RG-1989-740

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1989-01-20
Publisert:	RG-1989-740
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn av 20. januar 1989 i overskjønn nr. LE-1984-00023, hl.nr 235/84.
Parter:	Saksøker: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Helge Skaaraas, Oslo). Saksøkt: Norsk Olje A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Jakob Kolrud, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Georg Lund, formann med 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §4, §5, §6, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Bygningsloven (1965) §35, Forsinkelsesrenteloven (1976), §11, §7

26. april 1978 begjærte Oslo kommune skjønn for erverv av grunn langs Sørkedalsveien fra Munkengveien over Smestadkrysset til Holmenkollveien. Skjønnet ble begjært i henhold til bygningsloven §35 nr. 1 a og var ledd i utbyggingen av Store Ringvei med sideveier mellom Makrellbekken og Riis skole i medhold av reguleringsplan stadfestet 5. januar 1977 med senere endringer stadfestet 6. desember 1979 og 7. oktober 1982.

Skjønnsbegjæringen omfattet 11 takstnumre hvorav takstnr. 25 gjaldt gnr. 32 bnr. 283 tilhørende Norsk Olje A/S (heretter kalt Norol). Denne eiendom var på i alt 2,743,5 m2 hvorav 1,678,5 m2 skulle avstås. På eiendommen ble det drevet en bensin- og servicestasjon med adkomst fra Store Ringvei, som skulle legges i tunnel med lokalvei over. Anleggsdriften ville medføre at stasjonen ble fullstendig avskåret. Da kommunen trengte resteiendommen som riggplass m.v., inngikk partene avtale om forhåndstiltredelse pr. 1. september 1980 med midlertidig bruk av resteiendommen i anleggsperioden. Av hensyn til anleggsdriften ble bebyggelse og anlegg av veivesenet fjernet fra eiendommen.

For to av takstnumrene, herunder takstnr. 25, ble behandlingen utsatt for særskilt pådømmelse. For denne del avhjemlet Oslo skjønnsrett skjønn 25. november 1983. Etter begjæring om overskjønn fra Oslo kommune vedrørende takstnr. 25 avhjemlet Eidsivating lagmannsrett overskjønn 11. mars 1985. Etter at Oslo kommune hadde påanket overskjønnet, ble dette ved Høyesteretts dom av 12. februar 1987 opphevet og hjemvist til ny behandling for lagmannsretten. Opphevelsen gjaldt ikke overskjønnets saksomkostningsfastsettelse. Nærværende skjønn fremkommer således som resultat av denne dom.

Når det gjelder saksforholdet vises det til lagmannsrettens tidligere overskjønn, til Høyesteretts domsgrunner og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Da Norol ønsket å gjennoppføre bensinstasjon på stedet, innledet selskapet forhandlinger om kjøp av en tilstøtende eiendom. Norol fikk denne håndgitt i 1980 mot et løpende vederlag, og kjøpekontrakten ble inngått i 1983. Den gjenværende del av Norols tidligere eiendom ble etter anleggsperioden stilt til disposisjon for selskapet 1. desember 1983. Ny bensinstasjon ble oppført og var ferdig 20. september 1985.

Oslo kommune har i forbindelse med den nye behandlingen for lagmannsretten fremlagt skjøtet på den sørvestre del av Norols eiendom i forbindelse med at Akers kommune i 1931 solgte tomt for bensinstasjon til Norsk Brændselsolje A/S. Dette skjøtet har under punkt 7 følgende bestemmelse:

"Ved utvidelse av gaten langs tomten i inntil regulert bredde, er kjøperen forpliktet til å utlegge den fornødne grunn uten erstatning, og delta i oparbeidelsesutgiftene overenstemmende med formannskapets nærmere bestemmelse."

Det er opplyst at Store Ringvei i 1931 var regulert i 20 meters bredde mellom Sørkedalsveien og Holmenveien. Det er fremlagt illustrasjonskart som viser reguleringslinjen i forhold til den regulering som det eksproprieres etter. Tomten var opprinnelig på 1907,3 m2 hvorav det klausulerte areal er angitt til 290 m2. Det er senere kjøpt til et areal fra naboeiendommen mot Store Ringvei slik at totalt tomteareal var blitt 2743,5 m2 eller 2453,5 m2 uten det klausulerte areal. I tillegg til dette forelå vanlige midlertidighetserklæringer for en bygning nærmest krysset og et pumpeanlegg med tak i motsatt ende, jfr. tidligere overskjønns referat av underskjønnets beskrivelse av den tidligere bensinstasjon.

Forhandlingen i tilknytning til det nye overskjønn ble holdt 28. og 29. november 1988. Det ble avhørt 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble også foretatt befaring av Norols stasjoner på Smestad og Vinderen.

Oslo kommune har i det vesentlige anført:

Ved beregningen av bruksverdien av bensinstasjonen må det tas hensyn til de klausuler som forelå med hensyn til vederlagsfri grunnavståelse etter skjøtet av 1931 og fjerning av bygning og anlegg etter midlertidighetserklæringene. Bygningen inneholdt vitale deler for stasjonsdriften og måtte erstattes med en ny, hvilket ville kreve omregulering i forhold til det krav om boligbebyggelse som reguleringsmessig gjelder for Oslos ytre sone. Grunnavståelsen ville nødvendiggjøre en forskyvning av stasjonen med omfattende ombygging som også ville kreve ny regulering. En slik omregulering eventuelt dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene for fortsatt bensinstasjonsdrift ville ikke være påregnelig på grunn av tomtens størrelse, på- og avkjøringsforholdene på stedet og de byggelinjer som gjelder. En utbygging etter det forslag som foreligger fra Norol ville aldri blitt godkjent. Etter avståelse av klausulbelagt veigrunn vil tomten klart være mindre enn det som kreves etter gjeldende normer for godkjennelse til bensinstasjonsdrift.

Da ombygging for fortsatt bensinstasjonsdrift innenfor eksisterende tomt således ikke er påregnelig, vil den avståtte grunn måtte vurderes som tomteareal for annen påregnelig næringsvirksomhet med den negative verdi eksisterende bebyggelse vil ha eller som grunnlag for fortsatt bensinstasjonsdrift sammen med naboeiendom. For sistnevnte tilfelle viser erfaringstallene fra den nye stasjonen at den avståtte stripe ikke representerer noen verdi for stasjonsdriften.

Da forsinkelsen med etableringen av den nye stasjonen skyldes reguleringsmessige forhold (byggetillatelse gitt 14. mars 1985) og ikke kommunens midlertidige bruk av resteiendommen i anleggsperioden, vil bare tap av eventuell leieverdi av bygningene for denne periode kunne kreves erstattet, et tap som imidlertid må anses kompansert ved den fordel som er oppnådd gjennom veivesenets rivning av bebyggelsen.

For det tilfelle at en fortsettelse av stasjonsdriften på den opprinnelige tomt skulle anses påregnelig også etter avståelsen av det klausulerte området og rivning av bygning med tilknyttet midlertidigserklæring, må det tas utgangspunkt i lønnsomhetskalkylen for siste hele driftsår, 1979. Det må imidlertid tas hensyn til investeringsutgifter knyttet til nødvendig ombygging. Stasjonen ville etter en slik ombygging ikke gi grunnlag for noen volummessig omsetningsøkning fremover. Det må også sees bort fra tidligere omsetningsøkning som kan tilskrives offentlige veiinvesteringer i de siste 10 år, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd, jfr. §5 fjerde ledd. Tapet på grunn av nedleggelse av stasjonen ved Smestadkrysset må imidlertid reduseres med den omsetningsøkning denne nedleggelse ville gitt andre Norolstasjoner, en økning som må antas betydelig på grunn av systemet med Norolkort. Det må også gjøres fradrag for verdien av den gjenværende del av tomten etter nedleggelsen av stasjonen. Ved kapitaliseringen godtas en rente på 10 % p.a.

Det bestrides at det er grunnlag for selvstendig fastsettelse av gjenervervserstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §7. Kostnadene ved gjenoppbygging av stasjonen på nabotomten representerer imidlertid en øvre grense for erstatningsfastsettelsen etter bruksverdi etter loven §4. Ved beregningen av gjenervervskostnadene godtas lagmannsrettens tidligere beregning under forutsetning av at denne justeres til samme tidspunkt som bruksverdiberegningen for sammenligning. Det er heller ikke grunnlag for tillegget på kr. 159250,- og fradraget på kr. 840000,-.

Norol har i det vesentlige anført: Erstatningen må utmåles i forhold til det inngrep som ble gjennomført, nemlig en permanent avståelse av et ytre område og en midlertidig avståelse av resten av eiendommen med fjerning av bebyggelsen. Disse inngrep medførte at eiendommen ikke lenger kunne benyttes for den bensinstasjonsdrift som ekspropriaten gjennom lengre tid har drevet og som det var påregnelig ville fortsette om ekspropriasjonen ikke var kommet. Norol må derfor ha krav på å få fastsatt erstatningen på grunnlag av eiendommens bruksverdi basert på fortsatt stasjonsdrift. Kommunens representanter var i forbindelse med drøftelsene om tiltredelseserklæringen heller ikke i tvil om at Norol hadde krav på slik erstatning idet arbeidet med omregulering av naboeiendommen for ny bensinstasjon delvis var begrunnet i ønsket om å redusere en slik erstatning ved gjenervervelse.

Avståelsesklausulen i skjøtet av 1931 må sees i sammenheng med punkt 1 i skjøtet, som viser at tomten var ment brukt til bensinstasjon. Klausulen gjelder snaut 10% av Norols eiendom, og det er ikke påregnelig at reguleringsmyndighetene dersom denne klausul var blitt påberopt ville nekte en ombygging med grunnlag i en forlengst foreldet reguleringsplan hvor vesentlige deler av stasjonen ikke berøres av avståelsen. Det er realistisk å anta at et slikt krav om grunnavståelse ville lede til forhandlinger for å oppnå en mest mulig hensiktsmessig plassering av serviceanlegget på den eksisterende eiendom og uten påberopelse av gjeldende idealkrav til arealstørrelse for reguleringsmessig godkjennesle av nye stasjoner. En annen fremgangsmåte ville være i strid med det formål avståelsesklausulen er satt til å forfølge.

Ved bruksverdiberegningen må en se hen til Smestadstasjonen som et isolert inntektspotensiale for Norol i all fremtid. Det må da tas utgangspunkt i inntektsforholdene på tiltredelsestidspunktet og foretas justering for sannsynlig volumøkning i fremtiden som følge av øket drivstoffsalg totalt sett i Osloregionen og som følge av Norols økte markedsandel i denne region. Det vil være naturlig å se hen til lønnsomheten ved den gjenåpnede Smestadstasjonen. Selv om dette er en større og mer hensiktsmessig stasjon, gir salgstallene for denne klart uttrykk for det salgspotensiale som gjelder for en bensinstasjon på dette sted. Det er forøvrig vist til den bruksverdiberegning som er foretatt av Asbjørn Habbestad A/S v/sivilingeniør Kjølseth i en fremlagt rapport fra oktober 1988. Da bensinkjøpere er lite merkebeviste, er det lite grunn til å anta at bortfall av Smestadstasjonen ville føre til øket salg ved Norols nabostasjoner. For stasjonen på Vinderen vises dette av såvel salgstatistikken som det forhold at denne er beliggende i en annen trafikkled. Dette gjelder også omsetning til kortkunder slik at det ikke er grunnlag for den volumreduksjon som lagmannsretten la til grunn i det opphevede overskjønn. Det bestrides også at det ved bruksverdifastsettelsen kan gjøres fradrag for beregnet effekt av offentlige veiinvesteringer de siste 10 år idet det ikke foreligger dokumentert årsakssammenheng mellom slike investeringer og omsetningsutviklingen for Smestadstasjonen. Baseres beregningen av fremtidig inntekstpotensiale på faste priser, vil kapitaliseringen måtte baseres på en realrente som ikke er inflasjonsbestemt, jfr. Rt-1986-178.

Det erkjennes at det ikke er grunnlag for gjenervervserstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §7. Da bensinstasjonen er gjenåpnet ved bruk av naboeiendommen, vil gjenervervskostnadene danne en øvre grense for bruksverdiberegningen etter loven §4 første ledd. Disse kostnader knytter seg til tomt, opparbeidelse og bygninger med teknisk utstyr og anlegg med samme bruksmuligheter som den tidligere stasjon, men med unntak for bygning beheftet med midlertidighetserklæring. Til disse kostnader må tillegges avbruddstapet fra 1. september 1980 til september 1985 da stasjonen ble gjenåpnet. Utover anleggstiden og byggetiden etter godkjent byggemelding 14. mars 1985 skyldes avbruddet i sin helhet arbeidet med å klargjøre de reguleringsmessige forhold for en hensiktsmessig utnyttelse av erstatningstomten bl.a. når det gjaldt avkjørsel. Det bestrides at Norol ikke har hatt en rimelig fremdrift med dette arbeid.

Lagmannsretten legger de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler til grunn for utmålingen av erstatningen selv om det foreligger en særskilt avståelsesavtale mellom partene. Det vises i den forbindelse til Høyesteretts dom og det forhold at partene under forhandlingene ikke har gjort gjeldende at avtalen innebærer bruk av andre utmålingsregler. Ved utmålingen kommer således ekspropriasjonserstatningsloven av 1984 til anvendelse idet det vises til overgangsreglene i loven §11. Etter avtalen skal verdsettelsen skje pr. 1. september 1980.

Etter loven §4 er utgangspunktet at erstatningsutmålingen skal skje på grunnlag av salgsverdien av det avståtte areal. De tidligere skjønn har lagt til grunn en tomtepris i 1980 på kr. 500,- pr. m2. Partene har ikke hatt noe å bemerke til at man legger dette beløp til grunn for fastsettelsen av salgsverdien av det avståtte areal på 1678,5 m2, hvilket gir et samlet beløp på kr. 840000,-.

Etter samme lovparagraf har Norol krav på å få erstattet bruksverdien av eiendommen etter loven §6 basert på en naturlig og påregnelig utnyttelse av denne fremover, om dette fører til en høyere erstatning enn salgsverdien. Som nevnt ovenfor har Norol gjenåpnet bensinstasjonen ved bruk av nabotomten. På bakgrunn av Høyesteretts dom er partene enige om at gjenerversomkostningene ikke kan danne grunnlag for erstatningsutmålingen etter loven §7, men disse omkostninger danner et øvre tak for utmålingen etter bruksverdien etter §4 første ledd.

Ekspropriasjonen medfører at Norols eiendom ikke lenger kan benyttes som tidligere til bensin- og servicestasjon. Bruksverdien beregnes etter dette ved en kapitalisering av den årlige nettoinntekt som Norol antas å ville ha oppnådd ved påregnelig drift av bensinstasjonen om ekspropriasjonen ikke var kommet.

Som ovenfor nevnt var eiendommen påheftet en plikt til vederlagsfri avståelse av 290 m2 langs den sørvestre del mot Store Ringvei samtidig som en mindre bygning nær krysset ved Sørkedalsveien var oppført med vanlig midlertidighetserklæring. Lagmannsretten finner at Oslo kommune må kunne påberope seg disse klausuler i forbindelse med erstatningsutmålingen, idet formålet med disse må anses å knytte seg til en fremtidig veiutvidelse i likhet med ekspropriasjonen selv om sistnevnte omfatter et større areal og en annen veiutforming enn hva som var forutsatt da klausulene ble etablert. En gjennomføring av de forpliktelser som fremgår av klausulene, ville medføre en omorgansiering av bensinstasjonen. Lagmannsretten finner imidlertid at dette ville kunne gjøres med tilfredstillende påog avkjøring ved utnyttelse av arealet nord for den tidligere ekspedisjonsbygningen. Dette ville ha krevet bygningsmessige arbeider i strid med gjeldende reguleringsplan, men da det dreier seg om en bensinstasjon som har vært drevet i mange år på et naturlig sted for en slik stasjon, finner retten det påregnelig at de reguleringsmessige forhold ville blitt ordnet selv om stasjonsarealet ville ligge noe under de normtall som gjelder for godkjennelse av nye stasjoner. Det pekes i den forbindelse på at den gjenåpnede stasjonen har samme areal.

Ved beregningen av den årlige nettoinntekt, tar lagmannsretten utgangspunkt i den fremlagte lønnsomhetskakyle for bensinstasjonen i 1979. Denne viser et bidrag til dekning av avskrivninger og forrentning på kr. 590000,-. Det er påvist en senere volumøkning for de øvrige Norolstasjoner i Osloområdet forårsaket av øket bensinsalg i området og høyere markedsandel for Norol. Lagmannsretten finner ikke at disse forhold også ville ha vært representative for omsetningen ved Smestadstasjonen dels fordi salgsøkningen ved andre Norolstasjoner delvis knytter seg til moderniseringen av disse, og dels fordi innføringen av Norolkort ved andre stasjoner ikke lenger ville gitt Smestadstasjonen det fortrinn til denne omsetning den hadde i 1979. Selv etter en ombygning ville Smestadstasjonen på grunn av eiendommens arronderingsmessige forhold neppe fremtre som en fullt ut konkurransedyktig stasjon med den bredde i vare- og servicetilbud som etterhvert forventes. Det vises i den forbindelse til Norols brev av 31. oktober 1977 til Oslo kommunes eiendomskontor hvor selskapet ga uttrykk for at det ville være umulig å reetablere et tidsmessig serviceanlegg etter en foreslått avståelse til gang- og sykkelvei som i mindre grad overskred det klausulerte området.

Retten finner derfor liten veiledning i lønnsomhetsutviklingen for den gjenåpnede Smestadstasjonen selv etter justering for kapitalkostnader fordi det her dreier seg om en ny, tiltalende stasjon som gjennom større kapasitet og vareutvalg trekker flere kunder enn hva den tidligere stasjon kunne påregnes å gjøre. Da bensinkjøpere synes lite merkebevisste, vil en modernisering av andre merkers stasjoner langs kjørestrekningen lett utgjøre et alternativ. Med tiltagende bruk av selvbetjening betyr også stasjonens personalservice stadig mindre. Lagmannsretten finner heller ikke at det er grunnlag for å justere bruksverdierstatningen i medhold av ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd, jfr. §5 fjerde ledd idet en ikke finner det sannsynliggjort at offentlige veiinvesteringer i de siste 10 år før avståelsen har ført til en særlig omsetningsøkning for Norols stasjon ved Smestadkrysset.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at Smestadstasjonen etter dekning for avskrivninger og rentetap i forbindelse med nødvendige ombygninger ville gitt et årlig tilskudd til Norol på kr. 500000,- etter pris- og kostnadsnivået 1. september 1980. Med en antatt fremtidig årlig langtidsavkastning på 10% ved fornuftig og forsvarlig plassering av erstatningsbeløpet i alternativ naturlig virksomhet for Norol, gir dette en engangsersatning på kr 5 000000. Etter forutsatt nedleggelse av stasjonen ville Norol sittet igjen med en tomt på 1065 m2, som etter nedrivning av påstående bebyggelse antas å ville kunne selges for kr. 500 pr. m2 til næringsformål alene eller med arealtilskudd fra naboeiendom. Retten fastsetter nettoverdien av resteiendommen til kr. 500000,- og samlet erstatning til kr. 4500000,-.

Ved det tidligere overskjønn fastsatte lagmannsretten kostnadene ved gjenerverv av tilsvarende bensinstasjon på naboeiendommen til kr. 3602516,-. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike de beregninger som lå til grunn for dette beløp, selv om de bygger på faktisk utbetalte beløp på senere tidspunkt enn tiltredelsen og således inkluderer senere prisstigning. Høyesterett uttalte at det var gode grunner for å gå frem på denne måten, men at det måtte få konsekvenser for renteberegningen om erstatningen ble utmålt på grunnlag av gjenerverv. Lagmannsretten finner også dekning for dette syn i Høyesteretts dom referert i Rt-1973-1352 som underkjente et skjønnsmessig tillegg for en antatt fremtidig prisstigning, men hvor Høyesterett uttrykkelig reserverte seg mot en spesiell prisstigning som på skjønnstiden fremstilte seg sikker eller påviselig.

Til disse kostnader må tillegges avbruddstap som følge av at den tidligere bensinstasjon på grunn av anleggsarbeidene ikke kunne være i drift frem til den nye stasjonen sto klar. Som nevnt overtok Oslo kommune Norols samlede eiendom 1. september 1980 og fjernet da den påstående bebyggelse. Resteiendommen ble tilbakelevert 1. desember 1983, mens den nye stasjonen kom i drift 20. september 1985 etter at byggemeldingen ble godkjent 14. mars 1985. Forsinkelsen skyldes de reguleringsmessige forhold uten at dette kan belastes Norol, idet det var naturlig at man søkte å oppnå en mest mulig hensiktsmessig regulering, herunder adkomst fra Sørkedalsveien, som imidlertid ikke ble godtatt. Retten har intet grunnlag for å anta at Norol ikke skulle ha drevet frem byggesaken med tilstrekkelig hurtighet, en fremdrift som Norol forøvrig hadde en egeninteresse i på grunn av det større salgspotensiale som lå i den nye stasjonen. Etter dette finner retten at tapet må knyttes til den faktiske avbruddsperiode frem til gjenåpningen av stasjonen. Basert på lønnsomhetskalkylen for 1979 og tidligere betraktninger om volumutviklingen settes det årlige tapet til kr. 540000,- gjennomsnittlig for denne periode eller tilsammen kr. 2700000,- for hele perioden. Selv med en neddiskontering til 1. september 1980 og fradrag for utnyttelsmessige fordeler etter gjenanskaffelsen gir dette en samlet gjenervervskostnad som ligger klart høyere enn erstatningen for en permanent nedleggelse av stasjonen.

Etter tiltredelsesavtalen skal erstatningen forrentes fra 1. september 1980 med en rentefot som fastsettes av skjønnsretten. Ved det tidligere overskjønn ble rentefoten satt til 15 %, men da denne del av skjønnet er omfattet av opphevelsen, må rentespørsmålet vurderes på ny. Rentefoten ble fastsatt under henvisnig til underskjønnsrettens begrunnelse som var basert på en morarentebetrakning med henvisning til morarenteloven. Lagmannsretten finner ved den fornyede behandling at det er feil å knytte rentefastsettelsen til en slik betrakning. Renten må fastsettes i medhold av ekspropriasjonserstatningsloven §10 som erstatning for det avsavnstap som er oppstått fordi erstatningen utbetales på et senere tidspunkt, og da kommer ikke det tvangselement inn som er inkludert i fastsettelsen av morarenten. Det er opplyst at kommunen betalte kr 3250000,- som forskudd 21. april 1981 hvilket innarbeides i slutningen. På bakgrunn av erstatningens størrelse og den renteutvikling som har funnet sted i tiden etter tiltredelsen, fastsettes gjennomsnittsrenten for perioden 1. september 1980 til 31. desember 1984 til 12% årlig og for resten av perioden til 14% årlig, hvilket også inkluderer muligheten for en rentesrenteopptjening. Da den del av overskjønnet som ble opphevet av Høyesterett, alene er begjært av Oslo kommune, skal kommunen erstatte Norols nødvendige utgifter i anledning av den fornyede overskjønnsbehandling etter skjønnsloven §54. Det er fremlagt omkostningsoppgave som viser utgifter til juridisk bistand med kr. 32919,-, hvorav kr. 32000,- i salær, og til teknisk bistand med kr. 37227,-. Sistnevnte gjelder fakturaer fra Asbjørn Habberstad A/S for bedriftskyndig assistanse fra sivilingeniør Arne Kjølseth. Kommunen har ikke hatt innvendinger til oppgaven som gjelder juridisk bistand, men mener at utgiftene til teknisk bistand overstiger hva som må ansees nødvendig på bakgrunn av partens plikt til selv å fremlegge regnskapsmateriale uten krav på å få dekket omkostninger i den forbindelse. Lagmannsretten finner at det i en så komplisert erstatningssak som denne er rimelig grunn for ekspropriaten til å søke bedriftskyndig bistand utenfra på samme måte som ved de tidligere skjønn. Denne bistand har vært knyttet til en ajourføring av tidligere vurderingsdata ut regnskapsåret 1987, noe som var naturlig på bakgrunn av Smestadstasjonens gjenåpning og den betydelige sprik som eksisterte mellom de tidligere skjønns bruksverdiberegninger. Av denne grunn og fordi kommunen fremkom med nye anførsler under den fornyede behandling, var det også rimelig at den sakkyndige fulgte skjønnsforhandlingene som ressurs for prosessfullmektigen og ikke begrenset seg til avgivelse av vitneforklaring. Lagmannsretten legger etter dette den fremlagte omkostnigsoppgave i sin helhet til grunn for erstatningsfastsettelsen, som samlet settes til kr. 70146,-. Det forutsettes at kommunen dekker utgiftene til skjønnsmenn.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Oslo kommune betaler Norsk Olje A/S erstatning med 1250000,- - enmilliontohundreogfemtitusen - kroner i tillegg til tidligere utbetalt erstatningsforskudd innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente av 4500000,- - firemillionerfemhudretusen - kroner fra 1. september 1980 til 21. april 1981, 12 - tolv - prosent årlig rente av 1250000,- - enmilliontohundreogfemtitusen - kroner fra 22. april 1981 til 31. desember 1984 og 14 - fjorten - prosent årlig rente av samme beløp fra 1. januar 1985 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsrettens fornyede behandling av overskjønnet betaler Oslo kommune til Norsk Olje A/S 70146,- - syttitusenetthundreogførtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.