Rt-1966-752

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-03
Publisert:	Rt-1966-752
Stikkord:	Passivitet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88
Parter:	Andreas Skiftesvik m.fl. (høyesterettsadvokat Morten von Krogh) mot 1. A/S Arne Johannessens Shoddyfabrikk (advokat Ivar Gjelsvik - til prøve) 2. Askøy kommune (høyesterettsadvokat Eivind Roll).
Forfatter:	Stabel, Helgesen, Heiberg, Gaarder, Berger
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887), Vassdragsloven (1940) §1, §3, §4

Dommer Stabel: Med henblikk på utbyggingen av den kommunale vannforsyning sluttet Askøy kommune i 1961 avtale med A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik om utnyttelse av rettigheter til å regulere og råde over Kleppevannet som fabrikken mente å ha i henhold til overenskomst med grunneierne inngått i 1878. Det oppstod da tvist mellom fabrikken og en rekke grunneiere under gnr. 7, 8 og 9 angående eksistensen og utstrekningen av fabrikkens rett til å utnytte vannet og om dens adgang til å overføre retten til kommunen. Samtidig oppstod det tvist mellom grunneierne og kommunen om eiendomsforholdene i vannet og om kommunens adgang til uten samtykke av alle grunneiere å bruke Kleppevannet som kilde for den alminnelige vannforsyning. Etter søksmål fra 25 grunneiere avsa Sotra herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 7. juni 1963 dom med slik domsslutning: «Saksøkte nr. 1, Arne Johannessens Shoddyfabrik A/S, kjennes uberettiget til, i forhold til saksøkerne på gnr. 7 og 9 i Askøy, å overdra vannrettighetene i Kleppevannet til Askøy kommune. - Saksøkte nr. 1, Arne Johannessens Shoddyfabrik A/S, og saksøkte nr. 2, Askøy kommune, frifinnes i forhold til saksøkerne på gnr. 8. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.» - Det ble erklært anke over dommen av 16 grunneiere og motanket av fabrikken og kommunen. Gulating lagmannsrett kom til et annet resultat enn herredsretten, og avsa den 7. mai 1965 dom med slik domsslutning: «A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik og Askøy kommune frifinnes. - I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Andreas Skiftesvik, Alf Kleppestø, Andreas Grøndal, Anton Sigvaldsen Holmedal, Olav Indrebø, Paul Kristiansen, Håkon Elgsås, Jens Jensen, Hans Jensen, Theodor Jensen, Jacob Fredbo, Konrad Bratli, Alfred Johannessen, Peder Larsen,

Side:753

Einar Larsen og Peder Raad, en for alle og alle for en, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom til A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik kr. 2 000,- - totusenkroner - og til Askøy kommune kr. 2 000,- - totusenkroner.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

De 16 grunneierne, hvis navn fremgår av lagmannsrettens domsslutning, har anket over dommen til Høyesterett.

Overfor shoddyfabrikken gjør grunneierne prinsipalt gjeldende at fabrikken ikke hadde noen rett å overlate til kommunen. Ved overenskomsten av 1878 ble vannrettighetene knyttet til det da eksisterende møllebruk, og de bortfalt etter sine egne forutsetninger da møllebruket i 1911 ble avløst av industriell virksomhet. Fabrikken kan etter grunneiernes oppfatning ikke vinne frem ved å påberope seg hevd, da dens ledelse ikke kan ha vært i god tro med hensyn til sin adgang til å omlegge driften. Rettstap ved passivitet fra grunneiernes side kan det heller ikke bli spørsmål om; så lenge vannet ble utnyttet av shoddyfabrikken var virksomheten nemlig ikke mer tyngende for grunneierne enn den hadde vært i møllebrukets tid, først etter at vannverksplanen var blitt aktuell gjennom avtalen i 1961 fikk de rimelig foranledning til å ta affære. Under enhver omstendighet må vannrettighetene - hevder grunneierne - være falt bort som følge av det illojale forhold som fabrikken viste ved å opprette kontrakt med kommunen bak deres rygg. Subsidiært gjør grunneierne gjeldende at vannrettighetene - om de eksisterer på fabrikkens hånd - må ses som en realservitutt som ikke kan skilles fra den herskende eiendom. At overføringen til kommunen skjedde under ekspropriasjonstrusel er i så henseende uten betydning, og kan ikke sette grunneierne i noen dårligere stilling enn den de ville hatt etter en ordinær overdragelse.

Overfor Askøy kommune gjør grunneierne gjeldende at kommunen - uansett om den har adgang til å utnytte shoddyfabrikkens vannrettigheter - under ingen omstendighet har rettslig grunnlag for å bruke Kleppevannet som kilde for alminnelig vannforsyning i Askøy. Skal den gjøre dette, må den i tilfelle skaffe seg overenskomst med - eller ekspropriere fra - alle som er medeiere i vannet. Og når det spørres om hvem som eier vannet, er det grunneiernes standpunkt at vannet ikke ble delt ved den utskiftning som bie holdt i 1868; alle bruk under gnr. 7, 8 og 9 er derfor etter sin skyld medeiere i vannet uten hensyn til om de støter til dette. Lagmannsretten burde ha tatt standpunkt til det her nevnte spørsmål på samme måte som herredsretten gjorde. For Høyesterett kreves spørsmålet avgjort gjennom fremsettelse av særskilt påstand.

Grunneierne har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik kjennes uberettiget til, i forhold til de ankende parter som eiere av bruk under gnr. 7, 8 og 9 i Askøy, å overdra noen rettigheter over Kleppevatnet til Askøy kommune. - A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik dømmes til å

Side:754

betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter. - 2. De ankende parter har som eiere av bruk under gårdene 7, 8 og 9 i Askøy den samme forholdsmessige eiendomsrett til Kleppevatnet som den de har til skogteigen Hopastykket. - 3. Askøy kommune har, i forhold til de ankende parter, som eiere av bruk under gnr. 7, 8 og 9 i Askøy, ikke rettslig grunnlag for å bruke Kleppevatnet som kilde for alminnelig vannforsyning i Askøy. - Askøy kommune dømmes til å betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter.»

A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik har tatt til gjenmæle og i alt vesentlig sluttet seg til de synsmåter som ligger til grunn for lagmannsrettens dom. Det beror etter fabrikkens mening på en misforståelse av overenskomsten av 1878 når det hevdes at vannrettighetene bare skulle kunne utnyttes i møllebruket. Den alminnelige bakgrunn for overenskomsten taler sterkt imot en så innskrenkende tolking; overenskomsten var ledd i et omfattende oppkjøp av vannrettigheter fra bedriftens side, og grunneierne må fra første stund ha vært klar over at det ble siktet mot industriell virksomhet utover det igangværende møllebruk. Under enhver omstendighet må grunneiernes rett til å påberope seg driftsendringen være tapt ved passivitet i 50-60 år eller ved hevd fra fabrikkens side. Kontrakten med kommunen i 1961 ble inngått under ekspropriasjons tvang og betød selvsagt ikke noen misligholdelse av fabrikkens plikter overfor grunneierne. Vannrettighetene i Kleppevannet er - hevder fabrikken - ikke knyttet til noen bestemt grunneiendom på fabrikkens hånd og kan således ikke anses som noen realservitutt; iallfall er den ikke en realservitutt av slikt innhold at den ikke skulle kunne overføres fritt til andre. I denne forbindelse gjøres gjeldende at utnyttelse av vannet til kommunal vannforsyning ikke fører med seg økt ulempe for grunneierne. Men selv om rettighetene skulle anses for å være av slik art at de ikke ved frivillig overdragelse kan skilles fra shoddyfabrikken, så kan dette synspunkt etter fabrikkens oppfatning iallfall ikke være avgjørende i det foreliggende tilfelle hvor overenskomsten er inngått under trusel om ekspropriasjon og i realiteten må ses som en avtale om ekspropriasjonserstatning. Endelig påberoper fabrikken seg også at det ikke er foregått noen formell overdragelse til kommunen; gjennom avtalen med kommunen utnytter bedriften fremdeles sine gamle vannrettigheter til å skaffe seg elektrisk kraft og drikkevann, selv om det nå skjer over kommunens anlegg mot vederlag i utnyttelsesretten. - Fabrikken har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at den tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Askøy kommune har i alt vesentlig sluttet seg til fabrikkens synspunkter og lagmannsrettens begrunnelse for så vidt angår de rettigheter den kan utlede av sin avtale med fabrikken. Den disposisjonsrett over vannet som kommunen har overtatt fra fabrikken, er for tiden mer enn tilstrekkelig til å dekke vannverkets behov. Bl. a. av hensyn til muligheten for senere utvidelse og

Side:755

eventuell klausulering av Kleppevannet overfor grunneierne er kommunen imidlertid interessert i å få fastslått eiendomsforholdene i vannet, og den har erklært seg enig i at Høyesterett avgjør spørsmålet med utgangspunkt i grunneiernes påstand. Det er kommunens standpunkt at den nedre del av vannet - hvor det fra gammel tid må ha vært skiftet innmark - allerede før utskiftningen av 1868 var delt mellom de tilstøtende grunneiendommer i samsvar med vassdragslovgivningens regler, og at resten av vannet ble delt på samme måte ved utskiftningen, slik at ingen andre enn de tilstøtende grunneiere - hvorav kommunen selv er den største - har eiendomsrett i vannet i dag. Kommunen har imidlertid erkjent at de andre grunneiere som fra gammel tid av har hentet vann i Kleppevannet eller ferdes på eller langs vannet, trolig har gjort dette i kraft av etablert bruksrett, og den har gitt uttrykk for at det ikke vil bli lagt vanskeligheter i veien for fortsatt utøvelse av slik bruk i vannet. Kommunen har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Askøy kommune frifinnes for post 2 i de ankende parters påstand. - 3. Askøy kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak for Sotra herredsrett innhentet forklaring fra en del av sakens parter og enkelte vitner som er kjent på stedet. Det er lagt frem noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Bevismessig står saken i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et resultat som delvis avviker fra lagmannsrettens.

Først tar jeg for meg punkt 2 i grunneiernes påstand som gjelder eiendomsforholdet i Kleppevannet. Dette spørsmål - som utelukkende berører forholdet mellom grunneierne og kommunen - var det ikke aktuelt for lagmannsretten å ta standpunkt til etter det syn den hadde på saken. Herredsretten tok imidlertid standpunkt til spørsmålet, og bygget på at vannet ved utskiftningen i 1868 ble delt mellom de bruk som har strandlinje til det. Jeg er hva dette spørsmål angår kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i alt vesentlig slutte meg til dens begrunnelse. Foranlediget ved prosedyren for Høyesterett finner jeg likevel grunn til å presisere mitt syn nærmere:

En forutsetning for grunneiernes påstand om at vannet ligger i sameie mellom brukene under gnr. 7, 8 og 9 på grunning av brukenes respektive skyld - er at vannet i sin helhet lå i fellesskap mellom de tre gårdene før utskiftningen i 1868. Etter de opplysninger som er fremkommet for Høyesterett må jeg anse det noe uklart om denne forutsetning er holdbar, men jeg behøver ikke å ta standpunkt til spørsmålet, idet jeg er kommet til at vannet iallfall ble delt mellom eierne av den tilstøtende grunn ved utskiftningen. Resultatet følger uten videre av prinsippet i vassdragslovens §1, jfr. §3, §4 som for så vidt stemmer med den rett

Side:756

som gjaldt på utskiftningstiden, med mindre det er holdepunkter for å anta at vannet i virkeligheten ble holdt utenfor utskiftningen. Når grunneierne hevder at dette siste er tilfellet, søker de særlig støtte i den omstendighet at «Vandene» sammen med en skogteig som skulle ligge i fellesskap ble spesifisert i utskiftningsforretningen med henholdsvis 66 og 269 mål som en del av «Fællesskabets samlede sande Areal 3.189 Maal 06 St.» - samtidig som en nå utarbeidet oppstilling over utskiftningsresultatet synes å vise at et tilsvarende areal, tilsammen 335 mål, ikke ble fordelt ved forretningen. Kommunen har på sin side pekt på at tallet 66 mål ikke stemmer godt med Kleppevannets virkelige areal som er betydelig større i dag og må ha vært det også på utskiftningstiden; dertil kommer at de 66 målene må ha inkludert ett eller flere andre vann i tillegg til Kleppevannet, og det er uklart hvilke dette var. Jeg går ikke nærmere inn på dette, da det - rent bortsett fra de nettopp nevnte usikkerhetsmomenter - etter min mening ikke er tilstrekkelige holdepunkter for den slutning som grunneierne trekker av forretningens omtale av «Vandene» og deres areal. Det fremgår av sammenhengen at arealoppgaven sluttet seg til det geometriske kart som var opptatt over fellesskapet - et kart som nå er forsvunnet. Den ting at «Vandene» her er nevnt på linje med alle de andre arealer som hørte til utskiftningsområdet, gir etter min mening ikke grunnlag for å slutte noe om hvordan det var meningen å disponere over dem ved utskiftningen. I en annen henseende kan forretningens ordbruk derimot ha en viss betydning til tolking av forretningen, nemlig for så vidt som det for skogteigens vedkommende - i motsetning til når det gjelder «Vandene» - er sagt med rene ord at den skal bli liggende i fellesskap, noe som også er kommet til uttrykk senere i forretningen. Den slutning som det etter min mening ligger nærmest å trekke av dette, er at fellesskapet ikke er blitt opprettholdt for «Vandenes» vedkommende, eller m.a.o. at Kleppevannet skulle følge med de tilstøtende grunnområder i samsvar med vassdragsrettens alminnelige regler. Denne løsning måtte i og for seg fremstille seg som rimelig og naturlig i betraktning av at vannet den gang neppe ble ansett for å ha noen særlig verdi. Det er i denne sammenheng opplyst at det aldri har vært drevet fiske av betydning der.

Fra begge sider i saken er også utviklingen etter 1868 trukket inn til belysning av hva som kan antas å ha vært meningen med utskiftningen. Av særlig betydning er underskriftene på det dokument av 1878 - som jeg kommer tilbake til i en annen sammenheng - hvorved eieren av Strusshavn møllebruk ble tilstått vidtgående rettigheter i Kleppevannet og elven nedenfor. Grunneierne har sterkt påberopt seg den ting at dokumentet ble underskrevet av eierne under gnr. 8 enda flertallet av disse var utestengt fra strandlinje til vannet. På samme måte som herredsretten antar jeg for min del at det ikke kan legges avgjørende vekt på dette forhold. Jeg tilføyer at det fra medkontrahentens synspunkt under enhver omstendighet måtte fremstille seg som

Side:757

ønskelig å få underskrift også fra eierne under gnr. 8 på bakgrunn av denne gårds nære geografiske tilknytning både til vannet og elven nedenfor. Større vekt - og da i motsatt retning - legger jeg på det faktum at dokumentet ikke ble undertegnet av oppsitterne på gårdene Juvik og Lavik. Disse ligger i betydelig avstand fra vannet, men de hører til gnr. 9 og skulle følgelig være medeiere i vannet etter den rettsoppfatning som hevdes av grunneierne i denne sak.

Fra grunneiernes side er videre pekt på at oppsittere omkring vannet - herunder også bruk under gnr. 8 som ikke var medeiere i grunn langs stranden - har brukt Kleppevannet til vannhenting i tørkeperioder samt har ferdes langs det og - i tidligere tider - over det med båt. Gnr. 8 har tidligere hatt flere båter i vannet. Den bruksutøvelse det her gjelder, er imidlertid av slik art som det etter forholdene kunne være naturlig å avfinne seg med uansett eierforholdet; som tidligere nevnt var Kleppevannet ikke fiskevann. Iallfall er det ikke nødvendig å se slik bruksutøvelse som utslag av medeiendomsrett til vannet. Kommunen har - som det fremgår av det referat jeg har gitt av dens prosedyre - gitt uttrykk for at den oppfatter rådigheten som utslag av en beskyttet bruksrett, og jeg antar at dette synspunkt må være riktig. At det her dreier seg om bruksrett og ikke om eiendomsrett i vannet, synes for øvrig å ha vært forutsatt alierede på den tid utskiftningen ble holdt. Av en utskiftningsforretning holdt den 7. oktober 1868 over innmarken på Nedre Kleppe (gnr. 9) fremgår at en av loddeierne ble tillagt særskilt rett til å benytte Kleppevannet med tilhørende vei, enda også han ville vært medeier i vannet etter den rettsoppfatning som hevdes av grunneierne i denne sak.

Etter dette antar jeg at kommunen må frifinnes for så vidt angår punkt 2 i grunneiernes påstand.

Jeg går så over til å behandle punkt 1 i grunneiernes påstand som særskilt gjelder forholdet mellom dem og shoddyfabrikken.

Hva angår spørsmålet om eksistensen og utstrekningen av fabrikkens vannrettigheter i 1961 før kontrakten med kommunen ble inngått, finner jeg som herredsretten og lagmannsretten at utnyttelse av rettighetene i shoddyproduksjon var berettiget i forhold til grunneierne. Jeg kommer senere tilbake til at omlegging til slik produksjon ikke kan antas å være i strid med forutsetningene for overenskomsten av 1878, og jeg anser det på samme måte som herredsretten klart at grunneierne iallfall ikke kunne reise innvending mot driftsendringen etter at de med full oversikt hadde avfunnet seg med den i mer enn 50 år.

Det må også være klart, mener jeg, at fabrikken ikke har tapt noen rett overfor grunneierne ved å inngå på avtalen med kommunen under trusel om ekspropriasjon. Jeg kan ikke se at det i dette ligger noen illojalitet overfor grunneierne.

Som jeg senere kommer tilbake til, bruker

Side:758

hjemmelsdokumentet av 1878 uttrykk som viser at rettighetene ble forutsatt utøvet av en bedrift med sete i Strusshavn. Jeg antar da at fabrikkens rettigheter må anses som en realservitutt i relasjon til de rettsregler som gjelder om overdragelse av slike servitutter. Det må i så henseende være uten betydning at rettighetene ikke uten videre kan lokaliseres til noen bestemt eiendom innen det kompleks av eiendomsrettigheter som er grunnlag for fabrikkens virksomhet. At det i realiteten har funnet sted en overføring av rettighetene fra fabrikken til kommunen synes også vanskelig å komme bort fra, selv om fabrikken har betinget seg real-vederlag i strøm- og vannleveranser som ekvivalerer dens interesse i å utnytte vannrettighetene selv.

Det har i norsk rett vært oppstilt som et utgangspunkt - en presumpsjon - at realservitutter ikke kan skilles fra den herskende eiendom. Om dette henvises til fremstillingen i Sivillovbokutvalgets Rådsegn 5 side 26-28. Jeg er imidlertid kommet til at presumpsjonen ikke kan anses for å gjelde i det foreliggende tilfelle når hensyn tas til vannrettighetenes art. På den ene side fyller de ikke noe naturgitt behov på den eiendom som hittil har utnyttet dem; på den annen side har de slikt omfang at det kan virke urasjonelt og økonomisk uheldig å binde utnyttelsen til den spesielle bedrift som skaffet seg rettighetene for lang tid tilbake. Så lenge rettighetene fortsatt utnyttes i industriproduksjon og for øvrig innen rammen av den opprinnelige overenskomst, må det også fra grunneiernes synspunkt være likegyldig om det er den opprinnelige innehaver eller noen annen som står for driften.

Min konklusjon blir at fabrikken må frifinnes når det gjelder punkt 1 i grunneiernes påstand slik denne del av påstanden er utformet. Men jeg understreker at denne frifinnelse ikke innebærer at kommunen etter overdragelse fra fabrikken kan utnytte vannrettighetene på annen måte enn fabrikken gjorde. Det spørsmål som er aktuelt i saken - nemlig om kommunens utnyttelse av fabrikkens rettigheter som grunnlag for drift av offentlig vannverk - ligger utenfor denne del av dommen og vil bli behandlet i forbindelse med punkt 3 i grunneiernes påstand.

Under punkt 3 i grunneiernes påstand kreves dom for at kommunen i forhold til dem under ingen omstendighet har rett til å bruke Kleppevannet som kilde for alminnelig vannforsyning. Det er gjort klart under prosedyren at kravet også gjelder under den forutsetning at kommunen i forhold til grunneierne har adgang til å utnytte de rettigheter den har fått overført fra shoddyfabrikken. Grunneiernes synspunkt er for så vidt at driften av kommunalt vannverk er et formål som ligger utenfor forutsetningene i overenskomsten av 1878. - Det er på det rene - og jeg behøver ikke å gå nærmere inn på dette - at overenskomsten av 1878 gav hjemmel for en stedsevarende og fysisk sett særdeles omfattende rett til regulering og utnyttelse av Kleppevannet. En slik begrensning som grunneierne påberoper seg kan derfor bare støttes

Side:759

til formålsbetraktninger av den art som ble lagt til grunn av Høyesterett i Borrevann-dommen. Rt-1965-1140, jfr. også dommer i Rt-1962-162 og 1965 272. Lagmannsretten avsa sin dom før Høyesteretts avgjørelse i Borrevann-saken. Den drøftet spørsmålet på grunnlag av overenskomstens ordlyd for så vidt vannrettighetene er lagt til «Strudshavns Møllebrug» og «Mølleeieren», og den kom etter en vurdering av bl.a. overenskomstens alminnelige bakgrunn til at det ved bruken av disse uttrykk ikke var meningen å instituere noen begrensning hva angår de formål som vannrettighetene kunne utnyttes til, idet det for grunneierne måtte være nærliggende å regne med muligheten av at møllevirksomheten ville bli avløst av annen virksomhet. Jeg er - under henvisning til lagmannsrettens begrunnelse - enig i denne oppfatning så langt den går ut på at det måtte være et vidt gående spillerom for omlegging av driften ved bruk av vannet som kraftkilde i takt med den tekniske utvikling til enhver tid. Omlegging fra møllebruk til shoddyproduksjon eller annen industriell virksomhet basert på elektrisk kraft med vannet som kilde måtte således også etter min oppfatning kunne skje uten hinder av forutsetningene for overenskomsten med grunneierne. Under en annen synsvinkel må jeg imidlertid se på den meget omfattende endring som finner sted når det ikke lenger er vannkraften som er grunnlag for driften, idet vannet i stedet tas i bruk som kilde for kommunal vannforsyning. Det gjelder her et kvalitativt vesensforskjellig formål. Jeg viser til de synspunkter som er kommet til uttrykk i de nettopp nevnte høyesterettsavgjørelser - særlig Borrevann-dommen - og finner ikke å kunne bygge på at en slik omlegging er forenlig med forutsetningene for overenskomsten av 1878. I denne forbindelse kan det være grunn til å understreke at avståelsen i 1878 fant sted uten vederlag i penger; de fordeler for grunneierne som skulle oppveie avståelsen, må antas å ha referert seg til reguleringen av driftsvann i elven og er uforenlige med en utnyttelse som går ut på å ta vannet ut i rørledninger til bruk for kommunal vannforsyning. Grunneiernes møllebruk i elven er riktignok for lengst nedlagt. Men jeg finner likevel ikke å kunne bygge på at grunneiernes interesser økonomisk og på annen måte vil være uberørt av at vannet utnyttes til offentlig vannforsyning i stedet for - som hittil - til industriell virksomhet. I denne forbindelse kan jeg ikke som lagmannsretten legge avgjørende vekt på det forhold at kommunen ved sin regulering av vannet er rettslig bundet av grensene i overenskomsten av 1878 og at kommunens - hittil meget begrensede - utnyttelse av sin kontrakt med shoddyfabrikken ikke har ført til økte ulemper for grunneierne. Ut fra mitt syn vil det ved avgjørelsen av punkt 3 i påstanden være riktig å se hen til grunneiernes situasjon slik man må regne med at den rent faktisk vil kunne bli etter hvert som kommunen går til utbygging av vannverket innen den maksimale ramme som er forutsatt i kontrakten med shoddyfabrikken. Det må anses sannsynlig at utnyttelsen av vannet vil bli mer intensiv enn det var grunn til å regne med ved fortsatt utnyttelse

Side:760

av rettighetene på fabrikkens hånd, og det selv om reguleringen holdes innen rammen av den opprinnelige overenskomst med grunneierne. Bl. a. vil det så vidt jeg forstår innen rammen av overenskomsten kunne bli aktuelt å senke uttaket fra vannet under det nivå hvor det hittil har vært. Etter hvert som vannverket utbygges, må man videre regne med at det blir mindre og mindre vann i elven nedenfor vannet og at elven endog kan bli helt tørrlagt. Under enhver omstendighet vil vannverket - i motsetning til fabrikken - av sanitære grunner måtte interessere seg for forholdene omkring selve vannet; det synes å være enighet om at det snart kan bli aktuelt med restriksjoner på grunneiernes bruk av jordveien omkring. I denne forbindelse har kommunen sterkt understreket at slik klausulering og eventuelle andre inngrep som ikke er hjemlet i overenskomsten av 1878, bare vil kunne skje etter ekspropriasjon rettet mot grunneierne. Dette er selvsagt så, men det reduserer ikke betydningen av den ulempe fra grunneiernes synspunkt som ligger i at de har fått å gjøre med en ny motpart hvis bruk av vannet og interesser er vesensforskjellige fra den tidligeres. Det synes å være dannet grobunn for interessemotsetninger, tvister og friksjon utover hva det opprinnelige rettsforhold førte med seg.

I hvilken grad muligheten for slike ulemper vil bli realisert og om de vil kunne gi seg økonomisk påviselige utslag, er spørsmål som Høyesterett ikke har grunnlag for å vurdere og som det etter min mening heller ikke er nødvendig å ta standpunkt til for å kunne avgjøre tvisten mellom kommunen og grunneierne i tilslutning til punkt 3 i deres påstand. Jeg ser det slik at de foreliggende muligheter sett i sammenheng med den radikale formåls- og bruksendring som vannverket fører med seg, gir tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at kommunen - tross sin kontrakt med shoddyfabrikken - ikke kan ta Kleppevannet i bruk som kilde for offentlig vannforsyning før den i tilfelle har fått samtykke fra grunneierne omkring vannet eller skaffet seg retten gjennom ekspropriasjon rettet mot dem. I en slik ekspropriasjonssak vil det i tilfelle kunne vurderes nærmere om omleggingen til vannverksdrift vil føre til ulemper av økonomisk betydning eller på annen måte bety et økonomisk tap for grunneierne utover hva de allerede på forhånd måtte tåle på grunnlag av den gamle overenskomsten.

Min konklusjon blir at punkt 3 i grunneiernes påstand bør tas til følge for så vidt angår forholdet mellom kommunen og brukene under gnr. 7 og 9. Etter mitt syn på eierforholdet i vannet - jfr. drøftelsen av punkt 2 i påstanden - har brukene under gnr. 8 ikke noen tilsvarende rett, da denne gård i dag ikke har strandlinje til vannet. Heri ligger imidlertid ikke noe standpunkt til spørsmålet om gnr. 8's stilling under en eventuell ekspropriasjon. Som nevnt tidligere, har kommunen anerkjent en begrenset bruksrett i vannet av betydning for gnr. 8.

I forholdet til kommunen har grunneiernes anke delvis ført

Side:761

frem, men den har ikke ført frem overfor shoddyfabrikken. Da avgjørelsen for alle spørsmåls vedkommende har voldt tvil, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av de retter som har behandlet saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår A/S Arne Johannessens Shoddyfabrik.

2. Askøy kommune har i forhold til de ankende parter som er eiere av bruk under gnr. 7 og 9 i Askøy ikke rettslig grunnlag for å bruke Kleppevannet som kilde for alminnelig vannforsyning i Askøy. - For øvrig frifinnes Askøy kommune.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er enig med førstvoterende i at de ankende parters påstand under pkt. 1 og 2 ikke kan føre fram og kan for så vidt i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Derimot er jeg kommet til et annet resultat når det gjelder de ankende parters generelle påstand om at Askøy kommune ikke har rettslig grunnlag for å bruke Kleppevatnet som kilde for alminnelig vannforsyning i Askøy (grunneiernes påstand under pkt. 3). Jeg finner at heller ikke denne påstand kan gis medhold og er således for dette punkts vedkommende kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder forståelsen og den rettslige vurdering av kontrakten av 1878, slutter jeg meg til det som er anført av lagmannsretten og tilføyer: Jeg kan ikke i de foreliggende opplysninger se at det er tilstrekkelige holdepunkter for i dette tilfelle å si at utøvelsen av vannrettighetene - slik disse er nærmere beskrevet i kontrakten av 1878 - er bundet til et bestemt formål. Det forhold at omleggingen fra møllebruk til fabrikkdrift ikke møtte noen innvendinger, viser - etter min mening - at grunneierne ikke har ansett utøvelsen av den frie rådighet over vannet - reguleringsretten - som formålsbundet. Det er på det rene at kommunen hittil ikke har regulert vannet utover de grenser som er hjemlet i kontrakten av 1878, og at kommunen har respektert og for fremtiden vil respektere de rettigheter grunneierne er tilsagt i kontrakten av 1878, således oppsitternes krav på full skadeserstatning for skade som følge av arbeidet med gjennomføringen av utnyttelsen og som følge av selve utnyttelsen. Jeg viser her til pkt. 3 i kontrakten hvor det heter: «Dersom Vandet, som Følge af de Forandringer som Mølleeieren foretager, maatte komme at gjøre nogen Skade paa vores eller andres Eiendomme, skal han være pligtig til at give fuld Skadeerstatning, ligesaa dersom der under Arbeidet ved dette foraarsages nogen Skade for os. De med denne Overenskomst forbundne Fordele for os antages at opveie Værdien af Overdragelsen, - - -» Det er videre opplyst at

Side:762

grunneiernes gamle rettigheter til ferdsel over vannet blir fullt ut respektert av kommunen. Jeg viser om dette til lagmannsrettens dom, og til lagmannsrettens konstatering av at den ved kontrakten av 1. juni 1961 foretatte overdragelse til kommunen av vannrettighetene ikke kan antas å ha satt grunneierne i noen ugunstigere stilling enn tidligere. Jeg er enig i denne vurdering og understreker for øvrig at lagmannsrettens bevisbedømmelse her hviler på umiddelbar bevisføring med åstedsbefaring.

Etter de foreliggende forhold kan jeg ikke finne at kommunen har handlet i strid med kontrakten av 1878 eller dens forutsetninger ved å utnytte vannrettighetene etter kontrakten til å forsyne kommunen med drikkevann istedenfor eksempelvis å bruke vannet - reguleringsretten - til fabrikkdrift. Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes og at Askøy kommune frifinnes for de ankende parters påstand pkt. 3. Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse. Med hensyn til punkt 3 i de ankende parters påstand ønsker jeg å tilføye:

Jeg er enig med førstvoterende i at grunneierne ikke kan motsette seg den bruk av vannet som kraftkilde for shoddyfabrikk som har funnet sted i mer enn 50 år. Derimot mener jeg at det ikke kan anses forenlig med de forutsetninger som har ligget til grunn for overenskomsten av 1878 å ta vannet i bruk som kilde for et kommunalt vannverk. Det gjelder her etter min mening et nytt og kvalitativt helt forskjellig formål som ikke omfattes av overenskomsten. Kommunen må derfor skaffe seg særskilt hjemmel også overfor grunneierne rundt vannet, enten ved avtale eller gjennom ekspropriasjon, rettet mot dem.

Avgjørende for mitt standpunkt er ikke i og for seg de ulemper omleggingen av driften kan føre med seg for grunneierne - nå eller i fremtiden. Hvis ikke avtale kommer i stand, må det bli ekspropriasjonsskjønnets sak å vurdere om slike ulemper foreligger, og i hvilken grad de i tilfelle påfører grunneiere økonomisk tap utover hva disse allerede etter overenskomsten av 1878 og den senere utvikling er forpliktet til å finne seg i uten erstatning.

Dommer Gaarder: Når det gjelder post 1 i grunneiernes påstand, er jeg enig med førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Med hensyn til samme påstands punkt 2, eiendomsretten til vannet, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og jeg stemmer for at påstanden i dette punkt tas til følge. Jeg legger da vekt på at «Vandene» i utskiftningsforretningen av 1868 er nevnt i umiddelbar forbindelse med en skogteig som ble holdt utenfor utskiftningen, og at den nå utarbeidede oppstilling over utskiftningsresultatet også sterkt tyder på at «Vandene» ikke ble tatt med i det areal som ble utskiftet. Det er riktignok så at «Vandenes» areal i forretningen er oppført med 66 mål, og dette er for lite etter forholdene i dag, men vi vet ikke hvor eksakt

Side:763

oppmålingen har vært i 1868, og det er også mulig vannstanden kan ha skiftet siden den tid. Jeg nevner videre at kontrakten av 1878 med mølleeieren ble underskrevet også av eierne under gnr. 8, som ikke var grunneiere ved Kleppevatnet. Endelig nevner jeg den bruk som er gjort av vannet av eiere under gnr. 8, således at flere av dem har holdt båter i vannet. Kommunen mener dette er skjedd i kraft av en ikke nærmere definert bruksrett. Jeg synes det er mer nærliggende å anta at bruken er utøvet fordi vannet etter som før utskiftningen lå i fellesskap. Det er ganske visst så at det består en presumpsjon for at eiendomsretten til vann følger den tilstøtende grunn, men jeg kan ikke anse denne presumpsjon avgjørende overfor en gammel utskiftningsforretning som den det her gjelder, når vesentlige momenter taler i annen retning.

Når det gjelder påstandens punkt 3, er jeg enig i førstvoterendes resultat og tiltrer dommer Heibergs bemerkninger. På grunn av det syn jeg har på eiendomsretten til vannet, mener jeg at også eierne av gnr. 8 har de samme rettigheter som eierne av gnr. 7 og 9, men da jeg er i mindretall, former jeg ikke forslag til dom.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Chr. Sveaass med domsmenn):

- - -

Retten finner det nødvendig å skissere den historiske utvikling.

Før utskiftningen av 15.10.1868 lå Kleppevannet og arealene omkring i fellesskap under gnr. 7, 8 og 9 i Askøy. Ved utskiftningen ble grunnarealene utskiftet slik at hver gård fikk sitt nærmere beskrevne grunnareal. Det ble samtidig etablert adkomstmuligheter til de forskjellige arealer. Om landslottene heter at den skal være uforandret. En skogteig skal fremdeles være felleseie. Kleppevannet er overhodet ikke nevnt i utskiftningen, bortsett fra at ved beregningen av det som skulle utskiftes, og som ialt utgjør ca. 3189 dekar, er skogteigen oppmålt til 269 dekar og «vandene» til 66 mål, d.v.s. 66 dekar etter nåtidens betegnelse.

Ved kontrakt av 28.10.1878 ga underskrevne eiere av gnr. 7, 8 og 9 «Eieren av Strudshavn møllebruk, hr. Rasmus Rolfsen og alle følgende eiere av dette møllebrug uten noget vederlag ret til fri benyttelse eller rådighet over Kleppes store vand (hver av oss for så vidt som vi have del i eller rett til dette vand) og rett til på sin egen bekostning å lade demme vand til den høyde, som det etter hvad friskyttet i den nuværende før - forfaldne demning - utviser tilforn har hatt.» Videre fikk Rolfsen rett til å senke vannets utløp og rett til å foreta fornøden ombygging av demningen og plikt til å vedlikeholde denne. Som vederlag fikk de som før hadde kverner i elven, rett til fornødent vann.

Endelig heter det at hvis de forandringer som mølleren måtte foreta - gjør noen skade - skal det svares full erstatning.

Eieren av Strusshamn mølle nyttet så denne vannrett bl.a. til fremstilling av elektrisk kraft til omkring 1910 da eieren døde. Eiendommen i

Side:764

Strusshamn ble kjøpt av Edv. Risøen som kort etter solgte eiendommen til Arne Johannessen. Denne nedla møllen og bygde, ca. 1911, den shoddyfabrikken som saksøkte nr. 1 fremdeles driver.

Utnyttelsen av vannrettigheten har så saksøkte nr. 1 anvendt til fremstilling av elektrisitet for fabrikken og vann til fabrikken og fabrikkens bolighus. Grunneierne ved Kleppevannet har forholdt seg helt passive, inntil denne sak ble reist ved forliksklage av 19.2.62, rettet mot saksøkte nr. 1.

Foranledningen hertil var at saksøkte nr. 1 ved kontrakt av 1.6.1961 (dok. 14) ga saksøkt nr. 2 rett til å utnytte vannrettighetene i Kleppevannet, til utbygging av offentlig vannverk. Det er på det rene at saksøkte nr. 1 gikk med på dette under trussel av ekspropriasjon. Saksøkte nr. 2 har i 1961 tatt i bruk Kleppevannet som ledd i et offentlig vannverk. Det er satt opp en pumpestasjon ved demningen i Kleppevannet, og fra denne er det lagt en plastledning ned i vannet. Foreløpig er ikke vannforbruket større enn at vannstanden ikke i vesentlig grad avviker fra det den var da saksøkte nr. 1 benyttet vannrettigheten.

Retten bemerker:

Retten kan ikke se at utskiftningen av 1868 (fremlagt som dok. nr. 3) gir noe som helst grunnlag for å anta at Kleppevannet fremdeles skulle ligge i felleseie mellom gårdene nr. 7, 8 og 9. Hvis det skulle ha vært meningen burde det ha vært sagt - på samme vis som ved den spesielt unntatte skogteig.

At samtlige grunneiere under gnr. 7, 8 og 9, ved overdragelsen av vannrettigheten til Strusshamn møtte i oktober 1878, har underskrevet overdragelsen, kan ikke fortolkes slik at alle disse har rettigheter i vannet. Det heter i overdragelsen at den gjelder «forsåvidt som vi have del i eller ret til dette vann». Dette må forstås slik at det muligens var noen av grunneierne som ikke hadde - eller mente å ha - rettighet i vannet.

Etter utskiftningen i 1868 antar retten derfor at også Kleppevannet ble utskiftet - og etter sikker norsk rett - er det da de grunneiere som støter til vannet, som har rettigheter i vannet. Vassdragsloven av 1940 §1 - har samme regel som den eldre lov av 1887, og den bygget på gammel norsk rettsoppfatning - se f. eks. Vislie: «Grensene for grunneiernes rådighet over vassdrag» §3, og andre forfattere som behandler tingsrett. Retten kan da slå fast at grunneierne på gnr. 8 ikke har noen rettighet i vannet nu fordi det areal gnr. 8 fikk ved utskiftningen ikke på noe punkt støter ned til vannet. Se det under rettsmøtet fremlagte detaljkart. Saksøkerne på gnr. 8 har derfor ikke noen rettslige interesser å gjøre gjeldende i Kleppevannet, slik at for disse saksøkeres vedkommende må de saksøkte bli å frifinne.

Når det gjelder de 18 saksøkere på gnr. 7 og 9, bemerker retten:

Disse kan utvilsomt ikke nu gjøre noe krav gjeldende overfor saksøkte nr. 1 fordi denne i 1910/11 nedla møllebruket og brukte vannrettigheten i Kleppevannet til drift av elektrisitetsverk for shoddyfabrikken og levering av vann til fabrikken og dens bolighus. Når saksøkte nr. 1 i mer enn 50 år har brukt vannretten på denne måten uten noen innsigelse fra grunneierne, har disse ved sin passivitet tapt retten til å gjøre denne innsigelse gjeldende nu.

Det neste spørsmål retten må ta standpunkt til er om grunneierne

Side:765

kan kreve fastsettelsesdom for at saksøkte nr. 1 ikke i forhold til saksøkerne, har rett til å overdra vannrettigheten i Kleppevannet til saksøkte nr. 2 - slik som det fremgår av kontrakten mellom de saksøkte av 1.6.1961.

Den retten som ble stiftet ved kontrakten av 1878 for Møllebruket i Strusshamn, må slik som kontrakten lyder, betraktes som en stedseværende rett for denne eiendom. Slik som forholdene har vært siden saksøkte nr. 1 kom inn i billedet, antar retten at så lenge retten blir brukt som hittil, og knyttet til saksøkte nr. 1's bedrift i Strusshamn, har saksøkerne ikke noe rettslig grunnlag for å gripe inn. Den servitutt over Kleppevannet, som ble stiftet i 1878, er etter rettens oppfatning en realservitutt, og må etter det som retten kan se av teori og praksis være av den art at den kan overdras. Dette er utvilsomt ved salg av den herskende eiendom. Da følger rettigheten med eiendommen. Annerledes kan forholdet bli - hvis retten - som i dette tilfelle - skal skilles fra den herskende eiendom. Retten viser for så vidt til Sivillovbokutvalgets Rådsegn 5 av 30.6.1960 4 flg., om rettsovergang. På side 27 heter det: «For tilfelle då omstenda ikkje gjev særleg grunnlag for ei løysing, har det i teorien vore sett opp den presumsjon at realservituttar ikkje kan skiljast frå rettshavareigedomen.» I den forbindelse er henvist til Brandt, Scheel og Gjelsvik. Utvalgets flertall uttaler: «Det kan vera noko uvisst kor langt ein slik presumsjon gjeld.» Utvalgets medlem, høyesterettsdommer Gaarder uttaler (side 28) at han legger stor vekt på presumsjonen. Dette sammenholdt med hans bemerkninger på side 41 og side 50.

I det her foreliggende tilfelle er rettigheten i Kleppevannet gitt til eieren av Strudshavn møllebruk, og alle senere eiere av dette møllebruk (dok. 4). Retten finner at rettigheten dermed er så nøye knyttet til den eiendommen som saksøkte nr. I nu eier at den ikke særskilt kan overdras til saksøkte nr. 2.

Vil saksøkte nr. 2 skaffe seg den vannretten som saksøkte nr. 1 har - må saksøkte nr. 2 etter rettens mening, gå veien om ekspropriasjon - rettet mot saksøkte nr. 1 og grunneierne på gnr. 7 og 9, selv om disse grunneieres økonomiske interesse under en eventuell ekspropriasjon, etter rettens mening, er svært små.

Resultatet blir at saksøkte nr. 1 - i forhold til saksøkerne på gnr. 7 og 9 - ikke har rett til å overdra noen rettigheter over Kleppevannet til saksøkte nr. 2. Retten finner det da overflødig å avsi dom for så vidt angår saksøkte nr. 2. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og Odd Schei og byskriver Leif Plather):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.

Det er på det rene mellom partene at den i saken omtvistede kontrakt av 1878 er inngått mellom på den ene side Rasmus Rolfsen, og på den annen side eierne av samtlige bruk under gårdene nr. 7, 8 og 9 i Askøy (dog unntatt eierne av 3 bruk på Juvik og Lavik), således av rettsforgjengerne til samtlige de 25 grunneiere som har reist nærværende sak ved herredsretten.

Lagmannsretten kan ikke finne at det da har noen betydning å

Side:766

avgjøre om eierne av brukene under gnr. 7, 8 og 9 underskrev kontrakten som grunneiere til Kleppevannet eller om de gjorde det som eiere av vannet i fellesskap. -

Ved denne kontrakt av 1878 ga oppsitterne «Eieren af Strudshavns Møllebrug, Her Rasmus Rolfsen, og alle følgende Eiere af dette Møllebrug uden noget Vederlag Ret til fri Benyttelse eller Raadighed over Kleppes store Vand (hver af os forsaavidt, som vi have Del i eller Ret til dette Vand) og Ret til paa sin egen Bekostning at lade opdæmme Vandet til den Høide, som det efter hvad Friskyttet i den nuværende før - forfaldne Dæmning udviser tilforn har havt. Ligesaa give vi (hver for sin Del) ham og følgende Eiere af Møllen uden Vederlag Rett til (for bedre at benytte Vandet) ved Udgravning og om fornødiges ved Minering at sænke Elveløbet og Vandets Udløb saa dypt, som Terrainet tillader, samt Ret til at foretage den til nævnte Benyttelse fornøden Ombygning og senere Vedligeholdelse af Dæmningen. Alt paa følgende Betingelser:...». Så følger betingelsene, som i korte trekk går ut på at de av oppsitterne som har kverner ved elven sikres vann til disse, at veien som er under arbeid langs vannet skal forhøyes tilstrekkelig av mølleeieren på grunn av den påtenkte oppdemning, at mølleeieren skal bekoste en mur oppsatt langs vannet til beskyttelse for innmarken til en av oppsitterne, og at mølleeieren skal betale full skadeserstatning for skader som følge av arbeidet med gjennomføringen av utnyttelsen, og som følge av selve utnyttelsen. Deretter uttales det: «De med denne Overenskomst forbundne fordele for os antages at opveie værdien af Overdragelsen.»

De ankende oppsittere mener at det ved inngåelsen av denne kontrakt var en forutsetning for deres rettsforgjengere at vannrettighetene kun skulle nyttes til driften av møllebruket, og at kontrakten derfor falt bort i og med at virksomheten gikk over fra møllebruk til shoddyfabrikk. Dette menes å fremgå direkte av kontraktens ordlyd, og dessuten må oppsitterne ha vært spesielt interessert i at det ble drevet møllebruk på stedet. Når oppsitterne ikke protesterte da fabrikken fortsatte med å nytte møllebrukets rettigheter, skyldes dette, hvedes det, at fabrikkens utnyttelse av vannrettighetene ikke hadde vært til skade for oppsitterne. Lagmannsretten finner under noen tvil ikke å kunne gi dem medhold i dette deres syn på kontrakten. Det naturlige synes under de foreliggende omstendigheter å være at uttrykket «Eieren of Strudshavns Møllebrug, Her Rasmus Rolfsen, og alle følgende Eiere af dette Møllebrug» bare er å forstå som en betegnelse av medkontrahenten, uten at det i denne betegnelse er ment å ligge noen innskrenkning av en slik art som av oppsitterne hevdet. Det er ikke påvist noe grunnlag for å anta at oppsitterne i 1878 skulle ha noen spesiell interesse i at det var møllebruk, og kun møllebruk, vannet skulle brukes til. Hadde de hatt en slik interesse skulle man ventet at det var kommet klart til uttrykk i kontrakten, f. eks. i form av en bestemmelse om at oppsitterne skulle ha rett til å få sitt korn malt på møllen. Noe slikt er imidlertid ikke nevnt, derimot er det tatt inn som en betingelse for overdragelsen at de av oppsitterne som hadde kvernhus ved elven, skulle ha rett til å få sluppet kvernvann til disse.

Det må videre antas at det var en rett for alltid oppsitterne ga fra seg ved kontrakten.

Atskillig av det som er opplyst taler for at man alt i 1878 hadde

Side:767

begynt en viss omlegging av virksomheten. Rasmus Rolfsen overtok det gamle møllebruk i 1870-årene. I 1878 sikret han seg ved ovennevnte kontrakt vannrettighetene i Kleppevannet. Samme år fikk han ved en annen kontrakt rett til å lede «Svarte-Bækken» i Kråkåsdalen (en sidedal) ned til «Skeneflorvandet» (på kartet Bergen Omland, blad V Askøy benevnt Vestravand) og i 1880 ved arvefestebrev grunn til bl.a. «Storestemmen», som er demningen i Strudshavnvannet, hvori elven fra Kleppevannet renner ut, og «Skinneflorstemmen». Tidlig, iallfall i begynnelsen av 1890-årene, hadde Rolfsen anskaffet og installert en turbin. Men enda tidligere må han ha hatt planer om drift av et kraftanlegg. I en i april 1881 tinglyst påtegning på foran nevnte arvefestebrev bestemmes det at dersom han «eller noen efterkommende eier av møllen som fester og besidder av vannrettighetene m.v. vil anlegge enten rørledning eller turbine og kraftledning på et annet sted av hovedgårdens jord enn i 8. p. angitt og i forbindelse dermed anlegge fornødne vannrenner, demninger og avløpsrenner eller ved minering, gravning, muring og oppfylling eller ved renner m.v. av tre for å lede vannet såvel fra Skinneflorstemmens avløp som fra Storstemmens avløp over hovedgårdens grund, skal han være berettiget til sådan ledning av vannet m.v. til sin mølle», mot en viss nærmere angitt avgift.

Det er etter lagmannsrettens mening rimelig å regne med at oppsitterne i 1878 kjente til iallfall noe av disse planer for en endring av virksomheten, og at det for dem derfor måtte være nærliggende å regne med muligheten av at møllevirksomheten ville bli avløst av annen virksomhet, basert på utnyttelsen av vannrettighetene i bl.a. Kleppevannet. Det kan i denne forbindelse nevnes at det er opplyst at den som har signert påtegningen på arvefestebrevet til vitterlighet er Oluf Joakim Olsen, som må være den samme person som har underskrevet «med ført penn» kontrakten av 1878 for en lang rekke av oppsitterne.

Den omstendighet at vannrettighetene i Kleppevannet nå i 50-60 år uten innsigelse av noen art har vært nyttet til den nye drift ved shoddyfabrikken, elektrisitetsverk og levering av vann til fabrikken og bolighus, støtter også sterkt den oppfatning at grunneierne i 1878 ga fra seg vannrettighetene for alltid.

Lagmannsretten finner etter dette å måtte legge til grunn at det for de kontraherende oppsittere i 1878 ikke har spilt noen rolle om de vannrettigheter de overdro ble nyttet til drift nettopp av en møllevirksomhet, og at det heller ikke har vært deres mening at rettighetene skulle falle tilbake til dem, dersom mølleeieren skulle gå over til annen virksomhet. Kontrakten av 1878 falt derfor ikke bort da virksomheten ble endret til drift av shoddyfabrikk.

Det er på det rene at fabrikken siden den ble startet har nyttet vannrettighetene i bl.a. Kleppevannet til drift av kraftverk for fremskaffelse av strøm til fabrikkens virksomhet (med nødvendig supplement fra Askøy elektrisitetsverk). Dessuten har det vært tatt drikkevann til fabrikken og dens bolighus. For fabrikkens drift kan det i og for seg være det samme hvorfra den nødvendige elektriske strøm kommer, fra eget anlegg eller fra et kommunalt elektrisitetsverk. Og det nødvendige drikkevann kan den like godt få fra et kommunalt vannverk. Fabrikken har da også ved kontrakten av 1/6 1961 med Askøy kommune, hvorved

Side:768

den overdro til kommunen sine vannrettigheter i Kleppevannet, sikret seg den nødvendige elektriske strøm og det nødvendige drikkevann fra de kommunale verk.

Lagmannsretten finner det godtgjort at det iallfall siden 1959 hadde vært ført forhandlinger mellom kommunen og fabrikken om overføring til kommunen av vannrettighetene i Kleppevannet, og at det herunder uttrykkelig var blitt tilkjennegitt fra kommunens side, at kom man ikke frem til en minnelig ordning, ville rettighetene bli ekspropriert. Fabrikkens overdragelse av rettighetene må således sies å ha funnet sted under trusel om ekspropriasjon.

Når det gjelder oppsitterne kan det ikke antas at den ved kontrakten av 1/6 1961 stedfunne særskilte overdragelse av vannrettighetene har satt dem i noen ugunstigere stilling. Det som ble overdradd var de rettigheter fabrikken hadde i henhold til kontrakten av 1878, og hvis utøvelse oppsitterne måtte finne seg i. Sine rettigheter etter kontrakten har de i behold, og fabrikkens overdragelse av vannrettighetene til Askøy kommune har heller ikke noen innvirkning på de rettigheter i Kleppe vannet som oppsitterne ellers hadde i behold vis å vis fabrikken. Og hvis kommunen vil stå helt fritt overfor oppsitterne, må den i mangel av minnelig ordning i tilfelle reise ekspropriasjonssak mot dem, hvorunder deres rettigheter vil bli vurdert. Kommunens prosessfullmektig har da også under ankeforhandlingen erkjent at det var nødvendig å ekspropriere visse rettigheter fra oppsitterne for full utnyttelse av kommunens vannrettigheter for utbygging av det påtenkte vannverk.

Endelig kan nevnes at kommunen selv gjennom innkjøp etter hvert er blitt eier av ikke ubetydelige deler av den grunn som støter til Kleppevannet, og således selv er blitt innehaver av rettigheter der.

Under de således foreliggende omstendigheter antar lagmannsretten at fabrikken måtte være berettiget til å foreta den særskilte avhendelse av sine vannrettigheter i Kleppevannet til Askøy kommune, som fant sted ved kontrakten av 1/6 1961.

Såvel fabrikken som Askøy kommune vil etter dette bli å frifinne. - - -

Side:769