RG-1992-884
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-17 |
| Publisert: | RG-1992-884 (140-92) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Personskade, Medvirkning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 17. desember 1991 i sak nr. 167/1990. |
| Parter: | A (advokat Pål Mitsem) mot UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (advokat Knut Riisa). |
| Forfatter: | Lagmann Bjarne Danielsen, ekstraordinær lagdommer, justitiarius Bjarne Mellegaard, 1. byfogd Ernst Moe med domsmenn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Bilansvarslova (1961) §7, §180 |
Lørdag 31. mai 1986 om kvelden var A passasjer i forsetet i sin VW Golf GTI. B, som var fører av bilen, mistet herredømmet over bilen under kjøring i meget stor hastighet. Bilen skrenset først 154 m i veibanen og skar så ut over en åker, gikk rundt flere ganger før den stoppet etter ytterligere ca. 90 m. Bilen ble totalvrak og A kom alvorlig til skade. Han fikk bl.a. brudd på virvelsøylen og er blitt lam fra livet og ned. A fremmet krav om erstatning overfor bilens forsikringsselskap, Storebrand Vest A/S - nå UNI Storebrand Skadeforsikring A/S - for personskade og skade på bilen. Kravet ble avslått av forsikringsselskapet og A reiste sak ved stevning av 24. februar 1989 med slik påstand:
«1. Storebrand dømmes til å utbetale full erstatning til A.
2. Storebrand tilpliktes å betale sakens omkostninger til A.»
Forsikringsselskapet påsto frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.
Jæren herredsrett avsa 2. februar 1990 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Storebrand Vest A/S frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten vises til herredsrettens dom.
A har i rett tid påanket herredsrettens avgjørelse. Han har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten og har i hovedsak anført:
Det klare utgangspunkt, ut fra inngått forsikringsavtale og bilansvarsloven, vil være at A har krav på erstatning både for personskaden og bilen.
Det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at det skulle foreligge forhold som kan gi grunnlag for at erstatningen kan nedsettes eller falle bort. I saker av den art som her foreligger er det etter rettspraksis og teori en streng bevisbyrde, som ikke er oppfylt i saken.
Det har vært kjørt uforsvarlig fort, særlig på tilbaketuren fra X og da ulykken fant sted. Det er imidlertid reist spørsmål ved enkelte sider
Side:885
når det gjelder den bilsakkyndiges uttalelse, hvor det er konkludert med at hastigheten var minst 162,28 km/tinn i svingen hvor føreren mistet styringen over bilen. A har overlatt kjøringen til B og det er denne som er ansvarlig for den kjøring som fant sted. A kan ikke identifiseres med bilføreren, og han må komme i samme stilling som de øvrige passasjerer i bilen.
A har ikke medvirket til ulykken ved å oppfordre eller tilskynde føreren til å kjøre fortere. Det foreligger ikke bevis for dette. A kan ikke selv huske noe nærmere fra kjøringen og ulykken, men det er i strid med hans oppfatning og natur at han skulle ha oppfordret til uforsvarlig kjøring. Det er bl.a. vist til bevisførsel om at han ved andre anledninger har reagert på uforsvarlig kjøring.
Når det gjelder B's forklaringer anføres at disse må sees i lys av hans egeninteresse i saken. Når det gjelder passasjeren C's forklaringer er vist til at han har fragått sin politiforklaring om at A oppfordret bilføreren til å kjøre fortere. I sin forklaring for retten har C nå opplyst at det var han som oppfordret bilføreren til å kjøre fortere. Dette bør legges til grunn, eventuelt må retten se helt bort fra forklaringen fra dette vitnet.
Det er videre reist spørsmål om man kan sies å ha plikt til å gripe inn overfor en bilfører som kjører for fort. Det er bl.a. vist til Rt-1974-140, hvor en bileier unnlot å gripe inn uten at dette fikk betydning for erstatningen. Dersom en slik plikt foreligger, må retten vurdere om det ut fra A's forutsetninger og situasjon var grunn til å gripe inn. Det er bl.a. anført at det var musikk og bråk i bilen og at A var påvirket av alkohol. Det må legges til grunn at han har hatt 1,2-1,5 0/00. A kan derfor ikke ha vært klar over hvor fort de kjørte, idet han ellers ville sagt fra til sjåføren. I relasjon til alkoholpåvirkningen må A bedømmes slik han faktisk var og ikke ut fra hvordan han ville opptrådt i edru tilstand. Det er i denne sammenheng særlig påberopt Nils Nygard, Bilansvar, 178-179.
Det er heller ikke grunnlag for at A skal identifiseres med bilføreren. Det er her bl.a. anført at det gjelder et kortvarig utlån av bilen og det er vist til Rt-1974-140.
Subsidiært er vist til at det etter forsikringsvilkårene for bilen bare er grov uaktsomhet som kan få betydning. Etter bilansvarsloven skal A ha erstatning for personskaden selv om han har vært uaktsom, hvis han bare kan legges lite til last. Finner retten at A har opptrådt grovt uaktsomt, er det likevel adgang å tilkjenne full erstatning, eventuelt en redusert erstatning. Det anføres å være grunnlag for dette. Retten må her foreta en vurdering av skadevolder og medvirkers skyld og forholdene ellers. Det er vist til momenter som er fremkommet tidligere i anførslene og særlig fremholdt at bilføreren er den som først og fremst må lastes for det som skjedde. Det er også vist til at det nærmest foreligger en form for kappkjøring på tilbaketuren fra X og at det kan sies å være en form for kollektivt ansvar for den høye hastighet. Slikt kollektivt ansvar har vært tillagt betydning, og det er vist til RG-1975-598. Det er også påberopt at A har fått meget alvorlige skader. Det er videre bl.a. gjort gjeldende at de preventive hensyn veier lite i den type tilfelle som foreliggende sak gjelder. Når det gjelder
Side:886
erstatningskravet for bilen er opplyst at B har betalt kr. 110.000,-, og at kravet gjelder et mindre beløp samt rentetap. A har lagt ned slik påstand:
«1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har fullt erstatningsansvar overfor A efter ulykke 31. mai 1986.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har fullt erstatningsansvar overfor A for alle saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
3. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler saksomkostninger til A for herredsretten med kr. 8.195,- og saksomkostninger til Staten for lagmannsretten.»
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten og har vist til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse.
Det gjøres gjeldende å foreligge en kjøring som er fullstendig vanvittig på norske veier. Det gjelder her enorme hastigheter på en vanlig tofelts landevei, hastigheter som er vanskelig å forestille seg for de fleste. Når det gjelder den hastighet bilen hadde er bl.a. vist til politiforklaring fra bilføreren hvor han mener at farten var litt over 180 km/t da bilen mistet veigrepet. Målinger og uttalelse fra Biltilsynet viser at hastigheten inn i svingen var minst 162,28 km/t. Dette må i alle fall legges til grunn og det er ikke usannsynlig at farten har vært opp til 190-200 km/t. Det er også vist til observasjoner og fartsanslag som er gjort av vitner langs veien og til den fremlagte illustrasjonsmappe. Det er videre vist til at det har vært kjørt over lang strekning, ialt ca. 17 km og mesteparten av strekningen i store hastigheter. På fremturen til X i hastigheter på 150-160 km/t og på tilbaketuren som tidligere nevnt. På tilbaketuren var det også nærmest kappkjøring med en annen bil med ungdommer. Det er konkludert med at det foreligger en vanvittig og således meget grovt uaktsom bilkjøring.
Det må etter foreliggende beviser være helt klart at A har medvirket til at det ble kjørt med nevnte hastigheter og derved til utforkjøringen. Han har således opptrådt grovt uaktsomt. At A i andre situasjoner kan ha opptrådt på annen måte er uten betydning. Det er den foreliggende kjøring og medvirkning som må bedømmes.
Det må legges til grunn at A flere ganger oppfordret B til å kjøre fortere og at bilføreren fulgte oppfordringen. Det er vist til B's forklaringer. Det er intet grunnlag for å tvile på hans forklaringer. Det er bl.a. vist til at han har erkjent straffeskyld og er dømt for kjøringen og han har også betalt erstatning med kr. 110.000,- til A for bilen. Det er også vist til C's politiforklaring, hvor han har forklart at A sa til sjåføren - like før de kom til svingen hvor bilføreren mistet styringen - at B bare kunne gi på og at bilen ligger godt på veien. At C senere har forklart seg annerledes kan det ikke legges vekt på, idet hans siste forklaring har vært lite troverdig.
Det er også gjort gjeldende at A i alle fall har opptrådt grovt uaktsomt ved å unnlate å gripe inn i den vanvittige kjøringen. Det har vært hurtigkjøring over lang strekning, med en stopp på X, og rikelig anledning til å gripe inn. A har i stedet oppfordret til hurtigkjøringen.
Det er videre anført at beruselsen har vært så vidt beskjeden at den må være uten betydning. Subsidiært gjøres gjeldende at det må sees
Side:887
bort fra eventuell betydning av alkoholpåvirkning i et tilfelle som det foreliggende. Til støtte for dette syn er bl.a. vist til Rt-1984-1246 og Rt-1986-109.
Det er også anført at det i det foreliggende tilfellet i alle fall må være grunnlag for identifikasjon. Til støtte for sitt syn er her påberopt Rt-1974-140.
Når det foreligger medvirkning og grov uaktsomhet fra skadelidtes side skal det usedvanlig meget til for at erstatning skal tilkjennes. Det er vist til rettspraksis, og anført at det i foreliggende sak gjelder kjøring i helt ekstrem hastighet og med stor risiko for skade ikke bare for personene i bilen men også for andre trafikanter og fotgjengere. Selv om A har fått alvorlig og betydelig skade er det bare tilfeldigheter og flaks at ikke skadene ble langt større. Trafikkforsikringen skal ikke belastes erstatning i tilfelle som det foreliggende. Det hevdes også at utbetaling av erstatning i den foreliggende sak ville stride mot den alminnelige rettsoppfatning og det er vist til at ulykken i alle fall vil koste samfunnet millionbeløp.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har lagt ned slik påstand:
«1. Jæren herredsretts dom av 2.2.90 pkt. 1 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsrett.»
For lagmannsretten har A avgitt partsforklaring. Det er avhørt 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige vise til og slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Etter bevisførselen i saken legger også lagmannsretten til grunn at bilen hadde en hastighet på minst 162 km/t inn i svingen hvor bilføreren mistet kontrollen over bilen. Det vises særlig til den hastighetsberegning som foreligger fra Biltilsynet og til forklaringene fra bilføreren B. Bl.a. flere forklaringer kan tyde på at hastigheten har vært en del større, men retten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å bygge på annet enn at hastigheten i alle fall har vært 162 km/t. Det må videre legges til grunn at det også ellers under kjøringen frem til X og for øvrig på tilbaketuren har vært kjørt i ekstremt høye hastigheter. På fremturen til X har det vært kjørt med 150-160 km/t over visse strekninger og på tilbaketuren med høy hastighet over flere kilometer og med tidligere nevnte hastighet før utforkjøringen fant sted. Etter det opplyste har det vært kjørt over en strekning på ialt ca. 17 km, hvorav ca. 10 km i slike ekstremt høye hastigheter. På strekningen frem mot ulykkesstedet ble det kjørt på en tofelts vei og der var barn som lekte på begge sider av veien og flere avkjørsler. Disse forhold skulle tilsi forsiktighet i kjøringen. Etter det som er fremkommet har kjøringen i de høye hastighetene hatt sammenheng med testing av bilens yteevne og på tilbaketuren fra X har det også vært et klart element av kappkjøring med en annen bil.
Etter lagmannsrettens oppfatning er utforkjøringen en umiddelbar følge av meningsløs og helt uforsvarlig kjøring i ekstremt høy hastighet. Kjøringen må betegnes som åpenbart grovt uaktsom.
Lagmannsretten finner det videre bevist at A under kjøringen flere
Side:888
ganger oppfordret bilføreren B til å kjøre fortere. Det bygges på bilførerens forklaring for lagmannsretten og for øvrig på de forklaringer som herredsretten har vist til. Ved sine oppfordringer om å kjøre hurtigere har A medvirket til den meningsløse og helt uforsvarlige kjøring som resulterte i utforkjøring. Det legges også til grunn at farten ville vært atskillig lavere, og ulykken antas å ville vært unngått, hvis A ikke hadde fremkommet med sine oppfordringer. Det er for øvrig også lagmannsrettens oppfatning at A, som bileier og passasjer, hadde oppfordring og muligheter til å påvirke bilføreren til forsvarlig kjøring. Det er ikke grunn til å anta annet enn at bilføreren ville rettet seg etter en slik oppfordring.
Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det en grov uaktsom medvirkning fra A.
A var en del påvirket av alkohol da ulykken fant sted, antakelig 1,2-1,5 0/00. En slik grad av påvirkning antas bare i liten grad å kunne være av betydning. A har fulgt med i kjøringen og deltatt i samtalen og må ha vært klar over den langvarige kjøring i helt ekstreme hastigheter. Han oppfordret sjåføren aktivt til å kjøre fortere og må være anvarlig for sin medvirkning.
Både etter foreliggende forsikringsavtale og etter bilansvarsloven §7 må det vurderes hvilken betydning den utviste grove uaktsomhet skal få. Lagmannsretten er kommet til at erstatningskravet må falle helt bort. Det må bl.a. legges vekt på betydelig medvirkning til meget grov uaktsom bilkjøring. Ulykken har medført store skader og et tragisk utfall for A. Selv om retten har full forståelse for hans vanskelige situasjon kan ikke dette få avgjørende betydning for erstatningsspørsmålet. Slik kjøringen foregikk kunne skadene også blitt langt større for de som var i bilen, og kjøringen kunne også medført skader på andre trafikanter eller personer som befant seg langs veien. Lagmannsretten antar å være i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatning når det ikke finnes å være grunnlag for å tilkjenne erstatning i det foreliggende tilfellet.
For øvrig viser lagmannsretten til herredsrettens begrunnelse.
Anken har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvml. §180 første ledd blir A pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten idet særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Omkostningsoppgaven legges til grunn og saksomkostninger tilkjennes med kr. 36.015,-, hvorav spesielle utgifter utgjør kr. 7.015,- og salær kr. 29.000,-. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse som således stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr. 36.015,- - kronertrettisekstusenogfemten 00/100 - til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Side:889