RG-1989-903

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-03-08
Publisert:	RG-1989-903
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 8. mars 1989 i sak nr. LE-1987-00323.
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Ragnhild Dæhlin) mot 1. Harald Haug m.fl. (8 parter) (advokat Stein Erik Stinessen).
Forfatter:	Lagdommerne Ola Melheim, Odd Emil Blomdal, ekstraordinær lagdommer K. J. Hougen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Grunnloven (1814) §105, §97, Domstolloven (1915) §88, Domstolloven (1915), §107, §172, §180, §181, §213, §323, Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsloven (1940) §16, Vassdragsloven (1940), Oreigningsloven (1959), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Saken gjelder fortolkning av lov og forskrifter vedrørende indeksregulering av erstatning fastsatt ved kraftutbyggingsskjønn.

Partene er i det alt vesentlige enige om faktum i saken. Det er også enighet om hvilke rettskildefaktorer som gjelder i saken, men man er ikke enige om vektleggingen av fortolkningsmomentene.

En vesentlig del av Oslos kraftforsyning kommer fra Hallingdal. Fallrettigheter ble ervervet fra 1916 og utover og berøres i liten utstrekning i skjønnene. Det ble avholdt en rekke skjønn og overskjønn, ialt 57 har vært opplyst, vedrørende utbyggingskonsekvenser i forbindelse med Holsreguleringen, Hemsilreguleringen, Uste/Nesreguleringen og Krøderenreguleringen. Erstatning ble gitt for skade på grunn, tap av jakt, fiske, isvei, fløtning, vanningsanlegg og hyttetomter etc.

Holsskjønnet startet i 1949 og ble avhjemlet i 1956. Hemsilskjønnet startet i 1956 og ble avhjemlet i 1963, mens Uste/Nesskjønnet startet i 1965 og ble avhjemlet i 1970. Avhjemlingstidspunktene gjelder overskjønnene.

Erstatningene for avståelsen av og skade på eller ulempe for eiendom, ble fastsatt som årlig erstatning, jfr. vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5. Videre ble erstatningene tillagt 25%, jfr. vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3. Ved takseringen av skadene og ulempene ble prisnivået på avhjemlingstiden lagt til grunn uavhengig av tiltredelsestidspunktet. For Holsskjønnet og Hemsilskjønnet sies at renter fra tiltredelsen og til avhjemlingen er inkludert i erstatningsbeløpet.

Ved lovendring av 10. april 1959 ble det bl.a. i vassdragsreguleringsloven

Side:904

fastsatt at årlige erstatninger skulle justeres hvert tyvende år etter normer som skulle fastsettes av Kongen. Ved fastsettelsen av normene skulle det særlig tas hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft. Reguleringsadgangen skulle forøvrig bare gjelde skjønn hvor ekspropriasjonstillatelse var gitt etter lovens ikrafttredelse. Forskriftene etter denne lov kom først i 1979.

Som følge av inflasjonen, særlig prisstigningen på 1970-tallet, tapte årlige avgifter/erstatninger mye av sin opprinnelige verdi. Industridepartementet ble i 1973 anmodet av Norges Bondelag m.fl. om å foreta lovendringer slik at årlige erstatninger etter vassdragsreguleringsloven, kunne justeres primært hvert år, subsidiært hvert femte år i takt med endringen i pengeverdien. Dette var bakgrunnen for endringen i vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5 i 1983 hvoretter de årlige erstatninger skal justeres hvert femte år på grunnlag av justeringsnormer som fastsettes av Kongen.

Reguleringsadgangen etter vassdragslovens §16 nr. 5, 7. ledd, slik den lød etter endringen i 1983, skulle også gjelde eldre skjønn. I forskriftene gitt ved Kgl. res. av 17. februar 1984 er i §7 §8 inntatt beregningsregler av mere teknisk karakter. I reglenes §9 bestemmes at forfall etter §7 og §8 er det tidspunkt vedkommende erstatninger er rettskraftig fastsatt. Har tiltredelse skjedd før dette tidspunkt, regnes forfall første gang fra tiltredelse.

Den 25. februar 1985 sendte Oslo Lysverker et sirkulærebrev til de erstatningsberettigede. Lysverkene meddelte her at man ville regulere de årlige erstatninger fra avhjemlingsdatoen for skjønnene. Begrunnelsen var i hovedsak at man ved erstatningsutmålingen hadde lagt prisnivået ved avhjemlingen av skjønnet til grunn, slik at man mente erstatningen i praksis allerede var indeksregulert. Man gjorde samtidig oppmerksom på at Olje- og energidepartementet mente at tiltredelsestiden skulle brukes som utgangspunkt. Oslo Lysverker avslo videre å indeksregulere erstatning gitt for vanskeliggjort fløtning, begrunnet med at ulempene ikke lenger var til stede.

Det er i alt ca. 3 000 grunneiere i Hallingdal som omfattes av forannevnte skjønn. Grunneierne valgte ut de 8 ankemotparter som saksøkere. Som for herredsretten har Oslo kommune gitt uttrykk for at dommen vil bli lagt til grunn for samtlige grunneiere som mottar erstatning fra Oslo Lysverker, dersom de faktiske forhold forøvrig er like.

Lysverkene utbetaler årlige erstatninger på ca. kr. 2 500 000,-, mens indeksregulering fra tiltredelsestidspunktet medfører at de berettigede tilkommer ca. kr. 3 700 000,- i årlig erstatning, hvorav ca. kr. 400 000,- gjelder erstatning for tapt fløtning.

Ved stevning av 23. april 1986 reiste Harald Haug m.fl. sak mot Oslo kommune. Hallingdal herredsrett avsa 12. februar 1987 dom med slik domsslutning:

«1. Oslo Lysverker dømmes til å betale saksøkerne årlige erstatninger etter kraftutbygging i Hallingdalsvassdraget indeksregulert fra det tidspunkt de årlige erstatninger begynner å løpe i henhold til de rettskraftige skjønn.

2. Oslo Lysverker dømmes til å betale saksøkerne årlig erstatning for

Side:905

tapt eller vanskeliggjort fløtning etter kraftutbygging i Hallingdalsvassdraget indeksregulert som nevnt i pkt. 1.

3. Oslo Lysverker dømmes til å betale saksøkerne morarente av forfalte, men ikke betalte erstatningsbeløp regnet fra forfallstid og fram til betaling skjer.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oslo kommune har påanket herredsrettens dom. Harald Haug m.fl. har tatt til motmæle.

Før ankeerklæringen ble inngitt, hadde Harald Haug m.fl. påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse. Etter at anken var fremsatt, ble kjæremålssaken, med partenes samtykke, ved kjennelse av 18. mai 1987 stanset i medhold av tvml. §107.

Ankeforhandling ble holdt 14. og 15. februar 1989 i Oslo Tinghus. To av partene, Harald Haug og Magne Akervold, avga partsforklaringer. Videre ble avdelingsingeniør Hans Tronbøl i Oslo Lysverker - som fulgte rettsforhandlingene med rettens samtykke - avhørt som vitne, jfr. tvml. §213 annet ledd.

Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av byrettens dom og av lagmannsrettens nedenstående bemerkninger.

Oslo kommune gjør i det vesentlige gjeldende:

Forfallstidspunktet for indeksreguleringen:

Det ene tvistepunkt gjelder fra når reguleringen skal skje. Oslo kommune mener at utgangspunktet skal være avhjemlingstidspunktet.

I de skjønn som saken berører, har eksproprianten godtatt at avhjemlingstidspunktets prisnivå legges til grunn med virkning fra tiltredelsen. Det er således tatt hensyn til prisutviklingen ved erstatningsfastsettelsen. Det er også gitt avsavnsrente for tidsrommet fra tiltredelse til avhjemling av skjønnene. Denne er inkludert i erstatningsfastsettelsen ifølge Holsskjønnene og Hemsilskjønnene. Det må legges til grunn at det samme gjelder for Uste/Nesskjønnene. Ved at renten inkluderes i den løpende årlige erstatning, er ytterligere kompensasjon gitt. Det er derfor ved skjønnene gitt mere enn full erstatning.

Den rettslige vurdering avhenger av en fortolkning av §9 i forskriftene av 17. februar 1984 om justering av årlige erstatninger m.v. i medhold av vassdragslovgivningen. Bestemmelsen kan ikke forstås etter sin ordlyd annet enn i normaltilfellene. Den foreliggende sak er et unntakstilfelle og en innskrenkende fortolkning er nødvendig for at det ikke gis dobbelt regulering for prisstigningen.

Formålet med bestemmelsen om regulering, er å kompensere for fallet i kroneverdien. Som eksempel er nevnt at fra tiltredelse skjedde i Holsskjønnet i 1949 og frem til avhjemlingen pr. 1. januar 1956, steg konsumprisindeksen med 43%. Man må legge til grunn at det er en klar sammenheng mellom konsumprisindeksen og priser ellers i samfunnet. Når man godtok en erstatningsfastsettelse på 43% over prisnivået på tiltredelsestiden, ligger det utenfor formålet med reguleringsbestemmelsene å gi den samme justering nok en gang. Det vises i denne forbindelse til innstillingen fra komitéen til revisjon av vassdragsreguleringsloven av oktober 1953 samt til forarbeidene til lovendringen i

Side:906

1983 (Ot.prp. nr. 1 for 1981-1982).

Den tolkning som Oslo Lysverker foretar støttes således av formålsbetraktningene slik som disse kommer til uttrykk i lovens forarbeider.

§9 i forskriftene må også sees i sammenheng med tilblivelsen av reglene samt rettsutviklingen og annen lovgivning.

Forskriftenes §9 bruker i første punktum det vanlige forfallsbegrep, nemlig i betydningen rettskraftig. Det er slik det brukes i ekspropriasjonsretten og slik må det forstås i overgangsreglene i forbindelse med endringen i vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5, 7. ledd i 1983. Slik var også forfallsbegrepet brukt i forskriftene av 1979 om justering av årlige erstatninger ved ekspropriasjon. Det vises også til Kolrud: «Boligekspropriasjon», side 317 hvor det er påvist at morarente ikke skal betales i ekspropriasjonssaker fra tiltredelse og til betaling finner sted. Forfallstidspunktet er m.a.o. avhjemlingen.

Når derfor forskriftene fra 1984, §9, annet punktum fastsetter at forfall regnes første gang fra tiltredelsen, bryter man med vanlig juridisk språkbruk. I erstatningsretten brukes forfallsbegrepet annerledes, slik at spørsmålet om harmonisering ikke betyr noe i denne sammenheng.

Forskriftenes avvikende bruk av forfallsbegrepet tilsier at man må stå friere i fortolkningen av forskriftenes §9, enn man ellers ville gjort.

Det fremgår av et brev fra NVE av 23. august 1983 til Olje- og energidepartementet at Oslo Lysverker opptok spørsmålet om tidspunktet for justeringsterminens begynnelse. Foranlediget av dette ønsket NVE å supplere forskriftene og ga et forslag til utforming som i realiteten svarer til forskriftenes §9, annet punktum. Det er bemerkelsesverdig at dette spørsmål ikke har vært vurdert nærmere og den tilfeldige tilblivelse av bestemmelsen er ytterligere et argument for en innskrenkende tolkning av forskriftenes §9, annet punktum.

Oslo Lysverker tok 6. april 1984 igjen opp spørsmålet om tolkning av forskriftenes §9. I uttalelse av 25. juni 1984 til Olje- og energidepartementet, snur NVE saken på hodet. Det gis nemlig uttrykk for at ved å gjennomføre justeringene med utgangspunkt i indekstallene for avhjemlingsåret, vil dette i realiteten innebære en endring av skjønnsrettens erstatningsfastsettelse. Det er nettopp når man tar utgangspunkt i tiltredelsespunktet for erstatningsregulering, at man griper inn i skjønnsrettens avgjørelse. NVE uttaler videre at saken ville stilt seg annerledes dersom skjønnsretten hadde fastsatt en engangserstatning fra tidspunktet for tiltredelse og frem til avhjemling av skjønnet og deretter en årlig erstatning. Etter den ankende parts mening er det ikke grunn til å skille disse to tilfeller. Et engangsbeløp er ikke forskjellig fra årlig erstatning. Godtar man derfor at engangserstatning frem til avhjemlingstidspunktet blir stående uregulert, må samme vurdering kunne brukes for årlige beløp som gis i stedet for engangserstatningen. Som særskilt faktor kommer da i tillegg at man reelt sett har indeksregulert erstatningen fordi man har lagt avhjemlingstidspunktets prisnivå til grunn. I Olje- og energidepartementets svar på Lysverkenes brev av 6. april 1984, viser departementet til NVE's brev av 25. juni 1984 og slutter seg til dette uten kommentar. Denne saksbehandling er ikke tilfredsstillende, og departementet kan ikke ha vært klar over hva

Side:907

forfallstidspunktet betyr. Man var videre i departementet ikke klar over at det var skjønn hvor avhjemlingstidspunktets prisnivå var lagt til grunn. Alt dette fører til at man må kunne stille seg temmelig fritt til §9 i forskriftene. Det er normaltilfellene som tenkes regulert og en innskrenkende fortolkning må kunne foretas i et særtilfelle som dette.

Man var etter 1959 kjent med lovens ordning om oppjustering hvert tyvende år. Først 20 år etter kom de forutsatte forskrifter. Dette gir forklaringen på hvorfor man fortsatte den praksis som var vanlig, nemlig å legge prisnivået på avhjemlingstidspunktet til grunn. Rettstilstanden før 1970 var uklar, ellers ville neppe saken inntatt i Rt-1970-192, kommet opp. Det vises til side 198-200 i denne dom, jfr. også §10 i ekspropriasjonserstatningsloven og hva Justiskomitéens flertall uttalte om denne i Innst. 0. nr. 27 (1982-1983) s.12. Skjønnsrettene har derfor fulgt vanlig praksis ved erstatningsfastsettelsene i forbindelse med kraftutbyggingsskjønnene i Hallingdal. Denne praksis har man neppe vært klar over i departementet, men spørsmålet hadde heller ikke særlig betydning i den første fase av arbeidet med reguleringsbestemmelser i vassdragslovgivningen. I likhet med bestemmelsen i 1959 om regulering hvert tyvende år, som bare gjaldt for fremtidige skjønn, hadde departementet ikke til hensikt å gjøre de nye reguleringsbestemmelser gjeldende for allerede avholdte skjønn.

Tilbakevirkningsspørsmålet oppsto således ikke i den første fase av arbeidet med lovendring. Det gjøres ikke gjeldende at endringen slik den til slutt ble, strider mot Grunnlovens §97. Som et tolkningsmoment, må man imidlertid ta hensyn til denne faktor også. Det er bare den urimelige fortolkning man angriper, ikke at loven virker tilbake generelt. I Ot.prp. nr. 43 (1957), side 98 gir departementet uttrykk for at Grunnlovens §97 hindrer at justeringsbestemmelsen gis anvendelse på ekspropriasjoner som har funnet sted før lovens ikrafttreden. Dette tok man til følge i loven fra 1959. I forarbeidene til lovendringen i 1983 (Ot.prp. nr. 1 (1981-1982), drøftes spørsmålet om tilbakevirkning av justeringsregler, jfr. bl.a. side 18-21 i proposisjonen. På side 20 gir Justisdepartementet uttrykk for at det mest hensiktsmessige er å ta utgangspunkt i ekspropriasjonsåret og man foreslår ikke å ville regulere ekspropriasjoner som er gjennomført før 1. juli 1960 da oreigningsloven (med reguleringsbestemmelser) trådte i kraft. Under behandlingen i Justiskomitéen innhentet man ny uttalelse fra Justisdepartementet. Denne gang var departementet tilbøyelig til å anta at det ikke ville være i strid med Grunnlovens §97 å gi den foreslåtte justeringsregel anvendelse på eldre skjønn etter loven. Det gis imidlertid uttrykk for at en slik tilbakevirkning i enkelttilfelle vil kunne slå uheldig og urimelig ut og det påpekes at man tidligere neppe har foretatt en så radikal tilbakevirkning med hensyn til inflasjonsjustering av årlige beløp.

Man vet ikke hvorfor Justisdepartementet endret standpunkt i saken og de beste grunner taler for at Justisdepartementets første uttalelse er den riktige. Det vises også til Knoph: «Rettslige standarder» side 142.

De foran nevnte omstendigheter - formålet med reglene, sammenhengen i regelverket og tilbakevirkningen - må sees i sammenheng med at man har gjort opp erstatningsrettslig etter priser på avhjemlingstidspunktet.

Side:908

Man må legge til grunn at den alminnelige prisstigning har virket inn på prisnivået på eiendom og rettigheter over eiendom. Når man derfor har gitt erstatning basert på avhjemlingstidspunktets prisnivå, men med virkning fra tiltredelsestidspunktet, har man gitt full erstatning. Når man dertil har gitt avsavnsrente, er det gitt mere enn full erstatning.

Ettersom dette gjelder tolkning av en forskrift, står man noe friere enn ved tolkning av en lovbestemmelse, særlig sett i relasjon til hvordan forskriftene kom i stand.

Videre tilsier all rimelighet at erstatningen ikke justeres fra tiltredelsestidspunktet. Dette vil i tilfelle gi dobbelt erstatning for prisstigningen.

Fløtningserstatningen:

Allerede da skjønnene ble holdt, var fløtning nedadgående. Etter 1968 har det ikke vært fløtning i disse vassdrag. Fløtning er erstattet med årlige beløp. Disse utbetalinger vil Oslo Lysverker fortsatt foreta, selv om det er helt usannsynlig at tømmerfiøtning noen gang vil bli gjenopptatt. Lysverkene har imidlertid avslått å indeksjustere disse erstatninger, som ikke lenger er reelt fundamentert. Det er særlig tilbakevirkningsvurderingene som gjøres gjeldende i denne forbindelse og det vises til hva som allerede er sagt om dette spørsmål. Det er den urimelige virkning som angripes og den ankende part er kjent med at spørsmålet er berørt i Ot.prp. nr. 1 (1981-1982), side 15. Her gir departementet uttrykk for at såfremt eksproprianten ønsker å få erstatningsfastsettelsen vurdert på ny, må han anvende de ekstraordinære rettsmidler som måtte foreligge. Dette er intet holdbart argument, fordi et avholdt skjønn ikke vil kunne gjenopptas på slikt grunnlag.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo kommune (Oslo Lysverker) frifinnes.

2. Oslo kommune (Oslo Lysverker) tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Harald Haug m.fl. gjør gjeldende at med unntak for saksomkostningsspørsmålet, er herredsrettens dom riktig.

Avgjørende for tvisten er en tolkning av forskrifter, og vanlige tolkningsmomenter må da legges til grunn. Dess klarere lovtekst, jo mindre rom for tolkning. Det syn som Oslo lysverker hevder med hensyn til reguleringstidspunktet, er en bortfortolkning av en klar forskrift. Det er således et angrep på selve skjønnet og ikke reglene som Oslo Lysverker foretar.

I motsetning til i ekspropriasjonsretten forøvrig, er årlig erstatning hovedregelen etter vassdragsreguleringsloven. Dette fordi vassdragsavståelser normalt bare er delavståelser. Man har ønsket å stille eiendommen i samme stilling som om ekspropriasjon ikke var skjedd. Bortsett fra ved nedleggelse av virksomheten, er de årlige erstatninger evigvarende og de følger eiendommen. Det er senere ingen adgang til å avholde nytt skjønn, heller ikke etter at konsesjonstiden er utløpt. Faren ved en slik ordning er fallet i kroneverdien. Dette tok man i en viss utstrekning konsekvensen av i 1959 da man innførte en regel om indeksregulering hvert tyvende år. Det var den gang vurdert hvorvidt regelen burde gjøres gjeldende også for eldre skjønn. Departementet

Side:909

kom den gang til at Grunnlovens §97 var til hinder for dette og Stortinget sluttet seg til dette syn. Det kom imidlertid en sterk henstilling til konsesjonærene om på frivillig basis å la de årlige erstatninger bli gjenstand for revisjon etter samme regler som foreslått i den nye lov. Dette ble senere fulgt opp av staten og frivillig av det store flertall av konsesjonshavere, både når det gjelder årlige erstatninger og årlige avgifter. Det vises til Innst. 0. nr. 77 (1982-1983) side 2, spalte 2 og Stortingsforhandlinger 19. mai 1983 738, spalte 2.

Som følge av en eksplosiv prisutvikling etter endringene i loven i 1959, kom spørsmålet om en endring avjusteringsintervallene opp, jfr. Ot.prp. nr. 1 (1981-1982). Alle høringsinstanser gikk inn for en indeksregulering, med unntak for Reguleringsforeningenes landssammenslutning, som er en organisasjon av kraftverk.

Stortinget utformet loven slik at indeksjustering får anvendelse for alle erstatninger som er gitt etter vassdragsreguleringsloven av 1917. Man ga derved priskompensasjon også for erstatninger som tidligere ikke var justerbare. Argumentasjonen for dette var at ingen kunne ha krav på rettsvern for en inflasjonsgevinst. Man gjorde imidlertid bare endringen gjeldende for tiden fremover, slik at allerede oppnådd inflasjonsgevinst ble beholdt.

Forfallstidspunktet for indeksreguleringen:

Erstatningene er fastsatt etter prisnivået på avhjemlingstidspunktet, og gjort gjeldende fra tiltredelsestidspunktet. Ved erstatningsutmålingen ved skjønn må domstolene ta utgangspunkt i det objekt som skal erstattes. Avgjørende blir derfor objektets verdi. Konsumprisindeksen er ingen målestokk for bedømmelsen av tap i realverdier slik som ødelagt fiske, tap av veg, neddemming av jord, bortfall av fløtning m.v. Slike tap og skader har sitt eget prisleie som kan svinge uavhengig av konsumprisindeksen. Det vises til Justiskomitéens kommentarer i Innst. 0. nr. 27 (1982-1983) side 12. Det gjøres derfor gjeldende at erstatningen ikke automatisk ville være høyere ved avhjemlingen enn ved forhåndstiltredelsen. Dette er dokumentert gjennom en oversikt over fallpriserstatninger i tiden 1957-1971 sett i relasjon til konsumprisindeksens utvikling. I nominelle kroner har det vært en beskjeden forandring, mens erstatningen, såfremt den hadde fulgt konsumprisindeksen, ville vært 50-100% høyere for de sist avhjemlede skjønn. Det er også vist til at prisutviklingen for massevirke av gran målt i verdifaste kroner, viser betydelige forskjeller. Dette kunne tenkes å medføre at tiltredelsestidspunktets priser ville ligge betydelig høyere enn prisnivået på avhjemlingstidspunktet. Dette bekrefter bare hva Justiskomitéen ga uttrykk for i Innst. 0. nr. 27 (1982-1983) om at prisutviklingen i skogbruket kan svinge betydelig. Også de enkelte skjønn viser at det er forskjell over tid mellom de erstatninger som er gitt.

Formålet med lovendringen og de tilhørende forskrifter var å rette på misforholdet mellom ytelsenes opprinnelige verdi og nåtidsverdien, jfr. Ot.prp. nr. 1 (1981-1982) side 3, spalte 1 og Innst. 0. nr. 77 (1982-1983), side 1, spalte 1. Erstatningen gir en bestemt kjøpekraft pr. forfallsdato og det er denne som skal opprettholdes. Formålet med justeringen er derfor helt klart og er vurdert i alle politiske instanser

Side:910

før vedtagelsen av loven. Det bør også nevnes at de fleste kraftverk har praktisert reglene slik som ankemotpartene i denne sak krever.

Det gjøres derfor gjeldende at formålsbetraktningene går i ankemotpartens favør.

Forfallsbegrepet i seg selv kan ikke gi noen løsning i denne sak. Det er to forskjellige forfallsbegreper i erstatningsretten. Det prosessuelle begrep gjelder tidspunktet for erstatningens betaling, mens det materielle forfallsbegrep tar utgangspunkt i når skaden inntreffer. Ekspropriasjonsretten er en del av erstatningsretten og ved forhåndstiltredelse inntreffer skaden ved tiltredelsen. Ut fra harmoniseringssynspunkter skaper derfor ikke forfallsbegrepet i ekspropriasjonsretten noen problemer. Av det fremlagte brev fra NVE av 23. august 1983, fremgår at lysverkene har tatt opp spørsmålet om utgangspunktet for prisjusteringen. Foranlediget av den sak som lysverkene reiste, foreslo NVE at det i reglene ble inntatt en legaldefinisjon av forfallsbegrepet ved forhåndstiltredelse. Dette skjedde gjennom den formulering forskriftenes §9, annet punktum fikk.

Skjønn avhjemles normalt før overtakelse og forfall vil da være avhjemlingstidspunktet. Men ved forhåndstiltredelse, forskyves forfallstidspunktet, jfr. Rt-1970-198. Hovedregelen i forskriftene svarer til dette. Det normale er at erstatning gis når skjønnet er rettskraftig men forfallstidspunktet fremskyves ved forhåndstiltredelse.

Lysverkene anfører at det gis mererstatning såfremt prisjusteringen baseres på tiltredelsestidspunktet. I den utstrekning erstatningen overstiger verdien av de eksproprierte goder ved forhåndstiltredelsen følger dette av den valgte metode ved skjønnet. Ved engangserstatning gjøres det hele opp fullt og endelig og ankemotpartene kan ikke se noen inkonsekvens i NVE's brev av 25. juni 1984. Det er nettopp ved å ta utgangspunkt i tiltredelsen når man regulerer erstatningen, at man ikke griper inn i skjønnene.

Oslo Lysverker har i alle skjønn akseptert samme praksis som i nærværende sak. Overskjønn i tilknytning til Ustereguleringen ble avhjemlet 30. mai 1970 etter at Høyesterett avsa sin dom inntatt i Rt-1970-192 flg. I nevnte overskjønn ble også avhjemlingstidspunktets prisnivå lagt til grunn, mens de årlige erstatninger skulle løpe fra det tidspunkt inngrepet ble foretatt eller påbegynt. Usteskjønnet kunne vært angrepet, men ble det ikke. Det vises også til et annet overskjønn vedrørende Ustereguleringen avhjemlet i 1974 etter forhåndstiltredelse i 1965. Også her godtas at prisnivået på avhjemlingstiden legges til grunn.

Ankemotparten er ikke enig i at avsavnsrente gir ytterligere mererstatning. Spørsmålet om renter kommer bare opp ved forhåndstiltredelse. Det oppstår da et tap fordi grunneieren ikke får råde over erstatningen før skjønnet er rettskraftig. Denne rente er imidlertid ingen kompensasjon for prisstigning m.v., jfr. Rt-1970-985 og Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven, 155. Uansett prisnivå vil man ha krav på avsavnsrente, men som hovedregel kan man ikke kompensere for fall i kroneverdien gjennom denne. Den rente som derfor er betalt i nevnte skjønn, har intet med mererstatning å gjøre.

Side:911

Når det gjelder betydningen av Grunnlovens §97 er tilbakevirkningsspørsmålet vurdert i forarbeidene. Det er ikke riktig at Justisdepartementet endret standpunkt under sakens gang. Den første uttalelse som er gjengitt i Odelstingsproposisjonen gjelder spørsmålet om å gjøre femårige reguleringsintervaller gjeldende for alle skjønn som falt inn under regelen om tyve års justering fastsatt i 1959. Dette fant Justisdepartementet var i orden. Under behandlingen i komitéen ønsket denne å gjøre regelen gjeldende for skjønn helt tilbake til 1917 og Justisdepartementets annen uttalelse gjelder dette spørsmål.

Forøvrig må man når Grunnlovens §97 er påberopt, også vurdere prinsippene i Grunnlovens §105. Det er derfor en klart uholdbar anførsel at forskriftene er grunnlovstridige, selv om dette bare gjøres gjeldende som et tolkningsmoment.

Fløtningserstatningen:

Det er fastsatt i lov at erstatning i henhold til vassdragsreguleringsloven skal indeksreguleres hvert femte år. Det er likeledes fastsatt i loven at erstatningen skal løpe til evig tid. Uansett skadeutvikling skal dette skje og det er ikke gjort unntak for noen del av erstatningen. Man kan reise spørsmålet om indeksjusteringen forutsetter at det foreligger et tap som skal erstattes. Dette har imidlertid Stortinget behandlet direkte etter foranledning av Reguleringsforeningens landssammenslutning. Departementet gir i Ot.prp. nr. 1(1981-1982) 15 spalte 2 uttrykk for at når årlige erstatninger med lang løpetid fastsettes, er det ikke til å unngå at utviklingen kan ta en annen retning enn man på utmålingstidspunktet hadde tenkt seg. Noen skader/ulemper blir mindre enn antatt, andre blir større. For skadelidte kan dette slå begge veier. Skulle man justere alle erstatninger etterhvert som utviklingen endret opprinnelige forutsetninger, ville man aldri få rettskraftige avgjørelser. Derfor er også reguleringen av erstatningene henført som en ren regneoperasjon uten noen realitetsprøving. Det vises også til Sandene: Oreigningsloven, side 227 og 230.

Når det gjelder lysverkenes standpunkt om å nekte regulering av fløtningserstatninger, slik at infiasjonen spiser opp erstatningen, vises til at skadeutviklingen ofte er en annen enn forutsatt. Som eksempel nevnes at man i dag kan leie ut jakt- og fiskerettigheter for det dobbelte av hva det i sin tid ble gitt erstatning for, selv når disse er oppjustert.

Endelig gjøres det også gjeldende at fløtningsrettighetene kan ha sin betydning i fremtiden.

Harald Haug m.fl. har nedlagt slik påstand:

«1. Hallingdal herredsretts dom av 12. februar 1987 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens pkt. 1, 2 og 3.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Etter lagmannsrettens syn må det tillegges stor betydning at skjønnsretten etter en konkret vurdering har fastsatt erstatningen med virkning fra tiltredelsen, mens selve erstatningsbeløpet er basert på prisnivået på avhjemlingstidspunktet. Et slikt opplegg for erstatningsutmålingen har selvfølgelig vært helt bevisst og må forutsettes å ha vært

Side:912

i overensstemmelse med skjønnsforutsetningene. Det bør videre nevnes at selve erstatningsfastsettelsen her, som innenfor de fleste rettsområder, er basert på en skjønnsmessig totalvurdering hvor det bare i en viss utstrekning og i varierende grad fra sak til sak, kan leses ut av skjønnsgrunnene hvilken vekt som er lagt på de forskjellige momenter. Det vil derfor by på de aller største problemer å skulle etterprøve om, og i hvilken grad, det blant de mange tusen grunneiere i Hallingdalsvassdraget, er gitt mererstatning (overkompensasjon) ved å legge avhjemlingstidspunktets prisnivå til grunn. Som hovedregel må det riktignok legges til grunn at avhjemlingstidspunktets prisnivå var høyere og i enkelte tilfeller vesentlig høyere enn prisnivået på tiltredelsestidspunktet. I noen tilfelle er det imidlertid som påpekt av ankemotpartene, usikkert om nivået på avhjemlingstidspunktet var høyere. Det er imidlertid som nevnt ikke mulig i dag å gjøre seg opp noen eksakt mening om hvilken grad av overkompensasjon som er gitt ved å legge avhjemlingstidspunktet til grunn. Dermed blir man henvist til å velge mellom to prisnivåer, mens det i virkeligheten kanskje var et tredje nivå som ville gi den «riktige» erstatning. Uansett hvordan dette skal bedømmes, må det nå legges avgjørende vekt på at de berørte skjønn er rettskraftige med tiltredelsestidspunktet som utgangspunkt for erstatningen.

Dette moment av usikkerhet i selve problemstillingen, taler mot den ankende parts standpunkt. Spørsmålet blir da om de foreliggende forskrifter av 17. februar 1984 §9 kan undergis en slik innskrenkende fortolkning som er nødvendig for å komme frem til det resultat som den ankende part påberoper seg.

Som påpekt av herredsretten, er ordlyden helt klart i favør av ankemotpartens standpunkt.

Utformingen og oppbygningen av bestemmelsen i §9 tyder ikke på at man har ment noe annet enn det som følger av ordlyden. I første punktum defineres forfallstidspunktet ut fra den antatte normalsituasjon, nemlig at skjønnet gjennomføres før ekspropriaten avstår objektet. Bestemmelsen i annet punktum gjelder de tilfelle som angår nærværende sak, dvs. med tiltredelse før rettskraftig erstatningsfastsettelse.

Lagmannsretten kan ikke se at det av selve forfallsbegrepet er mulig å trekke slutninger av betydning for saken. Dette gjelder også en eventuell inkonsekvens i bruken av begrepet sammenlignet med andre rettsområder. Selv om det i enkelte andre sammenhenger må legges til grunn at forfall refererer seg til det tidspunkt som er relevant for den ankende parts argumentasjon, er det ikke grunn til å tvile på at man med sikte på den situasjon som her er aktuell, har ment tiltredelsestidspunktet, jfr. §9 annet punktum. Lagmannsretten finner heller ikke at den mulige inkonsekvens som fremgår av NVE's brev av 25. juni 1984 til Olje- og energidepartementet, bør tillegges særlig vekt.

Det faktum at det i de aktuelle skjønn er betalt avsavnsrente, kan ikke tas til inntekt for den ankende parts standpunkt. Avsavnsgodtgjørelse gis av helt andre grunner, nemlig for å kompensere det verditap som følger av at ekspropriaten må gi avkall på objektet allerede ved ekspropriantens tiltredelse. Det er ikke angitt noe nærmere om hvordan

Side:913

renteberegningen er foretatt. Ettersom erstatningen er gitt som en årlig løpende sum, må renteerstatning antas inkludert på en slik måte at også den var evigvarende.

Ekspropriaten kan da ikke møtes med at han derved har fått overkompensasjon ved selve erstatningsutmålingen.

Når det med støtte i de mest nærliggende tolkningsmomenter må ansees klart at den overordnede hensikt med forskriftene var å etablere en verdisikret erstatning med utgangspunkt i de beløp som var tilkjent fra tiltredelsestidspunktet, må det kreves særlige grunner for å akseptere en innskrenkende fortolkning av det omfang som den ankende part gjør gjeldende.

Lagmannsretten kan ikke se at man av forarbeidene kan finne noen støtte for en slik tolkning. Både i 1983 og 1984 var spørsmålet reist i korrespondansen mellom lysverkene, NVE og departementet. Retten kan således ikke se at det er grunnlag for å hevde at man ved utarbeidelsen av forskriftene var ukjent med at det i praksis er gitt erstatning etter avhjemlingstidspunktets prisnivå, med virkning fra tiltredelsestidspunktet.

Den ankende part har endelig påberopt prinsippet i Grunnlovens §97 som et moment som skulle tilsi en innskrenkende fortolkning av forskriftene. Det gjøres således ikke gjeldende at selve forskriften er grunnlovsstridig. Dermed står man tilbake med det skjønnsmessige spørsmål om det virker urimelig i nærværende sak å fortolke forskriftene slik at indeksreguleringen gjelder med virkning fra tiltredelsestidspunktet. Etter lagmannsrettens mening er dette skjønnsmessige moment ikke av særlig betydning. Det er som tidligere nevnt noe tvilsomt om og eventuelt i hvor stor grad det er gitt mererstatning, men dette er i så fall noe den ankende part aksepterte i sin tid ved ikke å angripe skjønnene med de rettsmidler som da var tilgjengelige. Det synes også å være på det rene at det på formuerettens område må være adgang til å foreta endringer i en bestående forpliktelse med tilbakevirkende kraft, når det overordnede formål er å etablere en viss grad av verdifasthet. Uten en regulering som nevnt, ville det være den ankende part alene som får en gevinst ved den reduksjon av verdien som inflasjonen frembringer. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med prinsippet i Grunnlovens §105 om at det skal ytes full erstatning.

Lagmannsretten finner at den ankende parts syn når det gjelder fløtningserstatning, ikke kan føre frem. Man viser her til det som er anført av ankemotparten.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste hva angår domsslutningens pkt. 1, 2 og 3.

Anken har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, bør den ankende part betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 55 659,74, hvorav kr. 42 000,- som salær, i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave.

Da lagmannsretten ikke kan se at saken har vært tvilsom bør den ankende part pålegges å betale sakens omkostninger også for herredsretten med kr. 73 572,50, hvorav kr. 52 200,- utgjør salær, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse ble påkjært av Harald Haug

Side:914

m.fl. Saken ble ved kjennelse av 18. mai 1987 stanset i medhold av tvistemålslovens §107. Kjæremålssaken er for så vidt etter lagmannsrettens behandling og dom, bortsett fra saksomkostningsspørsmålet for kjæremålet, gjenstandsløs. Lagmannsretten finner i dommen å kunne ta standpunkt også til saksomkostningene for kjæremålet.

Selv om de to meddommere ut fra sine forutsetninger fant avgjørelsen tvilsom, og selv om det foreligger en del fortolkningsspørsmål som isolert sett kan by på problemer, kan ikke lagmannsretten se at saken i seg selv er så tvilsom at bestemmelsen i tvml. §172 annet ledd kommer til anvendelse.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er derfor i strid med loven, jfr. tvml. §181 annet ledd. Det er krevet saksomkostninger ved kjæremålet med kr. 3 000,-. Det er ikke betalt gebyr slik at beløpet tilkjennes med kr. 2 300,- i salær og kr. 700,- i omkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Hallingdal herredsretts dom av 12. februar 1987 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1, 2 og 3.

2. Oslo kommune betaler til Harald Haug m.fl. saksomkostninger for herredsretten med 73 572,50 - syttitretusenfemhundreogsyttito 50/100 - kroner, og for lagmannsretten med 55 659,74 - femtifemtusensekshundreogfemtini 74/100 - kroner.

3. I saksomkostninger i kjæremålssak nr. 94/87 betaler Oslo kommune til Harald Haug m.fl. 3 000,- tretusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Gottfred Greve med domsmenn):

Ved stevning av 23. april 1986 har advokat Stein Erik Stinessen på vegne av de åtte saksøkerne reist sak mot Oslo kommune (Oslo Lysverker).

Saken gjelder årlige erstatninger som ca. 3000 grunneiere i Hallingdal mottar fra Oslo Lysverker. Disse erstatninger er fastsatt ved 40-50 forskjellige skjønn og overskjønn i årene 1941-72 i forbindelse med Holsreguleringen, Hemsilreguleringen og Uste/Nes-utbyggingen, og gjelder skader og ulemper så som neddemt grunn, skade på beite, jakt og fiske, tap av hyttetomter, isveg, fløtning m.m.

De sentrale lovbestemmelser i saken finnes i vassdragsreguleringslovens §16 pkt. 5, 7. ledd og i §7, §8, §9 forskriftene gitt i Kgl. res. av 17.2.84.

Oslo Lysverker skrev et sirkulærebrev den 25. februar 1985 til dem som mottar de årlige erstatninger. I brevet viser Lysverket til den Kgl. res. av 17. februar 1984 og meddeler at man vil regulere de årlige erstatninger fra avhjemlingsdatoen for skjønnene, og at man vil unnlate å indeksjustere de erstatninger som er fastsatt for tapt eller vanskeliggjort fløtning. Denne underretning utløste protester fra grunneierne. Det var også innhentet uttalelse fra Vassdragsvesenet og Olje- og Energidepartementet, og denne uttalelse støttet grunneierens syn. Uttalelsen fastslår at den Kgl. res. av 17. februar 1984 er slik å forstå at også fløtningserstatningene skal være gjenstand for indeksjustering selv om fløtningen er bortfalt og indeksjusteringen skal skje tilbake fra tiltredelsen og

Side:915

ikke fra det senere tidspunkt for avhjemlingen av skjønnet.

Til tross for denne uttalelse fastholdt Oslo Lysverker sitt standpunkt, og grunneierne brakte derfor saken inn for retten.

Uenigheten mellom partene gjelder således både spørsmålet om indeksreguleringen av de årlige erstatninger skal løpe fra tiltredelsen eller fra avhjemlingen av det skjønn der vedkommende erstatning ble fastsatt - og dessuten spørsmålet om Oslo Lysverker i det hele tatt er forpliktet til å opprettholde slik indeksregulering for erstatninger som gjelder tapt eller vanskeliggjort fløtning.

Det er stort sett enighet mellom partene om det faktum retten kan legge til grunn for sin avgjørelse. Det er således enighet om at de vassdragsreguleringsskjønn der de årlige erstatninger ble fastsatt, har lagt avhjemlingstidspunktet til grunn for erstatningsutmålingene.

Fordi saken gjelder prinsipielle, rettslige spørsmål som berører flere tusen grunneiere, er partene enige om den praktiske ordning at åtte saksøkere står som representanter for samtlige berørte grunneiere i Hallingdalsvassdraget. Kommuneadvokaten i Oslo har i tilsvaret av 18. juni 1986 bekreftet at Oslo kommune (Oslo Lysverker) vil rette seg etter en fellende rettskraftig dom i forholdet til andre grunneiere enn de som opptrer som saksøkere i den sak som her pådømmes - for så vidt gjelder helt tilsvarende indeksjusteringer.

Saksøkerens prosessfullmektig adv. Stein Erik Stinessen har i prosesskrift av 7. januar 1987 anmodet om at retten settes med to meddommere. Retten er i tvil om det var hensiktsmessig å sette retten med lekdommere i denne sak som gjelder utpreget juridiske spørsmål der faktum er uomtvistet.

Men retten tok anmodningen til følge ved kjennelse av 8. januar 1987 idet tvml. §323, i pkt. 3 bestemmer at herredsretten skal settes med to meddommere hvis noen av partene forlanger det. Retten fant at man i denne sak burde benytte adgangen til å få meddommere oppnevnt utenfor rettskretsen med hjemmel i domstolslovens §88, fordi saken i realiteten gjelder ca. 3000 grunneiere i Hallingdal, og i de berørte kommuner er det ialt under 20 000 innbyggere. Det er derfor sannsynlig at de fleste som er oppført i de alminnelige meddommerutvalg i Hallingdalskommunene vil være mer eller mindre berørt av inhabilitetsbestemmelsene i domstolslovens kap. 6.

Meddommerne Fridtjof Jørgensen og Werner Andersen ble deretter uttrukket av Ringerike sorenskriverembete.

Hovedforhandling i saken ble holdt den 3. og 4. februar 1987.

P.g.a. den foreliggende enighet mellom partene om sakens faktum ble det under hovedforhandlingen bare avgitt to partsforklaringer. Det ble ikke ført vitner.

Partenes anførsler.

Adv. Stein Erik Stinessen har på vegne av saksøkerne under hovedforhandlingen bl.a. anført: - - -

Advokat Stinessen har på vegne av saksøkerne under hovedforhandlingen nedlagt slik påstand:

«1. Oslo Lysverker dømmes til å betale saksøkerne årlige erstatninger etter kraftutbygging i Hallingdalsvassdraget indeksregulert fra det tidspunkt de årlige erstatninger begynner å løpe i henhold til de rettskraftige skjønn.

2. Oslo Lysverker dømmes til å betale saksøkerne årlig erstatning for tapt eller vanskeliggjort fløtning etter kraftutbygging i Hallingdalsvassdraget indeksregulert som nevnt i påstandens pkt. 1.

3. Oslo Lysverker dømmes til å betale saksøkerne morarente av forfalte, men

Side:916

ikke betalte erstatningsbeløp regnet fra forfallstid og frem til betaling skjer.

4. Oslo Lysverker tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Adv. Ragnhild Dæhlin har på vegne av Oslo Lysverker bl.a. anført: - - -

Advokat Ragnhild Dæhlin har på vegne av saksøkte nedlagt påstand om at Oslo Lysverker frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

Rettens bemerkninger:

Retten bygger sin avgjørelse på vassdragsreguleringsloven (lov av 14.12.1917 nr. 17) §16 pkt. 5, 7. ledd og §7, §8, §9 forskriftene til loven vedtatt ved Kgl. res. av 17. februar 1984 (nr. 432) - «Forskrift om justering av årlige erstatninger, konsesjonsavgifter og fond m.v. i medhold av vassdragslovgivningen».

Lovbestemmelsen lyder: «Årlige erstatninger skal justeres hvert 5. år på grunnlag av justeringsnormer som fastsettes av Kongen. Ved fastsettelsen av normene skal det særlig tas hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft.»

Forskriftenes §7, §8 beskriver hvilke årlige erstatningsbeløp som skal justeres og hvorledes justeringen skal finne sted og §9 lyder: «Forfall etter §7 og §8 er det tidspunkt vedkommende erstatninger er rettskraftig fastsatt. Har tiltredelse skjedd før dette tidspunkt, reknes forfall første gang fra tiltredelsen.»

Retten er kommet til at Oslo Lysverker må indeksjustere de årlige erstatninger til saksøkerne bokstavelig i samsvar med forskriftenes §9.

Rettens standpunkt innebærer at Oslo Lysverker ikke kan unnlate indeksjustering av fløtningserstatningene og heller ikke kan Oslo Lysverker legge avhjemlingstidspunktet til grunn for indeksjusteringen av de årlige erstatninger.

Selv om saksøktes anførsler således ikke har ført frem, har retten likevel ikke vært uten forståelse for de argumenter som advokat Ragnhild Dæhlin har anført til støtte for Oslo Lysverkers standpunkt i saken.

Retten er således langt på veg enig med Oslo Lysverker i at saksøkerne - ved at erstatningene indeksjusteres fra tiltredelsen - vil få prisstigningen mellom tiltredelse og avhjemling dekket to ganger. Iallfall er det på det rene at de forskjellige skjønn der erstatningene ble fastsatt, la prisnivået på avhjemlingstidspunktet til grunn og avsavnsrente mellom tiltredelse og avhjemling ble innregnet i erstatningene. Det er derfor sannsynlig at erstatningene i de fleste tilfelle inkluderer prisstigning frem til avhjemling. I så fall må Oslo Lysverker ha rett i at man ikke unngår dobbeltjustering uten å la justeringen etter forskriftenes §9 foregå fra avhjemlingstidspunktet.

Retten har heller ikke vært uten forståelse for det advokat Ragnhild Dæhlin har anført om justering av erstatningene for en fløtning som er bortfalt. Retten finner således at det her er tale om erstatninger som ikke lenger samsvarer med tilsvarende skader eller ulemper for grunneierne.

Når retten likevel er kommet til at saksøktes argumentasjon må avvises, har det sammenheng med at retten ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å godta en indeksjustering som ikke er i samsvar med ordlyden i §9 i den Kgl. res. av 17. februar 1984. Retten kan likeledes ikke se at det finnes hjemmel for å gjøre unntak for tilsvarende indeksjustering av de erstatninger som gjelder fløtning, med den begrunnelse at denne fløtning er bortfalt.

Retten har spesielt drøftet Oslo Lysverkers anførsel om at vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5, 7. ledd og forskriftene i Kgl. res. av 17. februar 1984 må tolkes etter sitt formål. Retten er enig i at reguleringsklausulens formål er å sikre grunneierne mer verdifast erstatning, og retten antar at dette langt på veg er oppnådd ved å legge avhjemlingstidspunktet til grunn for reguleringen. Om

Side:917

så er tilfelle, er det imidlertid etter rettens mening ikke tilstrekkelig begrunnelse for å fravike en uttrykkelig bestemmelse i lov og forskrift. Retten legger i denne forbindelse vekt på at den Kgl. res. av 1984 - i den sak som her pådømmes må bli å likestille med formell lov, og at retten - ved tolkning av forskriften - må ta utgangspunkt i de ord og uttrykk som loven og forskriften benytter. Retten antar at Oslo Lysverker tolker forskriftens §9 i strid med forskriftens ordlyd, og det er det etter rettens mening ikke adgang til, i dette tilfelle.

Det er lovens egne ord som danner utgangspunktet for enhver tolkning, kfr. bl.a. Ragnar Knoph: Oversikt over Norges rett side 17 ff, og noen språklig uklarhet er det her etter rettens mening egentlig ikke tale om. Heller ikke kan det forøvrig utledes noe bestemt av formålet med bestemmelsene. Formålet er riktignok å opprettholde kjøpekraften av erstatningene, men dette oppnås i noen grad både ved å legge saksøkernes og saksøktes rettsoppfatning til grunn. Hverken ved den ene eller den annen tolkning oppnås full kompensasjon for prisstigningen, men det oppnås totalt sett noe mer ved å tolke forskriften bokstavelig.

Heller ikke saksøktes øvrige anførsler fører frem, etter rettens mening.

Retten har spesielt vurdert saken i lys av Gr.l. §97, fordi Oslo Lysverker til støtte for sitt syn har vist til at den indeksregulering av årlige erstatninger som ble innført ved den Kgl. res. av 17. februar 1984, fikk virkninger for erstatninger som ble fastsatt tildels lenge før lovendringene i 1983 og før forskriften av 1984. Saksøkte har derfor påberopt Grunnlovens §97 og anført at denne grunnlovsbestemmelse iallfall beskytter mot urimelig tilbakevirkning.

Saksøkte har også påvist at det i Ot.prp. nr. 43 for 1957 98 (forarbeider til oreigningsloven) er anført at departementet (Justisdepartementets lovavdeling) antar «at Grunnlovens §97 er til hinder for at justeringsregler i utkastets §24 gis anvendelse for ekspropriasjoner som har funnet sted før felleslovens ikrafttredelse». Den endring som ble innført i 1959 - regulering hvert 20. år - er helt parallell til justeringsbestemmelsen av 1983/84. Oslo Lysverker har derfor rett i at de juridisk sakkyndige i 1957 var av den oppfatning at det ville være grunnlovsstridig å foreta indeksjustering med tilbakevirkning.

Rettens oppfatning er likevel at man riktignok i den sak som her pådømmes, står overfor bestemmelser som er gitt tilbakevirkende kraft, men at tilbakevirkningen ikke er grunnlovsstridig.

Retten finner støtte for sitt syn i uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling - over 20 år etter uttalelsen i 1957. Den siste uttalelsen er inntatt i Ot.prp. nr. 1 - 1981/1982 18 pkt. 3.3.1. I proposisjonen er sitert et høringsnotat der departementet bl.a. (på side 20) uttaler: «Ved vurderingen av hvilke krav Grunnlovens §97 stiller, kan det være vanskelig å trekke opp en generell grense. Etter det syn på §97 som etter hvert har fått øket utbredelse, kan man neppe se Grunnlovens §97 som en statistisk rettsregel som lar seg uttømme i bestemte rettssetninger, upåvirkelige av seinere utvikling. §97 har på dette området i mye karakter av en rettslig standard, som innebærer et vern mot den urimelige eller vilkårlige tilbakevirkning.» Videre anfører lovavdelingen: «Det er i dette tilfellet sterke rimelighetsgrunner som kan tale for en vid adgang til tilbakevirkning, og endringsforslaget tar bare sikte på regulering med virkning for fremtiden. Eldre eksproprianter kan neppe motsette seg dette. Ekspropriasjonen gir dem ikke noen grunnlovsbeskyttet rett til å betale et vederlag for ekspropriasjonen i form av årlige erstatninger som reelt sett får stadig lavere verdi. Snarere vil det vel mellom partene virke rettferdig at den reelle verdi av

Side:918

erstatningen opprettholdes. Foretar man en totalvurdering av forholdet ville det i inflasjonstider være en ensidig prioritering av eksproprianten på bekostning av ekspropriaten om lovgiveren skulle være avskåret fra å fastsette justeringsregler med virkning for eldre ekspropriasjoner.»

Retten er også kommet til at det i spørsmålet om grunnlovsstridig tilbakevirkning må legges betydelig vekt på hvorvidt tilbakevirkningen er reelt vurdert av Stortinget og hvorvidt vedtaket har bred oppslutning i Stortinget. I spørsmålet om den tilbakevirkning som ble innført med lovendringen i 1983 (og Kgl. res. i 1984) er det på det rene at Stortinget enstemmig vedtok lovendringen - etter at spørsmålet om tilbakevirkning var grundig drøftet i forarbeidene til loven.

I et slikt tilfelle finner retten å legge til grunn at såvel grunnlovsmessigheten som hensiktsmessigheten av loven og forskriften og spørsmålet om disse rettsregler er rimelige, er så fullstendig og betryggende vurdert av lovgiveren, at domstolen må tre tilbake for en overprøving.

Retten viser forøvrig til Andenæs: Statsforfatningen i Norge (1976) side 412-413 der Andenæs omtaler den teori som anfører at Grunnlovens §97 gir uttrykk for et rettferdighetsprinsipp og må tolkes deretter. De ulike kilder gir uttrykk for at «det er den urettferdige, den utilbørlige, den hensynsløse tilbakevirkning paragrafen tar sikte på. Det er bare overgrep fra lovgivningsmakten den vil hindre.» Andenæs' oppfatning synes å være at man ikke kan ta noe generelt standpunkt til rettferdighetsprinsippet og at det på noen områder kan oppstilles faste regler, mens man på andre områder er henvist til en rimelighetsvurdering av den enkelte lov.

I den sak som her pådømmes er det rettens oppfatning - utfra en totalvurdering av de årlige erstatninger - at saksøkerne (og de øvrige flere tusen erstatningsberettigede) til tross for indeksjustering, kun unntaksvis har beholdt kjøpekraften av de i skjønnene opprinnelig fastsatte årlige erstatninger. Når Oslo Lysverker således etter rettens mening generelt har sluppet å kompensere hele fallet i pengeverdien, kan det ikke anføres som urimelig for Oslo Lysverker om den tolkning av lov og forskrifter som retten legger til grunn, medfører at Lysverket kommer noe nærmere full kompensasjon for prisstigning til de erstatningsberettigede.

Partenes advokater kom under hovedforhandlingen ganske bredt inn på forfallsbegrepet - dels i norsk rett mer generelt i forhold til foreldelse, erstatning, ekspropriasjonserstatning o.l. - og dels i forhold til den sentrale bestemmelsen i saken (§9 i den Kgl. res. av 1984).

Disse betraktninger om forfallsbegrepet er referert i dommen under «Partenes anførsler».

Retten kan ikke se at disse synspunkter vesentlig bidrar til å løse den foreliggende tvist.

Hvis tiltredelse som forfallstidspunkt - slik som bestemt i §9 - innebærer noe nytt i forhold til tilsvarende rettsregler på dette området kan det sies å representere et element av «upåregnelighet», hvilket evt. kunne vært et moment i bedømmelsen av om den foreliggende tilbakevirkning er urimelig. Noen særlig betydning i så måte har det imidlertid ikke, etter rettens mening. Dessuten kan det i sin alminnelilghet være liten tivl om at erstatninger for skade o.l. «forfaller» når skaden inntrer.

At også Oslo Lysverker har vært klar over det, bekreftes bl.a. av at den såkalte avsavnsrente ved skjønnene ble innregnet i de årlige erstatninger.

Side:919

Heller ikke kan retten se at partenes ulike oppfatninger om forfallsbegrepet bidrar til løsning av det sentrale tvistespørsmål - om indeksjusteringen skal skje fra tiltredelsen eller fra avhjemlingen. I den sak som her pådømmes står man overfor en bestemmelse som uttrykkelig foreskriver at justering skal skje fra tiltredelsen, og retten finner at en så klar og utvetydig bestemmelse ikke gir plass for tolkning, selv om det måtte kunne hevdes at første setning i §9 og §2 i den påberopte Kgl. res. av 4. mai 1979 (om justering av årlige erstatninger ved ekspropriasjon), har skapt noe uklarhet om det normale forfallsbegrep for erstatninger.

Saksomkostninger.

I spørsmålet om saksomkostninger har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - de to meddommerne - er kommet til at tvml. §172,2 avgjør omkostningsspørsmålet. Dette flertall har pekt på at rettens avgjørelse hviler på bedømmelsen av kompliserte juridiske spørsmål, og at avgjørelsen på vesentlige punkter, har vært så tvilsom at Oslo Lysverker hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten.

Særlig har flertallet lagt vekt på den tvil som er skapt ved at Olje- og Energidepartementet har gitt uttrykk for at en Kgl. res. som departementet selv har utarbeidet proposisjon til, ikke i alle forhold skal tolkes bokstavelig. Flertallet finner også at en ikke ubetydelig tvil om grunnlovsmessigheten av de rettsregler som dommen bygger på, i seg selv er fyldestgjørende grunn til å se rettens avgjørelse.

Rettens mindretall - rettens formann - har stemt for at saksomkostningsspørsmalet avgjøres etter hovedregelen i tvml. §172, 1. Hans standpunkt er at Oslo Lysverker har tapt saken fullstendig og at saksøkte derfor skal pålegges å erstatte saksøkerne deres saksomkostninger, idet avgjørelsen etter hans mening ikke har frembudt tilstrekkelig tvil til å bygge avgjørelsen av omkostningsspørsmålet på tvml. §172 annet ledd.

Forøvrig er dommen enstemmig. - - -