RG-1990-1196

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1990-04-20
Publisert:	RG-1990-1196
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. april 1990 i sak nr. 339/1988
Parter:	Støa Smolt og Klekkeri A/S v/styrets formann, 2. Atle Morlandstø (advokat Endre Grande) mot 1. Egil Morland m.fl. (12 parter) (advokat Pål Heldal).
Forfatter:	Lagmann Bjarne Danielsen, ekstraordinære lagdommere Lars Sollesnes, M. Lund
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §14, §1, Servituttlova (1968) §2, Konkursloven (1863) 1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §3, Vassdragsloven (1940)

Den 23. april 1985 ble det inngått leieavtale mellom Atle Morlandstø, eier av gnr. 32, bnr. 4 i Fjell, og Støa Smolt og Klekkeri A/S. Leieobjektet var et areal på 2 dekar samt vannrettigheter - omfattende Støavann, Morlandsvann og Stemmevann med tilhørende demninger. Avtalens formål var klekkeri og settefiskproduksjon. Det er opplyst at konsesjon ble gitt i 1986, men at anlegget ble startet opp allerede våren/sommeren 1985. Det er videre opplyst at Støa Smolt og Klekkeri A/S er et familieselskap hvor Atle Morlandstø og hans svoger Gunnar Brakstad hver har 47% av aksjene.

Den 3. februar 1988 tok Egil Morland m.fl. ut stevning mot Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø. Den prinsipale påstand gikk ut på at de saksøkte skulle kjennes uberettiget til å foreta oppdemning eller uttapping av Morlandsvannet til bruk for fiskeoppdrettsanlegg. Subsidiært ble det påstått at reguleringsretten er begrenset i samsvar med sluse og friskyttet i den gamle stemmegarden. Det ble videre påstått at de saksøkte skulle kjennes uberettiget til å ha vannledninger over gnr. 32, bnr. 9 og ut i Morlandsvannet, og at de skulle dømmes til å fjerne disse innen en av retten fastsatt frist. Det ble også påstått tilkjennelse av saksomkostninger. Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø påsto frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Den 7. oktober 1988 avsa Midhordland herredsrett dom i saken med slik domsslutning:

«1. Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø kjennes uberettiget til å foreta oppdemning eller uttapping av Morlandsvannet til bruk for fiskeoppdrett og oppdrettsanlegg.

2. Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø kjennes uberettiget til å ha vannledninger over gnr. 32, bnr. 9 og ut i Morlandsvannet.

3. Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø dømmes til å fjerne ledningene omtalt i pkt. 2 innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne dom.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten vises til dommen.

Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø har i rett tid påanket dommen. De gjør i det vesentlige gjeldende det samme som for herredsretten. Det anføres at herredsretten har lagt til grunn feil bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Utgangspunktet for vurderingen av rettighetene i de tre vann, Støavann, Morlandsvann og Stemmevann, vil være skjøtet fra 1833 og eierforholdene på dette tidspunkt. Gården Morland og plassen Morlandstø, med møllebrukene, tilhørte da samme eier. Det var Berge Andersen som overtok Morland på skifte etter sin far i 1828 - mens enken ble sittende med plassen Morlandstø, som hun så overdro til

Side:1198

sønnen Berge Andersen. I 1833 ble Morland skjøtet til to brødre, og skjøtet må forstås slik at Morlandstø skulle ha alle vannrettigheter, og at det her gjaldt eiendomsrett. Det ble drevet møllebruk som næring på Morlandstø i 1833, og dette hadde utvilsomt allerede vært drevet i en årrekke - uten at opprinnelsen kan klarlegges i dag. Berge Andersen satt med begge eiendommene og det var naturlig at han sikret seg eiendomsretten til vann og fall når han skulle beholde Morlandstø og drive møllebruk der. Det anføres at utformingen av skjøtet på Morland i 1833 gir støtte for dette syn. Det anføres videre at det forelå lokal oppfatning om eiendomsrett og at eierne av Morlandstø har oppfattet seg som eiere av vannene. Det hevdes videre at dette syn er lagt til grunn ved utskiftnings- og skylddelingsforretninger. Ankemotpartene utleder eventuelle rettigheter til vannene fra ett av de to bruk fra 1833. Bortsett fra ett tilfelle - hvor det er gjort en åpenbar feil - har ingen fått eiendomsrett ut i vannet. Det er vist til beskrivelser i forskjellige forretninger og det hevdes at disse beskrivelser godtgjør at grensene går langs vannet og ikke ut i vannet. Når Morlandstø ikke var med i utskiftningen på Morland fra 1900 til 1906, så er sammenhengen at Morlandstø var eier av vannet som før. De gamle rettigheter som ble forbeholdt samtlige bruk som før, gjaldt bl.a. fiskerett, og er uten interesse i foreliggende sak. Til støtte for sitt syn har de ankende bl.a. også vist til en fremlagt beskrivelse av Morlandstø i forbindelse med forslag om fordeling av matrikkelskyld etter lov av 6.6.1863, hvor det er nevnt «et vandfald». Det er også vist til at det er en rekke andre eiere rundt vannene som ikke har bestridt Morlandstøs rettigheter.

Det er konkludert med at det foreligger en eiendomsrett. Det kan da disponeres fritt til ethvert formål og det eksisterer kun den begrensning at oppdemning bare kan skje til friskyttet.

Subsidiært gjøres gjeldende at Morlandstø har en altomfattende bruksrett til vannet knyttet til oppdemning til friskyttet og nedtapping uten nedre grense. De rettigheter som ankemotpartene eventuelt har er kun restrettigheter.

Når det gjelder utnyttelsen av vannet, må utgangspunktet etter dette være at det ikke var noen form for begrensninger i 1833 og at det heller ikke er begrensninger i dag.

Det forhold at utnyttelsen av vannrettighetene har vært knyttet til mølledrift kan under enhver omstendighet ikke være avgjørende. Eieren av brukene før skjøtingen i 1833 sikret seg en levevei - som ut fra datidens forhold var møllebruk. Det var dette som var leveveien på Morlandstø, sammen med laksefiske. Det ble drevet med opp til tre møllebruk og dette må betegnes som en industribedrift. Det forhold at mølledriften ble nedlagt i 1945 kan ikke innebære at andre former for virksomhet som kan utnytte de rettigheter som foreligger, er avskåret. Utnyttelsen av rettighetene i forbindelse med settefiskanlegg er helt naturlig i dag. Det er også en rekke andre som bruker tilsvarende rettigheter på denne måte. Slike endringer er også blitt godtatt. Det er vist til rettspraksis, herunder bl.a. til Gulating lagmannsretts dom av 3.4.1987. Om vannet brukes til gjennomstrømning i et settefiskanlegg eller at fallhøyden utnyttes må være likegyldig for ankemotpartene - og således liten betydning ved vurderingen. Ulempene vil heller ikke

Side:1199

bli større enn de tilstøtende grunneiere må finne seg i ved mølledrift, hvilket må være sentralt ved vurderingen av annen utnyttelse. Det som skjedde angående nedtapping av Morlandsvann i 1986 og 1987 var helt ekstraordinært og sterkt beklagelig. Man var kommet i en nødssituasjon og måtte tappe ned for å berge fisken. Det er ikke grunn til å tro at slik nedtapping vil bli aktuell på nytt. Den vannledning som ble lagt ut i Morlandsvann vil bare ligge som sikkerhet i påkommende tilfelle. Man har fått bedre erfaring når det gjelder «kjøring» av vassdraget og behovet for vann er redusert ved tilførsel av oksygen. Produksjonen er også bedre tilpasset. Det er vist til nærmere redegjørelse i partsforklaring fra Gunnar Brakstad. De problemer man hadde er overvunnet og det må kunne legges til grunn at nedtapping som i 1986 og 1987 ikke vil gjenta seg. Det er vist til at ankemotpartene ikke har hatt noen bemerkninger til den regulering som har funnet sted fra 1987 og frem til nå. Det er også vist til at vannstanden under rettens befaring var 15 til 20 cm høyere enn overløpet i begge de nederste vann. Når det gjelder reguleringene da det var mølledrift, er særlig fremholdt at det på høsten ofte skjedde full nedtapping. Det er også vist til et prosessskrift hvor det er redegjort for vannforbruket til mølledrift og til fiskeoppdrett. Basert på situasjonen i 1989 var dagsforbruket til eksisterende anlegg ca. 1/9 av dagsforbruket til mølledrift. Det er i tillegg redegjort for visse korreksjoner fra 1989.

Når det gjelder ulempene generelt for ankemotpartene anføres disse å være små. Det har også skjedd den vesentlige endring at bruken av Morlandsvann til adkomst for lengst er avløst av vei.

Subsidiært påberoper de ankende parter vassdragsloven §14 som grunnlag for vannuttaksrett til settefiskanlegg. Det er vist til avgjørelser som aksepterer at slik utnyttelse er «teknisk bruk». Bestemmelsen forutsetter at Morlandstø er grunneier. Det er vist til tidligere anførsler angående eiendomsrett til vannene. Under enhver omstendighet er Morlandstø eier av en mindre holme i Morlandsvann og dette må medføre at §14 kommer til anvendelse.

Det anføres videre at de ankende parter har rett til å ha vannledning fra Morlandsvann og over gnr. 32, bnr. 9 og ned til Støavann. Det kan ikke være av særlig betydning for grunneierne om vannet renner i elven eller i rør i elveløpet. Dette ble gjort for å skaffe renest mulig vann og må ligge innenfor de rettigheter som foreligger. Noen skade eller ulempe er heller ikke påvist.

Det gjøres også gjeldende at det foreligger avtale med grunneieren om å ha ledning over eiendommen.

Så vidt forstås påberopes også vassdragslovens §14 i denne sammenheng.

Når det gjelder vannledningen som er lagt et stykke inn i Morlandsvann, så anføres at det er adgang til dette i kraft av den eiendomsrett som Morlandstø har til vannet. Det samme må gjelde om lagmannsretten bygger på en bruksrett. Også i denne relasjon er vassdragsloven §14 påberopt.

Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø har lagt ned slik påstand:

«1. Atle Morlandstø er som eier av nr. 32. bnr. 4 i Fjell i h.t.

Side:1200

vassdragslovens §1 eier av Morlandsvannet med tilknyttet oppdemmingsrett avgrenset av eksisterende friskytt i demningen.

2. Atle Morlandstø og Støa Smolt og Klekkeri A/S er berettiget til å utnytte vannrettighetene i samtlige 3 vann til gjennomstrømming av fiskeoppdrettsanlegg for smoltproduksjon, herunder også å lede vann mellom vannene i eksisterende elver, eller via rørledning lagt i eksisterende elveløp.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Egil Morland m.fl. gjør i det vesentlige gjeldende det samme som for herredsretten.

De anfører således at det ikke er holdbart grunnlag for anførslene om eiendomsrett i bl.a. Morlandsvann. Formål og stiftelsesgrunnlag vil her være det sentrale utgangspunkt og vesentlig ved bedømmelsen.

Skjøtet fra 1833 på eiendommen Morland viser at det allerede før den tid var møllebruk på Morlandstø og rettigheter i den sammenheng. Ved skjøtingen skulle det ikke foretas noen innskrenkninger i «min Dæmningsret». En slik formulering må være relativt klar og entydig. Det gjelder en rettighet til å demme opp vannene - og ingen eiendomsrett. Formålet var angitt til møllebruk, hvilket også normalt tilsier en bruksrett. Dette har også vært oppfatningen på Morlandstø. Det er vist til at daværende eier av Morlandstø i 1976 undertegnet en erklæring hvor han ga uttrykk for å ha bruksrett til Morlandsvannet, samtidig som han betegnet seg som eier av den oppsatte stemmegard. Det er i denne sammenheng også påberopt uttrykksmåten i et forlik som ble inngått 9.5.1934.

Egil Morland m.fl. har videre imøtegått at utskiftninger og skylddelingsforretninger skulle gi holdepunkt for at Morlandstø er eier av bl.a. Morlandsvann. Det foreligger således ikke dokumenter som omtaler Morlandstø som eier. Spørsmålet vil være om eiendomsretten fortsetter ut i vannet og således tilhører tilstøtende eiere, eller om vannet fortsatt ligger i fellesskap mellom de som var med i utskiftningen. Uansett om vannet er skiftet eller ikke, så har ikke Morlandstø noen eiendomsrett. Av enkeltforretninger er særlig vist til en skylddeling fra 1970 hvor en parsell ble fraskilt gnr. 32, bnr. 9. Peder Morlandstø var her skylddelingsmann. Grensebeskrivelsen viser at grensen går ut i Morlandsvann, slik at en del av dette er tillagt parsellen. Dette viser at Peder Morlandstø ikke kan ha ment at Morlandsvannet var eid av gnr. 32, bnr. 4.

Når det gjelder omfanget av retten så gjelder den å demme opp. Dette ligger i ordbruken. Det var således ingen adgang til å senke i forhold til naturtilstanden. Faktisk bruk gjennom lang tid må også være avgjørende for rettens omfang. Friskyttet er det enighet om, og nedre grense må være bunn av sluse, som er identisk med opprinnelig naturlig terskel.

Det aksepteres at det foreligger en oppdemningsrett og rett til å regulere innen de nevnte grenser. Retten er ikke falt bort ved «ikke bruk», men retten er etter stiftelsesgrunnlaget og anvendelse knyttet til møllebruk. Det kan ikke være adgang til å overføre demningsretten til en helt annen form for utnyttelse, i alle fall ikke slik omstendighetene

Side:1201

er i den foreliggende sak. Til støtte for sitt syn er bl.a. påberopt Rt-1965-1140 og Rt-1966-752.

Det anføres at bruksutøvelsen i møllebrukets tid var en helt annen enn det som har skjedd etter at driften med settefiskanlegg ble satt igang. Tidligere ble retten brukt i en periode fra september til jul, samt en kort periode på vårparten. I høstperioden kunne det nok forekomme full nedtapping fra tid til annen, men ikke særlig ofte. Nå blir rettighetene nyttet mesteparten av året. Det er særlig vist til to lange perioder i 1986 og 1987 hvor vannet var tappet langt ned - ca. 1 meter under bunn i sluse. Dette skjedde ved at det ble lagt ut slange i Morlandsvann, idet slangen fungerte etter hevertprinsippet. Ulempene var meget betydelige og på grunn av store gjørmete områder var det også faremomenter knyttet til nedtappingen. Det er vist til fremlagte fotografier og til forklaringer. Det som her skjedde må overskride enhver grense for hva som kan godtas av endringer. De ankende parter har fastholdt at slangen skal ligge og tilsvarende uttappinger kan da skje på nytt. Selv om man ikke tapper mer enn til bunn i sluse vil ulempene bli større enn de var i møllebrukets tid, og det plikter man ikke å finne seg i.

Det anføres også at det ved vurderingen må kunne tas hensyn til at Morlandsvann har vært oppdemmet i ca. 40 år og at grunneierne har tilpasset seg en ny normalvannstand.

Det er også anført som vesentlig at det nå er vannet som substans som nyttes, mens oppdemningsretten gjaldt utnyttelse av fall.

Det gjøres videre gjeldende at vassdragsloven §14 ikke kan komme til anvendelse. Det er ikke grunnlag for Morlandstøs anførsler om eiendomsrett, heller ikke for påstanden om eiendomsrett til en mindre holme i Morlandsvann, hvilket er et vilkår for å nytte bestemmelsen.

Det anføres videre at Morlandstø eller Støa Smolt og Klekkeri A/S ikke har noen rett til å legge vannledning over gnr. 32, bnr. 9 og ut i Morlandsvann. Det benektes at det er inngått noen avtale om dette, og det er vist til Arvid Morlandstøs partsforklaring. En slik rett følger heller ikke av oppdemningsretten. Det er bare adgang til å demme opp Morlandsvann og slippe vannet i elveløpet til Støavann. Det vil for øvrig alltid være visse ulemper med slike ledninger og eieren blir også avskåret fra å nytte de rettigheter han selv har til vannet i medhold av vassdragsloven. Vassdragsloven §14 kan heller ikke hjemle noen rett til å legge vannledning over annen manns grunn.

Når det gjelder vannledningen som er lagt inn i Morlandsvann er det ikke hjemlet i oppdemningsretten og vil åpenbart være i strid med denne. Slik ledningen er lagt og ble anvendt, medførte den nedtapping langt under hva retten hjemler. Selv om ledningen ble anvendt slik at det bare kunne tappes til bunn sluse er det hverken etter oppdemningsretten eller etter vassdragsloven §14 adgang til å legge ledning over annen manns eiendom.

Egil Morland m.fl. har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

2. Rett til vassuttak av Morlandsvatnet/Stemmevatnet er begrenset i

Side:1202

samsvar med topp friskyttet og bunn av sluse i eksisterende demning.

3. Pkt. 2 og 3 i herredsrettens dom stadfestes.

4. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

For lagmannsretten har Gunnar Brakstad, Atle Morlandstø, Otto Søraa, Arvid Morlandstø og Egil Morland avgitt partsforklaringer. Det er avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Retten har foretatt åstedsbefaring.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter de foreliggende dokumenter legges til grunn at Berge Andersen overtok Morland i forbindelse med skifte etter sin far i 1828. Enken ble ifølge samme skifteforretning sittende med plassen Morlandstøen. Det fremgår av skjøte av 4. desember 1833 at Morlandstø ble skjøtet fra enken til hennes eldste sønn Berge Andersen. Av et skjøte - som også er datert 4. desember 1833 - fremgår at Berge Andersen solgte Morland til to brødre. Av dette skjøtet fremgår at han solgte eiendommen «med forbeholdenhed af at Kjøberen ikke til Skade for mig eller efterkommende Eiere af Gaarden Morlandstøen foretages nogen Indskrænkning med Hensyn til min Dæmningsret, som Eier af Møllebrugene paa Morlandstøen». Dette må oppfattes slik at den demningsrett som tidligere hadde vært nyttet på Morlandstø ble forbeholdt denne eiendom og at det ikke skulle skje noen innskrenkninger. At det lenge før 1833 hadde vært møllebruk på Morlandstø, med utnyttelse av fallet der og med regulering av ovenforliggende vann, er det for øvrig enighet om. Skjøtet fra 1833 vil være av sentral betydning når det gjelder hvilken rett man her står overfor. Retten er betegnet som «Dæmningsret» og lagmannsretten kan vanskelig oppfatte dette på annen måte enn som en særlig råderett over annen manns eiendom. Både etter ordbruk og slik man etablerte reguleringer i eldre tid må retten gjelde oppdemning. De aktuelle interesser vil også være ivaretatt ved den forståelse som her legges til grunn. En del ytterligere opplysninger og dokumenter støtter dette syn. Det vises således til at eieren av Morlandstø i 1976 undertegnet en erklæring hvor han ga uttrykk for å ha bruksrett til Morlandsvannet, men var eier av den i vannet oppsatte stemmegard (demning). Det vises også til at Peder Morlandstø var skylddelingsmann ved en forretning i 1970, og hvor grensebeskrivelsen er uforenlig med at gnr. 32, bnr. 4 skulle være eier av Morlandsvann. De skylddelinger og utskiftninger som de ankende parter viser til, gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke holdepunkter for at Morlandstø har eiendomsrett til bl.a. Morlandsvann. Det er ikke i noen av de dokumenter det er vist til angitt at Morlandstø er eier av vannet. Om vannet tilhører tilstøtende eier, eller ble liggende uskiftet, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på. Den påberopte beskrivelse av herligheter tilhørende Morlandstøen i forbindelse med matrikkelen omtaler «vandfald», hvilket må antas å gjelde det fall som lå til eiendommen og ble utnyttet i forbindelse med mølledriften.

Når det gjelder omfanget av demningsretten er partene enige om at den oppad er begrenset til friskyttet. Som tidligere angitt er retten kommet til at det bare er adgang til å demme opp. I tillegg til før nevnte

Side:1203

begrunnelse må det også legges vekt på at det kun er oppdemning som har vært praktisert. Det er opplyst at bunn sluse og opprinnelig naturlig terskel ligger i samme nivå, hvilket det for øvrig er enighet om.

Ankemotpartene har akseptert at demningsretten består, selv om den ikke har vært utnyttet siden 1945. De motsetter seg imidlertid at demningsretten kan nyttes i forbindelse med settefiskproduksjon.

Som tidligere nevnt ble det drevet møllebruk på Morlandstø før 1833 og demningsretten i skjøtet av 1833 er også knyttet til «møllebrugene på Morlandstøen». Ut fra datidens forhold og virksomheter var nevnte utnyttelse det man hadde for øye. Dette kan imidlertid ikke innebære at utnyttelsen skal være helt fastlåst til hva man opprinnelig tenkte seg. I pakt med utviklingen og ut fra en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfellet må det aksepteres at det opprinnelige formål med en oppdemningsrett blir endret. Retten viser bl.a. til de prinsipper som er nedfelt i lov om særlege råderettar over fast eigedom, §2. Det vises også til Gulating lagmannsretts dom av 3.4.1987.

Det vesentlige i 1833 må ha vært å sikre demningsretten for opprettholdelse av næringsvirksomhet. Etter de opplysninger som foreligger var møllevirksomheten forholdsvis omfattende, og det man først og fremst levde av på Morlandstø. Også i dag er det utnyttelse i næringsvirksomhet det er spørsmål om, og dette bør tillegges vekt. Etter rettens oppfatning må påheftelsen av demningsretten ses som det sentrale. I relasjon til de grunneiere som må tåle en regulering av vannene, må den måte vannet utnyttes på normalt være uten betydning. Retten kan således ikke se at det kan tillegges nevneverdig vekt at vannet nå nyttes til gjennomstrømning i et settefiskanlegg, mens tidligere bruk var basert på utnyttelse av fallet nederst i vassdraget.

Under tvil er retten kommet til at det må aksepteres at oppdemningsretten kan nyttes til den virksomhet som er etablert ved fiskeoppdrett. Utnyttelsen av demningsretten må imidlertid ha de samme grenser som før, bunn sluse og fri-skyttet. Dette innebærer at de langvarige nedtappinger - ned til ca. 1 m under bunn sluse - i 1986 og 1987 har vært klart ulovlige og i strid med den rett som foreligger. Ledningen må fjernes og ulempene som var et resultat av ulovlig nedtapping, vil da ikke kunne skje i fremtiden.

Når retten har funnet at endring av formålet må kunne aksepteres, har dette nøye sammenheng med at ulempene - etter rettens vurdering - totalt sett vil bli omtrent de samme som ved tidligere regulering til møllebrukene.

Opplysningene om hvordan reguleringen ble praktisert i den tid det ble drevet møllebruk er noe usikre. Det må imidlertid antas at det har vært forholdsvis stor nedtapping av Morlandsvann på høstparten. Ved nåværende drift vil reguleringen bli brukt i større deler av året, men flere forhold tilsier at Morlandsvann sjelden vil bli tappet til bunn sluse. Det vil være i bedriftens egen interesse å tilpasse driften og ha vann i reserve. Det vil her være av sentral betydning at ledningen i Morlandsvann må fjernes og at man således ikke har noen mulighet for å tappe under bunn sluse. Etter det som er opplyst skal oppdemningsretten i Stemmevann ikke ha vært i bruk, og her vil det da være en reserve som kan avdempe nedtapping i Morlandsvann. Det legges også vekt på at

Side:1204

bedriften nå synes å ha god kontroll over manøvreringen av vassdraget. Fra høsten 1987 og frem til i dag er det opplyst at grunneierne ikke har hatt innvendinger når det gjelder foretatt regulering. Retten finner også støtte for sin oppfatning i fremlagt materiale vedrørende vannbehovet for settefiskanlegget og de opplysninger som Gunnar Brakstad har gitt når det gjelder bruken av reguleringsretten.

Etter en samlet vurdering er retten således blitt stående ved at ulempene ved regulering totalt sett må antas å bli omtrent de samme som tidligere. Ved denne vurdering har retten funnet at det må ses bort fra at Morlandsvann har vært holdt oppdemmet i ca. 40 år fra 1945. Slik retten ser det er det ikke relevant å sammenligne ulempene med en slik oppdemmet tilstand.

Etter rettens oppfatning ligger det klart utenom oppdemningsretten å legge ledning ut i Morlandsvann og ledning over gnr. 32, bnr. 9. Det er kun adgang til å demme opp og slippe vannet naturlig i elv til neste vann. I tillegg kommer at vannledningen i Morlandsvann også direkte har vært nyttet til å tappe under bunn i sluse - i klar strid med oppdemningsretten, jfr. ovenfor. Etter det som er fremkommet er det ikke ført bevis for avtale med eieren av gnr. 32, bnr. 9 om å føre ledning over hans eiendom.

Vassdragsloven §14 kan heller ikke komme til anvendelse. Når det gjelder Morlandsvannet vises til at retten er kommet til at Morlandstø ikke er eier av dette. Det er i denne sammenheng også påberopt at Morlandstø skal eie en liten holme i Morlandsvann. Retten kan vanskelig se at det er ført tilstrekkelig bevis for dette. Uansett kan ikke retten se at det er hjemmel etter §14 til å legge ledning over annen manns grunn i vannet eller i elven nedenfor. Når det gjelder de spørsmål som knytter seg til vannledningene slutter for øvrig lagmannsretten seg til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse.

Anken har delvis ført frem. Saken er dels vunnet og dels tapt. I overensstemmelse med hovedregelen i tvml. §174, første ledd, jfr. §180, annet ledd blir saksomkostninger ikke tilkjent, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Atle Morlandstø og Støa Smolt og Klekkeri A/S er berettiget til å utnytte vannrettighetene i samtlige tre vann til gjennomstrømning av fiskeoppdrettsanlegg for smoltproduksjon, herunder også å lede vann mellom vannene i eksisterende elver.

2. Rett til vassuttak fra Morlandsvatnet/Stemmevatnet er begrenset i samsvar med topp friskytte og bunn av sluse i eksisterende demning.

3. Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø kjennes uberettiget til å ha vannledninger over gnr. 32, bnr. 9 og ut i Morlandsvatnet.

4. Støa Smolt og Klekkeri A/S og Atle Morlandstø dømmes til å fjerne ledningene omtalt i pkt. 3.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Side:1205

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Lise Kvinnsland): - - -

Med hensyn til sakens bakgrunn legger retten følgende til grunn:

Saksøkerne er eiere av eiendommer med beliggenhet ved Morlandsvannet i Fjell.

Saksøkte nr. 1, Støa Smolt og Klekkeri A/S, ble i 1986 tildelt konsesjon for drift av settefiskanlegg på saksøkte nr. 2, Atle Morlandstøs eiendom, Morlandstø, gnr. 32 bnr. 4. Morlandstø ligger ved sjøen nedenfor Morlandsvannet, men ved utløpet fra dette.

Saksøkerries eiendommer utgjorde på begynnelsen av 1800-tallet gården Morland. Morlandstø, og den nevnte gård Morland, ble på denne tiden eiet av Anders Nielssøn Skaaleviig, også kalt ved etternavnet Morlandstøen. Anders Nielssøn Skaaleviig drev mølledrift og hadde 3 møller stående på plassen Morlandstø. Møllebrukene ble drevet ved hjelp av vannkraft ved uttak av vann fra 3 vann. Dette var Støavannet, Morlandsvannet og Stemmevannet. Anders Nielssøn Skaaleviig hadde demningsrettigheter i de nevnte vann.

Retten er ikke kjent med stiftelsesgrunnlaget for demningsrettene.

Etter Anders Nielssøn Skaaleviigs død, ble gården Morland på skiftet i 1928 utlagt til den eldste sønnen Berge. Plassen Morlandstø ble beholdt av enken, Christie Bergesdatter. Kort tid etter at skiftet hadde funnet sted, overdro imidlertid Christie Bergesdatter Morlandstø til Berge. Berge overdro Morland til sine to brødre, Michal og Andreas. I skjøtet av 1833, som vedrører den sist nevnte disposisjon, er det tatt et forbehold som angår demningsrettighetene ved Morlandstø. Fra skjøtet siteres:

«Skjøde. Jeg underskrevne Berge Andersen gjør vitterligt, at have solgt, ligesom jeg og ved mit Skjøde sælger afhænder og overdrager til mine Brødre Michal Andersen og Andreas Andersen den mig ifølge Skifteforretning efter min afdøde Fader, Anders Nielsen Skaaleviig, sluttet 13 Juni 1812 og thingl. lste Aug. nestefter, tilhørende Gaard, Morland, matr. No 67 i Sartors Skibrede af Skyld 2 bpd. Fisk saavelsom et på Gaarden Morlandstøen Grund, for den mellem Os Mundtligen omforenede Kjøbesum 260 Sp. (to hundre og sexti Sp.) med Forbeholdenhed af at Kjøberen ikke til Skade for mig eller efterkommende Eiere af Gaarden Morlandstøen foretages nogen Indskrænkning med Hensyn til min Dæmningsret, som Eier af Møllebrugene paa Morlandstøen.»

Saksøkernes eiendommer er alle utskilt fra gården Morland. Morland var udelt frem til 1833. I 1907 ble det foretatt en innmarksutskiftning vedrørende gården Morland. I dokumentet over denne forretningen har retten fått opplyst at det blant annet heter:

«De gamle rettigheder til de innmarken tilstøtende vande forbeholdes samtlige brug som før.»

Det er ikke uenighet om at det er Morlandsvannet det siktes til ved passusen «de innmarken tilstøtende vande» og at de bruk som er nevnt i dag er eiet av saksøkerne. De saksøkte er av den oppfatning at det også siktes til bruket Morlandstø. Dokumenter som nærmere angir disse rettighetenes stiftelsesgrunnlag, karakter eller omfang er ukjente for retten.

Partene er enige om at Morlandsvannet er undergitt privat eiendomsrett. Imidlertid er de ikke enige om hvem som er grunneiere i dette. Saksøkerne har hevdet at de som grunneiere ved Morlandsvannet, er eiere av grunnen i vannet i tråd med vassdragsloven §3.

De saksøkte har bestridt dette under henvisning til grensebeskrivelser i flere eldre skylddelingsforretninger. Disse forretningene gjelder alle eiendommer

Side:1206

som ble utskilt fra gården Morland.

Fra den påberopte skylddelingsforretningen av 29. oktober 1927 siteres:

«Linjen tar sin begyndelse i ... derfra i sydvestlig retning følgende skiftegjerde mot gnr. 30, bnr. 4 Stølsmyren ... til X i berg ved Morlandsvannet, herfra langs samme vand til utgangspunktet hvor linjen ender.»

Videre er påberopt følgende formulering i utskiftningsforretningen vedrørende gården Kobbeltveit fra august 1926:

«Grensen mellom gården Morland og gården Kobbeltveit begynner nordligst i Morlandsvannet og følger så dette vands østre kant sydover til dets søndre ende ved Morlands innmark ...»

Den siste skylddelingsforretningen de saksøkte har vist til, er av 8. mai 1917 over gården Kobbeltveit. Herfra siteres følgende del av grensebeskrivelsen hvoretter linjen går ... «videre følgende elveleiet til Morlandsvannet, og derfra følgende nævnte vand indtil første utgangspunkt hvor linjen ender».

Oppsitterne rundt Morlandsvannet har tidligere tatt ut vann til husbruk, de har hatt brygger stående, under mølledriftens tid fantes det brygger både for høy og lav vannstand. Vannet ble brukt som transport- og fremkomstvei før det kom vei på land. 1 de senere år er vannet i stadig sterkere grad blitt benyttet i rekreasjonsøyemed.

Det ble drevet møllebruk på Morlandstø antakelig fra midt på 1700-tallet til 1946. Fra 1933 til 1946 var det saksøkte nr. 2, Atle Morlandstøs far, Peder Karlsen Morlandstø, som sto for driften av møllene.

I 1934 ble det i en strid mellom Peder Karlsen Morlandstø på den ene siden og Nicolai A Morlandstø og Rasmus Nilsen Morlandstø på den annen, inngått et forlik. Dette forliket er påberopt av de saksøkte som støtte for deres syn på demningsrettighetenes omfang. Forliket omhandler oppdemning av Støavannet:

«Vatnet i Neste Stemmevatn skal stemmast upp maximum til høgd med krossen i Holmen. Friskjøtet i stemmegarden skal regulerast soleis at vatnet ikkje stig over krossen i Holmen, so at alt overvatnet renn ut, undanteke er flaum som varer herre nokre timar. Der er kross i berg ved stemmegarden i jamnhøgd med kross i Holmen.

Friskjøtet skal vera ferdig til 1. september. Forliket er gjort paa det grunnlag at brukaren av vatsretten Peder K. Morlandstø ikkje gjev fraa seg noko av sine juridiske rettar og fyremuner um han vil selja vatsrettane sine.»

Retten finner det naturlig å skyte inn på dette punkt i fremstillingen at partene er enige om at demningsrettighetene eksisterte og var tillagt Morlandstøen frem til 1946.

Fra 1946 til 1985 har demningsrettighetene ikke vært utnyttet. Atle Morlandstø som ble eier av Morlandstø i 1978, ønsket å ta i bruk de gamle demningsrettene igjen og sendte sammen med Gunnar Brakstad inn søknad om konsesjon til Støa Smolt og Klekkeri A/S for etablering av settefiskanlegg på Morlandstø. Støa Smolt og Klekkeri A/S må regnes som et «familieaksjeselskap». Atle Morlanstø eier 47% av aksjene, hans søster Kari Brakstad og svoger Gunnar Brakstad eier 47% tilsammen.

Den 23.4.1985 ble det inngått en leieavtale mellom Atle Morlandstø, som eier av Morlandstø, og Støa Smolt og Klekkeri A/S v/Gunnar Brakstad. Leieobjektet var et areal på Morlandstø, gnr. 32, bnr. 4, og vannrettigheter tilhørende samme eiendom beskrevet i avtalen til å omfatte «Støavann, Morlandsvann og Stemmevann med tilhørende demninger».

Side:1207

Konsesjon ble gitt i 1986, bl.a. på det vilkår at Morlandsvannet ikke ble nedtappet med mer enn «2 m frå normalvannstand».

Allerede våren/sommeren 1985 ble anlegget startet opp. Utover høsten var det ingen problemer med vanntilførselen, men allerede fra 1. november og utover vinteren begynte problemene å melde seg. I midten av februar var Morlandsvannet tappet betraktelig ned. For å sikre vanntilførselen til anlegget ble det lagt ut en rørledning over gnr. 32, bnr. 9 og rørledning ut i Morlandsvannet. Rørledningene har siden blitt liggende.

I tiden etter dette har Morlandsvannet flere ganger vært kraftig nedtappet, spesielt gjelder dette somrene 1987 og 1988. - - -