Rt-1984-1246

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-11-08
Publisert:	Rt-1984-1246 (339-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 8. november 1984 i l.nr. 156 B/1984
Parter:	I. A (advokat Per Norvald Sperre - til prøve) mot Samvirke Skadeforsikring A/S (h.r.advokat Jan Hein Eriksen). II. Samvirke Skadeforsikring A/S (h.r.advokat Jan Hein Eriksen) mot B (h.r.advokat Rolf Kr. Engelsen).
Forfatter:	Skåre, Sinding Larsen, Halvorsen, Langvand, Blom
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §12, §7, Veitrafikkloven (1965) §26, Motorvognloven (1926) §15, §30, Forsikringsavtaleloven (1930) §15, §22, §24, Skadeserstatningsloven (1969) §1-3

Dommer Skåre: Om kvelden den 18. desember 1976 var B og A til stede ved en offentlig dans på Z på X i Y. Begge var sterkt påvirket av alkohol etter at de tidligere på kvelden hadde deltatt i et vorspiel. De var blitt kjørt til festen i B's bil.

Etter at dansen var slutt, fikk B en 19 år gammel pike til å kjøre bilen tilbake til det sted hvor vorspielet var holdt. Piken hadde ikke sertifikat, men hadde øvelseskjørt med B og sin far. B satte seg foran, og noen andre ungdommer, blant dem A, satt bak.

Etter et nachspiel skulle deltakerne kjøres hjem, men det ble til at de kjørte tur på øya. Den 19 år gamle piken satt også nå ved rattet, og B satt ved siden av. A og tre andre ungdommer satt i baksetet. Ved X kirke fikk bilen en sleng på grunn av glatt føre og havnet utenfor vegen. Det er på det rene at piken bak rattet ikke var påvirket av alkohol.

Som den eneste av de som var med, ble A meget sterkt skadet ved ulykken. Han krevde erstatning av Samvirke Skadeforsikring A/S hvor bilen var trafikkforsikret. Samvirke bestred hans rett til erstatning og viste til bilansvarsloven §7 tredje ledd c, hvoretter skadelidte ikke har krav på erstatning når han av fri vilje har latt seg kjøre til tross for at han visste eller måtte vite at «køyraren var påverka av alkohol». Selskapet hevdet at siden piken bak rattet ikke hadde førerkort, måtte kjøringen regnes som øvelseskjøring og B som kjører av bilen.

A tok ut stevning ved Søre Sunnmøre herredsrett 15. mars 1979. Ved stevning til samme rett 21. mai 1979 reiste Samvirke sak mot B, med påstand om at han skulle erstatte det beløp Samvirke eventuelt ble dømt til å erstatte A.

B påstod seg frifunnet.

De to saker ble forenet til felles behandling og pådømmelse. Søre Sunnmøre herredsrett avsa den 22. september 1980 dom med slik domsslutning:

«Sak 29/1979 A (hovedsaken):

1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til A:

a) erstatning for lidt tap kr. 231464,- - kronertohundreogtrettien tusenfirehundreogsekstifire 00/100.

b) erstatning for tap i fremtiden kr. 455000,- - kronerfirehundreog femtifemtusen 00/100 -.

c) ménerstatning med kr. 210000,- - kronertohundreogtitusen 00/100, tilsammen kr. 896464,- - kroneråtte hundreognittisekstusenfirehundre ogsekstifire 00/100 - med ti - ti - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Sak 53/1979 A (regressaken):

1. B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Forsikringsaktieselskapet Samvirke kr. 20000,- - kronertjuetusen 00/100 -.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Både A og Samvirke påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Dommen i regressaken ble påanket av Samvirke, og B motanket. De to saker ble også i lagmannsretten forenet til felles behandling og pådømmelse. Frostating lagmannsrett avsa den 2. mai 1983 dom med slik domsslutning:

«I. Ankesak 27/1981: Samvirke Skadeforsikring A: Samvirke Skadeforsikring A/S frifinnes.

II. Ankesak 26/1981: Samvirke Skadeforsikring A/S B:

1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett (ankesak nr. 155/83). Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Samvirke har erklært anke i regressaken med påstand om at B skal erstatte det selskapet blir dømt til å betale A (ankesak nr. 156/83). Sakene er også for Høyesterett forenet til felles behandling og pådømmelse.

Overlege Jan Standal er oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett for å uttale seg om A's invaliditet i dag og i fremtiden og om hans ervervsevne. Standal har gitt skriftlig uttalelse til Høyesterett. I anledning anken til Høyesterett er A, B og 7 vitner avhørt ved bevisopptak ved Søre Sunnmøre herredsrett. 6 av disse vitner har vært ført også for de tidligere instanser. Det er lagt fram en del nye dokumenter til belysning av erstatningsutmålingen. Ingen av de nye dokumenter bringer saken i noen ny stilling.

Den ankende part i hovedsaken - A - har i det vesentlige anført:

Bilansvarsloven §7 tredje ledd c kommer bare til anvendelse når «køyraren» er alkoholpåvirket. Bare den som sitter bak rattet regnes som «køyrar» i denne forbindelse. Motorvognloven §15 tiende ledd hadde bestemmelse om at ved øvelseskjøring «vert fylgjesmannen rekna som førar av vogni», jfr. nå vegtrafikkloven §26, fjerde ledd. Forarbeidene til bilansvarsloven og senere lovforarbeider gir imidlertid ikke holdepunkt for at denne bestemmelse ble forutsatt å skulle gjelde også i forhold til de bestemmelser i bilansvarsloven som benytter ordet «køyrar» av motorvogn. Heller ikke formålsbetraktninger eller reelle hensyn taler for at bestemmelsen i §7 tredje ledd c i bilansvarsloven tolkes utvidende, slik at også B regnes som «køyrar».

Subsidiært anføres at det under enhver omstendighet bygges på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse når lagmannsretten er kommet til at det forelå øvingskjøring. B var så full at han ikke hadde noen mulighet for å øve kontroll med kjøringen, og det kan ikke legges til grunn at kjøringen skulle være øvelseskjøring under hans ansvar. Piken som kjørte, kan heller ikke ha hatt noen forståelse av at dette var øvelseskjøring under B's kontroll. Av disse grunner foreligger ikke øvelseskjøring i forhold til vegtrafikkloven §26 fjerde ledd, jfr. motorvognloven §15 tiende ledd, se Rt-1977-1288 som oppsummerer praksis når det gjelder disse bestemmelser anvendt i straffesaker for promillekjøring.

Under enhver omstendighet var A så full at man ikke kan si at han lot seg kjøre av «fri vilje». Under nachspielet lå han på gulvet og sov, og han måtte støttes ut i bilen. Ved avgjørelsen av om det foreligger «fri vilje», kan det ikke legges vekt på at A's manglende vurderingsevne skyldes selvforskyldt rus. Den ankende part mener at Rt-1973-408 gir holdepunkter for en romslig tolking av uttrykket «fri vilje».

Lagmannsretten har dessuten misforstått loven når den nøyer seg med å fastslå at A «visste eller måtte vite» at B var alkoholpåvirket. Hvis man først legger til grunn at situasjonen gjorde også B til bilfører i loven forstand, kan §7 tredje ledd c bare benyttes hvis A også måtte forstå at piken bak rattet ikke hadde førerkort, og at det var etablert en situasjon som gjorde kjøringen til øvelseskjøring. A var ikke klar over noen av delene, og alternativet «måtte vite» kommer bare til anvendelse når hans uvitenhet fremstiller seg som uforståelig. Dette var ikke tilfellet her.

Selv om §7 tredje ledd c kommer til anvendelse, kan det gis erstatning når særlige grunner tilsier det. De omstendigheter vedrørende A's deltakelse som er påpekt, og mangel på årsakssammenheng mellom det at piken ikke hadde førerkort og ulykken, tilsier at slike særlige grunner er til stede. Bestemmelsen må for øvrig forstås slik at det også kan tas hensyn til etterfølgende omstendigheter. Her foreligger en slik særlig grunn, idet A vil være i stand til å nyttiggjøre seg en erstatning. Han ønsker å bygge eget hus slik at han slipper å bo i det institusjonsmiljø hvor han bor nå.

Herredsretten - som i motsetning til lagmannsretten fant at §7 tredje ledd c ikke var anvendelig - reduserte erstatningen med 30 prosent i medhold av §7 første ledd. Den ankende part mener at det ikke er grunnlag for en slik reduksjon. Det er ikke bevist noen årsakssammenheng mellom den omstendighet at føreren av bilen manglet førerkort og utforkjøringen. A visste dessuten ikke at hun ikke hadde førerkort.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er partene for Høyesterett enige om at det tap som er lidt fram til dommen, settes til kr. 360000 kroner, og at full ménerstatning settes til kr. 385000 kroner. Det er uenighet om beregningen av tap i fremtidig inntekt. Uenigheten gjelder særlig spørsmålet om hvilken yrkeskarriere som kunne påregnes, og kapitaliseringsrentens størrelse. Det er uenighet også om den skjønnsmessige avsluttende vurdering som må foretas.

A viser til at han da ulykken inntraff, hadde tatt grunnleggende verkstedskole, videregående verkstedskole for maskinaspiranter og maskinisteksamen av 2 klasse med godt resultat. Han tok sikte på å gå til sjøs i utenriks fart som maskinist, og med tilleggsutdannelse kunne han pr. 1. januar 1987 regne med å være maskinsjef. Alternativt kunne han regne med å bli maskinsjef i offshore-virksomhet eller på en større fiskebåt. Det må legges til grunn at utsiktene til en slik yrkeskarriere er meget gode, og at han ville stå om bord til han nådde pensjonsalderen.

A er 100 prosent medisinsk ufør. Han har en viss førlighet i skuldre og armer, men er for øvrig fullstendig lammet. Han bor i en institusjon for utviklingshemmede og har deltidsarbeid i en vernet bedrift knyttet til institusjonen. Sammen med uførepensjon, beregnet etter 80 prosent ervervsuførhet, grunnstønad og hjelpestønad, er hans samlede skattbare inntekt for 1985 beregnet til vel 80000 kroner. Etter fradrag for skatt, men med tillegg av bostøtte, er hans disponible årsinntekt for 1985 beregnet til ca 75000 kroner. Grunnlaget for beregningen av inntektstapet må være differansen mellom den inntekt han ville ha hatt ved den planlagte yrkeskarriere, og den nettoinntekt han nå vil få.

Kapitaliseringsrenten må settes til 6 prosent, jfr. Rt-1981-138. Denne rentesats benyttes av Rikstrygdeverket. Den omstendighet at man siden 1981 har hatt et høyt rentenivå, gir ikke grunnlag for en oppjustering.

Ut fra disse forutsetninger er fremtidstapet fram til 1. januar 1987 beregnet til vel 111000 kroner. Tapet fram til pensjonsalder for sjømenn (60 år) er beregnet til vel 890000 kroner, og tapet av sjømannspensjon (fra 60 til 67 års alder) til vel 22000 kroner. I tillegg er kompensasjon for skattebelastning på erstatningsbeløpet beregnet til 350000 kroner. Ved den skjønnsmessige vurdering må i reduserende retning tas et visst hensyn til ménerstatningen og til at yrkeskarriere i offshore-virksomhet eller fiske ville ha gitt noe lavere inntekt. Om det også skal tas hensyn til en kortere seilingstid enn maksimalt mulig, og til muligheten for at han ville gå i land før pensjonsalderen, kan diskuteres. På den annen side må tas hensyn til at bostøtten vil falle bort på grunn av høy inntekt, og til at A kanskje ikke vil kunne beholde den ervervsevne som han har i dag. Med den lange tid sjømenn i dag har i land, må det også regnes med at A kunne ha fått ekstrainntekter når han var hjemme. Påstanden er ut fra disse momenter satt til 1150000 kroner. Det kan ikke gjøres fradrag for redusert levealder - A skal ha erstattet det han ville ha tjent som fullt arbeidsfør.

I tillegg kreves kompensasjon for økte utgifter som ikke dekkes av grunnstønad og hjelpestønad. I denne forbindelse er nevnt vedlikehold og stell av egen bil, ekstrautgifter ved vedlikehold av eget hus og økte reiseomkostninger ved fritidsreiser.

A, som har fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Samvirke Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til A erstatning for

a. Mén kr. 385000,-

b. Lidt tap kr. 360000,-

c. Tap i fremtid, fastsatt etter rettens skjønn,

begrenset oppad til kr.1150000,-

d. Økte utgifter fastsatt etter rettens skjønn,

begrenset oppad til kr. 75000,-

Sum kr.1970000,-

2. Samvirke Skadeforsikring A/S betaler 15% årlig rente av erstatningsbeløpet fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

3. Samvirke Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til Staten v/Justisdepartementet sakens omkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten i hovedsaken - Samvirke - har i det vesentlige anført:

Etter bestemmelsen i vegtrafikkloven §26 fjerde ledd måtte B anses som «køyrar». Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om øvelseskjøring ikke var formålet. Det er ingen nødvendig forutsetning at det foreligger en uttrykkelig avtale om øvelseskjøring. Dessuten er det nok at ledsageren har kontroll og veiledningsmulighet. Det er ingen forutsetning at den faktisk er benyttet.

I det foreliggende tilfellet visste B at piken ikke hadde førerkort, og hun hadde øvelseskjørt med ham tidligere. Da hun ble spurt om å kjøre, vegret hun seg først, og var usikker. Det må ha vært en forutsetning for henne at B satt ved siden av og kontrollerte. Etter at bilen hadde fått sleng, var B borte i rattet, og da ulykken var skjedd, tok han kommandoen for å få de andre ut.

Vegtrafikkloven §26 fjerde ledd må - på samme måte som motorvognloven §15 tiende ledd - få betydning også i erstatningssaker. Dette er lagt til grunn i en lagmannsrettsdom fra 8. mars 1956, se Auto-tarifforeningens domssamling nr. 3 side 556. Her ble den som satt bak rattet, regnet som passasjer i forhold til motorvognloven §30 siste ledd. Også i en lagmannsrettssak RG-1975-642, ble ledsageren ansett som fører.

Denne rettsoppfatning støttes av lovforarbeidene. I Innst. O. II (1960-61) side 11 (bilansvarsloven) og i Innst. O. XV (1964-65) side 14 (vegtrafikkloven) synes justiskomitéen å ha forutsatt at bilansvarsloven og vegtrafikkloven var innholdsmessig koordinert.

Under enhver omstendighet tilsier reelle hensyn at vegtrafikkloven §26 fjerde ledd får betydning for tolkingen av bilansvarsloven §7 tredje ledd c. Den sistnevnte bestemmelse bygger på at promillekjøring er et alvorlig problem, og den er forutsatt å skulle ha en viss preventiv virkning. Dette tilsier at den også anvendes overfor den type promillekjøring som her foreligger.

Vilkåret om at transporten må ha skjedd med «fri vilje», innebærer at den som er tatt med under tvang, ikke går inn under bestemmelsen. Lenger rekker ikke dette vilkåret. Det ville være meningsløst å hevde at en passasjer skulle ha sitt krav i behold om han bare var full nok til ikke å ha noen bevissthet om hva som skjedde. I denne saken er det dessuten grunn til å peke på at A drakk seg full med sikte på å delta på festen, at dette synes å ha vært et vanlig mønster, og at han etter sin egen erkjennelse på denne tiden ikke hadde motforestillinger mot å la seg kjøre hjem fra fest av påvirkede bilførere. Samvirke har i forbindelse med dette spørsmålet også vist til erstatningsloven §1-3 og Nygaard: Skade og ansvar side 367. Det er ellers uklart hvor full A var. Blant annet er det usikkert om han ble støttet ut til bilen og hjulpet inn.

Når det gjelder kravet om at passasjeren forstod eller måtte ha forstått at «køyraren» var påvirket, er lagmannsrettens problemstilling riktig. Ihvertfall kan det ikke kreves at passasjeren måtte ha forstått de forhold som gjorde dette til øvelseskjøring. Dersom det stilles et slikt krav, må bedømmelsen skje som om passasjeren var edru. A må for øvrig ha visst at piken ikke hadde førerkort. Piken tilhørte hans omgangskrets, og forholdene på stedet var gjennomsiktige.

Når det gjelder spørsmålet om likevel å gi erstatning, jfr. unntaket for «særlege grunnar» i §7 tredje ledd, kan man bare trekke inn momenter som har betydning for selve hendelsesforløpet. A ville ha blitt med uansett, og en eventuelt nedsatt bevissthet er uten betydning. Det må for øvrig legges til grunn at det var årsakssammenheng mellom ulykken og det forhold at piken ikke hadde førerkort.

Momenter som knytter seg til skadefølgen, kan ikke tas i betraktning etter §7 tredje ledd. Hvis det skal åpnes for en slik mulighet, må den ihvertfall benyttes innen snevre grenser. For A er ikke ulykken noen økonomisk katastrofe.

Under enhver omstendighet har herredsretten foretatt for liten reduksjon med utgangspunkt i §7 første ledd. Som nevnt også foran, forelå det årsakssammenheng mellom mangelen på førerkort og ulykken. Bilen hadde ikke stor fart, men fikk en langvarig skrens som en mer øvet fører ville ha tatt inn. A's forhold er så graverende at Samvirkes ansvar helt bør falle bort også om §7 første ledd legges til grunn.

Når det gjelder erstatningsberegningen, hevder Samvirke at fremtidstapet er for høyt beregnet. Det er ingen grunn til å tro at han ville ha fått hyre før avtjent militærtjeneste, og de høye inntekter ville ha kommet senere enn forutsatt. Dessuten er hans avansement til maskinsjef betinget av en rekke meget usikre forhold.

Det kan heller ikke legges til grunn at han ville ha arbeidet hele sitt liv i handelsflåten. Han hadde overhodet ingen erfaring som sjømann, og også i påvente av hyre i utenriks fart valgte han å arbeide på land. Og om han hadde tatt hyre i utenriksfart, vet vi ikke hvor lenge arbeidsforholdet ville ha vart. Avgangen fra sjømannsyrket er meget stor, særlig i de første år. Dessuten vet vi ikke noe om hvor mange arbeidsplasser det på sikt vil være å finne på norske skip. Både automatiseringen og krise i næringen skaper usikkerhet. Vi vet at det i dag er en viss ledighet blant maskinister.

Derfor er det mest nærliggende å legge til grunn at A ville ha fått ihvertfall en vesentlig del av sin yrkeskarriere i land, f.eks. i verksindustrien, og at han ville ha nådd et inntektsnivå som er vanlig for ingeniører som organiseres i Nito.

Blant annet av disse grunner er det urealistisk med en egen beregning for tap av sjømannspensjon, og dette er dessuten i strid med Rt-1970-1452.

Kapitaliseringsrenten bør settes til 8 prosent. Den høyrentesituasjon som forelå i 1981, jfr. Rt-1981-138, har nå stabilisert seg, og den kommer til uttrykk også på obligasjonsmarkedet.

Basert på de foran nevnte inntektsforutsetninger og 8 prosent kapitaliseringsrente, men på en forutsatt pensjonsalder på 67 år, mener Samvirke at den kapitaliserte fremtidsinntekt ikke kan settes høyere enn ca 250000 kroner. Erstatningsbeløpet må settes noe høyere for å kompensere økt skattebelastning, men på den annen side må legges til grunn at ménerstatningen delvis dekker fremtidstapet. Erstatningen for fremtidstap bør derfor ikke settes høyere enn til 280000 kroner, og den samlede erstatning kan ikke overstige 1025000 kroner. Ved den skjønnsmessige vurdering må legges vekt på den antatte levealder.

Det kan ikke anses dokumentert at A har eller vil få utgifter som ikke dekkes av grunnstønad og hjelpestønad.

Samvirke har i ankesak nr. 155/83 nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

I regressaken har Samvirke i det vesentlige anført:

Hvis B regnes som påvirket «køyrar», er regresskravet hjemlet i bilansvarsloven §12 første ledd c). Hvis B ikke regnes som «køyrar», er regresskravet hjemlet i forsikringsvilkårenes §6 jfr. §12. Etter §6 svarer ikke Samvirke for skade som er oppstått når bilen er overlatt til noen som ikke har lovlig førerkort, og eieren visste eller burde vite dette. Reservasjonen om at dette ikke gjelder lovlig øvingskjøring, har ingen betydning i den foreliggende sak.

For tilfellet det førstnevnte av disse alternativer legges til grunn, kan ansvaret reduseres etter §12 første ledd siste punktum. Om denne lempingsregel også gjelder for regress etter forsikringsvilkårene, er uklart, men det aksepteres at lempingsspørsmålet vurderes likt uansett hvilket regressgrunnlag det bygges på. Det kreves imidlertid full regress.

Samvirke har i ankesak nr. 156/83 (regressaken) nedlagt slik påstand:

«B betaler til Samvirke Skadeforsikring A/S erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til det beløp selskapet måtte bli dømt til å erstatte A i ankesak nr. 155/83 for Høyesterett.»

Ankemotparten i regressaken - B - har sluttet seg til de anførsler Samvirke har gjort gjeldende som begrunnelse for ansvarsfrihet og begrensing av ansvaret. For det tilfelle at Samvirke blir dømt til å betale erstatning, anføres i det vesentlige følgende:

Det erkjennes at Samvirke i og for seg har hjemmel for et regresskrav. For lagmannsretten ble gjort gjeldende at regressadgangen etter forsikringsvilkårene bare gjaldt skade på bilen, men denne anførsel frafalles.

Regresskravet må imidlertid falle bort i sin helhet ved anvendelse av lempingsregelen. Dette har særlig gode grunner for seg hvis Samvirke kjennes ansvarlig selv om vilkårene for bortfall av ansvaret finnes å foreligge etter §7 tredje ledd c, men Høyesterett likevel finner å burde gi en viss erstatning.

Dessuten må legges vekt på at B's uaktsomhet ikke var grov. Piken hadde kjørt før, og han hadde rimelig grunn til å tro at hun ville klare kjøringen. Det vites ikke noe å bemerke til hennes kjøring før ulykken. Utforkjøringen skyldtes en plutselig og vanskelig situasjon.

Det må legges vekt på A's forhold. Han aksepterte risikoen ved kjøringen, og hans medskyldighet er ikke mindre enn B's.

B har nå avsluttet utdannelsen og er styrmann på en supplybåt. Han har studiegjeld og forsørger samboer og ett barn. Også dette må tillegges vekt.

B, som har fri sakførsel, har lagt ned slik påstand:

«1. B frifinnes.

2. Samvirke Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til Staten v/Justisdepartementet sakens omkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at A's anke må tas til følge, og vil bemerke:

Ordet «køyrar» i bilansvarsloven §7 tredje ledd c må utvilsomt også ved øvelseskjøring omfatte den som faktisk sitter bak rattet. Spørsmålet i denne saken er om også sidemannen kan regnes som «køyrar».

Etter ordlyden må dette spørsmålet etter min mening besvares benektende. Den som er sidemann i en bil som ikke er spesialutstyrt for øvelseskjøring, har bare en meget begrenset fysisk kontroll over bilen. Det kan etter min mening ikke sies at han kjører bilen. At en bil kan ha to førere synes for øvrig ikke forutsatt i §7 tredje ledd c, som bruker uttrykket «køyraren».

Det første spørsmål er så om motorvognloven §15 tiende ledd, jfr. nå vegtrafikkloven §26 fjerde ledd, gir grunnlag for slutninger av betydning for en analogisk eller utvidende tolking. Begge bestemmelser går ut på at ved øvelseskjøring skal ledsageren regnes som fører, jfr. likevel at vegtrafikkloven §26 også gjør en del av loven bestemmelser anvendelige på eleven.

Motorvognloven §15 tiende ledd kom inn ved lovendring 6. juni 1930. Tidligere hadde en tilsvarende bestemmelse stått i Arbeidsdepartementets forskrifter til loven. Vegdirektøren foreslo at bestemmelsen ble inntatt i loven, og departementet etterkom anmodningen, med den bemerkning at endringen særlig «tok sikte på dei større byane», se Ot. prp. nr. 1 (1930) side 13. Det kan klart ikke ha vært forutsatt at bestemmelsen skulle få betydning i forhold til erstatningsreglene i loven.

Det ser heller ikke ut til at bestemmelsen har fått noen særlig oppmerksomhet i erstatningsrettslig sammenheng. Fra tiden før bilansvarsloven kjennes bare en rettsavgjørelse - en lagmannsrettsdom fra 1956 (Auto-tarifforeningens domssamling 3 side 566) hvor retten ved anvendelse av §15 tiende ledd kom til at den som faktisk satt bak rattet, ikke var fører i loven forstand. Denne oppfatning tok for øvrig Høyesterett avstand fra i en promillesak fra 1965 ( Rt-1965-704).

Går vi så til forarbeidene til bilansvarsloven, er det grunn til å peke på at Motorvognansvarskomitéen av 1951 i sin oppregning av tidligere lovendringer av betydning for erstatningsansvaret, nevner endringsloven av 6. juni 1930, men ikke den endring som da fant sted i §15. Ellers kan jeg ikke se at lovforarbeidene inneholder noe av interesse. Justiskomitéen berører spørsmålet om koordinering mellom bilansvarsloven og motorvognloven, men ikke på en måte som har interesse for det spørsmål vår sak gjelder (Innst. O. (1960-61) side 11).

Etter dette finner jeg ikke å kunne slutte meg til lagmannsretten når den finner at «køyrar»-begrepet i motorvognloven §15 tiende ledd må være forutsatt lagt til grunn for bilansvarsloven.

Etter min mening foreligger heller ikke andre forhold som taler for at ledsageren bør regnes som fører. Lovens §7 tredje ledd er en kasuistisk bestemmelse begrunnet i prevensjonshensyn, og den gjør unntak fra det som er den generelle regel når skadelidte har medvirket til skaden ved egen skyld. Allerede dette taler for at bestemmelsen tolkes med forsiktighet. Dessuten kan jeg ikke se at det er avgjørende og klare likhetstegn mellom de tilfeller loven direkte regulerer (påvirket bilfører) og de tilfeller Samvirke mener den bør ramme. Det å sitte på med en som ikke har førerkort går ikke inn under §7 tredje ledd, og jeg kan ikke se at risikoen ved å være med som passasjer generelt blir større om en påvirket person setter seg inn som ledsager. Det ville etter min mening være lite heldig om avgjørelsen av om ledsageren er «køyrar» skulle avhenge av større eller mindre kjøreferdigheter hos den som sitter bak rattet.

Etter det resultat jeg her har kommet til, er det ikke nødvendig å komme inn på vilkårene for øvrig for at §7 tredje ledd kan komme til anvendelse. Jeg nevner imidlertid at det etter min mening er meget nærliggende å tolke B's holdning forut for kjøringen slik at piken skulle kjøre uten noen forutsetning fra hans side om veiledning eller kontroll. Dessuten var han sterkt beruset, og noen aktiv medvirkning fra hans side kan ikke ha vært forutsatt av piken heller. Saken belyser under enhver omstendighet de vanskeligheter man vil stå overfor om §7 tredje ledd c skal anvendes i forhold til skadelidt passasjer.

Etter det resultat jeg er kommet til, får §7 tredje ledd c ikke betydning. Derimot mener jeg det er grunn til å redusere Samvirkes ansvar etter den generelle regel om medvirkning i §7 første ledd.

Etter min mening må A ha visst at piken ikke hadde førerkort, og jeg viser til det herredsretten sier om dette. Han var allerede av denne grunn med på å ta en risiko. Til dette kommer at B var sterkt påvirket og neppe i stand til å gi veiledning. Kjøringen skjedde dessuten om natten i desember, og værforholdene synes å ha vært meget vanskelige. Risikoen ved å være med på en slik tur mener jeg er betydelig. At ulykken har sammenheng med manglende kjøreferdigheter, er etter min mening utvilsomt.

Jeg kan ikke legge noen vekt på at A's dømmekraft var sterkt nedsatt på grunn av hans eget alkoholinntak. I denne forbindelse viser jeg til hans forklaring for herredsretten om at han ofte hadde sittet på med påvirkede bilførere hjem fra fest, at han som regel var beruset selv og ikke hadde motforestillinger til å la seg kjøre. Her står vi overfor noe som kan se ut som et mønster og som forklarer hans mangel på motforestillinger også ulykkesnatten.

Jeg er kommet til at 50 prosent av det tap han har lidt, må dekkes av A selv.

Når det gjelder erstatningsberegningen, er partene som nevnt enige om to poster: Det tap som er lidt fram til dommen, skal settes til 360000 kroner og ménerstatningen til kr. 385000 kroner.

Som nevnt under A's anførsler hadde han tatt maskinisteksamen av 2. klasse, og han tok sikte på en yrkeskarriere til sjøs. Jeg oppfatter det slik at Samvirke i utgangspunktet aksepterer hans planer som reelle og realistiske. Innvendingene går på at tapsberegningen er optimal: Den forutsetter det raskest mulige avansement fra maskinist til maskinsjef, at A ville seilt i utenriks fart, og at han ville fortsette i denne fart like til pensjonsalderen. Jeg er enig i disse innvendinger. A hadde ikke vært til sjøs tidligere, og det var allerede av denne grunn usikkert hvordan den fortsatte karriere ville bli. Dessuten er det av flere grunner knyttet usikkerhet til forhold som gjelder avansementet. Det er registrert en viss ledighet blant maskinister, og mannskapsbehovet i handelsflåten synes usikkert. Både i offshore-virksomhet og i fiskeflåten er lønningene lavere enn i handelsflåten. Endelig nevner jeg at det er stor gjennomtrekk i de stillinger det her gjelder ved at svært mange tar arbeid i land etter en stund. A's beregninger av den tapte inntekt synes av disse grunner å være høy. Samvirkes inntektsanslag, som bygger på landbasert arbeid for ingeniører som organiseres i Nito, synes på den annen side å være for lav.

På bakgrunn av det jeg her har sagt om veksling mellom sjø og landbasert arbeid, mener jeg at fremtidsinntekten må begrenses med utgangspunkt i den vanlige pensjonsalder, 67 år. Som nevnt under anførslene har A som et særskilt punkt beregnet tap av sjømannspensjon fra fylte 60 til 67 år, men forutsetningene for en slik tapsberegning er etter min mening så usikre at anførselen ikke kan føre fram. A har ikke krevd erstatning for tapte pensjonspoeng.

Ellers må jeg legge til grunn at A vil tape retten til bostøtte. Jeg peker også på at grunnstønad og hjelpestønad er tatt med i inntektsberegningen. Disse beløp skal imidlertid dekke ekstrautgifter, og de er i stedet tatt med i min behandling nedenfor av punkt 4 i erstatningspåstanden. De opplysninger som foreligger om A's fremtidige arbeidsevne og levealder, er så usikre at de etter min mening ikke bør tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen.

Når det gjelder kapitaliseringsrenten, mener jeg at verken de konkrete forholdene i saken eller den generelle økonomiske situasjon gir grunnlag for å fravike det standpunkt Høyesterett tok i Rt-1981-138, hvor retten baserte seg på 6 prosent rente.

Det er enighet mellom partene at A i tillegg til det kapitaliserte inntektstap må få kompensasjon for økte skatter, og det synes tilnærmet enighet om hvordan tillegget skal beregnes. Med utgangspunkt i et kapitalisert inntektstap på kr. 800000 kroner har A beregnet tillegget til 350000 kroner, mens Samvirke med et lavere utgangspunkt kommer ut med et prosentvis omtrent tilsvarende tillegg. Det er videre enighet om at det ved fastsettingen skal tas et visst hensyn til ménerstatningen. Partene har ikke redegjort for de synspunkter som ligger til grunn for enigheten om ménerstatningens størrelse, og jeg har få holdepunkter for en konkret vurdering av dette spørsmål.

Med utgangspunkt i de momenter jeg har pekt på foran, mener jeg at tapet av fremtidig inntekt kan settes til 800000 kroner. Som jeg allerede har sagt, mener jeg at samtlige poster i erstatningsberegningen må reduseres med 50 prosent.

A har utvilsomt særlige utgifter på grunn av sin invaliditet. Han klarer seg imidlertid selv i de fleste daglige gjøremål, og de ekstrautgifter han har nevnt, overstiger etter min mening ikke det han får som grunnstønad og hjelpestønad. Hans krav om særskilt erstatning for slike utgifter kan derfor ikke tas til følge.

Når det gjelder spørsmålet om regress mot B, mener jeg at Samvirke må få medhold. Slik jeg ser saken, må regresskravet bygges på forsikringsvilkårenes §6 jfr. §12. Samvirke har imidlertid forutsatt at regresskravet kan nedsettes i samsvar med regelen i bilansvarsloven §12 første ledd siste punktum.

Jeg finner det klart at B bør dekke en del av Samvirkes ansvar. Hans forhold var kritikkverdig. Kjøringen fant sted i hans bil, han har hovedansvaret for at den fant sted, og han kjente de forhold som gjorde kjøringen til en betydelig risiko for de andre deltakere. At også disse tok en risiko, kan ikke frita B for ansvaret.

Etter de opplysninger som foreligger om hans inntekt, formue og forsørgelsesbyrde mener jeg at regressansvaret bør settes til 50000 kroner.

Hovedsaken har vært tvilsom. Hver av partene bør derfor bære sine omkostninger. I regressaken er saksomkostninger ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

I ankesak nr. 155/83:

1. Samvirke Skadeforsikring A/S dømmes til å betale A følgende erstatning:

a) 192500 - ett hundre og nittito tusen fem hundre - kroner i ménerstatning,

b) 180000 - ett hundre og åtti tusen - kroner for lidt tap, c) 400000 - fire hundre tusen - kroner for tap i fremtidig erverv. Til sammen 772500 - sju hundre og syttito tusen fem hundre - kroner, med 15 - femten - prosent rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.

I ankesak 156/83:

1. B dømmes til å betale Samvirke Skadeforsikring A/S 50000 - femti tusen - kroner.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sinding Larsen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Etter vegtrafikkloven §24 må den som skal føre en motorvogn ha gyldig førerkort. Etter §26 kan det likevel drives øvelseskjøring mens en person uten førerkort sitter ved rattet, men under ledsagelse av en som har førerkort, og som etter §26 fjerde ledd regnes som fører av motorvognen.

Når det på denne måte er gitt adgang til at en som kan være helt ukyndig som bilfører, sitter ved rattet også på trafikkerte steder, er det under den klare forutsetning at en lærer eller ledsager med den nødvendige kyndighet har kontroll med kjøringen. Det er en vanskelig oppgave å skulle føre en motorvogn forsvarlig på en slik indirekte måte som læreren eller ledsageren er henvist til å gjøre. Etter vegtrafikkloven §26 annet ledd kreves da også at ledsager må være minst 21 år og ha hatt førerkort i minst 3 år. Det sier seg selv at ledsageren ikke bare må ha den nødvendige modenhet og kjøreerfaring, men at det også må stilles store krav til hans aktpågivenhet og reaksjonsevne, og at det derfor medfører en betydelig fare om han er alkoholpåvirket. Bilansvarsloven §7 tredje ledd litra c må etter mitt syn tolkes på denne bakgrunn.

Når bestemmelsen bruker betegnelsen «køyrar», er det, slik jeg ser det, allerede i utgangspunktet naturlig å forstå dette slik at det gjelder for den person som etter lovgivningen må fylle kravene for å være fører av motorvognen, og i øvelseskjøringstilfellene er dette ledsageren.

Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å tolke ordet «køyraren» så snevert at det bare gjelder den som sitter bak rattet, i en situasjon hvor kjøringens lovlighet og forsvarlighet er helt avhengig av ledsageren og hans kvalifikasjoner.

Piken bak rattet var da ulykken inntraff, en ren nybegynner. Hun hadde kjørt tre-fire ganger med B som ledsager og dessuten noen ganger sammen med sin far. Hun hadde aldri kjørt uten ledsager. Da hun senere - i 1979 - tok førerkort, trengte hun 35 timer med kjørelærer. - Jeg nevner at hun synes å ha tatt hensyn til sin manglende kjøreerfaring og ha kjørt forsiktig og bare holdt moderat hastighet ulykkesnatten.

Da B bad henne kjøre, avslo hun først, men gav seg da han viste til at hun hadde kjørt sammen med sin far. Utgangspunktet for B's anmodning var således at hun tidligere hadde kjørt med ledsager, og resultatet ble at hun nå, som ved de tidligere anledninger da hun hadde kjørt hans bil, kjørte med ham i setet ved siden av. Jeg kan ikke se det annerledes enn at deres forutsetning må ha vært at hun også nå skulle kjøre med ham som ledsager. Hun har under bevisopptak til bruk for Høyesterett forklart at hun ville ha rettet seg etter instrukser fra B om kjøringen, fordi B hadde førerkort og var mer kyndig enn henne, og dessuten fordi det var hans bil. Det som kan tale mot å se B som ledsager, er hans beruselse. Selv om han utvilsomt hadde drukket meget, kan han imidlertid, slik jeg vurderer bevisene, verken ha følt seg eller virket overstadig beruset. Da han første gang overlot kjøringen til piken, hadde han nettopp deltatt i dansen på ungdomshuset, og verken han eller de andre guttene som skulle bli med i bilen, var mer beruset enn at piken og hennes to venninner som selv ikke hadde drukket noe, ble med i bilen og senere på nachspiel. Før den siste og fatale kjøreturen hadde de alle, bortsett fra A, laget seg frokost og spist sammen. Jeg finner ikke at det som foreligger om B's beruselse, på avgjørende måte taler mot å anse ham som ledsager under øvelseskjøring og dermed som fører av bilen da ulykken inntraff.

At A ble med på kjøreturen «av fri vilje», er etter mitt syn ikke tvilsomt. Han var riktignok meget beruset, men ikke så beruset at han ikke var klar over at han var med i en bil. Det lå dessuten i hele situasjonen at han skulle være med de andre. Han har i bevisopptaket for Høyesterett forklart at han ikke hadde motforestillinger mot å la seg kjøre av en beruset person hjem fra fest.

Ved vurderingen av om skadelidte «visste eller måtte vite . . . at køyraren var påvirka av alkohol . . .», må det avgjørende være hva han måtte ha visst om han var edru. Bestemmelsen i §7 tredje ledd litra c ville tape mye av sin effekt dersom den ikke skulle gjelde når skadelidte på grunn av sin egen selvforskyldte rus ikke var klar over at bilen ble ført av en beruset fører.

Både herredsretten og lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel kommet til at A måtte kjenne til at piken ikke hadde førerkort. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å sette denne bevisvurderingen til side. At A kjente til at B var beruset, er helt på det rene. Etter mitt syn måtte A, om han ikke hadde vært alkoholpåvirket, sett at situasjonen innebar at B kunne og ville gripe inn hvis han syntes det gikk galt med kjøringen og at den helt uerfarne piken bak rattet ville rette seg etter hans anvisninger. At han kanskje ikke ville ha sett den rettslige betydning av dette, er ikke avgjørende.

Selv om §7 tredje ledd litra c kommer til anvendelse, kan selskapet pålegges å betale erstatning hvis særlige grunner tilsier det. Det foreligger ikke slike særlige grunner ved forholdene forut for ulykken. A var med på drikkelaget hvor det ble konsumert betydelige mengder alkohol, og hadde ingen motforestillinger mot at berusede bilførere kjørte hjem fra fest. Han visste at B's bil skulle brukes til tross for at B i høy grad deltok i drikkingen. De betydelige skader han pådrog seg, kan tale for erstatning. Men jeg er kommet til at dette alene ikke er tilstrekkelig, selv om slike etterfølgende omstendigheter skulle kunne tas i betraktning, noe jeg da ikke behøver å ta standpunkt til. Det er dessverre ikke noe ekstraordinært i at det pådras betydelige skader nettopp i tilfelle hvor §7 tredje ledd litra c kan bringes til anvendelse. A's situasjon etter ulykken er forbedret ved sosiale ytelser og attføringshjelp. Dette har sammen med hans egeninnsats gjort det mulig for ham å bo i egen leilighet, hvor han kan stelle seg selv og arbeide i vernet bedrift. Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Dommer Langvand: Likeså.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tom Stavnes med domsmenn): - - -

Sakens bakgrunn, faktum som retten legger til grunn.

18. desember 1976 var A og B på dans på Z. Før dansen var de hos C sammen med et par andre kamerater. Her ble det drukket endel.

A drakk så meget at han fikk «black-out». Han forklarte under hovedforhandlingen at han drakk en helflaske vodka blandet med en helflaske Madeira. Han utelukket ikke at han hadde drukket mer under dansen.

A husker lite fra oppholdet hos C, og ingenting fra dansen eller resten av natten før ulykken.

En av dem som var hos C, D, kjørte de andre til dansen. C bodde i Æ, og det er ca 11 km derifra til Z. Det var bilen til B som ble brukt.

Da dansen var slutt, var det ingen til å kjøre bilen til B tilbake igjen til Æ. B var så full at han hadde problemer med å stå.

Han henvendte seg til E, som han hadde hatt «følge» med. Hun satt sammen med venninnene F og G i en annen bil. Han fikk E til å kjøre, og F og G ble også med.

A, C og H hadde alt satt seg inn i baksetet i B's bil. F og G satte seg på fanget til C og H. B satte seg i passasjersetet foran og E kjørte. E var edru, men hun hadde ikke tatt førerkort.

De kjørte tilbake til C, hvor de spiste litt. B drakk ennå noe mer alkohol. A la seg på gulvet og sovnet.

Ved 05.00-tiden forlot de C. Det var meningen at de skulle dra hjem, men det ble til at de tok en biltur istedet. A ble vekket da de dro, og trolig støttet ut i bilen. E kjørte, med B ved siden. De andre satt i baksetet som tidligere, men C var nå ikke med. Det var fin stemning i bilen. Det ble bl.a. sunget, og alle var med.

E kjørte sydover mot Z igjen. Før X kirke er det en svak høyresving og i svingen begynner en lang, slak nedoverbakke. I svingen kom bilen bort i glatt felt. Den begynte å skrense fra side til side bortover veien. E forsøkte å få kontroll over bilen, men greide det ikke. Alle i bilen begynte å rope. B var borti rattet. Bilen kjørte utfor veien, og ble stående nede på en myr med fronten mot retningen de kom fra.

A fikk ved utforkjøringen nakkebrudd og ryggmargskade. Han ble fullstendig lam i begge ben og fikk store lammelser i armene. Han kunne bevege skuldre og også litt i albuer og håndledd. Han kontrollerte etter ulykken ikke blære og avføring. Spesialist i generell og ortopedisk kirurgi, Kjell Matre, har 23. juni 1979, erklært ham 100% medisinsk og ervervsmessig invalid.

A ble etter ulykken behandlet på fylkessykehuset i Ålesund og Sunnås sykehus. Deretter ble han overført til - - - senter for funksjonshemma utenfor Ø. Tidligere i år flyttet han inn for seg selv i leilighet tilknyttet - - - senter.

A's tilstand er i dag omtrent som på skadetidspunktet, og det kan neppe forventes noen bedring. Han må derfor sies å være 100% medisinsk og ervervsmessig invalid. - - -

Retten er kommet til at B ikke kan sies å ha vært «køyrar» av bilen i bilansvarsloven forstand.

Språklig er det unaturlig å skulle kalle B «køyrar» når det var E som kjørte. Forarbeider, rettspraksis eller teori til bilansvarsloven gir heller ingen holdepunkter for et utvidet «køyrar»-begrep her. Formålet bak bilansvarsloven kan ikke sees å være det samme som bak vegtrafikkloven. Ved erstatning står reparasjonshensynet i forgrunnen. Samvirkes forståelse av loven ville undergrave dette hensynet. Henvisningen i pkt. c til vegtrafikkloven §22 går etter rettens mening tilbake til det å være påvirket, ikke til førerbegrepet i vegtrafikkloven.

Når det gjelder spørsmålet om medvirkning, er retten kommet til at A må sies å ha medvirket til den skaden han fikk.

Etter bevisførselen under hovedforhandlingen finner retten at E ikke hadde tilstrekkelig ferdighet til å føre bilen, og at det var årsakssammenheng mellom dette, og utforkjøringen. E forklarte at hun var engstelig for å kjøre bilen fordi hun ikke kjente seg fortrolig med den.

Hun opplyste at hun hadde øvelseskjørt endel i 1976. Når hun var hjemme i week-end'er fra sitt arbeid i Å, hadde hun kjørt med sin far. Retten legger også til grunn at hun hadde kjørt med B et par ganger. E tok sertifikat i 1979. Da trengte hun ca 35 timer med kjørelærer. På den bakgrunn mener retten at hun ikke kan ha hatt særlig godt grunnlag fra før.

Forholdene på ulykkesstedet var etter rettens mening ikke slik at ikke en fører med sertifikat burde mestret den situasjonen som oppsto.

Veien til Z er en alminnelig, god fylkesvei, ca 5 meter bred. Den var stort sett bar ulykkesnatten. Det hadde imidlertid snedd, og stedvis var veien glatt. E forklarte under hovedforhandlingen at hun var klar over dette. Hun kjørte forsiktig, og holdt ca 50 km/t.

Retten antar at hun var godt kjent med veien.

Retten mener etter dette at det var E's manglende fortrolighet med bilen, og manglende rutine som gjorde at hun ikke klarte å rette opp bilen, og som førte til at hun kjørte utfor veien.

Retten antar videre at A måtte vite at E ikke hadde førerkort. Han forklarte under hovedforhandlingen at han ikke visste om hun hadde det.

Dette finner retten vanskelig å forstå. Alle de andre i bilen var klar over at E ikke hadde førerkort. Hun tilhørte samme omgangskrets som A, og hadde hatt «følge» med B, som var venn av A. Det fremgikk av vitneforklaringene under hovedforhandlingen at det var et lite miljø på X der de bodde. Alle visste hva som skjedde. At noen tok sertifikat, var en begivenhet som fort ble kjent.

Retten kan ikke se at det kan ha betydning at A var bevisstløs p.g.a. alkohol under kjøreturen.

A var kjent med alkohol. Han hadde hatt «black out» flere ganger før.

Det er ingenting som tyder på at han var med mot det som kan antas å ha vært hans vilje.

Han forklarte at han mange ganger hadde sittet på med berusete sjåfører hjem fra fest. Det var ofte vanskelig å få skyss hjem. Da gjaldt det å komme seg med i en bil. Som regel var han beruset selv, og han hadde aldri hatt motforestillinger mot å sitte på selv om sjåføren ikke var edru.

Retten har ikke grunn til å tro at A ikke ville vært med i bilen selv om E kjørte.

Når det gjelder den vekt som skal legges på A's medvirkning, er retten kommet til at skaden bør deles slik at A bærer 30%, og Samvirke bærer 70%. - - -