjønnene. - - -
Lagmannsretten skal bemerke: - - -
Erstatningen for bruk av private veier gjelder vederlag for bruk av
Side:350
de økonomiske goder som angjeldende gårds- og skogsveier representerer. Fastsettingen må skje i forhold til de alminnelige skjønnsforutsetninger under hensyntagen til veienes standard og lengde og kostnadene ved bygging av veiene - veienes rent tekniske verdi - og brukens omfang og arten av den transport det er tale om, jfr. Eikeland-dommen, Rt-1976-1362. Det vises også til lagmannsrettens bemerkninger på 633 i RG-1965.-
Ifølge skjønnsforutsetningenes pkt. 8 skal det sees bort fra både skader i anleggstiden og under senere bruk av veiene i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold. Slike skader skal utbedres av eksproprianten og holdes utenom skjønnet. Lagmannsretten antar at det er en skrivefeil når det vedrørende den senere bruk av veiene nevnes «herunder skade og ulempe ved slik bruk», som om dette skulle være skjønnstema. Den vanlige formulering er «herunder vanlig slitasje og ulempe ved slik bruk». Det er sistnevnte formulering som passer sammen med den følgende setning som lyder: «Skulle veien som følge av særlige forhold ved sistnevnte bruk bli skadet ut over det som følger av vanlig slitasje, skal skaden utbedres av eksproprianten innen 12 måneder etter at den oppsto.» Lagmannsretten legger dette til grunn. Det harmonerer da også med partenes anførsler.
Erstatningen for bruk av veier fastsettes på grunnlag av fremlagte oppgaver over tonn/km. Hvor anleggsomkostningene er opplyst, er det tatt hensyn til opplysningene. I likhet med herredsretten har lagmannsretten under befaringen funnet at samtlige veier har en god og forsvarlig standard ut fra bruksformålet. I tillegg omfatter veierstatningene også retten til fremtidig bruk av vei i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold, hvilket ikke omfatter hel eller delvis utskifting av master, jfr. byrettens bemerkninger om dette som lagmannsretten slutter seg til.
Likesom herredsretten finner lagmannsretten at den fremlagte prosjektrapport ikke kan legges til grunn. De påberopte frivillige avtaler må også sies å være tilliten veiledning fordi forutsetninger, vilkår og konkrete forhold er utilstrekkelig belyst for sammenligningsformål. Det er tatt hensyn til tidligere skjønnspraksis så langt retten har ansett den for å være til veiledning. Skjønnspraksis varierer imidlertid sterkt. Hverken frivillige avtaler eller skjønnspraksis kan sies å ha etablert et prisnivå i markedet.
Ut fra en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at vederlagene for bruken av de aktuelle veier bør ta utgangspunkt i en basispris kr. 10,- pr. tonn/km med noe reduksjon for gårdsveier av enklere type. Det er tatt hensyn til ulemper ved transport over gårdstun. Det er som nevnt gitt tillegg for fremtidig bruk, men med unntak, jfr. nedenfor.
Det er ikke foretatt fradrag for bidrag som det offentlige har ytet til bygging av vei. Det er ikke dokumentert at vilkårene for bidragene hjemler slike fradrag, jfr. Rt-1981-418. En annen sak er at vilkårene i forbindelse med tildelingen av offentlig støtte gir Statskraftverkene rett til å bruke angjeldende skogsbilveier til kjøring med lettere motorkjøretøyer for ettersyn og mindre vedlikeholdsarbeider uten vederlag eller erstatning, jfr. dom i Rt-1972-221. I så måte er det
Side:351
tatt hensyn til at statstilskudd er ytet. - - -
Takst nr. 72:
Eiendommen er først og fremst en jordbrukseiendom med 160 da. dyrket mark, 100 da. kulturbeite og 860 da. skog. En stilfull hovedbygning i to etasjer ligger ved et romslig tun som omkranses av sidebygning med sommerleilighet, låve med fjøs, to stabbur, redskapshus, gårdssag, forpakterbolig og smie. Utenom tunet ligger et sommerfjøs. Tidligere var det melkeproduksjon, men nå er det korndyrking. Fra våningshuset er det ca. 150 m til en meget stor vinkelmast som står på den andre siden av veien. Ledningene og masten er synlig fra hovedbygningen. På den andre siden av hovedbygningen går Bergensbanen nokså nær.
Lagmannsretten finner at de påberopte ulemper ved skjemmet utseende, støy fra ledninger og faremomentet ved masten må bli å behandle som alminnelige ulemper. Spørsmålet blir om ulempene overstiger tålegrensen, og det er ulempene ved skjemmet utsikt/utseende som i tilfelle har betydning, jfr. nabolovens §2. De øvrige ulemper som er påberopt, er av mindre betydning.
Lagmannsretten legger til grunn at kraftledning med master var ventelig selv om det dreier seg om et av landets største kraftledningsanlegg. Den vurderingsnorm som ligger i nabolovens krav om rimelighet, må sees i lys av den praksis som har utviklet seg ved ulemper fra forskjellige tiltak. Den enkelte grunneier må finne seg i adskillige ulemper uten erstatning. Etter en konkret vurdering er lagmannsretten kommet til at tålegrensen ikke er overskredet. Eiendommens omsetningsverdi kan ikke antas å være påvirket negativt ut over tålegrensen. Omsetningsverdien beror først og fremst på bruksverdien. Kraftledningens negative virkning på bruksverdien er erstattet ved de poster i byrettens skjønn som ikke er brakt inn for lagmannsretten. Det forhold at grunneieren i dette tilfelle ikke vil ha noen nytte av ledningsanlegget ut over hva alle andre i landet vil kunne ha, kan ikke tillegges noen vekt ved rimelighetsvurderingen, jfr. RG-1985-635.
Konklusjonen blir at det ikke gis erstatning for verdireduksjon av eiendommen ved skjemmet utseende m.m. - - -