Rt-1973-1352

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1973-11-23
Publisert:	Rt-1973-1352
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 160B/1973
Parter:	Drammen kommune (høyesterettsadvokat Harald Solumsmoen) mot Bragernes Indremisjonsforening (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Bølviken, Lorentzen, Schweigaard Selmer, Bendiksby, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §57, Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §11, Bygningsloven (1965) §41, §43, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, §11, §9

Dommer Bølviken: Bragernes Indremisjonsforening eier Albumsgate 3, Drammen, hvor foreningen har bedehus. Da stadfestet reguleringsplan for strøket forutsetter at Drammen kommune skal ekspropriere eiendommen, begjærte kommunen 3. juni 1971 forsøkstakst etter bygningslovens §41. Det ble oppstilt skjønnsforutsetninger hvoretter foreningen etter kommunens overtakelse kan disponere eiendommen midlertidig mot betaling av leie som fastsettes av Drammen husleienemnd. Det er videre forutsatt - som et alternativ - at nye bedehuslokaler integreres i et nybygg i St. Olavsgate 5 og 7, som Bragernes Indremisjonsforening og Buskerud Krets av Den Norske Indremisjon har planer om å oppføre i fellesskap.

Ved underskjønn avhjemlet den 13. desember 1971 ble erstatningen for eiendommen satt til kr. 950.000. Erstatning for leieutgifter ble satt til 0 i den tid da foreningen midlertidig leier eiendommen etter kommunens overtakelse, og til kr. 2.500 pr. måned, dog ikke utover 1. januar 1974, for tiden etter fraflyttingen til innflytting kan finne sted i egne lokaler. Kommunen ble videre tilpliktet å betale lovbestemte utgifter og saksomkostninger til foreningen.

Etter begjæring av begge parter ble holdt overskjønn, som ble avhjemlet den 28. april 1972 med slik slutning:

«1. Full erstatning for avståelse av Albumsgate 3, Drammen fastsettes til kr. 950.000,- - nihundreogfemtitusen kroner.

2. Erstatning for leieutgifter i den tiden Bragernes Indremisjonsforening får anledning til å disponere bedehuset i Albumsgate 3, Drammen etterat Drammen kommune har overtatt eiendommen settes til kr. 0, - null kroner - forutsatt at leien ikke overstiger foreningens nuværende utgifter som huseier.

3. I erstatning for leieutgifter som Bragernes Indremisjonsforening måtte få fra den flytter ut fra bedehuset i Albumsgate 3, Drammen og til den flytter inn i nye egne lokaler betaler Drammen kommune kr. 4.000,- - firetusen kroner - pr. måned, dog ikke utover et tidsrom av 2 - to - år fra utflytningen.

Side:1353

4. Drammen kommune pålegges å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.

5. I saksomkostninger tilpliktes Drammen kommune å betale til Bragernes Indremisjonsforening kr. 5.123,- - - - femtusenethundreogtjuetre kroner - 2 - to uker fra forkynnelsen av overskjønnet.»

Drammen kommune har påanket overskjønnet til Høyesterett på grunn av saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Om skjønnssakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for overskjønnet viser jeg til skjønnsgrunnene.

Den ankende part har angrepet overskjønnet under følgende 4 punkter:

1. Overskjønnsretten har tilkjent erstatning beregnet etter gjenervervsprinsippet helt ut både for huset og tomten. Dette antas å være i strid med tidligere rettspraksis, jfr. høyesterettsdommer inntatt i Rt-1968-116, Rt-1968-269 og Rt-1969-357. Ved anvendelsen av gjenervervsprinsippet skal hus og tomt vurderes samlet som en enhet.

2. Overskjønnet har gått ut fra at nytt bedehus kan inkorporeres i prosjektert nybygg i St. Olavs gate, og har ved takseringen tatt hensyn til at bedehuset skal delta i utgifter til anlegg av til tilfluktsrom og opparbeidelse av parkeringsplasser. Merutgifter av denne art som følge av offentlige pålegg kan ikke medregnes i erstatningen, selv om det ikke dreier seg om lønnsomme investeringer i vanlig forstand. Det vises i denne forbindelse til høyesterettsdommer inntatt i Rt-1969-357 og Rt-1973-576.

3. Overskjønnsretten antas å ta feil når den har tilkjent grunneieren erstatning for prisstigning i 2 år under byggetiden.

4. Overskjønnsretten har satt midlertidighetserklæringen av 1. august 1953 ut av betraktning til tross for at det var enighet mellom partene om at det skulle gjøres fratrekk i erstatningen. Slikt fradrag, stort eller lite, må vurderes. Kommunen har lagt ned slik påstand:

«1. Overskjønn av 28. april 1972 oppheves og saken hjemvises til ny behandling for byretten med ny dommer og nye skjønnsmenn.

2. Drammen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten bestrider at overskjønnets premisser gir grunnlag for opphevelse av skjønnet.

Utgangspunktet er, anføres det, at også organisasjoner som driver ideell virksomhet, kan kreve erstatning etter gjenervervsverdien, jfr. dom inntatt i Rt-1967-1556. Verdien for foreningen ligger i å ha et hus å drive virksomheten fra, og i at utgiftene kan holdes På et rimelig nivå. Derfor må foreningen ha krav På en kapital som setter den i stand til å erverve nye lokaler hvor den kan drive med samme utgifter som tidligere, selv om dette innebærer en formuesforøkelse for foreningen, jfr. i den forbindelse dom i Rt-1960-568.

Side:1354

Foreningen er enig i at hus og tomt må ses som en enhet når gjenervervsverdien skal fastsettes. Men det må ved vurderingen foretas en oppdeling, idet det må tas standpunkt til hva det koster å anskaffe tomt, og hva det koster å bygge. For så vidt er overskjønnet - som underskjønnet - i samsvar med Høyesteretts dom inntatt i Rt-1968-116. I det tilfelle måtte ekspropriaten, når han fikk gjenervervspris for bygningen, renonsere på den avståtte tomts omsetningsverdi, idet det kunne skaffes billigere erstatningstomt tjenlig for hans formål. Også i det foreliggende tilfelle er lagt til grunn at tomteomkostningene, det vil si den del som belastes Bragernes i fellesbygget, ligger under omsetningsverdien av den tomt som skal avstås. Dette er sagt uttrykkelig i underskjønnet, som overskjønnet henviser til. Det er med andre ord til kommunens fordel lagt til grunn lavere tomteomkostninger enn verdien av den tomt som kommunen skal erverve.

Til ankepunkt 2 anføres at det er en følge av ekspropriasjonen at foreningen påføres utgifter til tilfluktsrom, og at en forening som driver ideell virksomhet, må komme i annen stilling enn bedrifter når det gjelder slike anlegg. De av kommunen påberopte dommer kan derfor ikke være avgjørende i dette tilfelle. Når det gjelder de utgifter til parkeringsplasser som foreningen blir påført, viser den til at den i Albumsgate har parkeringsplass for fra 5 til 10 biler, og således mister flere parkeringsplasser enn den får erstattet utgifter til.

Om ankepunkt 3 - prisstigning i byggetiden - bemerker foreningen at når prinsippet om gjenerverv skal anvendes, er spørsmålet hva det vil koste å føre opp et nytt bygg. De forventede utgifter må vurderes. Egentlig er det feil å se dette spørsmål under synsvinkelen prisstigningstillegg.

Når det gjelder ankepunkt 4 - midlertidighetserklæringen - anfører foreningen at det er tvilsomt om erklæringen er bindende, og at det under enhver omstendighet dreier seg om en bagatellmessig post i den samlede erstatning.

Bragernes Indremisjonsforening har lagt ned denne påstand:

«1. Drammen byretts overskjønn av 28/4-1972 stadfestes så langt det er påanket.

2. Bragernes Indremisjonsforening tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at skjønnet må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse.

Jeg bemerker først at det ikke gjøres gjeldende at det er til hinder for å kreve erstatning etter gjenervervsprinsippet at foreningen er en ideell organisasjon som ikke driver økonomisk virksomhet, jfr. i den forbindelse Høyesteretts dom inntatt i Rt-1967-1556. Jeg nevner også at kommunen for Høyesterett ikke har fastholdt sin tidligere anførsel om at bedehuset er saneringsmodent.

For øvrig skal jeg til de enkelte ankepunkter bemerke:

1. Anvendelsen av gjenervervsprinsippet.

Så vel under- som overskjønn har fastsatt erstatningen på

Side:1355

grunnlag av det alternativ som er betegnet som det eneste realistiske, at nye lokaler blir inkorporert i det fellesbygg som de to misjonsforeninger har planlagt å gå sammen om å oppføre i St. Olavsgate, skjønnsforutsetningenes punkter 2 og 3. Jeg forstår det videre slik at kommunen nå er enig i at gjenervervsprinsippet kommer til anvendelse i dette tilfelle, men bestrider at det er anvendt på riktig måte.

Anke på dette grunnlag kan etter min mening ikke føre frem. Så vidt jeg kan se, er gjenervervsprinsippet anvendt slik Høyesterett har gitt anvisning på i dom inntatt i Rt-1968-116. I det tilfelle ble så vel bygning som tomt erstattet etter gjenervervsverdi. Ekspropriaten hadde krevd omsetningsverdi for don avståtte tomt, idet denne verdi lå høyere enn erstatningstomtens verdi. Høyesterett kom imidlertid til at ekspropriaten ikke samtidig kunne kreve gjenervervsverdi for bygningen og en omsetningsverdi av tomten som forutsatte fjerning av bygningen. Dette er også presisert i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1968-269.

Det følger av disse dommer at erstatning for grunn og bygning må ses i sammenheng når gjenervervsprinsippet skal anvendes. Men det har etter min mening overskjønnsretten gjort i vårt tilfelle når den har fastsatt erstatningen til summen av hva det vil koste å anskaffe tjenlig erstatningstomt, og hva det vil koste å oppføre ny bygning. Vurderingen av de to ledd må nødvendigvis skje hver for seg.

Nå er forholdet i vår sak at erstatningstomten er mer verdifull enn den tomt som skal avstås. Men fordi bare en del av de samlede tomteomkostninger skal belastes Bragernes Indremisjonsforening, blir tomteerstatningen likevel lavere enn omsetningsverdien av den tomt kommunen skal erverve. Dette er ikke sagt uttrykkelig i overskjønnet, men det er presisert i underskjønnet, og jeg forstår overskjønnet slik at samme oppfatning legges til grunn. Hvorvidt gjenervervspris kan kreves i et tilfelle da tomteerstatningen vil overstige omsetningsverdien av den tomt som skal avstås, er det ikke grunn for meg til å gå inn på.

2. Anlegg av tilfluktsrom og opparbeidelse av parkeringsplasser.

Ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1973-576 er avgjort at utgifter til anlegg av tilfluksrom ikke kan kreves erstattet. Det uttales i dommen at pålegg om tilfluktsrom blir gitt for alle nye bygninger av den art det gjelder, og at tilfluktsrom i noen utstrekning kan nyttes praktisk og gir øket sikkerhet. Jeg kan ikke se at en ideell organisasjon kan komme i noen annen stilling for så vidt, og mener at det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har gitt erstatning for en slik investering.

Derimot er det etter min mening ikke en feil at overskjønnsretten har tatt hensyn til utgifter som foreningen vil få til opparbeidelse av parkeringsplasser. Det er inntatt som en forutsetning for dette skjønnsalternativ at det vil bli krevd anlagt parkeringsplasser. Dette er, så vidt skjønnes, for Bragernesforeningens andel av bygget forstått slik at det kreves 1

Side:1356

parkeringsplass for vaktmesterleilighet og 2 for besøkende, i alt 3 parkeringsplasser. På den ubebygde del av Albumsgate 3 hadde foreningen parkeringsplasser for mer enn 3 biler. Under de omstendigheter mener jeg at det må være riktig å ta hensyn til pålegget om anlegg av parkeringsplasser ved fastsettelsen av erstatningen.

3. Prisstigning i byggetiden.

Tillegget for prisstigning er av overskjønnsretten begrunnet som følger: «Retten har imidlertid - som underskjønnet - regnet med et skjønnsmessig tillegg for en antatt prisstigning i to år og som ikke kan forutsettes dekket av renter av erstatningssummen fra det tidspunkt da byggemidler må utbetales.»

Etter min mening gir gjeldende ekspropriasjonsrettslige regler ikke hjemmel for et tillegg som dette.

Regelen er at ekspropriasjonserstatningen skal fastsettes etter prisene på det tidspunkt da skjønn holdes. Ekspropriaten kan ikke kreve tillegg for fall i kroneverdien eller stigning i prisene eller annen form for oppregulering av erstatningen. Prinsippet er nå fastslått i lov av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom §11 første punktum, men gjaldt også tidligere, jfr. blant annet Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1951-87 og Rt-1962-692, jfr. også Rt-1970-192 og Rt-1970-985. Det kan videre vises til de regler som gjelder for fravikelse av eiendom. Etter skjønnslovens §57 må begjæring om fullbyrdelse av kjennelse for fravikelse fremsettes innen l år etter at taksten er avgitt, men kan, i tilfelle anke, fremsettes inntil 3 måneder etter at taksten er blitt endelig. I den tid som går før et skjønn blir stadfestet av ankeinstansen, kan eiendommens verdi være betydelig endret. Likevel kan fravikelse kreves på grunnlag av taksten. Jfr. i denne forbindelse kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1959-188, Rt-1959-373 og Rt-1959-1381. Det dreiet seg i disse tilfelle om tolking av en særbestemmelse i den tidligere bygningslovs §43, men problemstillingen blir den samme etter den nå gjeldende alminnelige bestemmelse i skjønnslovens §57.

Ekspropriasjonslovens §11 annet punktum om forhåndstiltredelse representerer et unntak fra den alminnelige regel for så vidt som tiltredelsestidspunktets priser skal legges til grunn i de tilfelle da ekspropriasjonen iverksettes før skjønn er holdt. Men dette unntak innebærer at heller ikke alminnelig prisstigning etter tiltredelsen før skjønn holdes, blir å erstatte. Ekspropriaten kan riktignok etter §11 tredje punktum kreve tillegg for tap i tiden mellom tiltredelsen og skjønnet. Men dette tap dekkes normalt av renten, jfr. den tidligere nevnte dom i Rt-1970-192, særlig side 199. I denne dom og i dommen i Rt-1970-985 er det antatt at også §11 annet og tredje punktum svarer til tidligere gjeldende rett, og at det bare er konkret, påviselig tap - utover rentetap - i tiden etter tiltredelsen som kan kreves erstattet. Jeg viser særlig til den avgrensning mot et alminnelig «kronefallstillegg» som er foretatt i Rt-1970-985 på side 990, hvor førstvoterende blant annet uttaler:

Side:1357

«her vil jeg riktignok understreke at det ikke kan utelukkes at fall i kroneverdien må tas i betraktning ved fastsettingen av ekspropriasjonserstatning i tilfelle hvor vedkommende eiendom er tatt i besittelse av eksproprianten på forhånd. Jeg henviser atter til førstvoterendes uttalelse på side 199 i Rt. for 1970. Men en forutsetning må da være at kronefallet i det konkrete tilfelle har ført til påviselig tap som direkte følge av at erstatningen ikke ble betalt tidligere, således etter omstendighetene hvor ekspropriaten derved er blitt hindret i å foreta en bestemt - påtenkt - investering som senere er blitt vesentlig dyrere. Noe helt annet er å foreta en mer eller mindre automatisk forhøyelse av erstatningsbeløpet med utgangspunkt i den alminnelige prisstigning siden avståelsen fant sted. Det er en slik forhøyelse Sandsilo har gjort krav på så vidt jeg forstår selskapets prosedyre for Høyesterett. Dette er det ingen hjemmel for i norsk rett.»

Jeg kan ikke se at ekspropriasjonserstatningsloven stiller gjenervervserstatning i noen særstilling når det gjelder fremtidig prisstigning. Etter sin plass i loven knytter §11 seg ikke bare til alternativene omsetningsverdi og bruksverdi, men også til alternativt gjenerverv, jfr. de foregående §9 og §10, hvorav §9 omfatter samtlige erstatningsalternativer, og §10 gir regler for fastsettelse av utgifter til gjenerverv. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å oppstille noen særregel for så vidt i tidligere gjeldende rett.

Det er fra foreningens side hevdet at det er en konsekvens av skjønnstemaet - gjenerverv - at en forventet prisstigning må tas i betraktning når erstatningssummen skal fastsettes. Ekspropriaten skal, sies det, ha erstattet hva det koster å erverve en likeverdig eiendom, og oppføring av en bygning må ta tid. Etter min mening kan heller ikke det spesielle vurderingstema begrunne «en mer eller mindre automatisk forhøyelse av erstatningsbeløpet med utgangspunkt i den alminnelige prisstigning ...», jfr. den siterte uttalelse i Rt-1970-985 på side 990. Jeg nevner i denne sammenheng at prisene kan falle, at ekspropriaten normalt ikke er forpliktet til gjenoppføring, og at erstatningssummen kan tenkes anbrakt På en måte som dekker prisstigning.

Jeg nevner til slutt - for fullstendighets skyld - at det neppe vil være uriktig å ta hensyn til en spesiell prisstigning som på skjønnstiden fremstiller seg sikker og påviselig, som for eksempel avgifts- eller lønnsforhøyelser som er vedtatt, men ikke trådt i kraft.

4. Midlertidighetserklæringen.

Mens underskjønnet vurderte og gjorde fradrag på grunnlag av midlertidighetserklæringen med det begrensede innhold den ble funnet å ha, har overskjønnsretten ikke gjort slikt fradrag. Begrunnelsen er at erklæringen er uklar, og at det under enhver omstendighet bare blir spørsmål om et bagatellmessig fradrag. Jeg forstår bemerkningen om uklarhet derhen at overskjønnsretten har funnet det tvilsomt om foreningen er bundet av

Side:1358

erklæringen. Jeg kan ikke se det som en feil som kan føre til opphevelse av skjønnet at dette tvilsomme og i tilfelle bagatellmessige fradrag ikke er gjort.

Etter dette blir det mitt resultat at anken må tas til følge for så vidt angår ankepunkt 2 - at det er uriktig å ta hensyn til utgifter til anlegg av tilfluktsrom - og ankepunkt 3 - at det er gitt pristillegg i byggetiden. Overskjønnet må bli å oppheve og saken å hjemvise, men jeg kan ikke se at det er grunn til i dette tilfelle å påby ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.

Anken har ført frem for så vidt som overskjønnet blir opphevet. Kommunens anførsler har bare delvis ført frem, og jeg finner ikke at det bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til nytt overskjønn.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Bendiksby og Eckhoff: Likeså.

Av overskjønnet (byrettsjustitiarius K. Høvde med skjønnsmenn):

- - -

Eiendommen Albumsgate 3 har et areal av 527,7 kvm. og hvorpå ligger et bedehus, dels av tre, dels av mur. Huset er meget gammelt, ca. 100 år. Men det ble i 1952/53 bygningsmessig i restaurert og modernisert og påkostet betydelige vedlikeholdsarbeider. - - -

Skjønnet omfatter hele eiendommen Albumsgate 3, Drammen, med påstående bebyggelse og forøvrig på grunnlag av følgende skjønnsforutsetninger:

1. Bragernes Indremisjonsforening kan hvis den ønsker fortsatt disponere Albumsgate 3 etterat kommunen har overtatt eiendommen. Dette midlertidige leieforhold kan av hver av partene oppsies med med 6 måneders varsel. Leien fastsettes i mangel av minnelig overenskomst av Drammen Husleienemnd.

2. Forsåvidt nytt bedehuslokale skulle bli integrert i nybygg i St. Olavsgt., forutsettes at nedennevnte vedtak av byplanrådet av 26/10 1970 blir gjort gjeldende: «Ved bedehus vil det bare bli forlangt det nødvendige antall parkeringsplasser for eventuelle leiligheter i huset samt kontorer og et par parkeringsplasser for besøkende.»

3. Under samme forutsetning som nevnt under punkt 2 (at nytt bedehus blir integrert i nybygg i St. Olavs gt.) skal Drammen kommune avgi til foreningen det areal av Haugesgt. 13 som måtte bli til rest av denne eiendom etterat Haugesgt. er utvidet etter

Side:1359

gjeldende reguleringsplan. Drammen kommune forutsettes å erverve Hauges. 13 i tide til at nevnte del av den kan nyttes av Bragernes Indremisjonsforening i forbindelse med nybyggprosjektet. Hvis det på det tidspunkt ikke skulle være aktuelt å gå til full riving av påstående bebyggelse, forutsettes Bragernes Indreinisjonsforening å dekke utgiftene til bygningsmessige forarstaltninger for å bevare den gjenværende del av bebyggelsen etter partiell nedrivning. For det areal som avståes, betaler foreningen den tomtepris pr. kvm. som kommunen må betale, idet tomteprisen forutsettes klarlagt enten ved skjønn eller mindelig ordning med nåværende eier. - - -

Overskjønnsretten er enig med underskjønnet og saksøkte i at gjenanskaffelsesverdien må legges til grunn ved fastsettelsen av erstatningen såvel for huset som for grunnen. Det antas nemlig at Bragernes Indremisjonsforening ikke vil få full erstatning etter grl. §105 hvis foreningen bare får betaling for tomteverdien. Riktignok må antas at tomten idag mer regningssvarende kan utnyttes annerledes enn som tomt for det nuværende bedehus. Men dette er for foreningen den beste og eneste anvendelse av tomten. Tomteverdien er ikke så stor at det vil være mulig for foreningen å skaffe seg ny tomt og oppføre et nytt bedehus for den pris man kan regne å få for tomten. Bedehuset som sådant har neppe noen nevneverdig salgsverdi. Annerledes ville det muligens kunne stille seg om Drammen kommune hadde en erstatningstomt å tilby foreningen og hvor den kunne oppføre et nytt bedehus av tre omtrent tilsvarende det gamle. Da kunne foreningen kanskje komme ut av det for den salgspris eller omsetningsverdi som AIbumsgate 3 idag representerer som tomtegrunn.

Foreningen har etter at spørsmålet om ekspropriasjon av eiendommen ble aktuelt arbeidet for å få kjøpt en tomt og bygge nytt bedehus. Den har fått håndgivelse på et areal på 272,6 kvm til kr. 1.200,- pr. kwm. i St. Olavsgate 7. Nabotomten St. Olavsgate 9 eies av Buskerud Krets av Den Norske Indremisjon og på disse to tomter planlegger de to foreninger å bygge et kombinert bygg for forretniniger, kontorer og bedehus.

Det bemerkes at overskjønnsretten er enig med underskjønnet i at bedehuset på Albumsgate 3 ikke er saneringsmodent. Bygningen er bra vedlikeholdt og ville i meget lang tid ha kunnet gjøre tjeneste som møtelokaler for foreningen hvis ekspropriasjonen ikke var kommet.

Prisen pr. kvm. tomtegrunn i St. Olavsgate ligger vesentlig høyere enn Albumsgate 3. Men ved å bygge i St. Olavsgate vil man kunne utnytte grunnen betydelig bedre enn slik den er utnyttet i Albumsgate 3, og de planlagte forretninger i 1. etasje samt kontorene bør belastes en forholdsvis større andel av tomteomkostningene enn bedehuset som er tenkt lagt i 2. og 3. etasje.

På grunnlag av de opplysninger som er fremlagt om tomten og det nuværende bedehus, dets innredning, volum og de bygningsmessige krav som må stilles til et nytt bedehus, eventuelt inkorporert i et nybygg i St. Olavsgate, herunder hensyn tatt til delaktighet i anlegg av tilfluktsrom og anlegg av tre parkeringsplasser, hvortil kommer erstatning for diverse inventar, flytnings- og lagringsutgifter, er

Side:1360

overskjønnsretten kommet frem til den samme erstatningssum for Albunisgate 3 med bebyggelse som underskjønnet, nemlig kr. 950.000,-. Ved fastsettelsen er også tatt hensyn til at Indremisjonsforeningen vil få mindre utgifter til vedlikehold og brensel m.v. og i noen grad vil få «nytt for gammelt» i det nye bedehus. Man har ikke trukket noe i erstatningen på grunnlag av midlertidighetserklæringen av 1/8 1953, som man finner uklar og som under enhver omstendighet bare ville betinge et meget ubetydelig fratrekk etter det som er opplyst om de bygningsmessige arbeider som ble utført i 1952/53. Retten har imidlertid - som underskjønnet - regnet med et skjønnsmessig tillegg for en antatt prisstigning i to år og som ikke kan forutsettes dekket av renter av erstatningssummen fra det tidspunkt da byggemidler må utbetales.

Erstatning for leie av det nuværende bedehus etter at kommunen har overtatt eiendommen og inntil fraflytning, i den tiden Indremisjonsforeningen får disponere huset, fastsettes til kr. 0,-, idet forutsettes at det ikke av kommunen vil bli krevd høyere leie enn foreningens nuværende utgifter som huseier.

Overskjønnsretten har imidlertid funnet å kunne forhøye erstatningen for leieutgifter fra fraflytningen fra bedehuset i AIbumsgate 3 og inntil innflytning skjer i nye lokaler til kr. 4.000,- pr. måned, dog ikke utover et tidsrom av to år fra fraflytningen fra det gamle bedehus. - - -