RG-1989-127

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1988-06-06
Publisert:	RG-1989-127
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 6. juni 1988 i sak nr. A 35/1988
Parter:	A (advokat Johan Haga) mot B's dødsbo (advokat Jan Erik Granmo).
Forfatter:	Lagdommerne Gunnar Hanssen, Ola Rygg, Lagmann Arne Christiansen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, §385, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §2, Sameigelova (1965) §15, §3, §172, §180, §234, §85, §2, Sameigelova (1965)

Aage Samuelsen, som er født xx.xx.1915, bodde i Løvenskioldsgate 25 i Skien. Etter hans død den 29.11.1987 er det oppstått tvist mellom hans arvinger på den ene siden og hans samboer Synnøve Karoliussen, født xx.xx.1949 på den annen side om hva som tilhører dødsboet. Dødsboet er til offentlig skiftebehandling ved Porsgrunn og Skien skifterett. Partene er bl.a. uenige om boligeiendommen Løvenskioldsgate 25 tilhørte Samuelsen alene eller om den ble eid av ham og Karoliussen i sameie. Hun bor nå på eiendommen.

På vegne av dødsboet etter Aage Samuelsen har arvingene v/advokat Ragnar Wesseltoft den 5.1.88 fremsatt begjæring til namsretten om at Synnøve Karoliussen - den kjærende part - tillates utkastet i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd. Advokat Johan Haga har tatt til motmæle på vegne av Karoliussen. Under den skriftlige saksforberedelse meldte advokat Jan Erik Granmo seg som prosessfullmektig i stedet for advokat Wesseltoft. Den 22.1.88 avsa namsretten - dommerfullmektig Per Heiberg - kjennelse i saken med slik slutning:

Side:128

«1. Synnøve Karoliussen tillates utkastet fra Løvenskioldsgate 25, 3700 Skien.

2. Synnøve Karoliussen tilpliktes å erstatte Aage Samuelsens dødsbo v/arvingene sakens omkostninger.»

På vegne av Synnøve Karoliussen har advokat Johan Haga påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Namsrettens saksbehandling, vurdering av faktum og rettsanvendelse er angrepet. Advokat Jan Erik Granmo har tatt til motmæle på vegne av dødsboet. I tillegg til kjæremålserklæringen av 29.1. har advokat Haga utarbeidet prosesskrift av 27.2., 5.4., 7.4., 2.5. og 9.5.88. I tillegg til kjæremålstilsvaret av 16.3. har advokat Granmo utarbeidet prosesskrift av 22.4. og 18.5.88.

Synnøve Karoliussen har i det vesentlige gjort gjeldende:

Namsrettens avgjørelse lider av så mange og vesentlige feil at den må oppheves og hjemvises til ny behandling. Den vil i så fall kunne overføres i søksmåls former med mulighet for partsforklaringer og vitneførsel.

Advokat Haga, som allerede i utkastelsesbegjæringen var oppført som prosessfullmektig, fikk likevel ikke denne oversendt til uttalelse fra namsretten. Heller ikke advokat Granmos prosesskrift av 26.1.88 ble oversendt advokat Haga til uttalelse før namsretten traff sin avgjørelse. Videre påberopes det at namsretten i strid med tvistemålslovens §85 jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §2 har gått ut over de grunnlag som dødsboet har påberopt seg. Dødsboet har bare påberopt at Karoliussen ikke hadde noen hjemmel i det hele tatt, mens namsretten har lagt til grunn at hjemmelen var åpenbart uholdbar.

Namsretten har bygget på en uriktig vurdering av faktum. Synnøve Karoliussen bodde sammen med Aage Samuelsen fra høsten 1973 til høsten 1974. På denne tiden ble Aage Samuelsen separert fra sin tidligere ektefelle. Etter at hennes mor døde bodde hun hos sin far i dennes leilighet fra 1974 til 1978. Fra 1978 til 1980 bodde hun i egen leilighet. Fra høsten 1980 har hun bodd fast sammen med Aage Samuelsen.

Løvenskioldsgate 25 ble kjøpt av partene sammen i 1981 som felles hjem. Boligeiendommen ble i det alt vesentlige lånefinansiert. Egenkapitalen utgjorde for hver av dem bare ca. kr. 25 000,- til kr. 30 000,-. Karoliussen hadde sin kapital dels fra salg av leilighet i 1980 og dels fra et bilsalg. Aage Samuelsen hadde på denne tiden vært gjennom et skifte med sin fraskilte ektefelle. At skjøtet ble utstedt til Aage Samuelsen og at lån ble opptatt i hans navn var en ren formalitet. Det var dessuten han som drev næring og hadde behov for realsikkerhet.

Fra sin ungdom har Karoliussen vært aktivt med i Aage Samuelsens menighet. Etter at de begynte å bo sammen har hun medvirket i hans arbeide. Hun fungerte som husmor i hjemmet, som for øvrig ble mye brukt til menighetsarbeide. Hun tjenestegjorde som sjåfør og deltok dessuten med gitarspill på møter og i forbindelse med hans utgivelse av plater og kassetter. Det var slik virksomhet som ga inntekter til livsopphold og til dekning av bl.a. renter og avdrag på boliglån.

Mot en slik bakgrunn må det konstateres at eiendommen tilhørte partene i fellesskap, og at de i samsvar med sameielovens §2 var eiere

Side:129

av en halvpart hver. Dette bekreftes for øvrig også av at advokat Granmo på vegne av Aage Samuelsen i 1984 utarbeidet utkast til samboavtale der det fremgår at partene er eier med en halvpart hver.

Namsretten har foretatt feil rettsanvendelse. For det første er det ikke lagt avgjørende vekt på avgjørelsen i Rt-1978-1352. Namsretten tar feil når den konstaterer at reelt sameie til boligen verken er fastslått eller sannsynliggjort av Karoliussen. Det er her vist til Helge J. Thue: Samliv og sameie, side 100. Videre har namsretten misforstått en anførsel når den i sine premisser uttaler at en avtale om bruken ikke kan føre frem fordi den ikke er truffet i testaments former. Henvisningen til en slik avtale var ment som et indisium på at eiendommen virkelig er et sameie. På dette punkt foreligger det også en saksbehandlingsfeil - uklare avgjørelsesgrunner.

Avslutningsvis er det vist til en artikkel i Lov og Rett for 1984 404 av Kirsti Strøm Bull.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt.

Namsrettens kjennelse oppheves og Synnøve Karoliussen tilkjennes saksomkostninger for så vel namsrett som lagmannsrett.

2. Subsidiært.

Utkastelsesbegjæringen tas ikke til følge og Synnøve Karoliussen tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.»

Aage Samuelsens dødsbo v/arvingene har i det vesentlige gjort gjeldende:

Saksbehandlingsfeil kan bare føre til opphevelse av en rettsavgjørelse dersom det er sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. At utkastelsesbegjæringen ble sendt parten direkte og ikke til advokat Haga er av denne oppgitt å være uten betydning. Advokat Granmos prosesskrift av 26.1.88 ble ikke lagt til grunn av namsretten som allerede den 22.1.88 hadde truffet sin avgjørelse. Namsretten har ikke gått ut over dødsboets påstand. Det er påstanden som er tatt til følge. Det er heller ikke gått ut over motpartens anførsel. Boet påberopte seg tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd som gir adgang til utkastelse både når det påberopes manglende hjemmel og når det påberopes en uholdbar hjemmel. Under enhver omstendighet er det gjort gjeldende at lagmannsretten bør ta stilling til sakens realitet.

Prinsipalt bestrider dødsboet at Synnøve Karoliussen er sameier i eiendommen. I Rt-1978-1352 har Høyesterett gitt uttrykk for at samliv i seg selv ikke skaper sameie mellom samboerne i gjenstander som anskaffes under samlivet. Det må i tillegg foreligge et særskilt rettsstiftende moment.

Eiendommen er anskaffet i Aage Samuelsens navn. Han har disponert rettslig over den ved påhefte av pantobligasjoner. At eiendommen den 11.5.87 ble påheftet en utleggsforretning uten at Synnøve Karoliussen protesterte i forhold til hennes påståtte eierandel, bestyrker mistanken om at medeiendomsretten er konstruert i anledning Aage Samuelsens dødsfall.

Det erkjennes at Synnøve Karoliussen og Aage Samuelsen i 1984 ønsket å opprette en samboeravtale. Fra avdødes side var imidlertid

Side:130

formålet å sikre Karoliussen mot arvingene ved hans død. At dokumentene ikke er undertegnet, viser antageligvis at Aage Samuelsen har fått betenkeligheter og ikke ønsket å gi bort halvparten av eiendommen til Karoliussen.

Det bestrides at Synnøve Karoliussen har bidratt til anskaffelse av boligen. Eiendommen ble kjøpt for kr. 275 000,- og finansiert gjennom låneopptak på tilsammen kr. 300 000,-. Hennes eventuelle husmorinnsats kan heller ikke tillegges noen betydning. Det er tvilsomt om hun i det hele tatt har utført vanlig husarbeid. En eventuell innsats på dette området må imidlertid sees i sammenheng med de økonomiske fordeler hun hadde ved at både hun og hennes særkullsbarn fikk bo i huset og der fikk det de trengte.

Det bestrides også at Synnøve Karoliussen har bidratt til Aage Samuelsens næringsinntekter. Aage Samuelsen drev menigheten Maran Ata som sin egen private næringsvirksomhet. I den utstrekning hun i det hele tatt har medvirket har dette vært på linje med øvrige medlemmer av menigheten og ut fra personlig overbevisning. I denne forbindelse er det vist til at Synnøve Karoliussen vil ha både i pose og sekk. I tillegg til kravet på medeiendomsrett i boligen krever hun lønn med tilsammen kr. 878 920,- for arbeid som husholderske og sjåfør.

Subsidiært hevdes det at utkastelse må kunne gjennomføres selv om lagmannsretten legger til grunn at eiendommen er et tingsrettslig sameie. Etter sameieloven har ingen av sameierne noen førsterett til eiendommen ved oppløsning av sameiet. Hver av sameierne kan kreve sameiet oppløst og eiendommen solgt etter reglene for tvangssalg. Det erkjennes i og for seg at tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd ikke gir grunnlag for å kreve den annen samboer utkastet uten at det foreligger særskilt avtale om dette. Aage Samuelsens dødsfall sammenholdt med Synnøve Karoliussens motstand mot å flytte representerer imidlertid en bristende forutsetning for sameieforholdet og må gi arvingene grunnlag for å kaste henne ut.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Porsgrunn og Skien namsretts kjennelse stadfestes.

2. Synnøve Karoliussen dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Lagmannsrettens merknader:

Lagmannsretten kan ikke se at det hefter slike mangler ved namsrettens kjennelse at det må føre til opphevelse, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §2 sammenholdt med tvistemålslovens §403 annet ledd, jfr. §384 og §385.

Selv om utkastelsesbegjæringen bare ble forkynt for Synnøve Karoliussen og ikke sendt advokat Johan Haga direkte har han likevel imøtegått denne på vegne av henne i tilsvar av 11.1.88. Tilsvaret er vurdert av namsretten. At advokat Haga av namsretten ikke ble gitt anledning til å kommentere advokat Granmos prosesskrift av 26.1.88 er heller ingen saksbehandlingsfeil, og har under ingen omstendighet hatt noen betydning for namsrettens standpunkt fordi selve prosesskriftet ble sendt etter at namsretten den 22.1.88 hadde truffet sin avgjørelse.

Lagmannsretten kan heller ikke se at namsretten har gått utenfor partenes påstander og anførsler. Namsretten har tatt dødsboets

Side:131

påstand til følge og ikke gått ut over denne. Namsretten har avgjort saken på det grunnlag at Synnøve Karoliussen påberoper seg en åpenbart uholdbar hjemmel for sin besittelse av eiendommen, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd. Dette er et grunnlag som ble påberopt i advokat Wesseltofts prosesskrift av 18.1.88.

Lagmannsretten kan ikke være enig i at det hefter slike mangler ved namsrettens avgjørelsesgrunner at det må føre til opphevelse etter tvistemålslovens §384 annet ledd, pkt. 5. Det er fullt mulig for lagmannsretten å prøve kjæremålet.

Lagmannsretten har derimot kommet til at kjæremålet må føre frem i forhold til sakens realitet. Det er i dette tilfellet ikke grunnlag for utkastelse med hjemmel i lovens §234 tredje ledd. For at utkastelse skal kunne finne sted etter den forenklede rettergang som er foreskrevet i §234, må den hjemmel som påberopes for å bebo eiendommen etter lovens ordlyd karakteriseres som åpenbar uholdbar. I rettspraksis er det fastslått at utkastelse etter denne bestemmelse er reservert for de klare tilfellene, jfr. bl.a. Rt-1985-1457.

I dette tilfelle påberoper en samboer seg sameierett til felles bolig som grunnlag for å bebo denne også etter den andre samboers død. Etter lagmannsrettens oppfatning må det rettslige utgangspunkt være at en samboer som også er sameier til en felles bolig har rett til å bo i denne selv om den andre samboeren og sameieren faller bort. Som hovedregel må dette gjelde uavhengig av hvilken sameieandel gjenlevende samboer i tilfelle har. At en sameier avgår ved døden og hans dødsbo overtar sameieandelen er i seg selv ikke grunn for arvingene til å kreve innløsning. Som hovedregel må gjenlevende sameier ha rett til å utøve sin borett som tidligere, jfr. sameielovens §3. Det er først som følge av f.eks. misbruk eller salg av sameiedelen fra gjenlevende samboer at arvingene kan kreve innløsning av gjenlevendes sameiepart. For øvrig har sameieloven bestemmelser om oppløsning av sameiet i §15. Så vidt lagmannsretten kan forstå er det ikke grunnlag for å påberope at sameieforholdet i dette tilfellet allerede er oppløst.

Spørsmålet blir etter dette om det er åpenbart at det ikke foreligger noe sameieforhold mellom Synnøve Karoliussen og Aage Samuelsens arvinger til den felles bolig i Løvenskioldsgate 25. I så fall ville det ha vært grunnlag for utkastelse etter tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd. Som tidligere nevnt er lagmannsretten kommet til at dette ikke er åpenbart til tross for at det rettslige utgangspunkt må være at et samliv i seg selv ikke medfører noe sameieforhold mellom partene, jfr. Rt-1978-1352. Det må foreligge særlige rettsstiftende momenter for å etablere et sameieforhold. Til grunn for sin avgjørelse legger lagmannsretten avgjørende vekt på at Aage Samuelsen og Synnøve Karoliussen har bodd sammen fra 1980, at de anskaffet den omtvistede fellesbolig i 1981 og etter at samlivet var etablert, at Synnøve Karoliussen har påstått å ha bidratt med husarbeid, og at de har hatt en viss grad av sammenblandet økonomi. Så vidt lagmannsretten kan forstå er disse opplysningene i og for seg ikke bestridt fra arvingenes side. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta stilling til om det er sannsynliggjort at det foreligger et sameie og i tilfelle hvilken andel som faller nå Synnøve Karoliussen, men tilstrekkelig å konstatere at

Side:132

det ikke er åpenbart at hun ikke er sameier.

Kjæremålet har ført fram og tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 må legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. I samsvar med hovedregelen pålegges dødsboet å erstatte Synnøve Karoliussen sakens omkostninger som av advokat Haga er oppgitt til kr. 3 000,- i salær og kr. 450,- i utgifter. I tillegg kommer lagmannsrettens gebyr som utgjør kr. 700,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om utkastelse tas ikke til følge.

2. Aage Samuelsens dødsbo v/arvingene pålegges innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å erstatte Synnøve Karoliussen sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med tilsammen kr. 4 150,- - firetusenetthundreogfemti - kroner.