RG-1992-659

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1991-11-25
Publisert:	RG-1992-659 (92-92)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01123 B.
Parter:	Saksøker: Buskerud fylkeskommune v/vegsjefen i Buskerud (Prosessfullmektig: H. r. advokat Alf Skogly, Drammen). Saksøkt: 6. Svene Maskiner A/S 15. John Erik Bache (Prosessfullmektig: H. r. advokat F. B. Sigmond).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann, med 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5, §6, Tvistemålsloven (1915) §169, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §9

Fylkesveg 36 - Hagatjernveien - går fra Mjøndalen til Konnerud i Drammen. I 1970-årene ble det aktuelt å videreutbygge Åsenområdet som ligger i sterkt skrånende terreng sør for Mjøndalen sentrum. Hagatjernveien som passerer gjennom dette området, var i relativt dårlig forfatning og heller ikke egnet for å betjene den trafikk som ville komme med utbygging. Vegmyndighetene stilte derfor krav om at fylkesvegen måtte bli omlagt på denne strekningen.

Reguleringsplanen for Åsenområdet ble stadfestet av fylkesmannen i Buskerud den 18. august 1975. Området omfatter i alt omlag 800 da som for en stor del ble utlagt for boligformål. Hagatjernveien ble flyttet ut av senterområdet og lagt i utkanten av utbyggingsfeltet mot nordøst.

I slutten av 1970-årene ble en parsell av den nye fylkesvegen anlagt i henhold til reguleringsplanen. Arbeidet startet i sør i det høyest beliggende område og ført videre et stykke mot nord, nedover i lia. I den forbindelse avsto bl.a. John Erik Bache grunn for utbyggingsformål og også til selve veganlegget. Erstatning for grunnavståelsen ble fastsatt ved Eiker, Modum og Sigdal herredsretts skjønn av 26. juni 1976. Det fremgår at retten satte grunnprisen til henholdsvis kr 6,- pr. m2 i den øverste del av feltet, og til kr 7,- i den nederste del. Areal som medgikk til veganlegget ble erstattet etter samme priser. Nedre Eiker kommune påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett, men anken førte ikke frem for så vidt angikk de forhold som er nevnt ovenfor.

Arbeidet med videreføring av veganlegget stanset opp, og ble først tatt opp igjen i siste del av 1980-årene. I mellomtiden var foretatt en del mindre endringer i reguleringsplanen. Bl. a. ble vegområdet i nord ved Baches eiendom noe forskjøvet mot øst. Av den grunn ble det nødvendig å erverve tilleggsarealer fra Baches eiendom.

Kommunen vedtok generalplan i 1979. I denne planen ble arealene øst og nord for den nye fylkesvegen i sin helhet utlagt som skogbruks-, natur- og friluftsområder. Det samme var tilfelle for en mindre del på sørvestsiden av fylkesvegen der vegen danner en sløyfe mot nordøst. Denne arealdisponeringen ble fulgt opp ved arealdelen til kommuneplanen for perioden 1988-2000, vedtatt den 15. mars 1989. I kommuneplanen er en del av området nord for fylkesvegen mot kommunens søppelfyllplass (Mihleplassen) for øvrig utlagt som natur-, frilufts- og rekreasjonsområde. Gjennom dette området er ført en turveg.

I forbindelse med arbeidet med videreføringen av fylkesvegen, var det nødvendig med grunnavståelser fra tilsammen 15 takstnummere, herunder nr. 6 Svene Maskiner A/S, og nr. 15 John Erik Bache. Det ble inngått avtaler om at erstatningene skulle fastsettes ved skjønn, og det ble gitt arbeidstillatelser, henholdsvis 11. september 1987 for takstnummer 6 og 22. juni 1987 for takstnummer 15. Skjønnsbegjæring ble fremsatt av Buskerud fylkeskommune den 6. desember 1989. Skjønnet omfattet også en del eiendommer som ligger lenger mot Drammen der fylkesvegen er utbedret.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avhjemlet skjønnet den 31. januar 1991. Herredsretten kom til at utbyggingsområdet i Åsen måtte anses avgrenset av den nye delen av fylkesvegen. Areal som medgikk til selve veganlegget ble derfor erstattet etter bruksverdi basert på skogsdrift. Erstatningene for avstått grunn ble satt til kr 1,80 pr. m2 for takstnummer 6 og kr 1,- for takstnummer 15. En teig på ca 2,2 da under takstnummer 15, som ligger vest for fylkesvegen og som partene var enige om skulle innløses, ble erstattet med kr 5,- pr. m2 basert på tomteverdi. Retten fant at denne teigen, i likhet med alle de øvrige arealer innenfor, d. v. s. sør og vest for fylkesvegen, etter hvert ville bli tillagt utbyggingsområdet i Åsen. En utbygging ble imidlertid ansett for å ligge relativt langt inn i fremtiden, hvilket ga grunnlag for en sterk neddiskontering.

På vegne av takstnummer 6 og nummer 15 har h.r. advokat F. B. Sigmond i rett tid begjært overskjønn. Begjæringen omfatter alle erstatningsposter under begge takstnummere, herunder avsavnsrenten. Under overskjønnsforhandlingene frafalt advokat Sigmond imidlertid begjæringen for så vidt angikk rentefastsettelsen. H. r. advokat Alf Skogly har levert tilsvar på vegne av fylkeskommunen.

Overskjønnsforhandlingene ble holdt i Hokksund i dagene 7. og 8. november 1991. De saksøkte møtte - Svene Maskiner A/S v/ daglig leder og styremedlem Odd Karlsen - og avga forklaring. Videre ble avhørt 2 vitner, og det ble foretatt befaring av takstnummer 6 og 15, samt gammel og ny Hagatjernvei på den aktuelle strekning. Under befaringen kunne retten konstatere at veganlegget er utført. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det er ikke fremkommet innvending mot fremme av skjønnet. Til grunn for overskjønnet legges de samme alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger som for herredsretten, gjengitt i underskjønnet på 2-6 og under de enkelte takstnummere nedenfor. Bortsett fra at de avståtte arealer nå er nøyaktig oppmålt, står saken i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Hovedspørsmålet for lagmannsretten er følgelig om erstatningen for avstått grunn til den nye fylkesvegen skal baseres på tomteverdi eller skogbruksverdi.

Om sakens nærmere sammenheng vises til underskjønnet og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Saksøkeren - Buskerud fylkeskommune v/vegsjefen i Buskerud - har i hovedtrekk fremholdt:

Åsenutbyggingen omfatter et område på i alt ca 800 da. I et så stort område vil det nødvendigvis måtte foretas visse endringer og justeringer, f. eks. mindre forskyvning av et boligområde.

Omlegging av fylkesvegen var en forutsetning for å slippe løs utbyggingen. Fylkesvegen mellom Mjøndalen og Drammen kunne ikke bli liggende midt inne i utbyggingsområdet. Den måtte flyttes til utkanten av området, og antall avkjørsler måtte reduseres sterkt.

Arealbruken og dermed avgrensningen mellom utbyggingsområdet og de områder som skal bevares for annet formål, har ligget fast siden 1975. Såvel i reguleringsplanen fra dette år, generalplanen fra 1979 og som i kommuneplanen fra 1989 er området nord og øst for fylkesvegen utlagt for skogbruk og friluftsformål. Av dette følger at fylkesvegen ligger utenfor utbyggingsområdet.

Gommeruddommen ( Rt-1983-700) har i første rekke interesse for de tilfelle der avgrensningen av et utbyggingsområde er usikker. Det er ikke situasjonen i nærværende sak. I over 15 år har avgrensningen vært klar, og ikke noe peker i retning av endring i så måte. Nedre Eiker kommune/Tomteselskapet har f. eks. opparbeidet store arealer for tomteformål, men salget går tregt. Det er overhode ikke noe press for å starte utbygging av områdene nord og øst for fylkesvegen.

Til veggrunn er ikke beslaglagt areal som ellers ville blitt utbygget. Ettersom reguleringsplanen omfatter et område på ca 800 da, var det ikke nødvendig å knipe inn på selve utbyggingsområdet. Fylkesvegen ble derfor helt bevisst lagt i kanten av utbyggingsområdet. For øvrig vises til herredsrettens drøftelse på 10 og 21 i underskjønnet. Saksøkeren slutter seg helt ut til det som her uttales.

Ved underskjønnet i 1976 fikk Bache tomteverdi også for selve veggrunnen. Denne avgjørelsen er neppe korrekt, og uansett ikke bindende for lagmannsretten i 1991.

Erstatningsutmålingen må baseres på ekspropriasjonserstatningsloven §4, §5, §6. Det er i den forbindelse særskilt vist til §5 annet ledd hvoretter retten skal legge vekt på den påregnelige utnyttelse som det reelt er grunnlag for, jfr. Ot.prp.nr.50 (1982-83) s 49, samt bestemmelsene i §5 tredje og fjerde ledd om verdiøkning som det skal ses bort fra. Det er videre bl.a. vist til et overskjønn avhjemlet av Eidsivating lagmannsrett den 29. juli 1991 for et område i Ringerike kommune utlagt til idrettsanlegg.

Vedrørende takstnummer 6 gjøres spesielt gjeldende:

Området sør for vegen var tidligere utlagt for industriformål. Etter at grunneieren har funnet at boligutbygging vil være mer lønnsomt, er området - etter initiativ fra grunneieren - omregulert til boligformål. Allerede da nåværende eier kjøpte eiendommen i første halvdel av 1980-årene, ble det fastsatt visse vilkår for bruken av arealet. Det er bl.a. vist til konsesjonsbehandlingen i 1984 da kommunen uttalte at det ikke måtte foretas inngrep som ville vanskeliggjøre anleggelsen av den nye Hagatjernveien. Videre meddelte vegsjefen i brev av 1. oktober 1987 at direkte avkjørsel fra fylkesvegen ikke ville bli tillatt. Under behandlingen av omreguleringssaken i 1989 fremholdt vegsjefen dessuten at kravet til støyskjerming burde skjerpes og tas med i reguleringsbestemmelsene. Ved samme anledning påpekte hovedutvalg for teknisk sektor nærheten til den kommunale fyllplass, og bemerket at utbyggeren måtte gjøre huskjøperne kjent med at driften på denne plassen ville vedvare i lang tid. Alt dette må oppfattes som vilkår for omreguleringen. På denne bakgrunn kan det ikke være grunnlag for noe krav om ulempeserstatning som følge av vegstøy.

Takstnummer 6 besto opprinnelig av ca 144 da. Etter omreguleringen er ca 106 da tillatt utnyttet til boligformål. Eieren vil således få tomteverdi for en relativt stor del av eiendommen. Rimelighetshensyn kan således heller ikke tilsi at veggrunnen skal erstattes etter tomteverdi.

Uten ny fylkesveg og de avkjørsler som er anlagt fra denne vegen, ville det ikke vært mulig å bygge ut den sørlige del av det omregulerte område der det er planlagt tilsammen 120 av i alt 150 boligenheter. Den nye fylkesvegen er således en forutsetning for den planlagte utbygging av disse boligenheter. Følgelig er restarealet tilført en særfordel som følge av veganlegget. Denne fordelen må det gjøres fradrag for på samme måte som f. eks. overfor takstnummer 1 i nærværende underskjønn og i saken referert i RG-1988-160. Fordelen vil klart være større enn en mulig ulempe. Noe nettotap vil dermed uansett ikke oppstå.

Heller ikke eieren av takstnummer 15 kan ha krav på ulempeserstatning. Ved skjønnet i 1976 fikk eieren tomteerstatning for ca 80 da. Han fikk dermed en fordel som en direkte konsekvens av den nye vegen, og den vil være større enn en eventuell ulempe i dagens situasjon.

Underskjønnet i nærværende sak tilkjente saksøkte nummer 15 kr 6000,- i erstatning for diverse skogbruksulemper. Gis det erstatning basert på tomteverdi, vil det ikke være plass for en slik tapspost. Det vil være inkonsekvent.

Saksøkeren har nedlagt slik generell påstand:

1. De avståtte arealer erstattes etter bruksverdi som skogbruk.

2. De saksøkte bærer kostnadene ved overskjønnet.

3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hos de saksøkte.

De saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Partene er i store trekk enige om faktum i saken. Det er imidlertid grunn til å merke seg at vegen er blitt forskjøvet over den største delen av takstnummer 15. Mesteparten av det areal som nå erverves på denne strekningen, går således ikke med til anleggelse av selve vegen, men til grunn for skråninger/fyllinger. Dette er en følge av den utbygging som har funnet sted vest for vegen, og taler for å anse veganlegget som en del av utbyggingsområdet.

Det bestrides ikke at arealene på østsiden av vegen vil bli opprettholdt for skogsdrift. De saksøkte tar ikke stilling til dette forhold fordi det er uten avgjørende betydning for saksutfallet.

Den nye Hagatjernveien er lagt i utkanten av Åsenfeltet og må bedømmes som en del av utbyggingsområdet. Dette grunngis bl.a. med at det er ført atkomstveger fra Hagatjernveien inn i Åsenfeltet, noe som ble gjort samtidig med utbyggingen av området. Omleggingen av Hagatjernveien var ellers en betingelse for utbyggingen. Dette ble imidlertid ikke gjort fordi en ikke ville ha en hovedveg gjennom området, men fordi det var nødvendig å etablere annen atkomst enn via den gamle vegen. Vegen var i dårlig forfatning, hvilket den fortsatt er i retning mot Drammen. Den nye vegdelen ble således ikke anlagt for å betjene trafikken mellom Mjøndalen og Drammen.

Veggrunnen må erstattes etter strøkspris, jfr. parkprinsippet. Dette følger av rettspraksis helt tilbake til Rådhuskjennelsen ( Rt-1925-47) som er fulgt opp i Kløftadommen ( Rt-1976-1), Skaardommen ( Rt-1976-464) og Østensjødommen ( Rt-1977-25). Det sentrale er at all grunn innenfor et utbyggingsområde skal erstattes etter samme pris, hva enten den enkelte del faktisk er utlagt for bebyggelse, veger, eller som friområde e.l.

I visse tilfelle kan det være usikkert om en veg er plassert innenfor et utbyggingsområde eller ikke. Denne situasjonen er behandlet i Gommeruddommen ( Rt-1983-700), den eneste høyesterettsdom som går direkte på tvistetemaet i nærværende sak. I henhold til denne dommen vil det avgjørende være hvorvidt det areal som avstås må sies å være trukket inn i utbyggingen for å tilfredsstille de særlige behov som beboerne i selve utbyggingsfeltet måtte ha. Det er tilfelle i foreliggende sak ettersom man ikke kunne starte den videre boligbyggingen i Åsenområdet om vegen ikke var kommet. Og hadde vegen blitt anlagt i selve utbyggingsområdet, ville eierne klarligvis hatt krav på erstatning etter strøkspris. Under denne forutsetning og med samme antall boliger, måtte en ha utvidet grensen for utbyggingsområdet.

For så vidt angår den teig på ca 2,2 da på takstnummer 15 som skal innløses, påpekes at denne i reguleringsplanen fra 1975 er utlagt som friluftsområde. Teigen må oppfattes som en del av et internt friområde for beboerne i utbyggingsområdet, hvilket innebærer at grunnen skal erstattes etter strøkspris uten neddiskontering. For øvrig må forventes at dette arealet vil bli omregulert til boligformål i fremtiden. Og selv om arealet ikke vurderes som et internt friområde, vil saksøkte ha krav på tomteverdi for denne teigen på samme måte som fastsatt av underskjønnet for de arealer som ligger lenger mot nordøst i vegsløyfen, utenfor området for reguleringsplanen. I så fall må det foretas en neddiskontering, jfr. underskjønnet 11. Veggrunnen utenfor friområdet må vurderes på samme måte.

I forhold til takstnummer 6 anføres:

Herredsretten har lagt vekt på hva tidligere og nåværende eier kunne forvente å få bruke arealet til. Eierens subjektive forventning kan imidlertid ikke være noe relevant moment. Retten må se helt bort fra hva nåværende og tidligere eiere måtte ha ment, ønsket og villet. Vurderingen av den fremtidige, påregnelige utnyttelse skal skje på objektivt grunnlag ut fra den foreliggende reguleringsplan, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §5 annet ledd. På dette punkt har herredsretten bygget på uriktig rettsanvendelse.

Retten kan heller ikke legge vekt på faktiske opplysninger, merknader og synspunkter som fremkommer i forbindelse med en reguleringsbehandling. I denne sammenheng er vist til opplysningene om behovet for støyskjerm og nærheten til kommunens fyllplass. Overfor saksøkte nr. 6 er bare oppstilt ett rettslig bindende pålegg, nemlig pkt. 9 i kommunens uttalelse til fylkesmannen under konsesjonsbehandlingen i 1984. Her forutsettes at det ikke må foretas inngrep som vil gjøre det vanskelig å gjennomføre anleggelsen av ny Hagatjernvei. Dette betyr imidlertid ikke at eieren er forpliktet til å overdra veggrunnen uten vederlag eller etter bruksverdi. Saksøkeren må svare full erstatning etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Så fremt ny Hagatjernveien ikke var blitt anlagt, er det uten betydning for erstatningsspørsmålet i nærværende sak om området i nord mot bekken ville blitt utlagt som friområde, til boligformål eller industrivirksomhet. Uansett vil eieren ha krav på full erstatning etter strøkspris. Slik planen er utformet, har den preg av å være en tilegnelsesregulering.

Ved utbygging av takstnummer 6 ville det vært naturlig å ta med området helt ned til bekken i nord. Den nye vegen deler feltet i to, hvilket gir en lavere utnyttelsesgrad for boligfeltet sør for vegen. I denne forbindelse er det et poeng at utnyttelsesgraden ikke lenger skal baseres på bruttoareal der en også tar hensyn til tilstøtende veggrunn.

Den nye vegen vil medføre støy og annen ulempe. Dette er en klar skadevirkning som direkte skyldes veganlegget, og det foreligger ikke noe grunnlag for å sette skader av denne art til side. Kan det bli aktuelt å gjøre fradrag for fordel, må en i det minste også se hen til ulempene.

I forhold til takstnummer 15 gjøres spesielt gjeldende:

Herredsretten tilkjente kr 6000,- i erstatning for diverse skogbruksulemper. Ulempene omfatter en rekke poster som ikke er behandlet nærmere under overskjønnet. Det er ikke mulig å skille ut en del av disse postene. Beløpet må derfor opprettholdes i sin helhet.

Kr. 25,- pr. m2 vil være et rimelig utgangspunkt ved fastsettelse av erstatningen for grunn avstått fra takstnummer 15.

I denne forbindelse er bl.a. vist til Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 31. august 1987 som gjaldt et omlag 76 da stort område i Åsen som ble ekspropriert til skole- og idrettsformål. Ekspropriasjonen skjedde innenfor samme utbyggingsområde som nå behandles.

Mulig verdistigning og andre fordeler er vurdert i tidligere skjønn. Konklusjonen den gang var at prisnivået ikke var blitt påvirket av de offentlige investeringer. Er det for øvrig gjort fradrag tidligere, kan det ikke gjøres en gang til.

De saksøkte har nedlagt slik generell påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. De saksøkte tilkjennes full erstatning etter tomteverdi.

3. Saksøkeren bærer kostnadene ved overskjønnet.

4. De saksøkte tilkjennes dekning av utgifter til teknisk og juridisk bistand ved overskjønnet.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan - med følgende merknader - i det alt vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse:

Den aktuelle parsell av Hagatjernveien utgjør en del av fylkesveg 36. Over en strekning på omlag 3,5 km erstatter parsellen den gamle Hagatjernveien som gikk gjennom etablert boligbebyggelse i Åsenområdet, og som også var klassifisert som fylkesveg. Selve vegbanen er anlagt med 8 m bredde, mens eiendomsarealet i tilknytning til veganlegget varierer mellom 12-25 m. Fra den nye parsellen er anlagt 2 avkjørselsveger inn i det området som har vært utbygget siden 1970-årene; Blomsterlia ved profil 1300 og Linneaveien ved profil 2550.

Fylkesvegen fungerer som gjennomfartsåre for trafikken på sørsiden av Drammenselva mellom Mjøndalen og Konnerud i Drammen. Mot Drammen er det foretatt visse utbedringstiltak, men retten legger til grunn at vegstandarden her er av dårligere kvalitet enn på den nye Hagatjernveien.

Mesteparten av den nye parsellen er bygget i siste halvdel av 1980-årene, og de aktuelle arbeidstillatelser er gitt i juni 1987 (takstnummer 15) og september 1987 (takstnummer 6). Den første del av vegen - lengst mot sør - ble imidlertid anlagt i slutten av 1970-årene. Det ble den gang ekspropriert grunn for fremføring av vegen, bl.a. fra saksøkte nr. 15 John Erik Bache. Senere oppsto behov for å forskyve vegen noe mot øst, og det ble nødvendig å erverve tilleggsarealer fra Bache. Bakgrunnen for denne utvidelsen står noe uklart for lagmannsretten. Av grunner som retten kommer tilbake til, finnes forholdet imidlertid ikke å være av avgjørende betydning for løsningen av de spørsmål som foreligger i nærværende sak.

Retten legger til grunn at omleggingen av Hagatjernveien var basert på 2 hovedhensyn. Dels var det lite ønskelig å opprettholde en hovedveg med relativt dårlig standard og med mange separate avkjørsler gjennom etablert boligbyggelse, og dels måtte man finne ny vegutløsning for å fortsette utbyggingen av Åsenområdet. Det er neppe grunn til å anta at omleggingen ville blitt påbegynt allerede i 1970-årene dersom behovet for videre boligutbygging ikke hadde meldt seg. På den annen side ser retten det slik at en omlegging uansett ville kommet i overskuelig fremtid uten hensyn til fortsatt utbygging av Åsen.

Lagmannsretten er enig med saksøkeren og herredsretten i at den nye Hagatjernveien - med unntak for sløyfen helt i nordøst som det ikke er nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på - danner en naturlig grense mellom utbyggingsområdet i Åsen og de tilstøtende arealer som skal nyttes for skogbruks-, natur- og friluftsformål og dermed bevares ubebygd. Dette syn er nedfelt i reguleringsplanen fra 1975, generalplanen fra 1979 og kommuneplanen fra 1989. Arealdisponeringen og avgrensningen av utbyggingsområdet har således ligget fast over en periode på mer enn 15 år. Det er ingen ting i dagens situasjon som tilsier noen endring i så måte.

Erstatningsutmålingen baseres på ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17. Valget mellom erstatning etter tomteverdi og bruksverdi ved skogsdrift vil følgelig i utgangspunktet bero på en vurdering av hva det reelt var grunnlag for å regne med at de avståtte arealer kunne vært nyttet til, jfr. loven §5 annet ledd. At veggrunnen er gjort ubebyggelig, ser retten bort fra. Det at grunnen der vegen kommer ikke kan nyttes for utbyggingsformål, er en direkte følge av den reguleringsplan som danner grunnlaget for avståelsene.

Etter rettspraksis, spesielt Østensjødommen ( Rt-1977-24), skal all grunn som eksproprieres innenfor et aktuelt utbyggingsområde - uten hensyn til hva de enkelte deler måtte være utlagt til - erstattes etter en felles, enhetlig strøkspris. Denne regel hviler på et synspunkt om at all grunn innenfor et utbyggingsområde er like verdifull, og at det vil bero på tilfeldigheter om en bestemt del innenfor området er utlagt som grunn for boliger, offentlige installasjoner, veger eller f. eks. som friområde. Regelen kan derfor også grunngis med likhets- og rimelighetsbetraktninger.

Nevnte prinsipp får bare anvendelse dersom avstått grunn faktisk ligger innenfor utbyggingsområdet. Er dette usikkert fordi det i plansammenheng ikke er trukket klare grenser mellom det område som skal utbygges og de tilstøtende arealer som skal bevares, vil retten være henvist til å foreta en nærmere skjønnsmessig vurdering basert på Høyesteretts retningslinjer i Østensjødommen.

I foreliggende sak har retten funnet at den nye Hagatjernveien danner et naturlig skille mellom utbyggingsområdet i Åsen og områdene i øst og nord som skal bevares. Av dette følger likevel ikke om den grunn som vegen beslaglegger, må anses som en del av utbyggingsområdet eller ikke. I Gommeruddommen ( Rt-1983-700) har Høyesterett lagt til grunn at også en veg i utkanten av et utbyggingsområde etter omstendighetene vil måtte bedømmes som en del av utbyggingsområdet. Det avgjørende vil være om arealet må sies å være trukket inn i utbyggingen for å tilfredsstille de særlige behov som beboerne i selve utbyggingsfeltet måtte ha.

Planleggingen og anleggelsen av en fylkesveg vil i alminnelighet ikke gjennomføres med sikte på å ivareta interessene til beboerne i et avgrenset, lokalt boligområde. Den overordnede målsetting vil være å avvikle gjennomfartstrafikken på en mest mulig rasjonell måte. Fremføringen vil videre måtte gjennomføres i samsvar med de særskilte regler og normer som er oppstilt for anleggelse av fylkesveger. Dette er ikke til hinder for at en kan ta hensyn til lokale interesser på den strekning der vegen føres frem, men dette vil som regel måtte være et underordnet moment.

I foreliggende sak er på det rene at fylkesvegen ble omlagt også for å åpne for videre utbygging av Åsenområdet. I en viss forstand kan således hevdes at vegen nettopp er anlagt for å ivareta de særlige interesser knyttet til utbyggingsområdet. Lagmannsretten finner imidlertid at det bør legges sterkere vekt på vegens formelle status som fylkesveg, at den er planlagt og utført som en hovedveg i relativt stor bredde og med få, felles avkjørsler, samt at en måtte regne med at Hagatjernveien uansett ville blitt omlagt. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at vegen ikke i første rekke kan anses for anlagt med tanke på å tilfredsstille de særlige behov for beboerne i Åsenområdet. Vegen må derfor anses for å falle utenfor selve utbyggingsområdet, og det er følgelig ikke grunnlag for å erstatte veggrunnen etter strøkspris i tråd med prinsippet i Østensjødommen. Av drøftelsen foran vil fremgå at påregnelig utnyttelse utenfor utbyggingsområdet - såvel på strekningen ved takstnummer 6 som ved nummer 15 - vil være skogbruksvirksomhet, og/eller til frilufts-/naturformål. Det finnes da riktig, som bestemt av herredsretten, å erstatte de arealer som går med til vegen etter bruksverdi basert på skogsdrift.

De saksøkte har vist til at veggrunnen ble erstattet etter tomteverdi ved underskjønnet i 1976, og anført at lagmannsretten må velge samme løsning nå. Retten kan ikke være enig i dette. Lagmannsretten er ikke bundet av herredsrettens konklusjon den gang. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at spørsmålet angående erstatning for selve veggrunnen var spesielt omtvistet eller drøftet i 1976. Dette er forståelig på bakgrunn av at de sentrale dommer på dette området - Østensjødommen og Gommeruddommen - kom på et senere tidspunkt. Det er i disse dommer retten nå må søke veiledning ved løsningen av foreliggende spørsmål.

Saksøkte nummer 15 har videre pekt på omtalte vegforskyvning og hevdet at dette viser at vegarealet må anses som en del av utbyggingsområdet. Heller ikke på dette punkt kan lagmannsretten være enig. Om det er slik at vegen er blitt flyttet noe mot øst fordi boligområdet la beslag på større arealer enn tidligere forutsatt, kunne det eventuelt være riktig å vurdere den grunn som i første omgang ble utlagt som vegområde som en del av utbyggingsområdet, men derimot ikke det tilleggsareal som nå avstås. Og den grunn som opprinnelig var utlagt til veg, ble erstattet etter tomteverdi ved skjønnet i 1976.

I henhold til de alminnelige skjønnsforutsetninger pkt. 3.2 eksproprieres grunnen med påstående trær og annen vegetasjon dersom annet ikke er bestemt. Trevirket skal beholdes av grunneier. Basert på bruksverdi ved skogsdrift og noe ulik bonitet, fastsatte herredsretten grunnerstatningen for takstnummer 6 til kr 1.80 pr. m2 og til kr 1,- for nummer 15. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike herredsrettens vurdering på dette punkt og viser til merknadene i underskjønnet på 10, 22 (takstnummer 6) og 35 (takstnummer 15).

Fra takstnummer 15 skal innløses en teig på ca 2,2 da. Teigen ligger i sin helhet innenfor reguleringsplanen fra 1975, og den er der utlagt som friluftsområde, tett opp mot områder for boligbebyggelse. Det er opplyst at planen senere er endret slik at boligområdene er trukket noe nærmere friluftsområdet.

Herredsretten fant at denne teigen måtte bli å erstatte etter tomteverdi. Lagmannsretten er enig i dette, men med en noe annen begrunnelse. Etter lagmannsrettens skjønn må innløsningsfeltet primært oppfattes som et internt friområde, anlagt fortrinnsvis for de som bor i nærheten som en del av deres bomiljø. Dette har som konsekvens at denne grunnen skal erstattes etter strøkspris. Herredsretten neddiskonterte erstatningen til kr 5,- pr. m2 under henvisning til at en sannsynlig utbygging ville ligge relativt langt inn i fremtiden.

Lagmannsretten tar ikke stilling til om det i dette tilfelle er på sin plass med neddiskontering når avstått areal innenfor et aktuelt utbyggingsområde erstattes etter strøkspris. Lagmannsretten finner likevel å kunne å slutte seg til herredsrettens erstatningsutmåling. Etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje ledd skal det ikke tas hensyn til verdiendringer som kan føres tilbake til ekspropriasjonstiltaket eller offentlige investeringer i den forbindelse. At innløsningsarealet i dag anses for å inngå i utbyggingsområdet og dermed erstattes etter strøkspris, er en direkte følge av omleggingen av fylkesvegen. Uten den nye vegen ville en mulig utbygging kommet på et langt senere tidspunkt. Ser en bort fra den verdistigning som kan føres tilbake til veganlegget, finnes en pris med kr 5,- pr. m2 å gi et dekkende uttrykk for en passende strøkspris i 1987.

Om de enkelte takstnummere bemerkes:

Takstnummer 6, gnr. 12, bnr. 73.

Eier: Svene Maskiner A/S

Arbeidstillatelse gitt 11. september 1987

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Eiendommen berøres fra ca profil 690 til 1130 vist på plantegning A1-5224 og A1-5225 fra Statens vegvesen Buskerud.

2. Grunnavståelse: 11431,5 m2 skoggrunn.

3. Vegvesenet omlegger bekk ved ca profil 750 som vist på plantegning A1-5224.

4. Vegvesenet omlegger turveg ved ca profil 740 i samsvar med plantegning A1-5224.

5. Vegvesenet setter opp sikringsgjerde på strekningen ca profil 940-1060 i ny eiendomsgrense mot Fv. 36.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

1. For grunnavståelse kr 1,80 pr. m2 .

2. Ingen ulempeserstatning.

Saksøktes påstand: Det vises til underskjønnet 20 der påstanden for herredsretten er referert. Særskilt påstand for lagmannsretten er ikke nedlagt.

Eiendomsbeskrivelse: Det vises til underskjønnet 20-22. Eiendommen besto opprinnelig av ca 144 da. Det avstås ca 11,5 da til vegformål. Av restarealet ligger ca 26,5 da på nordsiden av den nye fylkesvegen og ca 106 på sørsiden. Kommunen har godkjent at feltet på sørsiden omreguleres fra industri- til boligformål. Under overskjønnsforhandlingene ble opplyst at omreguleringen er endelig etter at landbruksmyndighetene har trukket en tidligere innsigelse. Omreguleringen legger opp til oppføring av omlag 150 boligenheter, hvorav 120 er plassert lengst mot sør med avkjørsel fra fylkesvegen via Blomsterlia. Boligprosjektet er foreløpig ikke kommet lenger enn til planstadiet.

Lagmannsrettens merknader: Om erstatningen for grunnavståelse vises til de generelle merknader foran. Av disse vil fremgå at avstått grunn blir å erstatte etter bruksverdi basert på skogsdrift. Verdien pr. kvadratmeter er satt til kr 1,80.

Saksøkte har krevd erstatning for ulemper. Det hevdes at tap vil oppstå fordi arealet i nord er blitt avskåret av den nye fylkesvegen. Dessuten anføres at det planlagte boligområdet i sør vil bli påført støy m. m. som bl.a. gjør det nødvendig med oppføring av støyskjerm.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at det ikke er grunnlag for ulempeserstatning. Den nye vegen danner en naturlig avgrensning av utbyggingsområdet. Selv om det rent teknisk hadde vært mulig å bygge ut den nordlige del av saksøktes eiendom ned mot bekken uavhengig av den nye fylkesvegen, er det ingen grunn til å anta at en i så fall ville fått en like stor samlet utbygging som det nå er lagt opp til. Det lavtliggende område ved bekken må også anses mindre interessant som byggegrunn for boliger på grunn av nærheten til den kommunale fyllplass som vil bli opprettholdt i de nærmeste årene. Vurdert som en enhet, kan lagmannsretten derfor ikke se at potensielle utbyggingsarealer er gått tapt som følge av vegfremføringen.

Erstatning for mulig støy og andre nærføringsulemper på det planlagte utbyggingsfeltet sør for vegen, forutsetter at tålegrensen etter naboloven §2 er overskredet. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte om dette vilkåret er oppfylt. Utbyggingen av den største delen av dette feltet er betinget av avkjørselen via Blomsterlia, og dermed av den nye fylkesvegen. Restarealet er således tilført en betydelig fordel som det i tilfelle må gjøres fradrag for etter ekspropriasjonserstatningsloven §9, og som finnes klart å overstige mulige erstatningsutløsende ulemper.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse for takstnummer 6 blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse: Herredsrettens avgjørelse stadfestes.

Takstnummer 15, gnr. 8, bnr. 4

Eier: John Erik Bache

Arbeidstillatelse gitt 22. juni 1987

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Eiendommen berøres fra ca profil 2130 til 2560 vist på plantegning A1-5226 og A1-5227 fra Statens vegvesen Buskerud.

2.1 Grunnavståelse: 7964 m2 skoggrunn.

2.2 Avskåret areal takseres. Følgende areal makeskiftes: Teig I: 2201 m2 skoggrunn til takstnummer 8.

3. Vegvesenet opparbeider velteplass ved ca profil 2000 og 2300 i samsvar med plantegning A1-5227.

4. Denne eiendom har rett til å benytte velteplassene nevnt i pkt. 3 på takstnummer 12 og 14. Takstnummer 8, 9 og 14 har rett til å benytte velteplass på denne eiendom.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

1. Grunn som avstås til vegen: kr 1,- pr. m2 .

2. Areal som innløses (teig I): kr 5,- pr. m2 .

3. Ulempeserstatning, skog: kr 6000,-.

Saksøktes påstand: Påstanden for herredsretten er referert på 35 i underskjønnet. Særskilt påstand for lagmannsretten er ikke nedlagt.

Eiendomsbeskrivelse: Det vises til underskjønnet 35. Etter avståelsen og innløsningen av omtalte teig, utgjør restarealet ca 420 da. Dette ligger i sin helhet på østsiden av vegen og består av skog.

Lagmannsrettens merknader: Av de generelle merknader foran fremgår at grunnen skal erstattes med kr 1,- pr. m2 basert på bruksverdi ved skogsdrift, og innløsningsarealet etter en strøkspris med kr 5,- pr. m2 .

Ettersom grunnen erstattes etter skogbruksverdi, vil det kunne være på sin plass med erstatning for skogbruksulemper. Denne ble av underskjønnet fastsatt til kr 6000,-. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for å komme til noe annet resultat og slutter seg til herredsrettens konklusjon.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse blir følgelig å stadfeste også for takstnummer 15.

Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse: Herredsrettens avgjørelse stadfestes.

For de takstnummere der tiltredelse fant sted i 1987, fastsatte herredsretten avsavnsrenten til 13 % p. a. Også dette punkt var medtatt i de saksøktes begjæring om overskjønn, men forholdet ble frafalt under forhandlingene for lagmannsretten. Følgelig skal svares avsavnsrente i samsvar med herredsrettens slutning. Avsavnsrenten løper frem til forfallstidspunktet som settes til 2 uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

Underskjønnet blir etter dette å stadfeste så langt det er brakt inn for lagmannsretten.

Overskjønn er alene begjært av de saksøkte som ikke har oppnådd en bedre avgjørelse i forhold til underskjønnet. Lagmannsretten kan ikke se at underskjønnet lider av slike feil eller at avgjørelsen - heller ikke vedrørende spørsmålet om erstatning for veggrunnen - var så tvilsom at de saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. På den annen side finner lagmannsretten at det ikke var åpenbart urimelig av de saksøkte å begjære overskjønn. Følgelig må partene selv dekke egne saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. skjønnsprosessloven §54a første ledd. I henhold til tvistemålsloven §169 skal de saksøkte da betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts skjønn av 31. januar 1991 stadfestes så langt det er angrepet ved overskjønn.

2. De fastsatte erstatninger forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

3. Hver av partene betaler sine saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Svene Maskiner A/S og John Erik Bache betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.