RG-1993-181
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-22 |
| Publisert: | RG-1993-181 (27-93) |
| Stikkord: | Kausjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 22. mai 1992 i sak LA-1991-00347 A. |
| Parter: | Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Gunnar Hallenstvedt) mot Arne Vidar Holtan (advokat Christian B. Hjort). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, eks.ord. lagdommer Arnfinn Sunde, tilkalt dommer, sorenskriver Audun Johansen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Arne Vidar Holtan stilte seg i august 1987, sammen med flere andre, som selvskyldnerkausjonist for et gjeldsbrevlån på kr. 6.000.000,- som Ole Christian Bach opptok i Christiania Bank og Kreditkasse, Sandefjord. Da lånet ikke ble betalt, ble kausjonsansvaret aktuelt. Det ble i april 1988 åpnet konkurs i Holtans personlige bo, og Kreditkassen anmeldte kausjonsfordringen i boet. Bostyret har etter det opplyste godkjent fordringen, men den ble bestridt av Holtan. Han har ved stevning 8. juni 1990 til Sandefjord skifterett reist sak mot Kreditkassen, idet han hevdet at hans kausjonserklæring er ugyldig og at fordringen dermed ikke kan godkjennes. Kreditkassen imøtegikk påstanden. Sandefjord skifterett avsa 1. februar 1991 dom i tvisten, med slik domsslutning.
«1. Kausjonserklæring avgitt av Arne Vidar Holtan i henhold til gjeldsbrev utstedt av Ole Christian Bach, datert 27. august 1987 stor kr. 6.000.000,- er ugyldig.
2. Christiania Bank og Kreditkasses anmeldte fordring på grunnlag av ovennevnte kausjonserklæring godkjennes ikke i Arne Vidar Holtans konkursbo.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.»
De nærmere omstendighetene i saksforholdet, partenes anførsler og fullstendige påstander for skifteretten, samt skifterettens vurdering, fremgår av dommen.
Christiania Bank og Kreditkasse, Sandefjord, med advokat Gunnar Hallenstvedt som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett, på grunn av påstått feil såvel bevisbedømmelse som rettsanvendelse. Arne Vidar Holtan med Advokatfirmaet Hjort, Eriksrud & Co v/advokat Christian B. Hjort som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 28., 29., og 30. april 1992. For den ankende part møtte soussjef Bjørn Gåsholt, sammen med prosessfullmektigen. Ankemotparten møtte pesonlig, sammen med sin prosessfullmektig. Partsrepresentantene forklarte seg. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble dessuten dokumentert en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for avgjørelsen.
Saken står i alt vesentlig, såvel faktisk som rettslig, i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til skifterettens dom.
Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Ole Christian Bach hadde over tid overtrukket sin kassekreditt i
Side:183
Kreditkassen og var gjentatte ganger bedt om å nedregulere den. prinsipalt innfri den, subsidjært stille realsikkerhet. Dette kunne han ikke og søkte da om omhandlede gjeldsbrevlån og tilbød 6 kausjonister for lånet. 2 av disse - Holtan og Meum - var gode kunder i banken og banken anså dem som gode kausjonister. Banken var da ikke kjent med at de på andre måter var sterkt involvert i lån/kausjoner til Bach.
Holtan hadde forut for kausjonsstillelsen et så vel forretningsmessig som vennskapelig forhold til Bach, og det er derfor utenkelig at han ikke var kjent med at lånet på 6 mill. bl.a. skulle dekke overtrekket på Bachs kassekreditt. Han hadde dessuten på forhånd fått en rekke faresignaler om Bachs økonomi. Det vises i den forbindelse til at Holtan hadde gitt Bach et usikret lån på kr. 2 mill. som ikke var tilbakebetalt. Bach hadde videre misligholdt et lån på kr. 3 mill. i Den norske Creditbank, og Holtan var som kausjonist for lånet underrettet om misligholdet, jfr. bankens brev av 24. juli 1987. Videre vises til at Bach hadde opplyst til Holtan at han ville bli slått konkurs dersom han ikke fikk kausjon for omhandlede lån på kr. 6 mill. Dette var også i høy grad egnet til å gjøre Holtan mistenksom med hensyn til Bachs økonomi. Holtan har dessuten til politiet 23. juli 1988 forklart at han på den tiden han skulle kausjonere for nevnte lån var klar over at Bach hadde store overtrekk på sin kassekreditt, og at det var årsaken til at Bach ikke kunne skaffe disse midlene selv. Holtan var så nær knyttet til Bach at han ikke bare kjente til overtrekkene, men også til Bachs uoffisielle virksomhet, og til at hele systemet hadde begynt å vakle. Nærheten til Bach tilsier at han var gjort kjent med hva lånet skulle brukes til.
De forannevnte signalene var av slik art at det ikke kan være grunnlag for Holtans påstand om at han ikke var kjent med Bachs vanskelige økonomi, og at han heller ikke var kjent med hva det nye lånet skulle brukes til. Situasjonen var imidlertid at han gikk med åpne øyne inn i forholdet og må stå for det han har gjort. Han var tapseksponert for ca. kr. 7 mill. i lån og kausjoner for lån til Bach, før omhandlede kausjon, og var derfor så knyttet opp til Bach at han følte seg forpliktet til å kausjonere. I denne forbindelsen vises også til at Rolf E. Meum har forklart at hans økonomiske skjebne var 100% knyttet opp til Bachs, og at han derfor ikke hadde noe valg når det var spørsmål om kausjon for omhandlede lån på kr. 6 mill. Etter den ankende parts oppfatning var situasjonen nøyaktig den samme for Holtan.
Det bestrides at banken ikke har overholdt sin opplysningsplikt. Banken hadde ingen grunn til å tro at kausjonsstillelsen hvilte på uriktige forutsetninger, og var ikke forpliktet til å forvisse seg om at Holtan kjente til Bachs økonomiske situasjon. Banken måtte gå ut fra at Holtan gjorde visse undersøkelser selv, særlig i betraktning av lånets størrelse. Holtan burde selv være den nærmeste til å skaffe seg det nødvendige grunnlag for å vurdere sin kausjonsrisiko. Han foretok imidlertid ingen undersøkelse av noen art før han kausjonerte. Det har formodningen mot seg at Holtan ikke har fått informasjon fra Bach om hva lånet skulle brukes til, og uansett hvilke opplysninger han hadde fått fra banken ville han ha kausjonert for Bachs lån for å redde seg selv. Skifteretten har stilt større krav til bankens opplysningsplikt og
Side:184
mindre krav til kausjonistens undersøkelsesplikt enn det er rettslig dekning for.
Det bestrides at kausjonen gjaldt for tidligere gjeld. Bankteknisk dreiet det seg om et nytt lån hvor ca. kr. 4.6 mill. ble brukt til nedregulering av overtrukket kassekreditt, mens resten ble stilt til disposisjon for låntakeren.
Når det gjelder antall kausjonister - 4 i stedet for 6 som påtenkt -, vises til at Holtan ble varslet om dette ved bankens brev 28. august 1987. Det må legges til grunn at han har mottatt brevet, og banken mottok ingen protest. Det vises forøvrig til det som er anført ovenfor om Holtans sterke avhengighet til Bach og at han derfor hadde kausjonert uansett antall øvrige kausjonister.
Det bestrides således at banken har handlet illojalt overfor Holtan, og det vil derfor heller ikke stride mot redelighet og god tro å gjøre kausjonserklæringen gjeldende.
Subsidiært gjøres gjeldende at en ugyldighet ihvertfall ikke kan få betydning for den del av lånet, ca. kr. 1.4 mill., som Bach hadde til disposisjon etter at lånet var overført til kassekredittkontoen. Denne del av lånet kommer i en annen rettslig stilling dersom retten finner at sikkerhetsstillelsen forøvrig gjaldt for et allerede opptrukket låneengasjement.
Det er vist til Rt-1912-643 og Rt-1925-501. Avgjørelsen i Rt-1984-28 er ikke sammenlignbar med foreliggende sak. I nevnte sak var kausjonisten nærmest blitt ført bak lyset av vedkommende bank, og avgjørelsen er et typisk eksempel på unntak fra den alminnelige regel om at en kausjonist må stå ved sitt kausjonsløfte.
Forøvrig er anførslene som for skifteretten og det vises til skifterettens gjengivelse i dommen.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.
2. Arne Vidar Holtan dømmes til å betale sakens omkostninger for så vel skifteretten som for lagmannsretten.»
Ankemotparten hevder at skifterettens dom er riktig såvel i premissene som i slutningen, og har i hovedsak gjort gjeldende:
Holtans kausjonserklæring er ikke gyldig fordi det strider mot redelighet og god tro å gjøre den gjeldende, jfr. avtalelovens §33, og fordi den er innhentet i strid med ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold.
Kausjonserklæringene ble innhentet for å sikre betydelig overtrekk på Bachs kassekreditt, dvs. tidligere usikret gjeld. Banken ga ingen opplysning til Holtan om dette, til tross for at den måtte forstå at dette var sentralt i hans risikovurdering. Banken har dermed ikke overholdt sin opplysningsplikt.
Fra april til august 1987 var Bachs kassekreditt i snitt på ca. kr. 6 mill. og banken hadde gjort gjentatte forgjeves forsøk på å få den nedregulert eller sikret. Det må legges til grunn at banken anså overtrekket for tapt, eller var klar over at det forelå betydelig fare for tap. Det var på denne bakgrunn, jfr. bankens faktiske handlemåte, åpenbart bankens hensikt å gjøre kausjonsfordringen gjeldende etter meget kort tid, dvs. at det i forhold til Holtan i realiteten var en
Side:185
gjeidsovertakelse. Dette var Holtan ikke kjent med.
Banken gjorde intet for å informere om, eller bringe på det rene om kausjonistene var innforstått med, den reelle situasjonen.
Holtan kausjonerte i tillit til at det gjaldt et nytt låneforhold hvor banken hadde foretatt en alminnelig risikovurdering. Han la til grunn at Bachs økonomi var god, og var ukjent med de opplysninger banken hadde om dette. I motsetning til Holtan hadde banken fått signaler om i hvilken retning det syntes å gå. Når Holtan i tidligere politiforklaring har opplyst at han var kjent med overtrekket, beror dette på en sammenblanding av omstendigheter, idet de nevnte opplysningene refererer seg til noe han ble kjent med i mellomtiden, etter at kausjonserklæringen var avgitt.
Det er også usannsynlig at han ville ha kausjonert hvis han hadde kjent de reelle forholdene. Hans eget engasjement overfor Bach ble ikke sikret ved omhandlede lån, og han hadde heller ingen andre intresser som i tilfelle tilsa slik kausjon.
Holtan kan ikke huske å ha mottatt bankens varsel av 28. august 1987, og heller ingen andre av kausjonistene kan huske dette. Under enhver omstendighet er ikke brevet egnet som tilstrekkelig varsel om endrede forutsetninger. Han ble først i oktober 1987 i et møte med banken kjent med at det bare var 4 kausjonister. Han hadde tidligere også gått ut fra at han i tilfelle bare heftet med en forholdsmessig andel, og ikke med solidaransvar. Han protesterte så snart han ble klar over forholdene.
Den rettslige konsekvens av forholdene må bli, slik skifteretten har lagt til grunn, at kausjonserklæringen er ugyldig etter avtalelovens §33. Det er vist til Rt-1984-28, til RG-1991-1250, til Smith: Garantikrav (1981), 173 og 441, til Arnholm: Avtalerett, 4. opplag, 268, og til artikkel i L & R 1983 461 flg. (en kritikk av dom i Rt-1925-501).
Til den ankende parts subsidiære anførsel gjøres gjeldende at Holtan ville ikke ha stilt seg som kausjonist hvis han hadde kjent de reelle forholdene, og dette må medføre ikke bare delvis, men total ugyldighet, jfr. Smith 1.c. 396.
Forøvrig har ankemotparten holdt seg til anførslene for skifteretten, og det vises til skifterettens gjengivelse.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Sandefjord skifteretts dom i sak nr. 50/1990 A, pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse, Sandefjord, dømmes til å betale saksomkostninger for Arne Vidar Holtan for skifteretten og for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og skal bemerke:
Når det gjelder sakens faktiske bakgrunn, kan lagmannsretten på de vesentligste punktene vise til skifterettens redegjørelse i dommen 2-4. Det er således på det rene at Holtan underskrev 27. august 1987 en kausjonserklæring som selvskyldnerkausjonist for Bachs lån i Kreditkassen på kr. 6 mill. Selv om lånet rent bankteknisk ble betegnet som et nytt lån, var det etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe nytt
Side:186
låneforhold, ihvertfall ikke for størstedelen av lånet som ble benyttet til å dekke overtrukket og usikret kassekreditt.
Kreditkassen hadde gjentatte ganger tatt opp med Bach å få overtrekket nedregulert, eventuelt stilt realsikkerhet for det. Det ble gjort et forsøk med slik realsikkerhet, men det førte ikke frem. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at Bach da søkte om et lån på kr. 6 mill. og tilbød 6 kausjonister for lånet, deriblant Holtan og Rolf E. Meum. Begge disse var på det tidspunktet gode kunder i banken, og banken vurderte dem derfor også som gode kausjonister. Etter lagmannsrettens oppfatning kom således kausjonsstillelsen i stand etter søknad og tilbud fra Bachs side.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten videre til grunn at Holtan før kausjonsstillelsen var kjent med at Bach hadde overtrukket sin kassekreditt, og at han hadde økonomiske vansker. Det vises i den forbindelsen til Holtans forklaring til politiet 23. juli 1988 (utdraget 85). Det fremgår av forklaringen at Holtan selv opptok et banklån, for videre utlån til Bach uten noen nærmere avtale, for å hjelpe ham over det som er kalt «en kortvarig likviditetskrise». Det fremgår videre av politiforklaringen at Holan var klar over at Bach «hadde store overtrekk på egne konti i kredittkassen, og det var årsaken til at han ikke kunne skaffe frem disse midlene selv». Vitnet Meum forklarte også til politiet 20. august 1988 (utdraget 81) at Bach var truet av konkurs og måtte rydde opp med banken, at han hadde betydelige overtrekk på sin kassekredittkonto i Kredikassen og måtte ha lånet på kr. 6 mill. for å dekke opp dette. Såvel Holtan som Meum har under ankefohandlingen fragått sine politiforklaringer, og har hevdet at det de for så vidt forklarte for politiet var forhold de var blitt kjent med i mellomtiden, etter at kausjonserklæringen var avgitt. Vurdert i sammenheng med andre foreliggende opplysninger fester lagmannsretten ikke lit til dette. Lagmannsretten viser til vitnet Thor Erling Hansens forklaring for lagmannsretten. Ifølge denne hadde Holtan i en samtale med vitnet i november/desember 1987 opplyst at Bach hadde sagt at han ville bli slått konkurs dersom han ikke fikk ordnet med lånet på kr. 6 mill., og at Holtan syntes han måtte hjelpe ham. Lagmannsretten viser også til de andre faresignalene som Holtan hadde mottatt og som er nevnt foran under den ankende parts anførsler. Endelig viser lagmannsretten til det nære forholdet som var mellom Bach og Holtan, mellom Bach og Meum, samt mellom Meum og Holtan. Selv om Holtan ikke direkte deltok i «Bach-systemet», slik han selv hevder, hadde han flere lånetransaksjoner med og kausjonsforpliktelser overfor Bach, delvis alene og delvis sammen med andre. Lagmannsretten holder det også av den grunn for usannsynlig at Holtan ikke kjente til Bachs problemer overfor Kreditkassen og hva lånet skulle brukes til. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten at Holtan var økonomisk så nært knyttet til Bachs økonomiske skjebne at han følte seg presset til å kausjonere for omhandlede lån, jfr. vitnet Thor Erling Hansens forannevnte forklaring, og at han derfor så seg nødt til å kausjonere for om mulig å redde seg selv. Lagmannsretten legger til grunn at Holtan på tiden for avgivelse av kausjonserklæringen allerede var tapseksponert for ca. kr. 7 mill. i forhold til Bach, i form av lån og garantier. Etter
Side:187
det som er blitt opplyst, er det lagmannsrettens oppfatning at Holtans økonomiske avhengighet til Bach ikke på noen avgjørende måte var annerledes enn for Meums vedkommende, og Meum har som vitne forklart at han var 100% avhengig av Bach. Det er således ikke avgjørende for saken hvilket kjennskap Holtan hadde til de reelle forholdene på kausjonstidspunktet, idet det legges til grunn at han - slik hans egen situasjon var - uansett hadde stilt seg som kausjonist for omhandlede lån.
Når det gjelder Kreditkassens opplysningsplikt, legges som foran nevnt til grunn at kausjonsstillelsen var et tilbud fra Bachs side. I en slik situasjon kan det ikke stilles så strenge krav til bankens opplysningsplikt som i et tilfelle hvor det er kreditor selv som bringer kausjonsstillelsen på banen. Kreditkassen har i et brev 28. august 1987 underrettet Holtan om at hans kausjon var mottatt, sammen med tre andre navngitte personer, for et lån på kr. 6 mill. til Bach. I likhet med skifteretten legger lagmannsretten til grunn at brevet må være mottatt av Holtan. Selv om hensikten med brevet kunne vært tydeligere uttrykt, må det etter omstendighetene likevel anses som tilstrekkelig underretning og varsel om at det bare var 4 kausjonister, og ikke 6 som opprinnelig tilbudt av Bach. Brevet ble imidlertid sendt dagen etter at diskontering skjedde, slik at betydningen av brevet som varsel og eventuelt grunnlag for protest dermed var redusert. Etter bevisføringen legger imidlertid lagmannsretten til grunn at antallet kausjonister, og hvem av de opprinnelig 6 påtenkte som ble stående, ikke spilte noen avgjørende rolle for Holtans kausjonsstillelse, jfr. det lagmannsretten foran har ansett bevist og har lagt til grunn når det gjelder hans avhengighet til Bach og betydningen av det press han dermed var utsatt for. Etter lagmannsrettens oppfatning ville Holtan ha kausjonert selv om han ikke var orientert om at to av kausjonistene falt ut. Reelt sett hadde det forøvrig ikke spilt noen rolle om de to nevnte også hadde kausjonert, idet det anses bevist at disse ikke hadde vært søkegode.
Forøvrig må bankens opplysningsplikt vurderes i relasjon til Holtans egen undersøkelsesplikt. Det dreiet seg om kausjon for et betydelig beløp, og han hadde på forhånd fått flere signaler som klart burde gi ham forståelsen av at det ikke sto så bra til med Bachs økonomiske stilling, jfr. foran. Til tross for dette er det på det rene at han ikke foretok noen undersøkelser av noe slag før kausjon ble gitt. I en slik situasjon er det for lettvint å henvise til at han tidligere hadde fått opplysninger fra banken om at Bachs økonomi var god. Etter det lagmannsretten foran har lagt til grunn med hensyn til Holtans situasjon og økonomiske avhengighet til Bach, var forholdet etter lagmannsrettens oppfatning at Holtan ville ha stilt seg som kausjonist uansett om han hadde fått de opplysninger fra banken om de reelle forholdene som han hevder ikke å ha fått. Under enhver omstendighet har han utvist en slik betydelig grad av likegyldighet og mangel på aktsomhet at dette må få avgjørende betydning for det resultatet lagmannsretten er kommet til.
Når det gjelder spørsmålet om hvem av sakens parter som skal anses som profesjonell, må Holtan som forretningsmann og som tidligere både långiver og kausjonist i forskjellige sammenhenger, anses å
Side:188
ha hatt nødvendig kjennskap til hva en kausjonsforpliktelse innebærer. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det etter omstendighetene ikke sies å være noen slik forskjell mellom partene på dette området at det kan få noen avgjørende betydning i saken.
Etter dette blir resultatet at det ikke er grunnlag for å sette kausjonserklæringen til side som stridende mot avtalelovens §33, slik ankemotparten har hevdet. Ankemotpartens omhandlede kausjonserklæring er således gyldig. Etter det opplyste er den godkjent i Holtans konkursbo, jfr. foran. Lagmannsretten antar at riktig domsslutning må bli at Kreditkassen frifinnes.
Saksomkostninger.
Anken har ført frem, og lagmannsretten finner at ankemotparten bør erstatte den ankende parts omkostninger for såvel skifteretten som lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §172 og §180 annet ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i bestemmelsene. Den ankende part har inngitt omkostningsoppgave på kr. 30.000,- for skifteretten. Beløpet er salær til prosessfullmektigen. For lagmannsretten er omkostningene oppgitt til kr. 55.450,-, hvorav kr. 45.000,- er prosessfullmektigens salærkrav, kr. 9.400,- gebyr til lagmannsretten, og kr. 1.050,- utgifter til vitner, dvs. samlede omkostninger for begge retter på kr. 85.450,-. Ankemotpartens prosessfullmektig er gjort kjent med omkostningsoppgavene, og har ikke gitt noen bemerkninger til dem. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn, dog slik at rettens gebyr utgjør kr. 10.500,-, og den samlede erstatning blir derfor kr. 86.550,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Christiania Bank og Kreditkasse, Sandefjord, frifinnes.
2. Arne Vidar Holtan dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å betale kr. 86.550,- - åttisekstusenfemhundreogfemti - til Christiania Bank og Kreditkasse, Sandefjord, som erstatning for saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.