RG-1992-911

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1991-10-30
Publisert:	RG-1992-911 (144-92)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Veiskjønn, Grusdrift
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 30. oktober 1991 i sak LE-1990-00019.
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold (advokat Svein Arild Philstrøm), hjelpeintervenient Eidsberg kommune, mot T.nr. 1: Hans og Erling Grini, T.nr. 2: Erling Grini (advokat Odd Seim-Haugen), T.nr. 4: Astrid Kirkeby, T.nr. 5: Aud Svoor Revhaug (advokat F.B. Sigmond).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen med 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5, §6, Plan- og bygningsloven (1985) §23, §25, §26, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, §32

Vegdirektoratet godkjente den 15. juli 1976 detaljplan for utbedring av E 18 på strekningen Brennemoen-Momarken i Eidsberg kommune. Ved godkjenning av detaljplan for samme strekning den 23. januar 1987 ble det videre besluttet å anlegge gang-/sykkelveg på nordsiden av E18. Planene berørte en rekke grunneiere, og det ble inngått avtaler med flere av disse. To grunneiere - takstnummer 4 og 5 - aksepterte at anlegget ble gjennomført mot erstatning fastsatt ved avtaleskjønn. Overfor de øvrige traff vegsjefen i Østfold den 10. mai 1988 vedtak om ekspropriasjon i medhold av veglovens §50.

Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Østfold fremmet den 24. oktober 1988 begjæring om skjønn til Heggen og Frøland herredsrett. Herredsretten avhjemlet skjønnet den 4. desember 1989. Skjønnet omfattet i alt 7 takstnumre.

Fire av grunneierne - eierne av takstnummer 1, 2, 4 og 5 - og saksøkeren med Eidsberg kommune som hjelpeintervenient, har i rett tid begjært overskjønn. Begjæringene omfatter samtlige erstatningsposter med unntak for oppgjør for avvirket tømmer og avsavnsrenten, som av herredsretten ble satt til 13%. Ett område under takstnummer 1 på sørsiden av E18, er heller ikke brakt inn for lagmannsretten. - - -

Under befaringen kunne retten konstatere at anleggsarbeidene er utført. Av underskjønnet fremgår at partene var enige om å sette tiltredelsestidspunktet for takstnummer 1 og 2 til 1. januar 1989, og til 1. desember 1988 for takstnummer 4 og 5. Samme tiltredelsestidspunkter legges til grunn for overskjønnet.

Saksøkeren - Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Østfold - har for lagmannsretten i hovedtrekk fremholdt:

Fra takstnummer 1 eksproprieres noe over 12 dekar på nordsiden av E 18. Praktisk og prinsipielt er avståelsen her av størst betydning. For størstedelen av denne strekningen utmålte herredsretten erstatning etter gruspris, noe som i tilfelle vil gi kr. 4-500.000. Hoveddelen av

Side:913

området består av skogsmark der det ennå ikke er åpnet grusdrift. Hvorvidt det her skal åpnes for grusdrift, tillegger det kommunen å avgjøre ved arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Grusdrift må oppfattes som bruksomlegging, noe kommunen kan regulere på samme måten som den - i henhold til prinsippene i Østensjødommen ( Rt-1977-24, særlig side 30 og 34) - ved reguleringsplan kan bestemme om et ubebygd område skal åpnes for bebyggelse. Grunneieren må også avfinne seg med de begrensninger som legges på grusdriften. Erstatningsplikt utløses først dersom det settes slike begrensninger at grusdriften ikke blir regningssvarende.

Vedtakelsen av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 17 innebar en vesentlig utvidelse av aktuelle reguleringsformål. Som spesialområde etter §25 nr. 6 er uttrykkelig angitt steinbrudd og masseuttak. Det er et klart behov for offentlig kontroll med og styring av slik virksomhet gjennom vedtakelse av reguleringsplaner. Dette arbeid er kommet noe sent i gang i Eidsberg kommune, mens derimot Ullensaker for eksempel har hatt slike planer i mange år.

Eidsberg kommune vedtok kommuneplan for 1990-2002 i september 1990. Her er Mona-ryggen vist som et område for ressursutnyttelse, og da bør kommunen utarbeide reguleringsplan i henhold til plan- og bygningslovens §23 nr. 1 annet ledd.

Miljøverndepartementet har for øvrig i Rapport T-741 gitt retningslinjer om grunnlag for forvaltningsplan vedrørende sand, grus og pukk i Ullensaker. Her er blant annet utarbeidet anbefalinger om skråningsvinkler. Av plan- og bygningslovens §26 fremgår ellers at det i reguleringsbestemmelser kan utarbeides regler om utforming og bruk av arealer. Det kan herunder settes vilkår for utnyttelsen, og eventuelt helt forbys at visse områder tas i bruk. Dette innebærer at kommunen i reguleringsplan kan treffe avgjørelser om uttaksdybde, skråningsvinkler, uttakstempo og etterbruk m.m.

Kommunen har laget utkast til en reguleringsplan for en del av Mona-ryggen på nordsiden av E18. For de uåpnede grusområder her må en forvente vedtatt reguleringsplan før utvinning starter opp. Planens nærmere innhold vil være avgjørende for hva som kan tas ut. Retten må i den forbindelse bygge på det som sannsynligvis vil bli vedtatt, jfr. Rt-1981-700 (Grinivegdommen) der det uttales at også indikasjoner m.h.t. offentlig planleggingsvilje må tas i betraktning.

De aktuelle grustak grenser alle mot E18. Det vil være sterkt utilrådelig å ta ut masse helt inntil vegen og legge igjen bratte skråninger i 40-50 m høyde. Fra Ullensaker kommune har en eksempel på at veg legges i grustak og hvilke krav som i den forbindelse har vært satt i veg- og/eller reguleringsplaner. Uttaksskråninger her har vanligvis hatt en vinkel på 1:4, eventuelt 1:3, maksimum 1:2. I den reguleringsplanen som nå er under utarbeidelse for Mona-ryggen, finner en eksempler på skråningsvinkler 1:2, men ikke 1:1,5. En skråningsvinkel på 1:1,5 kan ikke forventes godtatt i de uåpnede områder på nordsiden av E18.

I forslaget til reguleringsplan er det lagt inn en skjermsone på ca. 10 m mellom veg og grustak. Sterke grunner tilsier etablering av en slik sone, og sonen er ikke gjort bredere fordi om det her allerede finnes

Side:914

gang-/sykkelveg. Gang-/sykkelvegen ville uansett blitt liggende innenfor skjermsonen, og det har ikke skjedd noen forskyvning av denne sonen. Gangvegen vil således ikke influere på hvor langt inn mot veganlegget grunneieren kan ta ut grus. Omfanget av de uåpnede områder på nordsiden er også av betydning. Det er tale om så store arealer at det må være unødvendig for grunneieren å oppsøke konfliktområdet mot vegen.

Saksøkeren er enig i at det i en reguleringsplan ikke kan legges så sterke restriksjoner på driften at denne stanser opp. Det er imidlertid ikke tilfelle i nærværende sak. Grusutvinningen kan fortsette, men grusen i skjermsonen tillates ikke tatt ut. En begrensning av denne art ligger innenfor Miljøverndepartementets anvisning i rundskriv T-5/87 der det heter at det bør gis rimelig mulighet for å avslutte driften på en regningssvarende måte. Forholdet er for øvrig godtatt av grunneieren ettersom det er lagt opp voll på en del av strekningen på nordsiden.

Om de enkelte vegstrekninger/arealer på nordsiden av E18 anføres:

1. Strekningen fra grensen i vest til Vekta.

Detaljplanen for selve veganlegget ble vedtatt i 1976 mens planen for gang-/sykkelvegen først kom i 1987. Ved forhandlingene i 1982 mellom kommunen og grunneieren var gang-/sykkelvegen ikke trukket inn i diskusjonen. Vollen ble således ikke avsatt for å sikre kommende gang-/sykkelvegnett.

Grunneieren er forpliktet til ikke å utnytte grunnen i området mellom vollen og E18. Dette kan begrunnes både ut fra et avtalerettslig og et reguleringsmessig grunnlag.

I september 1982 godkjente bygningsrådet grunneierens forslag til avkjørsel, vegtrasé og oppbygging av vernebelte mellom ny driftsveg til grustaket og E18. Saken ble fulgt opp med et møte 2. desember 1982 da blant annet grunneieren og repesentanter for kommunen ble enige om hvordan vernebeltet (vollen) rent praktisk skulle anlegges i 15 m bredde. På denne bakgrunn ble vollen etablert. Grunneieren har da bundet seg til ikke å ta ut grus i dette feltet.

Vegsjefen tok stilling til spørsmålet om avkjørselstillatelse etter uttalelse fra kommunen. I tillegg var vegfremføringen av betydning i en reguleringsmessig sammenheng. Kom partene ikke til enighet, ville det vært naturlig å ta forholdet opp til nærmere avklaring i form av en reguleringsplan, eventuelt slik at grunneieren ble pålagt å utarbeide et privat reguleringsforslag, noe kommunen kunne ha krevd i en situasjon der nytt grustak skulle åpnes. Grunneieren ønsket imidlertid rask oppstart, og så seg bedre tjent med en avtalebasert ordning. Denne kan grunneieren senere ikke gå fra. Det er derfor korrekt når herredsretten bare har gitt erstatning for grunnen som skogsmark. - - -

Grusverdien må neddiskonteres etter samme prinsipper som angitt for eksempel i Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 22. juni 1989 (Grue) side 5-6. Tap vil først oppstå når alle andre tilgjengelige grusressurser på egen eiendom er tatt ut. Det skal ikke tas hensyn til den verdi ekspropriasjonsfeltet har for eksproprianten, derimot verdien på ekspropriatens hånd, jfr. Rt-1963-1288, særlig side

Side:915

1295-1296 (Tokke-Vinjedommen).

Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 30. november 1989 (Ullensaker) var basert på en gruspris i 1986 på kr. 3,25 pr. tonn, hvilket gir omlag kr. 6 pr. m3 . Denne prisen stemmer relativt godt med det vederlag som har vært avtalt mellom eier av takstnummer 5 og A/S Sigurd Hesselberg, nå A/S Veidekke. Også ved et mulig salgsalternativ må det for øvrig foretas neddiskontering, jfr. side 9 i overskjønnet av 30. november 1989.

Det er også vist til Heggen og Frøland herredsretts skjønn av 13. oktober 1980 vedrørende omlegging av Brennemoen-krysset ved E18. På side 6 i dette skjønnet bemerker herredsretten blant annet at det må legges inn en sikkerhetssone mot E18. Gruserstatningen ble her satt til kr. 75 pr. m2, hvilket tilsvarer ca. kr. 2 pr. m3 .

Fra takstnummer 5 tas ut omlag 20.000 tonn grus pr. år. Med en uttakshøyde på ca. 30 m betyr dette at det hvert år går med en grunnflate på rundt 350 m2 . Ser en bort fra de deler av takstnummer 5 der det finnes fortidsminner, utgjør restarealet for grusdrift ca. 60 dekar. Med nåværende tempo kan det følgelig tas ut grus i 3 generasjoner. Med rente 6% og 50 års neddiskontering vil en få en neddiskonteringsfaktor på ca. 0,05. Dette viser at gruserstatning i størrelsesorden kr. 45-100 pr. m2 ligger for høyt.

Eventuelt salg av grusforekomster vil ikke kunne gi bedre resultat for selgeren. Det er ikke realistisk å tenke seg at en kjøper ville erverve store arealer og betale nåtidsverdi uten neddiskontering når han i stedet kan leie grustak og betale etter hvert som grusen tas ut. En mulig realverdiøkning på grus er såvidt usikker at en kjøper ikke vil gå inn på slike opplegg.

De saksøkte vil ha krav på ulempeerstatning dersom driften blir vanskeliggjort på grunn av ekspropriasjonen. Det er ikke tilfelle her. Saksøkeren slutter seg til herredsrettens vurdering på dette punkt.

Eieren av takstnummer 5 har fremmet krav om erstatning for ulemper ved økt overvann fra stikkledninger. Posten er ny for overskjønnet, men påstås likevel ikke avvist. Noe grunnlag for slik erstatning er det imidlertid ikke. Vann vil ikke utgjøre noe problem i et grustak.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

«Overskjønnet fremmes.»

De saksøkte Hans og Erling Grini - takstnummer 1 og 2 - har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Takstnummer 1 består utelukkende av grus. Det er en ideell forekomst med stor dybde. Grus kan tas ut i høyder på ca. 75 m ned til grunnvannsnivået. Kvaliteten er god. Grusen er lett omsettelig til priser over landsgjennomsnittet.

Påregnelig utnyttelse i fremtiden vil være basert på grusdrift. En reguleringsplan vil nok kunne gi visse indikasjoner om hvordan utvinningen i fremtiden bør foregå, men en plan vil ikke uten videre være rettslig bindende.

Kommunens rammevilkår for grusvirksomheten er kommet til uttrykk i kommuneplanen. Hele området er her lagt ut for ressursutnyttelse.

Side:916

Ekspropriasjonene kom ved årsskiftet 1988-89. Da fantes ingen reguleringsplan eller annen detaljplan. Høsten 1991 foreligger det utkast til reguleringsplan der det legges opp til uttak ned til kote 155-150. Men dette er basert på situasjonen i dag. I fremtiden må en kunne regne med uttak i større dybder, jfr. forklaringen fra den sakkyndige. Ifølge Dugstad vil uttaksdybder på omlag 50-60 m være mer naturlig. Dugstad har beregnet hvor store masser som beslaglegges dersom en forutsetter uttak ned til kote 110.

Lagmannsretten er uansett ikke bundet av forslaget til reguleringsplan. Retten må selv vurdere hvilken utnyttelse som vil være påregnelig, også med hensyn til hva området ville blitt brukt til etter at grusdriften er avsluttet, jfr. Rt-1980-336 (Bakeridommen) og overskjønnet av 30. november 1989 (Ullensaker) side 15 der retten fant at området ville blitt brukt til næringsformål selv om reguleringsplanen forutsatte landbruksdrift etter endt uttak.

E 18 ligger i dag på en betydelig grusforekomst som derved beslaglegges. Den sakkyndige mener at det offentlige ikke har råd til å beholde eksisterende vegtrasé. Alternative fremføringer har vært diskutert, blant annet en løsning med veg på nordsiden og en på sørsiden av nåværende E18. Ved flytting kan en ikke regne med at eksisterende parsell vil bli opprettholdt som lokal veg.

Erstatningsfastsettelsen må baseres på ekspropriasjonserstatningslovens §4 og en forutsetning om at området vil bli brukt til grustak. Salgs- eller bruksverdi må følgelig legges til grunn, avhengig av hvilken verdi som er høyest. Det kan også være aktuelt å operere med en kombinasjon av bruk og salg av visse deler. Både ved salgs- og bruksalternativet må tas i betraktning at grunnen kan nyttes til tomteformål etter endt uttak.

Ettersom det er tale om etablert grusvirksomhet, skal det gis erstatning etter grusverdi, jfr. Fleischer: «Norsk ekspropriasjonsrett» side 112 og Rt-1949-408 (Leirtakdommen). At området eventuelt er regulert til annet formål, er uten betydning.

Forholdet mellom salgs-/bruksverdi må vurderes på skjønnsmessig grunnlag. En kan herunder tenke seg salg av selve uttaksretten. Fra Trøgstad kommune finnes eksempel på et slikt salg av 20 dekar fra gnr. 15 bnr. 2 for 3 millioner kroner, hvilket gir kr. 150 pr. m2 .

Mona-ryggen er behandlet i NOU 1980:18 «Sand og grus». I denne forbindelse fremkommer at grusforekomsten på takstnummer 1 også kan angripes fra Trøgstad-siden. Svært mye av grusressursene på nordsiden av ryggen er tatt ut. Dette medfører at restarealet her er av større verdi. For å oppnå høyest mulig avkastning kan en tenke seg forskjellige driftsformer. Uttaksretten i et åpnet grustak kan leies ut samtidig som leieren også betaler for å disponere grunnen til anlegg og installasjoner. En annen utleieform, slik som i kontrakten mellom brødrene Grini og Fossen Eftf. A/S av 15. februar 1988, vil gi eieren eiendomsretten til oppførte installasjoner ved utløpet av leieperioden.

De saksøkte nr. 1 og 2 er i hovedsak enige i herredsrettens prinsipper for erstatningsfastsettelsen referert i underskjønnet på side 22 flg., herunder den fastsatte gruspris på kr. 19. pr. m3 masse. Herredsretten har imidlertid ikke vurdert salgs alternativet på et tilstrekkelig realistisk

Side:917

grunnlag. Herredsretten må også ha basert seg på en for lang neddiskonteringsperiode. 15-20 år er mer nærliggende. Det er ellers ikke korrekt bare å gi skogerstatning for strekningen på nordsiden frem til Vekta.

Fra takstnummer 1 avstås 12.775 m2 på nordsiden over en strekning på ca. 1.500 m. Basert på 75 m uttakshøyde innebærer dette at 1.621.500 m3 fast og 2.107.950 m3 løs masse ikke kan tas ut. For dette takstnummer er for øvrig oppstilt to spesielle skjønnsforutsetninger, gjengitt i underskjønnet på side 27. Etter den første trekkes ekspropriasjonsgrensen langs eksisterende voll en m fra gangvegkanten, og ikke på toppen av vollen. Etter den andre gis det driftsavkjørsel for tømmerdrift ved profil ca. 3.440. Trolig vil vegmyndighetene også gi tillatelse til å bruke denne for grustransport.

Om de enkelte strekninger er spesielt gjort gjeldende:

I Takstnummer 1

1. Fra grensen i vest til Vekta.

Valget av vegtrasé inn i grustaket i 1982 og etableringen av vollen den gang ble blant annet foretatt med sikte på senere anleggelse av gang-/sykkelveg. På denne bakgrunn kan ikke hevdes, slik herredsretten gjør, at arealet mellom atkomstvegen og E18 er båndlagt. Selv om kommende gang-/sykkelveg ikke var direkte fremme i diskusjonen i 1982, var alle berørte klar over at dette vegsystemet skulle videreføres østover, og at et nærliggende alternativ var å legge det rett nord for E18 slik det allerede var gjort lenger vest. Referatet fra møtet i desember 1982 viser ellers at den valgte vegtrasé ble foreslått av vegsjefen. Dette indikerer at vegplasseringen var påvirket av fremtidig anleggelse av gang-/sykkelveg.

Etableringen av vollen og vernebeltet hviler ikke på noe avtalerettslig grunnlag. Kommunens atferd i den forbindelse må anses for uhjemlet. Kommunen har ikke adgang til å gripe inn ved anleggelse av veg på privat grunn. Opprettelsen av vernebeltet er et rent diktat fra kommunens side.

Noe grunnlag for å kreve reguleringsmessig behandling forelå heller ikke. Etter plan- og bygningslovgivningen den gang var det bare meldeplikt ved åpning av grustak. I den foreliggende reguleringsplan er vegen for øvrig ikke opprettholdt. Dette viser at opprettelsen av vernebeltet og vollen var en midlertidig løsning.

Ekpropriasjonen i forhold til takstnummer 1 skjer i medhold av planen om fremføring av gang-/sykkelveg. Det er følgelig tale om en tilegnelsesregulering, og en skal da se bort fra denne planen. Erstatningen skal baseres på påregnelig utnyttelse under forutsetning av at gang-/sykkelvegnettet ikke var kommet. På dette punkt har herredsretten tatt feil. For øvrig synes gang-/sykkelvegen, som etter plan- og bygningslovens §25 nr. 3 er å anse som et trafikkområde, lagt i vernebeltet for å unngå erstatningsansvar. - - -

De saksøkte nr. 1 og 2 har nedlagt slik generell påstand:

«Heggen og Frøland herredsretts erstatningsfastsettelse i skjønn sak 2/1988 B vedrørende takst nr. 1: Hans og Erling Grini, og takst nr. 2: Erling Grini, forhøyes, og Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold betaler omkostningene ved overskjønnet.»

Side:918

De saksøkte nr. 4 og 5 - Astrid Kirkeby og Aud Svoor Revhaug - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det bestrides at kommunen - uten erstatningsansvar - gjennom regulering kan stanse en virksomhet som har vært etablert gjennom lang tid. Dette følger av prinsippet i plan- og bygningslovens §32. Østensjødommen kan ikke tillegges avgjørende betydning i denne sammenheng.

Erstatningen må baseres på grusverdi, jfr. Leirtakdommen. Ved grusdrift må skogen i topplaget angripes, men dette kan likevel ikke oppfattes som noen bruksendring.

Saksøkerens henvisning til reguleringsplaner med skråningsvinkler, blant annet fra Ullensaker, er av mindre interesse i nærværende sak. En ekspropriant kan bestemme skråningsvinkelen, hvilket igjen vil influere på hvor stort areal som beslaglegges og dermed på erstatningen. Situasjonen er annerledes i foreliggende sak idet det her er tale om å beholde en viss skråningsvinkel uten at dette ifølge saksøkeren skal utløse erstatningsplikt. Ressursmessig er det for øvrig uheldig å opprettholde vegen på toppen av grusforekomsten i stedet for å skjære vegen ned.

Saksøkerens modell for neddiskontering kan ikke uten videre godtas. Denne modellen kan være teoretisk korrekt, men en ser i så fall bort fra at grus representerer en økonomisk ressurs som får stadig større verdi og som er attraktiv, spesielt ved salg der kjøperen kan sikre seg foredlingsgevinsten. Retten må ellers vurdere markeds-/salgsverdi av selve grusmassen i forhold til bruksverdien av grusen, eventuelt salg av deler av forekomsten. Herunder må en også tas hensyn til muligheten for utleie av grunnen.

I denne forbindelse er vist til en kontrakt fra Ullensaker der eieren har solgt uttaksrettigheten for et område på 173.656 m2 til vegvesenet for 5 millioner kroner med oppgjør i grunnkjøpsobligasjoner. Uttakshøyden er her satt til 6 m, hvilket gir omlag kr. 5 pr. m3 fast masse. I motsetning til i Østfold er det i Ullensaker overskudd på grusmasse.

Salg av grus kan gjennomføres på samme måte som ved salg av tomteareal. Oppgjør vil da finne sted med en gang uten hensyn til når arealet faktisk vil bli utnyttet. I salgssammenheng vil det derfor ikke være riktig å neddiskontere verdien. En betaler for å komme i eierposisjon slik som i forhold til fallrettigheter. Det er også vist til Rt-1986-179 (Plenumsdommen) der det i forbindelse med fastleggelse av kapitaliseringsrente er uttalt at skog, i likhet med grus, gir en meget sikker avkastning. For ikke å komme alt for langt ned i verdi, må en derfor se hen til den reelle verdi ved salg.

Vurderingen av bruksverdi kan ikke bare baseres på eierens individuelle drift i dagens situasjon. En må også ta hensyn til den maksimale økonomiske utnyttelse som forholdene ligger til rette for. Av mange grunner kan eieren være interessert i et forsiktig uttakstempo, men uten at dette bør være avgjørende. Fra takstnummer 5 kan for eksempel tas ut betydelig mer enn de omlag 12.500 tonn som har vært angrepet de siste år.

Herredsretten har lagt til grunn for lange neddiskonteringsperioder. For takstnummer 5 må blant annet tas i betraktning at det ikke vil

Side:919

være regningssvarende å ta ut grus på den søndre del der driftshøyden ikke vil være mer enn ca. 15 m. Den gjenværende brukstid for takstnummer 5 vil være mellom 10-20 år, noe som gir en erstatning pr. kvadratmeter på rundt kr. 200. For takstnummer 4, der det finnes mindre gjenværende grusarealer, vil driftstiden ligge mellom 5-10 år.

Det må også gis erstatning for de ulemper driften påføres på grunn av ekspropriasjonen. Det mest verdifulle areal med de største driftshøyder avstås, jfr. at kostnadene ved uttak er uavhengige av driftshøyden. Størrelsen av ulempeerstatningen vil måtte bero på hvor tett opp mot reell salgsverdi grunnerstatningene settes, eventuelt om det bare gis erstatning basert på verdi som skoggrunn.

For takstnummer 4 vil den voll som er lagt opp på en del av strekningen være et poeng. Med en høyde på 1 m og med samme skråningsvinkel vil vegvesenet i realiteten legge beslag på et område på 1,5 m utenfor ny eiendomsgrense.

Den nye eiendomsgrensen på sørsiden går gjennomgående 3 m fra vegkanten, mens avstanden tidligere var 0,75 m. Hevdes det at en må legge inn en sikkerhetssone på 3 m i forhold til eiendomsgrensen, må en følgelig etablere en ny sikkerhetssone 3 m utenfor ny eiendomsgrense. Og en kan ikke argumentere med at det skulle gjelde en annen sikkerhetssone i forhold til vegen som anlegg enn i forhold til eiendomsgrensen. Sikkerhetssonen vil derfor bli forskjøvet parallelt med utvidelsen av vegområdet. I fremtiden kan en således ikke påbegynne drift som vil slå inn nærmere ny eiendomsgrense enn 3 m.

Selv med store uttakshøyder er det ikke vanskelig å drive slik at en oppnår en bestemt avstand til vegen når uttaket er fullført. Dette må gjøres med en viss forsiktighet slik at en ikke tar ut det maksimale med en gang, men jevner ut i avslutningsfasen. Mens driften pågår må det følgelig legges inn en viss midlertidig sikkerhetsmargin. Dette rettes så ut i siste omgang.

På de strekninger der det allerede måtte være tatt ut grus helt inn til tidligere eiendomsgrense, kreves det ikke gruserstatning. Det samme gjelder for de områder der driften er avsluttet og der det ikke vil være regningssvarende å åpne ny drift for å ta ut gjenværende masser helt inn til vegen.

Etter endt uttak vil bunnen av grustaket være verdifull med tanke på tomteformål. Det finnes eksempler på at slike arealer er solgt for kr. 200 pr. m2 . Utleie mens driften pågår kan også være aktuelt. I Askim-distriktet betales grunn for industriformål med kr. 70 pr. m2 .

De saksøkte nr. 4 og 5 har nedlagt slik generell påstand:

«1. Overskjønnet fremmes.

2. De fastsatte erstatninger ved underskjønnet heves vesentlig.

3. Saksøkeren bærer utgiftene ved overskjønnet.

4. De saksøkte tilkjennes erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand.»

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten viser innledningsvis til herredsrettens fyldige beskrivelse på side 18-26 i underskjønnet av de faktiske forhold på stedet og de mer generelle prinsipper for erstatningsutmålingen. Lagmannsretten kan i det alt vesentlige slutte seg til det som her er

Side:920

uttalt, og vil ellers tilføye:

Ekspropriasjonsfeltet omfatter E18 på begge sider av vegen på strekningen fra omlag profil 1950 i vest til et boligområde i øst ved profil ca. 3450, en avstand på til sammen ca. 1.500 m. På nordsiden er det langs hele strekningen anlagt gang-/sykkelveg i henhold til detaljplan vedtatt 23. januar 1987. Vegtraséen er noe forskjøvet mot sør i den østlige delen. I tillegg er det foretatt en generell breddeutvidelse i samsvar med detaljplan av 15. juli 1976. Tiltredelsestidspunktene er satt til 1. desember 1988 og 1. januar 1989. Hele anlegget, både på nord- og sørsiden, er utført.

Eiendomsgrensen langs E18 gikk tidligere i en avstand av 0,75 m fra vegkanten markert med hvit linje. Gang-/sykkelveganlegget på nordsiden beslaglegger i hovedsak et felt med bredde ca. 7 m, fordelt med 3 m mellom E18 og gang-/sykkelveg, 3 m på selve gang-/sykkelvegen og 1 m derfra til ny eiendomsgrense. På sørsiden går den nye eiendomsgrensen 3 m fra vegkanten, hvilket gir en generell breddeutvidelse med 2,25 m. Mot takstnummer 4 (Kirkeby) er vegområdet lagt ut i noe større bredde - opp mot 7 m - på en strekning av ca. 120 m fra profil ca. 2290 til 2410. Dette har blant annet sammenheng med at det her er lagt opp en jordvoll i 1 m høyde, dels av grunneieren og dels av vegvesenet. Fra profil omlag 3250 til 3450 mot takstnummer 5 (Revhaug) er vegtraséen forskjøvet mot sør, slik at det på denne 200 m lange strekningen avstås et område med bredde opp mot ca. 25 m.

Fra profil ca. 1950 til 2320 på nordsiden har det av grunneieren vært anlagt en jordvoll. På den første del av strekningen frem til den såkalte Vekta ved profil 2160, ble vollen anlagt som en skjerm i et belte på omlag 15 m mellom E18 og den innkjøringsveg som ble bygget i 1982-83 i forbindelse med at grusdriften på dette stedet ble åpnet. Vollen - ihvertfall på den første strekningen frem til Vekta - hadde en bredde på ca. 8 m og høyde ca. 2-4 m. Gang-/sykkelvegen er skåret delvis inn i vollen slik at bredden på dette partiet nå er ca. 4 m.

Som angitt i underskjønnet på side 18-19 ligger E18 her på en stor grusforekomst benevnt som Mona-ryggen. Helt fra tiden rundt århundreskiftet har det i dette området vært grusdrift. På alle 4 takstnumre tas det i dag ut grus. Teoretisk er det mulig å ta ut grus i høyder opp mot 70 m ettersom de høyest beliggende arealer ligger på kote ca. 180 mens grunnvannsnivået finnes på kote 105-110. I praksis har det gjennomgående likevel ikke vært drevet med større høyder enn 30-35 m i de grustak som omfattes av overskjønnet.

Eidsberg kommune vedtok kommuneplan for 1990-2002 i september 1990. Her er hele Mona-ryggen beskrevet som et ressursområde. Noen reguleringsplan for grusområdene er ennå ikke vedtatt, men kommunen har tatt en del av området på nordsiden av vegen, som også omfatter deler av takstnummer 1, opp til reguleringsmessig behandling og laget et planutkast. Tanken om å regulere dette området kom visstnok opp en gang på 1980-tallet, men det mer aktive arbeid startet først høsten 1989. Den 1. oktober 1991 vedtok bygningsrådet å legge planforslaget ut til offentlig ettersyn. Siktemålet er ellers å fortsette reguleringsarbeidet på nordsiden av vegen og deretter eventuelt på sørsiden. Det er usikkert når dette kan bli gjennomført.

Side:921

I det fremlagte reguleringsutkast er blant annet lagt inn bestemmelser om uttaksdybde, skråningsvinkler og vernebelte mot E18. Uttaksdybden er gjennomgående avgrenset ned til kote 150-155, og det er lagt inn skråninger fra 1:6 opp mot 1:3 med unntak for de områder der grusen er tatt ut og brattere skråninger allerede er etablert. Vernebeltet mot vegen, betegnet som friområde, er fra 5 til 10 m. Innkjøringsvegen til takstnummer 1, som ble anlagt i 1982-83, er ikke opprettholdt i planforslaget.

Retten til grusuttak på takstnummer 1 og 2 er bortleid til Fossen Eftf. A/S, senest ved kontrakt av 15. februar 1988 som etter ordlyden bare omfatter takstnummer 1. Kontrakten løper frem til 31. desember 1992. Oppgjør skal skje etter uttatt tonn grus i løs masse. Prisen var i 1988 fastsatt til kr. 5 pr. tonn. pr. 1. januar 1989 kunne prisen tas opp til ny vurdering med basis i markedsprisen i Mona-ryggen, og det har vært anført fra de saksøkte at prisen etter den tid har vært kr. 10 pr. tonn. Under overskjønnsforhandlingene opplyste advokat Seim-Haugen imidlertid at prisen i hele 1989 har vært kr. 8, og at denne prisen fortsatt står ved lag.

Uttaksretten til grusforekomstene på takstnummer 5 er også bortleid. Prisen i april 1989 var her satt til kr. 6,85 pr. tonn. På takstnummer 4 driver eieren grusuttak for egen regning.

Erstatningene blir å utmåle på grunnlag av ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17 §4 - §6, det vil si etter salgsverdi, eventuelt bruksverdi dersom denne er høyere. Ved uttak av grus frigjøres en verdi som tilsvarer verdien av den grus som ligger lagret i ekspropriasjonsfeltet. I tillegg kan grunnen - ihvertfall teoretisk - nyttes som tomtegrunn eller brukes på annen måte etter at grusen er tatt ut. På de deler der grusen av forskjellige grunner ikke kan tas ut, er partene enige om at det skal gis erstatning for skogsgrunn basert på bruksverdi.

De saksøkte har sterkt fremhevet at gruserstatningen, ihvertfall i en viss utstrekning, må fastsettes ut fra salgsverdibetraktninger. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å nytte en slik beregningsmodell. I det alt vesentlige er det tale om avståelse av relativt smale arealer langs E18 som ikke kan omsettes separat og som således ikke har noen egentlig salgsverdi. Det er derfor av mindre interesse å konstatere at det kan finnes et marked for omsetning av gruseiendommer, og drøfte om prisen ved salg ligger høyere enn den verdi eieren selv oppnår ved bruk. For øvrig kan det ikke være riktig - rent generelt - å anta at verdien ved salg vil ligge høyere enn bruksverdien. En kjøper av gruseiendom vil heller ikke kunne ta ut grusen med en gang, hvilket tilsier at også en salgssum vil bli neddiskontert til nåtidsverdi. Retten har også merket seg at eierne av samtlige takstnumre i overskjønnet har basert driften på utleie eller egen utvinning av grusen fremfor salg. Dette indikerer at slike driftsformer representerer den beste løsning rent økonomisk for eieren.

Vederlaget blir følgelig å utmåle etter bruksverdi på grunnlag av ekspropriasjonserstatningsloven §6. Erstatningen skal da fastsettes etter den avkastning ved påregnelig utnyttelse som det reelt er grunnlag for etter forholdene på stedet. Den påregnelige utnyttelse i området

Side:922

vil i utgangspunktet være grusdrift i form av engangsuttak av grusen som en ikke-gjenvinnbar ressurs. Spørsmålet blir så hvilket omfang grusuttaket i ekspropriasjonsområdet ventelig ville fått. Såvel tekniske, økonomiske som rettslige skranker vil kunne begrense det fremtidige uttak.

Saksøkeren har anført at den reguleringsplan som nettopp er utlagt for offentlig ettersyn medfører at det i ekspropriasjonsfeltet på nordsiden av E18 - ihvertfall innenfor området for planen - ikke vil kunne tas ut grus. Det er vist til det vernebelte som i henhold til planen skal etableres mellom grustaket og E18, og de bestemmelser om skråningsvinkler og uttaksdybde som er innarbeidet i planen.

Lagmannsretten er enig med saksøkeren i at kommunen i form av en reguleringsplan må kunne sette rettslig bindende skranker for grusdriften, såvel i ikke åpnede områder som i allerede etablerte grustak, jfr. plan- og bygningslovens §25 nr. 6 og §26. Som det vil fremgå av drøftelsen nedenfor, er lagmannsretten imidlertid kommet til at det på ekspropriasjonstidspunktet ikke var påregnelig at området ville bli regulert. Det er derfor ikke nødvendig for retten å gå inn på spørsmålet om den utlagte plan trolig vil bli vedtatt i sin nåværende form, eller det mer prinsipielle spørsmål om hvor sterke restriksjoner reguleringsmyndighetene kan legge på driften i åpnede grustak.

Som nevnt har det i Mona-ryggen vært drevet grusuttak helt tilbake til tiden rett etter århundreskiftet. Denne virksomheten har - etter de opplysninger som er fremkommet for lagmannsretten - aldri vært underlagt noen form for regulering eller begrensning fra myndighetenes side. Grunneierne har hele tiden kunne drive etter eget skjønn og ønske, bare med den begrensning som følger av alminnelige naborettslige regler. Dette må ha skapt en sterk forventning, ikke bare blant de saksøkte, men også andre interesserte om at grusdriften kunne fortsette på samme måte.

I 1980-årene fremkom visse signaler fra offentlig hold om at denne situasjonen kunne bli omlagt, blant annet i forbindelse med NOU 1980:18 «Sand og grus», og de endringer som ble gjennomført i forbindelse med den nye plan- og bygningslovgivningen i 1985. Andre kommuner fulgte også opp med regulering av grustak, for eksempel Ullensaker, men det skjedde ikke noe konkret i så måte i Eidsberg. Fra kommunen har vært opplyst at igangsetting av arbeidet med den nå utlagte reguleringsplan ble drøftet så tidlig som i 1982-83. I mangel av nærmere opplysninger om det som faktisk skjedde den gang, legger lagmannsretten ingen vekt på dette forhold. Det aktive arbeid med planen kom først igang høsten 1989, det vil si etter ekspropriasjonstidspunktet. Kommuneplanen ble vedtatt i 1990.

Lagmannsretten er etter dette - om enn under en viss tvil - kommet til at en slik regulering som nå er under utarbeidelse, ikke var påregnelig ved årsskiftet 1988-89. Ved vurderingen av hvilke områder innen ekspropriasjonsfeltet der grus kunne vært tatt ut og i hvilket omfang, ser retten følgelig bort fra de skranker som eventuelt måtte bli fastsatt når arbeidet med den aktuelle reguleringsplan er endelig avsluttet.

Under overskjønnsforhandlingene har også vært drøftet hvorvidt

Side:923

E18 i fremtiden vil bli omlagt, og om den nåværende trasé i så fall kan forventes nedlagt. De opplysninger som i den forbindelse er fremkommet er relativt sparsomme, og gir ikke grunnlag for en slutning om flytting av E18 i overskuelig fremtid. Retten legger derfor til grunn at E18 fortsatt vil bli liggende som i dag.

I grustakene på sørsiden av E18 har de saksøkte på visse partier allerede tatt ut mesteparten av tilgjengelig grus og avsluttet uttakene. Skråningene er her stabilisert og skogbevokst. De saksøkte har erkjent at det på disse strekninger, som er markert med blå linje på kart «Brennemoen grustak, Utv. 1990», fremlagt under overskjønnsforhandlingene, ikke vil være regningssvarende å starte ny drift for å ta ut eventuell restmasse inn mot vegen. I disse områdene aksepteres således at det bare skal gis erstatning etter skogbruksverdi. Retten er enig i og legger denne forutsetning til grunn for erstatningsutmålingene.

Den fysiske nærhet til veganlegget og eiendomsgrensen begrenser mulighetene for uttak i ekspropriasjonsfeltet som ligger helt inn til vegen, både på nord- og sørsiden. Herredsretten la til grunn at grusen - ut fra rent tekniske, sikkerhetsmessige forhold - i hele ekspropriasjonsområdet kunne tas ut i en skråning på 1:1,5, som tilsvarer 33,7 grader. Lagmannsretten tiltrer denne konklusjonen og viser til herredsrettens drøftelse på side 21. Med en slik skråningsvinkel settes uttaksdybden til 35 m felles for samtlige takstnumre. Rett nok ligger det betydelige grusforekomster også under dette nivå, men det finnes ikke forsvarlig å etablere en skråning på omlag 33,7 grader med større høydeforskjell tett inntil E18. Skal det drives lenger ned, må det i tilfelle anlegges en terrasse eller lignende ved omlag kote 150. Dette innebærer at ekspropriasjonen langs vegen ikke påvirker mulighetene for uttak under kote 150.

Et annet og helt sentralt spørsmål er hvor langt inn mot vegen grus kan tas ut med den gitte skråningsvinkel og uttakshøyde. Uttaket kunne klarligvis ikke gå innenfor den tidligere eiendomsgrensen som lå 0,75 m utenfor vegkanten. Men uttak helt inn til den tidligere eiendomsgrense kunne heller ikke anses forsvarlig og betryggende hensett til grunneierens aktsomhetsplikt etter nabolovens §5. Det må legges inn en viss sikkerhetssone i forhold til selve veganlegget for å trygge dette mot utrasing.

På dette punkt har retten delt seg. Flertallet - skjønnsmennene Kjeldsen, Skjørten og Røed - er kommet til at det må være tilstrekkelig å legge inn en sikkerhetssone på 1 m i forhold til den tidligere eiendomsgrensen, det vil si 1,75 m regnet fra vegkanten. Flertallet antar at drift med skråningsvinkel og uttakshøyde som foran angitt vil kunne skje forsvarlig inntil en slik avstand, og viser til at det finnes partier der uttak faktisk er gjennomført på denne måten med stabile skråninger.

Mindretallet - rettens formann og skjønnsmann Hansen - mener det ikke vil være betryggende å ta ut grus så tett inntil vegen. Etter mindretallets skjønn må grunneierne, for å etablere en tilstrekkelig sikkerhetssone, unnlate å angripe de nærmeste 3 m fra vegkanten.

Flertallets standpunkt innebærer at det gis erstatning basert på skogsverdi for den del av ekspropriasjonsfeltet som ligger innenfor en

Side:924

avstand av 1 m regnet fra tidligere eiendomsgrense. Det presiseres at avstanden skal regnes i horisontalplanet ut fra vegkanten med tanke på den betydning dette eventuelt kan ha for de jordvoller som er anlagt på noen strekninger langs takstnummer 1 (Grini) og 4 (Kirkeby). For de øvrige deler av feltet, med unntak for de områder der uttakene allerede er avsluttet, jfr. foran, gis det erstatning basert på grusverdi. Dette gjelder generelt for hele ekspropriasjonsområdet, både på nord- og sørsiden, bortsett fra visse partier under takstnummer 1 som retten kommer tilbake til.

Bruksverdien av grusen tilsvarer verdien av grusen slik den ligger som en fast masse i grunnen. Det som således skal erstattes er verdien av all den grus som beslaglegges og ikke kan utnyttes som følge av ekspropriasjonen. Med en uttakshøyde på 35 m beslaglegges 35 m3 grus pr. kvadratmeter areal som eksproprieres, idet mengden av grus som beslaglegges er uavhengig av uttaksvinkelen.

Ser en bort fra at driften eventuelt vil bli vanskeliggjort på grunn av ekspropriasjonen, vil det økonomiske tap som skal erstattes først oppstå når all annen grus på de respektive takstnumre er uttatt. Lagmannsretten viser i den forbindelse og slutter seg til det som er uttalt i underskjønnet på side 25 og for eksempel i Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 22. juni 1989 (Grue) side 5-6. Ettersom verdien av den beslaglagte grus baseres på grusprisen på ekspropriasjonstidspunktet, må det foretas en neddiskontering avhengig av forventet uttakstempo og gjenværende, utnyttbare grusressurser. Neddiskonteringstiden vil følgelig variere en del for de enkelte takstnumre. Dette kommer retten tilbake til. Med utgangspunkt i det generelle rentenivå og inflasjonsraten de senere år, nytter lagmannsretten en neddiskonteringsrente med 6%.

Herredsretten baserte erstatningsutmålingene på en gruspris med kr. 19 pr. m3 fast masse, jfr. underskjønnet side 24. Med en omregningsfaktor på mellom 1,8 og 1,9, gir dette omlag kr. 10 pr. tonn løs masse. Prisfastsettelsen synes å ha sammenheng med en anførsel om at eierne av takstnummer 1 faktisk fikk oppgjør av leieren etter en slik pris. Også for lagmannsretten har det vært antydet et tilsvarende prisnivå av de saksøkte nr. 1 og 2. Dette ble imidlertid modifisert, og retten forstår det slik at disse saksøkte nå mener å ha oppnådd kr. 8 pr. tonn i 1989. Denne opplysningen har ikke direkte vært angrepet av saksøkeren.

Dokumentasjonen av oppnådde priser kunne vært bedre for så vidt angår de saksøkte nr. 1 og 2. Den siste kontrakt som disse saksøkte har inngått med Fossen Eftf. A/S fra februar 1988, viser en gruspris på kr. 5 pr. tonn løs masse, men med regulering pr. 1. januar 1989 i samsvar med markedsprisen i Mona-ryggen. Denne regulering skal ha ført til en prisheving til kr. 8. For saksøkte nr. 5 (Revhaug) er fremlagt en kontrakt fra april 1989 der prisen er satt til kr. 6,85 pr. tonn. Senere skal denne prisen ha vært øket til noe over kr. 7.

Ifølge den sakkyndige Per Dugstad er grusen i Mona-ryggen av noe varierende, men gjennomgående god kvalitet, hvilket betinger priser over landsgjennomsnittet. Blant annet på denne bakgrunn finner lagmannsrettens flertall - skjønnsmennene Kjeldsen, Skjørten og Røed - ikke holdepunkter for å sette opplysningen om faktisk

Side:925

oppnådd pris på kr. 8 pr. tonn løs masse i begynnelsen av 1989 til side som uriktig. Flertallet legger denne pris til grunn for erstatningsutmålingen overfor samtlige saksøkte idet det ikke finnes å foreligge tungtveiende momenter som tilsier graderte priser. Dette gir en pris pr. m3 fast masse på omlag kr. 15, og dermed en pris pr. m2 med kr. 525 før neddiskontering.

Mindretallet - rettens formann og skjønnsmann Hansen - kan ikke se at et slikt prisnivå i 1989 er tilstrekkelig sannsynliggjort. Uttalelsene på dette punkt fra saksøkte Erling Grini var vage, og den avregningsoppgave datert 15. september 1988 for grusuttak fra eiendommen til Erling Mustorp for perioden fra 1. juli til 15. september s.å. gir liten eller ingen veiledning ved fastsettelsen av den generelle pris i 1989. Med utgangspunkt i prisopplysningene i de omtalte leiekontrakter for takstnummer 1 og 5, finnes en pris med kr. 7,- pr. tonn å gi et riktigere bilde av hva som faktisk ble betalt.

De saksøkte har også krevet erstatning for tap på grunn av tilpasning og ulemper, herunder overvann fra stikkledninger, samt for tomtegrunn etter at grusen er tatt ut. Lagmannsretten kan ikke se at det med rette er grunnlag for erstatninger av denne art overfor noen av de saksøkte. For så vidt angår spørsmålet om tilpasning, slutter lagmannsretten seg til det som fremholdes av herredsretten på side 25 i underskjønnet. Grunnavståelsene griper ikke inn i igangværende drift på en slik måte at driften vanskeliggjøres eller må legges om. Uttak kan foregå på nøyaktig samme måte som tidligere, bare med den forskjell at noen mindre partier sett i forhold til de gjenværende ressurser, må stå urørt. Hva angår spørsmålet om ulempe på grunn av økt overvann fra stikkledninger, bemerkes at noe økonomisk tap av den grunn ikke er dokumentert eller sannsynliggjort. Det har for øvrig formodningen mot seg at tilsig av overflatevann skulle kunne representere nevneverdig problem i et grustak.

Spørsmålet om tomteerstatning etter endt uttak oppstår i praksis for et relativt smalt parti i bunnen av grustaket som ikke kan tas ut på grunn av ekspropriasjonen. Et slikt belte i et grustak vil være vanskelig å utnytte, ikke minst fordi det blir liggende helt inntil skråningskanten. Mulig bruk av arealet til tomteformål vil dessuten helst melde seg først på et langt senere tidspunkt når grusdriften er avsluttet, eventuelt forflyttet til andre deler av grustaket. Om og i tilfelle hvilken bruk som da kan være aktuell, vil være høyst usikkert ut fra forholdene i dag. I tillegg disponerer hver av de saksøkte relativt store arealer lenger fra skråningen som det vil være mer naturlig å utnytte før en går inn mot skråningskanten. Etter endt uttak vil en derimot kunne anvende grunnen i ekspropriasjonsfeltet for skogproduksjon. Dette har retten tatt hensyn til ved utmålingen av erstatningene i de områder der verdien baseres på gruspris.

Herredsretten fastsatte erstatningen for skogsgrunn til kr. 1,50 pr. m2 . Lagmannsretten viser til at det her er tale om skogsmark av middels bonitet med blandet bestand av gran og furu i relativt stor høyde. Arealene er lette å drive, blant annet med kort avstand til veg. Erstatningen finnes på denne bakgrunn passende å kunne settes til kr. 2 pr. m2 for all grunn innen hele ekspropriasjonsfeltet som erstattes

Side:926

som skogsmark.

Om de enkelte takstnumre skal bemerkes:

Takstnummer 1, gnr. 50 bnr. 6 - - -

Lagmannsretten bemerker:

1. Partiet fra grensen i vest ved profil omlag 1950 til Vekta, profil 2160.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at det for denne strekningen ikke er grunnlag for å gi gruserstatning. Lagmannsretten finner at de saksøkte på avtalerettslig grunnlag har forpliktet seg overfor kommunen til ikke å ta ut grus i dette området.

De saksøkte ønsket i 1982 å åpne grustak på eiendommen. Dette ble meddelt bygningsrådet som gikk inn i en nærmere diskusjon om valg av trasé for avkjørselsveg og vernesone mellom E18 og den nye vegen for å separere disse på en betryggende måte, blant annet med tanke på lys fra kjøretøy. Avkjørselstillatelse ble gitt av vegsjefen etter uttalelse fra kommunen. Av bygningsrådets vedtak (A 241/82) i møte 21. september 1982 fremgår at kommunen helst ville ha en mer enhetlig plan for uttak fra et større område. Dette førte imidlertid ikke frem, og de saksøkte henstilte derfor til bygningsrådet om å realitetsbehandle saken, hvilket ble etterkommet i nevnte møte. Bygningsrådet traff da vedtak om at det blant annet måtte opprettes et vernebelte/skogbelte mellom E18 og den planlagte vegtrasé. De saksøkte protesterte ikke, og vedtaket ble fulgt opp med et møte 2. desember 1982 der de saksøkte møtte sammen med representanter for kommunen og vegsjefen. Det ble i den forbindelse foretatt befaring og partene var enige om at den nye vegen skulle anlegges i en avstand av 15 m fra E18, målt fra vegkant til vegkant. Videre skulle vegen forsøkes skjermet fra E18 med en beplantet jordvoll. I referatet fra møtet, satt opp av de saksøktes advokat, heter det at kommunen anså dette som en tilfredsstillende løsning på bygningsrådets vedtak om et belte mellom vegen og E18. De saksøkte hadde fortsatt ikke innvendinger, og vollen ble faktisk anlagt i samsvar med det man var kommet frem til i møtet. Vollen og tilførselsvegen ligger der fortsatt.

Anleggelse av den nye vegen var avhengig av avkjørselstillatelse fra vegsjefen. Åpning av nytt grustak med årlig uttak over 100.000 tonn og med avkjørselsveg tett opptil en riksveg, vil få konsekvenser for arealbruken og omkringliggende områder som det er naturlig å se i en planmessig sammenheng. At kommunen engasjerte seg og forsøkte å få til løsninger som ivaretok mer generelle samfunnsinteresser, kan derfor ikke oppfattes som urettmessig, heller ikke at det treffes et vedtak som det omhandlede. Hvorvidt det strengt tatt forelå noen formell, lovmessig forankring for vedtaket, må være av underordnet betydning ettersom bygningsrådet la opp til en løsning de saksøkte må ha sett seg tjent med, og som de uttrykkelig aksepterte og iverksette til tross for at deres advokat hevdet at bygningsrådet ikke hadde hjemmel for å pålegge de saksøkte å fremme en plan for utnyttelse av området. De saksøktes opptreden må etter dette tolkes som en godkjennelse av nødvendigheten av anleggelse av vernebelte og voll. Denne aksepten kan de senere ikke ensidig gå fra. Så lenge E18 følger den nåværende trasé og kommunen finner at vernesonen og vollen bør

Side:927

opprettholdes, hvilket vil si i overskuelig fremtid, jfr. merknadene foran, har de saksøke forpliktet seg til ikke å angripe massene i vernebeltet. Ettersom det avståtte areal på denne strekningen helt ut ligger innenfor vernebeltet, innebærer det at de saksøkte ikke har krav på gruserstatning for dette området, derimot skogerstatning. Lagmannsretten vil ellers tilføye:

Tilførselsvegen er ikke opprettholdt i tidligere omtalte reguleringsforslag. Foran er lagmannsretten imidlertid kommet til at en må se bort fra reguleringsplanen ved vurderingen av den påregnelige utvikling i området. Denne forutsetning må legges til grunn også i nærværende sammenheng.

2. Den resterende del av vegstrekningen utenfor området for Rasteplassen.

Av de generelle merknader foran vil fremgå at det her skal svares skogerstatning i et belte i 1 m avstand fra tidligere eiendomsgrense, og gruserstatning i de øvrige deler. Neddiskonteringstiden for takstnummer 1 settes i størrelsesorden 50 år under henvisning til de betydelige gjenværende grusressurser som finnes på denne eiendom. Lagmannsretten legger til grunn at grusen vil bli tatt ut på omtrent samme måte og i samme tempo som i dagens situasjon. Dette gir en neddiskontert gruserstatning pr. kvadratmeter med kr. 29. - - -

Takstnummer 4, gnr. 50 bnr. 1 og 17 - - -

Eiendomsbeskrivelse:

Eiendommen utgjør til sammen ca. 480 dekar, hvorav ca. 40 dekar er grus. Det drives kombinert gårdsbruk og grusuttak for egen regning. Uttak ble åpnet allerede i 1930-årene, men lå nede i en periode inntil virksomheten ble gjenopptatt i 1964.

De senere år har det gjennomsnittlig vært tatt ut ca. 20.000 tonn grus pr. år. Omlag halvparten selges til A/S Lettbetong, tidligere Mysen Ferdigbetong A/S. Etter sortering har prisen ved salg variert mellom ca. kr. 20 for grus og kr. 50-60 for singel pr. tonn. Eierens ektefelle legger ned omlag 1/3 årsverk i grusdriften. Et 400 m2 stort område er bortleid til A/S Lettbetong for kr. 4,73 pr. m2 pr. år. Her har leieren oppført et bygg for produksjon av ferdigbetong.

Lagmannsrettens merknader:

Eieren har relativt begrensede gjenværende grusressurser. På grunn av driftsformen vil det for dette takstnummer også være lettere å legge om driften og ta ut større mengder. Retten finner på denne bakgrunn at neddiskonteringsperioden kan anslås til i størrelsesorden 30 år, hvilket gir en pris pr. m2 på kr. 92.

På en 80 m lang strekning fra omlag profil 2480 til 2560 er grusen tatt ut. Under henvisning til merknadene foran skal det her bare gis erstatning basert på skogsverdi. - - -

Slutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold betaler erstatninger for grunnavståelser samt avsavnsrente som fastsatt i overskjønnet under de enkelte takstnumre.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten

Side:928

v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold til h.r.advokat Odd Seim-Haugen 49.450 - førtinitusenfirehundreogfemti - kroner og til h.r.advokat F. B. Sigmond 52.045 - femtitotusenogførtifem - kroner. I tillegg betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmenn, samt salær til den sakkyndige.

3. Beløpene under punkt 1 og 2 forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.