RG-1991-373

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-09-07
Publisert:	RG-1991-373
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 7. september 1990 i ankesak LE-1988-00219Dt , hl.nr. 336/88.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erlend Tærud, Gjøvik). Motpart: Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kolby, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Jan Martin Flod. Lagdommer Mary-Ann Hedlund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §151, Foreldelsesloven (1979), §172, §180, Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder eksklusjon av fagforeningsmedlem og krav om erstatning.

A, født. xx.xx.1925, var ansatt som garderobevakt ved Hotell X, Y, fra 1. april 1969 til 17. november 1982. Hun hadde forut for ansettelsen ved hotellet arbeidet 6-7 år i restaurantbransjen. Forut for dette igjen hadde hun vært hjemmearbeidende.

A ble medlem av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet i 1962 og var medlem til hun ble ekskludert november 1981 av avdeling 24 under Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet. Eksklusjonsvedtaket ble stadfestet av forbundsstyret 3. oktober 1982.

Ved stevning 28. november 1986 reiste A søksmål mot Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet med krav om at eksklusjonsvedtaket ble kjent ugyldig. Hun fremmet samtidig krav om erstatning. Det ble begjært delt pådømmelse av erstatningskravet, jfr. tvistemålsloven §151 annet ledd.

Oslo byrett avsa 30. desember 1987 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets vedtak av 3. oktober 1982 om å ekskludere A fra forbundet kjennes ugyldig.

2. Hotell- og Restaurantarbeideforbundet frifinnes for As erstatningskrav.

3. Hotell- og Restaurantarbeideforbundet dømmes til innen 2 -to- uker å betale saksomkostninger til A med kr 15000,- kronerfemtentusen."

Dommen ble i rett tid påanket til lagmannsretten av A forsåvidt gjelder domsslutningens punkt 2 og 3.

Hotell- og Restaurantarbeideforbundet har tatt til motmæle og påanket byrettens dom forsåvidt gjelder domsslutningens punkt 1. A har tatt til motmæle mot denne anke.

Under ankeforhandlingen har A nedlagt slik endelig påstand:

"I hovedanken:

1. Hotell- og Restaurantarbeideforbundet er erstatningsforpliktet overfor A for senere utmåling.

2. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet dømmes til å betale sakens omkostninger i begge instanser.

I motanken:

1. Oslo byretts dom punkt 1 stadfestes.

2. Hotell- og Restaurantarbeideforbundet dømmes til å betale sakens omkosninger i begge instanser."

Hotell- og Restaurantarbeideforbundet har under ankeforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

"I hovedanken:

1. Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

2. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

I motanken:

Hotell- og Restaurantarbeideforbundet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 14. til 16. august 1990. A møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. For Hotell- og Restaurantarbeideforbundet møtte forbundsleder Erling Mikal Oen med prosessfullmektig og avga forklaring. Under siste del av ankeforhandlingen var forbundet representert ved nestlederen. Det ble avhørt 11 vitner og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Sakforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som nevnes nedenfor.

A har i det vesentlige anført:

Vedtaket om eksklusjon bygger på et uriktig faktisk grunnlag.

Det gjelder alle instanser som har behandlet saken; således husforeningen ved Hotell X som innstilte på eksklusjon, avdeling nr. 24 i Hotell- og Restaurantarbeideforbundet som vedtok eksklusjon, og forbundsstyret som 3. oktober 1982 stadfestet eksklusjonsvedtaket etter klage.

Det er ikke korrekt at A har fremkommet med drapstrussel overfor barsjef B. Rett nok har hun overfor ham uttalt at hun hadde kunnet tenke seg å stikke kniven i ham, men opplyste samtidig at uttalelsen var en gjengivelse av hva hun følte da hun våknet opp på sykehuset etter en innleggelse i november 1980. Bakgrunnen for innleggelsen var et nervesammenbrudd som følge av en konflikt med barsjefen om bruken av et air-conditionanlegg. Slik anlegget ble benyttet oppsto det et alvorlig arbeidsmiljøproblem, særlig for de ansatte i garderoben. A og øvrige ansatte som protesterte, ble ikke hørt. Situasjonen fortonet seg derfor som nokså håpløs for henne. Det er mot denne bakgrunn den refererte uttalelse må ses. Videre hadde barsjefen intet grunnlag for å oppfatte trusselen som reell. Det var dessuten slik at det på hotellet var en røff omgangstone blant personalet.

Barsjefen var for øvrig ikke fagorganisert.

Det er ukorrekt at A i gjesters påhør skal ha beskyldt en arbeidskollega for å være en av byens største horer.

Det som skjedde var at A i en samtale med et par kollegaer viste til at en av disse ved en tidligere anledning hadde karakterisert den aktuelle arbeidskamerat slik.

Samtalen fant sted i baren, og det var en gjest i det tilstøtende lokale, men vedkommende kan umulig ha hørt det som ble sagt. Kollegaen som ble omtalt var opptatt med å servere gjesten og kan heller ikke ha hørt uttalelsen. Det som skjedde kan ikke betegnes som trakassering av arbeidskamerat.

Det er ingen dekning for anførselen om at A på andre måter har truet eller skapt vanskeligheter i privatlivet for sine arbeidskollegaer. Det er ikke påvist telefonsamtaler av denne art. Likeledes er det ukorrekt at hun har trakassert en arbeidskollega på et trimkurs. Den episode det siktes til var av annen karakter og skjedde dessuten etter at eksklusjonsvedtaket var truffet.

A har heller ikke opptrådt organisasjonsmessig ukorrekt eller i strid med vedtekter ved å henvende seg direkte til Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Landsorganisasjonen. Bakgrunnen var at de tillitsvalgte ved bedriften viste seg å være til liten hjelp. A følte at hun som fagorganisert da hadde anledning til å søke annen bistand for å få saken inn i et rett spor. Det er slett ikke er uvanlig at fagforbund og LO mottar slike henvendelser.

A kan heller ikke bebreides for å ha henvendt seg til Arbeidstilsynet og politiet. Også disse henvendelsene har vært av orienterende art og innebærer intet brudd på krav om organisasjonsmessig opptreden.

Etter dette har A ikke opptrådt i strid med husforeningens vedtekter §7 og §9 og heller ikke i strid med §11 i vedtektene for avdeling 24 i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet. Hun kan heller ikke rammes av et eventuelt ulovfestet eksklusjonsprinsipp.

Selv om vilkårene for eksklusjon skulle finnes å være til stede, gjøres gjeldende at vedtaket er ugyldig idet det er et åpenbart misforhold mellom As handlinger og reaksjonen.

Eksklusjon fra fagforening er en alvorlig sak for den som rammes. Fagorganisasjonen har generelt vært tilbakeholden med å ekskludere medlemmer. Det som er av eksklusjonssaker går stort sett på andre forhold; opptreden i strid med fagorganisasjonens formål og grunnleggende interesser. Det er lite naturlig å reagere med eksklusjon i en sak som den aktuelle. Den har sitt utspring i personkonflikter og et arbeidsmiljøproblem.

For A føltes eksklusjonen særlig tung ettersom hun har omlag 20 års medlemsskap bak seg og dessuten har innehatt ulike tillitsverv i fagforeningen.

Det hadde vært mer nærliggende med andre tiltak overfor A, for eksempel utelukkelse fra møter eller suspensjon i en periode.

Domstolene har full prøvelsesrett når det gjelder faktum og om vilkårene for eksklusjon er til stede. Når det derimot gjelder skjønnet er prøvelsesretten begrenset. Rettssikkerhetshensyn tilsier likevel at det ikke trekkes for snevre grenser i så måte, jfr. Rt-1969-1129 og LoR 1970 465 flg.

Rettssikkerhetshensyn innebærer videre at A må ha anledning til å få saken rettslig prøvet selv om det gikk lang tid fra eksklusjonsvedtaket ble truffet og til søksmål ble reist. Den omstendighet at hennes tidligere advokat ved enkelte anledninger har uttrykt seg på en måte som kan oppfattes dithen at eksklusjonen var akseptert, kan ikke ramme henne. Selv om uttrykksmåten kunne vært klarere, er det mer nærliggende å se det slik at advokaten har drøftet ulike alternative løsninger uten å gi avkall på retten til å angripe vedtakets gyldighet.

A selv har aldri godtatt avgjørelsen.

De hensyn som ligger bak regler om foreldelse og passivitet slår i liten grad til i den aktuelle sak. Faktum lar seg bringe på det rene, og det er uproblematisk å reversere eksklusjonsvedtaket. Foreldelsesloven er neppe anvendelig, men i motsatt fall, er 10-årsfristen den aktuelle.

For det tilfelle at eksklusjonen er ugyldig har A krav på erstatning.

Eksklusjonssaken og de konflikter som lå bak, ledet til at hun ble syk og oppsagt fra sin stilling. Bortsett fra et par kortvarige arbeidsforhold har hun senere vært ute av stand til å komme ut i arbeid og i 1987 ble hun 100 % uføretrygdet med virkning fra november 1986. At hun ville falle ut av arbeidslivet må ha vært påregnelig for motparten.

Såvel den lokale fagforening som forbundsstyret har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Formelt sett har saksbehandlingen vært korrekt, men det er på det rene at saken ikke har vært tilfredsstillende behandlet når utfallet ble som det ble.

A er intet å bebreide.

Hun har følgelig krav på tapt arbeidsinntekt og tap i fremtidig erverv frem til fylte 67 år. Videre har hun hatt direkte utgifter i forbindelse med saken, blant annet til lege. Disse tap er erstatningsmessige. Den sykdom og senere uførhet saken medførte har dessuten redusert hennes livsnytelse slik at hun også har krav på menerstatning. Oppreisning kreves ikke.

Erstatningskravet er ikke foreldet. A fikk først oversikt over skadefølgene lenge etter at eksklusjons vedtaket var truffet, jfr. foreldelsesloven §9 og Kjønstad/ Tjomsland: Foreldelsesloven side 101. Det var etter at hun forgjeves hadde forsøkt seg i ny jobb og i 1987 ble 100 % ufør, at hun fikk oversikt over den skade eksklusjonen hadde påført henne. Under ingen omstendighet kan erstatningskravet være foreldet så lenge det er anledning til å få eksklusjonsvedtaket vurdert rettslig.

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har i det vesentlige anført:

A har opptrådt ukollegialt og derved i strid med husforeningens vedtekter §7 og fagforeningens vedtekter §11 nr. 3, som begge gir hjemmel for eksklusjon.

Hun har for det første fremsatt drapstrussel mot barsjefen ved Hotell X. Hvorvidt drapstrusselen var reell eller ikke og hvorledes barsjefen oppfattet den, er av mindre betydning.

Omstendighetene omkring fremsettelsen av trusselen innebærer uansett et brudd på grunnleggende prinsipper om hvorledes man skal opptre overfor arbeidskamerater. Det er ikke grunnlag for å se uttalelsen som utslag av en angivelig røff samtaleform mellom personalet på hotellet. Barsjefen har også forklart at han så med et visst alvor på trusselen. Slik fagorganisasjonen tolker vedtektene er det uten betydning at barsjefen ikke var fagorganisert. Retten er bundet av denne tolking, jfr. §14 i fagforeningens vedtekter. Det avgjørende er at A ved sin trussel, som ble alminnelig kjent på arbeidsplassen, har bidratt til et forgiftet forhold mellom kollegaer.

A har i en samtale med flere ansatte betegnet en arbeidskollega som en av byens største horer. Vedkommende var fagorganisert. Hvorvidt det dreide seg om gjengivelse av en tidligere uttalelse fremsatt av en annen, spiller liten rolle.

Poenget er at A har fremkommet med nedsettende omtale om en kollega. Det er ukollegial opptreden som rammes av §11 nr. 3 i fagforeningens vedtekter, jfr. også §7 tredje ledd i husforeningens vedtekter. Etter bevisførselen kan det ikke ses bort fra at den uttalelsen var rettet mot, hørte hva som ble sagt. Det er også godt mulig at en gjest som var til stede i det tilstøtende lokale har overhørt samtalen.

Ved flere anledninger har A ringt hjem til arbeidskollegaer og antydet opplysninger egnet til å skape vanskeligheter i privatlivet. Vitnet C har i retten bekreftet en slik samtale og A har selv erkjent flere slike telefonsamtaler på et tidligere stadium i saken.

A har også ført notater og slik skaffet seg materiale til bruk mot sine kollegaer. Dette medførte at man følte utrygghet og var redd henne.

Ved sin opptreden har A skapt et forgiftet arbeidsmiljø og en utrivelig situasjon for kollegaene. Hennes henvendelser til Arbeidstilsynet og politiet bidro til å skjerpe konfliktene ytterligere. Henvendelsene er brudd på alminnelige prinsipper for organisasjonsmessig opptreden, jfr. husforeningens vedtekter §9. Det vakte også en viss irritasjon at A henvendte seg direkte til Hotell- og Restaurantarbeideforbundet samt til LO, men dette forhold er ikke tillagt nevneverdig vekt. Tilsvarende gjelder for et sammenstøt mellom A og en arbeidskollega på et trimkurs. Denne episoden fant sted etter at fagforeningen hadde vedtatt eksklusjon 24. november 1981.

Etter dette er det hjemmel i vedtektene for eksklusjon. A s opptreden har imidlertid vært av en slik karakter at det også er grunnlag for eksklusjon etter alminnelige prinsipper som gjelder i fagforeningsforhold, jfr. Rt-1969-1129. Det må forlanges at medlemmene opptrer på en måte som ikke er til hinder for at organisasjonen kan arbeide målrettet med de primæroppgaver man har. A skapte imidlertid slik uro at oppløsningstendenser oppsto.

Domstolene kan prøve om vilkårene for eksklusjon er til stede.

Rett nok med den reservasjon at fagorganisasjonens egen tolking av vedtektere må legges til grunn for subsumpsjonen. Når det gjelder skjønnet, er utgangspunktet at dette ikke kan over prøves. Muligens kan domstolene sette til side et vedtak dersom skjønnet fremstår som vilkårlig. Således er uttalt i høyesterettsdommen inntatt i Rt-1969-1129 at det "antagelig" kan gripes inn "hvor det er et åpenbart misforhold til stede mellom forseelse og reaksjon". På den annen side ble enhver overprøving av skjønnet avvist i Rt-1920-113. For øvrig vises til Rt-1979-469, Rt-1989-983, LoR 1970 side 465, Jussens Venner 1971 side 63, TfR 1938 side 550 og Geir Woxholt: Foreningsrett side 472.

Eksklusjonsvedtaket av A fremstår som velbegrunnet og saklig. Vedtaket er truffet etter en særdeles grundig og omhyggelig saksbehandling. Andre løsninger har vært vurdert. Man har også forsøkt å ordne saken i minnelighet, men A har valgt å sette saken på spissen. Den lokale fagforening vedtok eksklusjon med overveldende majoritet.

Alternativt gjøres gjeldende at A ved passivitet har tapt sin rett til å angripe vedtaket.

Eksklusjonen av A har vært virksom siden 24. november 1981, idet klage til forbundsstyret ikke har oppsettende virkning, jfr. fagforeningens vedtekter §11 nr. 5.

Forliksklagen er datert 9. september 1986. Alene den tid som er gått gjør at vedtaket nå ikke bør undergis rettslig realtitetsbehandling. Det er et nødvendig motstykke til domstolenes prøvelsesrett at det stilles krav om aktivitet fra den som ønsker å angripe et foreningsvedtak. I nærværende sak kommer det til at A gjennom advokat indirekte har gitt uttrykk for at hun har akseptert eksklusjonen. Således har advokaten tilskrevet Hotell- og Restaurantarbeideforbundet og den lokale fagforening og anmodet om gjeninntak og ny vurdering av saken. Treårsfristen i foreldelsesloven er muligens anvendelig idet medlemskap i en fagforening har likhet med et kontraktsforhold.

Det er intet grunnlag for erstatning. Eksklusjonssaken er behandlet omhyggelig, og vedtaket er velbegrunnet. A er dessuten selv å bebreide for at det endte med eksklusjon, idet hun avslo tilbud om en minnelig ordning.

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet er for øvrig bare ansvarlig for sin behandling av saken. Det vil si klagesaken, som ble avgjort 3. oktober 1982.

Eksklusjonen har ikke påført A økonomiske tap eller redusert livsnytelse. Hun ble oppsagt fra sin stilling ved Hotell X på grunn av sykdom og har av samme grunn ikke senere maktet å komme ut i arbeidslivet. Sykdommen er ikke forårsaket av eksklusjonssaken. Av fremlagt legejournal fremgår at hun lenge før eksklusjonssaken har hatt nerveproblemer og vært 50 % ufør. Uføregraden ble satt til 100 % i 1987 med tilbakevirkning til november 1986, det vil si flere år etter eksklusjonen.

Under enhver omstendighet er erstatningskravet foreldet, jfr. foreldelsesloven §9.

Det gjøres gjeldende at byrettens saksomkostningsavgjørelse er feil, idet det er bygget på at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har nektet å omgjøre eksklusjonsvedtaket. A har imidlertid fått flere tilbud om å ordne saken i minnelighet.

Lagmannsrettens bemerkninger:

For så vidt gjelder eksklusjonsvedtakets gyldighet har lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten.

Sakens gjenstand er forbundsstyrets vedtak 3. oktober 1982 hvor As klage over eksklusjonsvedtak, truffet av den lokale fagforening 24. november 1981, ikke ble tatt til følge. Medlemsmøtet i fagforeningen vedtok eksklusjon med 33 mot 2 stemmer, og fastholdt, i et senere medlemsmøte 13. september 82, vedtaket enstemmig.

Lagmannsretten legger til grunn at hjemmel for eksklusjonen er §11 nr. 3 i fagforeningens vedtekter. Denne bestemmelse gjelder "uhederlig eller ukollegial" opptreden av fagforeningsmedlem.

Rett nok har forbundsstyret i sitt vedtak henvist til fagforeningsvedtektens §11 nr. 2 samt til §27 nr. 2 i forbundets vedtekter, men det kan ikke antas at det med dette er ment å anføre et nytt rettslig grunnlag. Forbundsstyrets vedtektshenvisning må tilskrives den tilsynelatende uklarhet som er til stede mellom forbundets vedtekter og fagforeningens. - Lagmannsretten forstår regelverket slik at eksklusjon av enkeltmedlem kan treffes enten av fagforeningen eller av forbundsstyret, som førsteinstans. Forbundet har hjemmel for eksklusjon i forbundsvedtektenes §27 nr. 2.

Vedtaket kan påklages til landsstyret. Hvor eksklusjon vedtas av en lokal fagforening, er fagforeningsvedtektenes §11 hjemmel.

Klage over slikt vedtak avgjøres, med endelig virkning, av forbundsstyret, jfr. fagforeningsvedtektenes §11 nr. 5.

Bestemmelsen i fagforeningsvedtektenes §11 nr. 2 er følgelig en henvisning til den selvstendige eksklusjonsadgang forbundsstyret har. - Når forbundsstyret opptrer som klageinstans skal anvendes samme rettslige grunnlag som underinstansen. Det er utvilsomt tilfelle i nærværende sak. Spørsmålet om vedtektsstridig ukollegial opptreden, har vært temaet for forbundsstyret.

Faktum eksklusjonsvedtaket bygger på fremgår i første rekke av dokumentene som fulgte saken i organisasjonsapparatet. Her er vist til at A har fremkommet med drapstrussel mot en kollega, at hun har bakvasket en annen ved å betegne henne som "en av byens største horer", samt at hun ved flere anledninger har trakassert og skapt vanskeligheter i privatlivet for arbeidskamerater. Mangel på organisasjonsmessig opptreden er også nevnt. I den forbindelse er vist til at A har tatt opp saker på annet hold enn gjennom tillitsvalgte og den stedlige husforening på Hotell X. For lagmannsretten er imidlertid opplyst at de sistnevnte forhold ikke er tillagt særlig vekt, idet de mer har vært betraktet som irritasjonsmomenter. As henvendelse til politiet har det likevel vært sett på med et visst alvor.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten at saksfremstillingen fagforeningen og senere forbundsstyret bygget på, i hovedtrekk er dekkende for de faktiske forhold. Eksklusjonsvedtaket er følgelig truffet på grunnlag av rett faktum. På enkelte punkter kunne riktignok beskrivelsen i sakspapirene vært annerledes og mer presis, men stort sett dreier det seg om nyanser og forhold som ikke på avgjørende måte innvirker på vurderingen av handlingene, sett i forhold til vedtektsvilkåret: "ukollegial" opptreden.

Således må det være av mindre betydning hvor mange som har overhørt As uttalelse om at en arbeidskollega var "en av byens største horer" og om uttalelsen var en gjengivelse av hva en annen person tidligere hadde sagt. Det ukollegiale ligger i å karakterisere en arbeidskollega på en slik nedsettende måte overfor andre.

For så vidt gjelder drapstrusselen er ubestridt at A ved en anledning har uttalt til barsjefen at "hun ønsket å stikke kniven i ham" eller noe lignende. Objektivt sett foreligger en drapstrussel, men i likhet med byretten finner lagmannsretten at utsagnet ikke kan betraktes som en reell trussel. Det synes heller ikke fagforeningen eller forbundsstyret å ha lagt til grunn. Alt tyder på at man har tatt episoden for det den var; et utbrudd til ubehag for den det gjaldt og med negativ innvirkning på arbeidsmiljøet. Også på dette punkt er følgelig rett faktum lagt til grunn.

Videre finnes bevist at A ved flere anledninger har søkt å skape vanskeligheter i privatlivet for sine arbeidskollegaer, dels ved telefonhenvendelser, dels ved å gjøre opptegnelser om dem. Ved dette skapte hun uro og utrygghet både på arbeidsplassen og i fagorganisasjonen.

Selv om de forhold som er nevnt i saksdokumentene hver for seg har vært betraktet som ukollegiale og vedtektsstridige, så forstår retten det slik at det er en helhetlig vurdering av A s opptreden som er grunnlag for eksklusjonen. - Lagmannsretten er enig i at det er dekning for å karakterisere

As samlede opptreden som ukollegial i forhold til §11 nr. 3 i fagforeningsvedtektene. Hun har over tid, gjentagne ganger og på ulike måter, opptrådt ubehagelig og til dels krenket arbeidskollegaer slik at motsetningsforhold og konflikter oppsto. Dette ledet til et forgiftet arbeidsmiljø for samtlige ansatte i den aktuelle hotellavdeling. Etter hvert smittet også konfliktene over til husforeningen og fagforeningen. At A tok opp konflikter eksternt, særlig hennes henvendelse til politiet, bidro ytterligere til å skjerpe motsetningene og vanskeliggjøre de kollegiale forhold. På samme måte virket hennes vegring mot å godta en minnelig ordning. Etter rettens oppfatning burde konflikten vært bilagt på grunnlag av den protokoll som ble satt opp etter et møte på LO-sekretær Hildebrands kontor 9. november 1981. - Sakens utspring, manglende forståelse og vilje til å løse A s problemer med et air-conditionanlegg, er i liten grad egnet til å forklare hennes opptreden.

Det forhold at saken bunner i et arbeidsmiljøproblem, med innslag av personkonflikter, finnes ikke å være til hinder for anvendelse av fagforeningsvedtektene. Saken fikk etter hvert en vinkling som ga grunnlag for å behandle den som en organisasjonssak.

Rettens adgang til å prøve skjønnet som organisasjonen har anvendt er meget begrenset. Det antas imidlertid at domstolene unntaksvis kan tilsidesette slike skjønn, jfr. Rt-1969-1169. Rettssikkerhetshensyn tilsier at det kan gripes inn fra domstolenes side dersom et eksklusjonsvedtak er utilbørlig.

I motsetning til byretten er lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å tilsidesette eksklusjonen av A . Avgjørelsen står ikke i åpenbart misforhold til hennes ukollegiale opptreden. Hertil kommer at saken har vært forsøkt løst i minnelighet, men at så ikke lyktes uten at fagorganisasjonen er å laste for det. Videre har alternative reaksjoner vært vurdert, således suspensjon. Den lokale fagforening avviste imidlertid dette enstemmig kort tid forut for forbundsstyret stadfestelsesvedtak. Etter lagmannsrettens oppfatning må det være legitimt å ta i betraktning hvorledes medlemmene i fagforeningen så på spørsmålet. Hvorledes ukollegialitet bør håndteres organisasjonsmessig er på mange måter et kjernespørsmål i foreningssammenheng. En avgjørelse i strid med hva medlemsmassen aksepterer kan lede til utmeldelser og oppløsningstendenser. Det forhold at eksklusjon på grunn av ukollegial opptreden knapt forekommer i fagbevegelsen finnes å være uten betydning. Bakgrunnen for denne praksis er at man regelmessig makter å løse sakene i minnelighet. Det ble forsøkt i nærværende sak, men A valgte å avvise det fremsatte forlikstilbud.

Under enhver omstendighet finner retten at A har tatt opp saken for sent. Hun har vært ekskludert siden 24. november 1981.

Endelig vedtak ble truffet av forbundsstyret 3. oktober 1982, mens forliksklage først ble tatt ut 9. september 1986.

Foreldelsesloven gjelder ikke, men en naturlig konsekvens av at foreningssaker kan innbringes for domstolene er at det må stilles krav om aktiv opptreden fra den som ønsker slik behandling. Det er behov for at foreningssaker blir avgjort raskt, og det kan ikke sees at A har hatt spesielle grunner for å vente så lenge som hun gjorde.

At det rent praktisk er få problemer forbundet med å annullere en eksklusjon kan ikke være avgjørende hensett den lange tid som er gått . Dertil kommer at A gjennom advokat i flere brev til fagorganisasjonen har uttrykt seg slik at det var grunn til å regne med at hun hadde forsonet seg med eksklusjonen. At hun selv ikke har ment det slik kan ikke tillegges vekt. I så fall burde hun sagt fra på et langt tidligere tidspunkt.

Det følger av det resultat lagmannsretten er kommet frem til for så vidt gjelder vedtakets gyldighet at As erstatningskrav ikke kan føre frem. Retten kan for øvrig ikke se at det foreligger erstatningsgrunnlag. Saksbehandlingen har vært omhyggelig og korrekt. Eksklusjonsvedtaket er fattet på riktig faktisk grunnlag og med klar hjemmel i vedtektene. Ikke på noe punkt er således Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet å bebreide. Tvert om har man gått forsiktig frem og forsøkt å få saken løst i minnelighet. A har imidlertid vist liten vilje til en slik bileggelse av tvisten. Videre finner retten at det ikke er påvist at A har hatt økonomiske tap som følge av eksklusjonen. De tapsposter det er henvist til - tapt arbeidsinntekt og redusert fremtidig ervervsinntekt samt utgifter til legebehandling etc. - skyldes sviktende helse som ikke er påvist å stå i sammenheng med eksklusjonssaken. Helseproblemene var videre årsak til at A ble oppsagt fra sitt arbeidsforhold og at hun med virkning fra 1. november 1986 ble 100 % uføretrygdet.

Hun hadde en uføregrad på 50 % fra tidligere. - Mye taler for øvrig for at et eventuelt erstatningskrav under enhver omstendighet nå er foreldet, jfr. foreldelsesloven §9 som knytter foreldelsesfristen til skadelidtes kunnskap om "skaden".

A har tapt saken fullstendig. Det foreligger ingen særlige omstendigheter som tilsier at hun bør fritas for å betale motpartens saksomkostninger. Hun tilpliktes å betale saksomkostninger for begge instanser for hovedanken i medhold av tvistemålsloven §180. første ledd for lagmannsretten og for motanken i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd for lagmannsretten og for byretten.

Omkostningsoppgave er fremlagt og legges til grunn. Etter dette tilkjennes saksomkostninger med i alt kr 54485,-, herav kr 44000,- i salær, kr 3485,- i diverse utgifter og kr 7000,- i ankegebyr.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedankesaken:

Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

I motankesaken:

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet frifinnes.

I begge saker:

Innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse betaler A i saksomkostninger for lagmannsretten og byretten 54.485 - femtifiretusenfirehundreogåttifem - kroner til Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.