RG-1992-94

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-06-24
Publisert:	RG-1992-94 (10-92)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. juni 1991 i sak nr. 43/1989.
Parter:	Vestre Namdal Reinbeitedistrikt v/distriktsformannen (advokat Karl Wahl-Larsen) mot Nord-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren (advokat Odd Wist).
Forfatter:	Lagdommerne Sverre Erik Jebens, Knut Almaas, ekstraordinær lagdommer Karl S. Solberg med domsmenn
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1978) §15, §9, Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2, Reindriftsloven (1978), §15, Foreldelsesloven (1979), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §9

Saken gjelder krav om erstatning for inngrep i reindriftsnæringen. Konkret gjelder saken krav om erstatning for skader og ulemper påført reineiere i Vestre Namdal Reinbeitedistrikt fordi Nord-Trøndelag fylke har bygget vei gjennom reinbeiteområdet.

Vestre Namdal Reinbeitedistrikt omfatter et område på ca. 6100 km2 på vestsiden av Namdalen i Nord-Trøndelag fylke. Reinbeitedistriktet er opprettet i medhold av §2 i reindriftsloven av 9. juni 1978. Reineierne i distriktet er fordelt på 2 grupper, Tovengruppen og Jåma-/Antigruppen.

Tovengruppen består av Ivar, Kjell og Lars Toven. Det er opplyst at denne gruppen eide ca. 900 rein før kalving pr. 1. april 1991. Rein fra Tovengruppen har sommerbeite i den nordøstlige del av reinbeitedistriktet og vinterbeite i den sydvestlige del. Normalt er 5 personer involvert i arbeid med reindriften i Tovengruppen, og 10 personer forsørges av inntekter fra gruppen.

Jåma-/Antigruppen består av reineierne Albert Jåma, Rasmus Anti og Jon Anti. Det er opplyst at gruppen eide ca. 1200 rein før kalving pr. 1. april 1991. Rein fra Jåma-/Antigruppen har sommerbeite noe syd for Tovengruppen, og vinterbeite mot vest, helt ut til Vikna. Et antall varierende fra 3 til 10 personer er engasjert i reindriften, og ialt 22 personer forsørges av inntektene fra næringen.

Skrøyvdalen går i nordvestlig retning fra Høylandet til Fosnes gjennom Vestre Namdal reinbeitedistrikt i en lengde av ca. 10 km. Reinbeitedistriktet har trekklei og flyttelei for sin rein tvers over Skrøyvdalen på flere steder. I 1979 vedtok fylkestinget i Nord-Trøndelag å bygge veiforbindelse mellom Høylandet og Salsbruket gjennom Skrøyvdalen. Foruten å bedre kommunikasjonen mellom Høylandet, Fosnes og Nærøy kommuner var det et prioritert formål å skaffe rask veiforbindelse mellom Salsbruket Tresliperi og skogsområdene i Namdalen. Veiarbeidet ble påbegynt i 1979, og veien ble overlevert til Nord-Trøndelag fylke og åpnet den 30. august 1982. Kostnadene ved veibyggingen utgjorde tilsammen kr. 20.600.000,-, hvorav bl.a. kr. 8.050.000,- ble ytet fra Nord-Trøndelag fylke og kr. 9.500.000,- fra Staten. Samtlige berørte grunneiere avga fri grunn til veiprosjektet.

Det er ikke reist ekspropriasjonssak eller avholdt skjønn i forbindelse med Skrøyvdalsveiens betydning for reindriftsnæringen. En av

Side:96

reineierne, Rasmus Anti, tilskrev fylkesskogsjefen i Nord-Trøndelag den 15. juli 1981 og påpekte en del ulemper som veien medførte for reindriften. Nord-Trøndelag fylkesskogkontor besvarte brevet den 3. august s.å. Den 5. oktober 1981 ble det avholdt befaring langs Skrøyvdalsveien, hvor representanter for såvel reineierne som Nord-Trøndelag fylke var til stede. Fylkesskogmester Johan Lysberg utarbeidet den 9. oktober s.å. et notat fra befaringen. Partene er sterkt uenige om betydningen av dette notat, noe lagmannsretten kommer tilbake til.

I brev av 21. februar 1986 fremsatte advokat Geir Haugen krav om erstatning for skader og ulemper som reineierne hevdet å være blitt påført på grunn av Skrøyvdalsveien. Brevet ble besvart av fylkesrådmannen i Nord-Trøndelag den 17. mars 1986 og av advokat Odd Wist på vegne av Nord-Trøndelag fylke den 21. april s.å. Det fremgikk at Nord-Trøndelag fylke bestred reineiernes erstatningskrav. Ved stevning av 16. september 1986 til Namdal herredsrett reiste Vestre Namdal Reinbeitedistrikt sak mot Nord-Trøndelag fylke med krav om erstatning for skader og ulemper påført reindriften. Nord-Trøndelag fylke avga tilsvar den 22. oktober s.å. og påsto seg frifunnet mot å utføre tiltak som nevnt i notatet fra befaring den 5. oktober 1981. Namdal herredsrett, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa den 23. november 1988 dom med denne domsslutning:

«Nord-Trøndelag Fylkeskommune frifinnes mot å utføre tiltak som nevnt i notatet fra befaring 5.10.81.

Hver av partene bærer sine omkostninger.» - - -

Vestre Namdal Reinbeitedistrikt har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Etableringen av bilvei gjennom reinbeitedistriktet har medført et inngrep i reindriftsnæringen som reineierne har krav på å få erstattet. Reindriftsnæringen nyter vanlig erstatningsrettslig vern, jfr. dommen i Rt-1968-429 og senere rettspraksis. Det inngrep som har skjedd ved bygging av Skrøyvdalsveien er en ekspropriasjon av reineiernes bruksrett til bestemte områder som må likestilles med en grunnavståelse. Det økonomiske tap reineierne påføres må derfor erstattes fullt ut.

Det erkjennes at inngrep som ikke berører næringsgrunnlaget for reindriften ikke utløser erstatningsplikt, jfr. Rt-1975-1029. I nærværende sak er det imidlertid gjort inngrep i marginale beiteområder for næringen. Som en konsekvens av inngrepet vil antall rein som kan vinterføs bli redusert.

Erstatningskravet omfatter både lidt tap og fremtidig tap. Dette må vurderes med utgangspunkt i de sakkyndiges beregninger. Etter disse beregninger utgjør det samlede tap ca. kr. 750.000,-. Reineierne fastholder likevel kr. 500.000,- som et øvre tak for erstatningen.

Beitetapet omfatter den grunn som beslaglegges av det nye veianlegget. Hertil kommer et influensområde, hvor det utnyttbare beite blir sterkt redusert.

En særskilt tapspost er det merarbeid som reineierne påføres på grunn av veianlegget. Tilpasningsmuligheter foreligger ikke for reineierne i de tilfelle hvor Skrøyvdalsveien utgjør et fysisk stengsel for reinen. Selve Skrøyvdalen er derfor tapt som bruksområde for

Side:97

næringen. For øvrig vil det kunne skje en viss tilpasning over tid, anslagsvis 6-10 år. Omfanget av merarbeidet må vurderes skjønnsmessig, med utgangspunkt i de sakkyndiges uttalelser. Det er realistisk å anslå omfanget til ca. 30 dagsverk pr. år. Dagsatsen bør utgjøre kr. 700,-, som foreslått av de sakkyndige. Det kan ikke tas hensyn til den økte fremkommelighet som Skrøyvdalsveien medfører, da dette er en alminnelig fordel som ikke bare kommer reindriftsnæringen til gode. Det er vist til ekspropriasjonserstatningslovens §9.

I tillegg til de direkte følger av veibyggingen må også visse konsekvensfølger tas i betraktning ved erstatningsutmålingen. Det er særlig vist til at veien åpner for alminnelig ferdsel og økt turisme, med ulemper for reindriftsnæringen til følge.

Dersom saken hadde blitt avgjort ved ekspropriasjonsskjønn, ville reineierne hatt krav på avsavnsrente i tidsrommet fra tiltredelse til betaling skjer, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §10. Ved erstatningsutmålingen i nærværende sak må det derfor tas hensyn til det avsavnstap reineierne er blitt påført, og som gjelder tiden fra 1979 til 1991.

Det bestrides at reineiernes erstatningskrav er foreldet. Foreldelsesfristen kan ikke begynne å løpe før reineierne kunne være rimelig trygge på at de hadde et erstatningskrav.

Tidspunktet for overlevering av veien til Nord-Trøndelag fylke kan ikke være avgjørende for foreldelsesfristens løp. Reineierne trengte tid og erfaring for å se hvordan skaden utviklet seg. I tillegg var det naturlig å avvente den utbedring som Nord-Trøndelag fylke hadde påtatt seg å foreta. Også etter den formelle overlevering av veien 30. august 1982 ble det foretatt arbeider som medførte nye skader og ulemper.

Selv om veianlegget forelå alt i 1981 og det direkte beitetap da kunne konstateres, kan det ikke løpe noen foreldelsesfrist fra dette tidspunkt. Erstatningsspørsmålet beror på de samlede ulemper som reindriftsnæringen påføres. Disse kunne man under ingen omstendighet konstatere før etter flere år. Prinsipalt er det derfor anført at intet av erstatningskravet er foreldet.

Subsidiært er det gjort gjeldende at erstatningskravene for de enkelte år må være gjenstand for suksessiv foreldelse. Dette har sin bakgrunn i de særlige forhold ved reindriftsnæringen, hvor det skjer endringer fra år til år med hensyn til hvilke beiteområder som benyttes. Det tap reindriftsnæringen påføres vil derfor ikke være det samme hvert år. Som rettslig grunnlag for suksessiv foreldelse av erstatningskravet er vist til Rt-1985-532. Atter subsidiært er det gjort gjeldende at erstatningskravet iallfall må være i behold for de tap reindriftsnæringen påføres i fremtiden som følge av veianlegget.

Nord-Trøndelag fylke må under enhver omstendighet pålegges å erstatte reineiernes saksomkostninger. Reindriftsnæringen foreslo lenge før saksanlegget at erstatningsspørsmålene skulle avgjøres ved avtaleskjønn, noe som ble avslått av motparten. Nord-Trøndelag fylke er derfor å laste for at det er kommet til sak.

Vestre Namdal Reinbeitedistrikt har nedlagt slik påstand:

«1. Nord-Trøndelag fylkeskommune dømmes til å betale Vestre

Side:98

Namdal Reinbeitedistrikt v/distriktsformannen en erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 500.000,- for skader og ulemper som reindriftsnæringen er blitt påført ved anlegg og drift av Skrøyvdalsveien.

2. Nord-Trøndelag fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Nord-Trøndelag fylkeskommune har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Reineiernes erstatningskrav er foreldet. Senest ved den offentlige åpning av veien 30. august 1982 var reineierne klar over veiens eksistens og dens betydning i retning av beitetap og driftsulemper. Ved befaringen og det etterfølgende notat av 9. oktober 1981 hadde reineierne satt frem sine krav om tiltak og endringer, noe som viser at de allerede på dette tidspunkt var kjent med de skader og ulemper som det kunne bli tale om.

Da veien ble offisielt åpnet 30. august 1982 ble dette bekjentgjort ved utdeling av brosjyrer til alle berørte husstander, herunder reineierne. Fra dette tidspunkt måtte det stå klart for dem at Skrøyvdalsveien ville beslaglegge beiteland, utgjøre et stengsel for trekk og flytting og medføre ulemper i form av merarbeid. Reineierne hadde derfor all oppfordring til senest ved den offisielle åpning i 1982 å fremsette de erstatningskrav som de mente å ha. De senere endringer og utbedringer av veien har ikke vært av vesentlig betydning, og kan ikke begrunne at reineierne ventet med å fremsette krav.

Det påhviler skadelidte en undersøkelsesplikt med hensyn til avklaring av skaden og hvem som eventuelt er ansvarlig for denne. Reineierne burde ha foretatt undersøkelser med hensyn til hvem som kunne være ansvarlig, og kan ikke anføre uvitenhet om dette som grunn for å vente med å fremsette erstatningskrav.

Det er ikke grunnlag for å anse reindriftsnæringens krav for å være gjenstand for suksessiv foreldelse. Dommen i Rt-1985-532 har liten relevans, da det der var uvisst i hvilken utstrekning det aktuelle skytefelt ville bli benyttet, og derfor også uvisst i hvilken utstrekning tap ville inntre i de enkelte år. I nærværende sak er det derimot tale om et veianlegg som vil bli benyttet på samme måte år etter år og hvor man derfor kan overskue skadenes omfang langt lettere.

Subsidiært er anført at iallfall den del av erstatningskravet som knytter seg til veiens eksistens må være foreldet. Det kan da bare bli tale om å anse eventuelle erstatningskrav på grunn av senere endringer i veianlegget for å være i behold.

For tilfelle av at erstatningskravet helt eller delvis antas å være i behold anføres at de aktuelle skader og ulemper ligger innenfor tålegrensen i slike saker. Det er om dette vist til Rt-1975-1029. Prinsippet om at innskrenkninger i eierrådigheten som skjer «i utviklingens medfør» må tåles erstatningsfritt gjelder også for reindriftsnæringen. Det merarbeid som kan være aktuelt i nærværende sak ligger innenfor tålegrensen i forhold til reindriftsnæringen. Det samme gjelder for det beskjedne beitetap som det her vil være tale om.

For øvrig plikter reindriftsnæringen på samme måte som enhver annen skadelidt å tilpasse seg, slik at det tap som påføres blir minst

Side:99

mulig. Rent faktisk har reinen en velutviklet evne til å tilpasse seg veier o.l. gjennom beiteområder. Også reineierne plikter å innrette seg slik at tapet blir minst mulig.

Med hensyn til selve erstatningsberegningen er anført at det ikke kan gis erstatning for det såkalte influensområdet langs veien. De sakkyndiges beregning av beitetapet til å utgjøre kr. 24.420,- pr. år er betydelig for høyt. De sakkyndige har ikke tatt hensyn til reindriftens tilpasningsmulighet og tilpasningsplikt.

De sakkyndiges vurdering av det merarbeid som reineierne påføres kan ikke legges til grunn. Dette gjelder såvel omfanget av merarbeidet som godtgjørelsen pr. dag. Det er anført at det i tidligere skjønn er benyttet en godtgjørelse på ca. kr. 400,- pr. dag. Det må også tas hensyn til de fordeler som Skrøyvdalsveien innebærer med hensyn til å avdempe ulemper for reindriftsnæringen.

Det er endelig anført at bevisbyrden i nærværende sak må påhvile Vestre Namdal Reinbeitedistrikt. Dette gjelder såvel betingelsene for erstatning som erstatningskravets størrelse.

Nord-Trøndelag fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

«1. Namdal herredsretts dom av 23.11.1988 stadfestes.

2. Nord-Trøndelag fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part både for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsrettens bemerkninger.

1. Rettsgrunnlaget for reindriftsnæringens erstatningskrav.

Reindriftsloven av 9. juni 1978 inneholder bestemmelser om opprettelse av reinbeitedistrikter og innholdet av retten til å utøve reindrift. I lovens §9 er lagt til grunn at utøvelse av reindrift i reinbeiteområdet er en bruksrett som gjelder uavhengig av hvem som eier grunnen. De viktigste beføyelser er retten til opphold med rein og rett til ferdsel og flytteleier, samt rett til beite. Lovens §15 legger visse begrensninger i grunneierens eller andre bruksberettigedes benyttelse av reinbeiteområdet, dersom denne vil bli til vesentlig skade eller ulempe for reindriften. I §15 annet ledd er gitt en bestemmelse om varslingsplikt til reinbeitedistriktets tillitsmannsutvalg før slike tiltak blir satt i verk. Reindriftsloven bygger på at retten til å utøve reindrift er en rettsbeskyttet rettighet som imidlertid må avpasses under hensyn til grunneierens utnyttelse av området.

Høyesterett har i dommen i Rt-1968-429 (Altevann) slått fast at vassdragsreguleringer som utgjør et inngrep i reindriftsnæringen utløser erstatningsplikt. I senere rettspraksis er dette prinsipp gitt anvendelse også hvor inngrepet skyldes veibygging, etablering av kraftlinjer eller andre tiltak av lignende karakter. De dommer som foreligger om disse spørsmål bygger på det syn at samenes utøvelse av reindrift er en rettighet som nyter erstatningsrettslig vern. Innholdet i reindriftens beskyttelse mot inngrep er nærmere presisert av Høyesterett i dommen i Rt-1975-1029 (Kappfjell). Det ble der lagt til grunn at det er samenes reindrift som næring som er gitt rettslig beskyttelse, i form av erstatning ved inngrep. Det ble imidlertid påpekt at de private grunneiere på forskjellige måter kan treffe tiltak som får betydning for reindriften, og som denne må innrette seg etter. Også det offentlige kan treffe tiltak som nødvendiggjør en viss omlegging av reindriften.

Side:100

Så lenge tiltakene ikke berører næringsgrunnlaget for samenes reindrift må de tåles erstatningsfritt.

Ut fra dette vil selv varige tap av beiteområder ikke automatisk utløse erstatningsplikt, dersom det innenfor bruksområdene finnes annet fullgodt og tilstrekkelig beite for reinsdyrene. Omvendt må det legges til grunn at erstatningsplikt inntrer dersom det beiteland som går tapt ikke kan erstattes med annet fullgodt beite innenfor bruksområdet. Også ulemper som reindriften påføres og som berører næringsgrunnlaget er gjenstand for erstatning. Ved spørsmålet om erstatning må det tas hensyn til at reineierne plikter å tilpasse driften slik at skader og ulemper blir så små som mulig.

2. Skrøyvdalsveien og dens betydning for reindriften.

Skrøyvdalsveien går fra Høylandet gjennom Skrøyvdalen og videre til Salsbruket. Den har en total lengde av 43 km. Av dette er 25 km ny vei, mens det for øvrig er bygget på eksisterende skogsbilveier. Fra Høylandet gikk det tidligere en kommunal vei i en lengde av ca. 600 meter frem til en bomvei hvor veifarende måtte betale en avgift for å kjøre. Bomveien hadde en lengde av ca. 8 km (Okstadveien). Ved Salsbruket er den første del av Skrøyvdalsveien bygget på en tidligere kommunal vei som var ca. 600 meter lang. Denne førte frem til en ca. 9 km lang bomvei til Straumen som var stengt med nøkkelbom.

Reineiernes erstatningskrav omfatter skader og ulemper i form av beitetap og merarbeid. Beitetapet gjelder for det første den grunn som beslaglegges av veianlegget. Dessuten omfatter beitetapet et betydelig større areal på begge sider av veien, hvor beiteverdien hevdes å være blitt sterkt redusert. Størrelsen av dette tap er langt vanskeligere å fastslå enn det direkte beitetap. Foruten beitetap omfatter erstatningskravet ulemper i form av merarbeid på grunn av etableringen av Skrøyvdalsveien. Dette er kommet til uttrykk i form av økt arbeidsinnsats hos den enkelte reineier, og behov for å ha flere personer i arbeid med reindriften i perioder.

Lagmannsretten finner det godtgjort at reindriftsnæringen rent faktisk er blitt påført tap som følge av etableringen av Skrøyvdalsveien. Dette omfatter både direkte og indirekte beitetap og ulemper i form av merarbeid. Lagmannsretten kommer under punkt 4 tilbake til beregningen av det erstatningskrav som påførte skader og ulemper antas å gi grunnlag for.

3. Spørsmålet om erstatningskravet er foreldet.

I henhold til §9 første ledd i foreldelsesloven av 18. mai 1979 foreldes krav på skadeserstatning «3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Etter lovens §15 nr. 2 a avbrytes foreldelsen ved at det uttas stevning for en domstol. I nærværende sak skjedde dette den 16. september 1986, og erstatningskravet vil derfor være foreldet dersom foreldelsesfristen har begynt å løpe mer enn 3 år før dette tidspunkt.

Selve byggingen av Skrøyvdalsveien foregikk i perioden 1979 - 1981. Også forut for byggeperioden hadde det kommende veiprosjektet vært mye omtalt i lokalpressen. Selv om reineierne i en viss tid før 1979 var klar over at det ville bli bygget bilvei gjennom Skrøyvdalen, hadde de likevel ingen mulighet til å vurdere i hvilken utstrekning

Side:101

veien ville bli til skade eller ulempe for dem.

Etter initiativ fra Rasmus Anti ble det som før nevnt avholdt befaring langs Skrøyvdalsveien den 5. oktober 1981. Det fremgår såvel av notatet fra befaringen som av Rasmus Antis brev av 15. juli s.å. til fylkesskogssjefen i Nord-Trøndelag, at reineierne var klar over at Skrøyvdalsveien ville medføre enkelte skader og ulemper for næringen. Noen fullstendig oversikt over hva disse besto i hadde likevel reineierne ikke, og enn mindre hadde de mulighet for å forutse hvilke økonomiske konsekvenser de ville medføre for dem. Notatet viser at man var opptatt av å finne praktiske løsninger på de problemer som da var kjent. Derimot er det ingen støtte for at notatet kan oppfattes som en endelig avgjørelse av reineiernes erstatningskrav. Selv om Nord-Trøndelag fylke har frafalt dette som selvstendig grunnlag for frifinnelse, får det betydning for vurderingen av foreldelsesspørsmålet. Før Nord-Trøndelag fylke hadde utført de tiltak som man ble enige om, var det ikke mulig for reineierne å ha noen begrunnet mening om eksistensen og omfanget av et erstatningskrav. Hertil kommer at det på flere punkter i notatet heter at spørsmålene skal vurderes senere. Også dette viser at begge parter var innforstått med at det ville ta tid før man hadde oversikt over omfanget av skader og ulemper.

Lagmannsretten kan heller ikke se at tidspunktet for veiens overlevering til Nord-Trøndelag fylke, den 30. august 1982, representerer et avgjørende skille i forhold til foreldelsesspørsmålet. Det er opplyst at Nord-Trøndelag fylke også etter dette tidspunkt har utført enkelte arbeider på Skrøyvdalsveien, som har vært til ulempe for reindriften. Mer vesentlig er det imidlertid at størrelsen av flere av tapspostene ikke kunne vurderes før det var gått iallfall 2-3 beitesesonger. Dette gjelder både for ulemper i form av merarbeid og for beitetap utenom selve veianlegget (influensområdet).

Når dette forhold sammenholdes med den konklusjon som kan trekkes om partenes oppfatning på bakgrunn av notatet fra befaringen høsten 1981, hadde reineierne ingen foranledning til å fremme erstatningskrav før omkring 1985-1986. I tillegg kommer at flere av de punkter som skulle utbedres av fylket i henhold til notatet ikke ble utbedret. Reineierne hadde derfor rimelig grunn til å vente til utbedringene ble foretatt, iallfall så lenge heller ikke det økonomiske omfang av skader og ulemper var klarlagt.

Det kan anføres at reineierne allerede ved ferdigstillelsen måtte vite hvor mye beite som gikk tapt til selve veianlegget. Spørsmålet om erstatning kan kreves beror imidlertid på størrelsen av de samlede skader og ulemper som næringen påføres, jfr. dommen i Rt-1975-1029 (Kappfjell). På bakgrunn av erfaring fra tilsvarende inngrep i reindriftsnæringen var det rimelig å anta at også andre skader og ulemper enn det direkte beitetap til veien ville inntre. Selv om omfanget var uvisst, var det sannsynlig at dette tap i sum ville bli betydelig høyere enn det økonomiske tap som følge av tapt beite til veianlegget. Lagmannsretten finner derfor at foreldelsesfristen ikke kan løpe fra noe tidligere tidspunkt for denne tapspost enn for det som er lagt til grunn for så vidt angår indirekte beitetap (influensområdet) og driftsmessige ulemper. Lagmannsretten finner støtte for dette også

Side:102

i den rettsoppfatning som dommen i Rt-1982-588 (Kjevik) bygger på. Etter dette anses intet av erstatningskravet foreldet.

4. Erstatningspostene og utmåling av erstatningen.

Som nevnt under punkt 1 vil spørsmålet om et tiltak utløser erstatningsplikt bero på den betydning tiltaket antas å ha for utøvelsen av reindriftsnæringen. Av de forhold som har betydning for reindriften vil enkelte være marginale mens andre vil være gjenstand for tilpasning. De marginale faktorene er avgjørende for hvilket antall rein som kan føres på beite, og dermed for størrelsen av produksjonen.

Lagmannsretten legger til grunn at de marginale faktorene som berøres av Skrøyvdalsveien er kalvingsland, vinterbeite, vårbeite, oppsamlingsområder og flytteveier. I nærværende sak er reineierne særlig blitt påført et betydelig tap av vinterbeite.

Dessuten har veianlegget medført ulemper for reindriftsnæringen, som gjør det nødvendig å sette inn en større arbeidsinnsats enn før veien ble bygget. Lagmannsretten finner at også dette er et tap som kan kreves erstattet. Ved erstatningsberegningen tas det imidlertid hensyn til at reinen i noen utstrekning selv vil tilpasse seg de endrede forhold etter en viss tid. Hertil kommer at utøverne av reindriftsnæringen i en viss utstrekning har mulighet for å tilpasse driften og derved redusere tapet. Erstatningsberegningen nedenfor er foretatt under hensyn til de muligheter som reineierne antas å ha for å tilpasse driften og begrense tapet mest mulig. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å anta at Skrøyvdalsveien vil medføre driftsmessige fordeler for reindriftsnæringen.

Ved erstatningsberegningen har lagmannsretten bygget på en sakkyndig utredning utarbeidet av veterinær Sven Skjenneberg i august 1988. Utredningen ble i hovedtrekk gjennomgått under ankeforhandlingen, og supplert muntlig av den sakkyndige. I tillegg har veterinær Skjenneberg og den privatengasjerte sakkyndige, sivilagronom Hans Prestbakmo, utarbeidet et notat med forslag til beregning av beitetap og ulemper i form av merarbeid.

Den rettsoppnevnte sakkyndige uttaler bl.a. følgende om det beitetap som reineierne påføres på grunn av Skrøyvdalsveien:

«Vegen går i sin helhet gjennom vinter-, vår- og høstbeiter. Dette er beiter som i disse kystområder er klart marginale. Beitetapet kan deles inn i direkte tap ved beslaglagt grunn av veglegeme, fyllinger og skjæringer samt indirekte tap som følge av redusert beiting i et belte på begge sider av vegen. Graden av redusert beiting kan være større eller mindre, avhengig av terrengets beskaffenhet, trafikken på vegen samt den økte ferdsel i terrenget langs vegen. Det siste er ikke det minst alvorlige. Det er selvsagt også det vanskeligste å skjønne over. Størst betydning har dette på senvinteren og tidlig vår og under kalvingstiden, da reinen er mest ømfintlig for forstyrrelser.»

Videre uttaler den sakkyndige:

«Redusert beiting p.g.a. økt ferdsel i beiteterrenget som følge av vegen, er det temmelig umulig å gi noe anslag over, men dersom slik ferdsel foregår i områder der det pågår kalving, kan betydelige skader oppstå.

Av områder som allerede nå kan peke seg ut som verdifulle

Side:103

reinbeiter kan nevnes Salsbruket-Straumen (vinterbeiter for Jåma-/Anti-gruppen, Skrøyvstadområdet (sene høst- og førjulsbeiter for samme gruppe), Skrøyvdalen-Eidsåa (vår- og høstbeite samt oppsamlingsområde for Toven-gruppen), Straumen-Salmarka/vårbeite for Toven-gruppen): Mye av den smale Skrøyvdalen må anses tapt. Vegen går over mye av det som er av reinbeite i dalbunnen.»

Lagmannsretten deler den sakkyndiges oppfatning når det gjelder det direkte beitetap forårsaket av Skrøyvdalsveien. Som nevnt foran er den totale veilengde 43 km, men kun 25 km er ny vei. Av dette er kun 16 km relevant ved beregning av direkte beitetap. Dette omfatter strekningen fra Almåsgrønningen til Skrøyvdalsvatnet, men derimot ikke det areal som medgår til veigrunn langs Skrøyvdalsvatnet. Fra Almåsgrønningen til Skrøyvdalsvatnet påføres reineierne et tap av marginalt vinter- og vårbeite. Arealet langs sørsiden av Skrøyvdalsvatnet inneholder derimot lite viktige beiteområder.

Indirekte beitetap refererer seg til et område på begge sider av veien, hvor utnyttelsen av beitet blir redusert på grunn av veianlegget (influensområde).

Lagmannsretten legger til grunn at veianlegget ikke har medført noe indirekte beitetap på strekningen mellom Høylandet og Almåsgrønningen. Denne veistrekningen var også tidligere åpen for alminnelig ferdsel, mot betaling av en avgift. Det nye veianlegget antas ikke å medføre noen vesentlig økning i trafikken i denne del av området. Beitet her er også et førjulsbeite som ikke antas å være marginalt for næringen.

Området mellom Almåsgrønningen og Salamonhullet, som ligger i den sydøstlige del av Skrøyvdalen, har fine beiteområder og kalvingsplasser og gir dessuten gode muligheter for reinen til å søke ly. På denne strekningen som er ca. 8 km lang, antar lagmannsretten at reineierne påføres et indirekte beitetap i et belte på hver side av veien.

Selve Skrøyvdalen er etter lagmannsrettens syn ikke attraktiv som vinterbeiteområde for rein. Det vises for øvrig til den sakkyndiges uttalelse, hvor kun reinbeitet i selve dalbunnen fremheves. Det antas at det hovedsakelig har vært bukkeflokker på leting etter ungt grasbeite som har benyttet Skrøyvdalen som beiteområde. Reinsbukker er erfaringsmessig relativt lite sky for ferdsel, og lagmannsretten antar derfor at beiteområdet vil bli benyttet helt ned til veien, som tidligere. Indirekte beitetap antas det derfor ikke å være grunnlag for her.

Området langs Skrøyvdalsvatnet antas ikke å ha hatt noen betydning som vinterbeite. Lagmannsretten legger derfor til grunn at reineierne ikke er påført indirekte beitetap på denne del av veistrekningen.

På strekningen fra Straumen til Salsbruket gikk det tidligere en skogsbilvei i en lengde av ca. 9 km. Denne var imidlertid stengt med nøkkelbom, og lagmannsretten finner at etableringen av Skrøyvdalsveien på denne strekning har åpnet området for alminnelig ferdsel. Det legges til grunn at veianlegget har medført et indirekte beitetap i et influensområde langs denne del av veien.

Som en foreløpig oppsummering kan det etter dette slås fast at selve veianlegget som medgår til Skrøyvdalsveien legger beslag på tidligere

Side:104

beitemark i en lengde av ca. 16 km. Veiens bredde utgjør i gjennomsnitt ca. 10 meter. Det beiteareal som går tapt direkte til veianlegget utgjør etter dette ca. 160 da. Veianleggets innvirkning på nærliggende beiteområder (influensområde) gjør seg gjeldende i en lengde av ca. 17 km.

Beiteverdien antas her halvert i et belte på totalt ca. 100 meter på begge sider av veien. Indirekte beitetap på influensområde omfatter etter dette ca. 1700 da. Det totale beitetap utgjør derved i areal ca. 1860 da.

Ved tapsberegningen er skjønnsmessig lagt til grunn at reinen gjennomsnittlig vil utnytte ca. 6 fôrenheter pr. da. årlig. Videre er lagt til grunn en pris til produsent på kr. 2. - pr. fôrenhet. Den årlige verdien av beitetapet vil etter dette utgjøre: Kr. 2,- x 6 x 1860 = kr. 22.320,-.

Det antas ikke å kunne skje noen tilpasning over tid for så vidt angår størrelsen av beitetapet.

Foruten direkte og indirekte beitetap vil etableringen av Skrøyvdalsveien også medføre ulemper for reindriften. Den vesentligste ulempe er at veianlegget i varierende grad vanskeliggjør reinens flytting mellom ulike beiteområder. Lagmannsretten henholder seg her i det vesentlige til veterinær Skjennebergs rapport, hvor ulempene er beskrevet i detalj. De sakkyndige har lagt til grunn at merarbeidet vil tilsvare ca. 30 dagsverk pr. år. Lagmannsretten antar imidlertid at det etter hvert vil skje en viss tilpasning. En finner derfor at ca. 25 dagsverk pr. år vil gi et korrekt bilde av merarbeidet når perioden sees under ett. På bakgrunn av erfaringstall fra næringen, samt antatte variable utgifter til snøscooter og vederlag for eget arbeid fastsettes godtgjørelsen til kr. 400,- pr. dag. Ulemper i form av merarbeid vil etter dette utgjøre kr. 10.000,- pr. år. Summen av årlig beitetap og merarbeid vil etter dette utgjøre: Kr. 22.320,- + kr. 10.000,- = kr. 32.320,-.

Siden det er tale om et evigvarende inngrep, må det foretas en kapitalisering av det årlige tapsbeløp for å finne det samlede tap. I tråd med tidligere erstatningssaker av denne art anvender retten en kapitaliseringsrente på 6%. Basert på disse faktorer vil det samlede erstatningsbeløp utgjøre kr. 538.667,-. Dette beløp er høyere enn det tak reineierne har satt for sin erstatningspåstand, selv om reineierne med utgangspunkt i de sakkyndiges nye beregninger har kommet til et høyere beløp. Erstatningen fastsettes etter dette til kr. 500.000,-.

5. Saksomkostninger.

Reinbeitedistriktets anke har ført frem. I medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 første ledd tilpliktes derfor Nord-Trøndelag fylkeskommune å erstatte Vestre Namdal Reinbeitedistrikt dets saksomkostninger for lagmannsretten. I medhold av lovens §172 første ledd tilpliktes videre Nord-Trøndelag fylkeskommune å betale saksomkostninger for herredsretten.

Advokat Karl Wahl-Larsen har for lagmannsretten beregnet et salær på kr. 44.000,-. I tillegg kommer advokatens egne utlegg, tilsammen kr. 14.985,-. Det er videre krevet dekning av salær og reiseregning til den privatengasjerte sakkyndige, sivilagronom Hans Prestbakmo, med tilsammen kr. 13.590,60. I tillegg kommer

Side:105

reiseutlegg til reinbeitedistriktets tillitsmann med kr. 7.856,- og dekning av reiseutgifter for et vitne med kr. 630,-.

Lagmannsretten finner at salæret og utgiftene til prosessfullmektigen har vært nødvendige, sakens omfang og den medgåtte tid tatt i betraktning. Likeledes finner lagmannsretten at utgiftene til den privatengasjerte sakkyndige er nødvendige saksomkostninger. Saken har frembudt en rekke reindriftsfaglige spørsmål av utpreget skjønnsmessig karakter, og den privatengasjerte sakkyndiges vurderinger har hatt betydning for avgjørelsen. Likeledes anses reiseutlegg for reinbeitedistriktets tillitsmann som nødvendige utgifter. Det legges vekt på at utgiftene gjelder en rekke nødvendige befaringer og møter i anledning saken, og at utgifter til tillitsmann i en sak som denne ville ha blitt dekket dersom saken hadde blitt fremmet som en ordinær skjønnssak. Til dekning av salær og utlegg tilkjennes etter dette tilsammen kr. 81.061,60.

I tillegg kommer ankegebyr med kr. 7.800,-, salær og utgifter til de fagkyndige meddommere med kr. 28.743,20 og do. til den rettsoppnevnte sakkyndige med kr. 18.694,70. De ankende parter tilkjennes etter dette saksomkostninger for lagmannsretten med tilsammen kr. 136.299,50.

Saksomkostningene for herredsretten utgjøres av salær til den daværende prosessfullmektig, advokat Geir Haugen, med kr. 48.000,-, samt hans reiseutgifter med kr. 9.850,- og kopieringsutgifter kr. 1.830,-, tilsammen kr. 59.680,-. I tillegg kommer gebyr til herredsretten og utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig, meddommere m.v., med kr. 53.917,50. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes etter dette med tilsammen kr. 113.597,50.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nord-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Vestre Namdal Reinbeitedistrikt v/distriktsformannen kr. 500.000,- - kronerfemhundretusen - 00/100.

2. Nord-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale Vestre Namdal Reinbeitedistrikt v/distriktsformannen v/h.r.advokat Karl Wahl-Larsen saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tilsammen kr. 249.897,- - kronertohundreogførtinitusenåttehundreognittisju - 00/100.

3. Oppfyllelsesfristen for det som er nevnt i punkt 1 og 2 er 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.