RG-1992-504

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1991-10-28
Publisert:	RG-1992-504 (69-92)
Stikkord:	Straffeprosess, Advokaters taushetsplikt, Beslag i klientarkiv
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 28. oktober 1991 i sak LG-1991-00768.
Parter:	Den offentlige påtalemakt mot A. Kjærende part: Advokat Chr. Wyller.
Forfatter:	Lagdommerne Ole Bjørn Støle, Eivind Eftestøl, kst.lagdommer Daniel Lunde
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §119, §203, §204, §208, §240, Straffeloven (1902) §144, §255, §256, §192, §197, §205, §379, Eiendomsmeglingsloven (1989) §119, §15, §204, §205, §240, §2, §5-1

Saken gjelder spørsmål om beslag av prosjekt/klientmapper vedrørende nærmere spesifiserte eiendomsprosjekter tilhørende tidligere advokat A. Advokat Christian Fr. Wyller er den som for tiden har besittelsen av dokumentene, som en følge av at han etter oppdrag fra Advokatenes erstatningsfond bistår tidligere advokat A's klienter. A's klientarkiv ble i forståelse med bostyret flyttet til advokat Wyllers kontor etter at A hadde innstillet sin advokatvirksomhet og deretter ble slått konkurs.

Rent praktisk er beslaget gjennomført ved at samtlige saksdokumenter fra A's advokatforretning som er i advokat Wyllers besittelse, av politiet er forseglet på hans kontor.

Etter at politiet hadde begjært rettslig beslutning om beslag av de nevnte dokumenter i medhold av strprl. §205 annet ledd, avsa Bergen forhørsrett 12. juni 1991 slik beslutning:

«Påtalemyndigheten v/Bergen politikammer gis adgang til beslag

Side:505

hos advokatene Roald Angelfoss, Strandgaten 4, 5013 Bergen og Christian Fredrik Wyller, Olav Kyrresgate 31, 5014 Bergen, av prosjekt/klientmapper vedrørende eiendomsprosjektene

1. Eiendom - - -

2. Eiendom - - - ryggen

3. Eiendom - - - vei

4. Eiendom - - - gaten

5. Eiendom - - - vei

6. Eiendom - - - gaten

7. Eiendom - - - vei

8. Eiendom - - - gate

9. Eiendom - - - veien

10. Eiendom - - - dalen

11. Eiendom - - - almenning

12. Eiendom - - - gate

13. Eiendom - - - fjellet

hvor tidligere advokat A har vært eiendomsmekler til sikring av bevis i straffesak mot A, født xx.xx.45, adresse - - -vei 17, X.»

Som det fremgår omfattet forhørsrettens beslutning også dokumenter vedrørende de aktuelle eiendomsprosjekter som var i advokat Roald Angelfoss besittelse. Det fremgår av opplysningene i saken at advokat Angelfoss opprinnelig vegret seg for å frigi dokumentene under henvisning til sin taushetsplikt, men at han senere har utlevert disse i samsvar med forhørsrettens beslutning.

Til grunn for politiets begjæring om rettslig samtykke til beslag, samt for forhørsrettens etterfølgende beslutning, lå siktelse utarbeidet mot A av Bergen politikammer datert 7. juni 1991. Siktelsen er angitt å være foreløpig og omfatter en rekke overtredelser av strl. §256, jfr. §255 første ledd.

Den 14. juni 1991 ble forhørsrettens beslutning av advokat Wyller påkjært til Gulating lagmannsrett under henvisning til strprl. §379, 2. ledd. Kjæremålet ble fremsatt i brev overfor Bergen forhørsrett av samme dato. Etter at påtalemyndigheten hadde avgitt uttalelse, ble saken av forhørsretten oversendt Gulating lagmannsrett 26. juni 1991.

Under henvisning til at bestemmelsen i strprl. §379 annet ledd neppe får anvendelse i saken, samt til den generelle adgang som er etablert gjennom strprl. §208 til å bringe spørsmål om opprettholdelse av et beslag inn for forhørsretten, ble det fra lagmannsretten reist spørsmål om ikke slik innbringelse var det adekvate rettsmiddel. Etter at advokat Wyller i brev av 12. juli 1991 hadde sagt seg enig i at spørsmålet om opprettholdelse av beslaget først måtte behandles av forhørsretten, ble saken oversendt dit med anmodning om behandling etter strprl. §208.

Bergen forhørsrett avsa deretter 25. juli 1991 kjennelse med slik slutning:

«I. Bergen politikammer gis, i bevissikringsøyemed mot tidligere advokat A, adgang til beslag hos advokat Christian Fr. Wyller, Olav Kyrresgate 31, 5014 Bergen, av prosjekt/klientmapper oppbevart hos

Side:506

ham vedrørende tidligere advokat A eiendomsprosjekter:

1. Eiendom - - - nr. 2

2. Eiendom - - - ryggen, gnr. 39, bnr. 390 i Y kommune

3. Eiendom - - - vei 18, gnr. 168, bnr. 590 i Bergen

4. Eiendom - - - gaten 83, gnr. 159, bnr. 745 i Bergen

5. Eiendom - - - vei, gnr. 166, bnr. 1185 i Bergen

6. Eiendom - - - gaten 8, gnr. 164, bnr. 595 i Bergen

7. Eiendom - - - vei 80

8. Eiendom - - - gate 22

9. Eiendom - - - veien 2, Z

10. Eiendom - - - dalen 12 B

11. Eiendom - - - almenning 6, gnr. 165, bnr. 720 i Bergen

12. Eiendom - - - gate 2

13. Eiendom - - - fjellet, nr., gnr. og bnr. ukjent.»

II. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Advokat Wyller har rettidig påkjært forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. I kjæremålserklæringen av 1. august 1991 har han vist til de anførsler han har gjort gjeldende i sitt bru til forhørsretten av 14. juni 1991.

Advokat Wyller har i det vesentlige anført:

I forbindelse med den bistand som er ytet overfor A's tidligere klienter i samsvar med oppdraget fra Advokatenes erstatningsfond er praktisert den ordning at samtlige saksdokumenter er tilbakelevert vedkommende klient på forespørsel. Advokat Wyller har opplyst at han har ansett seg forpliktet til å foreta slik tilbakelevering. Dette innebærer at flere av adv. A's tidligere klienter allerede har mottatt de aktuelle saksdokumenter.

Da politiet våren 1990 kontaktet advokat Wyller med forespørsel om tilgang på saksdokumenter, ble det gitt uttrykk for at dette var problematisk på grunn av A's taushetsplikt, og at det korrekte derfor måtte være å innhente fritak fra taushetsplikten fra den enkelte klient.

Det anføres at påtalemyndigheten overhodet ikke har vært i kontakt med advokat Wyller forut for begjæringen til forhørsretten med unntak av den enkeltstående henvendelsen fra en av politiets etterforskere våren 1990.

Det rettslige spørsmål saken reiser er om det er adgang til beslag i en advokats saksdokumenter etter reglene i straffeprosessloven uten hinder av den lovbestemte taushetsplikt. Dette reiser spørsmålet om de dokumenter som befinner seg i A's arkiv er underlagt hans taushetsplikt som advokat, eller om det kan gjøres unntak for så vidt gjelder hans eiendomsmeklervirksomhet.

Utgangspunktet er at en advokat har absolutt taushetsplikt om det som er betrodd ham i hans stilling, og det følger av strprl. §119 at det i disse tilfeller gjelder et bevisforbud. Retten kan overhodet ikke ta imot vitneforklaring fra en advokat som innebærer at han bryter taushetsplikten. Det er derfor irrelevant når det fra politiets side er vist til at A har samtykket i beslag av dokumentene. Det er bare klientenes samtykke som kan oppheve taushetsplikten.

Politiet gjør gjeldende at de dokumenter som er besluttet beslaglagt gjelder saker der A har opptrådt som eiendomsmekler, og at slike

Side:507

opplysninger ikke er undergitt den samme taushetsplikt som ellers gjelder for advokatvirksomhet. Det medfører riktighet at dette er antatt i juridisk teori, jfr. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentar bind I 342 med henvisning til kjennelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1905-109 og Rt-1918-159. Videre er det samme standpunkt forfektet av Andenæs: Norsk straffeprosess bind I 228. Oppfatningen skriver seg antakeligvis fra Salomonsen: Den norske Straffeproceslov med kommentar bind I 202. Salomonsen har vist til to andre kjennelser som støtte for sitt standpunkt, nemlig Rt-1906-475 og Rt-1918-707.

Det gjøres gjeldende at de her nevnte rettsavgjørelser ikke gir grunnlag for så vidtrekkende slutninger som er oppstillet i den nevnte juridiske teori. Således er det ingen av de nevnte kjennelser som direkte pålegger en advokat å avgi vitneforklaring om sin virksomhet som eiendomsmekler. Det foreligger derfor ikke noe prejudikat for teoriens oppfatning. Kjennelsene gir i beste fall en svak og indirekte støtte til det standpunkt som fremholdes i teorien.

Dertil kommer at Høyesterett i de senere avgjørelser som gjelder advokaters taushetsplikt inntar en streng oppfatning av advokaters taushetsplikt. Dette gjelder såvel i forhold til konkursrettslig opplysningsplikt, jfr. Rt-1983-430, og i forhold til straffeprosessuelt beslag, jfr. Rt-1986-1149.

På bakgrunn av kjennelsen i Rt-1918-859 er det mulig at man må skille mellom advokatoppdrag og andre oppdrag som ikke er forbeholdt advokater. Det er likevel ikke gitt at alle eiendomsmekleres oppdrag kommer i den siste kategori, og det er under enhver omstendighet for lettvint uten videre å sette taushetsplikten til side bare ved å sette etiketten «eiendomsmeklervirksomhet» på visse saker. Dertil kommer at det også for mekleroppdrag gjelder taushetsplikt i henhold til lov. Advokater hadde etter den tidligere eiendomsmeklerlov §2, 1. ledd, rett til å drive med eiendomsmekling, og av samme paragraf, 4. ledd, fulgte at de i så fall var underlagt eiendomsmeklingslovens taushetspliktsbestemmelse i §15, som er mindre streng enn strl. §144. Advokater er derfor underlagt et dobbelt sett taushetspliktsregler, og det er ikke klart hvilken bestemmelse som går foran. Dernest blir det spørsmål om hvilke opplysninger som er gitt advokaten som mekler og hvilke som er gitt ham som advokat.

Om forholdet mellom taushetspliktsreglene for meklere og advokater er videre vist til innstilling avgitt av Falkangerutvalget i NOU 1987:14, Eiendomsmekling 89. Det er her inntatt det standpunkt at advokater som opptrer som meklere er undergitt taushetsplikt etter strl. §144 ved siden av og i tillegg til den taushetsplikt som følger av eiendomsmeklerlovens §15. Det tryggeste må være å legge Falkangerutvalgets oppfatning til grunn.

Spørsmålet om A har opptrådt som mekler eller som advokat har også en problematisk faktisk side, idet det i de saksmapper som advokat Wyller besitter ikke opereres med noen klart atskilt avdeling for eiendomsmeklervirksomhet. Det anføres videre at denne delen ikke har vært utskilt som noen selvstendig del av A's virksomhet, men at den tvert imot har vært integrert i hans øvrige advokatvirksomhet.

Side:508

Selv om man derfor kommer til at det bare er taushetspliktregelen i meklerloven §15 som gjelder, kan dokumentene ikke uten videre beslaglegges. Det må i så fall foretas en konkret vurdering av det enkelte dokument, og denne vurderingen er det forhørsretten som må foreta. Det vises til Rt-1986-1149.

Forhørsretten har i sin kjennelse av 25. juli 1991 tatt det standpunkt at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig at forhørsretten foretar gjennomgang av dokumentene for å plukke ut de dokumenter som i tilfelle skal kunne beslaglegges. Begrunnelsen for dette standpunkt er at beslaget gjelder samtlige dokumenter tilknyttet identifiserte eiendomsprosjekter. Dette hevdes å være uriktig rettsanvendelse idet det er i strid med kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1986-1149.

Det forhold at en fremgangsmåte som nevnt vil innebære merarbeid for retten, kan ikke være tilstrekkelig til å sette til side den nevnte kjennelse.

Endelig anføres at forhørsretten ikke har vurdert forholdsmessigheten av beslaget. Det følger av strprl. §240 at dette må gjøres. Selv om det kan være noe arbeid forbundet med å innhente samtykke fra de respektive klienter i relasjon til de aktuelle eiendomsprosjekter, tilsier hensynet til strprl. §240 at dette gjøres. Dette har overhodet ikke vært forsøkt gjort fra politiets side, og det anføres på denne bakgrunn at politiets beslagsbegjæring hviler på rene hensiktsmessighetsbetraktninger.

Advokat Wyller har i kjæremålserklæringen av 1. august 1991 ikke nedlagt påstand. Han har imidlertid på forespørsel opplyst at hans påstand for lagmannsretten er identisk med den som er inntatt i brev av 14. juni 1991 til Bergen forhørsrett med den endring at påstandens punkt 1 skal rette seg mot Bergen forhørsretts kjennelse av 25. juli 1991 og ikke mot den tidligere beslutning av 12. juni 1991. Dette innebærer da at det nedlegges slik påstand:

«1. Bergen forhørsretts kjennelse av 25. juli 1991 oppheves i forhold til advokat Christian Fredrik Wyller.

2. Advokat Wyller tilkjennes kr. 6.000,- i saksomkostninger for kjæremålet.»

Påtalemyndigheten ved Bergen politikammer har innledningsvis presisert at det ikke på noe tidspunkt har vært grunnlag for å mistenkeliggjøre advokat Wyller. Heller ikke foreligger noe grunnlag for at advokat Wyller skulle føle seg mistenkeliggjort. Dette underbygges av måten politiet rent faktisk har gått frem på ved at man kun har begjært rettens beslutning om beslag og ikke beslutning om ransaking. Beslaget retter seg ikke mot advokat Wyller ut over det at han faktisk besitter og oppbevarer dokumentene.

Som begrunnelse for beslaget er vist til siktelsen samt til det som er anført i begjæringen til forhørsretten av 6. juni 1991. Det er opplyst at politiet begynte å ta avhør av tidligere advokat A i begynnelsen av juni 1991, men at disse avhør ble avbrutt fordi A hadde problemer med å forklare seg om de forskjellige prosjekt i sin eiendomsmeklervirksomhet uten at han hadde mulighet til å se i dokumentasjonen vedrørende disse prosjektene. Dette er bakgrunnen for at behovet for beslag i de dokumenter begjæringen omfatter, oppsto.

Side:509

Videre er vist til at behovet for å foreta beslag også klart fremtrer ved advokat Wyllers egne anførsler. Han har opplyst at han leverer ut dokumentene til de av tidligere advokat A's klienter som etterspør disse, og han har dessuten uoppfordret sendt ut dokumenter til klientene.

Bakgrunnen for at man brakte spørsmålet om beslag inn for forhørsretten etter strprl. §205 annet ledd, var at man ved tidligere kontakt med bobestyrer, advokat Angelfoss, og med advokat Wyller, hadde fått forståelsen av at man vegret seg for å utlevere dokumenter vedrørende tidligere advokat A's eiendomsvirksomhet på bakgrunn av disses taushetsplikt som advokat. Advokat Angelfoss har da også utlevert dokumentene som omhandlet i forhørsrettens beslutning uten innsigelser.

Til det rettsspørsmål saken reiser, er vist til at det i juridisk teori er inntatt det standpunkt at opplysninger en advokat får i forbindelse med sitt virke som eiendomsmekler ikke er betrodd ham som advokat, og at bestemmelsen i strprl. §204, jfr. §119, derfor ikke er til hinder for beslag.

Avgjørelsene inntatt i Rt-1983-430 og Rt-1986-1149 kan ikke tilsi noen annen løsning enn det som er inntatt av Salomonsen, Andenæs og Keiserud-Bjerke på bakgrunn av kjennelsene i Rt-1905-109 og Rt-1918-859.

Det følger ellers av rettspraksis at vitneplikt og herunder plikt til å utlevere beslag etter straffeprosessloven går foran taushetspliktsregelen etter spesiallover. Dette gjelder med mindre det fremgår av straffeprosessloven at taushetspliktsreglene i spesiallovgivning går foran. Det vises til Rt-1913-814.

Når det gjelder henvisningen til Falkangerutvalgets utredning om eiendomsmekling, er pekt på at den situasjon som der drøftes gjelder et mulig straffansvar en eiendomsmekler kan pådra seg ved å bryte taushetsplikt. I nærværende sak er situasjonen en helt annen ved at det foreligger en vitneplikt og herunder plikt til å utlevere dokumenter. Det dreier seg videre om etterforskning av en sak omkring alvorlige økonomiske forbrytelser.

Taushetspliktsreglene er ment å hindre at uvedkommende får opplysninger, og ikke at alvorlige økonomiske forbrytelser skal bli oppklart. Advokat Wyllers stilling i saken som oppnevnt av Advokatforeningens erstatningsfond må i tilfelle tas i betraktning, herunder hvilke interesser han i så fall verner og hvor sterkt vern disse interessene kan ha.

Det anføres at advokat A ved siden av sin advokatvirksomhet drev en egen eiendomsmeklervirksomhet. Han formidlet salg, foretok oppseksjonering og var mellommann vedrørende betaling og utstedelse av skjøter for eiendommer. Han opptrådte som «advokat A Eiendomsavdeling» i annonser m.m. Dokumenter utlevert fra advokat Angelfoss viser at de angjeldende mapper er merket med aktuelle gateadresser.

Til advokat Wyllers anførsel om at gjennomføring av beslaget er problematisk fordi klientmapper underlagt taushetsplikt og prosjektmapper som gjelder eiendomsvirksomheten er blandet, anføres at dette er opplysninger politiet først ble kjent med i forbindelse med

Side:510

forsøket på gjennomføring av beslaget hos advokat Wyller. Dette var bakgrunnen for at politiet i forbindelse med forhørsrettens vurdering av spørsmålet om opprettholdelse av beslaget etter strprl. §208, ga uttrykk for at det syntes riktig at utvelgelsen av hvilke dokumenter som kan beslaglegges ble foretatt av forhørsretten, jfr. også Rt-1986-1149.

Når forhørsretten i sin kjennelse av 25. juli 1991 har inntatt det standpunkt at en slik fremgangsmåte ikke er nødvendig/hensiktsmessig, har politiet ikke motforestillinger mot dette. Det vil imidlertid da kreve et samarbeid med advokat Wyller, og politiet er innstilt på å komme til en smidig ordning vedrørende dette.

Vedrørende beslagets uforholdsmessighet fastholdes at det vil være forbundet med et omfattende arbeid å innhente samtykke fra klienter til tidligere advokat A med sikte på å løse advokat Wyller fra taushetsplikten. Det vises til at det så langt i saken er fremkommet at en ved en slik fremgangsmåte vil være avhengig av å innhente samtykke fra ca. 50 personer.

Det er fra politiets side ikke nedlagt særskilt påstand. På bakgrunn av det som er anført i uttalelsen av 8. august 1991 til lagmannsretten legges til grunn at påtalemyndigheten henholder seg til forhørsrettens kjennelse av 25. juli 1991, slik at påstanden i realiteten går ut på at kjæremålet forkastes.

Lagmannsretten skal bemerke:

Hjemmelen for beslag av de aktuelle dokumentene er strprl. §203. Det er ikke bestridt at grunnvilkåret for beslag etter denne bestemmelse - at dokumentene antas å ha betydning som bevis - foreligger. På bakgrunn av den foreløpige siktelse som er utarbeidet mot tidligere advokat A, kan dette heller ikke være tvilsomt.

Spørsmålet i saken er om strprl. §204 første ledd, jfr. samme lovs §119, er til hinder for beslag av dokumentene.

Advokat Wyller har som det vil fremgå av det foranstående, besittelsen av dokumentene etter oppdrag meddelt ham av Advokatenes erstatningsfond. I den utstrekning det blant de dokumenter som politiet har forseglet på hans kontor befinner seg dokumenter som etter sin art og innhold vil være underlagt taushetsplikt og dermed også beslagsforbud etter de nevnte bestemmelser, vil advokat Wyller måtte anses for å ha rettslig interesse i hemmelighold, jfr. strprl. §204, 1. ledd, 1. pkt. in fine. For øvrig må det legges til grunn at advokat Wyller i relasjon til spørsmål om taushetsplikt/beslagsforbud ikke som følge av oppdraget fra Advokatenes erstatningsfond kan komme i en annen og sterkere stilling enn situasjonen ville ha vært dersom A fortsatt hadde drevet sin advokatvirksomhet. Det er hensynet til beskyttelse av klientinteresser som ligger til grunn for bestemmelsene.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommerne Støle og Lunde - er blitt stående ved at de beste grunner taler for det standpunkt at opplysninger meddelt en advokat i dennes funksjon som eiendomsmegler ikke omfattes av taushetsplikt etter strprl. §119. Tilsvarende må da gjelde for dokumenter vedrørende eiendomsmeklervirksomhet, slik at disse ikke omfattes av beslagsforbudet etter strprl. §204 første ledd.

Side:511

Det medfører riktighet som anført av advokat Wyller at denne løsning ikke følger direkte av rettspraksis. Særlig avgjørelsen inntatt i Rt-1918-859 (kort referat) taler likevel for denne løsningen. Dertil kommer at standpunktet er inntatt i juridisk teori, jfr. bl.a. Andenæs: Norsk straffeprosess, bind I 206, samt Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven I 342.

De standpunkter som her er inntatt bygger på at man både kan og bør sondre mellom opplysninger/dokumenter betrodd vedkommende i egenskap av advokat og opplysninger og/eller dokumenter som er overlatt vedkommende advokat i hans funksjon som f.eks. eiendomsmekler.

Flertallet er enig med forhørsretten i at også reelle hensyn tilsier en slik løsning, og viser til det som her er uttalt.

Advokat Wyller har vist til at det gjelder taushetsplikt også for opplysninger/dokumenter meddelt vedkommende advokat i hans funksjon som eiendomsmekler. Dette følger i dag av lov om eiendomsmekling av 16. juni 1989 nr. 5 §5-1. Som påpekt av politiet er imidlertid lovbestemt taushetsplikt som ikke omfattes av de bestemmelser det er vist til i strprl. §204, ikke til hinder for dokumentbeslag.

Både advokat Wyller og politiet har overfor forhørsretten i forbindelse med den etterfølgende behandling etter strprl. §208 pekt på at man bør følge den fremgangsmåte som Høyesterett ga anvisning på i avgjørelsen inntatt i Rt-1986-1149.

Flertallet vil til dette bemerke:

Den situasjon som forelå til vurdering var ikke helt parallell med den foreliggende. I saken fra 1986 var det således utført ransaking hos siktede på grunnlag av forutgående rettslig beslutning, jfr. strprl. §197, 1. ledd, jfr. §192 første ledd. Det var så spørsmål om på hvilken måte man skulle gå frem ved effektueringen av beslaget. Kjæremålsutvalget fant at strprl. §192 sammenholdt med §204 og §208 måtte forstås slik at dokumenter som besitteren før eller under ransakingen hevder er unntatt fra beslag etter §204, ikke kan gjennomgås. Hvis politiet antar at dokumentene ikke omfattes av bestemmelsen og kan ha et innhold som kan gi grunnlag for beslag, må disse sendes forhørsretten til avgjørelse av beslagsspørsmålet.

Selv om situasjonen som nevnt ikke er helt den samme ved at det i nærværende sak ikke er utført ransaking i kontorene til advokat Wyller - som selvsagt heller ikke er siktet i saken - finner flertallet at de betraktninger som ligger til grunn for kjæremålsutvalgets avgjørelse langt på vei får anvendelse også her. Saken gjelder omfattende beslag av dokumenter som er forseglet på et advokatkontor. Forholdet er videre at advokaten har tilkjennegitt at det i de saksmapper som han besitter ikke er gjennomført noe klart skille mellom eiendomsmeklerdelen av virksomheten og den øvrige advokatvirksomheten. Dertil kommer at selv om et slikt skille skulle være gjennomført, kan det ikke ses bort fra at klienter som i utgangspunktet har gitt A et rent mekleroppdrag, i forlengelsen av dette har overlevert dokumenter som et ledd i en betroelse overfor ham i hans egenskap av advokat.

Under slike omstendigheter tilsier hensynet til en mest mulig betryggende gjennomføring av beslaget at utvelgelsen av dokumenter

Side:512

blant de prosjekt/klientmapper som er forseglet av politiet, skjer under rettslig kontroll.

Når det gjelder spørsmål om forholdsmessigheten av beslag, jfr. strprl. §240, er flertallet enig med forhørsretten i at det slik forholdene her ligger an ikke kan kreves at man skal måtte gå veien om fritaking av taushetsplikt ved innhenting av samtykke fra hver enkelt klient.

Når det gjelder kravet til spesifikasjon av beslaget, anses dette hensynet tilfredsstillende ivaretatt ved den utforming beslaget er gitt i forhørsrettens kjennelse av 25. juli 1991.

Med det utfall kjæremålet har fått, tas advokat Wyllers omkostningspåstand ikke til følge.

Mindretallet, lagdommer Eftestøl, mener at loven må være slik å forstå at taushetsplikten gjelder all den virksomhet en advokat driver innen grensene for hva som tradisjonelt forbindes med advokatens virksomhet. I all slik virksomhet vil forholdet være at advokaten i stor utstrekning gir juridisk veiledning, og ofte velges til et oppdrag nettopp derfor. Allerede av den grunn er det etter mindretallets oppfatning forfeilet å sondre mellom «egentlige» advokatoppdrag og andre oppdrag. Dertil kommer at den som søker advokat betror seg til ham, nettopp fordi han er advokat og det er kjent at advokater har taushetsplikt. Dette gjelder både i den «egentlige» advokatvirksomhet og hvor det er tale om f.eks. eiendomsmegling. Det er etter mindretallets mening meget viktig at allmennheten har tillit til advokatenes taushetsplikt, og denne tilliten vil bli alvorlig svekket hvis den som betror seg til en advokat skal kunne oppleve at det betrodde allikevel bringes videre fordi betroelsen sies å ha skjedd utenfor det som kalles den «egentlige» advokatvirksomhet. Mindretallet mener derfor at taushetsplikten er like absolutt i megleroppdrag som i andre oppdrag en advokat befatter seg med, og at der derfor ikke er anledning til å ta beslag i dokumentene hos advokat Wyller. Mindretallet går ikke inn på hvordan det ville stille seg om eiendomsmeglingen var drevet som en egen virksomhet helt atskilt fra den virksomhet hvor A opptrådte som og kalte seg advokat. Det er på det rene at noen atskillelse var der ikke. Mindretallet kan ikke finne den gamle kjennelsen i Rt-1918-859 avgjørende, den gjelder heller ikke eiendomsmegling. Mindretallet stemmer for at kjæremålet tas til følge og at advokat Wyller tilkjennes saksomkostninger for forhørsretten og lagmannsretten.

Kjennelsen er avsagt under dissens.

Slutning:

1. Bergen forhørsretts kjennelse av 25. juli 1991 stadfestes med den endring at forhørsretten skal foreta gjennomgangen av de dokumenter som er spesifisert i slutningen I, slik at utvelgelsen av hvilke dokumenter innenfor denne rammen som skal beslaglegges, bestemmes av forhørsretten.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.